Å slå opp teltet frister ikke, og er heller ikke nødvendig. Jeg har jo dagens Styggsjøenes turisthotell oppe i skråninga, fint integrert i miljøet, der den er satt opp mot en kampstein under storfurua. Dessuten, så har jeg jo hotellet helt for meg selv, om en da ikke regner med en og annen skogmus som utifra spillingen å dømme, tydligvis også tar inn her i ny og ne. Jeg børster vekk det verste av muselorten fra den innerste av to brisker, før jeg brer ut en gammel og godt brukt skumgummimadrass som jeg henter ned fra en stang oppe under taket. Koia er ikke stor, og standarden er enkel. På sån ca fire kvadratmeter, står to brisker i vinkel mot en liten jernovn i det motsatte hjørne. Bak ovnen trenger ene siden av kampsteinen inn, og danner en naturlig skrånende brannvegg. Forøvrig er det ikke stort mer enn et par enkle plankhyller, og et stort og låst skap som henger over hodeenden av den ene brisken. En stor sekk av presenning henger fra taket og opptar det meste av hjørnet hvor briskene møtes. Den er opprevet, og viser sitt innhold i form av noen gamle sovposer. På framveggen, ved siden av døren er et lite vindu plassert, som slipper inn et sparsomt lys, så pass at man klarer seg noenlunde uten å behøve fyre med stearinlys. En flat sparagmittskive fungerer som vindusluke og skydd for vær og vind. Det er lavt i tak, og ikke mulig for en voksen mann å stå oppreist, så det er bare å ta plass på en av briskene, først som sist. Jeg bryr meg ikke med å ta fram sovposen, uten tar heller bare på meg ullgensern og vindjakken før jeg legger meg på madrassen. Det tar noen minutter før jeg sovner, hvor jeg ligger og stirrer opp mot det lille sprukne vinduet. Jeg pirrer meg selv med tanken på, -hva om et skrekkelig ansikt med stirrende øyner plusselig kommer til syne i den lille vindusgluggen. Men slår den gufne tanken like raskt fra meg som den kommet, og faller etterhvert i dyp drømløs søvn.
Etter få timer våkner jeg imidlertid opp, og er frossen så jeg skjelver. Det er fortsatt råkaldt og altfor tidlig, så etter en tur ut med morgenvannet klær jeg derfor av meg og kryper ned i min, mange ganger, alt for varme Ajungilak Kompakt Super. Denne gangen er jeg glad og takknemlig for at jeg har den, og sovner nokså omgående om igjen.- Klokken er straks over sju når jeg slenger opp koidøren og aningen morgenstøl karer meg ut til en ny dag i Femundsmarka nasjonalpark. Det blendende lyset skjærer i mine øyner, men borte er nattens gufs av råkald nattluft, tåke og fantasilyder. Ikke et eneste "dump" er å høre. Og morgensolens stråler varmer allerede fra en nesten klarblå himmel, med kun et høytliggende slør av dis fra de fordampende og flyende restene etter den duggmettede natten. Dette er frihet å våkne opp til, for den frie mann, som dessverre, til vanlig er alt for hardt lenket til den forpliktende sivilisasjonens kravtunge bojer. Her i det fri, er det bare en ny dag, med nye muligheter. Og dagen blir ikke til noe annet enn hva du selv gjør den til. Men først av alt; morgenkaffen. Og da jeg vært forutseende nok og hentet vann allerede kvelden før, slipper jeg nå dette og kan starte dagen som alltid ellers; med en drøy halvliter svart og styrkende kok-kaffe, samt en rullings eller to. Mat er det for tidlig for. Etter kaffen er det dags for morgentoalettet, som jeg må traske et godt sykke for å få gjordt unna. Enten i en av Styggsjøene, eller - som jeg heller velger å gjøre - en kombinert bad- og befaringstur opp til Revsjøen. Men å gå så langt til et vann uten å ta med fiskestanga, virker både unaturlig og mot normalt. Så etter å ha rasket sammen fiskedoningene, og i tillegg tatt med en kasserolle til å koke grøt i, rusler jeg avgårde etter et gammelt tråkk i nordvestlig retning. Hva jeg glemmer, er hva jeg egentlig skulle hatt med meg, nemlig hygientingene til morgenstellet. Skit au. Jeg får da gjordt en del, selv uten sepe, og tar meg nesten et helt lite bad i det faktisk øveraskende varme Revsjøvannet. Og vandrertrøyen, av type superundertøy, som stinker etter noen dagers svettig bruk, skyller jeg opp og henger over en busk til tørk. Flanellskjorten får jeg imidlertid fort på meg igjen, da de blodtørstende myggen er både mange og iltre. Kjøtteterne, knott og brems, finnes også i mengder så det holder. Men en blir vant til slikt, og jeg tror også at man opparbeider en form for imunitet mot mygg-giftet, slik at man etterhvert ikke reagerer på den samme måten. Det klør i noen minutter, og så er det borte.
Stedet hvor jeg etterhvert bestemer meg for å prøve fisket, er ved en utsøkt fin leirplass på en liten odde, med et antall opptil halvannen meter høye kampsteiner spredt utover. Mot en av de store steinene er det reist en liten ovn i naturstein. Jeg kan tenke meg det må være en hyppig brukt camp, spesiellt for kanofolk, da det sannsynligvis ikke er så mange som gjør seg bryet med vandring så langt inn i den ulendte ødemarken.
Jeg okkuperer den største av steinene, og sprer ut innholdet i fiskevesken for å finne ut hva jeg har å tilby den flittig vakende Revsjø-harren. Det naturlige ville være å hekte på fluer og kastedupp, men da vannet ligger speilblank, velger jeg heller en liten kobberfarvet spinner av typen Vibrax.
Jeg lister meg fram mot strandbredden og den blikkstille vannflaten som brer ut seg og kaster tilbake et vagt bilde av lys himmel og Stormyråsen og Gråvola fra den motsatte siden av sjøen. Hvor jeg enn ser; rakt ut eller åt det ene eller andre holdet, brer vakringene seg, som var det et glisent regn som dro fram over vannet. Det meste skjer stille og rolig, uten akkomanjerende lyder. Ringene bare oppkommer, og vokser, før de fort taper høyde, og blir borte. "Klops". Men noen, er mindre stillfaren av seg enn andre. Det reale skvulpet, vittnende om fisk av litt større kaliber, fant sted innen kasthold, nokså rakt ut fra hvor jeg tatt oppstilling med teleskopstanga mi. Jeg kaster og lar lina falle av snella til jeg mener det er nok, og klyper til om lina når Vibraxen befinner seg halvmetern over vannskorpa. Dette gjør at nedslaget i vannet blir mindre bråkete, ved at spinneren ikke tar vann mye hardere enn om jeg hadde holdt den mellom fingrerne på en halv meters høyde, og latt den falle. Jeg sveiver inn mot plassen hvor vaket fant sted, og lar spinnern gå nokså høyt i vannet, da det tydligvis er der aktivitetene er konsentrert akkurat nå. Pang på røbetan. Der satt han. Men så forberedt på hugget som jeg var, ble jeg ikke det minste overasket når han faktisk plusselig satt der han skulle. Forundring og overaskelse, er en tilstand det i akkurat dette tilfellet får bli opp til fisken å håndtere, når han må finne seg i at det lille byttet er noe ganske annet enn hva han er vant ved. Fisken er tung, og gir meg kontante slag i stanga i det han prøver å gjenta herredømet over den truende og utsatte situasjonen. Men det lille kryp som satt seg fast i kjeften trekker ubønhørlig i én retning og er umulig å stagge. Han stanger og pumper, sliter og drar, men sakte men sikkert, meter for meter, tvinger jeg han alt nærmere. Jeg kjører han ikke brutalt, men nokså bestemt, og etter ikke lange stunden har jeg han innen synhold, og kan fastslå at vektnåla vil komme til å dirre runt halvkilot. Bare tre fire meter fra land, når jeg så smått begynt å fornemme triumfens berusende sødme, blir plusselig stanga mi så ufattelig lett i hånden. Samtidig ser jeg fisken, som i rolige bevegelser glir frem over den steinete bunnen. Alt går så behersket for seg at jeg i løpet av en kort liten sekund ikke skjønner at slaget faktisk er tapt. Men jeg ser den slake lina, og fortsatt også halvkilosharren, som i full frihet nå går etter eget ønske og sinn. Lang i maska må jeg bare innfinne meg med det bitre tapet, og kan jeg ikke annet enn å se etter frukosten som nå i sakte kino, men ubevekelig blir borte i det mørke dypet. Ja, ja. I akkurat dette oppgjøret er det ikke tvil om hvem som til slutt dro det lengste strået. Men dette har en vært borti før, så det er ikke noe å gråte over. En fritidsfisker blir like ofte nødt til å vise seg som god taper, som han kan gledes over å ha avgått med seiren.
På'n igjen bare.
Etter bare få kast er vi der igjen, i kamp om lina, halvkilosharren og jeg. At det er den samme, skal jeg i sverge på, men det er i hvert fall tvillingbroren. Hendelseforløpet er, om ikke skremmende, så i hvert fall forunderlig likt, og jeg er akkurat i ferd med å si, reprise, men rekker ikke. Atter står jeg der slokøret, og ser et velvokst og fint eksemplar av en harr, nesten bokstavelig skli meg ur hendene. "Førbannat också", samt litt til, ville jeg ha ropt høyt hvis jeg vært hjemme i Jæmtland, men ettersom jeg fortsatt betrakter meg som gjest i Norge, så behersker jeg meg, og nøyer meg med tanken.
Jeg gransker krokspissene, og sant nok, så er de noe misfarvet, men allikevel vasse så det burde holde. Det blir imidlertid til at jeg skifter, og setter på en fire grams kobber-Droppen med røde prikker; favoritten min. Den er nesten ny, kun brukt på en gjedde og en ørret, som begge fikk bite i gresset ved Storfisktjønna en par dager tidligere. Med tanke på det lurveleven vi allerede vært igjennom to ganger fra den lille odden, tror jeg egentlig ikke på noe fortsett fiske fra den samme plassen, men hiver allikevel ut grejene på nytt. Men sannelig, her må drømmen bare melde pass for virkeligheten, i det en rugg av en harr suger i seg min lille spinner så å si direkte på nedslag. Dette er ikke til tro. Revsjøen; hvilket eventyrlig sted for harrfiske, fullt på høyde med Storfisktjønna, hvor jeg høynet mitt personbeste med 75 gram til 1,1 kg to dager tidligere. Det er en vilter krabat, og med de to jeg mistet i smertelig fersk minne bestemmer jeg meg for å ta det penere denne gangen. Jeg letter på bremsen og gir fisken den tid han trenger, for å bli passe stiv i muskulaturen til å kunne håndteres. Harren er imidlertid medgjørlig etter bare et par minutter, og jeg ser ingen grunn til å drøye tingene lenger enn nødvendig. Først inne på grunna blir det ny fart i kampen, i det han ruser runt i ring og prøver seg med tunge utfall enn hit og enn dit. Jeg tør ikke å bruke makt for å tvinge den krakilske fisken til noe den motsetter seg, uten lar den heller i største mulige månn få det som den vil for en stund. Men snart nok er han trøtt, og går i alt snevere ringer, med kun kraftløse og alt mer ufarlige forsøk til utrusninger. Landingsplassen er ikke ideel, men kunne også vært dårligere. Uten håv som jeg er, må jeg enten klype han over ryggen med neven, eller ta sjangsen på et halvmeterhøyt lyft opp på mosekanten. Ingendere frister, men da treblekroken ser ut til å ha godt feste langt inn i harrkjeften, velger jeg det siste. Måtte det nå bare bære, tenker jeg i det jeg påbegynner lyftet. Ett sekund senere, kan jeg lettet bare konstatere, at det gjorde det. Endelig, ble det min tur. Etter to nederlag, har jeg nå altså klart å redusere sifferne. Men det står fortsatt 2-1 i Revsjøens og harrens favør. Det må en vel se å få gjordt noe med. Seks hundre gram akkurat, stopper vektnåla på. Det er et nokså langsmalt eksemplar av en harr, og den har skader på bakparten som kan tyde på at den suttet i et garn, eller muligens vært attakert av en gjedde. Skaden går ikke inn i kjøttet, men oppviser en avskraping av fjellene i en rett linje på tvers over hele den ene siden, bak ryggfinnen. Vel, dette var morsomt, og nå er jo også maten til viss del sikra. Men, om jeg helt og holdent skal kunne hoppe bukk over grøten idag, så må jeg nok ha en til av samme dimensjangen.
Jeg vender tilbake til strandkanten, og lar blikken vandre over den omtrent kvadratkilometerstore vannflaten. Lengst inn etter den vestlige stranden ser jeg et lite grått og firkanta naust. Så reiser seg et krattbevokst grønnt lende opp mot Stormyråsen, tydlig preget av snauhogsten til Røros kobberverk for en god mannsalder siden. Videre opp i nordvest, ser en lett hvorfor Gråvola fått sitt navn. Som et kjempesteinrøyse ligger den der å ruver, i skarp kontrast til det blå over, og det grønne ikring. Bak gråvola, langt i det fjerne, ser jeg Stor-Vigelens vitflekkete profil strekke seg nesten 1600 meter til værs. En bris setter i borte ved naust-stranda, og jeg kan følge dens front der den drar fram og uroer over Revsjøen, og etterlater seg en lett krusning i den ellers nesten speilblanke vannflaten. Det gode været holder i seg, selv om diset høyt til værs tenderer å tettne noe. I det fjerne overgår diset til et gråblå slør, som går mer eller mindre i ett med grensefjellene som strekker seg opp i blåne etter blåne i nord. Ett av svenskefjellene, Bustvola, skiller seg tydlig ut fra de øvrige ved en markant og bortimot helt symetrisk pyramideform, sett fra vest. Den var litt av et syn sent igår kveld, da det øvrige av landskapet lå i mørke, imens kun dette fjellet fortsatt var belyst av de siste røde restene etter den fallende solskiven. Hele fjellet så ut til å stå i brann, snakke om flomlys. Jeg ble bare ståendes å glane. Selv om jeg ikke er troende, må jeg tilstå at det var noe meget spesiellt over hele situasjonen, nesten sakralt, som en forevisning av de høyere makter.
Et tegn ?
Vel, skal det bli noen flere fisker fanget, så nytter det ikke å stå ved en sjøstrand og fortape seg i drømmerier og fascinerende naturscenerier. Det napper ikke harren på. Nei, her må en smi mens jernet er varmt. Jeg prøver noen kast fra den samme plassen, men må etterhvert konstatere at det roet seg etter de tre bataljer jeg allerede vært igjennom. Eller er det faktisk sån, at den harr jeg dradd opp, er identisk med de(n) jeg hadde på kroken ved de to første kampene ? Nei, det kan da ikke være mulig, eller ...!?
Også vakinga har opphørt, så fisken har nok dradd til andre, mindre bråkete steder.
Ikke mer enn 50 m i østlig retning ser jeg at det fortsatt er en del aktivitet i vannflaten. Jeg lister meg bortetter strandbredden, og da vakinga finner sted ikke mer enn 6-7 m fra land, prøver jeg å holde meg mest mulig i skjul av buskaset når jeg nærmer meg. De to første kastene foretar jeg sågar fortsatt gjemt bak noen mindre bjørktrer. Men når skapningen der ute ikke viser meg den oppmerksomhet jeg håpet på, i form av kraftfullt hugg og fast fisk, tasser jeg heller fram, og stiller meg opp på den store flate steinen hvor jeg innledningsvis satt som en nøkken og tvaget meg i blanke messingen. Han er ikke akkurat lettflørted denne karen. Selv om han er oppe og vaker enn her og enn der, virker han å gi fullstendig blaffen i den lille metallsaken jeg prøver å friste han med. Kan hende har han vært med før, og brent seg. Jeg lar han være, og går heller tilbake til min base ved steinen, og tar meg en velfortjent rullings. Etter en snau halvtime, hvor jeg hele tiden kunnet følge aktivitetene ute på vannet, vet jeg at fisken "min" fortsatt går runt i det samme begrensede området og beter av vannflaten etter godterier. Jeg lurer på å skifte til noe annet som kan friste, men tenker; at enten hugger han på spinnern min nå, eller så kan han bare ha det så godt. Jeg har en relativt lang vandring i ukjent terreng foran meg, og kan ikke oppholde meg med fiske så alt for lenge til. Like forsiktig som sist, smyger jeg fram innen kasthold, og plasserer Droppen min mitt mellom de to plasser hvor han senest vaket. Men også harren virker å ha bestemt seg for å oppvise et likartet beteende som sist. Nytt kast, ny insveiving, men ingen respons. Det gjentar seg et antall ganger. "Siste kastet", sier jeg til meg selv før jeg kaster i tilfeldig valgt retning, rakt ut, isteden for til siden hvor vakene stort sett foregått. Mentalt er jeg nå allerede på vei fra vannet, i resignasjon over den uinteresserte fiskens nonsjalante oppførsel. Jeg tenker på marsjen jeg har foran meg, og stresser opp sveivinga mer eller mindre bevist for få å bli ferdig med tingene fortest mulig. Jeg ser opp mot himmelen, og lurer på hva for et vandringsvær jeg skal få, - goværet jeg vært begunstiget med i to dager nå, ser ut til å vedvare. Samtidig som jeg står i tanker på vær og vandring, har en halvkilos harr følt vibrasjonene til, og fått øye på den blenkende tingesten som surrer fram gjennom vannet i freidig kontrast mot den lyse sommerhimmelen. Ta, er det et primitivt instinkt i fiskkroppen som sier i den samme fraksjonen av en sekund som han med piskende sporde aksellererer opp mot det blanke grensesnittet mellom luft og vann.
Han var en dyktig jeger, og bommet ikke på målet. Tagen på senga, kan en vel godt si at jeg følte meg, når jeg ble avbrutt i mine tanker på oppbrudd og vandring, og så smått, hvorvidt fisken nede ved Roasten er på hugget for tiden eller ikke. Hva fisken følte og tenkte, er det ingen som vet, mer enn muligens han selv.
Halvkilot presis, og besynnerlig nok, de samme skader på bakparten som den første.
- To timer senere, med magen full av smørstekt harr og nytanket med halvannen liter Styggsjøvann, legger jeg atter ut på vandring over Femundsmarkas bølgende morenehauger. Jeg har hatt et fint villmarksdøgn, som inkludert både fine naturopplevelser og godt fiske, så vel som "leirkos" og kulturhistoriske befaringer. Jeg føler en spesiell tilfredstillelse ved å ha avlagdt Stor-Hans Styggsjø-paradis et besøk. Før eller siden vil Moder Jord ha tatt igjen sitt materiale , og sporene vil være visket ut for all framtid. Hva kommer til å finnes igjen om fem, ti eller tjue år ? Den som lever - og vandrer - får se.
Men nå lokker nye mål, med nye fiskevann, opplevelser og severdigheter. Ett døgn på hvert sted får være nok, hvis en skal rekke over alt en ønsker. Målet i dag, er å finne igjen vardinga for stien som Stor-Hans benyttet på sine turer mellom Røvollen/Høggarloken og Styggsjøkoia, og som ifølge Odd Langen skal være synlig den dag idag. Men, hvordan dette gikk, er en annen historie, og et annet døgn i Femundsmarka Nasjonalpark.
