Adenomyose
Av Tom Tanbo
Livmoren, uterus, består av to lag vev, innerst slimhinne (endometriet) og utenfor muskulatur (myometriet).
Endometriose er en tilstand forårsaket av livmorslimhinne som er lokalisert utenfor livmoren. Vanligvis sitter endometriosen på bukhinnen i bekkenet og på eggstokkene.
Med adenomyose forstår vi livmorslimhinne som sitter inne i muskulaturen i livmorveggen. Derfor kalles adenomyose ofte intern endometriose.
I motsetning til vanlig endometriose ses adenomyose oftere hos kvinner som har født barn enn hos de som ikke har det. Dessuten er kvinner med adenomyose ofte eldre enn kvinner som har plager med endometriose, gjerne i førti- og femtiårene. Hyppigheten er usikker fordi diagnosen som regel først blir stilt etter at livmoren er fjernet.
Ved mikroskopisk undersøkelse av livmødre som er blitt fjernet finnes adenomyose i 10 – 70% avhengig av hvilke kriterier som benyttes for å stille diagnosen, men særlig i forhold til hva som var årsaken til at livmoren ble fjernet. Dersom årsaken var rikelige menstruasjonsblødninger og/eller smertefulle menstruasjoner finnes adenomyose ganske ofte.
De tre viktigste teoriene for hvordan adenomyose
oppstår er
1) direkte innvekst av slimhinne i muskulaturen;
2) utsæd av slimhinnebiter inne i
muskulaturen i forbindelse med operasjoner på livmoren for eksempel
keisersnitt;
3) såkalt metaplasi, hvilket betyr
at celler i livmorveggen endrer seg fra en type til å bli en annen.
Utvikling av kreft i adenomyose forekommer sjelden.
Kjertelvevet i adenomyosen sitter oftest diffust spredt i muskulaturen, men kan også forekomme i lokaliserte knuter, adenomyomer. Den sistnevnte formen kan ved gynekologisk undersøkelse lett bli oppfattet som muskelknuter.
I tillegg finnes adenomyose ofte sammen med andre tilstander i livmoren, spesielt nettopp muskelknuter. Selv om de fleste kvinner med adenomyose sannsynligvis ikke har noen symptomer, vil gynekologen kunne få mistanke når kvinnen kommer med plager som kraftig menstruasjonsblødning, smertefull menstruasjon som debuterer i voksen alder og av og til smerter ved samleie. Ved gynekologisk undersøkelse vil livmoren ofte kjennes diffust forstørret, tung og deigaktig i konsistensen, men som nevnt over også med knuter som kan være enten adenomyose eller muskelknuter.
Moderne billeddiagnostiske hjelpemidler som vaginal ultralyd og magnet tomografi kan påvise adenomyose, men som sagt – i de fleste tilfelle er det patologen som stiller diagnosen etter at livmoren er blitt fjernet.
Behandlingen er avhengig av om kvinnen ønsker flere barn eller ikke. Den mest effektive behandlingen er fjerning av livmoren. Om eggstokkene skal fjernes samtidig er i første rekke avhengig av kvinnens alder og hennes eget ønske.
Dersom det ikke er aktuelt å fjerne livmoren på grunn av barneønske kan vanlig hormonbehandling som ved endometriose forsøkes (gestagen, danocrine og GnRHagonister). Hormonspiral har også vist seg effektivt som konservativ behandling av adenomyose. Som ved vanlig endometriose må det imidlertid forventes at de fleste får symptomene tilbake en stund etter at behandlingen er avsluttet.
Konservativ, livmorbevarende kirurgisk behandling har også vært forsøkt enten som en lokal fjerning av adenomyomer eller destruksjon av livmorslimhinnen og bakenforliggende adenomyose med strøm eller varme. Effekten av konservativ kirurgi er usikker, spesielt i forhold til senere svangerskap. Det man er redd for er at livmoren kan revne under svangerskapet eller fødsel på grunn av den svekkelsen av livmorveggen som slike inngrep vil kunne medføre.
I hvilken grad adenomyose fører til nedsatt fruktbarhet er usikkert, men flere studier har vist økt aborthyppgihet hos kvinner med adenomyose. Siden kvinner med adenomyose ofte er i førtiårene kan den økte aborthyppigheten være relatert til kvinnens alder og ikke til adenomyosen som sådan.