I september
Fortsettelse av fortelling som begynner her: I september - Del 1

Neste gangen jeg våkner opp er det lyst i bua. Såpass lyst at jeg aner det blir enda en dag med fint vær. Jeg karer meg noe morgenstøl opp av soveposen, og ut for å ta den nye dagen i øyesyn. Solen værmer fra en stort sett skyfri himmel, og av temperaturen å døme, kunne det vært midten av juli isteden for begynnelsen av september. Det lover virkelig godt innfør dagens nye "eventyr".
Jeg har ikke bestemt meg akkurat for hva jeg skal gjøre, bortsett fra at jeg kommer til å gå tilbake mot Nedre Roasten ut på dagen, for å kunne ta nattkvarteret enten ved Røvollen, eller i Roastkoia. Hvis jeg ikke tar i bruk ytterteltet da, som jeg pakket med meg i sekken, sammen med kun en tynn vaskesnor som jeg tenkt kunne brukes for å lage et provisorisk oppheng med.
Vel, med en hel dag foran meg, og ingen tider å passe, kjenner jeg meg "rik", og ser ingen grunn til å stresse. Og først av alt er det naturligvis frukost og morgenkaffen det handler om.
Når jeg sitter med kaffen og en brødskive på en trestubbe utenfor bua, ser jeg plusselig flere reinsdyr som kommer fram bak husknuten. De er ikke mer enn ca 7-8 meter fra meg, og jeg sitter musestille for ikke å skremme dem. Så lenge jeg ikke rører meg, oppdager de meg heller ikke, men når jeg meget stille og forsiktig prøver å nå kamerat som ligger ved mine føtter, blir det umiddelbart fart i dem. De løper imidlertid ikke langt avgårde, og kommer etterhvert også nærmere igjen. Jeg får noen bilder mens de står nede på stranden, men da jeg ikke har zoom blir det dessverre for smått og for dårlig til å kunne brukes på hjemmesiden. Når jeg går inn i bua og gjemmer meg, kommer de etter en stund opp til husknuten igjen, men setter avgårde i fullt firsprang når jeg viser meg med kamerat i døråpningen. Jeg regner til rundt ti reinsdyr før de blir borte i rettning Grisslehåen. Vel, reinsdyr er jo ikke akkurat eksotisk å se i Norge, men morsomt allikvel. Det er jo i hvert fall ikke dagligdags å se på Kolbotn.

Etter at frukosten er skylt ned med 0,9 liter svart kaffe (Trangiakjelen tar ikke mer), pakker jeg ferdig sekken og rydder bua før jeg vandrer avgårde - med kart, kaffekjele og kamera samt litt å tygge på til kaffen.
Jeg tar det helt med ro, og bare nyter det faktum at jeg faktisk er i Femundsmarka igjen, for tredje gang i løpet av tre måneder. Så enkelt det kan være, selv om man bor over 40 mil unna. Det er jo faktisk ikke noe verre som skal til, enn at man pakker sekken og setter seg i bilen. Etter noen timer er man der.

Grisslehåen er tydligvis et yndet sted for mange. Her er spor etter mange leir og kaffebål. Men det er vel ikke så rart heller, med et så åpent og fint terreng, med store flater som er som gjorde for å slå opp telt på. I det henseendet blir det betydlig vanskligerer lenger opp etter Røa. Morenene, og terrenget i mellom disse, blir bare mer og mer steinete, ulendig og vanskelig. Men ikke mindre interessant - snarere tvert om.

Røa, mellom Grisslehåen og Buddhåen er et fascinerande og vakkert parti av elven, med klippheller, kampblokker og de bratte morenene som høyer seg over det hele. Ved å klatre opp på disse haugene får man et fint utsyn over omgivningen, og man kan se flere km rundt ikring. I tillegg får man også se fantasifullt forvridde kraggfurer, og magnesiunsgrå tørrgadder som med sprikende greiner står der som de gjordt, i en mannsalder eller mer. Jeg tar også med meg kaffevann opp på en av disse høye morenene, og nyter deretter både kaffen og en røyk, samt en drøy halvtimes stille og rogivende filosoferende - i tillegg til det vakre utsynet over skog og mark.
Når jeg vender tilbake mot Roastbuan kan jeg bare konstatere at jeg hatt en særdeles fin formiddag, som gitt meg både steminingsfulle inntrykk og minner, samt forhåpentlig også fine bilder.
Akkurat når jeg er i ferd med å henge på meg sekken for å gå fra Roastbua mot Nedre Roasten, kommer det inn fire mann som er på kanotur. Denne dagen har de padlet fra Kløfthåbua, der de hatt nattkvarter sammen med de to Rørosingene med hunden, og til natta har de planer om å slå leir et eller annet sted nede i Roasten.
Etter en liten prat vandrer jeg avgårde, og stopper ikke før jeg er i Roastsundet - hvor jeg sett for meg at det skal stå en fin ørret og vente på meg.

Vannstanden i Roasten er mye lavere enn hva jeg er vant til når jeg vært her tidligere, i slutten av juni. Det er nesten så man skulle tro det gikk ann å vade via holmen over sundet. Det merkes også ved at jeg for første gangen ser Gammelbuøra ligge synlig over vannflaten.
Jeg prøver forskjellige sluker og spinnere i sundet i løpet av en halvtime. Men får ingen response før jeg - likt kvelden innen - skiftet til markmete, og etter en kort kamp kan lyfte en 3 hektos harr opp i stenuren.
Dette ga meg forhåpninger om noe mer. Men når ytterligere en halvtime passert uten noen flere livstegn på kroken, pakker jeg heller sammen og drar videre ned etter Nedre Roastens nordlige strandbredd. Harren har jeg sløyet, saltet og tatt med meg for å spise senere.

Tre vandreetapper og to hvilepauser senere passerer jeg utløpet fra Roastbekken, og kan straks etter krenge av meg sekken ved båthuset - en par hundre meter fra Roastens utløp.
Også her er det tydlig hvor lavt vannet står. Den stenete stranden, som normalt sett er sjøbunn, er nå bortimot 15-20 meter bred, men tar brått slutt der den bratte markanten forsvinner ned i den dype, svarte strømfåren. Når jeg vært her før, har det stort sett ikke vært noen strand i det hele tatt til å gå på. Og på motsatte siden strekker seg en lang stenete landtunge jeg ikke visste fantes, 30 - 40 meter ut i det speilblanke vannet. Jeg prøver meg med noen kast med stanga, men legger ikke noe stort engagemang i fisket. Klokken har i løpet av ettermiddagen gått så alt for fort, og solen står allerede lavt over skogranden i vest, uten at jeg bestemt meg helt for hvor jeg skal sove til natten. Jeg har som tidligere nevnt, tre alternativer å velge mellom: Roastkoien, i friluft under ytterteltet, eller - da jeg tatt med DNT's standardnøkkel - nede på Røvollen. Jeg er fristet til å velge teltet, bare for å kunne bli der jeg er. Kanskje ørreten blir på hugget utover kvelden. Men, med tanke på at det kun er en par timer før det er stummende mørker, og fisken hittil ikke vist seg huggvillig, blir det til slutt at jeg likevel går videre de halvannen kilometerne ned til Røvollen. Det er jo også av et visst interesse å ha opplevd en natt på Røvollen. Alt skal prøves, som har med Femundsmarka å gjøre.
På Røvollen er det - noe overraskende - ganske folksomt. Allerede når jeg ankommer er det fire som er før meg, og innen kvelden er omme har vi blitt totalt eleve stykker som overnatter der. Jeg og de fire første i hovedbygget, og de fem siste i stallen. Av de fire første, er det to menn fra Sverige som gått fra Ljøsnåvollen under dagen, og to jenter som hatt sin dagsetappe fra Svukuriset.

For å få med meg mest mulig av dagen mens det er dagslys, går jeg en tur ned til Røa. Jeg tar med spritbrenneren, kaffekjelen og harren, samt - med tanke på at jeg skal i hus med damer - hygientingene og kleskifte. Kan jo ikke sitte der ved samme bord og stinke som en gammel gamp. Vel, det hadde vel muligens blitt litt kroppsstell uansett, antar jeg.
Spritbrennern plasserer jeg mellom noen steiner, og kaffekjelen på toppen. Imens vannet blir varmt, får jeg av meg de svettimpregnerte klærne og tar et bad i Røa - med sepe og shampo, de begge damene til ære.
Deretter kaster jeg en næve grovsalt i kaffekjelen, og legger harren, delt i tre biter oppi. Når vannet med fiskbitene er ferd med å begynne koke så smått, er fisken gjennomtrukket og ferdig til å spises. Da det allerede begynner å bli nokså mørkt, har jeg ikke tid til å somle, uten legger fisken på en sten og setter omgående på nytt vann til varming. Jeg vil jo også gjerne rekke kveldskaffen, imens det er noe lys igjen.
Den kokte fisken smaker ikke alls dumt, men den må saltes godt, og jeg må absolutt si jeg foretrekker den stekt eller grillet.
Når kaffen er ferdig, rekker jeg akkurat to fulle kåser - som vanlig, en aning fortynnet - før mørkeret tettnet så pass rundt meg at jeg begynt å lure på hvordan det skal gå når jeg skal opp til Røvollen igjen - uten lommelykt gjennom skogen. Det er jo alltid betydlig bedre sikt nede ved åpent vann enn hva det er når man kommer inn blandt trer og kratt. Jeg har allikevel ingen lyst å avslutte den fine kveldsstunden, uten blir sittendes med mitt filosoferende mens natten bedder inn både meg og Røa i sitt alt mørkere teppe. Jeg lurer en stund på å tenne bål, men nøyer meg med det lille lyset som spritbrennern gir.
Når jeg etterhvert bryter opp, er det svart i skogen, og det blir en del snublende i stokker og stein før jeg plusselig merker at jeg er på stien. På hold ser jeg snart også lys, og vet i hvert fall at jeg er på riktig vei.
På Røvollen har vi en hyggelig pratstund rundt bordet før det er på tide å trekke seg tilbake for natten. De to svenskene har gått helt fra Grøvelsjøn, og den ene har vært i Femundsmarka før. Bl.a. forteller han om en gang for mange år siden når han i selskap med en lokalkjent ble overrasket av dårlig vær nede langs nedre Røa, på Engerdalsiden. Dette kunne jo blitt en litt kjedelig natt, hvis det ikke var for den lokalkjente, som tok han med til en naturlig stenhule hvor de kunne tilbringe natten, uten å behøve bli våt og frossen. Selv har jeg lest om et sted på Rørossiden av Røa som kort og godt kalles "grotten", som spesiellt fiskere brukt til husly siden gammelt av. Dette er et sted jeg bestemt meg for å prøve å lokalisere dagen etter.

Søndag våkner vi atter opp til en værmessig toppendag i Femundsmarka. Helgen har virkelig vært en fulltreffer, selv om storfisken uteble og det blåste så det halve kunne vært nok inledningsvis. Varmt, ja varmere enn mitt i høysommaren, og ikke en mygg. Hva kan man mer ønske, bortsett fra fisken?
Alle er oppe sån omtrent samtidig, og etter frukost og rydding har vi troppet av i løpet av en halvtime, allesammen.
Selv tar jeg sikte på Vollhåen, og følger deretter Røa - mot normalt stien - ned til Røsanden. Ved sluttenden av Vollhåen har "Børre bever" byggt hydda si. Det er en stort byggverk, men likner mest bare på en jordhaug.
Etter Vollhåen kommer jeg til en brattere passage av Røa, og litt lenger ned, "utløpet" av iselven som var med på å danne Litl Helvete for sån ca 9000 tusen år siden - når innlandsisen var i ferd med å smelte. Dette partiet av Røa er ikke noe annet enn et spennende eventyr å oppleve for første gang. Her har den store isen virkelig klart å "rote" til tingene. Grunnfjellet ligger i trappformasjon i form av flere meter høye terasser ned mot Røa, og store klippblokker, gjerne rundt metern i tykkelse og flere meter høye samt ofte rektangulere ligger strødd i tilfeldig ordning eller står støttet mot hverandre.
Her kan man lett forestille seg hvilke krafter som må ha vært i virke den gangen isen lå her, og dette var en del av den elv som - under isen - også lagde "eggen" gjennom Langeggtjønnane.
Jeg har jo på forhånd bestemt meg for å finne "grotten", men finner egentlig mange grotter. Det er imidlertid spesiellt en som utpeker seg i størrelse. I tillegg oppviser den tydlige "spor" etter menneskelig aktivitet innvendig. Der er bl.a. kraftig industriplast, bøtter og tomgods, samt ildsted. Grotten har blitt til ved at en kjempe av en stenhelle på omtrent 7-8 meter i kvadrat (iflg. minnet) blitt liggendes med den ene siden opp mot grunnfjellet, som stikker opp noen meter i dagen. Det er ikke ståhøyde der inne, men den er stor nok til at flere mann kan få plass. På motsatt side ser jeg tilsvarende formasjoner, og en som pga sin størrelse fest seg spesiellt i minnet. Jeg lurer på om det måntro kan ha vært der han overnattet - han svensken fra Røvollen kvelden innen.
Nedenfor Vollhåen - der Røa kaster seg ut i et av de brattere partiene - finner man også spor etter fløtinga. Det er en "vegg" av kraftig virke i noen stokklag, som er satt opp for å samle og styre tømmeret rett vei der det er som brattest. I følge Røros byggdebok skal det også ha vært laget en smal renne her et sted. Jeg går ikke planmessig og søker den, og får derfor heller ha både den og restene etter smien - på motsatt side - kvar å se til en annen gang. Etter det bratte fossefallet havner vannmassene i en bred og dyp "lagun", som avgrenses av bratte fjellvegger og trappformasjoner på begger sider av elven. Det er vilt, vakkert og utrolig fascinerende, og likner ingenting av hva jeg forøvrig sett av Røa. Den her naturperlen finner man i sluttenden av det smaleste partiet av Røa etter Vollhåen, og jeg vil gjerne rekommendere det, som et av Røas aller største severdigheter.
Dessverre har jeg sparsomt med bilder fra dette partiet av Nedre Røa, ettersom jeg knipset litt for mange bilder i løpet av de to første dagene, og derfor stort sett var tom på film.

Etter en lenger rast, ikke for å hvile, men for å nyte den spesielle plassen jeg akkurat beskrevet, vandrer jeg videre ned langs Røa. Det blir imidlertid en nokså kranglete terreng et stykke, med mye stein og håligheter i marken, i tillegg til en del buskas og krattskog som gjorde vandringa noe besværlig. Etterhvert går Røa inn i et smalere parti igjen, og kaster seg viltert ned noe som vel må kunne benevnes som en kanjon. Jeg tar ikke dette partiet av elva i noen nærmere øyesyn, men fortsetter heller vandringa et par "trappsteg" høyere opp. De tidligere nevnte terassene blir bare tydligere og tydligere, og så lenge man vandrer langs ett og samme trappetrinn, er det i et relativt langt stykke like lettvandret som om du gikk langs Karl-Johan. (Overdriften er kun marginell). Bare pass opp for fjellskrevene. Ett sted, kliver jeg over en sprekk i grunnfjellet som ikke er mer enn knappe metern i bredde, men 4-5 meter dyp.
Etter en lenger vandring i terassepartiet, og uten noen større nivåforskjeller, heller det plusselig fort utfor, og dermed er jeg ved Starrhåen.
Omtrent mitt på håen finnes det en fin leirplass, med et fint og kunstferdig ildsted bygdt opp av flat natursten (lys sparagmitt). Her har jeg ikke mer enn toppen halvannen km igjen ned til båtbrygga ved Røsanden, og syns derfor det er et passende sted å oppholde seg på. At det fått navnet Starrhåen, er ikke vanskelig å se, men det vokser som frodigst på den andre, Engerdalssiden.
Det blir en drøy time, med mat, kaffe og hvile på denne plassen, før jeg entrer stien igjen, og uten noen nærmere betraktelser forserer det resterende av stien ned til båtbrygga ved Røosbua.

Ved Røosbua, har jeg - til tross for at jeg ikke hvert der mer enn tre ganger for å innvente båten - fått for vane å ta plass på benken utmed langveggen på sjøsiden. Her er det godt å sitte å filosofere en siste gang før båten kommer. I 1998, når jeg kom hit etter ti overnattinger i marka, tok jeg siste natta her i bua. Det var en sommerkveld så fin som tenkes kan, og jeg tente opp i grua og satt på benken og hadde det godt til midt på natta. Stemningen den gangen var helt spesiell, nærmest sakral, og jeg prøvde å fange litt av dette på et bilde som du kan se helt til slutt i "Bildegalleriet - Rom 12". Når jeg nå sitter på benken i strålende solskinn, er det ikke akkurat sakralt, men det er allikevel vakkert, med den megtige Flenskampen som reser seg som fond bak "innlandshavet" Femunden.

På båten tilbake mot Synnervika, er det ingen skoleklasse med - de har vel dratt tilbake tidligere. Men forøvrig mer folk enn om fredagen - mest kvinner.
745'an står der jeg forlot den, og etter et besøk på graven til Stor-Hans ved Hådalen kapell, er det bare 40 mil igjen, før jeg etter en dusj kryper ned under teppet i dobbeltsenga, og finner at en annen mann tatt plassen min imens jeg vært borte. Vel, jeg dytter Robin - 6 år - over til kona, legger meg koselig til rette, og sovner på två sekunder.

Tenk hva lite som skal til for å få en slik toppenhelg.
Det handler jo bare om tiltaket, å virkelig gjøre det.
At man ikke gjør det oftere - ?
___________

copyright © 1998 Anders Gilljam