Make your own free website on Tripod.com
 

E. M. Forster

der engler ikke tør trå

Oversatt til norsk av
Alexander G. Rubio
&
Helen Kirkman
 

Kap. 1

De var kommet til Charing Cross alle sammen for å ta farvel med Lilia - - Philip, Harriet, Irma, Fru Herriton i egen høye person. Selv Fru Theobald, ledsaget av
Herr Kingcroft, hadde våget seg på reisen fra Yorkshire for å ta farvel med sin eneste datter. Frøken Abbott var også fulgt av tallrike slektninger, og synet av så
mange folk som snakket samtidig om så totalt forskjellige ting, fikk Lilia til å bryte ut i ustyrlige latterkuler.

"For et opptog," utbrøt hun og satte seg tilrette i kupeen sin på første klasse. "Folk må jo tro vi er kongelige. Å, Herr Kingcroft, kunne du være så snill å finne noen
fotvarmere(1) til oss?"

Den hyggelige unge mannen skyndet seg avsted, og Philip tok hans plass og overøste henne med en siste strøm av råd og formaninger - - om hvor hun burde dra,
hvordan hun skulle lære italiensk, når hun burde bruke myggnett, hvilke malerier hun burde se på.

"Du må huske det," avsluttet han, "at det kun er ved å dra utenfor de opptråkkede stiene at du virkelig kan lære landet å kjenne. Besøk småbyene - - Gubbio,
Pienza, Cortona, San Gemignano, Monteriano(2). Og du må love meg å ikke falle for den turistidéen at Italia bare er et museum av antikviteter og kunst. Lær å forstå
og elske italienerne, for menneskene er mer vidunderlige enn landet."

"Jeg skulle så ønske du kunne bli med, Philip," sa hun, da hun var smigret over den uvante oppmerksomheten fra svogeren.

"Jeg skulle ønske det jeg óg." Han kunne ha gjort det uten særlig vanskligheter, for advokatpraksisen hans var ikke så krevende at han ikke kunne unne seg en og
annen ferie. Men familien hans mislikte de stadige reisene hans til Kontinentet, og han likte på en måte tanken om at han var for opptatt til å reise fra byen.

"Adjø, kjære alle sammen. For et styr!" Hun fikk øye på den lille datteren sin Irma, og følte at det var påkrevet med en smule moderlig alvor. "Adjø, min kjære. Nå
får du passe på å oppføre deg pent og gjøre som Besta sier."

Hun hadde ikke sin egen mor i tankene, men svigermoren, Fru Herriton, som avskydde tittelen Besta.

Irma løftet et alvorlig ansikt for å få et kyss og sa forsiktig, "Jeg skal gjøre mitt beste."

"Hun kommer sikkert til å oppføre seg pent," sa Fru Herriton, som sto avventende litt utenfor oppstyret. Men Lilia ropte allerede til Frøken Abbott, en høy, alvorlig,
og ganske tiltrekkende ung dame som overrakte sine avskjedshilsninger på en litt roligere måte.

"Caroline, kjære Caroline! Hopp inn, ellers kommer følgesvennen din til å reise uten deg."

Og Philip, som alltid ble beruset av tanken på Italia, hadde satt igang igjen med å fortelle henne om de store øyeblikkene på den kommende reisen hennes - -
Campanillen i Airolo, som kom til å ta pusten fra henne når hun kom ut av St. Gothardtunellen, han forutså fremtiden; utsikten over Ticino og Lago Maggiore når
toget klatret opp åsene ved Monte Cenere; utsikten over Lugano, utsikten over Como - - Italia bredte seg ut for henne nå - - ankomsten ved det første stoppestedet
hennes, da hun, etter å ha kjørt gjennom mørke og møkkete gater i lang tid, plutselig, blant brølet av trikkene og det grelle lyset fra gatelyktene, kom til å få øye på
spirene på katedralen i Milano.

"Lommetørkler og krager," ropte Harriet, "i det graverte skrinet mitt! Jeg har lånt deg det graverte skrinet mitt."

"Gode gamle Harry!" Hun kysset alle en gang til, og de var tause et øyeblikk. Så smilte alle sammen, bortsett fra Philip, som hadde problemer med å puste i all
røken, og gamle Fru Theobald, som hadde begynt å gråte. Frøken Abbott steg inn i vognen. Konduktøren selv lukket døren og sa til Lilia at hun var helt trygg. Så
begynte toget å bevege seg, og alle sammen fulgte det et par skritt og viftet med lommetørklene og kom med lystige små rop. I det øyeblikk dukket Herr Kingcroft
opp igjen med en fotvarmer mellom hendene, som om det var et tefat. Han var lei for at han var for sent ute og ropte med skjelvende stemme:

"Farvel, Fru Charles. Ha det hyggelig, og måtte Gud velsigne deg."

Lilia smilte og nikket, men så ble det latterlige synet av fotvarmeren for mye for henne, og hun satte i å le igjen.

"Å, jeg er så lei for det," ropte hun tilbake, "men du ser så rar ut. Å, dere ser så rare ut alle sammen der dere står og vinker! Å Gudamegen!" Og hun forsvant ut i
tåken mens hun lo hjelpesløst.

"Så godt humør til å begynne på en så lang reise," sa Fru Theobald og tørket en tåre fra øynekroken.

Herr Kingcroft tilkjennega alvorlig sin enighet ved å nikke.

"Jeg skulle ønske," sa han, "at Fru Charles hadde fått med seg fotvarmeren. Disse stasjonsbetjentene i London bryr seg bare ikke om en fyr fra landet."

"Men du gjorde da ditt beste," sa Fru Herriton. "Og jeg syntes det virkelig var riddelig av deg å ta med deg Fru Theobald hele denne veien på en dag som dette." Så
håndhilste hun ganske fort og lot ham ta med seg Fru Theobald hele veien tilbake.

Sawston, hennes eget hjem, var like i nærheten av London, og de var ikke for sent til te. Teen ble servert i spisestuen, med et egg til Irma, for å hjelpe på humøret.
Huset virket merkelig stille etter fjorten dagers ståhei, og samtalen var oppbrutt og dempet. De undret seg på om de reisende hadde kommet frem til Folkestone, om
det kom til å være anstrengende, og hva som kom til å hende med stakkars Frøken Abbott.

"Og når kommer skuta frem til Italia, Besta?" spurte Irma.

"Det heter 'Farmor,' min kjære; ikke 'Besta,'" sa Fru Herriton og ga henne et kyss. "Og det heter 'et skib' eller 'dampskib,' ikke 'skute.' Skuter har seil. Og moren din
skal ikke reise sjøveien helt frem. Ta en titt på Europakartet, så ser du hvorfor. Harriet, ta henne med deg. Bli med Tante Harriet, så skal hun vise deg kartet."

"Jeppers!" sa den lille piken og slepte den motvillige Harriet med seg inn i biblioteket. Fru Herriton og sønnen ble alene tilbake. Det var en umiddelbar fortrolighet
mellom dem.

"Så tar Det Nye Liv(3) til," sa Philip.

"Stakkars barn, så vulgær!" mumlet Fru Herriton. "Men det er forbløffende at hun ikke er verre. Hun tar da litt etter stakkars Charles."

"Og - - dessverre, dessverre! - - Litt etter gamle Fru Theobald. For et skrekkelig vesen det var! Jeg trodde sannelig damen var invalid så vel som imbesil. Hvorfor i
all vedren kom hun dit?"

"Herr Kingcroft overtalte henne. Jeg er sikker på det. Han ville treffe Lilia igjen, og det var den eneste måten."

"Jeg håper han er fornøyd. Jeg synes nå ikke akkurat svigerinnen min hadde helt dreisen på å ta farvel."

Fru Herriton grøsset.

"Jeg bryr meg ikke om noe, så lenge hun er borte - - og borte sammen med Frøken Abbott. Det er forstemmende å tenke på at en enke på treogtredve skulle trenge
en ti år yngre pike til å ta vare på seg."

"Jeg synes synd på Frøken Abbott. Heldigvis sitter beundreren fast i England. Herr Kingcroft kan ikke forlate avlingen eller klimaet eller noe sånt noe. Jeg tror heller
ikke han forbedret sjansene sine noe særlig i dag. På samme måte som Lilia, så har han evnen til å te seg latterlig offentlig."

Fru Herriton svarte, "når en mann hverken har formue elller manerer, og ikke har gode forbindelser, eller er kjekk, eller intelligent, så må da til og med Lilia forkaste
ham etterhvert."

"Nei. Jeg tror hun ville tatt til takke med hvem som helst. Helt til det siste, når hun pakket bagasjen, 'flørtet' hun med den hakeløse kapellanen. Begge kapellanene
manglerforsåvidt hake, men hennes hadde de klammeste hendene. Jeg traff på dem i parken. De snakket om Mosebøkene."

"Kjære gutten min! Hun har, om mulig, blitt verre og verre. Det var ideen din om denne italiareisen som reddet oss!"

Philip lyste opp ved dette lille komplimentet.

"Det merkelige er at hun faktisk var ganske ivrig - - spurte meg alltid ut om opplysninger; og selvfølgelig var jeg mer enn glad for å hjelpe henne. Jeg vedgår at hun er
Filistiner, ufattelig enfoldig, og at kunstsmaken hennes er helt på jordet. Men det er da alikevel noe å ha en slags smak i det hele tatt. Og jeg tror virkelig at Italia
forfiner og opphøyer alle som kommer dit. Det er verdens skole så vel som lekegård. Det taler virkelig til Lilias fordel at hun ville reise dit."

"Hun ville ha reist hvorsomhelst," sa moren hans, som hadde hørt nok lovsanger om Italia. "Jeg og Coroline Abbott klarte med nød og neppe å overtale henne fra å
reise til Rivieraen."

"Nei, mor; nei. Hun var virkelig innstilt på å dra til Italia. Denne reisen blir virkelig en prøvesten for henne." Han fant hele reisen smått romantisk: Det var noe halvveis
tiltrekkende, halvveis frastøtende ved tanken på denne vulgære kvinnen på reise gjennom de stedene han elsket og høyaktet. Hvorfor skulle hun ikke bli forvandlet?
Det hadde da hendt med Goterne.

Fru Herriton trodde ikke ikke på hverken romantikken eller forvandlingen, eller på historiske sammenligninger, eller på noe som helst annet som kunne forstyrre
husfreden. Hun skiftet hendig tema før Philip tok helt av. Kort etter kom Harriet tilbake etter å ha gjennomført geografitimen. Irma gikk til sengs tidlig og ble bredd
over av bestemoren. Deretter arbeidet de to kvinnene og spillte kort. Philip leste i en bok. Og slik falt de til ro i sitt stille, lønnsomme liv, som fortsatte uavbrutt
gjennom vinteren.

Det var nå omtrent ti år siden Charles hadde forelsket seg i Lilia Theoabld fordi hun var vakker, og i løpet av den tiden hadde Fru Herriton knapt hatt et øyeblikks
ro. I seks måneder hadde hun intrigert for å forhindre giftemålet, og da det hadde funnet sted vendte hun seg mot en ny oppgave - - å holde styr på svigerdatteren.
Lilia måtte styres gjennom livet uten å bringe skam over familien hun hadde giftet seg inn i. Hun ble støttet av Charles, av datteren Harriet, og, så fort han var gammel
nok, av den intelligente i familien, Philip. Det gjorde det hele vanskligere da Irma ble født. Men heldigvis skrantet det med Fru Theobald, som hele tiden forsøkte å
blande seg inn. Det var etter hvert et tiltak for henne å komme seg fra Whitby, og Fru Herriton forhindret det så langt som mulig. Den forunderlige kampen som
kjempes om hver eneste baby ble utkjempet og avgjort tidlig. Irma tilhørte sin fars familie, ikke sin mors.

Charles døde, og kampen tok til igjen. Lilia forsøkte å hevde seg, og sa at hun ville dra og ta vare på Fru Theobald. Det krevdes all den vennlighet Fru Herriton
kunne mønstre for å forhindre henne. Til slutt fant man et hus til henne i Sawston, og der bodde hun i tre år sammen med Irma under stadig forfinende innflydelse fra
den avdøde ektemannens familie.

Under et av de sjeldne besøkene hennes i Yorkshire begynte vanskene igjen. Lilia betrodde til en venn at hun likte Herr Kingcroft svært godt, men at hun ikke
akkurat var forlovet med ham. Nyhetene fant veien til Fru Herriton, som skrev øyeblikkelig og ba om en forklaring og påpekte at Lilia enten måtte være forlovet eller
ikke, siden det ikke fantes noen mellomtilstand. Det var et godt brev, og skremte Lilia svært. Hun forlot Herr Kingcroft uten at det engang var nødvendig med en
unnsetningsekspedisjon. Fru Herriton brukte anledningen til å snakke med henne om enkens og morens plikter mer alvorlig enn hun noen gang hadde gjort. Men på
et eller annet vis ble ting aldri de samme etter dette. Lilia nektet å finne sin plass blant Sawstons fruer. Hun var en dårlig husmor og var stadig offer for en eller annen
hjemmlig krisetilstand, som Fru Herriton, som hadde beholdt de samme tjenerne i årevis, måtte gripe inn og ordne opp i. Hun lot Irma være borte fra skolen uten
noen god grunn, og lot henne bruke ringer. Hun lærte seg å sykle, for å 'vekke opp stedet', og seilte ned High Street en søndags ettermiddag, for deretter å falle av
ved kirkesvingen. Om hun ikke hadde vært et familiemedlem, ville det ha vært underholdende. Men til og med Philip, som i teorien elsket å trosse de engelske
konvensjonene, viste seg situasjonen voksen og gav henne en overhaling som hun husket til sin dødsdag. Det var også på denne tiden at de oppdaget at hun fortsatt
tillot Herr Kingcroft å skrive til henne 'som en herrevenn,' og å sende presanger til Irma.

Philip fikk idéen om Italia, og situasjonen ble reddet. Caroline, sjarmerende, nøkterne, Caroline Abbott, som bodde to kvartal unna, var på utkikk etter en reisefelle
til et års utenlandsopphold. Lilia kvittet seg med huset, solgte halvparten av møblene, etterlot den andre halvparten og Irma hos Fru Herriton og hadde nå reist, til
stående ovasjoner, for å få luft under vingene.

Hun skrev ofte til dem gjennom vinteren - - oftere enn hun skrev til sin egen mor. Brevene hennes var alltid oppstemte. Firenze var helt fortryllende, Napoli en drøm,
men noe illeluktende. I Roma måtte man simpelthen sitte stille å føle. Philip mente bestemt at hun hadde forbedret seg. Han var spesielt glad da hun tidlig på våren
begynte å finne frem til de mindre byene som han hadde anbefalt.

"På et sted som dette," skrev hun, "føler man virkelig at man er ved selve roten, og utenfor allfarvei. Når man titter ut av et gotisk vindu hver morgen, virker det
umulig at middelalderen noen gang endte." Brevet var sendt fra Monteriano og sluttet med en ikke ueffen beskrivelse av den vidunderlige lille byen.

"Det er da i det minste noe at hun er fornøyd," sa Fru Herriton. "Men ingen kunne bo tre måneder sammen med Caroline Abbott uten å forbedre seg en smule."

Akkurat da kom Irma hjem fra skolen, og hun leste brevet fra moren for henne, mens hun hele tiden rettet opp de tidvise gramatiske feilene, for hun støttet helhjertet
opp om foreldreautoriteten - - Irma lyttet høflig, men skiftet raskt emne til fordel for hockey, som hun var fullstendig oppslukt av akkurat da, de skulle stemme over
uniformsfargen den ettermiddagen - - gult og hvitt, eller gult og grønt. Hva mente bestemoren?

Fru Herriton hadde selvfølgelig en mening som hun gjorde nøye greie for, selv om Harriet sa at farger var unødvendig på barn, og Philip som sa at de var stygge. Hun
begynte å bli stolt av Irma, som hadde forbedret seg betraktelig, og ikke kunne kalles det mest forferdelige lenger - - et vulgært barn. Hun var ivrig på å forme henne
før moren vendte tilbake. Så hun hadde ingen innvendinger til at de reisende kom seg så sakte frem, og foreslo til og med at de burde bli lenger enn det ene året om
de følte for det.

Lilias neste brev kom også fra Monteriano, og Philip ble helt over seg av entusiasme.

"De har blitt der i over en uke!" utbrøt han. "Du verden! Ikke engang jeg hadde gjort det. De må virkelig like seg der, for hotellet er ikke mye å skryte av."

"Jeg forstår meg ikke på folk," sa Harriet. "Hva i all verden er det de gjør hele dagen? Og det er vel ingen kirke der, går jeg ut ifra."

"Santa Deodata(4) ligger da der, en av de vakreste kirkene i Italia."

"Jeg mener selvfølgelig en Engelsk kirke," sa Harriet stivt. "Lilia lovet meg at hun alltid skulle passe på å være i en større by på søndager."

"Om hun overværer en messe i Santa Deodata, så vil hun finne mer skjønnhet og oppriktighet enn det som finnes i alle Kaminene i Europa til sammen."

'Kaminen' var klengenavnet hans på St. James', et lite, deprimerende gudshus søsteren pleide å frekventere. Hun tok seg alltid nær av at man gjorde narr av den, og
Fru Herriton grep raskt inn.

"La nå være da, kjære. Hør på brevet fra Lilia: 'Vi elsker dette stedet, og jeg vet ikke hvordan jeg kan få takket Philip for å ha fortalt meg om det. Det er ikke bare
pittoreskt, men her finner man de opprinnelige italienerne i all sin enkelhet og sjarme. Freskemaleriene er vidunderlige. Caroline, som blir hyggeligere for hver dag
som går, er svært opptatt av å tegne.'"

"Hver sin smak!" sa Harriet, som alltid avleverte en platthet som om den var et epigram. Hun var merkverdig fiendtlig innstilt til Italia, som hun aldri hadde besøkt, og
det eneste inntrykket hun hadde av Kontinentet var en seks ukers tur nå og da til de protestantiske delene av Sveits.

"Å, Harriet er virkelig for ille!" sa Philip sa fort hun hadde forlatt rommet. Moren hans lo og ba ham om ikke å være slem; og en videre diskusjon ble stanset av at
Irma, som var på vei til skolen, dukket opp. Det er ikke bare i kirkelige pamfletter at barnet er en fredsstifter.

"Vent litt, Irma," sa onkelen hennes. "Jeg skal en tur ned til stasjonen. Så du får gleden av mitt selskap."

De gikk sammen. Irma ble glad; men samtalen gikk tregt, for Philip kunne ikke kunsten å snakke til de yngre. Fru Herriton satt en stund til ved frokostbordet og leste
brevet fra Lilia om igjen. Så hjalp hun kokken med å rydde av, gav instruksjoner om middagen, og satte hushjelpen igang med å sette istand salongen, som stort sett
kun ble benyttet på tirsdager. Været var nydelig, og hun tenkte hun kanskje kunne få stelt litt i hagen, siden det fremdeles var ganske tidlig. Hun ropte på Harriet,
som hadde kommet seg etter fornærmelsen mot St. James', og sammen gikk de ut til kjøkkenhagen og begynte å så noen tidlige grønnsaker.

"Vi sparer ertene til slutt; de er morsomst," sa Fru Herriton, som hadde evnen til å gjøre arbeid til en lyst. Hun og eldstedatteren kom alltid godt ut av det med
hverandre, på tross av at de ikke hadde noe særlig til felles. Harriets oppdragelse hadde nesten vært for vellykket. Som Philip en gang sa, så hadde hun "glefset i seg
alle kardinaldydene uten å kunne fordøye dem." Selv om hun var gudfryktig og patriotisk, og en stor moralsk tilgang for hjemmet, så manglet hun den smidigheten og
taktfullheten som moren satte så høyt, og som hun hadde ventet at hun skulle lære seg. Om Harriet hadde fått det som hun ville, ville det ha drevet Lilia til et åpent
brudd, og, hva som var verre, så hadde hun gjort det samme med Philip to år tidligere, da han hadde kommet tilbake full av entusiasme for Italia og hadde gjort narr
av Sawston og alt dets vesen.

"Det er en skam, mor!" hadde hun utbrutt. "Philip ler av alt - - Leseklubben, Diskusjonsforeningen, Den Oppbyggelige Whistklubben og Basarene. Folk liker det
ikke. Vi har anseelsen vår å tenke på. Et splittet hus kan ikke stå."

Fru Herriton svarte med de minneverdige ordene:

"La Philip si hva han vil, så vil han la oss gjøre hva vi vil." Og Harriet hadde slått seg til ro med det.

De sådde de kjedeligere grønnsakene først, og en behagelig følelse av rettskaffen tretthet satte inn da de satte igang med ertene. Harriet trakk en hyssing for å få
radene rette, og Fru Herriton skrapte opp en fure men en skarp pinne. Da de nærmet seg slutten tittet hun på klokken sin.

"Den er blitt tolv! Den sene posten har kommet. Løp og se om det er noen brev."

Harriet hadde ikke lyst til å gå.

"La oss gjøre oss ferdig med ertene. Det kommer ikke til å være noen brev."

"Nei, kjære; vær så snill og gå. Jeg kan så ertene, så kan du dekke dem til - - og pass på at fuglene ikke får øye på dem!"

Fru Herriton var svært nøye med å la ertene falle gjevnt fra hånden, og ved enden av raden gjorde hun seg den tanken at hun aldri hadde sådd bedre. Dyre var de
også.

"Det var faktisk ett fra gamle Fru Theobald," sa Harriet da hun kom tilbake.

"Les brevet for meg. Jeg er skitten på hendene. Så utålelig det brevpapiret med monogram er."

Harriet åpnet konvolutten.

"Jeg forstår ikke," sa hun; "Det gir ingen mening."

"Det har da vel brevene hennes aldri gjort."

"Men det er mer tåplig enn vanlig," sa Harriet, og stemmen hennes begynte å skjelve. "Se her, les det, mor; jeg forstår ingen ting."

Fru Herriton tok overbærende imot brevet.

"Hva er det som er så vanskelig?" sa hun etter en lang pause. "Hva er det som du ikke forstår ved dette brevet?"

"Meningen - - " stammet Harriet.

"Meninger er da ganske tydelig - - Lilia er blitt forlovet. Ikke begynne å gråte nå da, kjære; vær så snill og ikke gråt - - ikke si noe i det hele tatt. Det ville være mer
enn jeg kunne bære. Hun skal gifte seg med en eller annen fyr hun har møtt på et hotell. Ta brevet og les selv." Plutselig brøt hun sammen på grunn av noe som kunne
virke som en bagatell. "Hvordan våger hun å ikke fortelle meg det med en gang! Hvordan våger hun å skrive til Yorkshire først! Så jeg må høre det fra Fru Theobald
- - i et nedlatende, uforskammet brev som dette? Har jeg ikke noe krav på respekt i det hele tatt? Merk deg dette, kjære" - - sinnsbevegelsen overmannet henne - -
"merk deg at jeg aldri kommer til å tilgi henne for dette!"

"Å, hva skal vi gjøre?" stønnet Harriet. "Hva skal vi gjøre?"

"Først dette!" Hun rev brevet opp i små biter og strødde dem over bedet. "Og så et telegram til Lilia! Nei! Et telegram til Frøken Caroline Abbott. Hun har også en
del å svare for."

"Å, hva skal vi gjøre?" gjentok Harriet men hun fulgte etter moren inn. Hun var fullstendig hjelpeløs stilt ovenfor en slik uforskammethet. Hvilken skrekklig ting - -
hvilken skrekkelig person hadde fått tak på Lilia? "En eller annen fyr på hotellet." Det var det eneste som sto i brevet. Hva slags person? En fin herre? En
Engelskmann? Det sa brevet ingenting om.

"Send telegram om grunnen til å bli i Monteriano. Besyndelige rykter," leste Fru Herriton og adresserte telegrammet til 'Abbott, Stella d'Italia, Monteriano, Italia.'
"Om det er et telegrafkontor der," la hun til, "så er det mulig vi får et svar allerede i kveld. Siden Philip kommer tilbake ved syvtiden, og kvart over åtte-toget
korresponderer med nattfergen ved Dover - - Harriet, når du stikker bort med dette, så hent 100 i 5 sedler i banken. Kom deg avsted med en gang, kjære; ikke si
noe. Jeg så at Irma har kommet hjem; gå fort... Vel, kjære Irma, og hvilket lag er du med i idag - - Frøken Ediths eller Frøken Mays?"

Men så fort hun hadde oppført seg som vanlig ovenfor barnebarnet, gikk hun til bibilotetet og tok frem det store atlaset, for hun ville vite mer om Monteriano.
Navnet sto med minste skrifttype, mellom en ullbrun klynge av åser som ble kaldt 'Sub-Appeninnene.' Det var ikke så langt fra Siena, som hun hadde lært om i
skolen. Det gikk en tynn, stiplet svart linje forbi, og hun visste at dette var en jernbane. Men kartet overlot en god del til fantasien, og hun hadde ingen. Hun slo opp
stedet i 'Childe Harold,' men Byron hadde ikke vært der. Heller ikke Mark Twain hadde besøkt det i 'Tramp Abroad.' Litteraturens ressurser var uttømt: Hun ble
nødt til å vente til Philip kom hjem. Og tanken på Philip gav henne ideén å prøve rommet hans, og der fant hun 'Det Sentrale Italia,' av Baedeker, og hun åpnet den
for første gang i livet og leste det følgende: - - Monteriano (inb.4.800). Hoteller: Stella d'Italia, Kun tålelig; Globo, skittent. Kafe Garibaldi. Post og telegrafkontor i
Corso Vittorio Emmanuele, ved siden av teateret. Prospektkort i Seghena (billigere i Firenze). Dilligence (1 lira) korresponderer med hovedbanen.

Hovedattraksjoner (2-3 timer): Santa Deodata, Palazzo Pubblico, Sant' Agostino, Santa Caterina, Sant' Ambrogio, Palazzo Capocchi. Guide (2 lire) unødvendig.
Man burde ikke unnvære en tur omkring murene. Utsikten fra Rocca (et lite vederlag) er best ved solnedgang.

Historie: Monteriano, antikkens Mons Rianus, hvis Ghibelline-sympatier bemerkes av Dante (purg. XX.), frigjorde seg fra Poggibonsi i 1261. Herav hentydningen,
"Poggibonizzi, ftti in la, che Monteriano si fa citta!(5)" Som inntil nylig sto skrevet over byporten mot Siena. Den forble uavhengig til 1530, da den ble plyndret av
pavedømmets tropper og ble innlemmet i storhertugdømmet Toscana. Den hadde deretter liten betydning, og kretsfengselet ligger der i dag. Innbyggerne særmerkes
fortsatt ved sin sjarmerende væremåte.

Den reisende fortsetter fra Sienaporten til kirken Santa Deodata og vil legge merke til (i 5. Kapell til høyre) de sjarmerende freskomaleriene...

Fru Herriton fortsatte ikke. Hun var ikke av de som fant den skjulte sjarmen hos Baedeker. En del av informasjonen virket unødvendig på henne, og alt sammen var
kjedelig. Mens Philip aldri kunne lese "Utsikten fra Rocca (et lite vederlag) er best ved solnedgang" uten å kjenne et stikk i hjertet. Hun satte boken tilbake på plass,
gikk nedenunder og tittet opp og ned asfaltstiene etter datteren. Hun fikk til slutt øye på henne to kvartaler unna, der hun forgjeves forsøkte å riste av seg Herr
Abbott, Frøken Caroline Abbotts far. Harriet var alltid uheldig. Til slutt kom hun tilbake, varm, opprørt, nedlesset med pengesedler, og Irma hoppet entusiastisk mot
henne og tråkket hardt på liktornen hennes.

"Føttene dine blir jo større for hver dag," sa den forpinte Harriet og gav niesen et hardt dytt. Så begynte Irma å gråte, og Fru Herriton var irritert på Harriet for å ha
blitt irritert. Lunsjen var forferdelig; og mens de spiste puddingen fikk de høre at kokken, ved rå kraft, hadde brukket av en svært viktig bryter på ovnen.

"Det er ganske enkelt for galt," sa Fru Herriton. Irma sa at det var dobbelt for galt og fikk beskjed om å ikke være nesevis. Etter lunsjen tok Harriet frem Baedeker
og leste om Monteriano, antikkens Mons Rianus, med såret stemme til moren stanset henne.

"Det er latterlig å lese det, kjære. Hun skal da vel ikke gifte seg med noen derfra. Det er naturligvis en eller annen turist som bodde på hotellet. Stedet har ingen ting å
gjøre med det i det hele tatt."

"Men for et sted å reise til! Hvilke dannede mennesker møter du egentlig i et hotell?"

"Men jeg har jo fortalt deg gang på gang at det ikke er poenget om han er dannet eller udannet. Lilia har fornærmet familien vår, og det skal hun få bøte for. Og når
du rakker slik ned på hoteller, så tror jeg du glemmer at jeg møtte din far i Chamounix. For øyeblikket har du ingen ting å bidra med, kjære, så det er best du holder
munn. Jeg skal ut på kjøkknet for å snakke om ovnen."

Hun snakket så alt for meget, og kokken sa at om hun ikke dugde - - så var det best hun sa opp. En filleting rett i nærheten er større enn en stor ting langt unna, og
Lilias forsyndelse på et fjell i det sentrale Italia falt umiddelbart i skyggen. Fru Herriton fór avgårde til et arbeidskontor, misslyktes; fór avsted til et annet, misslyktes
igjen; kom hjem, fikk beskjed av hushjelpen at siden alt var så kaotisk, så var det best at hun sa opp også; drakk te, skrev seks brev, ble avbrutt av kokken og
hushjelpen, som begge gråt i strie strømmer, ba om unnskyldning og tryglet om å få jobbene tilbake. Midt oppe i seiersrusen ringte det på døren, og det kom et
telegram: "Lilia forlovet med italiensk adelsmann. Skriver snart. Abbott."

"Ikke noe svar," sa Fru Herriton. "Hent Herr Philips Gladstone fra loftet."

Hun ville ikke la seg skremme av det ukjente. Faktisk begynte hun å få en viss anelse nå. Mannen var nok ingen italiensk adelsmann, ellers ville nok titelen vært nevnt
i telegrammet. Det måtte ha vært skrevet av Lilia. Bare hun ville ha gjort seg skyldig i et vulgært uttrykk som "italiensk adelsmann." Hun husket broker av brevet
tidligere på morgnen: "Vi elsker dette stedet - - Caroline, som blir hyggeligere for hver dag som går, er svært opptatt av å tegne - - her finner man italienerne i all sin
enkelhet og sjarme." Og bemerkningen i Baedeker, "Innbyggerne særmerkes fortsatt ved sin sjarmerende væremåte," fikk plutselig en illevarslende klang. Om Fru
Herriton manglet fantasi, så tok hun det igjen på intuisjon, en mer nyttig evne, og bildet som hun gjorde seg av Lilias forlovede viste seg å ikke ligge langt fra
virkligheten.

Slik hadde det seg at Philip ble mottatt med nyheten om at han måtte reise til Monteriano om en halv time. Han var havnet i en pinlig situasjon. I over tre år hadde
han lovprist italienerne, men han hadde aldri vurdert tanken å ha en som slektning. Han forsøkte å dempe det hele ovenfor moren, men innerst inne var han enig med
henne da hun sa:

"Mannen kan være en hertug eller en lirekassespiller. Det er ikke poenget. Om Lilia gifter seg med ham, vanærer hun Charles' minne, hun vanærer Irma, og hun
vanærer oss. Derfor forbyr jeg det, og om hun ikke adlyder så er vi ferdig med henne for alltid."

"Jeg skal gjøre hva jeg kan," sa Philip med lav stemme. Det var første gang han i virkeligheten var nødt til å gjøre noe. Han kysset moren og søsteren og kilte Irma.
Entréen virket varm og koselig da han tittet tilbake på den fra den kjølige marsnatten, og han reiste motvillig til Italia, som om det var noe dagligdags og kjedelig.

Før Fru Herriton gikk til sengs skrev hun til Fru Theobald og sa rett ut hva hun mente om Lilias oppførsel og antydet at dette var et spørsmål der alle til syvende og
sist måtte velge side. Som en ettertanke la hun til at brevet fra Fru Theobald hadde kommet den morgenen.

Akkurat i det hun skulle gå ovenpå husket hun at hun aldri hadde dekket til ertene. Det opprørte henne mer enn noe annet, og hun hamret neven i rekkverket av
raseri igjen og igjen. På tross av at det var sent tok hun frem en lykt fra redskapsskuret og gikk ut i hagen for å rake jord over dem. Spurvene hadde tatt hver eneste
en. Men talløse biter av brevet lå der fremdeles og skjemmet det ryddige bedet.

Kap. 2

Når den omtåkede turist stiger av ved stasjonen i Monteriano, står han plutselig midt ute på landet. Det ligger noen få hus i nærheten av stasjonen, og mange flere
ligger spredt over sletten og oppover åssidene, men noen by, middelaldersk eller ikke, ser man ikke snurten av. Han må få tak i det som treffende kalles en 'legno'(6)
- - et trestykke - - og kjøre omkring tolv kilometer langs en utmerket vei for å komme til middelalderen. For det er umulig, i tillegg til å være bespottelig, å gjøre det
unna så raskt som i Baedeker.

Klokken nærmet seg tre om ettermiddagen da Philip forlot snusfornuftens verden. Han var så lei av å reise at han hadde sovnet på toget. Medpassasjerene hans
hadde den sedvanlige italienske spådomsevnen, og da de kom til Monteriano visste de at han skulle dit og lempet ham ut. Føttene hans sank ned i den varme asfalten
på perrongen, og som i en drøm så han toget rulle avgårde, mens stasjonsbetjenten som burde tatt seg av bagasjen hans, løp langs med linjen og lekte sisten med
vakten. Dessverre! Han var ikke i humør for Italia. Å prute på prisen for en 'legno' kjedet ham usigelig. Mannen ba om seks lire; og selv om Philip var klar over at
det for en tolv kilometers tur ikke burde være mer enn fire, så var han mer enn glad for å gi ham det han ba om, og dermed ødelegge resten av dagen for den
stakkars mannen. Han ble reddet fra denne sosiale blunderen av høye rop, og da han tittet opp på veien fikk han øye på en fyr som smelte med pisken og veivet med
tømmene og kjørte to hester i rasende fart, og bak ham så han den svaiende skikkelsen av en kvinne som lik en sjøstjerne holdt seg fast i hva som helst hun kunne få
grep på. Det var Frøken Abbott, som nettopp hadde mottatt brevet hans fra Milano, der han hadde sagt fra når han ville ankomme, og hadde skyndet seg ned for å
møte ham.

Han hadde kjent Frøken Abbott i årevis og hadde aldri hatt noen særlig formening om henne på den ene eller andre måte. Hun var hyggelig, stille, kjedelig og
omgjengelig, og ung kun fordi hun var treogtyve: Det var ingen ting, hverken ved utseendet eller oppførselen hennes som antydet noen ungdommelig ild. Hun hadde
tilbragt hele livet i Sawston sammen med en kjedelig og omgjengelig far, og det behagelige, bleke ansiktet hennes, opptatt med ett eller annet veldelighetsformål, var
et velkjent syn i Sawstons gater. Det var overraskende at hun noen gang skulle ønske å forlate dem; men som hun selv så sant sa, "jeg er John Bull(7) inn til margen,
men jeg har nå lyst til å se Italia, bare en gang. Alle sier at det er så vidunderlig, og at man ikke kan få noe riktig inntrykk fra bøker i det hele tatt." Kapellanen ymtet
frempå at et år var ganske lang tid; og frøken Abbott svarte ham med kledelig koketteri, "men du må da la meg få oppleve dette ene eventyret! Jeg lover å gjøre det
en, og bare en, gang. Det vil gi meg ting og tenke på og snakke om for resten av livet." Kapellenen hadde gitt sitt samtykke; det hadde også Herr Abbott. Og her
satt hun i en 'legno', alene, støvete, skremt, og med så mye å svare for som den mest freidige eventyrerske man kunne tenke seg.

De håndhilste uten å si noe. Hun gjorde plass for Philip og bagasjen hans under høylytte protester fra den tapende kusken, som kun ble overvunnet av den samlede
veltalenheten til stasjonsmesteren og stasjonstiggeren. Stillheten varte til de dro av sted. I tre dager hadde han vurdert hva han skulle gjøre, og enda mer hva han
skulle si. Han hadde drømt frem dusinvis innbiltde samtaler der all hans logikk og veltalenhet førte ham til seieren. Men hvordan skulle man begynne? Han var dypt i
fiendeland, og alt - - den stekende solen, den kalde luften bak varmen, de endeløse radene av oliventrær, som sto velordnet, men alikevel mystiske - - virket
unaturlige i forhold til den rolige atmosfæren i Sawston der tankene hans hadde tatt form. I utgangspunktet hadde han gjort en betydelig innrømmelse. Om giftemålet
virkelig var passende, og om Lilia sto på sitt, så ville han gi etter og stole på sin innflytelse over moren til å ordne ting. Han ville aldri ha gjort den innrømmelsen i
England; men her i Italia, hadde Lilia i alle fall, uansett hvor lunefull og tåplig hun enn var, utviklet seg til å bli et menneske.

"Skal vi snakke om det nå?" spurte han.

"For all del," sa Frøken Abbott svært opprørt. "Om du ville være så vennlig."

"Så hvor lenge har hun vært forlovet?"

Ansiktet hennes tilhørte en fullstendig tåpe - - en vettskremt tåpe.

"En kort stund - - en virkelig kort stund," stammet hun, som om han ville finne trøst i den korte tiden.

"Jeg skulle gjerne vite akkurat hvor lenge, om du kan huske det."

Hun begynte omstendelig å telle på fingrene.

"Nøyaktig elleve dager," sa hun til slutt.

"Hvor lenge har dere vært her?"

Flere utregninger, mens han trampet irritert med foten.

"Nærmere tre uker."

"Kjente dere ham før dere kom hit?"

"Nei."

"Å! Hvem er han?"

"En fastboende."

En ny taushet tok til. De hadde forlatt slettelandet nå og klatret seg oppover åssiden, men oliventrærne omgav dem stadig. Kusken, en jovial fet mann, hadde steget
av for å hvile hestene, og gikk ved siden av vognen.

"Jeg forsto det slik at de møttes på hotellet. Vidre forstår jeg det slik at han er en italiensk adelsmann."

Hun svarte ikke.

"Kunne jeg få vite navnet hans?"

Frøken Abbott hvisket, "Carella." Men kusken hørte henne, og et glis delte ansiktet hans. Forlovelsen var visst allerede allment kjent.

"Carella? Conte eller Marchese, eller hva?"

"Signor," sa Frøken Abbott og så hjelpeløst bort.

"Det er mulig jeg kjeder deg med disse spørsmålene. Om så er tilfelle, kan jeg gjerne gi meg."

"Å, nei, vær så snill; ikke i det hele tatt. Jeg er her - - av eget valg - - for å gi deg all den informasjon som du naturligvis - - og for å se om jeg på noen måte - - bare
spør om hva du vil."

"Så hvor gammel er han?"

"Å, ganske ung. Enogtyve, tror jeg."

Philipe utbrøt, "Herregud!"

"Man skulle ikke tro det," sa Frøken Abbott og rødmet. "Han virker mye eldre."

"Og er han kjekk?" spurte han med stigende sarkasme.

Hun ble bestemt.

"Svært kjekk. Alle trekkene hans er pene, og han er velbygd - - selv om jeg tror han er litt kort etter engelsk målestokk."

Philip, hvis eneste fysiske fortrinn var høyden, følte seg irretirt over at hun tilsynelatende ikke brydde seg om det.

"Kan jeg forstå det slik at du liker ham?"

Hun svarte bestemt igjen, "Det lille jeg har sett av ham."

I samme øyeblikk kom vognen inn i et lite skogholt, som lå brunt og mutt på den oppdyrkede åsen. Trærne var små og bladløse, men var bemerkelsesverdige for at
stammene sto mellom fiolene som fjæresteiner står i havet om sommeren. Det finnes slike fioler i England, men ikke svært mange. Heller ikke finnes det mange i
kunsten, for ingen malere har motet til å bruke dem. Hjulsporene var kanaler, de grunne lagunene; til og med den tørre hvite grøftekanten sto i fare for og
oversvømmes av vårens stigende tidevann. Philip la ikke noe merke til tiden: Han vurderte hva det neste var hun skulle si. Men øynene hans hadde lagt merke til
skjønnheten, og neste mars hadde han ikke glemt at veien til Monteriano krysset en uendelighet av blomster.

"Det lille jeg har sett av ham, liker jeg," gjentok Frøken Abbott etter en pause.

Han syntes å legge merke til at hun virket trassig, og han slo straks ned på henne.

"Kunne du være så snill og si meg hva han er? Det har du ikke fortalt meg. Hvilken stilling har han?"

Hun åpnet munnen for å si noe, men ingen lyd kom ut. Philip ventet tålmodig. Hun forsøkte å være freidig, og mislyktes totalt.

"Ingen stilling i det hele tatt. Han sonderer terrenget, som min far ville ha sagt. Du forstår, han er nettopp ferdig med militærtjenesten."

"Som menig?"

"Jeg går ut ifra det. De har verneplikt her. Han var i Bersaglierien, tror jeg. Er ikke det et eliteregiment?"

"Mennene der må være korte og kraftige. De må også kunne marsjere ni kiliomerer i timen."

Hun tittet oppspilt på ham, uten å forstå alt han sa, men med følelsen av at han var svært intelligent. Så fortsatte hun sitt forsvar for Signor Carella.

"Og nå driver han, som de fleste unge menn, og ser seg om etter noe å gjøre."

"Og i mellomtiden?"

"I mellomtiden bor han, som de fleste unge menn, med familien - - faren, moren, to søstre og et lite knøtt av en bror."

Det var en skjærende oppspilthet ved henne som nesten gikk ham på nervene. Han bestemte seg til slutt for å lukke munnen på henne.

"Kun ett spørsmål til, og kun ett. Hva er hans far?"

"Hans far," sa Frøken Abbott. "Vel, jeg tror nok ikke du vil synes det er noe godt parti, men det er ikke poenget. Jeg mener at poenget ikke er - - jeg mener at
klasseskiller - - kjærligheten må da alikevel - - ikke hva - - jeg..."

Philip skar tenner og sa ingen ting.

"Menn er ofte så harde i sin dom. Men jeg tror da at du, og i alle tilfelle din mor - - som er så virkelig gode på alle måter, så uselviske - - Det er vel i alle fall slik at
kjærlighetsekteskap blir skapt i himmelen."

"Joda, Frøken Abbott, jeg er klar over det. Men jeg er nå alikevel spent på å høre hva himmelen har funnet på. Du har virkelig gjort meg nysgjerrig. Er det slik at
svigerinnen min skal gifte seg med en engel?"

"Herr Herriton, ikke - - vær så snill, Herr Herriton - - en tannlege. Hans far er en tannlege."

Philip gav fra seg et utrop av personlig avsky og smerte. Et grøss gikk gjennom ham, og han trakk seg unna reisefellen. En tannlege! En tannlege i Monteriano. En
tannlige i eventyrland! Gebisser og lystgass og tannlegestoler på et sted som hadde huset den etruskiske liga, og Pax Romana, og Alaric selv, og grevinne
Mathilda(8), og middelalderen, med all sin kamp og hellighet, og renessansen, med all sin kamp og skjønnhet! Han tenkte ikke lenger på Lilia. Han var engstelig for
sin egen del: Han var redd for at romantikken skulle dø.

Romantikken ender kun med livet. Ikke noe pinsett kan noen gang hale den ut av oss. Men det finnes en tvilsom sentimentalitet som ikke tåler det uventede og
groteske. Et lite puff er nok til å vippe den av setet, og jo fortere vi blir kvitt den dess bedre. Philip var iferd med å miste den nå, og derfor kjente han et stikk av
smerte.

"Jeg kan ikke fatte hva som ligger bak dette," begynte han. "Om Lilia absolutt skulle vanære oss, så kunne han da funnet en mindre frastøtende måte å gjøre det på.
En gjennomsnittelig høy gutt med vakkert ansikt som er sønnen til en tannlege i Monteriano. Har jeg forstått det riktig? Kan jeg også trekke den slutningen at han
ikke eier nåla i veggen? Kan jeg også trekke den slutningen at hans sosiale posisjon er ikkeeksisterende? Og videre - - "

"Hold opp! Jeg sier ikke et ord mer."

"Virkelig, Frøken Abbott; er det ikke litt sent for tilbakeholdenhet. Du har da opplyst meg på glimrende vis!"

"Jeg vil ikke fortelle deg et ord til!" utbrøt hun med et redselsgrøss. Så trakk hun frem lommetørklet, og det virket som om hun skulle til å gråte. Etter en taushet, som
han mente skulle bety at han lot teppet falle over scenen, begynte han å snakke om andre ting.

De var omgitt av oliventrær igjen, og skogen med sin skjønnhet og villskap lå bak dem. Men ettersom de klatret høyere åpnet landskapet seg, og høyt oppe i åssiden
til høyre kom Monteriano til syne. De røkgrønne olivene sto helt opp til murene, og den så ut til å sveve adskilt mellom trærne og himmelen, som en slags

enorm husbåt i en eller annen drøm. Den var brunfarget, og man kunne ikke se et eneste hus - - bare den trange sirkelen av murene, og bakenfor sytten tårn - - alt
som var igjen av de toogfemti som hadde reist seg fra byen i dens storhetstid. En del av dem var kun stumper, noen lente seg farlig nærme fallet, en del sto fortsatt
som master mot det blå. Det var umulig å lovprise det som vakkert, men man kunne heller ikke fordømme det som snodig.

I mellomtiden snakket Philip ustoppelig, og syntes det var et uttrykk for taktfullhet. Det viste Frøken Abbott at han hadde fått alt ut av henne, men var istand til å
undertrykke sin avsky, og ved ren viljekraft fortsette å være like hyggelig og underholdende som alltid. Han var ikke klar over at han for en stor del snakket rør, og
at viljekraften hans var blitt underminert av synet av Monteriano og tanken på tannhygiene innenfor de murene.

Byen over dem svinget fra venstre til høyre og til venstre igjen ette som veien snirklet seg mellom trærne, og tårnene begynte å gløde i den synkende solen. Da de
kom nærmere, så Philip de svarte hodene på folk som samlet seg på murene, og han var fullt klar over hva som var iferd med å skje - - at nyheten var iferd med å
spre seg at det var fremmede på vei, og at tiggerne gjorde seg klare og pusset på sine skavanker; at krukkemakeren løp for å finne varene sine, og at den autoriserte
guiden forsøkte å finne luen sin og de to attestene - - et fra Frøken M'Gee fra Maida Vale, den andre, som var mindre verdifull, fra en stallmester hos dronningen av
Peru;(9) hvordan noen andre løp avsted for å si til vertinnen på Stella d'Italia, at hun måtte sette på seg perlekjedet sitt og de brune støvlene og skuffe søppel ut av
gjesterommet; og at vertinnen løp for å advare Lilia og gutten hennes om at skjebnen hadde innhentet dem.

Det var kanskje synd at Philip hadde snakket så mye. Han hadde nesten drevet Frøken Abbott til vanvidd, men han hadde ikke hatt tid til å legge noen plan. Slutten
kom plutselig. De kom ut fra trærne på terassen foran gangstien, med utsikten over halve Toscana som skinte i solen bak seg, og så kjørte de gjennom Sienaporten,
og reisen var over. Doganafunksjonærene(10) slapp dem høflig inn, og de skranglet opp den trange mørke gaten, og ble tatt imot av den blandingen av nysgjerrighet
og vennlighet som gjør enhver ankomst i Italia så vidunderlig.

Han var overveldet og ante ikke hva han skulle gjøre. Ved hotellet ble han ikke mottatt på vanlig måte. Vertinnen grep han ved hendene; en person snappet til seg
paraplyen hans, en annen kofferten; folk dyttet hverandre unna ham. Inngangen var omtrent blokert av en folkemasse. Hunder bjeffet, ballonghorn tutet, kvinner viftet
med lommetørklene, oppspilte barn skrek i trappene, og ved toppen av trappen sto Lilia selv, svært strålende, med sin beste bluse på.

"Velkommen!" ropte hun. "Velkommen til Monteriano!" Han hilste henne, for han visste ikke hva han ellers skulle gjøre, og en anerkjennende mumling steg fra
folkemassene under.

"Det var du som ba meg om å reise hit," fortsatte hun, "og det har jeg ikke glemt. La meg presentere Signor Carella!"

Bak henne fikk Philip øye på en ung mann, som muligens ville vise seg å være kjekk og velbygd, men som i alle fall ikke virket slik nå. Han var halvveis skjult bak en
møkkete gammel gardin, og stakk nervøst frem en hånd som Philip tok og syntes var klam. Mer anerkjennende mumlig kunne høres nedenfor trappen.

"Vel, Din-din er nesten ferdig," sa Lilia. "Rommet ditt er rett ned korridoren, Philip. Du trenger ikke å skifte."

Han vaklet avgårde for å vaske hendene, fullstendig overvunnet av uforskammetheten hennes.

"Kjære Caroline!" hvisket Lilia så snart han hadde gått. "For en engel du er som har fortalt ham det! Han tok det så fint. Men du må ha hatt en mauvais quart
d'heure."(11)

Frøken Abbotts skrekk vendte seg plutselig over til bitterhet.

"Jeg har ikke fortalt ham noe," bjeffet hun. "Det er din sak - - og om det bare tar et kvarter, så er du heldig!"

Middagen var et mareritt. De hadde den illeluktende spisestuen for seg selv. Lilia, som virket svært elegant og pratsom, satt ved enden av bordet; Frøken Abbott,
som også hadde tatt på seg sine beste klær, satt ved siden av Philip, og virket i hans irriterte øyne mer og mer som birollen i en tragedie for hver øyeblikk. Det
utskuddet av den Italienske adelen, Signor Carella satt på motsatt side. Bak ham sto en bolle med gullfisk, som svømte rundt og rundt og gapte mot gjestene.

Ansiktet til Signor Carella trakk for mange grimaser til at Philip kunne danne seg noe inntrykk av det. Men han kunne se hendene, som ikke var særlig rene, og som
ikke ble renere av å rote i det glinsende håret. Den stivede kragen hans var heller ikke ren, og hva gjaldt dressen hans, så var den tydligvis innkjøpt for anledningen
for å virke virkelig Engelsk - - en kjempesvær rutete sak, som ikke engang passet. Han hadde glemt lommetørklet, men savnet det ikke. Han var i det hele tatt
fullstendig upresentabel, og var svært heldig som hadde en far som var tannlege i Monteriano. Og hvorfor i all verden selv Lilia - - men så snart måltidet tok til gav
det Philip forklaringen.

For unggutten var sulten, og vertinnen fylte tallerknen hans med spaghetti, og når de deilige glatte markene skled ned gapet hans, slappet ansiktet hans av og ble
plutselig naturlig og rolig. Og Philip hadde sett det ansiktet i Italia hundrede ganger tidligere - - sett det og elsket det, for det var ikke bare vakkert, men hadde den
sjarmen som er arveretten til alle som er født på den jorden. Men han ønsket ikke å se det på motsatt side av middagsbordet. Det var ikke ansiktet til en fin herre.

Samtalen, om man nå kan kalle den det, foregikk på en blanding av engelsk og italiensk. Lilia hadde knapt lært seg noe av det ene språket, og Signor Carella hadde
ikke lært seg noe av det andre. Frøken Abbott måtte til tider fungere som tolk for de to elskende, og hele situasjonen ble ekstremt upassende og grotesk. Alikevel
greide ikke Philip å manne seg opp til å fordømme forlovelsen. Han mente han kunne være mer effektiv med Lilia på tomannshånd, og lot som for seg selv at han i
alle fall måtte høre hennes forsvar før han felte dommen.

Signor Carella, som var styrket av spaghettien og den skarpe vinen, våget seg utpå samtalen, og skottet høflig mot Philip og sa:

"England er et stort land. Vi italienere elsker England og de engelske."

Philip, som ikke var i noe humør for internasionale høflighetsfraser, bare nikket.

"Italia er også," fortsatte den andre litt snurt, "et stort land. Hun har født mange berømte menn - - for eksempel Garibaldi og Dante. Han siste skrev 'Inferno,
Purgatorio, Paradiso.' 'Inferno' er den vakreste." Og med den selvtilfredse stemmen til en som har fått en solid utdannelse, siterte han åpningslinjene - -

Nel mezzo del cammin di nostra vita

Mi ritrovai per una selva oscura

Che la diritta via era smarrita -- (12)

Et sitat som var mer passende enn han var klar over.

Lilia skottet bort på Philip for å se om han hadde lagt merke til at hun ikke giftet seg med noen tosk. Hun var oppsatt på å vise frem alle de gode egenskapene til sin
forlovede, så hun bragte emnet Pallone på bane, som han visstnok var svært flink til å spille. Han ble med ett genert og satte på seg et påklistret glis - - gliset til en
landsbytulling som får lest opp fotballmålene sine for en fremmed. Philip elsket selv å se på Pallone, som var en fortryllende blanding av hagetennis og squash. Men
han trodde ikke han kom til å like det like godt i fremtiden.

"Å, se!" utbrøt Lilia, "den stakkars lille fisken!"

En sulten katt hadde tigget etter hver eneste av røde de kjøttbitene de prøvde å svelge. Signor Carella grep, med den brutaliteten som er så betegnende for
italienerne, tak i poten dens og slynget den vekk. Nå hadde den klatret opp til gullfiskbollen og var iferd med å huke tak i fisken. Han reiste seg, jaget den unna, og
fant et stort glasslokk ved bollen og lukket den hermetisk.

"Men kommer ikke fisken til å dø?" sa Frøken Abbott. "De har jo ikke noe luft."

"Fisk lever av vann, ikke av luft," svarte han med belærende stemme og satte seg igjen. Han var øyensynelig vel tilmote igjen, for han begynte å spytte på gulvet.
Philip tittet bort på Lilia, men kunne ikke se at hun reagerte. Hun snakket modig videre til slutten av det motbydelige måltidet, og reiste seg så og sa:

"Vel, Philip, jeg er sikker på at du er klar for å trekke deg tilbake. Vi kan møtes til lunsj klokken tolv i morgen, om vi ikke treffes tidligere. De serverer kaffe senere
på rommene."

Det var litt for uforskammet. Philip svarte:

"Jeg skulle gjerne snakket med deg nå, på rommet mitt, om det passer, siden jeg har kommet hele denne veien på grunn av det." Han hørte Frøken Abbott gispe.
Signor Carella, som var iferd med å tenne en osende sigar, hadde tydligvis ikke lagt merke til noe.

Det gikk som han hadde ventet. Da han ble alene med Lilia falt nervøsiteten av ham. Minnet om hans lange intellektuelle overlegenhet styrket ham, og han satte igang
med myndig stemme - -

"Min kjære Lilia, la oss ikke lage en scene av det. Før jeg kom hit trodde jeg at jeg måtte spørre deg ut. Det er unødvendig. Jeg vet alt. Frøken Abbott har fortalt
meg en del, og jeg forstår resten selv."

"Forstår selv?" utbrøt hun, og han husket senere at hun hadde rødmet.

"At han sannsynligvis er en bølle og tydligvis en slyngel."

"Det finnes ingen slyngler i Italia," svarte hun kjapt.

Han ble tatt på sengen. Det var en av hans egne uttalelser. Og hun opprørte han enda mer ved å legge til, "så han er sønnen til en tannlege. Hvorfor ikke?"

"Takk for opplysningen. Som jeg sa tidligere så vet jeg alt. Jeg er også klar over den sosiale posisjonen til en italiener som trekker tenner i en provinsby."

Han var ikke sikker på det, men han gikk ut ifra at den var ganske lav. Lilia sa heller ikke imot ham. Men hun var skarp nok til å si:

"Jasså, Philip, du overrasker meg. Jeg forsto det slik at du gikk inn for likhet også videre."

"Og jeg forsto det slik at Signer Carella tilhørte den italienske adelen."

"Vel, vi la inn det i telegrammet for ikke å sjokkere stakkars Fru Herriton. Men det er sant. Han tilhører en yngre gren. Selvfølgelig er familier så mangt - - akkurat
som din fetter Joseph." Hun satte behendig fingeren på det eneste beklagelige medlem av Herritonklanen. "Ginos far er vennligheten selv, og har en blomstrende
karriere. Akkurat denne måneden skal han flytte fra Monteriano og åpne kontor i Poggibonsi. Og for min egen enfoldige del, så mener jeg det at det er menneskene
som teller. Men jeg går ikke ut ifra at du er enig. Og du skal bare vite at onkelen til Gino er en prest - - det samme som en prost der hjemme.

Philip var fullt på det rene med den sosiale posisjonen til en italiensk prest, og ga rene ord for pengene, da Lilia avbrøt ham med, "vel, fetteren hans er sakfører i
Roma."

"Hva slags 'sakfører'?"

"En sakfører akkurat som deg, selvfølgelig - - bortsett fra at han har mye arbeide og aldri kan sluntre unna."

Bemerkningen sved mer enn han gav uttrykk for. Han forandret taktikk, og med vennlig, forsonlig stemme avleverte han den følgende talen: - -

"Alt sammen er som en vond drøm - - så vond at den ikke kan fortsette. Om det fantes et forsonende trekk ved mannen så kunne jeg kanskje vært urolig. Men som
det er så stoler jeg på tiden. For øyeblikket har han ført deg bak lyset, Lilia, men du gjennomskuer ham snart. Det er umulig for en fin dame som deg, som er vant til
fine damer og fine herrer, å leve med en mann hvis sosiale posisjon er - - vel, ikke engang på høyde med sønnen til en arbeidertannlege i Coronation Place. Jeg
legger ikke skylden på deg. Men jeg legger skylden på fortryllelsen av Italia - - Jeg har falt for den selv, som du vet - - og jeg klandrer Frøken Abbott."

"Caroline! Hvorfor skulle du klandre henne? Hva har alt dette å gjøre med Caroline?"

"Fordi vi stolte på at hun skulle - - " han så at svaret kom til å skape vanskeligheter, og viftet det vekk og fortsatte, "så jeg stoler på at du innerst inne er enig i at
denne forlovelsen ikke kan vare. Tenk på livet ditt der hjemme - - tenk på Irma! Og jeg kan legge til, tenk på oss; for du er vel klar over, Lilia, at vi ser på deg som
mer enn en slektning. Jeg ville føle det som om jeg mistet min egen søster om du gjorde dette, og min mor ville miste en datter,"

Det virket som om han hadde nådd frem til henne til slutt, for hun snudde seg vekk og sa:

"Jeg kan ikke gjøre slutt på det nå!"

"Stakkars Lilia," sa han og var virkelig rørt. "Jeg vet det kan være vanskelig. Men jeg har kommet hit for å redde deg, og selv om jeg kan hende er en bokorm, så er
jeg ikke redd for å konfrontere en bølle. Han er bare en uforskammet guttunge. Han tror vel han kan tvinge deg til å holde ord ved hjelp av trusler. Han forandrer
nok mening når han ser at han har å gjøre med en mann,"

Det som følger burde innledes med en lignelse - - lignelsen til en dynamittkube, et lynnedslag, eller et jordskjelv - - for det blåste Philip i luften og la ham flat og
sendte ham ned i dypene. Lilia snudde seg mot sin ridderlige forsvarer og sa - -

"For en gangs skyld i mitt liv vil jeg takke deg for å la meg være. Jeg vil takke din mor også. I tolv år har dere dressert og torturert meg, og jeg vil ikke tåle det
lenger. Tror du jeg er en idiot? Tror du aldri jeg har følt? Å! Da jeg kom til dere som en ung brud, hvordan målte dere meg ikke - - aldri et vennlig ord - - og
diskuterte meg, og kom til at jeg kan hende dugde; og moren din rettet på meg, og søsteren din overså meg, og du kom med kommentarer om meg for å vise hvor
smart du var! Og da Charles døde skulle jeg fortsatt gå i løpestreng for den forferdelige familien din, og være stengt inne i Sawston og lære å holde hus, og aldri ha
sjangsen til å gifte meg igjen. Nei takk skal du ha! Nei takk! 'Bølle?' 'Uforskammet guttunge?' Hvem er ikke det, om jeg må be, om ikke du? Men, Gudskjelov, så
kan jeg snakke for meg selv nå, siden jeg fant Gino, og denne gangen gifter jeg meg av kjærlighet!"

Både grovheten og sannheten i angrepet hennes overrumplet ham. Men den grensesløse uforskammetheten hennes gav ham spillerom, og også han buste ut.

"Ja! Og jeg forbyr deg å gjøre det! Det er mulig du forakter meg, og synes jeg er en svekling. Men du tar feil. Du er utakknemmelig og frekk og foraktelig, men jeg
vil redde deg for å spare Irma og navnet vårt. Det kommer til å bli en slik oppvask i denne byen at både du og han kommer til å angre at du kom hit. Jeg kommer
ikke til å sky noe middel, for nå er jeg virkelig opprørt. Det er ikke særlig lurt av deg å le. Jeg forbyr deg å gifte deg med Carella, og jeg skal si det til ham nå."

"Ja gjør det," ropte hun. "Si det til ham nå. Ta et oppgjør med ham. Gino! Gino! Kom hit! Avanti! Fra Filippo forbyr ekteskapet!"

Gino dukket så fort opp at han måtte ha stått og lyttet utenfor døren.

"Fra Filippo er virkelig opprørt. Han vil ikke sky noe middel. Å, du får passe på så han ikke skader deg!" Hun vagget avgårde i en vulgær etterligning av Philips måte
å gå på, og så, med et stolt blikk på de sterke skuldrene til forloveden, for hun ut av rommet.

Mente hun at de skulle slåss? Philip hadde ikke til hensikt å gjøre noe slikt; og det virket heller ikke som om Gino hadde det, som sto nervøst midt i rommet med
rykninger både i leppene og øynene.

'Vær så vennligog sett deg ned, Signor Carella," sa philip på italiensk. "Fru Herriton er litt oppskaket, men det er ingen grunn til at ikke vi skulle forholde oss rolige.
Kunne jeg by deg på en sigarett? Vær så snill og sett deg."

Han takket nei til sigaretten og stolen og ble stående i lyset fra lampen. Philip, som ikke takket nei til et slikt hjelpemiddel, hadde ansiktet i skyggen.

En lang stund var han taus. Det ville muligens imponere Gino, og gav ham også tid til å samle seg. Denne gange ville han ikke falle for feilen med å buse ut som på en
eller annen måte hadde smittet over fra Lilia. Han ville vise sitt herredømme ved tilbakeholdenhet.

Hvorfor hadde det seg, når han så opp for å begynne, at det så ut som om Gino var i ferd med å gripes av latterkrampe? Den forsvant med en gang; men han ble
nervøs og ennå mer pompøs enn han hadde planlagt.

"Signor Carella, jeg vil være helt ærlig med deg. Jeg har kommet hit for å forhindre deg i å gifte deg med fru Herriton, fordi jeg kan se at dere begge vil bli ulykkelige
sammen. Hun er engelsk, og du er italiensk; hun er vant til en ting, og du til en annen. Og - - unnskyld at jeg påpeker det - - hun er rik, og du er fattig."

"Jeg gifter meg ikke med henne fordi hun er rik," var det furtne svaret.

"Jeg antydet heller ikke det et øyeblikk," sa Philip galant. "Du har fullstendig hederlige motiver, er jeg sikker på; men er det klokt? Og la meg minne deg på at vi vil
ha henne hos oss hjemme. Den vesle datteren hennes vil bli moderløs, hjemmet vårt vil brytes opp. Om du går med på ønsket mitt, så vil du ha gjort deg fortjent til
vår takknemmelighet - - og du vil heller ikke mangle vederlag for skuffelsen din."

"Vederlag - - hva slags vederlag?" Han lente seg over stolryggen og tittet alvorlig på Philip. Det var da voldsomt så fort de kom til en forståelse. Stakkars Lilia!

Philip sa sakte, "hva med tusen lire?"

Hele sjelen hans tømte seg ut i et utrop, og så sto han der taus med åpen munn. Philip ville ha gitt det dobbelte: og han hadde ventet seg pruting.

"Du kan få dem i kveld."

Han fant tilbake til stemmen og sa, "Det er for sent."

"Men hvorfor?"

"Fordi - - " stemmen hans brast. Philip så på ansiktet hans, - - et ansikt som muligens manglet forfinelse, men som ikke manglet uttrykksfullhet, - - så det skjelve og
skifte fra følelse til følelse. Det var grådighet det ene øyeblikket, og uforskammethet, og høflighet, og dumhet, og sluhet - - og la oss håpe at det et sted var
kjærlighet. Men gradvis tok en følelse over, den mest uventede av alle; for pusten hans begynte å hive og øynene blunke, og det rykket i munnen, og plutselig reiste
han seg opp og brølte sitt alt ut i en enorm latter.

Philip spratt opp, og Gino, som hadde åpnet armene grep tak i han ved skuldrene og ristet ham og sa:

"Fordi vi er gift - - gift - - gift så snart jeg visste at du vare på vei. Vi hadde ikke tid til å fortelle deg. Å. Å! Du har kommet hele veien til ingen nytte. Også så
generøs du var!" Plutselig ble han alvorlig og sa, "Tilgi meg, er du snill; jeg er uforskammet. Jeg er ikke bedre enn en bonde, og jeg - - " Nå så han ansiktet til Philip,
og det ble for mye for ham. Han gispet og eksploderte og presset hendene mot munnen og spyttet dem ut i nok en eksplosjon og gav Philip et uforvarende dytt, som
veltet han over sengen. Han utstøtte et forskrekker Å! og gav opp og stakk avgårde ned korridoren, mens han hoiet som et barn, for å fortelle spøken til sin kone.

Philip lå en stund på sengen og forsøkte å innbilde seg selv at han var alvorlig skadet. Han kunne knapt nok se forbi raseriet, og i korridoren støtte han borti Frøken
Abbott, som straks brøt ut i gråt.

"Jeg kommer til å overnatte på Globo," sa han til henne, "og reise til Sawston tidlig i morgen. Han overfalt meg. Jeg kunne annmeldt ham. Men det skal jeg ikke."

"Jeg kan ikke bli her," hulket hun. "Jeg tør ikke bli her. Du må ta meg med deg!"

Kap. 3

Ovenfor Volterraporten i Monteriano, utenfor byen, ligger en svært så respektabel kalkvasket leirmur, med et skråtak av røde teglstein som forhundrer den fra å gå i
oppløsning. Den kunne minnet om hagen til en velbeslått herre, om det ikke var for at det var et stort hull i midten, som blir større for hvert regnskyll. Gjennom hullet
kan man se, for det første, jernporten som er ment å lukke den; for det andre, ser man en firkantet jordflekk, som, selv om den ikke helt er leire, heller ikke kan
kalles plen; og til sist får man øye på nok en mur, av stein denne gangen, som har en treport i midten og to vinduer med lemmer på hver side, som øyensynelig danner
fasaden til et enetsjes hus.

Dette huset er større enn det virker, for det sklir to etsjer ned åssiden bak, og tredøren, som alltid er stengt, fører i virkeligheten inn på loftet. En lokalkjent person
foretrekker å følge det steile eseltråkket rundt leirmuren, til man kommer frem til baksiden av bygningen. Så - - da han nå er på nivå med kjelleren - - løfter han
hodet og roper. Om stemmen hans høres ut som noe lett - - for eksempel et brev, eller noen grønnsaker, eller en blomsterbukett - - så blir en kurv senket ned fra
vinduet i annen etsje med et tau, der han kan legge fra seg det han kom med og gå sin vei. Men om han høres ut som han har med seg noe tungt, som et stort vedtre,
eller et kjøttstykke, eller en gjest, så blir han forhørt, og får så lov eller ikke lov til å komme opp. Grunnetsjen og overetasjen i det værbitte huset er folketomme, og
beboerne holder seg i den midtre delen, slik livet trekker seg tilbake mot hjertet i en dødende kropp. Det er en dør ved toppen av den første trappeavsatsen, og om
gjesten slipper inn får han ikke nødvendigvis en kald mottagelse. Det er flere rom, noen mørke og innestengte - - en finstue med hestehårsstoler, krakker med
ulltrekk, og en kamin det aldri fyres i - - dårlig tysk smak uten den tyske hjemmekosligheten hviler over det rommet; der er også en stue, som av en eller annen grunn
blir forvandlet til soverom når gjestfriheten ikke er tilstede, og virkelige soverom; og sist, men ikke minst, loggiaen, der du kan holde til dag og natt, om du føler for
det, og drikke vermouth og røke sigaretter, og titte ut over milevis av oliventrær og vingårder og blågrønne åser. Det var i dette huset at det korte, og uunngålig
tragiske, ekteskapet til Lilia utspant seg. Hun fikk Gino til å kjøpe det for henne, siden det var der hun først hadde sett ham da han satt på leirmuren ved
Volterraporten. Hun husket hvordan kveldssolen hadde skint i håret hans, og hvordan han hadde smilt ned til henne, og da hun var både sentimental og uforfinet,
bestemte hun seg for at hun ville ha både stedet og mannen. Saker og ting er billige for en italiener i Italia, og selv om han ville foretrukket et hus ved piazzaen, eller
enda bedre, et hus i Siena, eller, selve lykken, et hus i Leghorn, gjorde han som hun ba om, og tenkte som så at det kanskje var et uttrykk for hennes gode smak at
hun foretrakk et så tilbaketrukket sted å bo.

Huset var alt for stort for dem, og slektningene strømmet til for å fylle det. Hans far ønsket å gjøre det til patriarkalsk foretagende, der hele familien skulle ha sine rom
og samles til måltider, og han var fullstendig innstilt på å gi opp den nye praksisen i Poggibonsi for å fungere som overhode. Gino var også fullstendig innstilt på det,
for han var en hjemmekjær gutt som likte å ha familien rundt seg, og han fortalte det som gode nyheter til Lilia, som ikke engang gjorde noe forsøk på skjule sin
skrekk,

Med en gang ble han skrekkslagen også; forsto at ideen var forferdelig; og overøste seg med selvbebreidelse for engang å ha foreslått det; og raste av sted for å
fortelle sin far at det var umulig. Faren hans klaget over at rikdommen allerede gikk til hodet på ham og gjorde ham egoistisk og hard; moren hans gråt; søstrene hans
anklaget ham for å hindre dem i å komme seg opp i verden. Han var unnskyldende, tilogmed krypende, før de vendte seg mot Lilia. Da vendte han seg mot dem og
sa at de ikke kunne forstå, langt mindre omgås med, den engelske Ladyen som han var gift med; at det kun kunne være én herre i huset - - ham selv.

Lilia roste og kjelte ham da han kom tilbake og sa han var modig og en helt og andre smigrende kjelenavn. Men han var gansk blå i fjeset da klanen hans marsjerte
verdig ut av Monteriano - - en verdighet som ikke ble påvirket av at de tik imot en sjekk. Det tok ikke med sjekken til Poggibonsi alikevel, men til Empoli - - en
livlig, støvete by et par mil unna. Der slo de seg behagelig til rette, og søstrene sa at de var blitt drevet dit av Gino.

Sjekken tilhørte selvfølgelig Lilia, som var svært generøs, og som var svært så villig til å være bekjent med hvem som helst så lenge hun slapp å bo med dem, da
svigerfamilier gikk henne på nervene. Det var ikke noe hun likte bedre enn å spore opp en eller annen fjern og ukjent familiegren - - det var mange av dem - - og
spille gavmild slektning, og etterlate seg forvirring, og alt for ofte missnøye. Gino undret seg over hvorfor det hadde seg at alle disse menneskene, som tidligere hadde
vært så hyggelige, plutselig hadde blitt masete og klagende. Han kom til at det måtte skyldes konens storslagenhet, som alt annet virket smått sammenlignet med.
Pengene hennes strømmet ut, selv om de bodde billig. Hun var til og med rikere enn han hadde forestilt seg; og han husket skamfullt hvordan han en gang hadde
angret på at han ikke kunne ta i mot Philip Herritons tilbud på tunen lire for henne. Det ville ha vært en dårlig forretning.

Lilia likte å ordne i huset, da det eneste hun trengte å gjøre var å gi ordre til smilende arbeidsfolk med en hengiven ektemann som tolk. Hun skrev et haltende brev
om hvor lykkelig hun var til Fru Herriton, og Harriet svarte med et brev som imformerte om at (1) all videre korrespondanse kunne henvendes til advokatene; (2)
kunne Lilia være så vennlig å returnere et gravert skrin som Harriet hadde lånt henne - - ikke gitt - - til å oppbevare lommetørkler og krager i?

"Se hva jeg gir avkall på for å være sammen med deg!" sa hun til Gino, og unngikk aldri å legge vekt på å være nedlatende. Han gikk ut ifra at hun mente det
graverte skrinet, og sa at det trengte hun da ikke å gi fra seg i det hele tatt.

"Neida, dummingen! Jeg mener livet. Disse Herritonfolkene sitter høyt på strå. De er toneangivende i sositeten i Sawston. Men hva bryr vel jeg meg om det, så lenge
jeg har den lille dummingen min!" Hun behandlet han alltid som en guttunge, noe han var, og som en idiot, noe han ikke var, og mente hun sto så uendelig over ham at
hun gav avkall på mulighet etter mulighet til å ta tømmene. Han var kjekk og uvirksom; derfor måtte han være dum. Han var fattig; derfor ville han aldri våge å
kritisere sin velgjørerske. Han var fullstendig forgapt i henne; derfor kunne hun gjøre akkurat som hun ville.

"Det er kanskje ikke himmelen på jorden," tenkte hun, "men det er da bedre enn Charles."

Og hele tiden betraktet guttungen henne og vokste opp.

Hun ble minnet på Charles av et ubehagelig brev fra advokatene som ba henne gi slipp på en stor slump penger til Irma, i henhold til den avdøde ektemannens
testamente. Det var akkurat likt Charles' mistenksomme natur å ha gardert seg mot et nytt ekteskap. Gino var like indignert, og sammen skrev de et bitende svar,
som ikke hadde noen som helst virkning. Så foreslo han at det ville være bedre om Irma kom for å bo med dem.

"Luften er god, og det er maten også; hun kommer til å like seg her, og vi slipper å gi fra oss pengene." Men Lilia hadde ikke engang mot til å foreslå noe slikt for
Herritonfamilien, og en uventet skrekk slo henne ved tanken på at Irma, eller noe elgelsk barn, skulle vokse opp i Monteriano.

Gino ble forferdelig deprimert over brevet fra advokatene, mer deprimert enn hun mente var nødvendig. Det var ikke noe mer å gjøre i huset, og han tilbragte dagene
på loggiaen lent over rekkverket eller sittende utrøstelig tversover.

"Å, din late guttunge!" ropte hun og kløp ham. "Gå og spill pallone."

"Jeg er en gift mann," svarte han uten å løfte på hodet. "Jeg leker ikke mer."

"Så gå og treff vennene dine da."

"Jeg har ikke noen venner nå."

"Dumme, dumme, dumme deg! Du kan da ikke være hjemme hele dagen!"

"Jeg vil ikke være sammen med noen andre enn deg." han spyttet mot et oliventre.

"Men Gino da, ikke vær dum. Gå og møt vennene dine, og ta dem med hjem til meg. Vi liker da selskap begge to."

Han virket forvirret, men lot seg overtale og gikk ut, og oppdaget at han ikke var så venneløs som han hadde trodd, og kom tilbake flere timer senere i et helt annet
humør. Lilia gratulerte seg selv med å ha ordnet det så godt.

"Jeg er også klar for å møte andre nå," sa hun. "Jeg skal vekke dere alle sammen, slik som jeg vekket Sawston. La oss invitere masse menn - - sammen med
damene deres. Jeg skal lage riktige engelske teselskaper."

"Vi har jo tanten min og mannen hennes; men jeg trodde ikke du ville ha noe å gjøre med slektningene mine."

"Jeg sa da aldri noe slikt - - "

"Men du ville hatt rett," sa han alvorlig. "De passer ikke for deg. Mange av dem er handelsfolk, og til og med vi er ikke stort bedre; du burde ha fine folk og adlige til
venner."

"Stakkars fyr," tenkte Lilia. "Det må være trist for ham å oppdage at familien hans er så vulgære." Hun begynte å si til ham at hun elsket ham fordi han var sitt eget
dumme selv, og han rødmet og begynte å nappe i mustasjen.

"Men bortsett fra slektningene dine så må jeg da treffe andre mennesker her. Vennene dine har vel koner og søstre, eller hva?"

"Å, joda; men dem kjenner jeg selvfølgelig nesten ikke."

"Kjenner du ikke slektningene til vennene dine?"

"Nei, ikke akkurat. Om de er fattige og er nødt til å arbeide, så er det mulig jeg møter dem - - men ikke ellers. Bortsett fra - - " Han stanset. Det store untaket var
en ung kvinne som han en gang var blitt presentert for med gifteplaner. Men medgiften hadde vist seg å være utilstrekkelig, og bekjentskapet hadde opphørt.

"Så merkelig! Men jeg skal forandre alt det. Ta med deg vennene hit, så skal jeg få dem til å ta med seg slekten."

Han så håpeløst på henne.

"Nå vel, hvem er de ledende figurene her? Hvem er toneangivende i sositeten?"

Fengselsdirektøren, gikk han ut ifra, og offiserene som tjente under ham.

"Vel, er de gift?"

"Ja."

"Så der har vi løsningen. Kjenner du dem?"

"Ja - - på en måte."

"Jeg forstår," utbrøt hun sint. "Så de ser ned på deg, gjør de ikke, stakkars gutt? Bare vent!" Han innrømte det. "Bare vent! Jeg skal nok sette en stopper for det.
Nåvel, hvilke andre er det?"

"Marchesen, noen ganger, og kanikkene ved domkirken.."

"Er de gifte?"

"Kanikkene - - " sa han med glimt i øyet.

"Å, jeg glemte det forferdelige sølibatet deres. I England ville de vært midtpunktet for alt sammen. Men hvorfor skulle jeg ikke kjenne dem? Ville det vært bedre om
jeg gikk på visitt til alle sammen? Er det ikke slik dere gjør det her i utlandet?"

Han trodde ikke det ville være bedre.

"Men jeg må da møte noen! Hvem var det du var sammen med i kveld?"

Ikke fine mennesker. Han kunne knapt nok huske navnet deres.

"Men min kjære Gino, hvorfor var du sammen med dem, om de ikke er fine? Bryr du deg ikke om posisjonen din?"

Det eneste Gino brydde seg om for øyeblikket var arbeidsskyhet og lommepenger, og måten hans å uttrykke det på var å utbryte:

"Huff-puff! Så varmt det er her. Ikke noe luft; jeg svetter nesten bort. Jeg forgår. Jeg må kjøle meg ned, ellers kommer jeg aldri til å få sove." På sin merkverdige
impulsive måte fór han ut til loggiaen, der han strakte seg ut på rekkverket og begynte å røke og spytte under de stille stjernene.

Fra denne samtalen trakk Lilia den slutningen at omgangsformene på kontinentet ikke var så rett frem som hun hadde ventet seg. Faktisk kunne hun ikke oppdage
noen kontinentale omgangsformer i det hele tatt. Italia var et slikt vidunderlig sted å bo om du tilfeldigvis var en mann. Da kunne man nyte godt av sosialismens goder
- - den virkelige sosialismen, som ikke er basert på lik inntekt eller karakter, men på lik oppførsel. I kafeens og gatens demokrati hadde de store spørsmålene i livet
blitt løst, og menneskets brorskap blitt en realitet. Men det var bygd på bekostning av kvinnenes søsterskap. Hvorfor skulle du ikke bli vanner med sidemannen i
teatret eller på toget, når du vet at kvinnelig kritikk og kvinnelig innsikt og kvinnelige fordommer aldri vil komme mellom dere? Selv om dere blir som David og
Jonathan, så trenger du aldri komme hjem til ham, og han aldri til deg. Hele livet kan dere møtes under åpen himmel, det eneste taket i syden, der han kan spytte og
banne, og du kan snakke ufint, uten at noen vil synes noe ille om det.

I mellomtiden har kvinnene - - selvfølgelig huset og kirken som stadig har messer, som de går til med hushjelpen. Ellers kommer de seg ikke mye ut, for det er for
simpelt å gå, og man er for fattig til å holde vogn. En gang iblant blir de tatt med på kafeen, eller teatret, og alle du kjenner viker unna, bortsett fra de få som håper på
å gifte seg inn i familien din. Det er i det hele tatt ganske trist. Men det finnes en trøst - - at livet er svært behagelig i Italia, om du er en mann.

Hittil hadde ikke Gino blandet seg inn i hva Lilia gjorde. Hun var så mye eldre enn ham, og så mye rikere, at han betraktet henne som et overlegent vesen som ikke
svarte for noen lov. Han var ikke helt overrasket, for det hadde blåst merkelige rykter over Alpene om land der menn og kvinner hadde de samme tidsfordriv og
interesser, og han hadde ofte møtt den priviligerte galningen, den kvinnelige turisten, på sine ensomme vandringer. Lilia vandret også alene, og så sent som den uken
hadde en landstryker revet til seg uret hennes - - en hendelse som angivelig er vanlig i Italia, men som inntreffer langt oftere i Bond Street enn der. Nå som han kjente
henne bedre, var han uungåelig i ferd med å miste noe av ærefrykten: Ingen kunne bo sammen med henne og beholde den, spesiellt etter at hun hadde vært så tåpelig
å miste et gullur og lenken. Mens han lå tankefullt på rekkverket, forsto han for første gang ansvaret som fulgte med det å ha penger. Han måtte verne henne fra både
fysiske og sosiale farer, for hun var tross alt en kvinne. "Og jeg," tenkte han, "er tross alt en mann, selv om jeg er ung, og jeg vet hva som er rett."

Hun satt fortsatt i stuen og gredde håret, for hun var ganske skjødesløs av natur, og det var heller ingen grunn til å holde på formene.

"Du må ikke gå ut alene," sa han vennlig. "Det er ikke trygt. Om du absolutt skal ut og gå, så kan Perfetta bli med deg." Perfetta var en kusine som var enke og totalt
manglet sosiale ambisjoner og bodde hos dem som altmulighjelp.

"Ja vel," smilte Lilia, "Ja vel" - - som om hun henvendte seg til en masete kattunge. Men alikevel gikk hun aldri tur alene igjen, unntatt den dagen hun før døde.

Dagene gikk, og ingen kom på besøk bortsett fra fattige slektninger. Hun begynte å kjede seg. Kjente han ikke Sindacoen(13) eller bankdirektøren? Til og med
vertinnen på Stella d'Italia var bedre enn ingen. Hun dro på visitt rundt om i byen og ble vennlig mottatt; men folk hadde naturligvis vanskligheter med å forholde seg
til en dame som ikke kunne lære seg språket deres. Og teselskapet forsvant, under Ginos hendige påvirkning, mer og mer i det fjerne.

Han bekymret seg en god del for henne, for hun slo seg ikke til ro i hjemmet i det hele tatt. Men han ble trøstet av en velkommen men uventet gjest. En ettermiddag
da han gikk for å hente posten - - den ble levert ved døren, men det tok lenger tid å hente den ved postkontoret - - kastet en eller annen en frakk over hodet hans
for spøk, og da han fikk bakset seg fri fikk han øye på sin kjære venn Spiridione Tesi som arbeidet ved tollkontoret i Chiasso, som han ikke hadde møtt på to år.
Hvilken glede! Hvilke gjensynshilsninger! Slik at alle forbipasserende smilte velvillig mot den lystige scenen. Spiridiones bror var blitt forfremmet til stasjonsmester i
Bologna, så slik kunne han reise over hele Italia i ferien på offentlig regning. Da han hadde hørt om at Gino hadde giftet seg, hadde han bestemt seg for å stikke
innom ham på veien til Siena, der onkelen hans bodde, som hadde giftet seg til penger også.

"Det ser ut som om alle gjør det nå for tiden," utbrøt han, "bortsett fra meg." Han var knappt treogtyve. "Men fortell meg mer. Hun er engelsk. Det er bra, svært bra.
En engelsk kone er virkelig bra. Og hun er rik?"

"Svært rik."

"Blond eller mørk?"

"Blond."

"Er det mulig!"

"Jeg er veldig fornøyd med det," sa Gino ganske enkelt. "Du husker kanskje at jeg alltid ønsket meg en blondine." Tre eller fire menn hadde samlet seg og lyttet.

"Det ønsker vi alle," sa Spiridione. "Men du, Gino, fortjener virkelig lykken din, for du er en god sønn, en modig mann, og en sann venn, og fra første øyeblikk har
jeg ønsket deg alt godt."

"Ingen komplimenter, om jeg må be," sa Gino med armene i kors og et fornøyd smil.

Spiridione henvendte seg til de andre mennene, som han aldri hadde møtt før.

"Er det ikke sant? Fortjener han ikke denne rike blondinen?"

"Han fortjener henne," sa alle mennene.

Det er et vidunderlig land, enten man elsker eller hater det.

Det var ingen post, og selvfølgelig satte de seg ned ved Kafé Garibaldi, ved domkirken - - en ganske god kafé til å være i en så liten by. Der var bord med
marmorplater, søyler av terrakotta nederst og gull øverst, og i taket var en freske av slaget ved Solferino(14). Man kunne ikke ønsket seg et vakrere rom. De trakk
vermouth og spiste små kaker med sukker på, som de valgte seg ut med kjennermine ved disken, og kjente på dem først for å være sikre på at de var ferske. Og
selv om det knapt er alkohol i i vermouthen, blandet Spiridione ut sin med soda for at den ikke skulle gå til hodet på ham.

De var i høy stemning, og vidløftige komplementer vekslet med vennlig erting. Men snart strakte de bena ut på et par stoler og begynte å røke.

"Si meg," sa Spiridione - - "jeg glemte å spørre - - er hun ung?"

"Treogtredve."

"Å, nå vel, man kan jo ikke få alt."

"Men du ville blitt overrasket. Hadde hun sagt åtteogtyve, ville jeg ikke tvilt på det."

"Er hun simpatica?" (Det finnes ingen dekkende oversettelse for dette ordet(15).)

Gino pirket i sukkeret og sa etter en kort taushet, "Tilstrekkelig."

"Det er det viktigste av alt."

"Hun er rik, hun er generøs, hun er behagelig, og hun henvender seg til folk under seg uten å være overlegen."

Nok en stillhet fulgte.

"Det er ikke nok," sa den andre. "Man kan ikke definere det på den måten." Han senket stemmen til en hvisking. "Sist måned forsøkte en tysker å smugle sigarer.
Tollboden var mørk. Men likevel nektet jeg fordi jeg ikke likte ham. Gaver fra slike men bringer ikke lykke. Non era simpatico. Han betalte for hver eneste en, og
boten for ikke å ha deklarert i tillegg."

"Tjener du mye bortsett fra lønnen?" spurte Gino som et øyeblikk ble avledet.

"Jeg tar ikke imot små summer nå. Det er ikke verdt risikoen. Men tyskeren var en annen sak. Men hør på meg, Gino, for jeg er eldre enn deg og mer erfaren.
Personen som forstår oss ved første blikk, som aldri irreterer eller kjeder oss, som vi kan åpne hver tanke og hvert ønske for, ikke bare ved å tale, men ved å være
stille - - det er det jeg mener med Simpatico."

"Jeg vet det finnes slike menn," sa Gino. "Og jeg har hørt det sagt om barn. Men hvor kan men finne en slik kvinne?"

"Det er sant. Her vet du bedre hva du snakker om enn jeg. Sono poco simpatche le donne. Og så mye tid som vi kaster bort på dem." Han sukket trist, som om han
syntes ridderligheten til sitt eget kjønn var en byrde.

"Jeg har bare møtt en som kanskje er slik. Hun sa svært lite, men hun var en ung dame - - annerledes enn de fleste. Hun var også engelsk, hun var med min kone hit.
Men Fra Filippo, svogeren, tok henne med tilbake. Jeg så dem reise. Han var svært sint."

Så snakket han om det spennende og hemmelige ekteskapet hans, og de gjorde narr av den stakkars Philip som hadde reist over hele Europa for å forhindre det.

"Men jeg angrer alikevel," sa Gino, da de hadde sluttet å le, "at jeg dyttet ham over sengen. En svær høy mann! Og når jeg virkelig morer meg så er jeg ofte uhøflig."

"Du kommer aldri til å møte ham igjen," sa Spiridione, som likte å agere filosof. "Og innen denne tid har han nok fullstendig glemt det."

"Det hender noen ganger at det er slike ting man husker lengst. Jeg kommer selvfølgelig aldri til å møte ham igjen; men det gavner meg ikke at han ønsker meg ille.
Og selv om han her glemt det, så er jeg fortsatt lei for at jeg skubbet ham på sengen."

Slik fortsatte samtalen deres, i det ene øyeblikk full av barnslighet og enkel visdom, det neste øyeblikk skandaløst grovkornet. Skyggene av terrakottasøylene ble
lengre, og turistene, som fór gjennom Palazzo Pubblico på motsatt side, kunne se hvordan italienerne kastet bort tiden.

Synet av turistene minnet Gino på noe han ville si.

"Siden du er så vennlig å interessere deg for mine afferer, så er det noe jeg gjerne ville be deg om råd om. Konen min vil absolutt vandre omkring alene."

Spiridione var sjokkert.

"Men jeg har satt ned foten."

"Naturligvis."

"Men hun forstår ikke ennå. Han ba meg om å bli med henne en gang - - å gå omkring uten å skulle noen sted! Vet du, hun vil jeg skal være hos henne hele dagen."

"Jeg forstår. Jeg forstår." Han rynket pannen og grunnet på hvordan han kunne hjelpe vennen sin. "Hun trenger noe å gjøre. Er hun katolikk?"

"Nei."

"Det er synd. Det er jo mulig hun kan overtales. Det ville være en stor trøst for henne når hun er alene."

"Jeg er katolikk, men jeg går selvfølgelig aldri i kirken."

"Selvfølgelig ikke. Men du kunne jo bli med henne i begynnelsen. Det er det broren min gjorde med konen sin i Bologna, og han har sluttet seg til Fritenkerne. Han
ble med henne et par ganger selv, og nå har hun lagt seg til vanen og fortsetter å gå dit uten ham."

"Et ypperlig råd, og jeg takker deg for det. Men hun vil holde teselskap - - med menn og kvinner sammen som hun aldri har møtt."

"Å, disse engelskmennene! De tenker alltid på te. De har med seg kilovis i bagasjen, og de er så uforsiktige at de alltid pakker det på toppen. Men det er da helt
latterlig!"

"Men hva skal jeg gjøre med det?"

"Ikke gjør noe. Eller du kan be meg!"

"Kom igjen!" utbrøt Gino og sprang opp. "Hun vil bli virkelig glad for det."

Den kjekke unge fyren ble høyrød.

"Jeg spøkte selvfølgelig."

"Jeg vet det. Men hun vil at jeg skal ta med meg vennene mine. Kom igjen nå! Kelner!"

"Om jeg virkelig skal bli med," utbrøt den andre, "og drikke te hos dere, så må du i det minste la meg betale regningen."

"Selvfølgelig ikke; du er da gjesten her!"

Deretter fulgte en lang diskusjon, der kelneren tok del og foreslo forskjellige løsninger. Til slutt gikk Gino av med seieren. Regningen kom på eightpence-halfpenny,
pluss en halfpenny, for keleneren rundet det av oppover.

Så fulgte en strøm av takknemlighet på den ene siden og beskjedenhet på den andre, og da høflighetene var på sitt høyeste, tok de plutselig hverandre i armen og
marsjerte nedover gaten men de stakk hverandre med sugerør.

Lilia var henrykket over å se dem, og ble livligere enn Gino hadde sett henne på lang tid. Teen smakte som hakket høy, og de ba om å få drikke den av vinglass og
ville ikke ha melk; men, som hun gjentok gang på gang, så var det da noe i nærheten. Spiridione oppførte seg svært galant. Han kysset hånden hennes da de ble
presentert, og da han hadde lært seg en del engelsk i arbeidet, strandet ikke samtalen.

"Liker du musikk?" spurte hun.

"I aller høyeste grad," svarte han. "Jeg har ikke studert musikk videnskaplig, men musikk fra hjertet, ja."

Så hun spilte svært dårlig på pedalorgelet, mens han sang, ikke så dårlig. Gino fant frem gitaren og sang også ute på loggiaen. Det var et svært hyggelig besøk.

Gino sa at han ville følge vennen tilbake til rommene hans. Mens de gikk sa han, uten det minste spor av ondsinnethet eller spott i stemmen:

"Jeg tror du har helt rett. Jeg skal ikke ta med folk hjem mer. Jeg kan ikke forstå hvorfor en engelsk kone skulle behandles noe annerledes. Dette er Italia."

"Du er svært klok," utbrøt den andre; "virkelig svært klok. Jo mer verdifull en eiendel er, desto bedre burde man vokte på den."

De hadde nådd frem til hotellet, men de fortsatte til Kafé Garibaldi, der de tilbragte en lang og svært hyggelig kveld.

Kap. 4

Angeren kan snike seg så gradvis på at det er umulig å si, "i går var jeg lykkelig, i dag er jeg ikke." Det var aldri ett øyeblikk da Lilia forsto at ekteskapet hennes var
en fiasko; men i løpet av den sommeren og høsten ble hun så ulykkelig som et menneske som hun kunne være. Hun opplevde ingen uvennlig behandling og få
uvennlige ord fra sin ektemann. Han lot henne simpelthen være alene. Om morgenen gikk han ut for å ta seg av 'forretninger,' som, så vidt hun kunne oppdage, betød
å sitte i Farmaciaen.(16) Han vendte som regel tilbake til lunsj, for deretter å trekke seg tilbake til et annet rom for å sove. Utpå kvelden livnet han til igjen, og nøt
kvelden ute på murene, og spiste ofte middage ute, og kom sjelden tilbake før midnatt eller senere. Det hendte selvfølgelig at han var helt bortreist- - til Empoli,
Siena, Firenze eller Bologna - - for han elsket å reise, og så ut til å finne venner over hele landet. Lilia hørte ofte hvor populær han var.

Hun begynte å forstå at hun måtte hevde seg, men hun ante ikke hvordan. Selvtilliten hennes, som hadde overvunnet Philip, hadde gradvis visnet bort. Om hun forlot
det fremmede huset ville hun finne en fremmed liten by. Om hun trosset ektemannen og vandret omkring i omegnen, ville den være ennå mer fremmedartet - -
enorme åsheng med olivner og vingårder og kalvhvite gårdshus, og bortenfor dem flere åser med flere oliventrær og flere gårder og flere små byer mot den skyløse
himmelen. "Jeg vil ikke kalle dette landet," ville hun si. "Det er da ikke så landlig som Sawston Park." Og det var heller ikke mye av det utemmede ved det - - en del
av disse åsene hadde vært oppdyrket i mer enn totusen år. Men det var skremmende og mystisk alikevel, og omgitt av det hele tiden begynte Lilia å bli så utilpass at
hun glemte seg selv og begynte å tenke.

Hun tenkte hovedsaklig på ekteskapet sitt. Seremonien hadde skjedd i all hast og hadde vært dyr, og ritualene, hva nå enn de var, var ikke fra den Engelske Kirke.
Lilia var ikke religiøs av seg; men støtt og stadig ble hun grepet av en tåplig frykt for at hun ikke var 'skikkelig gift,' og at hennes sosiale posisjon i den neste verden
kom til å være like usikker som den var i denne. Det var mulig det var tryggest å gjøre det ordentlig, og en dag tok hun Spiridiones råd og meldte seg inn i Den
Romersk Katolske Kirke, eller som hun kalte den, 'Santa Deodatas.'

Gino var enig; han mente også det var tryggest, og det var artig å skrifte, selv om presten var en tåplig gammel mann, og det hele ville være et skikkelig slag i fjeset
på folkene der hjemme.

Folkene der hjemme tok slaget ganske så lett; faktisk var det få igjen til å ta imot det. Herritonfamilien var ute av bildet; de lot henne ikke engang skrive til Irma, selv
om Irma noen ganger fikk lov til å skrive til henne. Fru Theobald var raskt i ferd med å gå i barndommen, og hadde, så vidt hun kunne se, definitivt tatt parti med
Herritonfamilien. Og Frøken Abbott hadde gjort det samme. Natt etter natt forbannet Lilia sin utro venn, som hadde vært enig i at ekteskapet 'passet seg,' og at
Herritonfolkene kom til å finne seg i det, og som så, ved første tegn på motstand, hadde rømt hylende og fortvilet tilbake til England. Frøken Abbott sto øverst på
den lange listen av mennesker som hun aldri kom til å skrive til, og som hun aldri kom til å tilgi. Omtrent den eneste personen som ikke sto på den listen var Herr
Kingcroft, som hadde sendt et uventet hyggelig brev for å spørre hvordan det sto til. Han kom ganske sikkert aldri til å våge seg over kanalen, og Lilia smørte tykt
på i svarbrevet.

I begynnelsen hadde hun møtt noen få engelskmenn, for Monteriano lå ikke ved jordens ende. En eller to nysgjerrige damer, som hadde hørt om kranglen hennes
med Herritonfamilien der hjemme, kom på besøk. Hun var svært livlig, og de syntes hun var veldig ukonvensjonell, og at Gino var en sjarmerende gutt så alt det
hadde gått bra. Men når mai kom var sesongen, slik det nå engang var, over, og det ville ikke komme flere før til neste vår. Som Fru Herriton hadde bemerket, så
hadde ikke Lilia noe å ty til. Hun likte ikke musikk, eller å lese, eller arbeide. Hennes eneste kvalifikasjon her i livet var et noe ustadig godt humør, som forvandlet
seg til kranglvorenhet eller stahet etter omstendighetene. Hun var ikke lydig, men hun var feig, og på det mest ubemerkelige vis, som Fru Herriton kunne ha misunt,
fikk Gino henne til å gjøre akkurat hva han ville. I begynnelsen hadde det vært ganske moro å få viljen sin. Men det var irriterende å oppdage at hun ikke kunne
gjøre det annerledes. Han hadde en sterk vilje når han valgte å bruke den, og ville ikke ha den minste betenkelighet ved å bruke kjetting og lås for å føre den frem.
Det var nok av brutalitet innerst inne i ham, og en dag var Lilia nær ved å tergre det frem.

Det var det gamle spørsmålet om å gå ut alene.

"Jeg gjør det da alltid i England."

"Dette er Italia."

"Ja, men jeg er eldre enn deg, og det bestemmer jeg selv."

"Jeg er mannen din," sa han og smilte. De var nettopp ferdig med middagen, og han ville gå å legge seg å sove. Ingenting kunne egge ham opp, før Lilia til slutt ble
mer og mer sint og sa:

"Og jeg har pengene."

Han virket skrekkslagen.

Nå var øyeblikket kommet for å hevde seg. Hun gjentok hva hun hadde sagt. Han reiste seg fra stolen.

"Og det er best du begynner og oppføre deg pent," fortsatte hun, "for det ville nok svi om jeg sluttet å signere sjekker."

Hun var ikke særlig flink til å bedømme karakterer, men hun ble fort bekymret. Som hun sa til Perfetta senere, "det så ikke ut til at klærne hans passet - - for store et
sted, og for små et annet." Det virket mer som om kroppen enn ansiktet hans forandret seg, skuldrene falt forover til jakken hans strammet seg over ryggen og
ermene trakk seg opp mot albuen. Han virket som om han var bare armer. Han smøg seg rundt bordet til der hun satt, og hun sprang unna og holdt stolen mellom
dem, nesten for redd til engang å si noe eller røre seg. Han så på henne med runde, uttrykksløse øyne, og strakte sakte ut den venstre hånden.

Nettopp da hørte de Perfetta komme ut fra kjøkkenet, og det virket som om det vekket ham, og han snudde seg vekk og gikk til rommet sitt uten et ord.

"Hva skjedde?" ropte Lilia som nesten var nær ved å besvime. "Han er syk - - syk."

Perfetta virket mistenksom da hun hørte om det.

"Hva sa du til ham?" Hun korset seg.

"Nesten ingen ting i det hele tatt," sa Lilia og korset seg hun også. På denne måten aktet de to kvinnene den rasende mannen.

Til slutt gikk det opp for Lilia at Gino hadde giftet seg med henne for pengenes skyld. Men han hadde skremt henne for meget til å gi rom for noen forakt. Det var
skremmende da han kom tilbake, for han var også skremt, og tryglet henne om å tilgi ham, og lå ved føttene hennes, omfavnet henne og mumlet, "det var ikke meg,"
og forsøkte å si ting han ikke helt forsto. Han ble hjemme i tre dager, helt syk av psykisk utmattelse. Men på tross av det han led, så hadde han temmet henne, og
hun truet aldri med å avskjære ham igjen.

Det er mulig han voktet mer på henne enn tradisjonen krevde. Men han var svært ung, og han kunne ikke tåle at det skulle bli sagt om ham at han ikke visste
hvordan man skulle behandle en kvinne - - eller holde styr på en kone. Og hans egen sosiale posisjon var usikker. Selv i England er en tannlege et vanskelig vesen,
som folk finner det vansklig å sette i bås. Han svever et sted mellom handelsstanden og de bemidlede; han kan stå kun litt lavere enn en lege, eller han kan ligge nede
blant apotekerne, eller til og med under dem. Sønnen til en italiensk tannlege følte også dette. For sin egen del brydde han seg ikke om det; han stiftet vennskap med
de menneskene han likte, for han var dette vidunderlige stedige vesenet, en mann. Men konen hans skulle ikke møte noen, heller enn å møte dem på en gal måte:
Ensomhet var både passende og trygt. Nordens og sydens sosiale idealer hadde møttes et lite øyeblikk, og denne gangen hadde syden vunnet.

Det ville på en måte ha gått opp i opp om han hadde like streng over sin egen oppførsel som han var med hennes. Men denne motsigelsen falt ham aldri et øyeblikk i
tankene. Moralforståelsen hans lignet den gjennomsnitts latiners, og siden han plutselig var blitt en fin herre, så så han ikke noen grunn til at han ikke skulle oppføre
seg slik. Selvfølgelig, om Lilia hadde vært annerledes - - om hun hadde hevdet seg og fått tak på ham - - så kunne han muligens - - men sansynligvis ikke - - blitt en
bedre ektemann så vel som et bedre menneske, og han kunne i alle fall fått litt av engelskmannens holdning, som har en høyere etikk, selv om handlingene er de
samme. Men om Lilia hadde vært annerledes hadde hun vel kanskje ikke giftet seg med ham.

Avsløringen av at han var utro - - som hun oppdaget ved et tilfelle - - ødela den siste resten av selvtilfredshet som hun fortsatt hadde igjen. Hun brøt fullstendig
sammen og hulket og gråt i Perfettas armer. Perfetta var snill og tilogmed medfølende, men advarte henne om at hun ikke på noe vilkår måtte si noe til Gino, som ville
bli rasende om han følte seg mistenkt. Og Lilia sa seg enig, delvis fordi hun var redd for ham, og delvis fordi det når alt kom til alt var den beste og den mest verdige
tingen å gjøre. Hun hadde oppgitt alt for hans skyld - - datteren, slekten, vennene sine, og alle de små godene og luksusen som hører til et sivilisert liv - - og selv om
hun hadde hatt mot til å bryte ut, så var det ingen som ville ta imot henne nå. Herritonfamilien hadde nesten vært ondsinnet i sine utfall mot henne, og alle vennene
hennes hadde falt fra en etter en. Så det var bedre å leve ydmykt videre, forsøke ikke å føle noe, og prøve å rette på ting ved å holde masken og smile. "Kanskje,"
tenkte hun, "han kom til å forandre seg om jeg fikk et barn. Jeg vet han ønsker seg en sønn."

Lilia hadde oppnådd en slags storhet på tross av seg selv, for det finnes noen situasjoner der vulgeritet ikke teller lenger. Hverken Cordelia eller Imogene(17) har
gjort seg mer fortjent til våre tårer.

Selv gråt hun ofte, og gjorde seg ordinær og gammel, noe som fortvilet ektemannen. Han var særlig snill mot henne når han knapt nok så henne, og hun tok imot
vennligheten uten vonde følelser, ja selv med takknemlighet, så kuet hadde hun blitt. Hun hatet ham ikke, på samme måte som hun aldri hadde elsket ham; det var
kun når hun ble opphisset at hun fant rom for noen av følelsene. Folk mente hun var uavhengig, men i virkeligheten gjorde den svake hjernen henne følelsesløs.

Lidelse er på den annen side mer uavhengig av forstanden, og den klokeste kvinne kunne knapt ha lidd mer.

Hva gjaldt Gino, så var han like gutteaktig som alltid, og bar på sine synder som på en fjær. En av favorittenetalene hans gikk slik, "man burde absolutt gifte seg!
Spiridione tar feil; jeg må overtale ham. Det er ikke før man blir gift at man virkelig forstår livets gleder og muligheter." Deretter tok han ned filthatten sin, slo den på
det riktige stedet like selvsagt som en tysker slår sin på feil sted, og forlot henne.

En kveld, da han hadde gått ut på denne måten, orket ikke Lilia mer. Det var September. Hjemmene i Sawston var i ferd med å fylles opp etter sommerferien. Folk
løp inn og ut av hverandres hus langsmed veien. Det ble organisert sykkelturer, og på den tredeveste ville Fru Herriton holde den årlige basaren i hagen sin til inntekt
for C.M.S.(18) Det virket nesten umulig at det et sted eksisterte et slikt fritt og lykkelig liv. Hun gikk ut på loggiaen. Måneskinn og stjerner på en myk dypblå himmel.
Murene omkring Monteriano var strålende på en kveld som dette. Men huset vendte vekk fra dem.

Perfetta bråket på kjøkkenet, og trappen ned gikk forbi kjøkkendøren. Men trappen opp til loftet - - trappen ingen noen gang brukte - - førte fra stuen, og ved å
låse opp døren ved toppen kunne man snike seg ut på den firekantede terrassen over huset, og slik vandre omkring i fred og frihet noen minutter.

Nøkkelen lå i lommen på Ginos beste dress - - den rutete engelske - - som han aldri brukte. Trappen knirket og låsen skrek; men Perfetta var mer eller mindre døv.
Murene var vakre, men siden de lå mot vest sto de i skygge. For å se dem i lyset måtte hun gå et stykke rundt byen til de fanget strålene fra den stigende månen.
Hun tittet nervøst tilbake på huset og satte av sted.

Det var lett å gå, for en liten sti løp rundt muren. De få menneskene hun møtte ønsket henne høflig god natt, da hun var uten hatt, og de tok henne for å være en
bondekone. Muren buet ut mot månen; og plutselig kom hun ut i lyset og så alle de grove tårnene forvandle seg til søyler av svart og sølv, og brystningen til klipper
av perlemor. Hun hadde ingen sterk sans for det vakre, men hun var sentimental, og hun begynte å gråte; for her, der store sypresser avbrøt de monotone rekkene
av oliventrær hadde hun sittet med Gino en ettermiddag i mars, med hodet lent mot skulderen hans, mens Caroline så på utsikten og tegnet. Rett rundt hjørnet sto
Sienaporten, der veien til England begynte, og hun hørte romlingen av diligencen som var på vei ned for å rekke nattoget til Empoli. Det neste øyeblikket var den like
ved henne, for veien gjorde en sving bort dit før den begynte på den lange siksakingen ned åssiden.

Sjåføren bremset opp og ropte til henne at hun skulle sette seg inn. Han visste ikke hvem hun var. Han håpet hun skulle være med til stasjonen.

"Non vengo!(19)" ropte hun.

Han ønsket henne god natt og styrte hestene rundt hjørnet. Idet diligencen kom forbi så hun at den var tom.

"Vengo..."

Stemmen hennes var skjelvende og bar ikke. Hestene svingte bort.

"Vengo! Vengo!"

Han hadde begynt å synge og hørte ingen ting. Hun løp nedover veien og ropte til han at han skulle stoppe - - at hun skulle være med alikevel; mens avstanden stadig
ble større og romlingen fra diligencen økte. Ryggen hans var svart og tett mot månen, og om han bare ville snu seg et lite øyeblikk ville hun være reddet. Hun
forsøkte å skjære over en av svingene og snublet over de store jordklumpene som var store og harde som sten og lå mellom de evige oliventrærne. Hun var for sen;
for likr føe hun nådde frem til veien fór den forbi henne som et tordenvær og kastet opp en kvelende sky av månelyst støv.

Hun gav seg med å rope, for hun følte seg svært dårlig og besvimte; og da hun kom til seg selv lå hun på veien med støv i øynene og støv i munnen og støv i ørene.
Det var noe skremmende ved støvet om natten.

"Hva skal jeg gjøre?" stønnet hun. "Han kommer til å bli så rasende."

Og uten å prøve noe mer klatret hun sakte tilbake til fangeskapet mens hun ristet støvet ut av klærne.

Uhellet forfulgte henne til det siste. Det var en av de kveldene da Gino tilfeldigvis kom hjem. Han var på kjøkkenet og bannet og knuste tallerkner, mens Perfetta gråt
ubehersket med forkleet over hodet. Da han fikk øye på Lilia vendte han seg mot henne og overstrømmet henne med en syndeflod av skjellsord. Han var langt
sintere, men mye mindre skremmende enn han hadde vært den dagen han hadde krøpet mot henne rundt bordet. Og Lilia mønstret mer mot fra sin dårlige
samvittighet enn hun noen gang hadde gjort fra en god, for mens han snakket ble hun grepet av indignasjon og var plutselig ikke redd for ham lenger, og så ham som
en hjerteløs, verdiløs, hyklersk, lat oppkomling, og sa ham midt imot.

Perfetta hylte, for hun fortalte ham alt - - alt hun visste og alt hun misstenkte. Han sto der med åpen munn, for alt raseriet hadde rent av ham, og skammet seg, og
følte seg som en fullstendig tosk. Han satt fullstendig i fellen. Når hadde noen ektemenn latt seg gjennomskue på en slik måte? Hun stanset; og han var stum, for hun
hadde bare sagt det som sandt var. Så så han desverre sin egen latterlige situasjon og han lo - - slik han ville ha ledd av den samme situasjonen om den var spillt ut
på en scene.

"Og du ler?" stammet Lilia.

"Å!" utbrøt han, "hvordan kan jeg unngå det? Jeg, som trodde du ikke visste eller la merke til noen ting - - jeg er lurt - - jeg er overvunnet. Jeg gir meg. La oss ikke
snakke om det mer."

Han klappet henne på skulderen som en god kamerat, halvveis lattermild og halvveis angrende, og så mumlet og smilte han for seg selv og forsvant fra rommet uten
et ord.

Perfetta brøt ut i gratulasjoner.

"Så modig du er!" utbrøt hun; "Og hvilket hell! Han er ikke sint lenger! Han har tilgitt deg!"

Hverken Perfetta, eller Gino, eller Lilia selv var klar over den virkelige grunnen til elendigheten som fulgte. Helt til det siste trodde han at vennlighet og litt
oppmerksomhet ville være nok til å ordne ting. Konen hans var en helt vanlig kvinne, så hvorfor skulle ideene hennes skille seg radikalt fra hans egne? Ingen forsto at
det var mer enn personligheter som var innblandet; at kampen var nasjonal; at generasjoner av forfedre, gode, onde, eller likegyldige, forbød en latinsk mann å være
ridderlig ovenfor en nordisk kvinne og en nordisk kvinne å tilgi den latinske mannen. Alt dette kunne ha vært forutsett: Fru Herriton forutså det fra begynnelsen av.

I mellomtiden trøstet Lilia seg med stoltheten over sin egen høye personlige standard, og Gino undret seg rett og slett over hvorfor hun ikke kunne finne seg tilrette
igjen. Han avskydde ubehageligheter og lengtet etter sympati, men avholdt seg fra å snakke om vansklighetene sine ute på byen i tilfelle de skulle laste hans egen
dumhet. Han fortalte det til Spiridione, som svarte med et filosofisk, men ikke særlig hjelpsomt brev. Den andre gode vennen hans, som han stolte mer på, var
fortsatt postert i Eritrea eller en annen øde utpost. Og dessuten, hva var egentlig nytten ved brev? Venner kan ikke reise gjennom posten.

Lilia, som var så lik ektemannen på så mange måter, lengtet også etter trøst og sympati. Den kvelden han lo av henne tok hun rasende frem papir og penn og skrev
side etter side, der hun analyserte karakteren hans, regnet opp feilene hans, refererte hele samtaler, og sporet opp alle årsakene til og grobunnen for sin ulykke. Hun
var helt fra seg, og selv om hun knapt kunne tenke eller se, nådde hun opp til en storhet og pathos som en øvet stillist kunne ha misunnt henne. Det var skrevet som
en dagbok, og ikke før mot slutten forsto hun hvem det var ment for.

"Irma, kjære Irma, dette brevet er til deg. Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde en datter. Det vil gjøre deg ulykkelig, men jeg vil at du skal vite alt, og du kan ikke
lære hvordan verden er for fort. Gud velsigne deg, min kjæreste, og bevare deg. Gud velsigne din ulykkelige mor."

Heldigvis var Fru Herriton hjemme da brevet ankom. Hun snappet det til seg og åpnet det på soverommet. Et lite øyeblikk, og Irmas bekymringsløse barndom ville
ha vært ødelagt for alltid.

Lilia fikk et kort skriv tilbake fra Harriet, som nok en gang forbød direkte kommunikasjon mellom mor og datter, og avsluttet med en formell kondolanse. Det drev
henne nesten til vanvidd.

"Rolig! Rolig!" sa mannen hennes. De satt sammen på loggiaen da brevet ankom. Han satt ofte sammen med henne nå, og tittet på henne i timesvis, forundret og
spendt, men ikke angrende.

"Det er ingenting." Hun gikk inn og rev det istykker og begynte så å skrive - - et svært kort brev, der hovedbudskapet var "kom og redd meg."

Det er ikke oppløftende å se konen din gråte mens hun skriver - - særlig om du mener at du har behandlet henne i det store og det hele fornuftig og vennlig. Det er
ikke behagelig når du tilfeldigvis ser over skulderen hennes, og ser at hun skriver til en mann. Hun burde heller ikke hytte med neven mot deg når hun forlater
rommet, under inntrykk av at du er opptatt med å tenne en sigar og ikke kan se henne.

Lilia gikk og postet det selv. Men i Italia lar så mange ting seg ordne. Postmannen var en venn av Gino, og Herr Kingcroft fikk aldri brevet sitt.

Hun gav opp håpet, ble syk, og var sengeliggende hele høsten. Gino hadde tankene sine andre steder. Hun visste grunnen; han ønsket seg en sønn. Han kunne ikke
snakke om eller tenke på noe annet. Hans eneste virkelige ønske var å bli far til en mann som seg selv, og det holdt ham med et grep som han kun delvis forsto, for
det var den første virkelige lengselen, det første brennende ønsket i hans liv. Å forelske seg var bare en fysisk trivialitet, som varmt solskinn eller kjølig vann, stilt opp
mot dette guddommelige håpet om udødlighet: "Jeg fortsetter." Han kjøpte lys til Santa Deodata, for han var alltid religiøs i krisetider, og noen ganger gikk han dit
selv og ba de enfoldige, tryglende bønnene til den enfoldige. På en innskytelse tilkalte han alle slektningene sine for å støtte ham i denne vansklige tiden, og Lilia så
fremmede ansikt som flimret forbi henne i det mørke rommet.

"Min elskede!" ville han si, "min kjæreste Lilia! Ikke vær urolig. Jeg har aldri elsket noen andre enn deg."

Hun, som kjente til alt, ville bare smile saktmodig, for nedbrutt til å komme med sarkastiske kommentarer.

Før barnet ble født gav han henne et kyss og sa:

"Jeg har bedt i hele natt for en gutt."

En eller annen forunderlig kjærlig innskytelse grep henne, og hun sa svakt:

"Du er en liten guttunge selv, Gino."

Han svarte, "da blir vi brødre."

Han lå utenfor rommet med hodet mot døren som en hund. Da de kom for å fortelle ham de gode nyhetene fant de ham halvveis bevistløs, og ansiktet hans var vått
av tårer.

Hva gjaldt Lilia, så sa en eller annen til henne, "det er en vakker gutt!" Men hun hadde dødd da hun fødte ham.

Kap. 5

Da Lilia døde var Philip Herriton knapt fireogtyve år gammel - - faktisk nådde nyhetene frem til Sawston på bursdagen hans. Han var en høy, hengslete bygd ung
mann, som måtte få klærne stoppet opp i skuldrene for å holde mål. Ansiktet hans var mer allminnerlig enn ikke, og det var en merklig blanding av riktige og gale
elementer. Han hadde en fin panne og en fin lang nese, og hadde både inteligens og sympati i øynene. Men under nesen og øynene var alt et stort rot, og de
menneskene som tror at karakteren ligger i munnen og haken rystet på hodet når de så på ham.

Philip hadde selv, når han var ung, vært klar over disse feilene. Noen ganger, når han hadde blitt ertet eller mobbet på skolen, gjemte han seg i avlukket sitt og så på
trekkene sine i et speil, og sukket og sa, "det er et vekt ansikt. Jeg kommer aldri til å sette mitt merkepå verden." Ettersom årene gikk ble han enten mindre
selvbevisst eller mer fornøyd med seg selv. Han fant ut at verden gjorde rom for han, slik den gjør for de fleste. Karakter kom kanhende senere - - eller han hadde
den muligens uten å vite det. I alle tilfelle hadde han sans for skjønnhet og sans for humor, to bra egenskaper. Sansen for skjønnhet utviklet seg først. Da han var tyve
fikk den ham til å bruke mangefargede slips og en formløs hatt, og komme sent til middagen på grunn av solnedgangen og lære seg om kunsten fra Burne-Jones til
Praxiteles. Da han var toogtyve dro han til Italia med noen fettere, og der ble han fortryllet av et estetisk hele av oliventrær, blå himmler, freskemalerier, landsens
vertshus, helgener, bønder, mosaikker, statuer og tiggere. Han kom tilbake som en profet som enten ville forvandle Sawston eller forknekte det. All entusiasmen og
kraften gjennom et ganske venneløst liv hadde blitt rettet mot å forfekte skjønnheten.

Det var over ganske fort. Ingen ting hadde hendt hverken med Sawston eller ham selv. Han hadde sjokkert en håndfull mennesker, kjeklet med søsteren og kranglet
med moren. Han trakk den slutningen at ingen ting kunne forandres, da han ikke var klar over at mennesklig kjærlighet og kjærlighet til sannheten noen ganger kan
triumfere der kjærlighet til skjønnheten kommer til kort.

En smule disillisjonert, litt trett, men estetisk inntakt, tok han opp igjen sitt rolige liv og stolte mer og mer på sin andre egenskap, sansen for humor. Om han ikke
kunne forandre verden, så kunne han da i det minste le av den, og i det minste vinne en moralsk seier på den måten. Latteren, hadde han lest og trodde han, var et
tegn på god moralsk helse, og han fortsatte fornøyd å le, til Lilias ekteskap omstyrtet likevekten hans for alltid. Italia, skjønnhetens land, var ødelagt for ham. Han
hadde ingen makt til å forandre de menneskene og tingene som bodde der. Også hun kunne frembringe grådighet, brutalitet, dummhet - - og, noe som var verre,
vulgæritet. Det var på hennes jord, og gjennom hennes inflydelse, at et tåpelig kvinnemenneske hadde giftet seg med en slyngel. Han hatet Gino, svikeren som hadde
omstyrtet hans livs ideal, og nå som tragedien hadde spillt seg ut, pinte den ham, ikke av sympati, men med den endelige skuffelsen.

Den skuffelsen var hendig for Fru Herriton, som så for seg en ganske vansklig kort tid, og var glad for å ha familien samlet bak seg.

"Synes dere vi burde sørge?" Hun ba alltid barna om råd der det var mulig.

Harriet mente at de burde det. Hun hadde alltid avskydd Lilia mens hun levde, men hun følte alltid at de døde fortjente oppmerksomhet og sympati.

"Hun har jo tross alt lidd. Det brevet holdt meg våken flere netter. Alt sammen er som et av disse forferdelig moderne skuespillene der ingen har rett. Men om vi skal
sørge, så er vi nødt til å fortelle det til Irma."

"Selvfølgelig må vi fortelle det til Irma!" sa Philip.

"Selvfølgelig," sa moren hans. "Men jeg tror nå alikevel ikke vi kan fortelle henne om Lilias ekteskap."

"Jeg tror da ikke det. Og hun må da ha fått en mistanke allerede."

"Man skulle kanskje tro det. Men hun var aldri særlig knyttet til sin mor, og små niårs gamle piker tenker ikke så klart. Hun ser vel på det som et langt besøk. Og det
er viktig, uhyre viktig, at hun ikke får noe sjokk. Hele livet til et barn avhenger av det bildet de har av foreldrene. Ødelegger man det følger alt etter - - moral,
oppførsel, alt. Absolutt tillit til noen er kjernen i oppdragelse. Det er derfor jeg har vært så forsiktig med å snakke om stakkars Lilia i hennes nærvær."

"Men du har glemt denne stakkars babyen. Waters og Adamson skriver at det er en baby."

"Fru Theobald må få vite det. Men hun teller ikke. Hun er raskt iferd med å gå i frø. Hun vil ikke engang treffe Herr Kingcroft nå. Han har, Gudskjelov, trøstet seg
med en annen, etter det jeg hører."

"Barnet må jo få vite det før eller siden," insisterte Philip, som følte seg en smule ukomfortabel, uten at han kunne setter fingeren på hva.

"Jo senere desto bedre. Hun utvikler seg hele tiden."

"Men det virker da en smule kaldt, gjør det ikke?"

"For Irma? Hvorfor det?"

"For oss, kanskje. Vi har da vår egen moral og oppførsel å tenke på, og jeg tror ikke dette hemlighetskremmeriet forbedrer dem."

"Det er da ikke nødvendig å vri på tingene på den måten," sa Harriet en smule betuttet.

"Selvfølgelig er det ikke det," sa moren hennes. "La oss konsentrere oss om hovedsaken. Dette barnet faller helt utenfor saken. Fru Theobald kommer ikke til å
gjøre noe, og det raker ikke oss."

"Men det vil da gjøre en viss forskjell hva gjelder pengene," sa han.

"Nei da, kjære; svært lite. Stakkars Charles forutså enhver mulighet i tetamentet. Pengene går til deg og Harriet, som Irmas verger."

"Det var da enda bra. Får italieneren noe?"

"Han får alle hennes. Men dere vet jo hvor mye det er."

"Bra. Så slik er slagplanen vår - - ikke å fortelle noen om barnet, ikke engang Frøken Abbott."

"Det må da ganske sikkert være den beste måten å gjøre det på," sa Fru Herriton, som foretrakk "måte" fremfor "slagplan" for Harriets skyld. "Og hvorfor i all
verden skulle vi fortelle det til Caroline?"

"Hun var så innblandet i afferen."

"Stakkars tåplige vesen. Jo mindre hun hører om det desto bedre for henne. Jeg synes etter hvert svært synd på Caroline. Hun har, om noen, lidd og angret. Hun
brøt sammen i gråt da jeg fortalte henne litt, bare litt, om det grusomme brevet. Jeg har aldri sett slik ektefølt anger. Vi må tilgi henne og glemme. La de døde
begrave de døde. Vi bør ikke bekymre henne med dem."

Philip mente at moren ikke var helt logisk her. Men det nyttet ikke å si noe.

"Så Her begynner Det Nye Livet. Husker du, mor, at det var det vi sa da vi tok farvel med Lilia?"

"Jada, kjære; men nå er det virkelig et nytt liv, for vi er enige alle sammen. Dengang var du fortsatt forelsket i Italia. Det er mulig det er fullt av vakre malerier og
kirker, men man kan ikke dømme et land ut fra annet enn de menneskene som bor der."

"Det er nok ganske sant," sa han trist. Og siden slagplanen nå var avgjort, gikk han ut og tok en målløs og ensom spasertur.

Da han var kommet tilbake hadde to viktige ting inntruffet. Irma hadde fått vite om morens død, og Frøken Abbott, som hadde kommet innom for en veldelig
innsamling, hadde også fått vite det.

Irma hadde grått høylytt, hadde stilt noen få fornuftige spørsmål, og en god del tåplige, og hadde slått seg til ro med unnvikende svar. Heldigvis var det ikke lenge til
skolekonkuransen kom, og det, sammen med utsikten til nye svarte klær, avledet henne fra det faktum at Lilia, som hadde vært borte så lenge, nå var borte for alltid.

"Hva gjelder Caroline," sa Fru Herriton, "så var jeg nesten skremt. Hun brøt fullstendig sammen. Hun gråt til og med da hun gikk herfra. Jeg trøstet henne som best
jeg kunne, og jeg kysset henne. Det er mulig at kløften mellom henne og oss ikke er helt lukket."

"Stilte hun noen spørsmål - - jeg mener om hvordan Lilia døde?"

"Hun gjorde det. Men hun er særdeles fintfølende. Hun så at jeg var tilbakeholden, og lot det være med det. Du forstår, Philip, jeg kan snakke med deg om ting jeg
ikke kan si til Harriet. Ideene hennes er så rett frem. Vi kan da virkelig ikke bekjentgjøre det for hele Sawston at dette barnet finnes. All ro og fred ville gå fløyten
om folk begynte å spørre om det."

Moren hans visste hvordan hun skulle styre ham. Han var fullstendig enig. Og noen få dager senere, da han tilfeldigvis var på vei til Londom med Frøken Abbott,
følte han hele tiden den behagelige spenningen til en som vet mer. Den siste reisen deres sammen hadde vært fra Monteriano tilbake gjennom Europa. Det hadde
vært en forferdelig reise, og Philip ventet seg nesten, som en paralell, at noe forferdelig ville skje nå også.

Han ble overrasket. Mellom Sawston og Charing Cross viste Frøken Abbott kvaliteter somhjan aldri hadde ant at hun hadde. Uten å være direkte orginal, avslørte
hun en skarp intelligens, og selv om hun til tider kunne være krass og direkte avvisende, følte han at dette var en person som det var vel verdt å lære å kjenne.

I begynnelsen irriterte hun ham. De snakket, selvfølgelig, om Lilia, da hun plutselig brøt av småsnakket og sa:

"Det hele er så forunderlig, like mye som det er tragisk. Og mine handlinger var like så forunderlige."

Det var første gang hun hadde hentydet til sin foraktelige oppførsel.

"Ikke bry deg om det," sa han. "Det er over nå. La de døde bagrave sine døde. Det angår ikke oss lenger."

"Men det er nettopp derfor jeg kan snakke om det og fortelle deg alt jeg hele tiden har ønsket å gjøre. Du trodde jeg var tåplig og sentimental og vrang og forrykt,
men du var aldri klar over hvor mye av skylden som var min."

"Jeg tenker faktisk aldri på det nå," sa Philip medfølende. Han visste at hun i det store og det hele var generøs og skikkelig: Det var unødvendig av henne å åpne seg
for ham.

"Den første kvelden vi kom til Monteriano," fortsatte hun, "gikk Lilia ut for å gå en tur alene, og så denne italieneren sitte så malerisk til på muren og forelsket seg.
Han var sjuskete kledd, og hun visste ikke en gang at han var sønnen til en tannlege. Jeg må fortelle deg at jeg var blitt ganske så vant til den slags. Jeg hadde måttet
føyse unna menn et par ganger tidligere."

"Ja; vi stolte på deg," sa Philip med en plutselig brodd.

Når hun først absolutt skulle åpne seg for ham, så måtte hun ta konsekvensene.

"Jeg er klar over det," svarte hun like skarpt. "Lilia møtte ham flere ganger, og jeg visste jeg burde gripe inn. Jeg tok henne med på soverommet mitt en kveld. Hun
var svært skremt, for hun var klar over hva det dreide seg om, og hvor ille det kunne bli. 'Elsker du denne mannen?' spurte jeg. 'Ja eller nei?' Hun svarte 'ja.' og jeg
sa, 'så hvorfor gifter du deg ikke med ham om du tror det vil gjøre deg lykkelig?'"

"Virkelig - - virkelig," eksploderte Philip, like oppgitt som om det hele hadde hendt i går. "Du hadde da kjent Lilia hele livet. Rent bortsett fra alt annet - - som om
hun skulle kunne vite hva som ville gjøre henne lykkelig!"

"Har dere noen gang gitt henne valget?" spyttet hun ut. "Jeg er redd det var uforskammet," la hun til og forsøkte å samle seg.

"La oss helle si det var uheldig formulert," sa Philip, som alltid tydde til en tørr spottende væremåte når han var forvirret.

"Jeg skulle gjerne fullføre. Neste morgen oppsøkte jeg Signor Carella og sa det samme til ham. Han - - vel, han gjorde det gjerne. Det er alt."

"Og telegrammet?" Han stirret foraktfullt ut av vinduet.

Hittil hadde stemmen hennes vært hard, muligens av selvbebreidelse, kanhende av tross. Nå var den plutselig umiskjennelig trist.

"Å, telegrammet! Det var feil. Lilia var feigere enn det jeg var. Vi burde ha fortalt sannheten. Jeg mistet i alle tilfelle helt likevekten av det. Da jeg kom til stasjonen
hadde jeg tenkt å fortelle deg alt. Men vi hadde begynt med en løgn, og jeg ble redd. Og mot slutten, da du dro din vei, ble jeg redd igjen og ble med deg."

"Hadde du virkelig til hensikt å bli?"

"En stund i alle fall."

"Ville det ha passet de nygifte noe særlig?"

"Det ville ha passet dem. Lilia trengte meg. Og hva gjelder ham - - så kan jeg ikke unngå tanken på at jeg muligens kunne ha fått en innflydelse på ham."

"Jeg er uvitende om slike ting," sa Philip; "men jeg skulle nå tro at det bare ville gjort situasjonen vanskligere."

Den bitende bemerkiningen var bortkastet på henne. Hun strirret håpløst ut på det regntunge tettbygde landskapet og sa, "Vel, der har jeg forklart det."

"Men unnskyld meg, Frøken Abbott; du har beskrevet dine handlinger mer enn forklart dem."

Han hadde fått henne inn i hjørnet, og ventet at hun kom til å måpe og falle sammen. Til hans overraskelse svarte hun ganske så kontant:

"En forklaring ville bare kjede deg, Herr Harriton: Den ville involvere andre emner."

"Å, ikke bry deg om det."

"Jeg hatet Sawston, forstår du."

Han var hennrykket.

"Det gjorde og gjør jeg også. Det er strålende. Fortsett."

"Jeg hatet sattheten, dummheten, respektabiliteten, den smålige uselviskheten."

"Den smålige selviskhetet," rettet han. Sawstons psykologi hadde i lang tid vært et yndlingsemne.

"Den smålige uselviskheten," gjentok hun. "Jeg har en ide om at alle her har tilbragt livet med å gjøre små oppofrelser for å oppnå noe de ikke brydde seg om, eller
behage mennesker de ikke elsket, så de aldri lærte å være oppriktige - - og, hva som er verre, aldri lærte å glede seg. Det var slik jeg tenkte - - slik jeg tenkte i
Monteriano."

"Men Frøken Abbott," utbrøt ham, "du skulle ha fortalt meg alt dette tidligere! Du må da mene det fortsatt! Jeg er enig i det meste av det. Storartet!"

"Men Lilia," fortsatte hun videre, "selv om det var visse ting ved henne jeg ikke likte, hadde på ett eller annet vis klart å beholde evnen til å glede seg helt oppriktig.
Og jeg syntes Gino var henrivende og ung og sterk, ikke bare kroppslig, og like oppriktig som dagen er lang. Om de ønsket å gifte seg, hvorfor skulle de ikke gjøre
det? Hvorfor skulle hun ikke bryte med et kvelende liv der hun hadde kjørt seg fast i en spor, og kom til å fortsette i det, og bli mer og mer - - verre enn ulykkelig - -
apatisk til hun døde? Jeg tok selvfølgelig feil. Hun bare byttet et spor for et annet - - et verre spor. Og hva gjelder ham - - vel, du vet mer om ham enn jeg gjør. Jeg
kommer aldri til å stole på min dømmekraft om andres karakter igjen. Men jeg føler fortsatt at han ikke kan ha vært helt gjennområtten da vi først møtte ham. Lilia -
- tenk at jeg skulle våge å si det! - - må ha vært feig. Han var bare en guttunge - - som snart ville vokse seg til noe bra, trodde jeg - - og hun må ha behandlet ham
på feil måte. Så der har du den ene gangen jeg har gått mot det som passer seg, og her har du resultatet. Dermed har du forklaringen din."

"Og selv om jeg ikke forstår alt, så har den vært svært interessant. Men si meg, tenkte du aldri på hvor forskjellige deres sosiale posisjon var?"

"Vi var gale - - beruset av opprøret. Vi manglet totalt sunn fornuft. Så fort du kom, så og forutså du alt sammen."

"Nå, jeg vet nå ikke det." Han var på et ubestemmelig vis ukomfortabel med å roses for sunn fornuft. For et kort øyeblikk hadde Frøken Abbott virket mer
ukonvensjonell enn ham selv.

"Jeg håper du forstår," avsluttet hun, "hvorfor jeg har belemret deg med denne lange historien. Kvinner er - - som jeg hørte deg si forrige dagen - - aldri fornøyde før
de har fått utbasunert alle sine lyter og feilsteg. Lilia er død og mannen hennes har gått til hundene - - alt sammen på grunn av meg. Du forstår, Herr Harriton, at det
gjør meg spesiellt ulykkelig; det er den eneste gangen jeg virkelig har forsøkt meg på det min far kaller 'det virkelige livet' - - og se hva jeg har gjort ut av det! Hele
den vinteren virket det som om jeg fikk øynene opp for skjønnhet og storhet og jeg vet ikke hva; og da våren kom, ønsket jeg å ta opp kampen mot de tingene jeg
hatet - - middelmådighet og sløvhet og ondskapsfullhet og det dannede samfunn. Jeg hatet faktisk det dannede samfunn en dag eller to i Monteriano. Jeg forsto ikke
at alle disse tingene er uovervinnelige, og at om vi setter oss opp mot dem, så knuser de oss istykker. Takk for at du ville lytte til så mye tullprat."

"Å, jeg sympatiserer fullstendig med hva du sier," sa Philip oppmuntrende; "det er ikke tullprat, og for et år eller to siden ville jeg ha sagt akkurat det samme. Men jeg
ser annerledes på det nå, og det håper jeg du også vil gjøre. Det dannede samfunn er uovervinnelig - - til en viss grad. Men ditt virkelige liv er ditt eget, og ingen ting
kan rokke ved det. Det finnes ikke den makt på jorden som kan forhindre deg i å kritisere og å forakte middelmdligheten - - ingen ting som kan hindre deg i å trekke
deg tilbake til det storslåtte og vakre - - til de tankene og den troen som utgjør det virkelige livet - - det virkelige deg."

"Det har jeg aldri opplevd ennå. Jeg og livet mitt må da være der jeg lever."

Hun hadde tydligvis den sedvanlige kvinnelige mangelen på evne til å fatte filosofi. Men hun hadde utviklet seg til litt av en personlighet, og han måtte treffe henne
oftere.

"Det finnes en annen stor trøst mot den uovervinnelige middelmåligheten," sa han - - "å treffe et annet offer. Jeg håper virkelig at dette kun er den første av mange
diskusjoner mellom oss."

Hun gav et passende svar. Toget rullet inn til Charing Cross, og de skilte lag, - - han for å gå på en matiné, og hun for å kjøpe undertøy for de mer tungvektige
fattige. Tankene hennes vandret mens hun kjøpte dem: avgrunnen mellom henne og Herr Herriton, som hun alltid hadde vært klar over var stor, virket nå umåtelig.

Disse hendelsene og samtalene fant sted rundt juletider. Det Nye Livet de hadde begitt seg inn på varte i syv måneder. Så førte en liten hendelse - - bare en liten
irriterende hendelse - - til at det tok slutt.

Irma samlet på prospektkort, og Fru Herriton eller Harriet kastet alltid et blikk på alle som kom først, så ikke barnet skulle få noe vulgært. Ved denne anledning
virket bildet fullstendig ufarlig - - en masse forfallne fabrikkpiper - - og Harriet skulle akkurat til å gi det til niesen sin da hun plutselig fikk øye på ordene som sto
skrevet på baksiden. Hun gav fra seg et skrik og kastet kortet i kaminen. Selvfølgelig var det ikke fyr på den i juli, og Irma behøvde bare å løpe bort og plukke det
ut igjen.

"Hvordan våger du!" hylte tanten hennes. "Din uoppdragne pike! Gi meg det!"

Uheldigvis var Fru Herriton ikke der. Irma, som manglet ærefrykt for Harriet, sprang rundt bordet og leste, "utsikt over den storslåtte byen Monteriano - - fra din
vessel bror."

Tåpelige Harriet fikk fatt i henne, gav henne en lusing og rev prospektkortet i små biter. Irma hylte av smerte, og begynte å rope indignert, "hvem er den vesle broren
min? Hvorfor har jeg aldri hørt om ham før? Farmor! Farmor! Hvem er den lille broren min? Hvem er - - "

Fru Herriton fór inn i rommet og sa, "bli med meg, min kjære, så skal jeg fortelle deg det. Det er på tide at du får vite det."

Irma kom hulkende ut igjen fra samtalen, selv om hun egentlig hadde fått vite svært lite. Men det lille grep tak i fantasien hennes. Hun hadde lovet å holde det
hemmelig - - uten at hun helt visste hvorfor. Men hvilken skade kunne det gjøre å snakke om lillebororen til de som allerede hadde hørt om ham?

"Tante Harriet!" kunne hun si. "Onkel Phil! Farmor! Hva tror dere den lille broren min driver med nå? Har han begynt å leke? Begynner italienske barn å snakke
fortere enn oss, eller er han en engelsk baby født utenlands? Å, jeg skulle så ønske jeg kunne møte ham, og være den første til å lære ham De Ti Budene og
Katekismen."

Den siste bemerkningen fikk alltid Harriet til å virke betenkt.

"Virkelig," utbrøt Fru Herriton, "så begynner Irma og bli for plagsom. Hun glemte da stakkars Lilia fort nok."

"En levende bror betyr mer for henne enn en død mor," sa Philip svevende. "Hun kan strikke sokker til ham."

"Jeg satte en stopper for det. Hun bringer ham på banen hele tiden. Det er svært plagsomt. Her om kvelden spurte hun om hun kunne inkludere ham blandt de
menneskene hun nevner spessielt i bønnene sine."

"Og hva svarte du?"

"Selvfølgelig tillot jeg henne det,"svarte hun kaldt. "Hun har da rett til å ta med hvem hun vil. Men jeg ble irritert på henne i morges, og jeg er redd jeg gav uttrykk for
det."

"Og hva skjedde i dag morges?"

"Hun spurte om hun ikke kunne be for 'sin nye far' - - italieneren!"

"Og lot du henne?"

"Jeg reiste meg uten å si noe."

"Du må ha følt akkurat på samme måte som da jeg ville be for djevelen."

"Han er djevelen," ropte Harriet.

"Nei, Harriet; han er for vulgær."

"Jeg vil vennligst be deg om ikke å spotte religionen!" spyttet Harriet tilbake. "Og tenk på det stakkars barnet. Irma gjorde rett i å be for ham. For en start på livet
for et engelsk barn!"

"Min kjære søster, jeg kan berolige deg. For det første, så er den forferdelige ungen italiensk. For det andre, så ble den umiddelbart døpt i Santa Deodatas, og en
hærskare av helgner vokter over - - "

"La nå være, kjære. Og, Harriet, ikke vær så alvorlig - - jeg mener ikke vær så alvorlig når du er sammen med Irma. Hun vil bare bli ennå verre om hun tror vi har
noe å skjule."

Harriets samvittighetsfullhet kunne være like så plagsom som Philips ukonvensjonalitet. Fru Herriton fikk raskt sørget for at datteren dro til Tirol i seks uker. Deretter
begynte hun og Philip å bearbeide Irma alene.

Nettopp da de hadde fått roet det hele ned, sendte det forferdelige barnet nok et prospektkort - - et komisk, og ikke helt passende et. Irma mottok det mens de var
ute, og hele problemet begynte på nytt.

"Jeg kan ikke forstå," sa Fru Herriton, "hva han håper å oppnå ved å sende dem."

To år tidligere ville Philip ha sagt at motivet var å spre glede. Nå forsøkte han, som sin mor, å finne ut av et eller annet utspekulert og beregnende motiv.

"Tror du at han forstår situasjonen - - hvor oppsatt vi er på å dekke over skandalen?"

"Det er fullt mulig. Han vet at Irma kommer til å plage oss om dette barnet. Kanhende han håper på at vi skal adoptere det for å få henne til å holde munn."

"Veldig sannsynlig."

"Samtidig har han muligheten til å ødelegge barnets moral." Hun låste opp en skuff, tok frem postkortet, og betraktet det alvorlig. "Han trygler henne om å sende et til
babyen," var hennes neste bemerkning.

"Hun kunne gjerne finne på det også!"

"Jeg bad henne om ikke å gjøre det; men vi må passe godt på henne, uten, selvfølgelig, å virke mistenksomme."

Philip begynte å sette pris på sin mors diplomati. Han ofret ikke sin egen moral og oppførsel en tanke lenger.

"Men hvem skal passe på henne på skolen? Hun kan sprekke hvert øyeblikk."

"Vi kan bare stole på vår inflydelse," sa Fru Herriton.

Irma sprakk faktisk den samme dagen. Hun kunne motstå eti postkort, men ikke to. En ny lillebror er en uvurderlig sentimental tilgang for en skolepike, og skolen
hennes var nettopp da grepet av en akutt feber av babydyrkelse. Lykkelig var den piken som hadde et hjem fullt av dem, som kysset dem når hun gikk hjemmifra
om morgenen, som hadde lov til å løfte dem ut av vognen, som kunne huske dem ved tetider før de ble lagt til sengs! Den som kunne synge Miriams uskrevne
sang(20), den mest velsignede av alle skolepiker, som fikk lov å gjemme den vesle broren sin et sted der bare hun kunne finne ham!

Hvordan kunne Irma holde munn når skrytale piker hele tiden snakket om babykusiner og babyer på besøk - - hun som hadde en lillebror, som skrev postkort til
henne gjennom sin kjære pappa? Hun hadde lovet ikke å fortelle om ham - - uten at hun visste hvorfor - - og hun fortalte. Og en pike fortalte det til den neste, og en
pike fortalte det til moren sin, og katten var ute av sekken.

"Ja det hele er svært trist," sa Fru Herriton hele tiden. "Min svigerdatter gjorde et svært uheldig parti, som du sikkert vet. Jeg går ut ifra at barnet vil bli utdannet i
Italia. Kan hende mormoren foretar seg noe, men jeg har ikke hørt om det. Jeg tror ikke hun vil ta imot ham. Hun missliker faren. Det er en svært opprivende affære
for henne."

Hun var svært nøye på å bare skjenne på Irma for ulydighet - - den åttende dødlige synd, som er så praktisk for foreldre og verger. Harriet ville ha kastet seg ut i
nytteløse forklaringer og skjenneprekener. Barnet skammet seg, og snakket mindre om babyen. Det nærmet seg slutten av skoleåret, og hun håpet på å vinne en ny
premie. Men hun hadde også lagt hånden på roret.

Det gikk flere dager før de møtte Frøken Abbott. Fru Herriton hadde ikke sett mye til henne siden det forsonende kysset, og heller ikke Philip siden reisen til
London. Hun hadde, når sant skulle sies, vært litt av en skuffelse for ham. Hennes avsløring av tiltalende orginalitet hadde ikke gjentatt seg: Han var redd for at hun
gikk bakover. Nå stakk hun innom angående Cottage Hospital - - livet hennes var viet til ørkesløse veldedighetsgjerninger - - og selv om hun fikk lirket penger ut av
ham og hans mor, satt hun stramt i stolen og virket mer alvorlig og skåret i tre enn noen gang.

"Jeg går ut ifra at du har hørt om det," sa Fru Herriton som var fullstendig klar over hva det gjaldt.

"Ja, jeg har det. Jeg kom for å spørre dere; har man tatt noen forholdsregeler?"

Philip var forbløffet. Spørsmålet var ekstremt uforskammet. Han satte Frøken Abbott svært høyt, og skjemmet seg over at hun hadde gjort seg skyldig i det.

"For barnet?" spurte Fru Herriton hyggelig.

"Ja."

"Ingen forholdregeler, så vidt jeg vet. Det er mulig Fru Theobald har bestemt seg for noe, men det vet jeg ingen ting om."

"Det jeg mente, var om dere har bestemt dere for noe?"

"Barnet tilhører ikke vår familie," sa Philip. "Så det passer seg knapt at vi skal blande oss inn i det."

Moren hans kastet et nervøst blikk på ham.

"Stakkars Lilia var nesten som en datter for meg engang. Jeg forstår hva Frøken Abbott mener. Men tingene har forandret seg nå. Ethvert initiativ må naturligvis
komme fre Fru Theobald."

"Men tar ikke Fru Theobald alltid ethvert inisiativ fra deg?" spurte Frøken Abbott.

Fru Herriton kunne ikke unngå å rødme.

"Det er mulig at jeg har gitt henne en del råd noen ganger. Jeg vil ikke driste meg til å gjøre det i denne situasjonen."

"Så ingenting vil bli gjort for barnet i det hele tatt?"

"Det var da utrolig hyggelig av deg å ha en slik uventet intresse for det," sa Philip.

"Dette barnet kom til verden på grunn av min upåpasselighet," svarte Frøken Abbott. "Så det er bare naturlig at jeg skulle ha en interesse for det."

"Min kjære Caroline," sa Fru Herriton, "du må da ikke gruble over disse tingene. La fortid være fortid. Barnet burde da bekymre deg ennå mindre enn det bekymrer
oss. Vi nevner det knapt nok. Det tilhører en annen verden."

Frøken Abbott reiste seg uten å svare og snudde seg for å gå. Det tunge alvoret hennes gjorde Fru Herriton urolig.

"Selvfølgelig," la hun til, "om Fru Theobald bestemmer seg for en plan som virker i det minste gjennomførbar - - uten at jeg kan si at jeg har sett noe til noen slik - -
så ville jeg, for Irmas skyld, be om jeg kunne støtte henne, og dele enhver utgift."

"Kunne du være så snill å la meg få vite om hun bestemmer seg for noe. Jeg vil også gjerne ta del i den."

"Du verden som du slenger rundt deg med pengene dine, min kjære! Vi kunne aldri tillate det."

"Og om hun bestemmer seg for ikke å gjøre noe, så kunne dere være så vennlige å informere meg om det og. La meg uansett få vite det."

Fru Herriton gjorde et poeng av å kysse henne.

"Er jentungen fullstendig gal?" utbrøt Philip så snart hun hadde gått. "Jeg har aldri i mitt liv opplevd en slik kolossal uforskammethet. Hun burde få seg en skikkelig
lusing og bli sendt tilbake til søndagsskolen."

Moren hans sa ingenting.

"Men forstår du ikke - - hun praktisk talt truet oss? Du kan ikke holde henne unna ved å skyve Fru Theobald foran deg; hun vet like så godt som oss at hun ikke
teller for noe. Om vi ikke gjør noe kan du være sikker på at hun vil lage en skandale av det - - at vi lar slektningene våre gå for lut og kaldt vann, etc., noe som,
selvfølgelig, er en løgn. Men det ville ikke forhindre henne fra å si det. Å, kjære, søte, fornuftige Caroline Abbott har en skrue løs! Vi visste det i Monteriano. Jeg
hadde mine mistanker en dag på toget forrige året; og her ser vi det igjen. Jentungen er gal."

Hun sa fortsatt ingenting.

"Skal jeg gå bort til henne med en gang og gi henne skikkelig inn? Jeg hadde virkelig likt det."

Med lav, alvorlig stemme - - en slik stemme som hun ikke hadde benyttet ovenfor ham på flere måneder - - sa Fru Herriton, "Caroline har vært svært uforskammet.
Men det kan likevel ligge noe i det hun sier. Burde virkelig barnet vokse opp på et slikt sted - - og med en slik far?"

Philip skvatt og grøsset. Han skjønte at moren ikke var oppriktig. Uærligheten hennes ovenfor andre hadde moret ham, men det var ubehagelig når den ble brukt
mot ham selv.

"Vi kan jo ærlig innrømme," fortsatte hun, "at vi muligens har et visst ansvar."

"Jeg forstår deg ikke, mor. Du gjør jo fullstendig kuvending. Hva er det du pønsker på?"

På et øyeblikk ble en ugjennomtrengelig barriere reist mellom dem. Den smilende fortroligheten mellom dem forsvant. Fru Herriton pønsket på sin egen taktikk - - en
taktikk som kanhende gikk over eller lå under ham.

Bemerkningen hans fornærmet henne.

"Pønsker på? Jeg lurer på om jeg ikke burde adoptere dette barnet. Er det klart nok?"

"Og dette er er altså resultatet av en håndfull idiotier fra Frøken Abbott?"

"Det er det. Jeg gjentar, hun var svært uforskammet. Men alikevel pekte hun på min plikt. Om jeg kan redde stakkars Lilias barn fra den forferdelige mannen, som
enten vill oppdra det som papist eller hedning - - og som uansett vil oppdra det til å bli bestialsk - - så skal jeg gjøre det."

"Du høres ut som Harriet."

"Og hvorfor ikke?" sa hun og rødmet for det hun visste var en fornærmelse. "Si at jeg høres ur som Irma, om du vil. Piken har forstått det bedre enn noen av oss.
Hun lengter etter lillebroren sin. Og hun skal få ham. Hva bryr jeg meg vel om at jeg er impulsiv."

Han var ganske sikker på at hun ikke var impulsiv, men torde ikke si det. Handlekraften hennes skremte ham. Han hadde vært en marionett i hendene hennes hele
livet. Hun hadde tillatt ham å dyrke Italia og reformere Sawston - - på samme måte som hun hadde tillatt Harritet å være lavkirkelig. Hun hadde latt han snakke så
mye han ville. Men når hun ville no fikk hun alltid viljen sin igjennom.

Men selv om hun skremte ham, så inngjøt hun ingen ærefrykt. Han skjønte at livet hennes var meningsløst. Hva var formålet med intrigene hennes, uoppriktigheten,
og hennes undertrykkelse av livsgleden? Gjorde det noen noe bedre eller lykkeligere? Gjorde det selv henne noe lykkeligere? Harriet, med sin dystre smålige
overbevisning, Lilia, med sin frenetiske søken etter forlystelse, var når alt kom til alt mer opphøyde enn denne velsmurte, aktive, nytteløse maskinen.

Nå som moren hadde ståret stoltheten hans kunne han kritisere henne på denne måten. Men han maktet ikke å gjøre opprør. Til sine siste dager ville han
sannsynligvis fortsette å gjøre det hun ønsket. Med kald interesse betraktet han duellen mellom henne og Frøken Abbott. Fru Herritons slagplan avslørte seg gradvis.
Den gikk ut på å forhindre Frøken Abbott fra å blande seg opp i barnet til enhver pris, og om mulig forhindre henne til en lav pris. Stolthet var det eneste bærende
elementet i hennes personlighet. Hun kunne ikke tåle å virke mindre nestekjærlig enn andre.

"Jeg planlegger hva som kan gjøres," sa hun til folk, "og den hyggelige Caroline Abbott hjelper meg. Det er jo ikke egentlig noen oppgave for noen av oss, men vi
begynner å føle at barnet ikke fullstendig kan bli overlatt til den forferdelige mannen. Det ville være urettferdig mot lille Irma; han er jo, tross alt, hennes halvbror. Nei,
vi har ikke kommet til noen endelig avgjørelse."

Frøken Abbott var på sin side like høflig, men lot seg ikke avspise med gode hensikter. Barnets velferd lå som en hellig plikt på henne, ikke et spørsmål om stolthet,
eller engang følelser. Kun gjennom det, følte hun, kunne hun gjøre godt igjen noe av den ondskapen som hun hadde tillatt å komme til verden. I hennes forestilling
hadde Monteriano blitt en magisk by av synd, der ingen person kunne vokse opp under de tårnene og bli lykkelig eller edel. Sawston var, med sine rekkehus og
snobbete skoler, sine bokselskaper og basarer, ganske visste smålig og trist; til tider syntes hun tilogmed den var foraktlig. Men det var ikke et syndens sted, og
barnet skulle vokse opp i Sawston, enten hos Herritonfamilien eller med henne.

Så snart det ble uungåelig, skrev Fru Herriton en brev til Gino gjennom Waters og Adamson - - det merkeligste brev; Philip så en avskrift av det senere. Den
uttrykte hensikten var å klage over postkortene. Helt mot slutten, i noen få nonsjalante setninger, tilbød hun seg å adoptere barnet, under den forutsetning at Gino
ville gå med på aldri å komme i nærheten av det og ville gi slipp på en del av Lilias penger til utdannelsen.

"Hva synes du om det?" spurte hun sønnen. "Det vil ikke gjøre seg å vise at vi er altfor oppsatt på det."

"Det vil han da aldri gå ut ifra."

"Men hvilken virkning vil brevet ha på ham?"

"Når han får det vil han sette opp et regnestykke. Om det lønner seg i det lange løp å gi slipp på en del penger og være kvitt barnet, så gir han slipp på det. Om han
taper penger på det, vil han legge an tonen til en kjærlig far."

"Du er sjokkerende kynisk, kjære." Etter en pause la hun til, "hvordan vil egentlig regnestykket falle ut?"

"Det aner jeg ikke. Men om du ville være sikker på å få barnet tilbake i posten, så burde du han sendt en liten slump til ham. Å, jeg er ikke kynisk - - jeg går
ihvertfall bare etter det jeg vet om ham. Men jeg er trett av hele affæren. Trett av Italia. Trett, trett, trett. Sawston er et vennlig og medfølende sted, er det ikke? Jeg
tror jeg vil gå en tur gjennom det og finne trøst."

Han smilte mens han snakket, for ikke å virke for alvorlig. Da han hadde gått begynte også hun å smile. Det var til Abbottfamilien han gikk. Herr Abbott bød ham te,
og Caroline, som holdt italiensken sin ved like i rommet ved siden av, kom inn og for å skjenke i. Han fortalte dem at moren hans hadde skrevet til Signor Carella, og
de ønsket henne virkelig lykke til begge to.

"Virkelig storartet av Fru Herriton, virkelig storartet," sa Herr Abbott, som, i likhet med alle andre, ikke visste noe om sin datters fortvilende oppførsel. "Jeg er redd
det vil bety litt av en utgift. Hun vil ikke få noe ut av Italia uten å betale for det."

"Det blir nok en del praktiske utgifter," sa Philip forsiktig. Så vendte han seg til Frøken Abbott og sa, "tror du vi vil støte på vanskligheter med fyren?"

"Det avhenger," sa hun like forsiktig.

"Fra det du så av ham, ville du tro at han ville være en hengiven far?"

"Jeg dømmer ikke ut fra det jeg så av ham, men fra hva jeg vet om ham."

"Vel, og hva slutter du deg til fra det?"

"At han er en fullstendig ond mann."

"Men alikevel finnes det eksempler på at onde mennesker har elsket sine barn. Ta foreksempel Rodrigo Borgia(21)."

"Jeg har også sett eksempler på det i min egen omkrets."

Med denne bemerkningen reiste den beundringsverdige unge damen seg og gikk tilbake for å øve på sin italiensk. Hun forundret Philip utrolig. Han kunne forstå seg
på entusiasme, men hun virket ikke det minste entusiastisk. Han kunne forstå renspikket trass, men det så ikke ut til å være snakk om det heller. Hun oppnådde
hverken fornøyelse eller økonomisk fordel ved kampen. Så hvorfor i all vedren hadde hun satt den igang? Kanskje hun ikke var oppriktig. Kanskje det, alt tatt i
betraktning, var mest sannsynlig. Hun måtte gi inntrykk av en ting og sikte etter en annen. Hva denne andre tingen kunne være stanset han ikke engang opp for å
finne ut av. Uoppriktighet var blitt hans gjentatte forklaring på alt som var uvant, enten det var en vennlig handling eller et edelt ideal.

"Hun er flink til å fekte," hadde han sagt til moren etterpå.

"Og hva hadde dere å fekte om?" hadde hun sagt nonsjalant. Det var mulig sønnen kjente til taktikken hennes, men hun nektet å vedkjenne at han kjente til den. Hun
lot fremdeles som om barnet var det eneste hun ønsket, og noen gang hadde ønsket, og at Frøken Abbott var en verdifull alliert, ovenfor ham.

Og så, den neste uken, kom svaret fra Italia, og hun viste ikke noe triumferende ansiktsuttrykk.

"Les brevene," sa hun. "Vi har mislyktes."

Gino skrev på sitt eget språk, men advokatene hadde sendt en krøklete engelsk oversettelse, der "Preghiatissima Signora" ble gengitt som "Høyst Prisverdige Frue,"
og hvert eneste yndige kompliment og superlativ - - superlativer er yndige på italiensk - - kunne ha slått en okse til jorden. Et øyeblikk glemte Philip innholdet til
fordel for formen; dette groteske minnesmerket over et land han hadde elsket rørte ham nesten til tårer. Han kjente til orginalene til disse overlessede frasene; han
hadde også sendt "oppriktige hilsninger"; han hadde også addressert brev - - hvem skriver hjemme? - - fra Kafé Garibaldi. "Jeg visste ikke at jeg fortsatt var en slik
tosk," tenkte han. "Hvorfor kan jeg ikke få det inn i hodet at man bare villedes av uttrykket? En bølle er en bølle, enten han bor i Sawston eller i Monteriano."

"Er det ikke nedslående?" sa moren hans.

Så leste han at Gimo ikke kunne ta imot det generøse tilbudet. Hans farshjerte kunne ikke tillate ham å gi slipp på dette symbolet på hans ynkverdige ektemake. Hva
gjaldt postkortene, så smertet det ham å høre at de hadde vært motbydelige. Han kom ikke til å sende flere. Kunne Fru Herriton, som var så viden kjent for sin
vennlighet, forklare dette for Irma og takke henne for de Irma (den henrivende frøkenen) hadde sendt ham?

"Regnestykket falt ut i vår disfavør," sa Philip. "Eller kanskje han forsøker å drive opp prisen."

"Nei," sa Fru Herriton bestemt. "Det er ikke det det gjelder. Av en eller annen uforståelig grunn vil han ikke skilles ad med barnet. Jeg må gå og fortelle det til
stakkars Caroline. Hun vil bli like fortvilet."

Hun kom tilbake fra besøket i en høyst merkverdig tilstand. Hun var rød i ansiktet, hun gispet etter luft, og det var mørke ringer rundt øynene hennes.

"For en frekkhet!" ropte hun. "For en forbannet frekkhet! Å, jeg banner. Det bryr jeg meg katten om. Det forferdelige kvinnemennesket - - hvordan våger hun å
blande seg inn - - Jeg skal - - min kjære Philip, jeg beklager. Det kan ikke hjelpes. Du er nødt til å dra."

"Dra hvor da? Sett deg nå ned. Hva har hendt?" Dette voldsomme utbruddet fra hans elegante dannede mor smertet ham voldsomt. Han hadde ikke visst at hun
hadde det i seg.

"Hun vil ikke godta det - - vil ikke godta at brevet setter en punktum for affæren. Du må reise til Monteriano!"

"Jeg vil ikke!" ropte han tilbake. "Jeg har vært der og mislyktes. Jeg vil aldri se stedet igjen. Jeg hater Italia."

"Om du ikke drar, så vil hun gjøre det."

"Abbott?"

"Ja. Reise alene; ville dra allerede i kveld. Jeg tilbød å skrive; men hun påsto at det var 'for sent!' for sent! Barnet skulle - - Irmas bror merk deg - - bo hos henne og
oppdras av hun og hennes far like utenfor vår egen port, og gå på skolen som en fin herre på hennes regning. Å, du er en mann! Det betyr ikke noe for deg. Du kan
le av det. Men vet hva folk kom til å si; og det kvinnemennesket reiser til Italia allerede i kveld."

Han så ut til å bli slått av en inspirasjon.

"Så la henne reise! La henne rote rundt i Italia alene. Hun roter seg nok bort på en eller annen måte. Italia er for farlig, for - - "

"Hold opp med det tullpratet, Philip. Jeg nekter å la meg ydmykes av henne. Jeg skal ha det barnet. Betal om nødvendig alt vi har for det. Jeg skal ha det."

"La henne reise til Italia!" ropte han. "La henne rote seg inn i det hun ikke forstår! Se på dette brevet! Den mannen som skrev det ville giftet seg med henne, eller
myrdet henne, eller tatt innersvingen på henne på et eller annet vis. Han er en slyngel, men han er ikke en engelsk slyngel. Han er mystisk og forferdelig. Han har et
land bak seg som har bragt folk på knærne fra tidenes morgen."

"Harriet!" utbrøt moren hans. "Harriet skal også dra. Nå vil Harriet være uvurderlig!" Og før Philip hadde sluttet å bable, hadde hun planlagt det hele og slo opp
togtidene.

Kap. 6

Philip hadde alltid påstått at Italia kun viser seg fra sin rette side på høysommeren, da turistene har forlatt henne, og hun våkner under strålene fra en sol midt på
himmelen. Nå hadde han alle muligheter til å se henne på sitt beste, for det nærmet seg midten av August før han dro og møtte Harriet i Tirol.

Han fant søsteren i et tykt skydekke fem tusen fot over havet, frossen til marge, forspist, kjei og langt ifra uvillig til å dra annetsteds.

"Det roter fullstendig til planene mine," bemerket hun da hun vred opp svampene sine, "men det er tydligvis min plikt."

"Forklarte mor alt sammen for deg?" spurte Philip.

"Ja det skal være sikkert! Mor skrev et virkelig vakkert brev til meg. Hun beskriver hvordan hun gradvis kom til den erkjennelsen at vi pliktet å redde det stakkars
barnet fra sine grusomme omgivelser, hvordan hun hadde forsøkt med brev, og at det var til ingen nytte - - at man ikke fikk annet svar enn uærlige komplimenter og
hykleri. Så skrev hun, 'Det finnes ingen ting som kommer opp imot personlig innflytelse; du og Philip må lykkes der jeg har feilet.' Hun skriver også at Caroline
Abbott har oppført seg strålende."

Philip sa seg enig.

"Caroline føler det like sterkt som oss. Det er fordi hun kjenner mannen. Å, han må være avskylig! Du verden! Jeg har glemt å pakke ned luktesaltet! ... Det har vært
en grusom prøvelse for Caroline, men jeg ser på det som et vendepunkt for henne. Jeg kan ikke ungå å frydes ved tanken på at det vil komme noe godt ut av all
denne ondskapen."

Philip kunne ikke helt se utsiktene til noe godt, eller noe vakkert for den saks skyld. Men ekspedisjonen tegnet iallefall til å bli svært underholdende. Han var ikke
negativt innstilt til den lenger. Han var ganske enkelt likegyldig til det hele bortsett fra de humoristiske aspektene. Disse hadde strålende utsikter. Harriet blev drevet
av sin mor; Fru Herriton ble drevet av Frøken Abbott; Gino blev drevet av en sjekk - - hvilken bedre underholdning kunne han ønske seg? Det var ingen ting som
kunne forstyrre ham. Denne gangen hadde sentimentaliteten hans forsvunnet, i likhet med bekymringen hans for familiens ære. Det var mulig han var en marionett for
en marionett, men han visste da akkurat hvor strengene var festet.

De reiste tretten timer nedoverbakke, mens elvene blev bredere og fjellene lavere, og vegetasjonen forandret seg, og menneskene sluttet å være stygge og drikke øl,
og ble istedet vakre og drakk vin. Og det toget som hadde plukket dem opp i et ødeland av isbréer og hoteller ved soloppgang, slingret ved solnedgang rundt
murene i Verona.

"For noe nonsens de snakker om varmen," sa Philip i det de rullet ut fra stasjonen. "Om vi var her for fornøyelsens skyld, hva kunne være mer behagelig enn dette?"

"Men hørte du at de snakket om kulden?" sa Harriet nervøst. "Jeg hadde aldri trodd det kunne være kaldt her."

Og på den andre dagen traff varmen dem, som en klam hånd over munnen, akkurat i det de var på vei for å se Julies grav. Fra det øyeblikk begynte alt å gå galt. De
rømte Verona. Harriets skissebok ble stjålet, og flasken med luktesalt i kofferten hennes knuste mot bønneboken hennes, slik at alle klærne hennes fikk lilla flekker.
Deretter, da de var på vei gjennom Mantua klokken fire om morgenen, ba Philip henne om å titte ut av vinduet fordi det var Vergils fødested, og en knott fløy rett i
øyet hennes, og Harriet med en knott i øyet var et spetakkel. De stanset et døgn i Bologna for å hvile ut. Det var fiesta, og barna tutet med ballonghorn natt og dag.
"For en religion!" sa Harriet. Hotellet luktet, to hvalper sov på sengen hennes, og soveromsvinduet vendte rett mot et klokketårn, som vekket henne hvert bidige
kvarter. Philip glemte stokken sin, sokkene og Baedekeren i Bologna; hun glemte bare svampene sine. Neste dag krysset de Apenninnene sammen med et reisesykt
barn og en overopphetet dame, som informerte dem om at hun aldri, aldri før hadde svette så mye. "Utlendinger er et skittent folkeferd," sa Harriet. "Jeg bryr meg
ikke om vi er i en tunell; se å få opp det vinduet." Han adlød, og hun fikk nok en knott i øyet. Firenze rettet knapt på situasjonen. Å spise, gå, til og med et irritert ord
fikk dem til å koke over. Philip, som var spinklere bygd, og mindre irritabel, klarte seg bedre. Men Harriet hadde aldri vært i Firenze, og mellom klokken åtte og
elleve slepte hun seg som et såret dyr gjennom gatene og besvimte fremfor flere kunstneriske mesterverk. Det var et irritabelt par som til slutt fikk biletter til
Monteriano.

"Enkeltbilett eller retur?" spurte han.

"Enkeltbilett til meg," sa Harriet sutrende; "jeg kommer aldri til å komme meg hjem i live."

"Du sarte vesen!" sa broren som pluteselig mistet fatningen. "Du kommer til å være litt av en hjelp når vi kommer til Signor Carella!"

"Tror du virkelig," sa Harriet som sto i et mylder av stasjonsbetjenter - - "tror du virkelig at jeg vil sette min fot i den mannens hus?"

"Så hvorfor er du med da? Som pynt?"

"For å forsikre meg om at du gjør din plikt."

"Å tusen takk!"

"Det var det mor ba meg om. Se for Guds skyld å få tak i de bilettene; der kommer den svette kvinnen igjen! Hun er frekk nok til å nikke!"

"Så mor bad deg om det hva?" sa Philip ergelig mens han kjempet for bilettene ved en luke som var så smal at de såvidt ble lirket gjennom sprekken. Italia var
forferdelig, og togstasjonen i Firenze er hjertet av det forferdelige i Italia. Men han hadde en forunderlig følelse av at det var han som hadde skylden for det hele; at
en smule godvilje fra hans side ville gjøre landet, ikke forferdelig, men underholdende. Det lå en fortryllelse der var han sikker på; en virkelig fortryllelse, som lurte
rett bak stasjonsbetjentene og skrålingen og støvet. Han kunne se den i den strålende blå himmelen som de reiste under, i den bleke sletten som klamret seg sterkere
til livet enn en frost, i det tørre leiet til elven Arno, i de brune slottsruinene som flimret på åskammene. Han kunne se det, selv om hodet hans verket og huden brant,
selv om han var her som en marionett, og selv om søsteren visste i hvilken egenskap han var her. Det var ingen ting behagelig ved reisen til stasjonen i Monteriano.
Men ingen ting - - ikke en gang ubehaget - - var ordinært.

"Bor det virkelig folk innenfor?" spurte Harriet. De hadde vekslet over fra jernbanevognen til en legno, og legnoen hadde kommet ut fra mellom de tørre trærne og
frem til målet deres. For å være lei, svarte Philip, "nei."

"Hva gjør de der?" fortsatte Harriet betenkt.

"Det finnes en kafe. Et fengsel. Et teater. En kirke. Murer. En utsikt."

"Ikke noe for meg takk," sa Harriet etter en meningstung pause.

"Ingen ba deg om din mening, frøken. Lilia ble fridd til av en slik hyggelig ung herre, med mørke krøller i pannen og tenner så hvite som hans far får gjort dem." Så
endret plutselig uttrykket hans seg. "Men Harriet, ser du ongen ting vidunderlig og vakkert ved dette stedet - - ingen ting i det hele tatt?"

"Ingen ting i det hele tatt. Det er forferdelig."

"Jeg vet det. Men det er gammelt - - veldig gammelt."

Skjønnhet er den eneste prøvesten," sa Harriet. "Eller det sa i det minste du da jeg tegnet gamle hus - - bare for å være ubehagelig går jeg ut i fra."

"Å, og jeg hadde helt rett. Men på samme tid - - jeg vet ikke - - så mange ting har hendt der - - folk har levet så voldsomt og så storslått - - jeg kan ikke forklare
det."

"Nei det kan jeg da forstå at du ikke kan. Og dette er neppe rett tid til å begynne på den italiamanien din. Jeg trodde du var blitt kurert nå. I stedet kan du være så
vennlig å fortelle meg hva du akter å gjøre når vi kommer frem. Jeg håper virkelig du ikke lar deg overkjøre denne gangen."

"Først av alt, Harriet, så skal jeg få innstalert deg på Stella d'Italia, i en komfort som passer ditt kjønn og holdning. Deretter skal jeg få meg litt te. Etter téen skal jeg
ta med meg en bok til Santa Deodatas og lese der. Det er alltid deilig og kjølig."

Den marterede Harriet utbrøt, "jeg er ikke smart av meg, Philip. Du vet jeg ikke har sansen for det. Men jeg vet hva som er uhøflig. Og jeg vet hva som er galt."

"Og det betyr - - ?"

"Du!" ropte hun og spratt opp og ned på setet i legnoen og skremte livet av alle loppene. "Hva hjelper det vel om man er intelligent om en mann har tatt livet av en
kvinne?"

"Harriet jeg er altfor varm for dette. Hvem er det du sikter til?"

"Han. Henne. Om du ikke passer deg, så tar han livet av deg óg. Jeg skulle ønske han gjorde det."

"Nåda, nåda, nåda! Jeg tror du ville syntes det var ubehagelig med et lik på hendene." Så forsøkte han å være mindre irriterende. "Jeg misliker fyren på det sterkeste,
men vi vet da at han ikke tok livet av henne. Selv om hun sa en hel masse i det brevet, så sa hun da aldri noe om at han mishandlet henne."

"Han har drept henne. De tingene han gjorde - - ting som man ikke engang kan nevne - - "

"Ting som man er nødt til å nevne om man skal snakke i det hele tatt. Og ting som man må se i riktig perspektiv. Det er mulig han var utro met sin kone, men det er
ikke dermed gitt at han er pill råtten på alle måter." Han så opp mot byen. Det virket som om den bifalte kommentaren hans.

"Det er den avgjørende prøven. En mann som oppfører seg uridderlig ovenfor en kvinne - - "

"Å hold tåta! Dra den i Kaminen. Det er ikke noen mer avgjørende prøve enn noen som helst annen. Italienerne var aldri ridderlige i utgangspunktet. Om du
fordømmer ham av den grunn, så fordømmer du hele hurven."

"Jeg fordømmer hele hurven."

"Og franskmennene i tillegg?"

"Og franskmennene i tillegg."

"Verden er ikke så lekende enkel," sa Philip, mer til seg selv enn til henne.

Men for Harriet var virkeligheten enkel, selv om den knapt var lekende, og hun gjøv løs på broren igjen.

"Og hva med barnet, om jeg tør be? Du har kommet med en hel masse lure kommentarer og skjøvet unna moralen og religionen og jeg vet ikke hva; men hva med
barnet? Du synes jeg er tåplig, men jeg har fulgt med deg i hele dag, og ikke en gang har du sagt noe om barnet. Du har ikke en gang vurdert det. Du bryr deg ikke.
Philip! Jeg vil ikke en gang snakke til deg. Du er ufordragelig."

Hun holdt det løftet, og åpnet ikke munnen resten av veien. Men øynene hennes brant av raseri og trass. For hun var en målbevisst, modig kvinne, like så mye som
en sutrete.

Philip vedkjente at irettesettelsen var på sin plass. Han brydde seg katten om barnet. Men han hadde uansett til hensikt å gjøre sin plikt, og han var ganske sikker på
å lykkes. Om Gino ville ha solgt konen sin for tusen lire, hvor mye mindre ville han ikke da selge barnet for? Det var utelukkende en finansiell transaksjon. Hvorfor
skulle det blandes sammen med en hel masse annet? Blikket hans festet seg nok en gang til tårnene, på samme måte som når han kjørte sammen med Frøken
Abbott. Men denne gangen var sinnsstemningen hans behagligere, for han hadde ikke slike tungtveiende ting å bekymre seg over. Det var som en kultivert turist han
nærmet seg målet.

Et av tårnene, som var like grovhugd som de andre, var kronet med et kors - - det var tårnet på domkirken Santa Deodata. Hun var en kvinnelig helgen fra
middelalderen, byens skytshelgen, og godhet og barbari løp som to uforenlige tråder gjennom historien hennes. Hun var så hellig at hun gjennom hele livet lå på
ryggen i sin mors hus og nektet å spise, nektet å leke, nektet å arbeide. Djevelen, som ikke kunne tåle en slik hellighet, fristet henne på forskjellige måter. Han viftet
druer fremfor henne, han lokket henne med fine leketøy, han skjøv myke puter under det verkende hodet henne. Da alt viste jeg forgjeves satte han revkrok for
moren og dyttet henne ned trappen rett foran øynene hennes. Men så hellig var helgenen at hun aldri kom sin mor til hjelp, men ble ved å ligge på ryggen gjennom det
hele, og sikret seg på den måten en trone i paradis. Hun var bare femten år gammel da hun døde, noe som viser at man kan utrette store ting selv som skolepike. De
som synes at livet hennes var nytteløst, trenger bare å tenke på seirene ved Poggibonsi, San Gemignano, Volterra og selve Siena - - som alle ble oppnådd ved å
påkalle hennes navn; de trenger bare å se på kirken som reiser seg over graven hennes. De store planene om en marmorfasade ble aldri fullført, og den er til denne
dag av grov brun sten. Men på innsiden ble Giotto tilkallt for å dekorere veggene i skipet. Giotto kom - - det vil si, han kom ikke, som tyske forskere har slått fast -
- men skipet er i alle tilfelle dekorert med freskemalerier, i tillegg til to kapeller i venstre transeptorie, og buen inn til koret, og en del av selve koret. Der opphørte
dekorasjonene, til en stor maler i rennessansens fulle blomstring kom dit for å besøke en venn, Fyrsten av Monteriano, for et par ukers tid. Mellom bankettene og
diskusjonen om latinsk etymologi og all dansingen, ruslet han bort til kirken og malte to fresker om Santa Deodatas død og begravelse i det femte kapellet til høyre.
Det er derfor stedet har fått en stjerne i Baedeker.

Santa Deodata var hyggeligere selskap enn Harriet, og hun skjenket Philip behagelige drømmer til legnoen stanset foran hotellet. Alle sov der, for det var fremdeles
den tiden av dagen da bare idioter beveger seg. Det var ikke en gang tiggere i nærheten. Kusken satte fra seg bagasjen deres i gangen - - de hadde etterlatt den
tyngre bagasjen på stasjonen - - og tittet omkring til han fant rommet til vertinnen og vekket henne og sendte henne ut til dem.

Da sa Harriet enstavelsesordet, "Gå!"

"Gå hvor da?" spurte Philip og bukket for vertinnen som svevet ned trappen.

"Til italieneren. Gå."

"Buona sera, signora padrona. Si ritorna volontieri a Monteriano! (Ikke vær fjollete.Jeg vil ikke gå nå. Dessuten står du i veien.) Vorrai due camera - - "(22)

"Gå. Øyeblikkelig. Nå. Jeg tolerer det ikke. Gå!"

"Pokker heller om jeg vil gå. Jeg vil ha te."

"Bann om du vil det!" utbrøt hun. "Spott! Skjell meg ut! Men få inn i hodet at jeg mener det."

"Harriet, ikke lag en scene. Eller spill den iallefall bedre."

"Vi har kommet hit for å få fatt på det barnet, og for ingen ting annet. Jeg vil ikke tolerere denne slappheten og dette lettsinnet, og alt dette pratet om malerier og
kirker. Tenk på mor; sendte hun deg ut hit av den grunn?"

"Tenk på mor og ikke sperr trappen. Slipp kusken og vertinnen forbi, og la meg komme opp for å velge ut rommene."

"Jeg nekter."

"Harriet, er du gal?"

"Om du vil. Men du slipper ikke opp før du har funnet den italieneren."

"La signorina si sente male," sa Philip, "C' e il sole."(23)

"Poveretta!" ropte vertinnen og kusken.

"La meg være!" snerret Harriet til dem. "Jeg kan ikke tåle synet av noen av dere. Jeg er engelsk, og hverken dere får komme ned, eller han opp, til han fremskaffer
det barnet."

"La prego-piano-piano-c e un' altra signorina che dorme - - "

"Vi kommer sikkert til å bli arrestert for ordensforstyrrelse, Harriet. Har du ikke den minste sans for det sømmelige?"

Harriet hadde ikke det; det var derfor hun kunne være så kraftfull. Hun hadde satt igang denne scenen i vognen, og ingen makt i verden kunne rokke henne. Hun var
like upåvirket av skjenneprekenen foran seg som utålmodigheten bak seg. Det var umulig å vite hvor lenge hun ville ha stått som en Horatius(24) og sperret trappen
på begge sider. For den unge kvinnen, som de hadde vekket, åpnet soveromsdøren og kom ut på avsatsen. Det var Frøken Abbott.

Philips første klare følelse var indignasjon. Å bli jaget omkring av moren og voktet av søstren, var så mye han kunne tåle. En tredje kvinne som blandet seg inn drev
ham plutselig bortenfor all høflighet.

Han skulle akkurat til å si sin hjertens mening om det hele fra begynnelse til slutt. Men før han rakk å gjøre det hadde Harriet fått øye på Frøken Abbott. Hun ga fra
seg et hest lykkerop...

"Er du her, Caroline, av alle mennesker!" Og på tross av varmen spratt hun opp trappen og plantet et kjærlig kyss på venninnen.

Philip fikk en ide.

"Du har nok en masse å fortelle Frøken Abbott, Harriet, og hun har nok en hel masse å si til deg. Så jeg går bare bortom til Signor Carella som du foreslo, for å se
hvor landet ligger."

Frøken Abbott ga fra seg en lyd enten av forskrekkelse eller hilsning. Han svarte ikke på den eller nærmet seg henne. Uten en gang å betale kusken, unnslapp han ut
på gaten.

"Riv ut øynene på hverandre!" ropte han og hyttet mot hotellet. "Gi henne inn, Harriet! Lær henne å holde seg unna våre saker. Gi henne inn, Caroline! Lær henne å
være takknemlig. Skrid til verket, damer; skrid til verket!"

Folk som så ham var forbløffet, men trakk ikke slutningen at han var gal. En slik avslutning på en diskusjon er ikke uvanlig i Italia.

Han prøvde å tenke på hvor morsomt det var; men greide det ikke - - Frøken Abbotts tilstedeværelse traff ham personlig for dypt. Enten misstenkte hun ham for å
være uærlig, eller så var hun uærlig selv. Han foretrakk å tro det siste. Kanhende hun hadde møtt Gino, og de hadde planlagt en eller annen utspekulert nesestyver
for Herritonfamilien. Kanhende Gino hadde solgt barnet billig til henne av pur djevelskap: Det var akkurat en slik spøk som ville passet ham. Philip husket fremdeles
latteren som hadde ledsaget den forrige nyttesløse reisen hans, og det voldsomme dyttet som hadde veltet ham over sengen. Og uansett hva det betød, så ødela
Frøken Abbotts nærvær komedien: Hun ville ikke finne på noe morsomt.

I løpet av denne korte tankegangen hadde han vandret gjennom byen og kommet ut på den andre siden.

"Hvor bor Signor Carella?" spurte han mennene ved dogananen.

"Jeg kan vise deg veien," sa en liten pike som dukket opp av selve bakken som italienske barn gjør.

"Hun kan vise deg veien," sa mennene i dogananen og nikket betryggende. "Følg alltid etter henne, alltid, og du havner ikke i vanskligheter. Hun er en veiviser til å
stole på. Hun er min

datter.

Kusine.

Søster."

Philip kjente godt til disse slektskapene: de strekker seg, om nødvendig, over hele halvøyen.

"Du vet ikke tilfeldigvis om Signor Carella er hjemme?" spurte han henne.

Hun hadde nettopp sett ham komme tilbake. Philip nikket. Denne gangen så han frem til møtet: Det ville være en intellektuell duell med en ikke ueffen motstander.
Hva i all verden var det Frøken Abbott pønsket på? Det var en av den tingene han ville oppdage. Mens hun kjempet med Harriet, ville han brytes med Gino. Han
fulgte etter slektningen til doganafolkene som en diplomat.

Han fulgte ikke etter henne lenge, for dette var Volterraporten, og huset lå rett ovenfor den. På et halvt minutt hadde de klatret ned eseltråkket og nådd frem til den
eneste fremkommelige inngangen. Philip måtte le, delvis av tanken på Lilia i et slikt hus, delvis på grunn av vissheten på seier. I mellomtiden utstøtte slektningen til
doganafolene et høyt rop.

En lang stund kom det ikke noe svar. Så dukket en kvinneskikkelse opp høyt oppe på loggiaen.

"Det er Perfetta," sa piken.

"Jeg skulle gjerne treffe Signor Carella," ropte Philip.

"Ute!"

"Ute," gjentok piken likgyldig.

"Så hvorfor i all verden sa du at han var inne?" Han kunne ha kvalt henne av raseri. Han hadde vært akkurat klar for møtet - - akkurat den rette kombinasjonen av
indignasjon og selvbeherskelse: Hett blod og kjølig fornuft. Men ingenting gikk noen gang rett i Monteriano. "Når kommer han tilbake?" ropte han til Perfetta. Det
var virkelig for ille.

Hun visste ikke. Han var på forretningsreise. Det var mulig han kom tilbake den ettermiddagen, eller ikke. Han hadde dratt til Poggibonsi.

Da hun hørte dette ordet satte piken fingrene til nesen og blåste dem mot sletten. Hun sang mens hun gjorde det, på samme vis som formødrene hennes hadde sunget
for syvhundrede år siden - -

Poggibonnizzi, fatti in la,

Che Monteriano si fa citta!

Så ba hun Philip om en halfpenny. En tysk kvinne, som hadde satt pris på Fortiden, hadde gitt henne en den samme våren.

"Jeg skulle gjerne legge igjen en beskjed," ropte han.

"Nå har Perfetta gått for å finne kurven," sa den lille piken. "Når hun kommer tilbake kommer hun til å fire den ned - - slik. Så kan du legge kortet ditt i den. Så haler
hun den opp igjen - - slik. Sånn kan du - - "

Da Perfetta kom tilbake husket Philip på å forhøre seg om barnet. Det tok lenger tid å finne det enn kurven, og han sto og svettet i ettermiddagssolen og forsøkte å
overse lukten fra avløpet og forhindre den lille piken i å synge mot Poggibonsi. Oliventrærne i nærheten var overlesset med den ukentlige - - eller mer sannsynlig, den
månedlige - - vasken.

For en grusom prikkete bluse! Han kunne ikke komme på hvor han hadde sett den før. Så husket han at den var Lilias. Hun hadde tatt den med til Sawston "for å
loffe rundt i den", og hadde tatt den med til Italia fordi "i Italia går alt." Han hadde skjennet på henne for akkurat det.

"Vakker som en engel!" brølte Perfetta og holdt ut noe som måtte være Lilias baby. "Men hvem snakker jeg med?"

"Tusen takk - - her er kortet mitt." Han hadde skrevet en høflig forespørsel til Gino på det om et møte neste morgen. Men før han la det i kurven og avslørte sin
identitet, ønsket han å finne ut noe.

"Du vet ikke om en ung dame har vært innom her i det siste - - en ung engelsk dame?"

Perfetta ba så meget om undskyldning, men hun var en smule døv.

"En ung dame - - blek, lang, høy."

Hun fikk det ikke helt med seg.

"EN UNG DAME!"

"Perfetta er døv når hun vil være det," sa slektningen til doganafunsjonerene. Til slutt måtte Philip bare avfinne seg med det og travet avgårde. Han betalte det
motbydelige barnet ved Volterraporten. Hun fikk to tipence mynter, og var ikke fornøyd, delvis fordi det var altfor mye, og delvis fordi han virket misfornøyd da han
gav dem til henne. Han la merke til at fedrene og fetterene hennes blunket til hverandre da han gikk forbi dem. Det virket som om hele Monteriano var delaktige i en
sammensvergelse for å dumme ham ut. Han følte seg sliten og bekymret og forvirret, og usikker på alt utenom at han hadde mistet humøret. I denne sinnsstemningen
kom han tilbake til Stella d'Italia, og der, da han var på vei opp trappen, stakk Frøken Abbott hodet ut av spisestuedøren i første etasje og vinket hemmlighetsfullt på
ham.

"Jeg skulle akkurat til å få meg noe te," sa han fremdeles med hånden på rekkverket

"Jeg ville være så takknemlig - - "

Så han fulgte etter henne inn i spisestuen og lukket døren.

"Du forstår," begynte hun, "Harriet vet ingen ting."

"Ikke jeg heller. Han var ute."

"Men hva har det å gjøre med saken?"

Han gav henne et ubehagelig smil. Hun var god til å fekte som han hadde bitt seg merke i tidligere.

"Han var ute. Som du ser vet jeg like lite som Harriet."

"Hva er det du mener? Vær så snill, Herr Herriton, ikke vær mystisk: Vi har ikke tid til det. Harriet kan komme ned hvert øyeblikk, og vi har ikke avgjort hvordan vi
skal forholde oss til henne. Det var annerledes i Sawston: Vi måtte holde på formene. Men her må vi snakk rett fra leveren, og jeg tror jeg kan stole på at du vil gjøre
det. Ellers kommer vi aldri til å kunne begynne med blanke ark."

"Ja la oss starte fra begynnelsen," sa Philip og travet frem og tilbake gjennom rommet. "Tillat meg å begynne ved å stille deg et spørsmål. I hvilken egenskap har du
kommet til Monteriano - - som spion eller forræder?"

"Spion!" svarte hun uten å nøle et øyeblikk. Hun sto borte ved det lille gotiske vinduet mens hun snakket - - hotellet hadde en gang vært et palazzo - - og hun dro
fingeren langsmed kurvene på sprossene som om de var vakre og merkelige. "Spion," gjentok hun, for Philip var forvirret over denne plutselige ærkjennelsen av
skyld, og greide ikke å få frem et ord. "Din mor har oppført seg uærlig fra begynnelsen av. Hun ville aldri ha barnet; det er ikke noe galt i det; men hun er altfor stolt
til å la meg få det. Hun har gjort alt hun kunne gjære for å spenne ben; hun fortalte deg ikke alt; hun har ikke fortalt Harriet noe som helst; hun har løyet eller oppført
seg uoppriktig hele tiden. Jeg kan ikke stole på din mor. Så jeg har reist hit alene - - tvers over Europa; ingen kjenner til det; min far tror jeg er i Normandie - - for å
spionere på Fru Herriton. La oss ikke krangle!" For han hadde nesten automatisk begynt å tilrettevise henne for hennes frekkhet. "Om du er her for å få fatt på
barnet, så vil jeg hjelpe deg; om du er her for å misslykkes, så skal jeg få fatt på det istedet for deg."

"Det er nytteløst å vente at du skal tro på meg," stammet han. "Men jeg kan forsikre deg om at vi er her for å få tak i barnet, selv om det skulle koste oss alt vi har.
Min mor har overhodet ikke satt noe tak for utgiftene.Jeg er her for å utføre hennes ønsker. Jeg tror du vil være enig i dem, siden du praktisk talt tvang dem
igjennom. Jeg liker dem ikke. De er tåplige."

Hun nikket likegyldig. Hun hadde ikke noe i mot hva han sa. Alt hun ville var å få barnet ut av Monteriano.

"Harriet føler også planene dine til punkt og prikke," fortsatte han. "Men hun er enig i dem, på den annen side, og aner ikke at de stammer fra deg. Jeg tror at det er
best at du, Frøken Abbott, tar kommandoen over hele foretagendet. Jeg har bedt om et møte med Signor Carella i morgen tidlig. Går du med på det?"

Hun nikket igjen.

"Kunne jeg få spørre om enkelthetene ved ditt møte med ham? Det kunne være til hjelp for meg."

Han hadde snakket på måfå. Til hans fornøyelse falt hun plutselig sammen. Hånden hennes skled ned fra vinduet. Ansiktet hennes ble rødere enn lyset fra den
synkende solen skulle tilsi.

"Mitt møte - - hvordan visste du om det?"

"Fra Perfetta, om det interesserer deg."

"Hvem i all verden er Perfetta?"

"Kvinnen som må ha sluppet deg inn."

"Inn hvor da?"

"Hos Signor Carella."

"Herr Harriton!" utbrøt hun. "Hvordan kunne du tro på henne? Tror du virkelig at jeg ville satt min fot i den mannens hjem, etter alt jeg vet om ham? Jeg tror du har
noen svært merkelige ideer om hva du tror er mulig for en kvinne. Jeg hørte at du ville ha Harriet til å gå. Ganske passende nektet hun. For atten måneder siden ville
jeg kanskje ha funnet på noe slikt. Men jeg håper jeg har lært å oppføre meg siden den gang."

Philip begynte å forstå at det fantes to av Frøken Abbott - - den Frøken Abbott som kunne finne på å reise alene til Monteriano, og den Frøken Abbott som ikke
kunne trå inn i Ginos hus når hun var kommet dit. Det var en artig oppdagelse. Hvilken av dem kom til å svare på hans neste trekk?

"Jeg går ut ifra at jeg misforsto Perfetta. Hvor var det dere møttes da?"

"Ikke et møte - - en tilfeldighet - - jeg er svært lei for det - - jeg mente det var best om du møtte ham først. Selv om det egentlig er din skyld. Du er en dag for sen.
Du skulle vært her i går. Så jeg kom hit i går, og da jeg ikke fant deg gikk jeg opp til Roccaen - - du vet den kjøkkenhagen der de slipper deg inn, og det er en stige
opp til et sammenrast tårn, der du kan stå å se utover alle de andre tårnene under deg og sletten og alle de andre åsene?"

"Joda, joda. Jeg kjenner til Roccaen; det var jeg som fortalte deg om den."

"Så jeg gikk opp dit om kvelden for å se solnedgangen: Jeg hadde ikke noe annet å ta meg til. Han sto i hagen: Den tilhører en venn av ham."

"Og du snakket med ham."

"Det var svært pinlig for meg. Men jeg bare måtte si noe: Det virket som om han fikk meg til det. Du forstår, han trodde jeg var her som turist; det tror han
fremdeles. Han bestemte seg for å være høflig, og jeg kom til at det var best å også være høflig."

"Og hva snakket dere om?"

"Været - - han påstår det kommer til å regne i morgen kveld - - de andre byene, England, meg selv, litt om deg, og han nevnte faktisk Lilia. Han oppførte seg
fullstendig motbydelig; han lot som om han elsket henne; han tilbød seg å vise meg graven henne - - graven til den kvinnen han myrdet!"

"Min kjære Frøken Abbott, han er ingen morder. Jeg har akkurat forsøkt å få Harriet til å fatte det. Og når du lærer å kjenne italienerne like godt som jeg gjør, så vil
du forstå at han var fullkomment ærlig i alt han sa til deg. Italienerne er i bunn og grunn dramatisk anlagt; de ser på døden og kjærligheten som forestillinger. Jeg eier
ikke tvil om at han, for øyeblikket, hadde overbevist seg selv om at han har oppført seg eksemplarisk både som ektemann og enkemann."

"Det er mulig du har rett," sa Frøken Abbott som for første gang var imponert. "Da jeg forsøkte å få ham på gli, så og si - - og ymte frempå at han ikke hadde
oppført seg som han skulle - - vel, så var det fullstendig nytteløst. Han enetn kunne ikke eller ville ikke forstå."

Det var noe svært humoristisk ved tanken på Frøken Abbott i duell med Gino ved Roccaen under dekke av å bare være på besøk på stedet. Philip, som var i ferd
med å gjennvinne humøret, lo.

"Harriet ville se at han ikke har noe begrep om synd."

"Jeg er redd Harriet kan ha rett."

"I så tilfelle er det jo mulig han ikke har syndet!"

Frøken Abbott var ikke den som oppmuntret til spøkefull spissfindighet.

"Jeg vet hva han har gjort," sa hun. "Hva han sier og hva han mener har svært liten betydning."

Philip humret over krassheten hennes.

"Men jeg skulle alikevel like å vite hva han sa om meg. Forbreder han en varm velkomst?"

"Å, nei, ikke på den måten. Jeg fortalte ham aldri at du og Harriet var på vei. Du kunne ha overrumplet ham fullstendig om du ville. Han bare spurte etter deg, og
ønsket at han ikke hadde vært så uhøflig mot deg for atten måneder siden."

"For en hukommelse den fyren har for små ting!" Han snudde seg vekk mens han sa det, for han ville ikke at hun skulle se uttrykket hans. Det var et fornøyd uttrykk.
For en undskyldning, som ville ha vært utålelig for atten måneder siden, virket nå velkommen og elskverdig.

Hun ville ikke slippe tak i det.

"Du mente ikke at det var en småting den gang. Du fortalte meg at han hadde ovefallt deg."

"Jeg mistet besinnelsen," sa Philip avfeiende. Forfengligheten hans var blitt tilfredsstilt, og han var klar over det. Dette vesle uttrykket for høflighet hadde fullstendig
endret innstillingen hans. "Gjorde han virkelig det - - hva var det egentlig han sa?"

"Han sa han beklaget - - på en hyggelig måte, slik italienere gjerne gjør. Men han nevnte aldri barnet med et ord."

Hvilken rolle spillte vel babyen når verden plutselig var på rett kjøl igjen? Philip smilte, og ble sjokkert over seg selv for å ha smilt, og smilte igjen. For romantikken
hadde vendt tilbake til Italia: det fantes ingen slyngler der; hun var vakker, vennlig og elskverdig som før. Og Frøken Abbott - - hun var også vakker på sin måte,
trass i all hennes snerpethet og konvensjonalitet. Hun brydde seg virkelig om livet, og prøvde å leve det på rett måte. Og Harriet - - selv Harriet forsøkte.

Denne beundringsverdige forandringen ved Philip sprang ikke ut fra noe beundringsverdig, og stiller seg derved laglig til for hogg fra kynikere. Men engler og andre
praktiske mennesker vil ta den for det den er, og notere det ned som godt.

"Utsikten fra Roccaen (et lite vederlag) er best ved solnedgang," mumlet han, mer til seg selv enn til henne.

"Og han nevnte aldri babyen med et ord," gjentok Frøken Abbott. Men hun hadde gått tilbake til vinduet, og fingrene hennes gled nok en gang langsmed de fine
kurvene. Han betraktet henne i taushet, og var mer tiltrukket til henne enn han noen gang hadde vært før. Hun var virkelig den utroligste blanding.

"Utsikten fra Roccaen - - var den ikke vakker?"

"Hva er ikke vakkert her?" svarte hun stille, og la så til, "jeg skulle ønske jeg var Harriet," og la den merkligste undertone til ordene.

"Fordi Harriet - - ?"

Hun ville ikke utdype, men han trodde at hun hadde pekt på hvor innviklet livet kan være. For henne, i alle tilfelle, var ekspedisjonen hverken enkel eller lekende.
Skjønnhet, ondskap, sjarme, vulgæritet og det uutgrunnelige - - også hun var klar over denne knuten, tross alt. Og stemmen hennes gjorde ham opprømt da hun brøt
tausheten med, "Herr Herriton - - kom hit - - se på dette!"

Hun flyttet vekk en stabel tallerkner som sto i det gotiske vinduet, og de lente seg ut av det. Like i nærheten, inneklemt mellom ubetydelige hus, steg et av de store
tårnene. Det er tårnet ditt: og om du setter opp en barrikade mellom det og hotellet, så skjærer du av trafikken ganske enkelt. Lenger oppe, der gaten munner ut ved
kirken, gjør forbundsfellene dine, Merliene og Capocchiene det samme. De behersker piazzaen, og du Sienaporten. Ingen kan bevege seg noen av stedene og unngå
å bli øyeblikkelig drept, enten av buer eller armbrøst eller av gresk ild. (25) Men vokt deg for soveromsvinduene i ryggen. For de trues av tårnet til
Aldobrandeschiene, og mer enn en gang har piler stått dirrende over vaskeservanten. Vokt disse vinduene godt, så ikke hendelsene fra februar 1338 gjentar seg, da
hotellet ble inntatt bakfra, og din kjæreste venn - - du kunne så vidt se at det var ham - - ble kastet mot deg ned trappene.

"Det når opp til himmelen," sa Philip, "og ned til det andre stedet." Spiret av tårnet glødet i solen, mens roten lå i skygge og var overklistret med reklameplakater.
"Kunne det være at det er et symbol for byen?"

Hun ga ikke noe inntrykk av at hun hadde forstått ham. Men de sto sammen i vinduet fordi det var litt friskere og svært behagelig. Philip oppdaget en viss ynde og
livlighet hos henne som han aldri hadde lagt merke til i England. Hun var forferdelig trangsynt, men det faktum at hun var seg bevisst større ting ga trangsyntheten
hennes en viss sjarme. Han hadde ikke mistanke om at også han viste seg fra en bedre side. For forfengeligheten vår er slik at vi ser på oss selv som uforanderlige,
og vi blir kun sakte klar over at vi har forandret oss, selv når det er til det bedre.

En del mennesker fra byen kom ut for en liten spasertur før middagen. En del av dem sto og stirret på plakatene på tårnet.

"Det er vel ikke et oppslag for operaen, er det?" sa Frøken Abbott.

Philip satte på seg nesebrillene sine.

"'Lucia di Lammermoor. Av Maestro Donizetti. Unik forestilling. Denne kveld.'"

"Men er det noen opera her? Helt her oppe?"

"Joda. Disse folkene vet å leve. De vil heller ha noe dårlig enn ikke å ha noe i det hele tatt. Det er derfor de har så mye som er bra. Uansett hvor dårlig forestillingen
er i kveld, så vil den være livlig. Italienerne nyder ikke musikk i stilhet, Slik som de forferdelige tyskerne. Publikum spiller sin rolle - - noen ganger hovedrollen."

"Kan ikke vi gå dit?"

Han gjorde plutselig helomvending og sa, men ikke uvennlig, "men er vi ikke her for å redde et barn!"

Han sparket seg selv i leggen for det. All gleden og lyset forsvant fra ansiktet henne, og hun ble nok en gang Frøken Abbott fra Sawston - - god, å ja, utvilsomt god,
men helt forferdelig kjedelig. Kjedelig og trist: det er en drepende kombinasjon, og han kjempet forgjeves mot den til han ble avbrutt av at noen åpnet døren inn til
spisestuen.

De skvatt like skyldbetynget som om de hadde flørtet. Samtalen hadde tatt en slik uventet vending. Sinne, kynisme, og trassig moral - - alt sammen hadde munnet ut
i en følelse av velvilje mot hverandre og mot den byen som hadde tatt imot dem. Og nå var Harriet der - - besk, uoppløselig, stor; den samme i Italia som i England -
- som aldri forandret holdninger, og innstiling kun under protest.

Men selv Harriet var mennesklig, og et litt bedre eksemplar av arten etter litt te. Hun bebreidet ikke Philip for ikke å ha fått fatt i Gino, som hun kunne forventes å
ville gjøre. Hun overøste Frøken Abbott med høflighet og utbrøt om og om igjen at det var det mest heldige sammentreff i verden at Caroline var der. Caroline
motsa henne ikke.

"Så du skal møte ham klokken ti i morgen, Philip. Vel, ikke glem blancosjekken. Skal vi se det vil ta omtrent en times tid. Nei, italienerne er så trege; la oss si to.
Klokken tolv. Lunsj. Vel - - da kan vi bare glemme ettermiddagstoget. Jeg kan ta meg av babyen så langt som til Firenze - -"

"Min kjære søster, du kan ikke håpe på å fare avsted på den måten. Man kan knapt få kjøpt et par hansker på to timer, for ikke å snakke om en baby."

"Tre timer da, eller fire; eller lær han å gjøre det på engelsk måte. I Firenze kan vi få tak i en barnepike - - "

"Men Harriet," sa Frøken Abbott, "hva om han bestemmer seg for å nekte i utgangspunktet?"

"Jeg vet ikke engang hva ordet betyr," sa Harriet vektig. "Jeg har gitt beskjed til vertinnen om at Philip og jeg bare trenger rommene en natt, og det skal vi holde oss
til."

"Jeg tror nok det ordner seg. Men, som jeg fortalte dere, fikk jeg inntrykk av at den mannen jeg møtte ved Roccaen var merkelig og vanskelig å gripe."

"Vi vet han er uforskammet mot kvinner. Men vi kan stole på et min bror vil få han til å fatte alvoret. Den kvinnen, Philip, som du møtte kan bære abyen til hotellet.
Du må selvfølgelig påskjønne henne for det. Og forsøk om det er mulig å få fatt i stakkars Lilias sølvarmebånd. De var ganske fine, og passer for Irma. Og så er det
et gravert skrin som jeg lånte henne - - lånte bort, ikke ga bort - - for å ha lommetørklær i. Det er ikke så mye verdt; men det er jo eneste mulighet. Ikke spør etter
det; men om du tilfeldigvis skulle få øye på det, så kunne du si - - "

"Nei, Harriet; jeg skal forsøke å få tak i babyen, men ingenting annet. Jeg lover å gjøre det i morgen, og å gjøre det på den måten du ønsker. Men i kveld trenger vi
å tenke på noe annet, siden vi alle er slitne. Vi trenger å slappe av. Vi vil gå på teatret."

"Teater her? Og i en sådan stund?"

"Vi ville vel knappt sette pris på det, med dette oppgjøret hengende over oss," sa Frøken Abbott med et engstelig blikk på Philip.

Han avsløte henne ikke, men sa, "syntes du ikke det er bedre enn å sitte her hele kvelden og bli nervøse?"

Søsteren hans ristet på hodet.

"Mor ville ikke like det. Det ville være høyst upassende - - nesten respektløst. Dessuten er utenlandske teatre beryktet. Husker du ikke alle de leserbrevene i
'menighetsbladet'?"

"Men dette er en opera - - 'Lucia di Lammermoor' - - Sir Walter Scott - - en klassikker, vet du."

Ansiktet til Harriet la seg i resignerte folder.

"Ja, ja, man har jo så få muligheter til å høre musikk. Den vil nok være helt forferdelig. Men det er muligens bedre enn å sitte ørkesløst hele kvelden. Vi har ingen
bøker, og jeg mistet hekletøyet mitt i Firenze."

"Bra. Du blir vel også med, Frøken Abbott?"

"Det er svært vennlig av deg, Herr Herriton. Jeg ville nok like det på et vis; men - - unnskyld forslaget - - jeg tror ikke vi burde ta de billigste plassene."

"Nei du store all verden!" utbrøt Harriet, "det ville jeg aldri ha tenkt på. Vi kunne ha funnet på å spare penger og blitt sittende sammen med de mest avskelige
mennesker. Man glemmer hele tiden at man er i Italia."

"Dessverre har jeg ikke noen aftenkjole; og om plassene - - "

"Å, det er nok i orden," sa Philip og smilte av de engstelige og bekymringsfulle kvinnene. "Vi kan gå som vi er, og kjøpe det beste vi kan få tak i. Man er ikke så
formelle av seg i Monteriano."

Slik hadde det seg at denne anstrengende dagen, som hadde vært så full av beslutninger, planer, engstelse, slag, seiere, nederlag, og våpenhviler, endte på operaen.
Både Frøken Abbott og Harriet skammet seg en smule. De tenkte på vennene deres i Sawston, som gikk ut i fra at de var i full kamp mot ondskapens krefter. Hva
ville Fru Herriton, eller Irma, eller kappelanene ved Kaminen si om de kunne se redningsekspedisjonen på et slikt fornøyelsessted på den første dagen av
redningsaksjonen? Også Philip undret seg over hvorfor han var så oppsatt på å gå. Han begynte å forstå at han trivdes i Monteriano, på tross av at følgesvennene
var plagsomme og at han selv noen ganger rotet det til for seg.

Han hadde vært på dette teateret mange år tidligere, ved en oppsetning av "La Zia di Carlo." Siden den gang var det blitt fullstendig pusset opp, med klare rødbet og
tomatfarger, og var på mange måter en stolthet for den lille byen. Orkesteret var blitt utvidet, en del av logene var blitt utstyrt med terrakottafargede forheng, og over
hvert avlukke hang et enormt skilt i en fin ramme med nummeret på den logen. Det var også et sceneteppe, malt som et rosa og fiolett landskap med en mengde
lettkledde damer, og to kvinner til lå langsmed toppen av prosceniumet for å støtte opp et stort og elfenbenshvitt ur. Effekten var så overveldende og forferdelig, at
Philip knapt greide å holde tilbake et skrik. Det er noe majestetisk ved den italienske dårlige smaken; det er ikke den dårlige smaken til et land som ikke vet bedre;
den mangler den nervøse vulgæriteten til England, eller den forblindede vulgæriteten til tyskerne. Den er klar over skjønnheten, og velger ganske enkelt å overse den.
Men den strekker seg mot yttergrensene av skjønnheten. Dette vesle teateret i Monteriano brisket seg med de beste, og disse damene med klokken kunne godt har
vært på nikk med de unge mennene i taket på Det Sixtinske kapell.

Philip hadde forsøkt å skaffe en loge, men fullstendig bomskudd. De beste plassene var opptatt: det var en ganske storslagen forestilling, og han måtte slå seg til tåls
med parkett. Harriet var skvetten og innelukket. Frøken Abbott var hyggelig og la vinn på å rose alt: Det eneste hun angret på var at hun ikke hadde med seg noen
fine klær.

"Vi tar oss da bra nok ut," sa Philip som moret seg over den uventede forfengeligheten hennes.

"Ja, jeg vet det; men det er jo like enkelt å pakke pene som stygge ting. Vi hadde ikke behøvd å reise til Italia som fugleskremsler."

Denne gangen svarte han ikke, "men vi er jo her for å redde en baby." For han var oppslukt av et fortryllende bilde, så fortryllende som noe han hadde sett på mange
år - - det varme røde teatret; og utenfor teatret, tårn og de mørke portene og middelalderske murer; og bortenfor murene, oliventrær i stjernelyset og hvite
snirklende veier og ildfluer og stille støv; og her midt i det hele, Frøken Abbott, som ønsket at hun ikke hadde kommet utkledd som fugleskremsel. Hun hadde
kommet med den riktige bemerkningen. Hun hadde utvilsomt kommet med den riktige bemerkningen. Denne stive forstadskvinnen myknet fremfor helligdommen.

"Liker du det ikke i det hele tatt?" spurte han henne.

"Forferdelig mye." Og ved denne dristige ordvekslingen overbeviste de hverandre om at Romantikken var tilstede.

I mellomtiden hadde Harriet harket illevarslende ved synet av sceneteppet, som hevet seg fremfor omgivelsene ved Ravenswood, og koret av skotske lakeier brøt ut
i sang. Publikum akomnpagnerte med tromming og tramping og vaiet til melodinen som korn i vinden. Harriet visste, selv om hun ikke egentlig likte musikk, godt
hvordan man skulle høre på den. Hun utstøtte et surt "Hysj!"

"Hold kjeft," hvisket hennes bror.

"Vi må sette foten ned fra begynnelsen av. De snakker."

"Det er plagsomt," mumlet Frøken Abbott; "men det passer seg vel ikke for oss å blande oss i det."

Harriet ristet på hodet og hysjet igjen. Folk ble stille, ikke fordi det er galt å snakke under koret, men fordi det er naturlig å være høflig mot en gjest. En liten stund
greide hun å holde orden på hele salen, og kunne smile tilfreds til broren.

Det ergret ham at hun hadde lyktes. Han hadde forstått prinsippet bak opera i Italia - - den stiler ikke mot noen illusjon av virkeligheten, men mot underholdning - -
og han ville ikke at dette selskapet skulle forvandles til et bønnemøte. Men snart begynte setene å fylles, og Harriets makt var brutt. Familiene hilste på hverandre fra
andre siden av salen. Folk i orkestergraven hilste på brødre og søstre i koret og fortalte dem hvor godt de sang. Da Lucia dukket opp ved fontenen brøt det ut høy
applaus og rop av "velkommen til Monteriano!"

"Tåplige småbarn!" sa Harriet og satte seg tilbake på setet sitt.

"Men det er jo den beryktede varme kvinnen fra Appenninnene," ropte Philip; "hun som aldri, aldri før hadde - - "

"Usj! La nå være. Hun er nok svært vulgær. Og jeg er sikker på at det er ennå verre her enn i tunellen. Jeg skulle ønske vi aldri - - "

Lucia begynte å synge, og det var et øyeblikk stillhet. Hun var kraftig og stygg; men stemmen hennes var alikevel vakker, og mens hun sang surret teatret som en
kube med lykkelige bier. Hele veien gjennom coloraturaen ble hun akomnpagnert av sukk, og den avsluttende tonen ble druknet i unisone jubelrop.

Slik fortsatte operaen. Sangerne ble løftet frem av publikum, og de to store sextettene ble ikke ueffent fremført. Frøken Abbott ble smittet av det hele. Også hun
skravlet og lo og klappet og ropte dacapo, og frydet seg over at det eksisterte slik skjønnhet. Hva gjaldt Philip, så glemte han helt både seg selv og oppdraget sitt.
Han var ikke engang en entusiastisk besøkende. For han hadde alltid vært her. Det var hans hjem.

Harriet, som M. Bovary(26) ved en mer berømt anledning, forsøkte å holde rede på historien. Nå og da dultet hun borti de andre og spurte dem om hva i all verden
som hadde skjedd med Walter Scott. Hun tittet bistert omkring seg. Publikum virket beruset, og selv Caroline, som aldri rørte en dråpe, svaiet merkverdig.
Voldsomme bølger av opphisselse, som oppsto fra svært lite, bruste gjennom teatret. Høydepunktet ble nådd i galsskapsscenen. Lucia, kledd i hvitt, som det passet
seg for hennes tilstand, strøk plutselig tilbake det brusende håret og bukket mot publikum. Deretter rullet et slags klesstativ av bambus - - som Lucia lot som hun
ikke la merke til - - inn på scenen fullt av buketter. Det var svært stygt, og de fleste av blomstene var falske.

Lucia var klar over dette, og det var også publikumet; og de var alle sammen klar over at stativet var et stykke rekvisita som ble brukt til forestillingen år etter år.
Likevel utløste den flodbølgen. Med et hyl av overraskelse og glede omfavnet hun vesenet, rasket til seg en eller to av de mer naturtro blomstene, presset dem til
leppene og kastet dem utover sine beundrere. De kastet dem tilbake med høye melodiske rop, og en liten gutt i en av logene over scenen snappet til seg søsterens
nelikker og bød dem frem. "Che carino!" utbrøt sangerinnen. Hun styrtet brort til den lille gutten og kysset ham. Nå vokste lyden til øredøvende høyder.

"Stillhet! Stillhet!" ropte mange gamle menn bak i salen. "La det guddommelige vesenet fortsette!" Men de unge mennene i logen ved siden av tryglet Lucia om å vise
sin gunst til dem. Hun nektet med en humoristisk uttrykksfull gest. En av dem slynget en bukett til henne. Hun feide den unna med foten. Så, oppmuntret av brølet fra
publikum, plukket hun den opp og kastet den til dem. Harriet var alltid uheldig. Buketten traff henne midt i brystet, og et kortfattet kjærlighetsbrev falt ut i fanget
hennes.

"Og dette kaller du klassisk!" ropte hun og reiste seg fra plassen sin. "Det er ikke engang respektabelt! Philip! Før meg herfra øyeblikkelig!"

"Hvem tilhører den?" ropte broren hennes og holdt buketten opp i en hånd og kortet i den andre. "Hvem tilhører den?"

Salen eksploderte, og en av logene var i fullt opprør, som om en eller annen ble halt frem. Harriet bante seg vei ned raden og tvang Frøken Abbott til å bli med seg.
Philip, som fremdeles lo og ropte "hvem tilhører den?" utgjorde baktroppen. Han var beruset av oppstyret. Varmen, trettheten og gleden hadde steget ham til hodet.

"Til venstre!" ropte folk. "Innamoratoen er til venstre."

Han overga kvinnene og styrtet mot logen. En ung mann ble senket med hodet først over balustraden. Philip rakte ham buketten og kortet. Mannen grep hendene
hans hjertelig. Det hele virket fullstendig naturlig.

"Hvorfor har du ikke skrevet?" ropte den unge mannen. "Hvorfor overrasker du meg på denne måten?"

"Å, jeg har skrevet," sa Philip lattermildt. "Jeg la igjen en beskjed til deg i ettermiddag."

"Stillhet! Stillhet!" ropte publikum, som begynte å få nok. "La det guddommelige vesen fortsette." Frøken Abbott og Harriet hadde forsvunnet.

"Nei! Nei!" ropte den unge mannen. "Du slipper ikke unna meg nå." For Philip forsøkte halvhjertet å frigjøre hendene. Smilende unge menn bøyde seg ut av logen og
inveterte ham opp.

"Ginos venner er våre - - "

"Venner?" ropte Gino. "En slektning! En bror! Fra Filippo, som har kommet hele veien fra England uten å ha skrevet."

"Jeg la igjen en beskjed."

Publikum begynte å hvisle.

"Kom opp til oss."

"Takk skal dere ha - - men damene - - det er ikke tid - - "

Et øyeblikk etter dinglet han etter armene. Deretter fór han over balustraden og inn i logen. Dirigenten, som så at oppstyret var over, hevet taktstokken. Salen falt til
ro, og Lucia di Lammermoor tok på ny fatt på sin sang om galskap og død.

Philip hadde hvisket sine hilsner til de hyggelige folkene som hadde halt ham opp- - de kunne vel være sønner av handelsfolk, eller medisinstudenter, eller kontorister
i et advokatfirma, eller sønner av andre tannleger. Det er umulig å vite hvem som er hvem i Italia. Kveldens gjest var en menig soldat. Nå delte han æren med Philip.
De to måtte stå forrerst side ved side og utveksle komplimenter mens Gino presiderte, forekommende, men vidunderlig ledig i formen. Philip kunne plutselig føle et
stikk av forferdelse ved tanken på hvordan han hadde rotet det til. Men det gikk over, og han ble igjen fortryllet av de vennlige lystige stemmene, latteren som aldri
var påtatt og det lette trykket av armen over skuldrene.

Han kunne ikke slippe unna til stykket nesten var over, og Edgardo sang mellom sine forfedres graver. De nye vennene hans håpet å se ham på Garibaldi i morgen
ettermiddag. Han lovte; så husket han at om de holdt seg til Harriets plan ville han allerede ha forlatt Monteriano. "Klokken ti da," sa han til Gino. "Jeg vil gjerne
snakke med deg alene. Klokken ti."

"Selvfølgelig!" lo den andre.

Frøken Abbott satt oppe og ventet på ham da han kom tilbake. Harriet hadde øyensynelig gått rett til sengs.

"Det var ham, var det ikke?" spurte hun.

"Ja, det skal være visst."

"Jeg går ut ifra du ikke fikk ordnet noe?"

"Faktisk nei; hvordan kunne jeg det? Sannheten er - - vel, jeg ble fullstendig overrumplet, men uansett, hva betyr det vel? Det finnes da ingen grunn i verden for at vi
ikke skulle gjøre det hele på en hyggelig måte. Han er en helt igjennom sjarmerende person, og vennene hans også. Jeg er plutselig vennen hans nå - - hans lenge
savnede bror. Og hva er galt ved det? Jeg skal si deg noe, Frøken Abbott, at noen ting passer seg i England, og andre i Italia. Der hjemme legger vi planer og setter
oss på moralske kjepphester. Her finner vi ut hvilke idioter vi er, for saker og ting ordner seg ganske enkelt av seg selv. Gudbedre, for en natt! Har du noen gang
sett en virkelig dypblå himmel og virkelige stjerner av sølv før? Vel, som jeg sa, så er det tåpelig å bekymre seg; han er ikke noen eiegod far. Han vil like lite som
meg ha den babyen. Han har bare terget min kjære mor - - som han terget meg for atten måneder siden, og jeg har tilgitt ham. Men du verden for en sans for humor
han har!"

Også Frøken Abbott hadde hatt en vidunderlig kveld, og heller ikke hun kunne huske å ha sett slike stjerner eller slik en himmel. Også hennes hode var fullt av
musikk, og da hun åpnet vinduet den natten fyltes rommet hennes med varm søt luft. Hun var omgitt av skjønnhet innvendig og utvendig; hun klarte nesten ikke å
legge seg av pur glede. Hadde hun noen gang vært så lykkelig før? Ja, en gang tidligere, og på samme sted, en kveld i mars, den kvelden Gino og Lilia hadde innviet
henne i sin kjærlighet - - den kvelden som førte til ondskapen hun nå var kommet for å rette opp.

Hun ga fra seg et plutselig utbrudd av skam. "Den samme tiden - - det samme stedet - - det samme" - - og hun begynte å undertrykke lykken, da hun forsto at den
var en synd. Hun var her for å kjempe mot dette stedet, for å frelse en liten sjel - - som enn så lenge var uskyldig. Hun var her for å stå på barrikadene for moral og
renhet og det hellige liv i et engelsk hjem. Den våren hadde hun syndet av uvitenhet; hun var ikke lenger uvitende. "Hjelp meg!" utbrøt hun og slamret igjen vinduet
som om det lå en forførende trolldom i luften omkring. Men melodiene lot seg ikke fordrive fra hodet hennes, og hele natten ble hun hjemsøkt av flodbølger av
musikk og av applaus og latter og sinte unge menn som ropte kampropet fra Baedeker: - -

Poggibonitzzi fati in la,

Che Monteriano si fa citta!

Mens de sang steg Poggibonsi frem for henne - - et gledesløst, ørkesløst sted, fullt av mennesker som forestilte seg. Da hun våknet opp visste hun at det hadde vært
Sawston.

Kap. 7

Omkring klokken ni neste morgen gikk Perfetta ut på loggiaen, ikke for å nyte utsikten, men for å kyle litt skittent vann mot den. "Scusi tanto!(27)" hylte hun, for
vannet sprutet over en høy ung dame som hadde stått og banket på døren nedenunder en god stund.

"Er Signor Carella inne?" spurte den unge damen. Det passet seg ikke for Perfetta å være sjokkert, og gjestens utseende så ut til å kreve finstuen. Derfor åpnet hun
lemmene, børstet av støvet på en flekk på en av hestehårsstolene og ba damen gjøre seg umaken å sette seg ned. Så sprang hun inn i Monteriano og ropte opp og
ned i gatene til den unge herren hennes kunne høre henne.

Finstuen var viet til den avdøde konen. Det blanke portrettet av henne hang på veggen - - utvilsomt på alle måter likt det som kom til å settes på gravstenen hennes.
Et lite stykke svart sørgeflor var blitt drapert over rammen for å gi den rette sørgende verdigheten. Men to av stiftene hadde falt ut, og effekten ble mer sjødesløs,
som luen til dranker. Notene til en simpel vise lå på pianoet, og på det ene av de to bordene lå Baedekers "Det Sentrale Italia," og på det andre, Harriets graverte
skrin. Og over alt lå et tykt lag av tungt hvitt støv, som bare ble virvlet opp ett sted for å samle seg tykkere på et annet. Det er bra å bli husket med kjærlighet. Det er
ikke så forferdelig å bli fullstendig glemt. Men om vi skulle mislike noe i denne verden, så burde vi mislike å vies et forlatt rom.

Frøken Abbott satte seg ikke ned, delvis fordi det kunne lure lopper i antimakassarene, delvis fordi hun plutselig følte seg svimmel og klamret seg fast til ovnsrøret.
Hun kjempet med seg selv, for hun måtte være svært rolig; oppførselen hennes kunne bare rettferdiggjøres om hun var svært rolig. Hun hadde sveket Philip og
Harriet: Hun ville gjøre et forsøk til på å få tak i barnet før de gjorde det. Om hun mislyktes ville hun knapt være i stand til å se dem i øynene igjen.

"Harriet og hennes bror," argumenterte hun, "aner ikke hva som ligger foran dem. Hun kom til å hisse seg opp og være uhøflig; han kom til å være hyggelig å ta det
hele som en spøk. Selv om de tilbød penger, kom de begge til å mislykkes. Men jeg begynner å forstå mannen; han elsker ikke barnet, men han kommer til å være
vansklig om det - - noe som ikke er til vår fordel.

Han er sjarmerende, men han er ingen idiot; han overvant meg i fjor; han overvant Herr Herriton i går, og om jeg ikke er forsiktig kommer han til å overvinne oss alle
i dag, og babyen vil vokse opp i Monteriano. Han er forferdelig sterk; Lilia fant ut det, men det er bare jeg som husker det nå."

Dette forsøket, og begrunnelsen for det, var resultatet av den lange søvnløse natten. Frøken Abbott hadde kommet til den tro at bare hun var stand til å kjempe med
Gino, fordi hun var den eneste som forsto ham; og hun hadde forklart dette, så varsomt hun kunne, i et lite brev hun hadde lagt igjen til Philip. Det hadde plaget
henne å skrive et slikt brev, delvis fordi oppdragelsen hennes innga henne en viss ærbødighet for mannen, delvis fordi hun hadde begynt å like Philip en god del etter
den siste merklige samtalen deres. Småligheten hans var forsvunnet, og hva gjaldt "ukonvensjonaliteten" hans, som det ble tisket så mye om i Sawston, så begynte
hun å forstå at den ikke skilte seg noe særlig fra hennes egne holdninger. Om han bare kunne tilgi henne for det hun gjorde nå, så kunne det ligge et langt og løfterikt
vennskap foran dem. Men hun måtte lykkes. Ingen ville tilgi henne om hun ikke lyktes. Hun forberedte seg på å kjempe mot ondskapens makter.

Til slutt hørte hun motstanderen, som sang fryktløst av sine lungers fulle kraft som en profesjonell. På den måten skilte han seg fra engelskmennene, som alltid
skammer seg en smule for musikk, og bare synger unnskyldende fra halsen og opp. Han tråkket opp trappen og så inn den åpne døren til finstuen uten å legge merke
til henne. Hjertet knyttet seg og strupen hennes var tørr da han snudde seg bort og fortsatt syngende gikk forbi til rommet på andre siden. Det er skremmende ikke å
bli sett.

Han hadde latt døren til rommet stå åpen, og hun kunne se inn i det, tvers over avsatsen. Det var et forferdelig rot. Mat, sengeklær, lærstøvler, skitne tallerkner og
kniver lå strødd over et stort bord og på gulvet. Men det var rotet som kommer av liv, ikke av forlatthet. Det var å foretrekke fremfor det gravkammeret som hun
sto i nå, og lyset der var mykt og romslig, som om det strømmet inn av en stor og åpen bue.

Han sluttet å synge og ropte, "hvor er Perfetta?"

Han sto med ryggen til og var iferd med å tenne en sigar. Han hadde ikke snakket til Frøken Abbott. Han kunne ikke engang vente henne. Utsikten over avsatsen og
de to åpne dørene ga ham skinnet av å være både langt unna og betydningsfull, som en skuespiller på en scene, fortrolig men på samme tid uoppnåelig. Hun kunne
like lite rope til ham enn om han var Hamlet.

"Du vet det!" fortsatte han, "men du ville ikke fortelle meg det. Akkurat likt deg." Han lente seg mot bordet og blåste ut en tykk røkring. "Og hvorfor ville du ikke si
meg tallene? Jeg har drømt om en rødspraglete høne - - det er tohundredeogfem, og en uventet venn - - han betyr åttito. Men jeg forsøker å få Terno(28) denne
uken. Så gi meg et tall til."

Frøken Abbott kjnte ikke til tombolaen. Talen hans vettskremte henne. Hun var påvirket av de vage svekkelsene som følger med trettheten. Om hun hadde sovet
godt ville hun ha hilst ham så fort hun hadde sett ham. Nå var det umulig. Han hadde havnet i en annen verden.

Hun stirret på røkringen hans. Luften bar den sakte vekk fra ham og førte den hel ut på avsatsen.

"Tohundredeogfem - - åttito. I alle fall skal jeg sette dem i Bari, ikke i Firenze. Jeg kan ikke forklare deg hvorfor; jeg har en følelse for Bari denne uken." Nok en
gang forsøkte hun å si noe. Men ringen trollbandt henne. Den hadde blitt svær og eliptisk og fløt inn gjennom døren til finstuen.

"Æsj! Du bryr deg ikke engang om at du får gevinsten. Du kommer ikke engang til å si 'Tusen takk, Gino.' Si det, ellers slipper jeg glovarm aske på deg. 'Tusen
takk, Gino - - '"

Ringen strakte sine blekt blå følere mot henne. Hun mistet selvkontrollen. Den omslynget henne. Hun skrek som om den var selve dunsten fra avgrunnen.

Plutselig var han der og ville vite hva som hadde skremt henne, hvordan hun hadde kommet seg dit, hvorfor hun ikke hadde sagt noe. Han fikk henne til å sette seg
ned. Han fant frem vin til henne, som hun avslo. Hun hadde ikke et ord å si til ham.

"Hva er det?" gjentok han. "Hva var det som skremte deg?"

Han var også skremt, og svetten perlet på den brune huden. For det er en alvorlig ting å bli iakttatt. Vi utstråler alle sammen noe forunderlig intimt når vi tror vi er
alene.

"Forretninger - - " sa hun til sist.

"Forretninger med meg?"

"Svært viktige forretninger." Hun lå blek og slapp i den støvete stolen.

"Før det blir aktuellt med forretninger må du komme deg; dette er den beste vinen."

Hun avslo den kraftløst. Han skjenket i et glass. Hun drakk den. Mens hun gjorde det ble hun selvbevisst. Uansett hvor viktig affæren var, så hadde det ikke vært
riktig av henne å oppsøke ham, eller ta imot hans gjestfrihet.

"Du er kanskje opptatt," sa hun. "Og jeg føler meg ikke helt bra - - "

"Du er ikke bra nok til å gå tilbake. Og jeg er ikke opptatt."

Hun tittet nervøst mot det andre rommet.

"Aha, nå forstår jeg," utbrøt han. "Nå forstår jeg hva som skremte deg. Men hvorfor sa du aldri noe?" Og han førte henne inn i det rommet der han bodde og pekte
mot - - babyen.

Hun hadde tenkt så mye på denne babyen, på dens velferd, dens sjel, dens moral, dens mulige skavanker. Men, som de fleste enslige mennesker, så hadde hun bare
tenkt på den som et ord - - på samme måte som et friskt menneske kun tenker på ordet død, og ikke på døden selv. Den virkelige tingen, som lå og sov på et
skittent teppe, slo henne ut av likevekt. Den sto ikke for noe prinsipp lenger. Den var så og så mye kjøtt og blod, så og så magne tommer og gram av liv - - et
strålende, uimotsigelig faktum, som en mann og en kvinne hadde gitt til verden. Du kunne snakke til den; og etter hvert ville den svare deg; etter hvert ville den la
være å svare deg om den ikke ville, men ville innenfor sin egen kropp gi vokster for egne forunderlige tanker og lengsler. Og dette var organismen som hun og Fru
Herriton og Philip og Harriet gjennom den siste måneden hadde projisert sine forskjellige idealer - - som de hadde bestemt seg for etter hvert skulle bevege seg i den
eller den andre retningen, skulle oppnå dette og ikke noe annet. Den skulle være lavkirkelig, og ha høye idealer, den skulle være taktfull, høflig, artistisk - - alt
sammen storartede ting. Men nå som hun så denne babyen ligge å sove på et skittent teppe, følte hun et sterkt ønske om ikke å påtvinge noen av dem, og ikke utøve
noen større innflydelse enn det være seg et kyss eller den vageste av dyptfølte bønner.

Men hun hadde øvet seg i selvdisiplin, og hennes tanker og handlinger falt ikke sammen. For å gjennvinne selvfølelsen, forsøkte hun å forestille seg at hun var i sine
egne omgivelser og oppføre seg deretter.

"For et vakkert barn, Signor Carella. Så omtenksomt av deg å snakke med det. Selv om jeg ser at den utakknemlige lille fyren sover! Syv måneder? Nei, åtte;
selvfølgelig åtte. Men han er nå alikevel et utrolig vakkert barn for alderen."

Italiensk er et dårlig medium for nedlatenhet. De spydige ordene endte med å høres høflige og ærlige ut, og han smilte fornøyd.

"Du må ikke stå der. La oss sette oss på loggiaen, der det er kjøligere. Jeg er redd rommet er svært uryddig," la han til med samme mine som en vertinne som
unnskylder seg for en løs tråd i spiseromsteppet. Frøken Abbott banet seg vei til stolen. Han satt like ved henne, skrevs over rekkverket, med et ben i loggian og det
andre dinglende i utsikten. Ansiktet hans sto i profil og de vakre linjene sto kunstnerisk mot de dust grønne åsene bortenfor. "Han poserer!" sa Frøken Abbott til seg
selv. "Den fødte modell."

"Herr Herriton stakk innom i går," begynte hun "men du var ute."

Han begynte på en omstendelig og elegant forklaring. Han hadde vært bortreist i Poggibonsi den dagen. Hvorfor hadde ikke Herritonfolkene skrevet til ham, så han
kunne ha tatt skikkelig imot dem? Affæren i Poggibonsi kunne ha vært ordnet hvilken som helst dag; uten dermed å si at det ikke var viktig. Hva trodde hun det
dreide seg om?

Hun var naturligvis ikke særlig intrressert. Hun hadde ikke kommet hele veien fra Sawston for å gjette på hvorfor han hadde vært i Poggibonsi. Hun svarte høflig at
hun ikke hadde noen anelse, og vendte tankene tilbake mot sitt oppdrag.

"Men gjett da!" insisterte han og klappet med hendene på balustraden.

Med et snev av sarkasme ymtet hun frempå at han muligens hadde reist til Possibonsi for å finne seg noe å gjøre.

Han slo fast at det ikke var fullt så viktig. Noe å gjøre - - en nesten håpløs oppgave! "E manca questo!"(29) Han gned tommelen og pekefingeren sammen, for å
hentyde til at han ikke eide penger. Så sukket han og blåste nok en røkring. Frøken Abbott samlet motet og ble diplomatisk.

"Dette huset," sa hun, "er et stort hus."

"Nettopp," var det nedstemte svaret. "Og da min stakkars kone døde," han reiste seg, gikk inn, og gikk over avsatsen til døren til finstuen, som han lukket ærbødig.
Så lukket han døren til dagligstuen med foten, vendte fort tilbake til sitteplassen sin og tok opp igjen setningen. "Da min stakkars kone døde hadde jeg tenkt å få
familien min til å bo her. Min far ville gjerne gi opp praksisen sin i Empoli; min mor og søstrene mine og to tanter var også villige. Men det var umulig. De har sin måte
å gjøre ting på, og da jeg var ynge var jeg tilfreds med det. Men nå er jeg en mann. Jeg har mine egne måter. Forstår du?"

"Ja, jeg gjør det," sa Frøken Abbott og tenkte på sin egen kjære far med sine nykker og vaner, som etter femogtyve år i selskap med ham begynte å gå henne på
nervene. Men hun husket også at hun ikke var her for å sympatisere med Gino - - eller i alle fall ikke vise at hun sympatiserte. Hun minnet også seg selv på at
sympati var bortkastet på ham. "Det er et stort hus," gjentok hun.

"Svært; og eiendommsskatten! Men det vil bedre seg når - - Aha! Men du klarte aldri å gjette hvorfor jeg dro til Poggibonsi - - hvorfor jeg var borte da han kom
innom."

"Jeg har ingen anelse, Signor Carella. Jeg er her i et forretningsærend."

"Men prøv."

"Jeg kan ikke; jeg kjenner deg jo knapt."

"Men vi er gamle venner," sa han, "og din velsignelse ville bety mye for meg. Du ga meg den en gang før. Vil du gi den igjen?"

"Jeg har ikke kommet som en venn denne gangen," svarte hun stivt. "Det er lite sansynlig at jeg ville godkjenne noe som helst du kunne finne på."

"Å, Signorina!" Han lo som om han syntes hun var kokett og morsom. "Du godkjenner da vel ekteskap?"

"Når kjærlighet er inne i bildet," sa Frøken Abbott og så hardt på ham. Ansiktet hans hadde forandret seg det siste året, men ikke til det verre, noe som var
forbløffende.

"Når kjærlighet er inne i bildet," sa han og gjentok høflig det engelske synspunktet. Så smilte han til henne og ventet seg gratulasjoner.

"Skal jeg forstå deg dithen at du vurderer å gifte deg igjen?"

Han nikket.

"I så fall forbyr jeg det!"

Han virket forvirret. Men tok det for å være engelsk humor og lo.

"Jeg forbyr det!" gjentok Frøken Abbott og all den indignasjon hun kunne mønstre fra sitt kjønn og nasjonalitet la vekt til ordene.

"Men hvorfor?" Han sprang opp med rynker i pannen. Stemmen hans var tynn og furten, som en barn som plutselig blir fratatt en leke.

"Du har allerde ødelagt en kvinne; jeg forbyr deg å ødelegge en til. Det er knapt et år siden Lilia døde. Du lot som om du elsket henne for meg forrige dagen. Det er
en løgn. Du ville ha pengene hennes. Har denne kvinnen også penger?"

"Ja faktisk!" sa han irritabelt. "Litt."

"Og du vil vel innbille meg at du elsker henne."

"Det vil jeg ikke si. Det ville ikke vært sant. Men min stakkars kone - - " Han stoppet opp da han forsto at samenligningen ville føre ham ut i vanskligheter. Og
faktisk hadde han funnet ut at Lilia var så god som noen som helst annen.

Frøken Abbott var rasende over denne siste fornærmelsen mot sin døde venninne. Hun var glad for at hun kunne bli så sint på guttungen. Hun glødet og banket;
Tungen løp kjapt. Om det hun virkelig var kommet for å oppnå hadde vært fullført kunne hun avsluttet ved å seile majestetisk ut av huset. Men babyen lå fortsatt der
og sov på et skittent teppe.

Gino var tankefull og sto og klødde seg i hodet. Han respekterte Frøken Abbott. Han skulle ønske hun kunne respektere ham.

"Så du råder meg mot det?" sa han trist. "Men hvorfor skulle det slå feil?"

Frøken Abbott forsøkte å minne seg på at han innerst inne fortsatt var et barn - - et barn med styrken og begjæret til en skjørleven mann.

"Hvordan kunne det lykkes," sa hun høytidelig, "når det ikke finnes fnugg av kjærlighet?"

"Men hun elsker meg da! Jeg glemte å fortelle deg det."

"Virkelig."

"Lidenskaplig." Han la hånden på sitt eget hjerte.

"Så Gud hjelpe henne!"

Han trampet utålmodig.

"Du tar alt jeg sier ille opp, Signorina. Gud hjelpe deg, for du er forferdelig urettferdig. Du sier at jeg oppførte meg ille mot min kjære kone. Det stemmer ikke. Jeg
har aldri oppført meg ille mot noen. Du klager over at det ikke er noe kjærlighet i dette ekteskapet. Jeg viser at det er det, og du blir enda mer sint. Hva er det du
egentlig vil? Tror du ikke hun vil bli fornøyd? Hun er da glad nok for å ha fått meg, og hun vil gjøre sin plikt godt."

"Hennes plikt!" utbrøt Frøken Abbott med all den bitterhet hun kunne mønstre.

"Ja selvfølgelig. Hun vet hvorfor jeg gifter meg med henne."

"For å være det Lilia ikke kunne være! For å være din husholderske, din slave, din - - " Ordene hun gjerne skulle hatt lyst til å si ble for voldsomme for henne.

"Å ta seg av babyen selvfølgelig," sa han.

"Babyen - - ?" Hun hadde glemt den.

"Det er et engelsk ekteskap," sa han stolt. "Jeg bryr meg ikke det spøtt om pengene. Jeg gifter meg med henne for min sønns skyld. Forstår du ikke det?"

"Nei," sa Frøken Abbott fullstendig forvirret. Så, et øyeblikk, så hun lyset. "Det er ikke nødvendig, Sogner Carella. Siden du er lei av babyen - - "

Alltid etter husket hun til sin fordel at hun forsto feiltagelsen sin med en gang. "Jeg mener ikke slik," la hun fort til.

"Jeg forstår," har det høflige svaret hans. "Man er nødt til å gjøre visse feil på et fremmed språk (selv om man snakker italiensk så perfekt som deg)."

Hun så på ansiktet hans. Det var tilsynelatende fritt for spott.

"Du mente at jeg ikke kunne være sammen med ham hele tiden ennå. Du har rett. Hva skal man gjøre? Jeg har ikke rå til noen barnepleierske, og Perfetta har ikke
noe heldig lag med det. Da han var syk torde jeg ikke la henne røre ham. Når han må vaskes, som hender nå og da, hvem må gjøre det? Jeg mater ham eller
bestemmer hva han skal ha. Jeg sover med ham og trøster ham når han er redd om natten. Ingen snakker, ingen synger til ham utenom meg. Ikke vær urettferdig
denne gangen; jeg liker å gjøre disse tingene. Men alikevel (stemmen hans ble følelsesladet) tar de mye tid, og passer ikke helt for en ung mann."

"Svært lite passende," sa Frøken Abbott og lukket øynene trett. Vansklighetene hennes økte for hvert øyeblikk som gikk. Hun skulle ønske hun ikke var så trett, så
åpen for motstridende inntrykk. Hun lengtet etter Harriets brutale likefremhet eller Fru Harritons sjelløse diplomatiske evner.

"Litt mer vin?" spurte Gino vennlig.

"Å, nei, takk skal du ha! Men ekteskap, Signor Carella, er da et svært alvorlig skritt. Kunne du ikke ordne det på en enklere måte? Familien din, for eksempel - - "

"Empoli! Jeg ville før sendt ham til England!"

"England, så - - "

Han lo.

"Han har jo en mormor der, vet du - - Fru Theobald."

"Han har en bestemor her også. Nei, han er plagsom, men jeg må ha han hos meg. Jeg vil ikke engang ha min mor eller far her. For de ville komme mellom oss," la
han til.

"På hvilken måte?"

"De ville skille tankene våre."

Hun var taus. Denne ondskapsfulle, kalde fyren hadde uventede sider. Den forferdelige sannheten, at dårlige mennesker kan elske, sto naken frem for henne, og
hennes moralske vesen fikk et skudd for baugen. Det var hennes plikt å redde babyen, å redde den fra smitte, og hun var fortsatt fast bestemt på å gjøre sin plikt.
Men den behagelige følelsen av å ha godheten på sin side var tapt. Hun sto ovenfor noe som var større enn rett eller galt.

Han hadde glemt at dette var et forretningsanliggende og hadde ruslet tilbake inn i rommet, drevet av det instinktet hun hadde vekket i ham. "Våkn opp!" ropte han til
babyen sin, som om den var en voksen venn. Så løftet han benet og tråkket lett på magen dens.

Frøken Abbott ropte, "Å, vær forsiktig!" Hun var ikke vant til denne metoden å vekke barn på.

"Han er ikke stort større enn støvlen min, eller hva? Kan du fatte og forstå at støvlene hans en gang vil være like store? Og at han også - - "

"Men burde du virkelig behandle ham slik?"

Han sto med en fot på den lille kroppen, plutselig dypt i tanker, fylt av den lenselen at hans sønn skulle være som ham, og skulle få sønner som ham og befolke
verden. Det er den sterkeste lengselen en mann kan oppleve - - om han opplever den i det hele tatt - - tilogmed sterkere enn kjærlighet eller lengselen etter personlig
udødlighet. Alle menn snakker om den, og sier det er slik for dem; men de flestes hjerter hviletr annet steds. Det er unntakene som forstår at fysisk og åndelig liv kan
springe ut av ham for alltid. Frøken Abbott, trass i all hennes godhet, forsto det ikke, selv om en slik ting er enklere å forstå for kvinner. Og da Gino pekte først på
seg selv og deretter på babyen sin og sa "far - sønn," tok hun det fremdeles som barnslig sludder og smilte mekanisk.

Barnet, den førstefødte, våknet og glodde på henne. Gino lot seg ikke merke med det, men fortsatte utredningen av sin tankegang.

"Denne kvinnen vil gjøre akkurat hva jeg ber henne om. Hun er glad i barn. Hun er renslig; hun har en behagelig stemme. Hun er ikke vakker; jeg kan ikke innbille
deg det i det hele tatt. Men hun er det jeg trenger."

Babyen ga fra seg et skjærende hyl.

"Å, vær nå forsiktig!" tryglet Frøken Abbott. "Du klemmer den."

"Det er ingen ting. Det er om han gråter stille du bør bekymre deg. Han tror jeg skal vaske han og han har helt rett."

"Vaske ham!" utbrøt hun. "Du? Her?" Dette stykket familieliv så ut til å knuse planene hennes. Hun hadde tilbragt en lang halvtime på omstendelige manøvre, på
høytflyvende moralske angrep; hun hadde hverken oppnådd å skremme fienden eller gjøre ham sint, eller på minste vis forstyrret hans familieliv.

"Jeg hadde gått til Farmaciaen," fortsatte han, "og satt behagelig der, da jeg plutselig husket at Perfetta hadde varmet opp vannet for en time siden - - der borte, se,
dekket til med den puten. Jeg gikk hit med en gang, for han trenger virkelig å vaskes. Du må unnskylde meg. Jeg kan ikke utsette det lenger."

"Jeg har kastet bort tiden din," sa hun vekt.

Han gikk bestemt til loggiaen og trakk frem et stort kjeramikkar. Det var skittent; han tørket av det med en klut. Så hentet han varmtvannet, som var i en
kobberkanne. Han helte i. Han fylte i kaldt. Han rotet omkring i lommen og trakk frem et såpestykke. Så løftet han opp babyen og begynte å kle av den med sigaren
mellom tennene. Frøken Abbott snudde seg for å gå.

"Men hvor skal du gå? Vi kan snakke mens jeg vasker ham."

"Jeg har ikke noe mer jeg skulle ha sagt," sa Frøken Abbott. Det eneste hun kunne gjøre nå var å finne Philip, erkjenne sitt ynkelige nederlag, og be ham om å
forsøke istedet og lykkes bedre. Hun forbannet sin svakhet; hun nesten lengtet etter å erkjenne den, uten unskyldninger eller tårer.

"Å, men vent et øyeblikk!" utbrøt han. "Du har jo ikke sett ham ennå."

"Jeg har sett så mye som jeg trenger, takk skal du ha."

De siste tøylagene skled av. I hendene sine holdt han frem for henne en liten sparkende bronsefigur.

"Ta ham!"

Hun ville ikke røre barnet.

"Jeg må gå med en gang," gråt hun; for tårer - - feil type tårer - - sprang frem i øynene hennes.

"Hvem skulle trodd at moren hans var blond? For han er brun over hele - - brun over alt. Å, men hvor vakker han er! Og han er min; min for alltid. Selv om han
skulle komme til å hate meg, vil han fortsatt være min. Han kan ikke unngå det; han er skapt av meg; jeg er hans far."

Det var for sent å gå. Hun visste ikke helt hvorfor, men det var for sent. Hun snudde seg bort da Gino løftet sønnen sin mot leppene sine. Dette var noe som lå for
fjernt fra barnerommets idyll. Mannen var majestetisk; han var en del av Naturen; han kunne aldri være så storslagen i noen ordinær kjærlighetsscene. For et utrolig
fysisk bånd binder foreldre til barna; og - - ved en merkelig, trist ironi - - binder det ikke oss barna til våre foreldre. For om det gjorde det, om vi kunne gjengjelde
deres kjærlighet, ikke med takknemlighet, men med like stor kjærlighet, ville livet miste mye av sin storhet og mye av sin elendighet, og vi ville muligens være utrolig
lykkelige. Gino som omfavnet lidenskaplig, Frøken Abbott som ærbødig snudde seg vekk - - hadde begge foreldre som de ikke elsket ike mye.

"Skal jeg hjelpe deg å vaske ham?" spurte hun ydmykt.

Han ga henne sønnen sin uten å si noe, og de knelte side ved side med oppbrettede ermer. Barnet hadde holdt opp å gråte, og armene og bena hans sprellet av en
ustyrlig henrykkelse. Frøken Abbott hadde kvinnenes sterke instinkt for å vaske alt - - spesiellt når det dreide seg om et lite menneske. Hun forsto seg på små barn
fra lang erfaring fra familier i nabolaget, og Gino holdt fort opp med å gi henne råd og ga henne bare takket henne.

"Det er svært vennlig av deg," mumlet han, "spesiellt i den pene kjolen din. Han er nesten helt ren allerede. Du verden, jeg bruker vanligvis hele morgenen! Det er så
mye mer baby enn man venter seg. Og Perfetta vasker ham som hun vasker klær. Og så skriker han i timesvis. Min kone må han en nennsom hånd. Å, hvordan han
sparker! Har han sprutet på deg? Jeg er svært lei for det."

"Nå trenger jeg et mykt håndkle," sa Frøken Abbott, som var blitt uforklarlig rørt av seremonien.

"Javisst! Javisst!" Han gikk resolutt bort til et skap. Men han hadde ingen anelse om hvor det myke håndkleet var. Vanligvis tørket han av babyen med det første og
beste han kunne finne som var tørt.

"Og om du hadde noe talkumpudder."

Han slo seg fortvilet for pannen. Øyensynlig var det tomt for pudder.

Hun ofret sitt eget ene lommetørkle. Han satte ut en stol for henne på loggiaen, som vendte mot vest, og fremdeles var behagelig og kjølig. Der satt hun, med milevis
av utsikt bak seg, og han satte den dryppende babyen på fanget hennes. Nå skinte den av skjønnhet og helse: Den så ut til å reflektere lyset som et kopperkar.
Nettopp en slik baby setter Bellini på sin mors fang, eller slenger Signorelli sprellende omkring seg på marmorheller, eller plaserer Lorenzo di Credi mer erbødig,
men mindre guddommelig, blant blomster med hodet på en bunt av gyldene strå(30). Et øyeblikk sto Gino og stirret på dem. Så, for å se bedre, knelte han ved siden
av stolen med hendene foldet fremfor seg.

Slik satt de da Philip kom inn, og så, et i alle henseender et perfekt bilde på, Jomfruen, Barnet og Tilbederen.

"Hallo!" utbrøt han; for han var glad for at alt så ut til å stå så hyggelig til.

Hun hilste ham ikke, men reiste seg ustødig og rakte babyen til hans far.

"Nei, ikke gå!" hvisket Philip. "Jeg fant lappen fra deg. Jeg er ikke fornærmet; du har helt rett. Jeg trenger deg virkelig; jeg ville aldri ha greid det alene."

Hun gav ikke fra seg et ord, men løftet hendene til munnen, som en som er grepet av en plutselig pine.

"Signorina, du må da bli her litt til - - etter all hjelpen din."

Hun brast ut i tårer.

"Hva er det?" sa Philip vennlig.

Hun prøvde å snakke, og gikk sin vei mens hun gråt bttert.

De to mennene stirret på hverandre. Drevet av samme inpuls løp de ut på loggiaen. De kom akkurat tidsnok til å se Frøken Abbott forsvinne mellom trærne.

"Hva er det?" spurte Philip igjen. Det kom ikke noe svar, og på et eller annet vis ville han ikke ha noe svar. Et eller annet merkverdig hadde hendt som han ikke
kunne håpe på å være istand til å forstå. Han ville høre det fra Frøken Abbott, om han noen gang fant ut av det.

"Vel, så var det dette ærendet ditt," sa Gino etter et forvirret sukk.

Ærendet vårt - - Frøken Abbott har vel fortalt deg om det."

"Nei."

"Men hun har da vel - - "

"Hun kom hit på grunn av et ærend. Men hun glemte det helt; og det gjorde jeg også."

Perfetta, som hadde en usviklig evne til å gå glipp av folk, kom nå tilbake, og klaget høylydt over hvor stort Monteriano var og hvor kronglete gatene var. Gino ba
henne om å passe på babyen. Så bød han Philip en sigar, og de tok fatt på forretningen.

Kap. 8

"Gal!" skrek Harriet, - - "fullstendig riv, ruskende gal!"

Philip kom til at det var best å ikke motsi henne.

"Så hvorfor er hun her? Svar meg på det. Hva er det hun gjør i Monteriano i August? Hvorfor er hun ikke i Normandie? Svar meg på det. Hun vil ikke. Men jeg kan:
hun er kommet hit for å ødelegge for oss; hun har forrådt oss - - pønsket ut av mors planer. Å Herregud, hodet mitt!"

Han var uklok nok til å svare, "du må ikke anklage henne for det. Selv om hun kan være fortvilende, så har hun ikke kommet hit for å forråde oss."

"Så hvorfor har hun kommet hit? Svar meg på det."

Han om ikke med noe svar. Men heldigvis var søsteren altfor opphisset til å vente på noe. "Buste inn til meg - - gråt og så forferdelig ut - - og sa at hun hadde vært
hos den italieneren. Kunne ikke engang snakke skikkelig; lot som om hun hadde forandret mening. Hva raker vel meningene hennes oss? Jeg var svært rolig. Jeg sa:
'Frøken Abbott, jeg tror det foreligger en liten misforståelse. Min mor, Fru Herriton - - ' Å Herregud, hodet mitt! Selvfølgelig mislyktes du - - ikke en gang bry deg
om å svare - - jeg vet du mislyktes. Hvor er babyen, hva? Selvfølgelig har du den ikke. Kjære søte Caroline ville ikke la deg få den. Å joda, og vi skal reise straks
og ikke plage faren mer. Slik lyder ordren hennes. Ordre! ORDRE!" Og Harriet brøt også ut i tårer.

Philip styrte irritasjonen sin. Søsteren hans var plagsom, men hadde alikevel rett til å være indignert. I tillegg hadde Frøken Abbott oppført seg ennå verre enn han
hadde gått ut ifra.

"Jeg har ikke fått fatt i babyen, Harriet, men på den annen side har jeg heller ikke mislyktes. Jeg og Signor Carella skal møtes igjen i ettermiddag på kafe Garibaldi.
Han er fullstendig fornuftig og hyggelig. Om du ville bli med meg, ville du finne ut at han er fullstendig villig til å diskutere situasjonen. Han trenger desperat til penger,
og har ingen usikter til å skaffe noen. Såpass fant jeg ut. Samtidig har han visse følelser for barnet." For Philips innsikt, eller kanskje hans muligheter til å benytte den,
nådde ikke opp til Frøken Abbotts.

Harriet bare hulket og anklaget sin bror for å ha holde henne for narr; Hvordan kunne en dame engang snakke med en slik forferdelig mann? Om ikke annet, så var
det nok til å dømme Caroline. Å, stakkars Lilia!

Philip sto og trommet på karmen til soveromsvinduet. Han kunne ikke se noen vei ut av knipen. For selv om han snakket oppløftende om det andre møtet med Gino,
så følte han innerst inne at det kom til å mislykkes. Gino var for høflig: han ville aldri bryte av forhandlingene ved et brutalt avslag; Han elsket denne formen for høflig,
halvveis spøkefull kjøpslåing. Og han elsket å lure motstanderen sin, og gjorde det så kyndig at motstanderen hans ikke hadde noe imot å bli lurt.

"Frøken Abbott har oppført seg merkverdig," sa han til slutt; "men samtidig - - "

Søsteren ville ikke høre på ham. Hun buste ut igjen om galskapen, innblandingen og det utålelige dobbeltspillet til Caroline.

"Nå må du da høre da, Harriet. Du må holde opp å gråte, min kjære. Jeg har noe svært viktig å si."

"Jeg kommer ikke til å holde opp å gråte," sa hun. Men da hun fant ut at han ikke kom til å si noe til henne, holdt hun opp.

"Du må huske at Frøken Abbott på ingen måte har skadet vår sak. Hun sa ingen ting om det til ham i det hele tatt. Han går ut ifra at hun samarbeider med oss:
såpass fikk jeg med meg."

"Vel, det gjør hun ikke."

"Ja, men om du er forsiktig så er det mulig at hun vil det. Dette er slik jeg tolker oppførselen hennes: Hun gikk for å treffe ham med den oppriktige hensikt å få barnet
vekk. Hun skriver det i brevet hun la igjen til meg, og jeg tror ikke hun ville lyve."

"Det gjør jeg."

"Da hun kom dit, var hun vitne til ett eller annet vakkert familieopptrinn mellom han og babyen, og hun ble revet med på en bølge av sentimentalitet. Om jeg vet noe
om psykologi, så kommer det en reaksjon om ikke så altfor lenge. Hun vil bli revet tilbake."

"Jeg forstår meg ikke på de lange ordene dine. Snakk klart - - "

"Når hun blir revet tilbake, vil hun være uvurderlig. For hun har gjort litt av et inntrykk på ham. Han synes hun er så flink med babyen. Vet du, hun vasket den for
ham."

"Motbydelig!"

Harriets utbrudd var mer slitsomme enn resten av henne. Men Philip var bestemt på ikke å miste fatningen. Den porten til lykken som hadde åpnet seg for ham på
teatret kvelden før ga løfter om å være permanent. Han var mer innstilt enn tidligere på å være overbærende mot resten av verden.

"Om du ønsker å få med deg babyen, så gjør du lurt i å holde fred med Frøken Abbott. For om hun vil, så kan hun være mer til hjelp enn det jeg kan."

"Det kan ikke finnes noen fred mellom meg og henne," sa Harriet dystert.

"Du sa vel ikke - - "

"Å, ikke engang halvparten av det jeg gjerne ville. Hun forsvant inn i kirken før jeg fikk snakket ferdig - - akkurat likt disse feige folkene! - - Også inn i kirken."

"Inn i Santa Deodata?"

"Ja; jeg er sikker på at hun trenger det. Noe mer ukristelig - - "

Etter en stund gikk også Philip til kirken, og etterlot søsteren litt roligere og en smule innstilt på å vurdere rådet hans. Hva hadde kommet over Frøken Abbott? Han
hadde alltid sett på henne som både jordnær og oppriktig. Den samtalen han hadde hatt med henne på toget til Charing Cross forrige jul - - bare det ga han noe å
samenligne med. Monteriano måtte ha gått til hodet på henne for annen gang. Han var ikke sint på henne, for han var fullstendig likegyldig til resultatet av
ekspedisjonen deres. Han var bare svært interessert.

Det nærmet seg nå klokken tolv på dagen, og gatene var i ferd med å tømmes. Men den mest intense varmen hadde avtatt, og det var velkomne tegn til regn.
Piazzaen, med sine tre store attraksjoner - - Palazzo Pubblico, Domkirken og Kafé Garibaldi: intellektet, sjelen og kroppen - - hadde aldri virket mer sjarmerende.
En stund sto Philip midt ute på torget, halvveis i drømme, og tenkte på hvor vidunderlig det måtte føles å tilhøre en by, uansett hvor fattigslig den var. Han var jo
imidlertid her som en utsending for sivilisasjonen og en student av menneskets karakter, og etter et sukk, gikk han inn i Santa Deodata for å fortsette sitt oppdrag.

Det hadde vært en festa to dager tidligere, og kirken luktet fremdeles av røkelse og hvitløk. Den vesle sønnen til kirketjeneren drev på og sopte skipet, mer for
moro skyld enn for renslighetens, og rotet opp svære skyer av støv over freskoene og de få kirkegjengerne. Kirketjeneren selv hadde satt opp en stige mot
Syndefloden - - som fyller en av veggflatene i skipet - - og var i ferd med å befri en søyle fra en masse dyprødt bomullstøy. En god del lå allerede på gulvet - - for
kirken kan se like så fin ut som noe teater - - og kirketjenerens datter forsøkte å brette det sammen. Hun hadde på seg en krone av sølvpapir. Det skulle egentlig
vært kronen til St. Augustin. Men den var laget for stor: den falt nedover hodet hans som en krage: man kunne ikke tenke seg et mer latterlig syn. En av kanikkene
hadde inndratt den like før fiestaen begynte og hadde gitt den til datteren til kirketjeneren.

"Unnskyld," ropte Philip, "men er det en engelsk dame her?"

Mannen hadde munnen full av stifter, men han nikket hyggelig mot en knelende skikkelse. Midt oppe i all denne ståheien ba Frøken Abbott.

Han var ikke svært overrasket: et slags åndelig sammenbrudd var vel det man kunne vente seg. For selv om han var mer overbærende mot resten av
menneskeheten, så var han fremdeles en smule kjapp i vendingen og for tilbøylig til å bestemme seg på forhånd for hva en såret sjel kom til å gjøre. Men det
overrasket ham ikke at hun hilste helt naturlig på ham, uten tegn til den sure selvbevisstheten til en person som nettopp har reist seg fra knærne. Dette var unektelig i
Santa Deodatas ånd, der en bønn til Gud ikke er av mindre verd selv om den slår fålge med et vennlig ord til sidemannen.

"Jeg tror jeg trenger det," sa hun; og han: som hadde ventet seg at hun skulle være skamfull, ble forvirret, og visste ikke hva han skulle svare.

"Jeg har ingen ting å si deg," fortsatte hun. "Jeg har ganske enkelt gjort helomvending. Jeg tror ikke jeg kunne ha oppført meg verre mot deg om jeg så hadde planlagt
det. Jeg kan snakke om det nå; men tro meg når jeg sier at jeg har grådt."

"Og tro meg når jeg sier at jeg ikke har kommet hit for å skjenne på deg," sa Philip. "Jeg vet hva som har hendt."

"Hva?" spurte Frøken Abbott. Instinktivt førte hun ham til det berømte kapellet, det femte kapellet til høyre, der Giovanni da Empoli hadde malt helgenens død og
begravelse. Der kunne de sitte skjermet fra støvet og bråket og fortsette diskusjonen, som tegnet til å bli viktig.

"Hva som kunne hendt meg - - han har overbevist deg om at han elsker barnet."

"Å, ja; han har det. Han kommer aldri til å gi slipp på det."

"For øyeblikket er det ennå ikke oppgjort."

"Det kommer til å forbli uoppgjort."

"Kanskje ikke. Vel, som jeg sa, jeg vet hva som har hendt, og jeg er ikke her for å skjenne på deg. Men jeg må be deg om å trekke deg ut av det hele for
øyeblikket. Harriet er rasende. Men hun kommer til å roe seg ned når hun forstår at du ikke har skadet oss, og heller ikke kommer til å gjøre det."

"Det er ikke noe mer jeg kan gjøre," sa hun. "Men jeg kan si rett ut at jeg har byttet side."

"Om du ikke gjør noe mer, så er det alt vi ber om. Du lover å ikke skade vår sak ved å snakke med Signor Carella?"

"Å, selvfølgelig. Jeg vil ikke snakke med ham igjen; jeg kommer aldri til å møte ham igjen noen gang."

"Han var hyggelig, var han ikke?"

"Svært."

"Vel, det er alt jeg ønsket å vite. Jeg skal gå og fortelle Harriet om hva du har lovet, og jeg tror tingene vil roe seg ned."

Men han rørte seg ikke, for det var en stadig større glede for ham å være nær henne, og sjarmen hennes var på sitt sterkeste i dag. Han tenkte mindre på psykologi
og kvinners reaksjonsmønster. Bølgen av sentimentalitet som hadde revet henne med seg, hadde bare gjort henne mer forlokkende. Han var fornøyd med å betrakte
hennes skjønnhet og finne utbytte av den ømheten og visdommen som lå i henne.

"Hvorfor er du ikke sint på meg?" spurte hun etter en pause.

"Fordi jeg forstår ditt - - alles - - synspunkt egentlig - - Harriet, Signor Carella, selv min mor."

"Det er da utrolig så mye som du forstår. Du er den eneste av oss som har noen slags oversikt over hele røren."

Han smilte fornøyd. Det var første gang hun noensinne hadde rost ham. Blikket hans hvilte behagelig på Santa Deodata, som døde helgendøden, liggende på ryggen.
Det var et åpent vindu bak henne, som viste en slik utsikt han hadde sett den morgenen, og på komoden til hennes enkemor sto akkurat det samme kobberkaret.
Helgenen så hverken på utsikten eller kannen, og ennå mindre på moren. For se! Hun hadde en visjon: hodet og skuldrene til st. Augustin skled over den grove
veggen som et slags mirakuløst veggmaleri. Det må i sannhet være en ydmyk helgen som er fornøyd med en halv annen helgen som vitne til sin død. I døden, som i
livet, utrettet ikke Santa Deodata særlig mye.

"Så hva har du tenkt å gjøre?" sa Frøken Abbott.

Philip ble overrumplet, ikke så mye av ordene, som av den plutselige forandringen i stemmen.

"Gjøre?" gjentok han en smule fortumlet. "Jeg skal møte ham igjen nå i ettermiddag."

"Det vil ikke føre til noe. Vel?"

"Så et til. Om det slår feil telegrafarer jeg hjem for instruksjoner. Det er godt mulig vi mislykkes fullstendig, men da mislykkes vi i alle fall med ære."

Hun hadde ofte vært bestemt. Men nå lå det en undertone av lidenskap bak overbevisningen hennes. Det slo ham at hun ikke så mye var forandret, som viktigere, og
han tok seg svært nær av det da hun sa - -

"Det er ikke å gjøre noe! Du ville da i allefall ha gjort noe om du kidnappet babyen, eller om du reiste umiddelbart. Men det! Å mislykkes med ære! Å åle deg ut av
det hele som best du kan! Er det det eneste du er ute etter?"

"Ja, faktisk," stammet han. "Siden vi snakker så åpent, så er det alt jeg er ute etter akkurat nå. Hva ellers skulle det være? Om jeg kan overtale Signor Carella til å gi
etter, så desto bedre. Om han ikke vil, så må jeg bare rapportere nederlaget til min mor og reise hjem. Ærlig talt, Frøken Abbott, du kan jo ikke vente at jeg skal
følge deg gjennom alle disse snuoperasjonene - - "

"Jeg gjør ikke det! Men jeg venter i det minste at du skal bestemme deg for hva som er rett og holde deg til det. Vil du at barnet skal bli hos sin far, som elsker ham
og vil oppdra han galt, eller vil du at han skal havne i Sawston, der ingen elsker ham, men han vil bli godt oppdratt? Har jeg formulert spørsmålet objektivt nok selv
for deg? Avgjør det. Avgjør hvilken side du kjemper for. Men ikke kom her med snakk om ett 'nederlag med ære,' som ganske enkelt betyr å ikke tenke og ikke
foreta seg noe som helst."

"Det at jeg forstår ditt og Signor Carellas synspunkt, er ikke noen grunn til at - - "

"Ikke i det hele tatt. Kjemp som om du mener vi tar feil. Å, hva er nytten av forståelsen din om du aldri avgjør noe selv? Enhver får tak i deg og får deg til å gjøre
hva de vil. Og du gjennomskuer dem og ler av dem - - og gjør det. Det er ikke nok å forstå; Jeg er rørete og dum, og ikke verdt en tøddel av deg, men jeg er i alle
fall forsøkt å gjøre det som virket riktig der og da. Og du - - intelligensen din og innsikten din er utmerket. Men når du forstår hva som er rett er du altfor giddesløs til
å gjøre det. Du fortalte meg en gang at vi vil bli dømt etter våre hensikter, ikke våre gjerninger. Jeg syntes det var en flott bemerkning. Men vi må ha til hensikt å
utføre noe - - ikke bare sitte å mene godt på en stol."

"Du er vidunderlig!" sa han alvorlig.

"Å, du setter pris på meg!" utbrøt hun. "Jeg skulle ønske du ikke gjorde det. Du setter pris på oss alle - - ser det gode i oss alle. Og hele tiden er du død - - død - -
død. Bare se, hvorfor er du ikke sint?" Hun kom bort til ham, og så forandret hun plutselig sinnsstemning, og hun grep tak i begge hendene hans. "Du er så storrtet,
Herr Herriton, at jeg ikke kan tåle å se deg gå til spille. Jeg kan ikke tåle - - hun har ikke vært snill mot deg - - moren din."

"Du skal da ikke bekymre deg for meg, Frøken Abbott. Noen mennesker er født til ikke å gjøre noe. Jeg er en av dem; jeg utrettet aldri noe på skolen eller ved
juridikum. Jeg kom hit for å hindre Lilias ekteskap, og det var for sent. Jeg kom hit med den hensikt å få tak i babyen, og jeg kommer til å vende tilbake med 'et
ærefullt nederlag.' Nå har jeg vendt meg til å aldri vente at noe skal skje, så jeg blir aldri skuffet. Du ville bli overrasket over å høre hva de store hendelsene i mitt liv
er. Å gå på teateret i går, å snakke med deg nå - - jeg tror aldri jeg kommer til å oppleve noe større. Jeg ser ut til å være skjebnebestemt til å gå gjennom verden
uten å kolidere med den eller bevege den - - og jeg er ikke sikker på om jeg kan si deg om det er en god eller dårlig skjebne. Jeg dør ikke - - jeg forelsker meg
ikke. Og om andre mennesker dør eller forelsker seg så gjør de det alltid når jeg ikke er tilstede. Du har helt rett; livet er bare en forestilling for meg, som - - takk
Gud, takk Italia og takket være deg - - nå er vakrere og mer oppløftende enn den noen gang har vært."

Hun sa alvorlig, "Jeg skulle ønske noe hendte deg, min kjære venn; jeg skulle ønske noe hendte deg."

"Men hvorfor?" spurte han og smilte. "Vis meg hvorfor jeg ikke duger som jeg er."

Hun smilte også, men betenkt. Hun kunne ikke vise det. Det fantes intet argument. Diskusjonen deres hadde, storslått som den enn var, rent ut i intet, og deres
meninger og holdninger var akkurat de samme da de forlot kirken som da de hadde kommet inn.

Harriet var ufordragelig ved lunsjen. Hun kalte Frøken Abbott en sviker og en feiging rett opp i fjeset. Frøken Abbott tok seg ikke nær av noen av merkelappene,
da hun følte at den ene stemte og at den andre ikke var urimlig. Hun forsøkte tilogmed å holde spotten ute av svarene sine. Men Harriet var overbevist om at hun
spottet henne fordi hun var så uberørt. Hun ble mer og mer voldsom, og ved ett tilfelle var Philip redd for at det skulle ende med nevekamp.

"Hør her!" utbrøt han på noe av sin gamle måte, "det er altfor varmt for dette. Vi har snakket med og forhørt hverandre hele dagen, og jeg har et nytt møte i
ettermiddag. Jeg krever stillhet. La hver dame trekke seg tilbake til sitt soverom med en bok.(31)"

"Jeg trekker meg tilbake for å pakke," sa Harriet. "Ville du være så vennlig, Philip, å minne Signor Carella på at babyen skal avleveres her innen halvni i kveld."

"Å, javisst, Harriet. Jeg skal sørge for å minne ham på det."

"Og bestill en vogn til å kjøre oss til kveldstoget."

"Og kunne du være så snill," sa Frøken Abbott, "å bestille en vogn til meg også?"

"Skal du reise?" utbrøt ham.

"Selvfølgelig," svarte hun og rødmet plutselig. "Hvorfor ikke?"

"Ja, selvfølgelig ska du reise To vogner da. To vogner til kveldstoget." Han så oppgitt på søsteren. "Harriet, hva i all verden er det du driver med? Vi kommer aldri til
å bli klare."

"Bestill vognen min til kveldstoget," sa Harriet og forsvant.

"Vel, jeg må vel gjøre det. Og jeg skal også rekke møtet mitt med Signor Carella."

Frøken Abbott ga fra seg et lite sukk.

"Men hvorfor skulle du ha noe imot det? Du tror vel ikke jeg har den minste inflydelse på ham?"

"Nei. Men - - jeg kan ikke gjenta alt det jeg sa i kirken. Du burde aldri møte ham igjen. Du burde skyve Harriet inn i en vogn, ikke i kveld, men nå, og få henne
vekk herfra."

"Kanhende jeg burde det. Men det er ikke et særlig stort 'burde.' Hva enn Harriet eller jeg gjør så er saken uforandret. Jeg kan faktisk se storheten i det - - ja selv
det humoristiske. Gino som sitter der oppe på fjelltoppen med hvalpen sin. Vi kommer og ber om den. Han ønsker oss velkommen. Vi ber om den igjen. Han er like
hyggelig. Jeg kunne gjerne ha brukt hele uken på å kjøpslå med ham. Men jeg vet at enden på det hele vil være at jeg må trekke meg tomhendt tilbake til slettene.
Det ville kanskje vært edlere av meg å bestemme meg. Men jeg er ikke noen edel karakter. Og ingenting avhenger av det."

"Kanskje jeg er ekstrem," sa hun ydmykt. "Jeg har forsøkt å styre deg, akkurat som moren din. Jeg synes du burde ta opp kampen mot Harriet. Hver minste lille
bagatell virker av en eller annen grunn uforholdsmessig viktig i dag, og når du sier at 'ingenting avhenger av det,' så virker det nesten blasfemisk. Det er umulig å vite -
- (hvordan skal jeg nå uttrykke det?) - - hvilke av våre handlinger, hvilke av våre forsømmelser som saker og ting avhenger av for alltid."

Han kunne si seg enig, men bemerkningen hennes hadde kun estetisk verdi. Han var ikke forberedt på å legge den på hjertet. Hele den ettermiddagen hvlte han - -
bekymret, men ikke akkurat nedslått. Det hele ville løse seg på et eller annet vis. Sannsynligvis hadde Frøken Abbott rett. Babyen hadde det bedre der den var
elsket. Og at det sannsynligvis var det skjebnen hadde bestemt. Han følte svært liten innteresse for saken, og han var sikker på at han i det minste ikke hadde noen
innflydelse.

Det var derfor ikke overraskende at møtet på Kafé Garibaldi ikke førte til noe. Ingen av dem tok det særlig alvorlig. Og i løpet av kort tid hadde Gino oppdaget
hvordan det hele lå ann, og han terget den andre mannen voldsomt. Philip forsøkte å virke fornærmet, men til slutt bare måtte han le. "Vel, du har rett," sa han. "Det
er visst kvinnene som styrer hele denne affæren."

"Ja, kvinnene, de kvinnene!" ropte den andre, og så brølte han etter to kopper svart kaffe som en millionær og insisterte på å spandere på sin venn, som et tegn på at
deres strid var bilagt.

"Vel, jeg har gjort mitt beste," sa Philip og dyppet en lang sukkerbit i koppen sin og så den brune væsken krype opp i den. "Jeg kan møte min mor med god
samvittighet. Vil du bevitne at jeg har gjort mitt beste?"

"Det vil jeg da, min stakkars venn!" Han la en medfølende hånd på kneet til Philip.

"Og at jeg har - - " Sukkeret var nå gjennomtrukket av kaffe, og han bøyde seg fremover for å svelge den. I det han gjorde det sveipet blikket hans over den
motsatte siden av piazzaen, og der så han Harriet som sto å så på dem. "Mia sorella!(32)" utbrøt han. Gino, som moret seg storlig, la hodet på marmorplaten og
dunket kntnevene humoristisk i bordet(33). Harriet snudde seg vekk og begynte dystert å inspisere Palazzo Pubblico.

"Stakkars Harriet!" sa Philip og svelget sukkeret. "Et slag til og det vil være over for henne; vi reiser i kveld."

Gino var lei for dette.

"Så da kommer du ikke til å være her i kveld slik du lovet oss. Skal alle tre reise?"

"Alle tre," sa Philip, som ikke hadde avslørt Frøken Abbotts frafall; "med nattoget; det er ihverfall min søsters plan. Så jeg er redd jeg ikke kommer til å være her."
De så Harriet gå avsted, og satte igang med de siste høflighetsfrasene. De tok hverandre varmt i hånden. Philip skulle komme tilbake neste år, og skrive i forveien.
Han ville bli introdusert til Ginos kone, for han hadde fått høre om ekteskapet. Han skulle være gudfar for hans neste baby. Gino skulle huske at Philip likte
vermouth. Han ba ham instendig om å overbringe hans beste ønsker til Irma. Burde han sende sine beste hilsner til Fru Herriton? Nei; det var kanskje best å la være.

Så de to unge mennene skilte lag med en god del gjensidig sympati. For språkbarrieren er noen ganger en velsignet barriere, som kun lar det gode passere. Eller - -
for å uttrykke det på en mindre kynisk måte - - vi gjør oss noen ganger bedre med nye, rene ord, som er urørt av vår smålighet og vårt trangsyn. Philip levde iallefall
mer velvillig på italiensk, der selve frasene lokket en til å være lykkelig og vennlig. Det var forferdelig å tenke på Harriets engelsk, der hvert ord var så hardt og
skarpt og grovt som et kullstykke.

Harriet sa på sin side svært lite. Hun hadde sett nok til å forstå at hennes bror hadde mislykkes igjen, og hun aksepterte situasjonen med uventet verdighet. Hun
gjorde seg ferdig med pakkingen, hun skrev i dagboken, hun satte et brunpapiromslag på den nye Baedekeren. Da han oppdaget at hun var så medgjørlig forsøkte
Philip å diskutere de fremtidige planene med henne. Men hun ville bare si at de skulle sove over i Firenze og ba han telegrafere inn en romreservasjon. De spiste
middag alene. Frøken Abbott kom ikke ned. Vertinnen fortalte dem at Signor Carella hadde vært innom for å si farvel til Frøken Abbott, men at hun, selv om hun
hadde vært inne, ikke hadde villet møte ham. Hun fortalte dem også at det hadde begynt å regne. Harriet sukket mistrøstig, men signaliserte til sin bror at han i det
minste ikke var ansvarlig for det.

Vognene ankom klokken kvartoveråtte. Det regnet ikke mye, men natten var svært mørk, og en av kuskene insisterte på å kjøre sakte til stasjonen. Frøken Abbott
kom ned og sa at hun var klar og ville reise umiddelbart.

"Ja, gjør det," sa Philip som sto i foajeen. "Nå som vi har kranglet vil vi vel ikke kjøre ned i prosesjon. Vel, farvel; så er det over til slutt; nok et blad i mitt skuespill
vendes."

"Farvel; det har vært svært hyggelig å treffe deg. Jeg håper uansett at ikke det forandrer seg." Hun grep hånden hans.

"Du virker nedslått," sa han og lo. "Ikke glem at du vender seiersrik tilbake."

"Jeg gjør vel det," svarte hun, mer nedslått enn noen gang, og steg opp i vognen. Han kom til at hun bekymret seg for mottagelsen i Sawston, der hennes rykte
utvilsomt var gått i forveien. Hva kunne Fru Herriton finne på å gjøre? Hun kunne gjøre ting svært ubehagelige når hun følte for det. Hun ville muligens synes det var
best å legge et lokk på det, men det var jo Harriet å ta med i beregningen. Hvem kunne tøyle Harriets tunge? Med de to mot seg var Frøken Abbott nødt til å få det
vanskelig. Hennes omdømme, både for stødighet og god moral, ville være tapt for alltid.

"Det er hardt for henne," tenkte han. "Hun er et godt menneske. Jeg må gjøre hva jeg kan for henne." Fortroligheten mellom dem hadde vært kortvarig, men også
han håpet at den ikke ville rokkes. Han trodde at han forsto henne, og at hun ved dette tidspuknt alt hadde sett hans verste sider. Hva om de etter en lang stund - -
tross alt - - han rødmet som en skolegutt idet han så etter vognen hennes.

Han gikk inn i spisestuen for å lete etter Harriet. Harriet var ikke å finne. Også soverommet hennes var tomt. Det eneste som lå tilbake var den fiolette bønneboken
som lå åpen på sengen. Philip tok den likegyldig opp og så - -

"Velsignet være Herren min Gud som styrker min hånd for krigen og mine fingre for kampen." Han puttet boken i lommen og begynte å gruble på nyttigere ting.

Santa Deodata stengte klokken halvni. All bagasjen var lastet på, og fremdeles hadde ikke Harriet dukket opp. "Stol på det," sa vertinnen, "at hun har gått til Signor
Carella for å si farvel til den vesle nevøen sin." Philip mente det ikke var særlig sannsynlig. De ropte gjennom hele huset, og fremdeles ingen Harriet. Han begynte å
bli urolig. Han var hjelpeløs uten Frøken Abbott; det alvorlige, vennlige ansiktet hennes hadde muntret ham utrolig opp, selv når det virket misfornøyd. Monteriano
var trist uten henne; regnet tetnet til; bruddstykker av Donizetti fløt toneløst ut av bodegaene, og han kunne bare se foten av tårnet rett ovenfor, som nylig var blitt
overklistret med reklameplakater for en vidundermedisin.

En mann kom gående opp gaten med en beskjed. Philip leste, "Dea med en gang. Plukk meg opp utenfor porten. Betal budbringeren. H.H."

"Ga damen deg denne beskjeden?" utbrøt han.

Mannen var uforståelig.

"Snakk ut!" utbrøt Philip. "Hvem ga den til deg - - og hvor?"

Kun grsom gurgling og raping kom ut av mannen.

"Vær tålmodig med ham," sa kusken og snudde seg på setet. "Det er den stakkars idioten." Og vertinnen kom ut fra hotellet og gjentok, "den stakkars idioten. Han
kan ikke snakke. Han går ærend for oss alle."

Da så Philip at budbringeren var et stakkarslig vesen, fullstendig skallet, med rennende øyne og grå rykkende nese. I et hvilket som helst annet land ville han vært
innesperret: her var han akseptert som en offentlig institusjon og del av Naturens store plan.

"Usj!" grøsset engelskmannen.

"Signora padrona, kan du få noe ut av ham; denne beskjeden er fra min søster. Hva betyr det? Hvor møtte han henne?"

"Det nytter ikke," sa vertinnen. "Han forstår alt men kan ikke forklare noe."

"Han har visjoner om helgnene," sa mannen som førte vognen.

"Men søsteren min - - hvor har hun vært? Hvordan møtte hun ham?"

"Hun har gått seg en tur," slo vertinnen fast. Det var en guffen kveld, men hun begynte å forstå seg på engelskmennene. "Hun har gått seg en tur - - kanskje for å si
adjø til den vesle nevøen sin. Kanskje hun tok en annen vei tilbake og sendte denne beskjeden til deg med den stakkars idioten og venter på deg utenfor
Sienaporten. Mange av gjestene mine gjør det."

Det var ikke annet å gjøre enn å adlyde beskjeden. Han hilste farvel til vertinnen, ga budbringeren et pengestykke og kjørte avgårde. Etter noen få meter stanset
vognen. Den stakkars idioten løp og klynket etter.

"Fortsett," ropte Philip. "Jeg har betalt ham mer enn nok."

En forferdelig hånd skjøv tre soldi opp i fanget hans. Det var en bivirkning av idiotens sykdom at han bare ville ta imot akkurat så meget som han skulle ha for sine
tjenester. Dette var vekslepengene.

"Fortsett!" ropte Philip og kylte pengene ut på veien. Episoden skremte ham; livet var blitt uvirkelig. Det var en lettelse å komme ut av Sienaporten. De stanset på
avsatsen et øyeblikk. Men det var ikke tegn til Harriet. Kusken ropte til doganafunsjonærene. Men de hadde ikke sett noen engelsk dame komme forbi.

"Hva skal jeg gjøre?" ropte han; "det ligner ikke henne å være sent ute. Vi kommer ikke til å rekke toget."

"La oss kjøre sakte," sa kusken, "og så kan du rope på henne ettersom vi kjører.

Slik satte de ut i nattemørket mens Philip ropte, "Harriet! Harriet! Harriet!"

Og der sto hun plutselig og ventet på den i regnet ved den første svingen.

"Harriet, hvorfor svarer du ikke?"

"Jeg hørte deg komme," sa hun og steg kjapt på. Først da så han at hun bar på en bylt.

"Hva er det?"

"Hysj - -"

"Hva i all verden er det?"

"Hysj - - sover."

Harriet hadde lyktes der Frøken Abbott og Philip hadde feilet. Det var babyen.

Hun lot ham ikke snakke. Hun gjentok at babyen sov, og hun slo opp en paraply for å beskytte den fra regnet. Han kom til å høre alt om det senere, så han kunne
bare gjette seg til forløpet av det utrolige møtet - - et møte mellom Syd- og Nordpolen. Det var ganske enkelt å forestille seg: Gino som falt fullstendig sammen under
Harriets glødende overbevisning; som muligens fikk seg fortalt at han var en forferdelig skurk; og at han ga fra seg sin eneste sønn, kanskje for penger eller kanskje
for ingenting. "Stakkars Gino," tenkte han. "Så han er ikke noe større enn meg når det kommer til stykket."

Så tenkte han på Frøken Abbott, i vognen som var på vei ned i mørket en kilometer eller to under dem, og hans lettvindte selvanklage forduftet. Også hun hadde
overbevisning; han hadde følt kraften av den; han kom til å føle den igjen når hun fikk høre om det alvorlige og uventede resultetet av denne dagen.

"Det har da vært svært til hemmlighetskremmeri," sa han; "du kunne jo fortelle meg litt nå. Hva må vi betale for ham? Alt vi eier?"

"Hysj!" svarte Harriet og rugget bylten klønete, som en eller annen skrinn profetinne - - Judith eller Deborah eller Jael. Sist han hadde sett babyen hadde den sittet på
fanget til Frøken Abbott, skinnende og naken, med milevis av utsikt bak seg, og hans far knelende ved siden av. Og den erindringen, sammen med Harriet, og
mørket, og den stakkars idioten, og det stille regnet, fylte ham med sorg og forutanelsen om kommende sorg.

Monteriano hadde forsvunnet forlengst, og han kunne ikke se noe bortsett fra en tilfeldig våt olivenstamme som ble opplyst av lykten deres da de passerte. De kjørte
raskt, for denne kusken brydde seg ikke om hvor fort han kjørte til stasjonen og raste ned hver bakke og lå skremmende langt ut i hver sving.

"Hør her, Harriet," sa han til slutt, "jeg liker ikke dette; la meg få se på babyen."

"Hysj!"

"Jeg bryr meg ikke om om jeg vekker ham. Jeg vil ta en titt på ham. Jeg er like mye i min rett som deg."

Harriet ga etter. Men det var for mørkt til at han kunne se ansiktet på barnet. "Vent et øyeblikk," hvisket han, og før hun kunne stanse ham hadde han tent en fyrstikk
i ly av paraplyen hennes. "Men han er jo våken!" utbrøt han. Fyrstikken sloknet.

"Det var snille, rolige dutten sin det."

Philip trakk en grimase. "Vet du, jeg synes ansiktet hans ser helt galt ut."

"Helt galt?"

"Så merkelig sammensnurpet."

"Du kan selvfølgelig ikke se ham skikkelig i disse skyggene."

"Vel, hold ham opp igjen." Hun gjorde det. Han strøk av en ny fyrstikk. Den sloknet fort, men ikke før han hadde sett at babyen gråt.

"Tull," sa Harriet skarpt. "Vi hadde da hørt om han gråt."

"Nei, han storgråter; jeg syntes jeg så det, og nå er jeg sikker."

Harriet rørte ved ansiket på barnet. Det var vått av tårer.

"Å, det er vel natteluften, tror jeg," sa hun, "eller kanskje bare regnet."

"Du har vel ikke gjort det noe vondt, eller holdt det på feil måte, eller noe; det er rent uhyggelig - - gråte uten en lyd. Hvorfor fikk du ikke Perfetta til å ta ham med til
hotellet istedenfor å rote omkring med denne budbringeren? Det er et under bare at han forsto det å levere beskjeden."

"Å, han forstår." og han kunne føle henne grøsse. "Han forsøkte å bære babyen - - "

"Men hvorfor ikke Gino eller Perfetta?"

"Philip, ikke snakk. Må jeg gjenta det? Ikke snakk. Babyen trenger å sove." Hun nynnet skjærende mens de rullet nedover, og nå og da tørket hun bort tårene som
hele tiden sprang frem fra de små øynene. Philip så en annen vei og blunket noen ganger selv. Det var som om de reiste lastet med hele verdens sorg, som om hele
elendighetens standhaftighet og dypeste kilder samlet seg til dette ene utspringet.Veien var etter hvert blitt full av gjørme, og vognen gikk mer stille, men ikke saktere,
og skled i lange siksaker gjennom natten, han kjente ganske godt til landemerkene; her var avkjørselen til Poggibonsi; og den siste utsikten mot Monteriano ville ha
vært herfra om det var lyst. Snart ville de komme til den lille skogen der det var så mange fioler om våren. Han skulle ønske været ikke hadde slått om; det var ikke
kaldt, men luften var utrolig rå. Det kunne umulig være bra for barnet.

"Han puster vel og alt det der?" spurte han.

"Selvfølgelig," sa Harriet i en sint hvisken. "Du vekket ham igjen. Jeg er sikker på at han sov. Jeg skulle ønske du kunne la være å snakke; det gjør meg så engstelig."

"Jeg er også engstelig. Jeg skulle ønske han ville gråte. Det er rent uhyggelig. Stakkars Gino! Jeg synes virkelig synd på Gino."

"Gjør du?"

"Fordi han er svak - - som de fleste av oss. Han vet ikke hva han vil. Han griper ikke tak i livet. Men jeg liker mannen, og jeg synes synd på ham."

Naturlig nok gav hun ikke noe svar.

"Du forakter ham, Harriet, og du forakter meg. Men det finnes ingen hjelp i det. Vi tåper trenger noen til å løfte oss på bena. Tenk om en skikkelig kvinne hadde fått
Gino på bena - - jeg tror Caroline Abbott kunne ha gjort det - - ville han ikke da ha vært en annen mann?"

"Philip," avbrøt hun med et forsøk på nonsjalanse, "du har vel ikke tilfeldigvis de fyrstikkene i nærheten? Om du har det burde vi vel kanskje ta en titt på babyen
igjen."

Den første fyrstikken sloknet umiddelbart. Det samme gjorde den andre. Han foreslo at de burde stanse vognen og låne lykten av kusken.

"Å, jeg vil ikke gjøre sånt bry av det. Forsøk igjen."

I det han forsøkte å tenne den tredje fyrstikken kom de inn i den lille skogen. Til slutt tente den. Harriet vendte paraplyen mot vinden, og i femen lange sekunder
studerte de ansiktet som skalv i lyset fra den skjelvende flammen. Så fulgte et rop og et brak. De lå i gjørmen i mørket. Vognen hadde gått overende.

Philip var en del skadet. Han satte seg opp og rugget frem og tilbake og holdt på armen. Han kunne såvidt se omrisset av vognen over seg, og omrisset av
seteputene og bagasjen deres på den grå veien. Ulykken hadde inntruffet inne i skolgen, der det var enda mørkere enn ute i det fri.

"Gikk det bra med deg?" greide han å si. Harriet skrek, hesten sparket, kusken skjelte ut en annen mann.

Harriets skrik ble forståelige.

"Babyen - - babyen - - den glapp - - den glapp ut av armene mine - - jeg stjal den!"

"Gud hjelpe meg!" sa Philip. Blodet forsvant fra leppene hans, og han besvimte.

Da han kom til seg selv var det til den samme forvirringen. Hesten sparket, babyen var ikke funnet, og Harriet hylte fortsatt som en galning, "jeg stjal den! Jeg stjal
den! Jeg stjal den! Den glapp ut av armene mine!"

"Stå rolig!" bjeffet han til kusken. "Ingen rører på seg. Vi kunne tråkke på den. Stå rolig."

Et øyeblikk adlød alle ham. Han begynte å krype gjennom gjørmen og følte seg frem først mot dette og så mot noe annet, famlet seg til puter ved mistak, og lyttet
etter den minste hvisken som kunne sette ham på sporet. Han forsøkte å tenne en fyrstikk ved å holde esken mellom tennene og stryke den av med den uskadde
hånden. Til slutt lyktes han, og lyset falt på den bylten han lette etter.

Den hadde rullet av veien og et stykke inn i skogen og hadde falt i et dypt hjulspor. Den var så liten, at om den hadde falt langsmed så ville den ha fullstendig
forsvunnet, og han ville aldri ha funnet den.

"Jeg stjal den! Jeg og idioten - - det var ingen andre der." Hun brøt ut i krampelatter.

Han satte seg og la den på fanget. Så forsøkte han å tørke gjørmen og regnet og tårene fra ansiktet. Han gikk ut ifra at armen var brukket, men han kunne fremdeles
bevege den litt, og for øyeblikket glemte han smerten. Han lyttet - - ikke etter et skrik, men etter et hjerteslag eller den minste skjelving av pust.

"Hvor er du?" ropte en stemme. Det var Frøken Abbott, og det var vognen hennes de hadde kollidert med. Hun hadde fått fyr på en av lyktene, og kravlet seg mot
ham.

"Stille!" ropte han igjen, og nok en gang adlød de. Han ristet på bylten, Han pustet inn i den; han åpnet jakken sin og presset den mot seg. Så lyttet han, og hørte
ingenting, annet enn regnet og de pesende hestene, og Harriet som klukklo for seg selv et sted i mørket.

Frøken Abbott kom bort og tok den varsomt fra ham. Ansiktet var allerede kaldt, men takket være Philip var det ikke langer vått. Heller ikke kom det noen gang til
å bli vått av tårer igjen.

Kap. 9

Detaljene omkring Harriets forbrytelse kom aldri for dagen. Mens hun lå i ørske snakket hun mer om det graverte skrinet som hun hadde lånt til Lilia - - lånt, ikke gitt
- - enn om mer nærliggende hendelser. Det var tydelig at hun hadde forberedt seg på et møte med Gino, og at hun, da hun oppdaget at han var ute, hadde gitt etter
for den forferdelige fristelsen. Men i hvilken grad dette var et resultat av nerver, i hvilken grad hun hadde blitt drevet av sin religiøse tro, når og hvordan hun hadde
møtt den stakkars idioten - - disse spørsmålene ble aldri besvart, heller ikke var det av særlig interesse for Philip. Det var nødt til å bli oppdaget: de ville ha blitt
arrestert av politiet i Firenze eller Miloano, eller ved grensen. Uansett var de blitt stanset på en enklere måte noen få kilometer fra byen. Han kunne ennå ikke fatte
det hele. Det var for stort. Omkring denne italienske babyen som hadde omkommet i gjørmen hadde det kretset sterke lidenskaper og store forhåpninger.
Mennesker hadde oppført seg forkastelig eller falskt gjennom det hele; men ingen, utenom ham selv, hadde vært ubetydelige. Nå var babyen borte, men tilbake sto
dette veldige maskineriet av stolthet og medfølelse og kjærlighet. For de døde, som tilsynelatende tar så mye med seg, tar i virkligheten ikke med seg noe som
tilhører oss. Lidenskapen de har vekket overlever dem og forvandles eller overføres ganske enkelt, men er omtrent umulig å ødelegge. Og Philip var klar over at han
fortsatt reiste på det samme storslåtte, foræderiske havet med solen eller skyene over seg, og malstrømmen under.

Det som måtte gjøres, sto ihvertfall klart. Han, og ingen andre, måtte gi Gino budskapet. Det var enkelt å snakke om Harriets forbrytelse - - like enkelt som det var
å legge skylden på den sjødesløse Perfetta eller Fru Herriton der hjemme. Hver og en hadde bidratt - - selv Frøken Abbott og Irma. Om man ønsket kunne man se
på katastrofen som tilfeldig eller et skjebnens lune. Men Philip ønsket ikke det. Det var hans feil, og skyldtes svakheten i hans egen karakter. Derfor var det han, og
ingen andre, som måtte overbringe budskapet til Gino.

Det var ingenting som hindret ham. Frøken Abbott var opptatt, men Harriet, og folk hadde dukket opp av mørket og førte dem til en eller annen hytte. Philip
behøvde bare å sette seg opp i den uskadde vognen og beordre kusken om å kjøre tilbake. Han var tilbake i Monteriano i løpet av to timer. Perfetta var hjemme nå
og tok vennlig imot ham. Smerte, mental og psykisk smerte, hadde sløvet tankene hans. Det tok en stund før han forsto at hun aldri hadde savnet barnet.

Gino var fortsatt ute. Kvinnen førte ham til finstuen, på samme måte som hun hadde ført Frøken Abbott dit om morgenen, og børstet av støvfri flekk for ham på en
av hestehårsstolene. Men det var mørkt nå, så hun satte igjen en liten lampe for gjesten.

"Jeg skal forte meg så godt jeg kan," fortalte hun ham. "Men det er mange gater i Monteriano; det er noen ganger vanskelig å finne ham. Jeg kunne ikke finne ham
tidligere i dag."

"Gå til Kafé Garibaldi først," sa Philip som husket at dette var tiden vennene hans fra i går hadde avtalt å møtes.

Han benyttet den tiden han var alene ikke på å tenke - - det var ingenting å tenke på; han måtte ganske enkelt informere om noen kjennsgjerninger - - men ved å
forsøke å binde opp den brukne armen sin i en fatle. Bruddet var like ved albueleddet, og så lange han ikke beveget det merket han ingenting til det. Men
betennelsen hadde begynt, og det minste støt jog smertefullt igjennom ham. Han hadde såvidt gjort seg ferdig med fatlen da Gino sprang opp trappene og ropte - -

"Så du er tilbake! Så glad jeg er! Vi venter alle sammen - - "

Philip hadde vært vitne til for mye til å være nervøs. Med lav enstonig stemme fortalte han hva som var hendt; og den andre, som også forholdt seg fullstendig rolig,
bare sto og hørte på til han var ferdig. I stillheten som fulgte ropte Perfetta at hun hadde glemt kveldsmelken til babyen; hun skulle gjøre den istand. Da hun hadde
gått grep Gino lampen uten ett ord, og de gikk inn i det andre rommet.

"Søsteren min er syk," sa Philip, "og Frøken Abbott har ingen skyld i det. Det ville glede meg om du ikke var nødt til å bekymre dem."

Gino bøyde seg ned og famlet omkring på det stedet der sønnen hans hadde ligget. Nå og da rynket han litt på pannen og skottet bort på Philip.

"Det er min skyld," fortsatte han. "Det hendte fordi jeg var feig og giddesløs. Jeg har kommet for å vite hva du vil gjøre.

Gino hadde gått bort fra teppet og var begynt å føle seg bortover bordet, som om han var blind. Inntrykket var så uhyggelig at Philip følte seg tvunget til å gripe inn.

"Rolig, mann, rolig; han er ikke her."

Han gikk bort og la hånden på skulderen hans.

Han ristet den av seg og begynte å føle seg frem med hendene raskere - - over bordet, stolene, hele gulvet og veggene så høyt som han kunne nå. Philip hadde ikke
hatt til hensikt å trøste ham. Men nå ble spenningen for stor - - han forsøkte.

"Bryt sammen, Gino; du må bryte sammen. Skrik og bann og gi etter en stund; du må bryte sammen."

Det kom ikke noe svar, og hendene fortsatte å føle seg frem.

"Det er på tide å være ulykkelig. Du må bryte sammen, ellers blir du som søsteren min. Du vil bli - - "

Gjennomsøkingen av rommet var over. Han hadde rørt ved alt i det untagen Philip. Nå nærmet han seg ham. Ansiktet hans tilhørte en mann som hadde mistet sin
gamle grunn for å leve og leter etter en ny.

"Gino!"

Han stanset et øyeblikk; så kom han nærmere. Philip sto frosset til stedet.

"Du kan gjøre med meg som du finner for godt, Gino. Sønnen din er død, Gino. Han døde i armene mine, husk det. Det frir meg ikke fra skylden; men han døde i
armene mine."

Den venstre hånden strakte seg fremover, sakte denne gangen. Den hang over Philip som et insekt. Så falt den og grep ham i den brukne albuen.

Philip langet ut av all sin styrke med den andre armen. Gino falt for slaget uten et rop eller et ord.

"Din bølle!" utbrøt engelskmannen. "Drep meg om du vil! Men la være den brukne armen min."

Så ble han grepet av anger, og knelte ved siden av sin motstander og forsøkte å få liv i ham. Han greide å få satt ham opp og støttet kroppen hans mot sin egen. Han
la armen omkring ham. Igjen var han fylt av medfølelse og ømhet. Han avventet oppvåkningen uten frykt, sikker på at de begge var trygge til sist.

Gino kviknet plutselig til. Leppene hans beveget seg. Et velsignet øyeblikk virket det som om han skulle si noe. Men han stablet seg på bena i taushet, husket alt, og
han gikk ikke mot Philip, men mot lampen.

"Gjør hva du finner for godt; men tenk først etter - - "

Lampen ble kylt tvers gjennom rommet og ut gjennom loggiaen. Den knustes mot et av trærne under. Philip begynte å rope ut i mørket.

Gino nærmet seg ham bakfra og ga han et hardt klyp. Philip bråsnudde seg med et skrik. Han var bare blitt kløpet i ryggen, men visste hva som var i vente. Han
langet ut, og oppfordret djevelen til å slåss mot ham, drepe ham, gjøre hva som helst annet enn dette. Så snublet han mot døren. Den sto åpen. I beflippelsen løp han
tvers over avsatsen og inn i det motsatte rommet istedetfor ned trappen. Der lå han på gulvet mellom ovnen og vegglisten.

Sansene hans ble skarpere. Han kunne høre Gino liste seg inn. Han visste tilogmed hva som for gjennom hodet hans, hvordan han nå bebreidet seg selv, nå var
håpefull, nå undret seg på om offeret alikevel ikke hadde unsluppet ned trappen. Han hørte et raskt slag i luften over seg, og så pluteselig en lav knurring som fra en
hund. Gino hadde brukket fingerneglene mot kaminen.

Fysisk smerte er nesten for ulidelig å tåle. Vi kan såvidt tåle det når det skjer ved uhell eller til vårt eget beste - - noe det vanligvis gjør i det moderne liv - - bortsett
fra på skolen. Men når den forårsakes med overlegg av en fullvoksen mann, skapt som oss selv, mister vi all kontroll. Philips eneste tanke var å komme seg vekk fra
det rommet uansett hva det ville koste av selvrespekt og ære.

Gino var nå i andre enden av rommet og rotet rundt de små bordene. Plutselig grep instinktet ham. Han kravlet raskt dit Philip lå og fikk fatt i ham ved albuen.

Hele armen virket rødglødende, og det brukne benet skrapet i leddet og sendte ut stråler av rendyrket smerte. Den andre armen hans var klemt mot veggen, og Gino
presset seg inn bak ovnen og satt på bena hans. I et minutt ropte han av sine lungers fulle kraft. Så ble selv denne trøsten tatt fra ham. Den andre klamme, sterke
hånden begynte å stramme seg rundt strupen hans.

Først var han glad for det, for her, tenkte han, er døden tilslutt. Men det var bare en ny tortur; Kanskje Gino hadde arvet ferdigheten fra sine forfedre - - og
barnslige voldsmenn som kastet hverandre fra tårnene. Like i det strupen lukket seg, ga hånden fri, og Philip ble vekket av at han vred på den brukne armen. Og like
i det han skulle til å besvime og endelig slippe unna i bevistløsheten, så stanset bevegelsen, og han måtte istedetfor kjempe mot presset rundt strupen.

Klare bilder flimret gjennom smerten - - Lilia som døde noen måneder tilbake i nettopp dette huset, Frøken Abbott som bøyde seg over babyen, moren hans der
hjemme, som vel leste aftenbønnen for tjenerne nå. Han følte at han ble svakere; tankene hans vandret; pinen virket ikke så sterk. Ikke engang Ginos ferdigheter
kunne utsette det uungåelige så voldsomt mye lenger. Ropene og gurglingen hans ble mekaniske - - mer funksjoner av det pinte kjøttet enn virkelige uttrykk for
smerte og fortvilelse. Han var bevisst en forferdelig skramling. Så ble armen hans vridd litt for mye, og alt ble til slutt stille.

"Men sønnen din er død, Gino. Sønnen din er død, kjære Gino. Sønnen din er død."

Rommet var fullt av lys, og Frøken Abbott holdt Gino på plass i en stol ved skuldrene. Hun var utmattet av kampen, og armene hennes skalv.

"Hva er vel nytten av en død til? Hva er nytten av mer smerte?"

Han begynte også å skjelve. Så snudde han seg og tittet nysgjerrig på Philip, som lå ved ovnen med ansiktet fullt av støv og fråde. Frøken Abbott lot ham reise seg
fra stolen, selv om hun fortsatt holdt godt tak i ham. Han ga fra seg et høyt og merkelig rop - - det kunne vel kalles et spørrende rop. Nedenunder hørtes lyden av
Perfetta som var på vei tilbake med melk til babyen.

"Gå til ham," sa Frøken Abbott og pekte på Philip. "Løft ham opp. Vær snill mot ham."

Hun slapp tak i ham, og han gikk sakte mot Philip. Øynene hans ble stadig mer urolige. Han bøyde seg ned, som om han ville løfte ham forsiktig opp.

"Hjelp! Hjelp!" stønnet Philip. Kroppen hans hadde måtte tåle for mye fra Gino. Den orket ikke å røres av ham.

Det virket som om Gino forstod. Han stanset og huket seg over ham. Frøken Abbott gikk selv bort og løftet vennen sin i armene.

"Å, den forferdelige djevelen!" mumlet han. "Drep ham! Drep ham for meg."

Frøken Abbott la ham forsiktig på sofaen og tørket av ansiktet hans. Så sa hun alvorlig til dem begge, "Dette slutter her."

"Latte! Latte!(34)" ropte Perfetta lystig og kom opp trappen.

"Husk," fortsatte hun, "at jeg ikke vil ha noe av noen hevn. Jeg vil ikke ha noe mer overlagt ondskap. Vi skal ikke slåss med hverandre mer."

"Jeg kommer aldri til å tilgi ham," sukket Philip.

"Latte! Latte freschissima(35)! Bianca come neve!" Perfetta kom inn med en ny lampe og en liten mugge.

For første gang sa Gino noe. "Sett melken på bordet," sa han. "Den behøves ikke i det andre rommet." Faren var endelig over. Et kraftig hulk ristet hele kroppen,
fulgt av et nytt, og så ga han fra seg et skjærende skrik av fortvilelse og snublet mot Frøken Abbott som et barn og klamret seg til henne.

Frøken Abbott hadde virket som en gudinne for Philip hele den dagen, og nå mer enn noen gang. Mange mennesker virker yngre og mer påtagelige ved store
sinnbevegelser. Men der er på den annen side de som virker eldre og fjernere, og han kunne ikke forestille seg at det egentlig var få år, og lite ved personligheten
som skilte mellom henne og mannen som hvilte hodet mot brystet hennes. Øynene hennes var åpne, fulle av uendelig medynk og fulle av majestet, som om de hadde
sett gjennom sorgens yttergrenser og skuet ufattelige landskap bortenfor. Han hadde sett slike øyne i store malerier, men aldri hos et dødelig menneske. Armene
hennes var slått omkring den lidende, og hun strøk ham lett, for selv en gudinne evener ikke å gjøre mer enn det. Og det virket også passende at hun bøyde hodet og
rørte pannen hans med leppene.

Philip så vekk, slik han noen ganger så vekk fra de store maleriene der synlige former noen ganger blir utilstrekkelige for de tingene de har vist oss. Han var lykkelig;
han var sikker på at det fantes storhet i verden. Han ble grepet av et oppriktig ønske om å forbedre seg gjennom eksemplet til denne gode kvinnen. Heretter ville han
forsøke å gjøre seg verdig de tingene hun hadde avslørt. Stille, ute hysteriske bønner eller dundrende trommer, opplevde han en omvendelse. Han var frelst.

"Den melken," sa hun, "burde ikke gå til spille. Ta den, Signor Carella, og få Herr Herriton til å drikke."

Gino adlød henne og bar melken til barnet bort til Philip. Og Philip adlød også og drakk.

"Er det noe igjen?"

"Litt," svarte Gino.

"Så drikk den du." For hun var bestemt på å gjøre nytte av alle slike rester som lå omkring i verden.

"Skal ikke du ha noe?"

"Jeg liker ikke melk; drikk opp alt."

"Philip, har du fått nok melk?"

"Ja takk, Gino; drikk resten."

Han drakk melken, og enten ved et uhell, eller i en smertekrampe, knuste han muggen istykker. Perfetta ropte forvirret opp. "Det gjør ikke noe," sa han til henne.
"Det gjør ikke noe. Den kommer aldri til å behøves mer."

Kap. 10

"Han blir vel nødt til å gifte seg med henne," sa Philip. "Jeg hørte fra ham i morges, like før vi dro fra Milano. Han mener han har gått for langt til å trekke seg nå. Det
ville koste dyrt. Jeg vet ikke hvor tungt han tar det - - ikke så mye som vi tror, går jeg utifra. Uansett er det ikke et anklagende ord i brevet. Jeg tror ikke engang han
er sint. Jeg har aldri blitt så fullstendig tilgitt. Helt siden du hindret ham i å ta livet av meg, har det vært som om vi var perlevenner. Han pleiet meg, han løy for meg
ved likskuet, og under begravelsen skulle man, selv om han gråt, trodd det var min sønn som var gått bort. Men så var jeg jo den eneste han hadde å være snill mot;
han var så fortvilet over ikke å kunne treffe Harriet, og at han knapt så noe til deg. Han gjentar det i brevet."

"Værsåsnill og takk ham når du skriver," sa Frøken Abbott, "og gi ham mine beste ønsker."

"Det skal jeg gjøre." Han var overrasket over at hun kunne trekke seg vekk fra mannen så enkelt. For sin egen del var han bundet til ham med nesten urovekkende
sterke fortrolighetsbånd. Gino eide denne sydboernes evne for vennskap. Imellom gjøremål halte han ut Philips liv og vrengte innsiden ut, knadde det om og gav ham
råd om hvordan best å bruke det. Det var en behagelig følelse, for han var en vennlig, like så vel som en kyndig, formgiver. Men til slutt følte Philip det som han ikke
hadde et uoppdaget hjørne igjen. I det samme brevet hadde Gino nok en gang tryglet ham om å løse sine hjemmlige problemer ved å "gifte deg med Frøken Abbott,
selv om medgiften hennes skulle vise seg å være liten." Og hvordan Frøken Abbott selv, etter disse tragiske hendelsene, bare kunne ta opp igjen det konvensjonelle
og sende avmålte lykkeønskninger, var mer enn han kunne fatte.

"Når skal du treffe ham igjen?" spurte hun. De sto sammen i korridoren på toget som sakte steg ut av Italia mot Sant Gothardtunellen.

"Neste vår håper jeg. Kanskje vi kommer til å male Siena rød en dag eller to på den nye konens bekostning. Det var et av argumentene hans for å gifte seg med
henne."

"Han eier ikke hjerte," sa hun strengt. "Han bryr seg ikke det minste om barnet i det hele tatt."

"Nei; du tar feil. Han gjør det. Han er ulykkelig, som resten av oss. Men han forsøker ikke å gjøre seg til som vi gjør. Han vet at de tingene som har gjort ham
lykkelig før sannsynligvis vil gjøre ham lykkelig igjen - - "

"Han påsto at han aldri noen gang ville bli lykkelig igjen."

"Da han var ute av seg. Ikke da han roet seg ned. Vi engelskmenn sier det når vi er rolige - - når vi ikke egentlig tror på det lenger. Gino skammer seg ikke over å
være selvmotsigende. Det er en av de mange tingene jeg liker ham for."

"Ja; jeg tok feil. Det stemmer."

"Han er mye mer ærlig ovenfor seg selv enn jeg er," fortsatte Philip, "og han er ærlig uten å anstrenge seg og uten å være stolt av det. Men du da, Frøken Abbott,
hva med deg? Kommer du til Italia neste vår?"

"Nei."

"Det er jeg lei for. Når tror du du vil komme tilbake da?"

"Aldri tror jeg."

"Hvorfor i all verden?" Han stirret på henne som om hun var en eller annen vanskapning.

"Fordi jeg forstår stedet. Det er ikke nødvendig."

"Forstår Italia!" utbrøt han.

"Fullstendig."

"Vel, det gjør ikke jeg. Og jeg forstår meg ikke på deg," mumlet han til seg selv da han slentret bort fra henne bort korridoren. Han elsket henne svært meget nå, og
orket ikke tanken på å være forvirret. Han hadde arbeidet seg frem til kjærligheten via en åndelig vei: tankene hennes og godheten og edelheten hennes hadde
beveget ham først, og nå hadde hele kroppen og væremåten hennes blitt gjennomlyst av den. Det man gjerne sier er åpenlyst vakkert - - håret hennes og stemmen
og kroppen hennes - - hadde han sist lagt merke til; Gino, som aldri gikk noen omvei i det hele tatt, hadde nøkternt påpekt dem for sin venn.

Hvorfor var hun så uutgrunnelig? Han hadde visst så mye om henne en gang - - hva hun tenkte, hvordan hun følte, beveggrunnene for hennes handlinger. Og nå visste
han bare at han elsket henne, og all den andre kunnskapen så ut til å forlate ham akkurat i det han trengte den mest. Hvorfor ville hun aldri komme til Italia igjen?
Hvorfor hadde hun gjort sitt beste for å ungå ham og Gino helt siden den kvelden hun hadde reddet livet deres? Toget var nesten tomt. Harriet slumret alene i
kupeen. Han måtte stille henne disse spørsmålene nå, og han gikk raskt tilbake til henne ned koridoren.

Hun møtte ham med et eget spørsmål.

"Er planene dine avgjort?"

"Ja. Jeg kan ikke fortsette å bo i Sawston."

"Har du fortalt Fru Herriton det?"

"Jeg skrev fra Monteriano. Jeg forsøkte å forklare ting; men hun kommer aldri til å forstå meg. Hennes holdning vil være at affæren er avsluttet - - avsluttet på en trist
måte siden babyen er død. Men uansett så er det over; vår familie slipper å uroes mer. Hun vill ikke engang være sint på deg. Du forstår, du har ikke gjort oss noe
skade i det lange løp. Selvfølgelig om du ikke snakker om Harriet og lager en skaldale. Så det er planen min - - London og arbeidet. Hvordan er dine?"

"Stakkars Harriet!" sa Frøken Abbott. "Som om jeg skulle tørre å dømme Harriet! Eller noen andre for den saks skyld." Og uten å svare på Philips spørsmål forlot
hun ham for å besøke den andre pasienten.

Philip stirret trist etter henne, og så stirret han trist ut av vinduet på de skrumpende elvene. Alt oppstyret var over - - Likskuet, Harriets korte sykeleie, hans eget
besøk hos legen. Han var på bedringens vei, både i kropp og sinn, men bedringen førte ingen glede med seg. I speilet ved enden av koridoren så han det dradde
ansiktet sitt og skuldrene som ble dratt framover av vekten av fatlen. Liver var mer storslått enn han kunne ha ant, men det var enda mindre fullstendig. Han hadde
forstått nødvendigheten av hardt arbeide og rettferdighet. Og nå forsto han hvor lite de tingene egentlig strakk til.

"Kommer Harriet til å komme seg?" spurte han. Frøken Abbott hadde kommet tilbake til ham.

"Hun vil nok snart være den samme gamle" var svaret. For etter et kort sammenbrudd av sykdom og anger, hadde Harriet fort vendt tilbake til sin normale tilstand.
Hun var blitt "virkelig oppskaket," som hun uttrykte det, men hun bestemte seg fort for at ikke noe galt hadde skjedd bortsett fra at et stakkars lite barn hadde dødd.
Hun snakket allerede om "denne uheldige ulykken," og "den besyndelige måten ens forsøk på å gjøre ting bedre slo feil på." Frøken Abbott hadde sett til at hun
hadde det komfortabelt, og hadde gitt henne et vennlig kyss. Men hun gikk bort med følelsen at Harriet, som sin mor, betraktet affæren som avsluttet.

"Jeg har et rimlg klart bilde av Harriets fremtid, og deler av min egen. Men jeg spør igjen, hva med din?"

"Sawston og arbeide," sa Frøken Abbot.

"Nei."

"Hvorfor ikke?" spurte hun og smilte.

"Du har sett for mye. Du har sett så mye som og gjort mer enn jeg har."

"Men det er så annerledes. Selvfølgelig må jeg dra til Sawaston. Du glemmer min far; og selv om han ikke var der, er jeg knyttet til det med hundrevis av bånd:
Veldeligheten min - - jeg har forsømt den forferdelig - - kveldskursene mine, St. James' - - "

"Tull og tøys!" buste han ut, med et drevet til å ta ett oppgjør med henne. "Du er altfor god - - omtrent tusen anger bedre enn jeg er. Du kan ikke leve i det hullet; du
må være blant mennesker som kan håpe på å forstå deg. Jeg bryr meg også for egen del. Jeg vil treffe deg ofte - - igjen og igjen."

"Vi kommer selvfølgelig til å treffes hver gang du kommer dit; og jeg håper det blir ofte."

"Det er ikke nok; det blir bare på den gamle forferdelige måten, med et dusin slektninger rundt hver av oss. Nei, Frøken Abbott; det er ikke godt nok."

"Vi kan jo i allefall skrive."

"Du kommer til å skrive til meg?" utbrøt han og rødmet glad. Noen ganger virket det nesten som om håpene hans var påtagelige.

"Javisst vil jeg det."

"Men jeg sier fortsatt at det ikke er nok - - du kan da ikke ønske å gå tilbake til det gamle livet. Alt for mye har skjedd."

"Jeg vet det," sa hun trist.

"Ikke bare smerte og sorg, men vidunderlige ting: det tårnet i sollyset - - husker du det, og alt du sa til meg? Og teateret. Og dagen etter - - i kirken; og tiden
sammen med Gino."

"Alle de vidunderlige tingene er over," sa hun. "Det er bare slik det er."

"Det tror jeg ikke. Ikke for meg ihvertfall. De mest vidunderlige tingene kan være de som ikke har inntruffet ennå - - "

"De vidunderlige tingene er over," gjentok hun og så så trøstesløst på ham at han ikke våget å motsi henne. Toget slepte seg opp den siste stigningen mt Campanilen i
Airolo og inngangen til tunellen.

"Frøken Abbott," mumlet han raskt, som om den åpne samtalen deres kunne slutte når som helst, "hva er iveien med deg? Jeg trodde jeg forsto deg, men gjør det
ikke. De to store dagene i Monteriano kunne jeg lese deg like klart som du fremdeles leser meg. Jeg forsto hvorfor du hadde kommet, og hvorfor du forandret side,
og etterpå forsto jeg ditt utrolige mot og din medfølelse. Og nå er du oppriktig mot meg det ene øyeblikket, som du brukte å være, for så å lukke meg ute i neste
øyeblikk. Du forstår, jeg skylder deg for mye - - livet mitt, og Gudene vet hva annet. Jeg orker det ikke. Du har gått for langt til plutselig å bli mystisk. Jeg kan sitere
det du sa til meg: 'Ikke vær mystisk; det er ikke tid nok til det.' Jeg skal sitere noe annet: 'Jeg og livet mitt må da være der jeg lever.' Du kan ikke leve i Sawston."

Han hadde rørt henne til slutt. Hun hvisket fort til seg selv. "Det er fristende - - " og de tre ordene kastet han ut i en gledesrus. Hva var det som var fristende for
henne? Var det største som kunne skje alikevel mulig? Kanskje Syden, etter lange forviklinger og mye tragedie, hadde ført dem til hverandre tilslutt. Den latteren i
teatret, de sølvstjernene på den dypblå himmelen, selv fiolene fra våren som svant bort, hadde alle hjulpet til, og sorgen hadde også hjulpet, og omtanke for andre.

"Det er fristende," gjentok hun, "å ikke være mystisk. Jeg har så ofte ønsket å fortelle deg det, men så blitt redd. Jeg kunne aldri fortelle det til noen andre, ihvertfall
ikke til noen kvinne, og jeg tror du er den eneste mannen som kunne forstå og ikke bli frastøtt."

"Er du ensom?" hvisket han. "Er det noe slikt det dreier seg om?"

"Ja." Toget så ut til å riste ham mot henne. Han var bestemt på at selv om et dusin mennesker så på, så ville han likevel ta henne i armene sine. "Jeg er forferdelig
ensom, ellers ville jeg ikke sagt noe. Jeg tror vel du er klar over det alerede." Ansiktene deres var røde, som om den samme tanken fór gjennom dem begge.

"Kanskje jeg gjør det." Han kom nærmere henne. "Kanskje jeg burde snakke istedenfor. Men om du sier det rett ut skal du aldri angre på det; jeg ville takke deg for
det hele mitt liv."

Hun sa det rett ut, "At jeg elsker ham." Så brøt hun sammen. Hulkene rev i kroppen hennes, og som for å rydde enhver tvil av veien ropte hun mellom hikstene etter
Gino! Gino! Gino!

Han hørte seg selv si "Jeg elsker ham da også! Når jeg kan glemme hvordan han pinte meg den kvelden. Selv om, hver gang vi håndhilser - - " En av dem må ha
flyttet seg et steg eller to, for da hun snakket igjen var hun allerede et lite stykke unna.

"Du har gjort meg opprørt." Hun kvelte noe som lå farlig nær hysteriet. "Jeg trodde jeg var over alt dette. Du tar det på feil måte. Jeg er forelsket i Gino - - ikke avfei
det - - jeg mener det på den grove måten - - du forstår hva jeg mener. Så le av meg."

"La av kjærligheten?" spurte Philip.

"Ja. Riv det i filler. Fortell meg at jeg er en idiot, eller verre - - at han er en slyngel. Si alt det du sa da Lilia forelsket seg i ham. Det er hjelpen jeg trenger. Jeg våger å
si dette til deg fordi jeg liker deg - - og fordi du er ikke er drevet av lidenskap; du ser på livet som en forestilling; du tar ikke del i det; du ser bare på det som
underholdende eller vakkert. Så jeg kan stole på at du vil kurere meg. Er det ikke ustyrtelig morsomt, Herr Herriton?" Hun forsøkte å le selv, men ble skremt og
holdt opp. "Han er ingen fin herre, eller kristen, eller god på noen måte. Han har aldri smigret meg eller tatt notis av meg. Men fordi han er kjekk, så er det nok.
Sønnen til en italiensk tannlege med et vakkert ansikt." Hun gjentok frasen som om det var en trylleformel mot lidenskapen. "Å, er det ikke ustyrtelig morsomt, Herr
Herriton!" Så begynte hun, til hans lettelse, å gråte. "Jeg elsker ham, og jeg skammer meg ikke for det. Jeg elsker ham, og jeg skal reise til Sawston, og om jeg ikke
kan snakke om ham med deg noen ganger, så vil jeg dø."

Ved denne forferdelige avsløringen greide Philip å ikke tenke på seg selv, men på henne. Han beklaget seg ikke. Han snakket ikke engang vennlig til henne, for han
forsto at hun ikke ville tåle det. Et nonsjalant svar det hun ønsket og trengte - - noe nonsjalant og litt kynsk. Og det var faktisk det eneste svaret han kunne stole nok
på seg selv til å komme med.

"Kan hende det er det man i bøkene kaller 'en forbigående forgapelse'?"

Hun ristet på hodet. Selv dette spørsmålet var for følelsesladet. Så langt hun kjente seg selv, visste hun at når lidenskapen hennes først var vekket, så var den varig.
"Om jeg møtte ham ofte," sa hun, "så ville jeg kanskje huske hvordan han er. Eller han ville kanskje bli gammel. Men jeg tør ikke ta sjangsen på det, så ingenting kan
endre mitt forsett nå."

"Vel, du kan jo la meg få vite det om forgapelsen går over." Han kunne jo alikevel si det han ville.

"Å, du får nok vite det fort nok - - "

"Men før du drar tilbake til Sawston - - er du så fullstendig sikker?"

"På hva?" Hun hadde holdt opp med å gråte. Han behandlet henne akkurat som hun hadde håpet på.

"At du og han - - " Han smilte bittert ved tanken på dem sammen. Her var Gudenes urgamle ondskapsfulle pek, som de en gang hadde lagt på Pasiphae. Århundrer
av streben og kultur - - og verden var ennå ikke fri fra det. "Jeg skulle til å si - - hva har dere egentlig til felles?"

"Ingenting bortsett fra de gangene vi var sammen." Igjen var ansiktet hennes rødt. Han snudde seg bort.

"Hvilke - - hvilke ganger?"

"Den gangen jeg mente du var svak og giddesløs, og gikk i stedet for deg for å hente babyen. Det var begynnelsen, til den grad jeg kan spore noen begynnelse. Eller
kanskje det begynte da du tok oss med på teatret, og jeg så ham med den musikken og lyset. Men jeg forsto det ikke før neste morgen. Da du åpnet døren - - og
jeg forsto hvorfor jeg hadde vært så lykkelig. Senere, i kirken, ba jeg for oss alle; ikke for noe annerledes, men at vi bare kunne forbli som vi var - - han med det
barnet han elsket, du og jeg og Harriet trygt borte fra stedet - - og at jeg aldri kom til å møte ham eller snakke med ham igjen. Da kunne jeg ha greid meg gjennom
det - - det nærmet seg bare, som en røykstrime; det hadde ikke omringet meg."

"Men på grunn av min feil," sa Philip høytidelig, "har han mistet det barnet han elsket. Og fordi livet mitt var i fare kom du og møtte ham og snakket med ham igjen."
For det hele var tilogmed større enn hun forestilte seg. Ingen utenom ham ville noengang få innblikk i det nå. Og for å få det innblikket måtte han stå uendelig langt
utenfor. Han kunne tilogmed glede seg over at hun engang hadde fått holdt den hun elsket i armene.

"Ikke snakk om 'feil.' Jeg tror du er min venn for alltid, Herr Herriton. Men ikke vær overbærende eller vri på det eller ta skylden. Slå fra deg forestillingen om at jeg
er forfinet. Det er det som forvirrer deg. Slå det fra deg."

Mens hun snakket virket det som om hun var blitt forvandlet og faktisk ikke kunne bedømmes utfra verdimål som grov eller forfinet lenger. Ut av disse ruinene ble
noe uforgjengelig avslørt for ham - - noe som hun, som hadde skjenket det, aldri kunne ta tilbake.

"Jeg sier det igjen, ikke vær overbærende. Om han hadde bedt meg om det, så kunne jeg fort ha overgitt meg selv, kropp og sjel. Det ville vært utgangen på
redningsaksjonen for min del. Men hele tiden så han på meg som et overjordisk vesen - - en Gudinne. Jeg som dyrket hver tomme av ham og hvert ord han sa. Og
det reddet meg."

Philips blikk var festet på Campanilen i Airolo. Men istedet så han den vakre myten om Endymion. Denne kvinnen var virkelig en Gudinne når alt kom til alt. Ingen
kjærlighet kunne være nedverdigende for henne: hun sto bortenfor alt nedverdigende. Denne hendelsen, som hun mente var så simpel, og som ar så tragisk for ham,
var i virklgheten utrolig vakker. Han ble løftet til slike høyder at han nå uten å angre kunne ha fortalt henne at også han var en av hennes tilbedere. Men hva ville være
vitsen i å fortelle det til henne? For alle de vidunderlige tingene hadde skjedd.

"Takk skal du ha," var alt han tillot seg selv å si. "Takk skal du ha for alt."

Hun så svært varmt på ham, for han hadde gjort livet hennes utholdelig. Akkurat da kom toget inn i Sant Gothardtunellen. De skyndet seg tilbake til vognen for å
lukke vinduene så ikke Harriet skulle få noen knott i øynene.

1. I lang tid bestod den eneste oppvarmingen på tog av beholdere fylt av sodaacetat som ble oppvarmet i store fat. De fortsatte å utstråle varme da innholdet
krystaliserte seg, og kunne til en viss grad oppvarmes igjen ved at man ristet på dem.

2. Gubbio ligger i Umbria; Pienza, Cortona og San Gimignano ligger i Toscana; Monteriano er en tynt forkledd versjon av San Gimignano.

3. Dette er den første av flere hentydninger til 'La Vita Nuova', Dantes diktsamling om sin kjærlighet til Beatrice.

4. Santa Deodata er navnet Forster bruker for både domkirken i San Gimignano og byens skytshelgen, Santa Fina.

5. San Gimignanos erkefiende var ikke Poggibonsi, men Volterra. Uttrykket kan oversettes som: Flytt dere, folk fra Poggibonsi, Monteriano er iferd med å bli en by!

6. Legno kan både bety vedtre og vogn.

7. John Bull - - den engelske 'Ola Nordmann'.

8. Den Etruskiske Liga var en løs pre-romersk konføderasjon av byer i det som tilsvarer det moderne Toscana. Pax Romana er den lange freden som hersket under
deler av Det Romerske Keiserdømmet. Alaric var høvding for en gruppe av visigoterne som plyndret Roma i 410. Grevinne Mathilda eide slottet i Canossa der den
tysk-romerske keiseren Henrik IV måtte gå barfotet for å be om forlatelse av Pave Gregor VII i 1077.

9. Det er kanskje ikke merkelig at en attest fra Fru M'Gee fra Maida Vale ville være mer verdt enn en fra stallmesteren til dronningen av Peru, siden det aldri har
eksistert noen dronning av Peru.

10. Dogana er tollboden; i de fleste italienske byer var det dengang tollskatt på de fleste handelsvarer.

11. Et forferdelig kvarter.

12. Sitatet er åpningen på Dantes 'Divina Comedia' og kan oversettes med:

Midtveis på livets vei

Befant jeg meg plutselig i en mørk skog

Og hadde gått meg fullstendig vill.

13. Ordfører.

14. Solferino i Lombardia var på den 24. Juni 1859, under den andre italienske uavhengighetskrig, åstedet for et slag der en fransk-piedmontesisk hær overvant den
østerriske.

15. På engelsk - - på norsk har vi selvfølgelig ordet sympatisk.

16. Apoteket.

17. Cordelia og Imogene er personer fra King Lear og Cymbeline av Shakespeare.

18. Kirkens misjonsselskap.

19. Jeg skal ikke være med.

20. Den som er innteresert vil finne 'Miriams uskrevene sang' i Exodus 2:3-4, og den 'skrevene i Exodus 15:20-21

21. Kardinal Rodrigo Borgia, senere Pave Alexander VI (1492-1503), far til syv barn, der de mest berømte er Cesare og Lucrezia Borgia. Han skal anngivelig nær
ha tatt sin død av sorg da hans sønn Giovanni ble myrdet i 1497.

22. 'Buona sera', etc.: God dag, Fru vertinne. Det er hyggelig å være tilbake i Monteriano... jeg skulle gjerne ha to rom.

23. Philip forklarer at 'den unge damen føler seg ikke bra - det er solen.' Kusken og vertinnen svarer i kor, 'stakkers liten!' og vertinnen sier, 'Vær så snill - stille -
stille - en annen ung dame sover -'

24. Fra Shakespeares Hamlet.

25. En slags primitiv flammekaster.

26. Madame Bovary - hovedpersonen i romanen med samme navn av Gustave Flaubert.

27. Jeg beklager virkelig.

28. Tre vinnertall

29. Og jeg mangler dette.

30. Bellini, etc. - rennesansemalere.

31. Forster glemmer tydligvis at de ikke hadde noen bøker med seg.

32. Min søster.

33. Forster var en notorisk slapp korerekturleser, og settefeilen 'hand' for 'head' har blitt stående i stort sett alle senere utgaver.

34. Melk! Melk!

35. Frisk melk! Hvit som sne!