E. M. Forster der engler ikke tør trå Oversatt til norsk av Alexander G. Rubio & Helen Kirkman

 

Kap. 1

De var kommet til Charing Cross alle sammen for å ta farvel med Lilia - - Philip, Harriet, Irma, Fru Herriton i egen høye person. Selv Fru Theobald, ledsaget av
Herr Kingcroft, hadde våget seg på reisen fra Yorkshire for å ta farvel med sin eneste datter. Frøken Abbott var også fulgt av tallrike slektninger, og synet av så
mange folk som snakket samtidig om så totalt forskjellige ting, fikk Lilia til å bryte ut i ustyrlige latterkuler.

"For et opptog," utbrøt hun og satte seg tilrette i kupeen sin på første klasse. "Folk må jo tro vi er kongelige. Å, Herr Kingcroft, kunne du være så snill å finne noen
fotvarmere(1) til oss?"

Den hyggelige unge mannen skyndet seg avsted, og Philip tok hans plass og overøste henne med en siste strøm av råd og formaninger - - om hvor hun burde dra,
hvordan hun skulle lære italiensk, når hun burde bruke myggnett, hvilke malerier hun burde se på.

"Du må huske det," avsluttet han, "at det kun er ved å dra utenfor de opptråkkede stiene at du virkelig kan lære landet å kjenne. Besøk småbyene - - Gubbio,
Pienza, Cortona, San Gemignano, Monteriano(2). Og du må love meg å ikke falle for den turistidéen at Italia bare er et museum av antikviteter og kunst. Lær å forstå
og elske italienerne, for menneskene er mer vidunderlige enn landet."

"Jeg skulle så ønske du kunne bli med, Philip," sa hun, da hun var smigret over den uvante oppmerksomheten fra svogeren.

"Jeg skulle ønske det jeg óg." Han kunne ha gjort det uten særlig vanskligheter, for advokatpraksisen hans var ikke så krevende at han ikke kunne unne seg en og
annen ferie. Men familien hans mislikte de stadige reisene hans til Kontinentet, og han likte på en måte tanken om at han var for opptatt til å reise fra byen.

"Adjø, kjære alle sammen. For et styr!" Hun fikk øye på den lille datteren sin Irma, og følte at det var påkrevet med en smule moderlig alvor. "Adjø, min kjære. Nå
får du passe på å oppføre deg pent og gjøre som Besta sier."

Hun hadde ikke sin egen mor i tankene, men svigermoren, Fru Herriton, som avskydde tittelen Besta.

Irma løftet et alvorlig ansikt for å få et kyss og sa forsiktig, "Jeg skal gjøre mitt beste."

"Hun kommer sikkert til å oppføre seg pent," sa Fru Herriton, som sto avventende litt utenfor oppstyret. Men Lilia ropte allerede til Frøken Abbott, en høy, alvorlig,
og ganske tiltrekkende ung dame som overrakte sine avskjedshilsninger på en litt roligere måte.

"Caroline, kjære Caroline! Hopp inn, ellers kommer følgesvennen din til å reise uten deg."

Og Philip, som alltid ble beruset av tanken på Italia, hadde satt igang igjen med å fortelle henne om de store øyeblikkene på den kommende reisen hennes - -
Campanillen i Airolo, som kom til å ta pusten fra henne når hun kom ut av St. Gothardtunellen, han forutså fremtiden; utsikten over Ticino og Lago Maggiore når
toget klatret opp åsene ved Monte Cenere; utsikten over Lugano, utsikten over Como - - Italia bredte seg ut for henne nå - - ankomsten ved det første stoppestedet
hennes, da hun, etter å ha kjørt gjennom mørke og møkkete gater i lang tid, plutselig, blant brølet av trikkene og det grelle lyset fra gatelyktene, kom til å få øye på
spirene på katedralen i Milano.

"Lommetørkler og krager," ropte Harriet, "i det graverte skrinet mitt! Jeg har lånt deg det graverte skrinet mitt."

"Gode gamle Harry!" Hun kysset alle en gang til, og de var tause et øyeblikk. Så smilte alle sammen, bortsett fra Philip, som hadde problemer med å puste i all
røken, og gamle Fru Theobald, som hadde begynt å gråte. Frøken Abbott steg inn i vognen. Konduktøren selv lukket døren og sa til Lilia at hun var helt trygg. Så
begynte toget å bevege seg, og alle sammen fulgte det et par skritt og viftet med lommetørklene og kom med lystige små rop. I det øyeblikk dukket Herr Kingcroft
opp igjen med en fotvarmer mellom hendene, som om det var et tefat. Han var lei for at han var for sent ute og ropte med skjelvende stemme:

"Farvel, Fru Charles. Ha det hyggelig, og måtte Gud velsigne deg."

Lilia smilte og nikket, men så ble det latterlige synet av fotvarmeren for mye for henne, og hun satte i å le igjen.

"Å, jeg er så lei for det," ropte hun tilbake, "men du ser så rar ut. Å, dere ser så rare ut alle sammen der dere står og vinker! Å Gudamegen!" Og hun forsvant ut i
tåken mens hun lo hjelpesløst.

"Så godt humør til å begynne på en så lang reise," sa Fru Theobald og tørket en tåre fra øynekroken.

Herr Kingcroft tilkjennega alvorlig sin enighet ved å nikke.

"Jeg skulle ønske," sa han, "at Fru Charles hadde fått med seg fotvarmeren. Disse stasjonsbetjentene i London bryr seg bare ikke om en fyr fra landet."

"Men du gjorde da ditt beste," sa Fru Herriton. "Og jeg syntes det virkelig var riddelig av deg å ta med deg Fru Theobald hele denne veien på en dag som dette." Så
håndhilste hun ganske fort og lot ham ta med seg Fru Theobald hele veien tilbake.

Sawston, hennes eget hjem, var like i nærheten av London, og de var ikke for sent til te. Teen ble servert i spisestuen, med et egg til Irma, for å hjelpe på humøret.
Huset virket merkelig stille etter fjorten dagers ståhei, og samtalen var oppbrutt og dempet. De undret seg på om de reisende hadde kommet frem til Folkestone, om
det kom til å være anstrengende, og hva som kom til å hende med stakkars Frøken Abbott.

"Og når kommer skuta frem til Italia, Besta?" spurte Irma.

"Det heter 'Farmor,' min kjære; ikke 'Besta,'" sa Fru Herriton og ga henne et kyss. "Og det heter 'et skib' eller 'dampskib,' ikke 'skute.' Skuter har seil. Og moren din
skal ikke reise sjøveien helt frem. Ta en titt på Europakartet, så ser du hvorfor. Harriet, ta henne med deg. Bli med Tante Harriet, så skal hun vise deg kartet."

"Jeppers!" sa den lille piken og slepte den motvillige Harriet med seg inn i biblioteket. Fru Herriton og sønnen ble alene tilbake. Det var en umiddelbar fortrolighet
mellom dem.

"Så tar Det Nye Liv(3) til," sa Philip.

"Stakkars barn, så vulgær!" mumlet Fru Herriton. "Men det er forbløffende at hun ikke er verre. Hun tar da litt etter stakkars Charles."

"Og - - dessverre, dessverre! - - Litt etter gamle Fru Theobald. For et skrekkelig vesen det var! Jeg trodde sannelig damen var invalid så vel som imbesil. Hvorfor i
all vedren kom hun dit?"

"Herr Kingcroft overtalte henne. Jeg er sikker på det. Han ville treffe Lilia igjen, og det var den eneste måten."

"Jeg håper han er fornøyd. Jeg synes nå ikke akkurat svigerinnen min hadde helt dreisen på å ta farvel."

Fru Herriton grøsset.

"Jeg bryr meg ikke om noe, så lenge hun er borte - - og borte sammen med Frøken Abbott. Det er forstemmende å tenke på at en enke på treogtredve skulle trenge
en ti år yngre pike til å ta vare på seg."

"Jeg synes synd på Frøken Abbott. Heldigvis sitter beundreren fast i England. Herr Kingcroft kan ikke forlate avlingen eller klimaet eller noe sånt noe. Jeg tror heller
ikke han forbedret sjansene sine noe særlig i dag. På samme måte som Lilia, så har han evnen til å te seg latterlig offentlig."

Fru Herriton svarte, "når en mann hverken har formue elller manerer, og ikke har gode forbindelser, eller er kjekk, eller intelligent, så må da til og med Lilia forkaste
ham etterhvert."

"Nei. Jeg tror hun ville tatt til takke med hvem som helst. Helt til det siste, når hun pakket bagasjen, 'flørtet' hun med den hakeløse kapellanen. Begge kapellanene
manglerforsåvidt hake, men hennes hadde de klammeste hendene. Jeg traff på dem i parken. De snakket om Mosebøkene."

"Kjære gutten min! Hun har, om mulig, blitt verre og verre. Det var ideen din om denne italiareisen som reddet oss!"

Philip lyste opp ved dette lille komplimentet.

"Det merkelige er at hun faktisk var ganske ivrig - - spurte meg alltid ut om opplysninger; og selvfølgelig var jeg mer enn glad for å hjelpe henne. Jeg vedgår at hun er
Filistiner, ufattelig enfoldig, og at kunstsmaken hennes er helt på jordet. Men det er da alikevel noe å ha en slags smak i det hele tatt. Og jeg tror virkelig at Italia
forfiner og opphøyer alle som kommer dit. Det er verdens skole så vel som lekegård. Det taler virkelig til Lilias fordel at hun ville reise dit."

"Hun ville ha reist hvorsomhelst," sa moren hans, som hadde hørt nok lovsanger om Italia. "Jeg og Coroline Abbott klarte med nød og neppe å overtale henne fra å
reise til Rivieraen."

"Nei, mor; nei. Hun var virkelig innstilt på å dra til Italia. Denne reisen blir virkelig en prøvesten for henne." Han fant hele reisen smått romantisk: Det var noe halvveis
tiltrekkende, halvveis frastøtende ved tanken på denne vulgære kvinnen på reise gjennom de stedene han elsket og høyaktet. Hvorfor skulle hun ikke bli forvandlet?
Det hadde da hendt med Goterne.

Fru Herriton trodde ikke ikke på hverken romantikken eller forvandlingen, eller på historiske sammenligninger, eller på noe som helst annet som kunne forstyrre
husfreden. Hun skiftet hendig tema før Philip tok helt av. Kort etter kom Harriet tilbake etter å ha gjennomført geografitimen. Irma gikk til sengs tidlig og ble bredd
over av bestemoren. Deretter arbeidet de to kvinnene og spillte kort. Philip leste i en bok. Og slik falt de til ro i sitt stille, lønnsomme liv, som fortsatte uavbrutt
gjennom vinteren.

Det var nå omtrent ti år siden Charles hadde forelsket seg i Lilia Theoabld fordi hun var vakker, og i løpet av den tiden hadde Fru Herriton knapt hatt et øyeblikks
ro. I seks måneder hadde hun intrigert for å forhindre giftemålet, og da det hadde funnet sted vendte hun seg mot en ny oppgave - - å holde styr på svigerdatteren.
Lilia måtte styres gjennom livet uten å bringe skam over familien hun hadde giftet seg inn i. Hun ble støttet av Charles, av datteren Harriet, og, så fort han var gammel
nok, av den intelligente i familien, Philip. Det gjorde det hele vanskligere da Irma ble født. Men heldigvis skrantet det med Fru Theobald, som hele tiden forsøkte å
blande seg inn. Det var etter hvert et tiltak for henne å komme seg fra Whitby, og Fru Herriton forhindret det så langt som mulig. Den forunderlige kampen som
kjempes om hver eneste baby ble utkjempet og avgjort tidlig. Irma tilhørte sin fars familie, ikke sin mors.

Charles døde, og kampen tok til igjen. Lilia forsøkte å hevde seg, og sa at hun ville dra og ta vare på Fru Theobald. Det krevdes all den vennlighet Fru Herriton
kunne mønstre for å forhindre henne. Til slutt fant man et hus til henne i Sawston, og der bodde hun i tre år sammen med Irma under stadig forfinende innflydelse fra
den avdøde ektemannens familie.

Under et av de sjeldne besøkene hennes i Yorkshire begynte vanskene igjen. Lilia betrodde til en venn at hun likte Herr Kingcroft svært godt, men at hun ikke
akkurat var forlovet med ham. Nyhetene fant veien til Fru Herriton, som skrev øyeblikkelig og ba om en forklaring og påpekte at Lilia enten måtte være forlovet eller
ikke, siden det ikke fantes noen mellomtilstand. Det var et godt brev, og skremte Lilia svært. Hun forlot Herr Kingcroft uten at det engang var nødvendig med en
unnsetningsekspedisjon. Fru Herriton brukte anledningen til å snakke med henne om enkens og morens plikter mer alvorlig enn hun noen gang hadde gjort. Men på
et eller annet vis ble ting aldri de samme etter dette. Lilia nektet å finne sin plass blant Sawstons fruer. Hun var en dårlig husmor og var stadig offer for en eller annen
hjemmlig krisetilstand, som Fru Herriton, som hadde beholdt de samme tjenerne i årevis, måtte gripe inn og ordne opp i. Hun lot Irma være borte fra skolen uten
noen god grunn, og lot henne bruke ringer. Hun lærte seg å sykle, for å 'vekke opp stedet', og seilte ned High Street en søndags ettermiddag, for deretter å falle av
ved kirkesvingen. Om hun ikke hadde vært et familiemedlem, ville det ha vært underholdende. Men til og med Philip, som i teorien elsket å trosse de engelske
konvensjonene, viste seg situasjonen voksen og gav henne en overhaling som hun husket til sin dødsdag. Det var også på denne tiden at de oppdaget at hun fortsatt
tillot Herr Kingcroft å skrive til henne 'som en herrevenn,' og å sende presanger til Irma.

Philip fikk idéen om Italia, og situasjonen ble reddet. Caroline, sjarmerende, nøkterne, Caroline Abbott, som bodde to kvartal unna, var på utkikk etter en reisefelle
til et års utenlandsopphold. Lilia kvittet seg med huset, solgte halvparten av møblene, etterlot den andre halvparten og Irma hos Fru Herriton og hadde nå reist, til
stående ovasjoner, for å få luft under vingene.

Hun skrev ofte til dem gjennom vinteren - - oftere enn hun skrev til sin egen mor. Brevene hennes var alltid oppstemte. Firenze var helt fortryllende, Napoli en drøm,
men noe illeluktende. I Roma måtte man simpelthen sitte stille å føle. Philip mente bestemt at hun hadde forbedret seg. Han var spesielt glad da hun tidlig på våren
begynte å finne frem til de mindre byene som han hadde anbefalt.

"På et sted som dette," skrev hun, "føler man virkelig at man er ved selve roten, og utenfor allfarvei. Når man titter ut av et gotisk vindu hver morgen, virker det
umulig at middelalderen noen gang endte." Brevet var sendt fra Monteriano og sluttet med en ikke ueffen beskrivelse av den vidunderlige lille byen.

"Det er da i det minste noe at hun er fornøyd," sa Fru Herriton. "Men ingen kunne bo tre måneder sammen med Caroline Abbott uten å forbedre seg en smule."

Akkurat da kom Irma hjem fra skolen, og hun leste brevet fra moren for henne, mens hun hele tiden rettet opp de tidvise gramatiske feilene, for hun støttet helhjertet
opp om foreldreautoriteten - - Irma lyttet høflig, men skiftet raskt emne til fordel for hockey, som hun var fullstendig oppslukt av akkurat da, de skulle stemme over
uniformsfargen den ettermiddagen - - gult og hvitt, eller gult og grønt. Hva mente bestemoren?

Fru Herriton hadde selvfølgelig en mening som hun gjorde nøye greie for, selv om Harriet sa at farger var unødvendig på barn, og Philip som sa at de var stygge. Hun
begynte å bli stolt av Irma, som hadde forbedret seg betraktelig, og ikke kunne kalles det mest forferdelige lenger - - et vulgært barn. Hun var ivrig på å forme henne
før moren vendte tilbake. Så hun hadde ingen innvendinger til at de reisende kom seg så sakte frem, og foreslo til og med at de burde bli lenger enn det ene året om
de følte for det.

Lilias neste brev kom også fra Monteriano, og Philip ble helt over seg av entusiasme.

"De har blitt der i over en uke!" utbrøt han. "Du verden! Ikke engang jeg hadde gjort det. De må virkelig like seg der, for hotellet er ikke mye å skryte av."

"Jeg forstår meg ikke på folk," sa Harriet. "Hva i all verden er det de gjør hele dagen? Og det er vel ingen kirke der, går jeg ut ifra."

"Santa Deodata(4) ligger da der, en av de vakreste kirkene i Italia."

"Jeg mener selvfølgelig en Engelsk kirke," sa Harriet stivt. "Lilia lovet meg at hun alltid skulle passe på å være i en større by på søndager."

"Om hun overværer en messe i Santa Deodata, så vil hun finne mer skjønnhet og oppriktighet enn det som finnes i alle Kaminene i Europa til sammen."

'Kaminen' var klengenavnet hans på St. James', et lite, deprimerende gudshus søsteren pleide å frekventere. Hun tok seg alltid nær av at man gjorde narr av den, og
Fru Herriton grep raskt inn.

"La nå være da, kjære. Hør på brevet fra Lilia: 'Vi elsker dette stedet, og jeg vet ikke hvordan jeg kan få takket Philip for å ha fortalt meg om det. Det er ikke bare
pittoreskt, men her finner man de opprinnelige italienerne i all sin enkelhet og sjarme. Freskemaleriene er vidunderlige. Caroline, som blir hyggeligere for hver dag
som går, er svært opptatt av å tegne.'"

"Hver sin smak!" sa Harriet, som alltid avleverte en platthet som om den var et epigram. Hun var merkverdig fiendtlig innstilt til Italia, som hun aldri hadde besøkt, og
det eneste inntrykket hun hadde av Kontinentet var en seks ukers tur nå og da til de protestantiske delene av Sveits.

"Å, Harriet er virkelig for ille!" sa Philip sa fort hun hadde forlatt rommet. Moren hans lo og ba ham om ikke å være slem; og en videre diskusjon ble stanset av at
Irma, som var på vei til skolen, dukket opp. Det er ikke bare i kirkelige pamfletter at barnet er en fredsstifter.

"Vent litt, Irma," sa onkelen hennes. "Jeg skal en tur ned til stasjonen. Så du får gleden av mitt selskap."

De gikk sammen. Irma ble glad; men samtalen gikk tregt, for Philip kunne ikke kunsten å snakke til de yngre. Fru Herriton satt en stund til ved frokostbordet og leste
brevet fra Lilia om igjen. Så hjalp hun kokken med å rydde av, gav instruksjoner om middagen, og satte hushjelpen igang med å sette istand salongen, som stort sett
kun ble benyttet på tirsdager. Været var nydelig, og hun tenkte hun kanskje kunne få stelt litt i hagen, siden det fremdeles var ganske tidlig. Hun ropte på Harriet,
som hadde kommet seg etter fornærmelsen mot St. James', og sammen gikk de ut til kjøkkenhagen og begynte å så noen tidlige grønnsaker.

"Vi sparer ertene til slutt; de er morsomst," sa Fru Herriton, som hadde evnen til å gjøre arbeid til en lyst. Hun og eldstedatteren kom alltid godt ut av det med
hverandre, på tross av at de ikke hadde noe særlig til felles. Harriets oppdragelse hadde nesten vært for vellykket. Som Philip en gang sa, så hadde hun "glefset i seg
alle kardinaldydene uten å kunne fordøye dem." Selv om hun var gudfryktig og patriotisk, og en stor moralsk tilgang for hjemmet, så manglet hun den smidigheten og
taktfullheten som moren satte så høyt, og som hun hadde ventet at hun skulle lære seg. Om Harriet hadde fått det som hun ville, ville det ha drevet Lilia til et åpent
brudd, og, hva som var verre, så hadde hun gjort det samme med Philip to år tidligere, da han hadde kommet tilbake full av entusiasme for Italia og hadde gjort narr
av Sawston og alt dets vesen.

"Det er en skam, mor!" hadde hun utbrutt. "Philip ler av alt - - Leseklubben, Diskusjonsforeningen, Den Oppbyggelige Whistklubben og Basarene. Folk liker det
ikke. Vi har anseelsen vår å tenke på. Et splittet hus kan ikke stå."

Fru Herriton svarte med de minneverdige ordene:

"La Philip si hva han vil, så vil han la oss gjøre hva vi vil." Og Harriet hadde slått seg til ro med det.

De sådde de kjedeligere grønnsakene først, og en behagelig følelse av rettskaffen tretthet satte inn da de satte igang med ertene. Harriet trakk en hyssing for å få
radene rette, og Fru Herriton skrapte opp en fure men en skarp pinne. Da de nærmet seg slutten tittet hun på klokken sin.

"Den er blitt tolv! Den sene posten har kommet. Løp og se om det er noen brev."

Harriet hadde ikke lyst til å gå.

"La oss gjøre oss ferdig med ertene. Det kommer ikke til å være noen brev."

"Nei, kjære; vær så snill og gå. Jeg kan så ertene, så kan du dekke dem til - - og pass på at fuglene ikke får øye på dem!"

Fru Herriton var svært nøye med å la ertene falle gjevnt fra hånden, og ved enden av raden gjorde hun seg den tanken at hun aldri hadde sådd bedre. Dyre var de
også.

"Det var faktisk ett fra gamle Fru Theobald," sa Harriet da hun kom tilbake.

"Les brevet for meg. Jeg er skitten på hendene. Så utålelig det brevpapiret med monogram er."

Harriet åpnet konvolutten.

"Jeg forstår ikke," sa hun; "Det gir ingen mening."

"Det har da vel brevene hennes aldri gjort."

"Men det er mer tåplig enn vanlig," sa Harriet, og stemmen hennes begynte å skjelve. "Se her, les det, mor; jeg forstår ingen ting."

Fru Herriton tok overbærende imot brevet.

"Hva er det som er så vanskelig?" sa hun etter en lang pause. "Hva er det som du ikke forstår ved dette brevet?"

"Meningen - - " stammet Harriet.

"Meninger er da ganske tydelig - - Lilia er blitt forlovet. Ikke begynne å gråte nå da, kjære; vær så snill og ikke gråt - - ikke si noe i det hele tatt. Det ville være mer
enn jeg kunne bære. Hun skal gifte seg med en eller annen fyr hun har møtt på et hotell. Ta brevet og les selv." Plutselig brøt hun sammen på grunn av noe som kunne
virke som en bagatell. "Hvordan våger hun å ikke fortelle meg det med en gang! Hvordan våger hun å skrive til Yorkshire først! Så jeg må høre det fra Fru Theobald
- - i et nedlatende, uforskammet brev som dette? Har jeg ikke noe krav på respekt i det hele tatt? Merk deg dette, kjære" - - sinnsbevegelsen overmannet henne - -
"merk deg at jeg aldri kommer til å tilgi henne for dette!"

"Å, hva skal vi gjøre?" stønnet Harriet. "Hva skal vi gjøre?"

"Først dette!" Hun rev brevet opp i små biter og strødde dem over bedet. "Og så et telegram til Lilia! Nei! Et telegram til Frøken Caroline Abbott. Hun har også en
del å svare for."

"Å, hva skal vi gjøre?" gjentok Harriet men hun fulgte etter moren inn. Hun var fullstendig hjelpeløs stilt ovenfor en slik uforskammethet. Hvilken skrekklig ting - -
hvilken skrekkelig person hadde fått tak på Lilia? "En eller annen fyr på hotellet." Det var det eneste som sto i brevet. Hva slags person? En fin herre? En
Engelskmann? Det sa brevet ingenting om.

"Send telegram om grunnen til å bli i Monteriano. Besyndelige rykter," leste Fru Herriton og adresserte telegrammet til 'Abbott, Stella d'Italia, Monteriano, Italia.'
"Om det er et telegrafkontor der," la hun til, "så er det mulig vi får et svar allerede i kveld. Siden Philip kommer tilbake ved syvtiden, og kvart over åtte-toget
korresponderer med nattfergen ved Dover - - Harriet, når du stikker bort med dette, så hent 100 i 5 sedler i banken. Kom deg avsted med en gang, kjære; ikke si
noe. Jeg så at Irma har kommet hjem; gå fort... Vel, kjære Irma, og hvilket lag er du med i idag - - Frøken Ediths eller Frøken Mays?"

Men så fort hun hadde oppført seg som vanlig ovenfor barnebarnet, gikk hun til bibilotetet og tok frem det store atlaset, for hun ville vite mer om Monteriano.
Navnet sto med minste skrifttype, mellom en ullbrun klynge av åser som ble kaldt 'Sub-Appeninnene.' Det var ikke så langt fra Siena, som hun hadde lært om i
skolen. Det gikk en tynn, stiplet svart linje forbi, og hun visste at dette var en jernbane. Men kartet overlot en god del til fantasien, og hun hadde ingen. Hun slo opp
stedet i 'Childe Harold,' men Byron hadde ikke vært der. Heller ikke Mark Twain hadde besøkt det i 'Tramp Abroad.' Litteraturens ressurser var uttømt: Hun ble
nødt til å vente til Philip kom hjem. Og tanken på Philip gav henne ideén å prøve rommet hans, og der fant hun 'Det Sentrale Italia,' av Baedeker, og hun åpnet den
for første gang i livet og leste det følgende: - - Monteriano (inb.4.800). Hoteller: Stella d'Italia, Kun tålelig; Globo, skittent. Kafe Garibaldi. Post og telegrafkontor i
Corso Vittorio Emmanuele, ved siden av teateret. Prospektkort i Seghena (billigere i Firenze). Dilligence (1 lira) korresponderer med hovedbanen.

Hovedattraksjoner (2-3 timer): Santa Deodata, Palazzo Pubblico, Sant' Agostino, Santa Caterina, Sant' Ambrogio, Palazzo Capocchi. Guide (2 lire) unødvendig.
Man burde ikke unnvære en tur omkring murene. Utsikten fra Rocca (et lite vederlag) er best ved solnedgang.

Historie: Monteriano, antikkens Mons Rianus, hvis Ghibelline-sympatier bemerkes av Dante (purg. XX.), frigjorde seg fra Poggibonsi i 1261. Herav hentydningen,
"Poggibonizzi, ftti in la, che Monteriano si fa citta!(5)" Som inntil nylig sto skrevet over byporten mot Siena. Den forble uavhengig til 1530, da den ble plyndret av
pavedømmets tropper og ble innlemmet i storhertugdømmet Toscana. Den hadde deretter liten betydning, og kretsfengselet ligger der i dag. Innbyggerne særmerkes
fortsatt ved sin sjarmerende væremåte.

Den reisende fortsetter fra Sienaporten til kirken Santa Deodata og vil legge merke til (i 5. Kapell til høyre) de sjarmerende freskomaleriene...

Fru Herriton fortsatte ikke. Hun var ikke av de som fant den skjulte sjarmen hos Baedeker. En del av informasjonen virket unødvendig på henne, og alt sammen var
kjedelig. Mens Philip aldri kunne lese "Utsikten fra Rocca (et lite vederlag) er best ved solnedgang" uten å kjenne et stikk i hjertet. Hun satte boken tilbake på plass,
gikk nedenunder og tittet opp og ned asfaltstiene etter datteren. Hun fikk til slutt øye på henne to kvartaler unna, der hun forgjeves forsøkte å riste av seg Herr
Abbott, Frøken Caroline Abbotts far. Harriet var alltid uheldig. Til slutt kom hun tilbake, varm, opprørt, nedlesset med pengesedler, og Irma hoppet entusiastisk mot
henne og tråkket hardt på liktornen hennes.

"Føttene dine blir jo større for hver dag," sa den forpinte Harriet og gav niesen et hardt dytt. Så begynte Irma å gråte, og Fru Herriton var irritert på Harriet for å ha
blitt irritert. Lunsjen var forferdelig; og mens de spiste puddingen fikk de høre at kokken, ved rå kraft, hadde brukket av en svært viktig bryter på ovnen.

"Det er ganske enkelt for galt," sa Fru Herriton. Irma sa at det var dobbelt for galt og fikk beskjed om å ikke være nesevis. Etter lunsjen tok Harriet frem Baedeker
og leste om Monteriano, antikkens Mons Rianus, med såret stemme til moren stanset henne.

"Det er latterlig å lese det, kjære. Hun skal da vel ikke gifte seg med noen derfra. Det er naturligvis en eller annen turist som bodde på hotellet. Stedet har ingen ting å
gjøre med det i det hele tatt."

"Men for et sted å reise til! Hvilke dannede mennesker møter du egentlig i et hotell?"

"Men jeg har jo fortalt deg gang på gang at det ikke er poenget om han er dannet eller udannet. Lilia har fornærmet familien vår, og det skal hun få bøte for. Og når
du rakker slik ned på hoteller, så tror jeg du glemmer at jeg møtte din far i Chamounix. For øyeblikket har du ingen ting å bidra med, kjære, så det er best du holder
munn. Jeg skal ut på kjøkknet for å snakke om ovnen."

Hun snakket så alt for meget, og kokken sa at om hun ikke dugde - - så var det best hun sa opp. En filleting rett i nærheten er større enn en stor ting langt unna, og
Lilias forsyndelse på et fjell i det sentrale Italia falt umiddelbart i skyggen. Fru Herriton fór avgårde til et arbeidskontor, misslyktes; fór avsted til et annet, misslyktes
igjen; kom hjem, fikk beskjed av hushjelpen at siden alt var så kaotisk, så var det best at hun sa opp også; drakk te, skrev seks brev, ble avbrutt av kokken og
hushjelpen, som begge gråt i strie strømmer, ba om unnskyldning og tryglet om å få jobbene tilbake. Midt oppe i seiersrusen ringte det på døren, og det kom et
telegram: "Lilia forlovet med italiensk adelsmann. Skriver snart. Abbott."

"Ikke noe svar," sa Fru Herriton. "Hent Herr Philips Gladstone fra loftet."

Hun ville ikke la seg skremme av det ukjente. Faktisk begynte hun å få en viss anelse nå. Mannen var nok ingen italiensk adelsmann, ellers ville nok titelen vært nevnt
i telegrammet. Det måtte ha vært skrevet av Lilia. Bare hun ville ha gjort seg skyldig i et vulgært uttrykk som "italiensk adelsmann." Hun husket broker av brevet
tidligere på morgnen: "Vi elsker dette stedet - - Caroline, som blir hyggeligere for hver dag som går, er svært opptatt av å tegne - - her finner man italienerne i all sin
enkelhet og sjarme." Og bemerkningen i Baedeker, "Innbyggerne særmerkes fortsatt ved sin sjarmerende væremåte," fikk plutselig en illevarslende klang. Om Fru
Herriton manglet fantasi, så tok hun det igjen på intuisjon, en mer nyttig evne, og bildet som hun gjorde seg av Lilias forlovede viste seg å ikke ligge langt fra
virkligheten.

Slik hadde det seg at Philip ble mottatt med nyheten om at han måtte reise til Monteriano om en halv time. Han var havnet i en pinlig situasjon. I over tre år hadde
han lovprist italienerne, men han hadde aldri vurdert tanken å ha en som slektning. Han forsøkte å dempe det hele ovenfor moren, men innerst inne var han enig med
henne da hun sa:

"Mannen kan være en hertug eller en lirekassespiller. Det er ikke poenget. Om Lilia gifter seg med ham, vanærer hun Charles' minne, hun vanærer Irma, og hun
vanærer oss. Derfor forbyr jeg det, og om hun ikke adlyder så er vi ferdig med henne for alltid."

"Jeg skal gjøre hva jeg kan," sa Philip med lav stemme. Det var første gang han i virkeligheten var nødt til å gjøre noe. Han kysset moren og søsteren og kilte Irma.
Entréen virket varm og koselig da han tittet tilbake på den fra den kjølige marsnatten, og han reiste motvillig til Italia, som om det var noe dagligdags og kjedelig.

Før Fru Herriton gikk til sengs skrev hun til Fru Theobald og sa rett ut hva hun mente om Lilias oppførsel og antydet at dette var et spørsmål der alle til syvende og
sist måtte velge side. Som en ettertanke la hun til at brevet fra Fru Theobald hadde kommet den morgenen.

Akkurat i det hun skulle gå ovenpå husket hun at hun aldri hadde dekket til ertene. Det opprørte henne mer enn noe annet, og hun hamret neven i rekkverket av
raseri igjen og igjen. På tross av at det var sent tok hun frem en lykt fra redskapsskuret og gikk ut i hagen for å rake jord over dem. Spurvene hadde tatt hver eneste
en. Men talløse biter av brevet lå der fremdeles og skjemmet det ryddige bedet.

Kap. 2

Når den omtåkede turist stiger av ved stasjonen i Monteriano, står han plutselig midt ute på landet. Det ligger noen få hus i nærheten av stasjonen, og mange flere
ligger spredt over sletten og oppover åssidene, men noen by, middelaldersk eller ikke, ser man ikke snurten av. Han må få tak i det som treffende kalles en 'legno'(6)
- - et trestykke - - og kjøre omkring tolv kilometer langs en utmerket vei for å komme til middelalderen. For det er umulig, i tillegg til å være bespottelig, å gjøre det
unna så raskt som i Baedeker.

Klokken nærmet seg tre om ettermiddagen da Philip forlot snusfornuftens verden. Han var så lei av å reise at han hadde sovnet på toget. Medpassasjerene hans
hadde den sedvanlige italienske spådomsevnen, og da de kom til Monteriano visste de at han skulle dit og lempet ham ut. Føttene hans sank ned i den varme asfalten
på perrongen, og som i en drøm så han toget rulle avgårde, mens stasjonsbetjenten som burde tatt seg av bagasjen hans, løp langs med linjen og lekte sisten med
vakten. Dessverre! Han var ikke i humør for Italia. Å prute på prisen for en 'legno' kjedet ham usigelig. Mannen ba om seks lire; og selv om Philip var klar over at
det for en tolv kilometers tur ikke burde være mer enn fire, så var han mer enn glad for å gi ham det han ba om, og dermed ødelegge resten av dagen for den
stakkars mannen. Han ble reddet fra denne sosiale blunderen av høye rop, og da han tittet opp på veien fikk han øye på en fyr som smelte med pisken og veivet med
tømmene og kjørte to hester i rasende fart, og bak ham så han den svaiende skikkelsen av en kvinne som lik en sjøstjerne holdt seg fast i hva som helst hun kunne få
grep på. Det var Frøken Abbott, som nettopp hadde mottatt brevet hans fra Milano, der han hadde sagt fra når han ville ankomme, og hadde skyndet seg ned for å
møte ham.

Han hadde kjent Frøken Abbott i årevis og hadde aldri hatt noen særlig formening om henne på den ene eller andre måte. Hun var hyggelig, stille, kjedelig og
omgjengelig, og ung kun fordi hun var treogtyve: Det var ingen ting, hverken ved utseendet eller oppførselen hennes som antydet noen ungdommelig ild. Hun hadde
tilbragt hele livet i Sawston sammen med en kjedelig og omgjengelig far, og det behagelige, bleke ansiktet hennes, opptatt med ett eller annet veldelighetsformål, var
et velkjent syn i Sawstons gater. Det var overraskende at hun noen gang skulle ønske å forlate dem; men som hun selv så sant sa, "jeg er John Bull(7) inn til margen,
men jeg har nå lyst til å se Italia, bare en gang. Alle sier at det er så vidunderlig, og at man ikke kan få noe riktig inntrykk fra bøker i det hele tatt." Kapellanen ymtet
frempå at et år var ganske lang tid; og frøken Abbott svarte ham med kledelig koketteri, "men du må da la meg få oppleve dette ene eventyret! Jeg lover å gjøre det
en, og bare en, gang. Det vil gi meg ting og tenke på og snakke om for resten av livet." Kapellenen hadde gitt sitt samtykke; det hadde også Herr Abbott. Og her
satt hun i en 'legno', alene, støvete, skremt, og med så mye å svare for som den mest freidige eventyrerske man kunne tenke seg.

De håndhilste uten å si noe. Hun gjorde plass for Philip og bagasjen hans under høylytte protester fra den tapende kusken, som kun ble overvunnet av den samlede
veltalenheten til stasjonsmesteren og stasjonstiggeren. Stillheten varte til de dro av sted. I tre dager hadde han vurdert hva han skulle gjøre, og enda mer hva han
skulle si. Han hadde drømt frem dusinvis innbiltde samtaler der all hans logikk og veltalenhet førte ham til seieren. Men hvordan skulle man begynne? Han var dypt i
fiendeland, og alt - - den stekende solen, den kalde luften bak varmen, de endeløse radene av oliventrær, som sto velordnet, men alikevel mystiske - - virket
unaturlige i forhold til den rolige atmosfæren i Sawston der tankene hans hadde tatt form. I utgangspunktet hadde han gjort en betydelig innrømmelse. Om giftemålet
virkelig var passende, og om Lilia sto på sitt, så ville han gi etter og stole på sin innflytelse over moren til å ordne ting. Han ville aldri ha gjort den innrømmelsen i
England; men her i Italia, hadde Lilia i alle fall, uansett hvor lunefull og tåplig hun enn var, utviklet seg til å bli et menneske.

"Skal vi snakke om det nå?" spurte han.

"For all del," sa Frøken Abbott svært opprørt. "Om du ville være så vennlig."

"Så hvor lenge har hun vært forlovet?"

Ansiktet hennes tilhørte en fullstendig tåpe - - en vettskremt tåpe.

"En kort stund - - en virkelig kort stund," stammet hun, som om han ville finne trøst i den korte tiden.

"Jeg skulle gjerne vite akkurat hvor lenge, om du kan huske det."

Hun begynte omstendelig å telle på fingrene.

"Nøyaktig elleve dager," sa hun til slutt.

"Hvor lenge har dere vært her?"

Flere utregninger, mens han trampet irritert med foten.

"Nærmere tre uker."

"Kjente dere ham før dere kom hit?"

"Nei."

"Å! Hvem er han?"

"En fastboende."

En ny taushet tok til. De hadde forlatt slettelandet nå og klatret seg oppover åssiden, men oliventrærne omgav dem stadig. Kusken, en jovial fet mann, hadde steget
av for å hvile hestene, og gikk ved siden av vognen.

"Jeg forsto det slik at de møttes på hotellet. Vidre forstår jeg det slik at han er en italiensk adelsmann."

Hun svarte ikke.

"Kunne jeg få vite navnet hans?"

Frøken Abbott hvisket, "Carella." Men kusken hørte henne, og et glis delte ansiktet hans. Forlovelsen var visst allerede allment kjent.

"Carella? Conte eller Marchese, eller hva?"

"Signor," sa Frøken Abbott og så hjelpeløst bort.

"Det er mulig jeg kjeder deg med disse spørsmålene. Om så er tilfelle, kan jeg gjerne gi meg."

"Å, nei, vær så snill; ikke i det hele tatt. Jeg er her - - av eget valg - - for å gi deg all den informasjon som du naturligvis - - og for å se om jeg på noen måte - - bare
spør om hva du vil."

"Så hvor gammel er han?"

"Å, ganske ung. Enogtyve, tror jeg."

Philipe utbrøt, "Herregud!"

"Man skulle ikke tro det," sa Frøken Abbott og rødmet. "Han virker mye eldre."

"Og er han kjekk?" spurte han med stigende sarkasme.

Hun ble bestemt.

"Svært kjekk. Alle trekkene hans er pene, og han er velbygd - - selv om jeg tror han er litt kort etter engelsk målestokk."

Philip, hvis eneste fysiske fortrinn var høyden, følte seg irretirt over at hun tilsynelatende ikke brydde seg om det.

"Kan jeg forstå det slik at du liker ham?"

Hun svarte bestemt igjen, "Det lille jeg har sett av ham."

I samme øyeblikk kom vognen inn i et lite skogholt, som lå brunt og mutt på den oppdyrkede åsen. Trærne var små og bladløse, men var bemerkelsesverdige for at
stammene sto mellom fiolene som fjæresteiner står i havet om sommeren. Det finnes slike fioler i England, men ikke svært mange. Heller ikke finnes det mange i
kunsten, for ingen malere har motet til å bruke dem. Hjulsporene var kanaler, de grunne lagunene; til og med den tørre hvite grøftekanten sto i fare for og
oversvømmes av vårens stigende tidevann. Philip la ikke noe merke til tiden: Han vurderte hva det neste var hun skulle si. Men øynene hans hadde lagt merke til
skjønnheten, og neste mars hadde han ikke glemt at veien til Monteriano krysset en uendelighet av blomster.

"Det lille jeg har sett av ham, liker jeg," gjentok Frøken Abbott etter en pause.

Han syntes å legge merke til at hun virket trassig, og han slo straks ned på henne.

"Kunne du være så snill og si meg hva han er? Det har du ikke fortalt meg. Hvilken stilling har han?"

Hun åpnet munnen for å si noe, men ingen lyd kom ut. Philip ventet tålmodig. Hun forsøkte å være freidig, og mislyktes totalt.

"Ingen stilling i det hele tatt. Han sonderer terrenget, som min far ville ha sagt. Du forstår, han er nettopp ferdig med militærtjenesten."

"Som menig?"

"Jeg går ut ifra det. De har verneplikt her. Han var i Bersaglierien, tror jeg. Er ikke det et eliteregiment?"

"Mennene der må være korte og kraftige. De må også kunne marsjere ni kiliomerer i timen."

Hun tittet oppspilt på ham, uten å forstå alt han sa, men med følelsen av at han var svært intelligent. Så fortsatte hun sitt forsvar for Signor Carella.

"Og nå driver han, som de fleste unge menn, og ser seg om etter noe å gjøre."

"Og i mellomtiden?"

"I mellomtiden bor han, som de fleste unge menn, med familien - - faren, moren, to søstre og et lite knøtt av en bror."

Det var en skjærende oppspilthet ved henne som nesten gikk ham på nervene. Han bestemte seg til slutt for å lukke munnen på henne.

"Kun ett spørsmål til, og kun ett. Hva er hans far?"

"Hans far," sa Frøken Abbott. "Vel, jeg tror nok ikke du vil synes det er noe godt parti, men det er ikke poenget. Jeg mener at poenget ikke er - - jeg mener at
klasseskiller - - kjærligheten må da alikevel - - ikke hva - - jeg..."

Philip skar tenner og sa ingen ting.

"Menn er ofte så harde i sin dom. Men jeg tror da at du, og i alle tilfelle din mor - - som er så virkelig gode på alle måter, så uselviske - - Det er vel i alle fall slik at
kjærlighetsekteskap blir skapt i himmelen."

"Joda, Frøken Abbott, jeg er klar over det. Men jeg er nå alikevel spent på å høre hva himmelen har funnet på. Du har virkelig gjort meg nysgjerrig. Er det slik at
svigerinnen min skal gifte seg med en engel?"

"Herr Herriton, ikke - - vær så snill, Herr Herriton - - en tannlege. Hans far er en tannlege."

Philip gav fra seg et utrop av personlig avsky og smerte. Et grøss gikk gjennom ham, og han trakk seg unna reisefellen. En tannlege! En tannlege i Monteriano. En
tannlige i eventyrland! Gebisser og lystgass og tannlegestoler på et sted som hadde huset den etruskiske liga, og Pax Romana, og Alaric selv, og grevinne
Mathilda(8), og middelalderen, med all sin kamp og hellighet, og renessansen, med all sin kamp og skjønnhet! Han tenkte ikke lenger på Lilia. Han var engstelig for
sin egen del: Han var redd for at romantikken skulle dø.

Romantikken ender kun med livet. Ikke noe pinsett kan noen gang hale den ut av oss. Men det finnes en tvilsom sentimentalitet som ikke tåler det uventede og
groteske. Et lite puff er nok til å vippe den av setet, og jo fortere vi blir kvitt den dess bedre. Philip var iferd med å miste den nå, og derfor kjente han et stikk av
smerte.

"Jeg kan ikke fatte hva som ligger bak dette," begynte han. "Om Lilia absolutt skulle vanære oss, så kunne han da funnet en mindre frastøtende måte å gjøre det på.
En gjennomsnittelig høy gutt med vakkert ansikt som er sønnen til en tannlege i Monteriano. Har jeg forstått det riktig? Kan jeg også trekke den slutningen at han
ikke eier nåla i veggen? Kan jeg også trekke den slutningen at hans sosiale posisjon er ikkeeksisterende? Og videre - - "

"Hold opp! Jeg sier ikke et ord mer."

"Virkelig, Frøken Abbott; er det ikke litt sent for tilbakeholdenhet. Du har da opplyst meg på glimrende vis!"

"Jeg vil ikke fortelle deg et ord til!" utbrøt hun med et redselsgrøss. Så trakk hun frem lommetørklet, og det virket som om hun skulle til å gråte. Etter en taushet, som
han mente skulle bety at han lot teppet falle over scenen, begynte han å snakke om andre ting.

De var omgitt av oliventrær igjen, og skogen med sin skjønnhet og villskap lå bak dem. Men ettersom de klatret høyere åpnet landskapet seg, og høyt oppe i åssiden
til høyre kom Monteriano til syne. De røkgrønne olivene sto helt opp til murene, og den så ut til å sveve adskilt mellom trærne og himmelen, som en slags

enorm husbåt i en eller annen drøm. Den var brunfarget, og man kunne ikke se et eneste hus - - bare den trange sirkelen av murene, og bakenfor sytten tårn - - alt
som var igjen av de toogfemti som hadde reist seg fra byen i dens storhetstid. En del av dem var kun stumper, noen lente seg farlig nærme fallet, en del sto fortsatt
som master mot det blå. Det var umulig å lovprise det som vakkert, men man kunne heller ikke fordømme det som snodig.

I mellomtiden snakket Philip ustoppelig, og syntes det var et uttrykk for taktfullhet. Det viste Frøken Abbott at han hadde fått alt ut av henne, men var istand til å
undertrykke sin avsky, og ved ren viljekraft fortsette å være like hyggelig og underholdende som alltid. Han var ikke klar over at han for en stor del snakket rør, og
at viljekraften hans var blitt underminert av synet av Monteriano og tanken på tannhygiene innenfor de murene.

Byen over dem svinget fra venstre til høyre og til venstre igjen ette som veien snirklet seg mellom trærne, og tårnene begynte å gløde i den synkende solen. Da de
kom nærmere, så Philip de svarte hodene på folk som samlet seg på murene, og han var fullt klar over hva som var iferd med å skje - - at nyheten var iferd med å
spre seg at det var fremmede på vei, og at tiggerne gjorde seg klare og pusset på sine skavanker; at krukkemakeren løp for å finne varene sine, og at den autoriserte
guiden forsøkte å finne luen sin og de to attestene - - et fra Frøken M'Gee fra Maida Vale, den andre, som var mindre verdifull, fra en stallmester hos dronningen av
Peru;(9) hvordan noen andre løp avsted for å si til vertinnen på Stella d'Italia, at hun måtte sette på seg perlekjedet sitt og de brune støvlene og skuffe søppel ut av
gjesterommet; og at vertinnen løp for å advare Lilia og gutten hennes om at skjebnen hadde innhentet dem.

Det var kanskje synd at Philip hadde snakket så mye. Han hadde nesten drevet Frøken Abbott til vanvidd, men han hadde ikke hatt tid til å legge noen plan. Slutten
kom plutselig. De kom ut fra trærne på terassen foran gangstien, med utsikten over halve Toscana som skinte i solen bak seg, og så kjørte de gjennom Sienaporten,
og reisen var over. Doganafunksjonærene(10) slapp dem høflig inn, og de skranglet opp den trange mørke gaten, og ble tatt imot av den blandingen av nysgjerrighet
og vennlighet som gjør enhver ankomst i Italia så vidunderlig.

Han var overveldet og ante ikke hva han skulle gjøre. Ved hotellet ble han ikke mottatt på vanlig måte. Vertinnen grep han ved hendene; en person snappet til seg
paraplyen hans, en annen kofferten; folk dyttet hverandre unna ham. Inngangen var omtrent blokert av en folkemasse. Hunder bjeffet, ballonghorn tutet, kvinner viftet
med lommetørklene, oppspilte barn skrek i trappene, og ved toppen av trappen sto Lilia selv, svært strålende, med sin beste bluse på.

"Velkommen!" ropte hun. "Velkommen til Monteriano!" Han hilste henne, for han visste ikke hva han ellers skulle gjøre, og en anerkjennende mumling steg fra
folkemassene under.

"Det var du som ba meg om å reise hit," fortsatte hun, "og det har jeg ikke glemt. La meg presentere Signor Carella!"

Bak henne fikk Philip øye på en ung mann, som muligens ville vise seg å være kjekk og velbygd, men som i alle fall ikke virket slik nå. Han var halvveis skjult bak en
møkkete gammel gardin, og stakk nervøst frem en hånd som Philip tok og syntes var klam. Mer anerkjennende mumlig kunne høres nedenfor trappen.

"Vel, Din-din er nesten ferdig," sa Lilia. "Rommet ditt er rett ned korridoren, Philip. Du trenger ikke å skifte."

Han vaklet avgårde for å vaske hendene, fullstendig overvunnet av uforskammetheten hennes.

"Kjære Caroline!" hvisket Lilia så snart han hadde gått. "For en engel du er som har fortalt ham det! Han tok det så fint. Men du må ha hatt en mauvais quart
d'heure."(11)

Frøken Abbotts skrekk vendte seg plutselig over til bitterhet.

"Jeg har ikke fortalt ham noe," bjeffet hun. "Det er din sak - - og om det bare tar et kvarter, så er du heldig!"

Middagen var et mareritt. De hadde den illeluktende spisestuen for seg selv. Lilia, som virket svært elegant og pratsom, satt ved enden av bordet; Frøken Abbott,
som også hadde tatt på seg sine beste klær, satt ved siden av Philip, og virket i hans irriterte øyne mer og mer som birollen i en tragedie for hver øyeblikk. Det
utskuddet av den Italienske adelen, Signor Carella satt på motsatt side. Bak ham sto en bolle med gullfisk, som svømte rundt og rundt og gapte mot gjestene.

Ansiktet til Signor Carella trakk for mange grimaser til at Philip kunne danne seg noe inntrykk av det. Men han kunne se hendene, som ikke var særlig rene, og som
ikke ble renere av å rote i det glinsende håret. Den stivede kragen hans var heller ikke ren, og hva gjaldt dressen hans, så var den tydligvis innkjøpt for anledningen
for å virke virkelig Engelsk - - en kjempesvær rutete sak, som ikke engang passet. Han hadde glemt lommetørklet, men savnet det ikke. Han var i det hele tatt
fullstendig upresentabel, og var svært heldig som hadde en far som var tannlege i Monteriano. Og hvorfor i all verden selv Lilia - - men så snart måltidet tok til gav
det Philip forklaringen.

For unggutten var sulten, og vertinnen fylte tallerknen hans med spaghetti, og når de deilige glatte markene skled ned gapet hans, slappet ansiktet hans av og ble
plutselig naturlig og rolig. Og Philip hadde sett det ansiktet i Italia hundrede ganger tidligere - - sett det og elsket det, for det var ikke bare vakkert, men hadde den
sjarmen som er arveretten til alle som er født på den jorden. Men han ønsket ikke å se det på motsatt side av middagsbordet. Det var ikke ansiktet til en fin herre.

Samtalen, om man nå kan kalle den det, foregikk på en blanding av engelsk og italiensk. Lilia hadde knapt lært seg noe av det ene språket, og Signor Carella hadde
ikke lært seg noe av det andre. Frøken Abbott måtte til tider fungere som tolk for de to elskende, og hele situasjonen ble ekstremt upassende og grotesk. Alikevel
greide ikke Philip å manne seg opp til å fordømme forlovelsen. Han mente han kunne være mer effektiv med Lilia på tomannshånd, og lot som for seg selv at han i
alle fall måtte høre hennes forsvar før han felte dommen.

Signor Carella, som var styrket av spaghettien og den skarpe vinen, våget seg utpå samtalen, og skottet høflig mot Philip og sa:

"England er et stort land. Vi italienere elsker England og de engelske."

Philip, som ikke var i noe humør for internasionale høflighetsfraser, bare nikket.

"Italia er også," fortsatte den andre litt snurt, "et stort land. Hun har født mange berømte menn - - for eksempel Garibaldi og Dante. Han siste skrev 'Inferno,
Purgatorio, Paradiso.' 'Inferno' er den vakreste." Og med den selvtilfredse stemmen til en som har fått en solid utdannelse, siterte han åpningslinjene - -

Nel mezzo del cammin di nostra vita

Mi ritrovai per una selva oscura

Che la diritta via era smarrita -- (12)

Et sitat som var mer passende enn han var klar over.

Lilia skottet bort på Philip for å se om han hadde lagt merke til at hun ikke giftet seg med noen tosk. Hun var oppsatt på å vise frem alle de gode egenskapene til sin
forlovede, så hun bragte emnet Pallone på bane, som han visstnok var svært flink til å spille. Han ble med ett genert og satte på seg et påklistret glis - - gliset til en
landsbytulling som får lest opp fotballmålene sine for en fremmed. Philip elsket selv å se på Pallone, som var en fortryllende blanding av hagetennis og squash. Men
han trodde ikke han kom til å like det like godt i fremtiden.

"Å, se!" utbrøt Lilia, "den stakkars lille fisken!"

En sulten katt hadde tigget etter hver eneste av røde de kjøttbitene de prøvde å svelge. Signor Carella grep, med den brutaliteten som er så betegnende for
italienerne, tak i poten dens og slynget den vekk. Nå hadde den klatret opp til gullfiskbollen og var iferd med å huke tak i fisken. Han reiste seg, jaget den unna, og
fant et stort glasslokk ved bollen og lukket den hermetisk.

"Men kommer ikke fisken til å dø?" sa Frøken Abbott. "De har jo ikke noe luft."

"Fisk lever av vann, ikke av luft," svarte han med belærende stemme og satte seg igjen. Han var øyensynelig vel tilmote igjen, for han begynte å spytte på gulvet.
Philip tittet bort på Lilia, men kunne ikke se at hun reagerte. Hun snakket modig videre til slutten av det motbydelige måltidet, og reiste seg så og sa:

"Vel, Philip, jeg er sikker på at du er klar for å trekke deg tilbake. Vi kan møtes til lunsj klokken tolv i morgen, om vi ikke treffes tidligere. De serverer kaffe senere
på rommene."

Det var litt for uforskammet. Philip svarte:

"Jeg skulle gjerne snakket med deg nå, på rommet mitt, om det passer, siden jeg har kommet hele denne veien på grunn av det." Han hørte Frøken Abbott gispe.
Signor Carella, som var iferd med å tenne en osende sigar, hadde tydligvis ikke lagt merke til noe.

Det gikk som han hadde ventet. Da han ble alene med Lilia falt nervøsiteten av ham. Minnet om hans lange intellektuelle overlegenhet styrket ham, og han satte igang
med myndig stemme - -

"Min kjære Lilia, la oss ikke lage en scene av det. Før jeg kom hit trodde jeg at jeg måtte spørre deg ut. Det er unødvendig. Jeg vet alt. Frøken Abbott har fortalt
meg en del, og jeg forstår resten selv."

"Forstår selv?" utbrøt hun, og han husket senere at hun hadde rødmet.

"At han sannsynligvis er en bølle og tydligvis en slyngel."

"Det finnes ingen slyngler i Italia," svarte hun kjapt.

Han ble tatt på sengen. Det var en av hans egne uttalelser. Og hun opprørte han enda mer ved å legge til, "så han er sønnen til en tannlege. Hvorfor ikke?"

"Takk for opplysningen. Som jeg sa tidligere så vet jeg alt. Jeg er også klar over den sosiale posisjonen til en italiener som trekker tenner i en provinsby."

Han var ikke sikker på det, men han gikk ut ifra at den var ganske lav. Lilia sa heller ikke imot ham. Men hun var skarp nok til å si:

"Jasså, Philip, du overrasker meg. Jeg forsto det slik at du gikk inn for likhet også videre."

"Og jeg forsto det slik at Signer Carella tilhørte den italienske adelen."

"Vel, vi la inn det i telegrammet for ikke å sjokkere stakkars Fru Herriton. Men det er sant. Han tilhører en yngre gren. Selvfølgelig er familier så mangt - - akkurat
som din fetter Joseph." Hun satte behendig fingeren på det eneste beklagelige medlem av Herritonklanen. "Ginos far er vennligheten selv, og har en blomstrende
karriere. Akkurat denne måneden skal han flytte fra Monteriano og åpne kontor i Poggibonsi. Og for min egen enfoldige del, så mener jeg det at det er menneskene
som teller. Men jeg går ikke ut ifra at du er enig. Og du skal bare vite at onkelen til Gino er en prest - - det samme som en prost der hjemme.

Philip var fullt på det rene med den sosiale posisjonen til en italiensk prest, og ga rene ord for pengene, da Lilia avbrøt ham med, "vel, fetteren hans er sakfører i
Roma."

"Hva slags 'sakfører'?"

"En sakfører akkurat som deg, selvfølgelig - - bortsett fra at han har mye arbeide og aldri kan sluntre unna."

Bemerkningen sved mer enn han gav uttrykk for. Han forandret taktikk, og med vennlig, forsonlig stemme avleverte han den følgende talen: - -

"Alt sammen er som en vond drøm - - så vond at den ikke kan fortsette. Om det fantes et forsonende trekk ved mannen så kunne jeg kanskje vært urolig. Men som
det er så stoler jeg på tiden. For øyeblikket har han ført deg bak lyset, Lilia, men du gjennomskuer ham snart. Det er umulig for en fin dame som deg, som er vant til
fine damer og fine herrer, å leve med en mann hvis sosiale posisjon er - - vel, ikke engang på høyde med sønnen til en arbeidertannlege i Coronation Place. Jeg
legger ikke skylden på deg. Men jeg legger skylden på fortryllelsen av Italia - - Jeg har falt for den selv, som du vet - - og jeg klandrer Frøken Abbott."

"Caroline! Hvorfor skulle du klandre henne? Hva har alt dette å gjøre med Caroline?"

"Fordi vi stolte på at hun skulle - - " han så at svaret kom til å skape vanskeligheter, og viftet det vekk og fortsatte, "så jeg stoler på at du innerst inne er enig i at
denne forlovelsen ikke kan vare. Tenk på livet ditt der hjemme - - tenk på Irma! Og jeg kan legge til, tenk på oss; for du er vel klar over, Lilia, at vi ser på deg som
mer enn en slektning. Jeg ville føle det som om jeg mistet min egen søster om du gjorde dette, og min mor ville miste en datter,"

Det virket som om han hadde nådd frem til henne til slutt, for hun snudde seg vekk og sa:

"Jeg kan ikke gjøre slutt på det nå!"

"Stakkars Lilia," sa han og var virkelig rørt. "Jeg vet det kan være vanskelig. Men jeg har kommet hit for å redde deg, og selv om jeg kan hende er en bokorm, så er
jeg ikke redd for å konfrontere en bølle. Han er bare en uforskammet guttunge. Han tror vel han kan tvinge deg til å holde ord ved hjelp av trusler. Han forandrer
nok mening når han ser at han har å gjøre med en mann,"

Det som følger burde innledes med en lignelse - - lignelsen til en dynamittkube, et lynnedslag, eller et jordskjelv - - for det blåste Philip i luften og la ham flat og
sendte ham ned i dypene. Lilia snudde seg mot sin ridderlige forsvarer og sa - -

"For en gangs skyld i mitt liv vil jeg takke deg for å la meg være. Jeg vil takke din mor også. I tolv år har dere dressert og torturert meg, og jeg vil ikke tåle det
lenger. Tror du jeg er en idiot? Tror du aldri jeg har følt? Å! Da jeg kom til dere som en ung brud, hvordan målte dere meg ikke - - aldri et vennlig ord - - og
diskuterte meg, og kom til at jeg kan hende dugde; og moren din rettet på meg, og søsteren din overså meg, og du kom med kommentarer om meg for å vise hvor
smart du var! Og da Charles døde skulle jeg fortsatt gå i løpestreng for den forferdelige familien din, og være stengt inne i Sawston og lære å holde hus, og aldri ha
sjangsen til å gifte meg igjen. Nei takk skal du ha! Nei takk! 'Bølle?' 'Uforskammet guttunge?' Hvem er ikke det, om jeg må be, om ikke du? Men, Gudskjelov, så
kan jeg snakke for meg selv nå, siden jeg fant Gino, og denne gangen gifter jeg meg av kjærlighet!"

Både grovheten og sannheten i angrepet hennes overrumplet ham. Men den grensesløse uforskammetheten hennes gav ham spillerom, og også han buste ut.

"Ja! Og jeg forbyr deg å gjøre det! Det er mulig du forakter meg, og synes jeg er en svekling. Men du tar feil. Du er utakknemmelig og frekk og foraktelig, men jeg
vil redde deg for å spare Irma og navnet vårt. Det kommer til å bli en slik oppvask i denne byen at både du og han kommer til å angre at du kom hit. Jeg kommer
ikke til å sky noe middel, for nå er jeg virkelig opprørt. Det er ikke særlig lurt av deg å le. Jeg forbyr deg å gifte deg med Carella, og jeg skal si det til ham nå."

"Ja gjør det," ropte hun. "Si det til ham nå. Ta et oppgjør med ham. Gino! Gino! Kom hit! Avanti! Fra Filippo forbyr ekteskapet!"

Gino dukket så fort opp at han måtte ha stått og lyttet utenfor døren.

"Fra Filippo er virkelig opprørt. Han vil ikke sky noe middel. Å, du får passe på så han ikke skader deg!" Hun vagget avgårde i en vulgær etterligning av Philips måte
å gå på, og så, med et stolt blikk på de sterke skuldrene til forloveden, for hun ut av rommet.

Mente hun at de skulle slåss? Philip hadde ikke til hensikt å gjøre noe slikt; og det virket heller ikke som om Gino hadde det, som sto nervøst midt i rommet med
rykninger både i leppene og øynene.

'Vær så vennligog sett deg ned, Signor Carella," sa philip på italiensk. "Fru Herriton er litt oppskaket, men det er ingen grunn til at ikke vi skulle forholde oss rolige.
Kunne jeg by deg på en sigarett? Vær så snill og sett deg."

Han takket nei til sigaretten og stolen og ble stående i lyset fra lampen. Philip, som ikke takket nei til et slikt hjelpemiddel, hadde ansiktet i skyggen.

En lang stund var han taus. Det ville muligens imponere Gino, og gav ham også tid til å samle seg. Denne gange ville han ikke falle for feilen med å buse ut som på en
eller annen måte hadde smittet over fra Lilia. Han ville vise sitt herredømme ved tilbakeholdenhet.

Hvorfor hadde det seg, når han så opp for å begynne, at det så ut som om Gino var i ferd med å gripes av latterkrampe? Den forsvant med en gang; men han ble
nervøs og ennå mer pompøs enn han hadde planlagt.

"Signor Carella, jeg vil være helt ærlig med deg. Jeg har kommet hit for å forhindre deg i å gifte deg med fru Herriton, fordi jeg kan se at dere begge vil bli ulykkelige
sammen. Hun er engelsk, og du er italiensk; hun er vant til en ting, og du til en annen. Og - - unnskyld at jeg påpeker det - - hun er rik, og du er fattig."

"Jeg gifter meg ikke med henne fordi hun er rik," var det furtne svaret.

"Jeg antydet heller ikke det et øyeblikk," sa Philip galant. "Du har fullstendig hederlige motiver, er jeg sikker på; men er det klokt? Og la meg minne deg på at vi vil
ha henne hos oss hjemme. Den vesle datteren hennes vil bli moderløs, hjemmet vårt vil brytes opp. Om du går med på ønsket mitt, så vil du ha gjort deg fortjent til
vår takknemmelighet - - og du vil heller ikke mangle vederlag for skuffelsen din."

"Vederlag - - hva slags vederlag?" Han lente seg over stolryggen og tittet alvorlig på Philip. Det var da voldsomt så fort de kom til en forståelse. Stakkars Lilia!

Philip sa sakte, "hva med tusen lire?"

Hele sjelen hans tømte seg ut i et utrop, og så sto han der taus med åpen munn. Philip ville ha gitt det dobbelte: og han hadde ventet seg pruting.

"Du kan få dem i kveld."

Han fant tilbake til stemmen og sa, "Det er for sent."

"Men hvorfor?"

"Fordi - - " stemmen hans brast. Philip så på ansiktet hans, - - et ansikt som muligens manglet forfinelse, men som ikke manglet uttrykksfullhet, - - så det skjelve og
skifte fra følelse til følelse. Det var grådighet det ene øyeblikket, og uforskammethet, og høflighet, og dumhet, og sluhet - - og la oss håpe at det et sted var
kjærlighet. Men gradvis tok en følelse over, den mest uventede av alle; for pusten hans begynte å hive og øynene blunke, og det rykket i munnen, og plutselig reiste
han seg opp og brølte sitt alt ut i en enorm latter.

Philip spratt opp, og Gino, som hadde åpnet armene grep tak i han ved skuldrene og ristet ham og sa:

"Fordi vi er gift - - gift - - gift så snart jeg visste at du vare på vei. Vi hadde ikke tid til å fortelle deg. Å. Å! Du har kommet hele veien til ingen nytte. Også så
generøs du var!" Plutselig ble han alvorlig og sa, "Tilgi meg, er du snill; jeg er uforskammet. Jeg er ikke bedre enn en bonde, og jeg - - " Nå så han ansiktet til Philip,
og det ble for mye for ham. Han gispet og eksploderte og presset hendene mot munnen og spyttet dem ut i nok en eksplosjon og gav Philip et uforvarende dytt, som
veltet han over sengen. Han utstøtte et forskrekker Å! og gav opp og stakk avgårde ned korridoren, mens han hoiet som et barn, for å fortelle spøken til sin kone.

Philip lå en stund på sengen og forsøkte å innbilde seg selv at han var alvorlig skadet. Han kunne knapt nok se forbi raseriet, og i korridoren støtte han borti Frøken
Abbott, som straks brøt ut i gråt.

"Jeg kommer til å overnatte på Globo," sa han til henne, "og reise til Sawston tidlig i morgen. Han overfalt meg. Jeg kunne annmeldt ham. Men det skal jeg ikke."

"Jeg kan ikke bli her," hulket hun. "Jeg tør ikke bli her. Du må ta meg med deg!"

Kap. 3

Ovenfor Volterraporten i Monteriano, utenfor byen, ligger en svært så respektabel kalkvasket leirmur, med et skråtak av røde teglstein som forhundrer den fra å gå i
oppløsning. Den kunne minnet om hagen til en velbeslått herre, om det ikke var for at det var et stort hull i midten, som blir større for hvert regnskyll. Gjennom hullet
kan man se, for det første, jernporten som er ment å lukke den; for det andre, ser man en firkantet jordflekk, som, selv om den ikke helt er leire, heller ikke kan
kalles plen; og til sist får man øye på nok en mur, av stein denne gangen, som har en treport i midten og to vinduer med lemmer på hver side, som øyensynelig danner
fasaden til et enetsjes hus.

Dette huset er større enn det virker, for det sklir to etsjer ned åssiden bak, og tredøren, som alltid er stengt, fører i virkeligheten inn på loftet. En lokalkjent person
foretrekker å følge det steile eseltråkket rundt leirmuren, til man kommer frem til baksiden av bygningen. Så - - da han nå er på nivå med kjelleren - - løfter han
hodet og roper. Om stemmen hans høres ut som noe lett - - for eksempel et brev, eller noen grønnsaker, eller en blomsterbukett - - så blir en kurv senket ned fra
vinduet i annen etsje med et tau, der han kan legge fra seg det han kom med og gå sin vei. Men om han høres ut som han har med seg noe tungt, som et stort vedtre,
eller et kjøttstykke, eller en gjest, så blir han forhørt, og får så lov eller ikke lov til å komme opp. Grunnetsjen og overetasjen i det værbitte huset er folketomme, og
beboerne holder seg i den midtre delen, slik livet trekker seg tilbake mot hjertet i en dødende kropp. Det er en dør ved toppen av den første trappeavsatsen, og om
gjesten slipper inn får han ikke nødvendigvis en kald mottagelse. Det er flere rom, noen mørke og innestengte - - en finstue med hestehårsstoler, krakker med
ulltrekk, og en kamin det aldri fyres i - - dårlig tysk smak uten den tyske hjemmekosligheten hviler over det rommet; der er også en stue, som av en eller annen grunn
blir forvandlet til soverom når gjestfriheten ikke er tilstede, og virkelige soverom; og sist, men ikke minst, loggiaen, der du kan holde til dag og natt, om du føler for
det, og drikke vermouth og røke sigaretter, og titte ut over milevis av oliventrær og vingårder og blågrønne åser. Det var i dette huset at det korte, og uunngålig
tragiske, ekteskapet til Lilia utspant seg. Hun fikk Gino til å kjøpe det for henne, siden det var der hun først hadde sett ham da han satt på leirmuren ved
Volterraporten. Hun husket hvordan kveldssolen hadde skint i håret hans, og hvordan han hadde smilt ned til henne, og da hun var både sentimental og uforfinet,
bestemte hun seg for at hun ville ha både stedet og mannen. Saker og ting er billige for en italiener i Italia, og selv om han ville foretrukket et hus ved piazzaen, eller
enda bedre, et hus i Siena, eller, selve lykken, et hus i Leghorn, gjorde han som hun ba om, og tenkte som så at det kanskje var et uttrykk for hennes gode smak at
hun foretrakk et så tilbaketrukket sted å bo.

Huset var alt for stort for dem, og slektningene strømmet til for å fylle det. Hans far ønsket å gjøre det til patriarkalsk foretagende, der hele familien skulle ha sine rom
og samles til måltider, og han var fullstendig innstilt på å gi opp den nye praksisen i Poggibonsi for å fungere som overhode. Gino var også fullstendig innstilt på det,
for han var en hjemmekjær gutt som likte å ha familien rundt seg, og han fortalte det som gode nyheter til Lilia, som ikke engang gjorde noe forsøk på skjule sin
skrekk,

Med en gang ble han skrekkslagen også; forsto at ideen var forferdelig; og overøste seg med selvbebreidelse for engang å ha foreslått det; og raste av sted for å
fortelle sin far at det var umulig. Faren hans klaget over at rikdommen allerede gikk til hodet på ham og gjorde ham egoistisk og hard; moren hans gråt; søstrene hans
anklaget ham for å hindre dem i å komme seg opp i verden. Han var unnskyldende, tilogmed krypende, før de vendte seg mot Lilia. Da vendte han seg mot dem og
sa at de ikke kunne forstå, langt mindre omgås med, den engelske Ladyen som han var gift med; at det kun kunne være én herre i huset - - ham selv.

Lilia roste og kjelte ham da han kom tilbake og sa han var modig og en helt og andre smigrende kjelenavn. Men han var gansk blå i fjeset da klanen hans marsjerte
verdig ut av Monteriano - - en verdighet som ikke ble påvirket av at de tik imot en sjekk. Det tok ikke med sjekken til Poggibonsi alikevel, men til Empoli - - en
livlig, støvete by et par mil unna. Der slo de seg behagelig til rette, og søstrene sa at de var blitt drevet dit av Gino.

Sjekken tilhørte selvfølgelig Lilia, som var svært generøs, og som var svært så villig til å være bekjent med hvem som helst så lenge hun slapp å bo med dem, da
svigerfamilier gikk henne på nervene. Det var ikke noe hun likte bedre enn å spore opp en eller annen fjern og ukjent familiegren - - det var mange av dem - - og
spille gavmild slektning, og etterlate seg forvirring, og alt for ofte missnøye. Gino undret seg over hvorfor det hadde seg at alle disse menneskene, som tidligere hadde
vært så hyggelige, plutselig hadde blitt masete og klagende. Han kom til at det måtte skyldes konens storslagenhet, som alt annet virket smått sammenlignet med.
Pengene hennes strømmet ut, selv om de bodde billig. Hun var til og med rikere enn han hadde forestilt seg; og han husket skamfullt hvordan han en gang hadde
angret på at han ikke kunne ta i mot Philip Herritons tilbud på tunen lire for henne. Det ville ha vært en dårlig forretning.

Lilia likte å ordne i huset, da det eneste hun trengte å gjøre var å gi ordre til smilende arbeidsfolk med en hengiven ektemann som tolk. Hun skrev et haltende brev
om hvor lykkelig hun var til Fru Herriton, og Harriet svarte med et brev som imformerte om at (1) all videre korrespondanse kunne henvendes til advokatene; (2)
kunne Lilia være så vennlig å returnere et gravert skrin som Harriet hadde lånt henne - - ikke gitt - - til å oppbevare lommetørkler og krager i?

"Se hva jeg gir avkall på for å være sammen med deg!" sa hun til Gino, og unngikk aldri å legge vekt på å være nedlatende. Han gikk ut ifra at hun mente det
graverte skrinet, og sa at det trengte hun da ikke å gi fra seg i det hele tatt.

"Neida, dummingen! Jeg mener livet. Disse Herritonfolkene sitter høyt på strå. De er toneangivende i sositeten i Sawston. Men hva bryr vel jeg meg om det, så lenge
jeg har den lille dummingen min!" Hun behandlet han alltid som en guttunge, noe han var, og som en idiot, noe han ikke var, og mente hun sto så uendelig over ham at
hun gav avkall på mulighet etter mulighet til å ta tømmene. Han var kjekk og uvirksom; derfor måtte han være dum. Han var fattig; derfor ville han aldri våge å
kritisere sin velgjørerske. Han var fullstendig forgapt i henne; derfor kunne hun gjøre akkurat som hun ville.

"Det er kanskje ikke himmelen på jorden," tenkte hun, "men det er da bedre enn Charles."

Og hele tiden betraktet guttungen henne og vokste opp.

Hun ble minnet på Charles av et ubehagelig brev fra advokatene som ba henne gi slipp på en stor slump penger til Irma, i henhold til den avdøde ektemannens
testamente. Det var akkurat likt Charles' mistenksomme natur å ha gardert seg mot et nytt ekteskap. Gino var like indignert, og sammen skrev de et bitende svar,
som ikke hadde noen som helst virkning. Så foreslo han at det ville være bedre om Irma kom for å bo med dem.

"Luften er god, og det er maten også; hun kommer til å like seg her, og vi slipper å gi fra oss pengene." Men Lilia hadde ikke engang mot til å foreslå noe slikt for
Herritonfamilien, og en uventet skrekk slo henne ved tanken på at Irma, eller noe elgelsk barn, skulle vokse opp i Monteriano.

Gino ble forferdelig deprimert over brevet fra advokatene, mer deprimert enn hun mente var nødvendig. Det var ikke noe mer å gjøre i huset, og han tilbragte dagene
på loggiaen lent over rekkverket eller sittende utrøstelig tversover.

"Å, din late guttunge!" ropte hun og kløp ham. "Gå og spill pallone."

"Jeg er en gift mann," svarte han uten å løfte på hodet. "Jeg leker ikke mer."

"Så gå og treff vennene dine da."

"Jeg har ikke noen venner nå."

"Dumme, dumme, dumme deg! Du kan da ikke være hjemme hele dagen!"

"Jeg vil ikke være sammen med noen andre enn deg." han spyttet mot et oliventre.

"Men Gino da, ikke vær dum. Gå og møt vennene dine, og ta dem med hjem til meg. Vi liker da selskap begge to."

Han virket forvirret, men lot seg overtale og gikk ut, og oppdaget at han ikke var så venneløs som han hadde trodd, og kom tilbake flere timer senere i et helt annet
humør. Lilia gratulerte seg selv med å ha ordnet det så godt.

"Jeg er også klar for å møte andre nå," sa hun. "Jeg skal vekke dere alle sammen, slik som jeg vekket Sawston. La oss invitere masse menn - - sammen med
damene deres. Jeg skal lage riktige engelske teselskaper."

"Vi har jo tanten min og mannen hennes; men jeg trodde ikke du ville ha noe å gjøre med slektningene mine."

"Jeg sa da aldri noe slikt - - "

"Men du ville hatt rett," sa han alvorlig. "De passer ikke for deg. Mange av dem er handelsfolk, og til og med vi er ikke stort bedre; du burde ha fine folk og adlige til
venner."

"Stakkars fyr," tenkte Lilia. "Det må være trist for ham å oppdage at familien hans er så vulgære." Hun begynte å si til ham at hun elsket ham fordi han var sitt eget
dumme selv, og han rødmet og begynte å nappe i mustasjen.

"Men bortsett fra slektningene dine så må jeg da treffe andre mennesker her. Vennene dine har vel koner og søstre, eller hva?"

"Å, joda; men dem kjenner jeg selvfølgelig nesten ikke."

"Kjenner du ikke slektningene til vennene dine?"

"Nei, ikke akkurat. Om de er fattige og er nødt til å arbeide, så er det mulig jeg møter dem - - men ikke ellers. Bortsett fra - - " Han stanset. Det store untaket var
en ung kvinne som han en gang var blitt presentert for med gifteplaner. Men medgiften hadde vist seg å være utilstrekkelig, og bekjentskapet hadde opphørt.

"Så merkelig! Men jeg skal forandre alt det. Ta med deg vennene hit, så skal jeg få dem til å ta med seg slekten."

Han så håpeløst på henne.

"Nå vel, hvem er de ledende figurene her? Hvem er toneangivende i sositeten?"

Fengselsdirektøren, gikk han ut ifra, og offiserene som tjente under ham.

"Vel, er de gift?"

"Ja."

"Så der har vi løsningen. Kjenner du dem?"

"Ja - - på en måte."

"Jeg forstår," utbrøt hun sint. "Så de ser ned på deg, gjør de ikke, stakkars gutt? Bare vent!" Han innrømte det. "Bare vent! Jeg skal nok sette en stopper for det.
Nåvel, hvilke andre er det?"

"Marchesen, noen ganger, og kanikkene ved domkirken.."

"Er de gifte?"

"Kanikkene - - " sa han med glimt i øyet.

"Å, jeg glemte det forferdelige sølibatet deres. I England ville de vært midtpunktet for alt sammen. Men hvorfor skulle jeg ikke kjenne dem? Ville det vært bedre om
jeg gikk på visitt til alle sammen? Er det ikke slik dere gjør det her i utlandet?"

Han trodde ikke det ville være bedre.

"Men jeg må da møte noen! Hvem var det du var sammen med i kveld?"

Ikke fine mennesker. Han kunne knapt nok huske navnet deres.

"Men min kjære Gino, hvorfor var du sammen med dem, om de ikke er fine? Bryr du deg ikke om posisjonen din?"

Det eneste Gino brydde seg om for øyeblikket var arbeidsskyhet og lommepenger, og måten hans å uttrykke det på var å utbryte:

"Huff-puff! Så varmt det er her. Ikke noe luft; jeg svetter nesten bort. Jeg forgår. Jeg må kjøle meg ned, ellers kommer jeg aldri til å få sove." På sin merkverdige
impulsive måte fór han ut til loggiaen, der han strakte seg ut på rekkverket og begynte å røke og spytte under de stille stjernene.

Fra denne samtalen trakk Lilia den slutningen at omgangsformene på kontinentet ikke var så rett frem som hun hadde ventet seg. Faktisk kunne hun ikke oppdage
noen kontinentale omgangsformer i det hele tatt. Italia var et slikt vidunderlig sted å bo om du tilfeldigvis var en mann. Da kunne man nyte godt av sosialismens goder
- - den virkelige sosialismen, som ikke er basert på lik inntekt eller karakter, men på lik oppførsel. I kafeens og gatens demokrati hadde de store spørsmålene i livet
blitt løst, og menneskets brorskap blitt en realitet. Men det var bygd på bekostning av kvinnenes søsterskap. Hvorfor skulle du ikke bli vanner med sidemannen i
teatret eller på toget, når du vet at kvinnelig kritikk og kvinnelig innsikt og kvinnelige fordommer aldri vil komme mellom dere? Selv om dere blir som David og
Jonathan, så trenger du aldri komme hjem til ham, og han aldri til deg. Hele livet kan dere møtes under åpen himmel, det eneste taket i syden, der han kan spytte og
banne, og du kan snakke ufint, uten at noen vil synes noe ille om det.

I mellomtiden har kvinnene - - selvfølgelig huset og kirken som stadig har messer, som de går til med hushjelpen. Ellers kommer de seg ikke mye ut, for det er for
simpelt å gå, og man er for fattig til å holde vogn. En gang iblant blir de tatt med på kafeen, eller teatret, og alle du kjenner viker unna, bortsett fra de få som håper på
å gifte seg inn i familien din. Det er i det hele tatt ganske trist. Men det finnes en trøst - - at livet er svært behagelig i Italia, om du er en mann.

Hittil hadde ikke Gino blandet seg inn i hva Lilia gjorde. Hun var så mye eldre enn ham, og så mye rikere, at han betraktet henne som et overlegent vesen som ikke
svarte for noen lov. Han var ikke helt overrasket, for det hadde blåst merkelige rykter over Alpene om land der menn og kvinner hadde de samme tidsfordriv og
interesser, og han hadde ofte møtt den priviligerte galningen, den kvinnelige turisten, på sine ensomme vandringer. Lilia vandret også alene, og så sent som den uken
hadde en landstryker revet til seg uret hennes - - en hendelse som angivelig er vanlig i Italia, men som inntreffer langt oftere i Bond Street enn der. Nå som han kjente
henne bedre, var han uungåelig i ferd med å miste noe av ærefrykten: Ingen kunne bo sammen med henne og beholde den, spesiellt etter at hun hadde vært så tåpelig
å miste et gullur og lenken. Mens han lå tankefullt på rekkverket, forsto han for første gang ansvaret som fulgte med det å ha penger. Han måtte verne henne fra både
fysiske og sosiale farer, for hun var tross alt en kvinne. "Og jeg," tenkte han, "er tross alt en mann, selv om jeg er ung, og jeg vet hva som er rett."

Hun satt fortsatt i stuen og gredde håret, for hun var ganske skjødesløs av natur, og det var heller ingen grunn til å holde på formene.

"Du må ikke gå ut alene," sa han vennlig. "Det er ikke trygt. Om du absolutt skal ut og gå, så kan Perfetta bli med deg." Perfetta var en kusine som var enke og totalt
manglet sosiale ambisjoner og bodde hos dem som altmulighjelp.

"Ja vel," smilte Lilia, "Ja vel" - - som om hun henvendte seg til en masete kattunge. Men alikevel gikk hun aldri tur alene igjen, unntatt den dagen hun før døde.

Dagene gikk, og ingen kom på besøk bortsett fra fattige slektninger. Hun begynte å kjede seg. Kjente han ikke Sindacoen(13) eller bankdirektøren? Til og med
vertinnen på Stella d'Italia var bedre enn ingen. Hun dro på visitt rundt om i byen og ble vennlig mottatt; men folk hadde naturligvis vanskligheter med å forholde seg
til en dame som ikke kunne lære seg språket deres. Og teselskapet forsvant, under Ginos hendige påvirkning, mer og mer i det fjerne.

Han bekymret seg en god del for henne, for hun slo seg ikke til ro i hjemmet i det hele tatt. Men han ble trøstet av en velkommen men uventet gjest. En ettermiddag
da han gikk for å hente posten - - den ble levert ved døren, men det tok lenger tid å hente den ved postkontoret - - kastet en eller annen en frakk over hodet hans
for spøk, og da han fikk bakset seg fri fikk han øye på sin kjære venn Spiridione Tesi som arbeidet ved tollkontoret i Chiasso, som han ikke hadde møtt på to år.
Hvilken glede! Hvilke gjensynshilsninger! Slik at alle forbipasserende smilte velvillig mot den lystige scenen. Spiridiones bror var blitt forfremmet til stasjonsmester i
Bologna, så slik kunne han reise over hele Italia i ferien på offentlig regning. Da han hadde hørt om at Gino hadde giftet seg, hadde han bestemt seg for å stikke
innom ham på veien til Siena, der onkelen hans bodde, som hadde giftet seg til penger også.

"Det ser ut som om alle gjør det nå for tiden," utbrøt han, "bortsett fra meg." Han var knappt treogtyve. "Men fortell meg mer. Hun er engelsk. Det er bra, svært bra.
En engelsk kone er virkelig bra. Og hun er rik?"

"Svært rik."

"Blond eller mørk?"

"Blond."

"Er det mulig!"

"Jeg er veldig fornøyd med det," sa Gino ganske enkelt. "Du husker kanskje at jeg alltid ønsket meg en blondine." Tre eller fire menn hadde samlet seg og lyttet.

"Det ønsker vi alle," sa Spiridione. "Men du, Gino, fortjener virkelig lykken din, for du er en god sønn, en modig mann, og en sann venn, og fra første øyeblikk har
jeg ønsket deg alt godt."

"Ingen komplimenter, om jeg må be," sa Gino med armene i kors og et fornøyd smil.

Spiridione henvendte seg til de andre mennene, som han aldri hadde møtt før.

"Er det ikke sant? Fortjener han ikke denne rike blondinen?"

"Han fortjener henne," sa alle mennene.

Det er et vidunderlig land, enten man elsker eller hater det.

Det var ingen post, og selvfølgelig satte de seg ned ved Kafé Garibaldi, ved domkirken - - en ganske god kafé til å være i en så liten by. Der var bord med
marmorplater, søyler av terrakotta nederst og gull øverst, og i taket var en freske av slaget ved Solferino(14). Man kunne ikke ønsket seg et vakrere rom. De trakk
vermouth og spiste små kaker med sukker på, som de valgte seg ut med kjennermine ved disken, og kjente på dem først for å være sikre på at de var ferske. Og
selv om det knapt er alkohol i i vermouthen, blandet Spiridione ut sin med soda for at den ikke skulle gå til hodet på ham.

De var i høy stemning, og vidløftige komplementer vekslet med vennlig erting. Men snart strakte de bena ut på et par stoler og begynte å røke.

"Si meg," sa Spiridione - - "jeg glemte å spørre - - er hun ung?"

"Treogtredve."

"Å, nå vel, man kan jo ikke få alt."

"Men du ville blitt overrasket. Hadde hun sagt åtteogtyve, ville jeg ikke tvilt på det."

"Er hun simpatica?" (Det finnes ingen dekkende oversettelse for dette ordet(15).)

Gino pirket i sukkeret og sa etter en kort taushet, "Tilstrekkelig."

"Det er det viktigste av alt."

"Hun er rik, hun er generøs, hun er behagelig, og hun henvender seg til folk under seg uten å være overlegen."

Nok en stillhet fulgte.

"Det er ikke nok," sa den andre. "Man kan ikke definere det på den måten." Han senket stemmen til en hvisking. "Sist måned forsøkte en tysker å smugle sigarer.
Tollboden var mørk. Men likevel nektet jeg fordi jeg ikke likte ham. Gaver fra slike men bringer ikke lykke. Non era simpatico. Han betalte for hver eneste en, og
boten for ikke å ha deklarert i tillegg."

"Tjener du mye bortsett fra lønnen?" spurte Gino som et øyeblikk ble avledet.

"Jeg tar ikke imot små summer nå. Det er ikke verdt risikoen. Men tyskeren var en annen sak. Men hør på meg, Gino, for jeg er eldre enn deg og mer erfaren.
Personen som forstår oss ved første blikk, som aldri irreterer eller kjeder oss, som vi kan åpne hver tanke og hvert ønske for, ikke bare ved å tale, men ved å være
stille - - det er det jeg mener med Simpatico."

"Jeg vet det finnes slike menn," sa Gino. "Og jeg har hørt det sagt om barn. Men hvor kan men finne en slik kvinne?"

"Det er sant. Her vet du bedre hva du snakker om enn jeg. Sono poco simpatche le donne. Og så mye tid som vi kaster bort på dem." Han sukket trist, som om han
syntes ridderligheten til sitt eget kjønn var en byrde.

"Jeg har bare møtt en som kanskje er slik. Hun sa svært lite, men hun var en ung dame - - annerledes enn de fleste. Hun var også engelsk, hun var med min kone hit.
Men Fra Filippo, svogeren, tok henne med tilbake. Jeg så dem reise. Han var svært sint."

Så snakket han om det spennende og hemmelige ekteskapet hans, og de gjorde narr av den stakkars Philip som hadde reist over hele Europa for å forhindre det.

"Men jeg angrer alikevel," sa Gino, da de hadde sluttet å le, "at jeg dyttet ham over sengen. En svær høy mann! Og når jeg virkelig morer meg så er jeg ofte uhøflig."

"Du kommer aldri til å møte ham igjen," sa Spiridione, som likte å agere filosof. "Og innen denne tid har han nok fullstendig glemt det."

"Det hender noen ganger at det er slike ting man husker lengst. Jeg kommer selvfølgelig aldri til å møte ham igjen; men det gavner meg ikke at han ønsker meg ille.
Og selv om han her glemt det, så er jeg fortsatt lei for at jeg skubbet ham på sengen."

Slik fortsatte samtalen deres, i det ene øyeblikk full av barnslighet og enkel visdom, det neste øyeblikk skandaløst grovkornet. Skyggene av terrakottasøylene ble
lengre, og turistene, som fór gjennom Palazzo Pubblico på motsatt side, kunne se hvordan italienerne kastet bort tiden.

Synet av turistene minnet Gino på noe han ville si.

"Siden du er så vennlig å interessere deg for mine afferer, så er det noe jeg gjerne ville be deg om råd om. Konen min vil absolutt vandre omkring alene."

Spiridione var sjokkert.

"Men jeg har satt ned foten."

"Naturligvis."

"Men hun forstår ikke ennå. Han ba meg om å bli med henne en gang - - å gå omkring uten å skulle noen sted! Vet du, hun vil jeg skal være hos henne hele dagen."

"Jeg forstår. Jeg forstår." Han rynket pannen og grunnet på hvordan han kunne hjelpe vennen sin. "Hun trenger noe å gjøre. Er hun katolikk?"

"Nei."

"Det er synd. Det er jo mulig hun kan overtales. Det ville være en stor trøst for henne når hun er alene."

"Jeg er katolikk, men jeg går selvfølgelig aldri i kirken."

"Selvfølgelig ikke. Men du kunne jo bli med henne i begynnelsen. Det er det broren min gjorde med konen sin i Bologna, og han har sluttet seg til Fritenkerne. Han
ble med henne et par ganger selv, og nå har hun lagt seg til vanen og fortsetter å gå dit uten ham."

"Et ypperlig råd, og jeg takker deg for det. Men hun vil holde teselskap - - med menn og kvinner sammen som hun aldri har møtt."

"Å, disse engelskmennene! De tenker alltid på te. De har med seg kilovis i bagasjen, og de er så uforsiktige at de alltid pakker det på toppen. Men det er da helt
latterlig!"

"Men hva skal jeg gjøre med det?"

"Ikke gjør noe. Eller du kan be meg!"

"Kom igjen!" utbrøt Gino og sprang opp. "Hun vil bli virkelig glad for det."

Den kjekke unge fyren ble høyrød.

"Jeg spøkte selvfølgelig."

"Jeg vet det. Men hun vil at jeg skal ta med meg vennene mine. Kom igjen nå! Kelner!"

"Om jeg virkelig skal bli med," utbrøt den andre, "og drikke te hos dere, så må du i det minste la meg betale regningen."

"Selvfølgelig ikke; du er da gjesten her!"

Deretter fulgte en lang diskusjon, der kelneren tok del og foreslo forskjellige løsninger. Til slutt gikk Gino av med seieren. Regningen kom på eightpence-halfpenny,
pluss en halfpenny, for keleneren rundet det av oppover.

Så fulgte en strøm av takknemlighet på den ene siden og beskjedenhet på den andre, og da høflighetene var på sitt høyeste, tok de plutselig hverandre i armen og
marsjerte nedover gaten men de stakk hverandre med sugerør.

Lilia var henrykket over å se dem, og ble livligere enn Gino hadde sett henne på lang tid. Teen smakte som hakket høy, og de ba om å få drikke den av vinglass og
ville ikke ha melk; men, som hun gjentok gang på gang, så var det da noe i nærheten. Spiridione oppførte seg svært galant. Han kysset hånden hennes da de ble
presentert, og da han hadde lært seg en del engelsk i arbeidet, strandet ikke samtalen.

"Liker du musikk?" spurte hun.

"I aller høyeste grad," svarte han. "Jeg har ikke studert musikk videnskaplig, men musikk fra hjertet, ja."

Så hun spilte svært dårlig på pedalorgelet, mens han sang, ikke så dårlig. Gino fant frem gitaren og sang også ute på loggiaen. Det var et svært hyggelig besøk.

Gino sa at han ville følge vennen tilbake til rommene hans. Mens de gikk sa han, uten det minste spor av ondsinnethet eller spott i stemmen:

"Jeg tror du har helt rett. Jeg skal ikke ta med folk hjem mer. Jeg kan ikke forstå hvorfor en engelsk kone skulle behandles noe annerledes. Dette er Italia."

"Du er svært klok," utbrøt den andre; "virkelig svært klok. Jo mer verdifull en eiendel er, desto bedre burde man vokte på den."

De hadde nådd frem til hotellet, men de fortsatte til Kafé Garibaldi, der de tilbragte en lang og svært hyggelig kveld.

Kap. 4

Angeren kan snike seg så gradvis på at det er umulig å si, "i går var jeg lykkelig, i dag er jeg ikke." Det var aldri ett øyeblikk da Lilia forsto at ekteskapet hennes var
en fiasko; men i løpet av den sommeren og høsten ble hun så ulykkelig som et menneske som hun kunne være. Hun opplevde ingen uvennlig behandling og få
uvennlige ord fra sin ektemann. Han lot henne simpelthen være alene. Om morgenen gikk han ut for å ta seg av 'forretninger,' som, så vidt hun kunne oppdage, betød
å sitte i Farmaciaen.(16) Han vendte som regel tilbake til lunsj, for deretter å trekke seg tilbake til et annet rom for å sove. Utpå kvelden livnet han til igjen, og nøt
kvelden ute på murene, og spiste ofte middage ute, og kom sjelden tilbake før midnatt eller senere. Det hendte selvfølgelig at han var helt bortreist- - til Empoli,
Siena, Firenze eller Bologna - - for han elsket å reise, og så ut til å finne venner over hele landet. Lilia hørte ofte hvor populær han var.

Hun begynte å forstå at hun måtte hevde seg, men hun ante ikke hvordan. Selvtilliten hennes, som hadde overvunnet Philip, hadde gradvis visnet bort. Om hun forlot
det fremmede huset ville hun finne en fremmed liten by. Om hun trosset ektemannen og vandret omkring i omegnen, ville den være ennå mer fremmedartet - -
enorme åsheng med olivner og vingårder og kalvhvite gårdshus, og bortenfor dem flere åser med flere oliventrær og flere gårder og flere små byer mot den skyløse
himmelen. "Jeg vil ikke kalle dette landet," ville hun si. "Det er da ikke så landlig som Sawston Park." Og det var heller ikke mye av det utemmede ved det - - en del
av disse åsene hadde vært oppdyrket i mer enn totusen år. Men det var skremmende og mystisk alikevel, og omgitt av det hele tiden begynte Lilia å bli så utilpass at
hun glemte seg selv og begynte å tenke.

Hun tenkte hovedsaklig på ekteskapet sitt. Seremonien hadde skjedd i all hast og hadde vært dyr, og ritualene, hva nå enn de var, var ikke fra den Engelske Kirke.
Lilia var ikke religiøs av seg; men støtt og stadig ble hun grepet av en tåplig frykt for at hun ikke var 'skikkelig gift,' og at hennes sosiale posisjon i den neste verden
kom til å være like usikker som den var i denne. Det var mulig det var tryggest å gjøre det ordentlig, og en dag tok hun Spiridiones råd og meldte seg inn i Den
Romersk Katolske Kirke, eller som hun kalte den, 'Santa Deodatas.'

Gino var enig; han mente også det var tryggest, og det var artig å skrifte, selv om presten var en tåplig gammel mann, og det hele ville være et skikkelig slag i fjeset
på folkene der hjemme.

Folkene der hjemme tok slaget ganske så lett; faktisk var det få igjen til å ta imot det. Herritonfamilien var ute av bildet; de lot henne ikke engang skrive til Irma, selv
om Irma noen ganger fikk lov til å skrive til henne. Fru Theobald var raskt i ferd med å gå i barndommen, og hadde, så vidt hun kunne se, definitivt tatt parti med
Herritonfamilien. Og Frøken Abbott hadde gjort det samme. Natt etter natt forbannet Lilia sin utro venn, som hadde vært enig i at ekteskapet 'passet seg,' og at
Herritonfolkene kom til å finne seg i det, og som så, ved første tegn på motstand, hadde rømt hylende og fortvilet tilbake til England. Frøken Abbott sto øverst på
den lange listen av mennesker som hun aldri kom til å skrive til, og som hun aldri kom til å tilgi. Omtrent den eneste personen som ikke sto på den listen var Herr
Kingcroft, som hadde sendt et uventet hyggelig brev for å spørre hvordan det sto til. Han kom ganske sikkert aldri til å våge seg over kanalen, og Lilia smørte tykt
på i svarbrevet.

I begynnelsen hadde hun møtt noen få engelskmenn, for Monteriano lå ikke ved jordens ende. En eller to nysgjerrige damer, som hadde hørt om kranglen hennes
med Herritonfamilien der hjemme, kom på besøk. Hun var svært livlig, og de syntes hun var veldig ukonvensjonell, og at Gino var en sjarmerende gutt så alt det
hadde gått bra. Men når mai kom var sesongen, slik det nå engang var, over, og det ville ikke komme flere før til neste vår. Som Fru Herriton hadde bemerket, så
hadde ikke Lilia noe å ty til. Hun likte ikke musikk, eller å lese, eller arbeide. Hennes eneste kvalifikasjon her i livet var et noe ustadig godt humør, som forvandlet
seg til kranglvorenhet eller stahet etter omstendighetene. Hun var ikke lydig, men hun var feig, og på det mest ubemerkelige vis, som Fru Herriton kunne ha misunt,
fikk Gino henne til å gjøre akkurat hva han ville. I begynnelsen hadde det vært ganske moro å få viljen sin. Men det var irriterende å oppdage at hun ikke kunne
gjøre det annerledes. Han hadde en sterk vilje når han valgte å bruke den, og ville ikke ha den minste betenkelighet ved å bruke kjetting og lås for å føre den frem.
Det var nok av brutalitet innerst inne i ham, og en dag var Lilia nær ved å tergre det frem.

Det var det gamle spørsmålet om å gå ut alene.

"Jeg gjør det da alltid i England."

"Dette er Italia."

"Ja, men jeg er eldre enn deg, og det bestemmer jeg selv."

"Jeg er mannen din," sa han og smilte. De var nettopp ferdig med middagen, og han ville gå å legge seg å sove. Ingenting kunne egge ham opp, før Lilia til slutt ble
mer og mer sint og sa:

"Og jeg har pengene."

Han virket skrekkslagen.

Nå var øyeblikket kommet for å hevde seg. Hun gjentok hva hun hadde sagt. Han reiste seg fra stolen.

"Og det er best du begynner og oppføre deg pent," fortsatte hun, "for det ville nok svi om jeg sluttet å signere sjekker."

Hun var ikke særlig flink til å bedømme karakterer, men hun ble fort bekymret. Som hun sa til Perfetta senere, "det så ikke ut til at klærne hans passet - - for store et
sted, og for små et annet." Det virket mer som om kroppen enn ansiktet hans forandret seg, skuldrene falt forover til jakken hans strammet seg over ryggen og
ermene trakk seg opp mot albuen. Han virket som om han var bare armer. Han smøg seg rundt bordet til der hun satt, og hun sprang unna og holdt stolen mellom
dem, nesten for redd til engang å si noe eller røre seg. Han så på henne med runde, uttrykksløse øyne, og strakte sakte ut den venstre hånden.

Nettopp da hørte de Perfetta komme ut fra kjøkkenet, og det virket som om det vekket ham, og han snudde seg vekk og gikk til rommet sitt uten et ord.

"Hva skjedde?" ropte Lilia som nesten var nær ved å besvime. "Han er syk - - syk."

Perfetta virket mistenksom da hun hørte om det.

"Hva sa du til ham?" Hun korset seg.

"Nesten ingen ting i det hele tatt," sa Lilia og korset seg hun også. På denne måten aktet de to kvinnene den rasende mannen.

Til slutt gikk det opp for Lilia at Gino hadde giftet seg med henne for pengenes skyld. Men han hadde skremt henne for meget til å gi rom for noen forakt. Det var
skremmende da han kom tilbake, for han var også skremt, og tryglet henne om å tilgi ham, og lå ved føttene hennes, omfavnet henne og mumlet, "det var ikke meg,"
og forsøkte å si ting han ikke helt forsto. Han ble hjemme i tre dager, helt syk av psykisk utmattelse. Men på tross av det han led, så hadde han temmet henne, og
hun truet aldri med å avskjære ham igjen.

Det er mulig han voktet mer på henne enn tradisjonen krevde. Men han var svært ung, og han kunne ikke tåle at det skulle bli sagt om ham at han ikke visste
hvordan man skulle behandle en kvinne - - eller holde styr på en kone. Og hans egen sosiale posisjon var usikker. Selv i England er en tannlege et vanskelig vesen,
som folk finner det vansklig å sette i bås. Han svever et sted mellom handelsstanden og de bemidlede; han kan stå kun litt lavere enn en lege, eller han kan ligge nede
blant apotekerne, eller til og med under dem. Sønnen til en italiensk tannlege følte også dette. For sin egen del brydde han seg ikke om det; han stiftet vennskap med
de menneskene han likte, for han var dette vidunderlige stedige vesenet, en mann. Men konen hans skulle ikke møte noen, heller enn å møte dem på en gal måte:
Ensomhet var både passende og trygt. Nordens og sydens sosiale idealer hadde møttes et lite øyeblikk, og denne gangen hadde syden vunnet.

Det ville på en måte ha gått opp i opp om han hadde like streng over sin egen oppførsel som han var med hennes. Men denne motsigelsen falt ham aldri et øyeblikk i
tankene. Moralforståelsen hans lignet den gjennomsnitts latiners, og siden han plutselig var blitt en fin herre, så så han ikke noen grunn til at han ikke skulle oppføre
seg slik. Selvfølgelig, om Lilia hadde vært annerledes - - om hun hadde hevdet seg og fått tak på ham - - så kunne han muligens - - men sansynligvis ikke - - blitt en
bedre ektemann så vel som et bedre menneske, og han kunne i alle fall fått litt av engelskmannens holdning, som har en høyere etikk, selv om handlingene er de
samme. Men om Lilia hadde vært annerledes hadde hun vel kanskje ikke giftet seg med ham.

Avsløringen av at han var utro - - som hun oppdaget ved et tilfelle - - ødela den siste resten av selvtilfredshet som hun fortsatt hadde igjen. Hun brøt fullstendig
sammen og hulket og gråt i Perfettas armer. Perfetta var snill og tilogmed medfølende, men advarte henne om at hun ikke på noe vilkår måtte si noe til Gino, som ville
bli rasende om han følte seg mistenkt. Og Lilia sa seg enig, delvis fordi hun var redd for ham, og delvis fordi det når alt kom til alt var den beste og den mest verdige
tingen å gjøre. Hun hadde oppgitt alt for hans skyld - - datteren, slekten, vennene sine, og alle de små godene og luksusen som hører til et sivilisert liv - - og selv om
hun hadde hatt mot til å bryte ut, så var det ingen som ville ta imot henne nå. Herritonfamilien hadde nesten vært ondsinnet i sine utfall mot henne, og alle vennene
hennes hadde falt fra en etter en. Så det var bedre å leve ydmykt videre, forsøke ikke å føle noe, og prøve å rette på ting ved å holde masken og smile. "Kanskje,"
tenkte hun, "han kom til å forandre seg om jeg fikk et barn. Jeg vet han ønsker seg en sønn."

Lilia hadde oppnådd en slags storhet på tross av seg selv, for det finnes noen situasjoner der vulgeritet ikke teller lenger. Hverken Cordelia eller Imogene(17) har
gjort seg mer fortjent til våre tårer.

Selv gråt hun ofte, og gjorde seg ordinær og gammel, noe som fortvilet ektemannen. Han var særlig snill mot henne når han knapt nok så henne, og hun tok imot
vennligheten uten vonde følelser, ja selv med takknemlighet, så kuet hadde hun blitt. Hun hatet ham ikke, på samme måte som hun aldri hadde elsket ham; det var
kun når hun ble opphisset at hun fant rom for noen av følelsene. Folk mente hun var uavhengig, men i virkeligheten gjorde den svake hjernen henne følelsesløs.

Lidelse er på den annen side mer uavhengig av forstanden, og den klokeste kvinne kunne knapt ha lidd mer.

Hva gjaldt Gino, så var han like gutteaktig som alltid, og bar på sine synder som på en fjær. En av favorittenetalene hans gikk slik, "man burde absolutt gifte seg!
Spiridione tar feil; jeg må overtale ham. Det er ikke før man blir gift at man virkelig forstår livets gleder og muligheter." Deretter tok han ned filthatten sin, slo den på
det riktige stedet like selvsagt som en tysker slår sin på feil sted, og forlot henne.

En kveld, da han hadde gått ut på denne måten, orket ikke Lilia mer. Det var September. Hjemmene i Sawston var i ferd med å fylles opp etter sommerferien. Folk
løp inn og ut av hverandres hus langsmed veien. Det ble organisert sykkelturer, og på den tredeveste ville Fru Herriton holde den årlige basaren i hagen sin til inntekt
for C.M.S.(18) Det virket nesten umulig at det et sted eksisterte et slikt fritt og lykkelig liv. Hun gikk ut på loggiaen. Måneskinn og stjerner på en myk dypblå himmel.
Murene omkring Monteriano var strålende på en kveld som dette. Men huset vendte vekk fra dem.

Perfetta bråket på kjøkkenet, og trappen ned gikk forbi kjøkkendøren. Men trappen opp til loftet - - trappen ingen noen gang brukte - - førte fra stuen, og ved å
låse opp døren ved toppen kunne man snike seg ut på den firekantede terrassen over huset, og slik vandre omkring i fred og frihet noen minutter.

Nøkkelen lå i lommen på Ginos beste dress - - den rutete engelske - - som han aldri brukte. Trappen knirket og låsen skrek; men Perfetta var mer eller mindre døv.
Murene var vakre, men siden de lå mot vest sto de i skygge. For å se dem i lyset måtte hun gå et stykke rundt byen til de fanget strålene fra den stigende månen.
Hun tittet nervøst tilbake på huset og satte av sted.

Det var lett å gå, for en liten sti løp rundt muren. De få menneskene hun møtte ønsket henne høflig god natt, da hun var uten hatt, og de tok henne for å være en
bondekone. Muren buet ut mot månen; og plutselig kom hun ut i lyset og så alle de grove tårnene forvandle seg til søyler av svart og sølv, og brystningen til klipper
av perlemor. Hun hadde ingen sterk sans for det vakre, men hun var sentimental, og hun begynte å gråte; for her, der store sypresser avbrøt de monotone rekkene
av oliventrær hadde hun sittet med Gino en ettermiddag i mars, med hodet lent mot skulderen hans, mens Caroline så på utsikten og tegnet. Rett rundt hjørnet sto
Sienaporten, der veien til England begynte, og hun hørte romlingen av diligencen som var på vei ned for å rekke nattoget til Empoli. Det neste øyeblikket var den like
ved henne, for veien gjorde en sving bort dit før den begynte på den lange siksakingen ned åssiden.

Sjåføren bremset opp og ropte til henne at hun skulle sette seg inn. Han visste ikke hvem hun var. Han håpet hun skulle være med til stasjonen.

"Non vengo!(19)" ropte hun.

Han ønsket henne god natt og styrte hestene rundt hjørnet. Idet diligencen kom forbi så hun at den var tom.

"Vengo..."

Stemmen hennes var skjelvende og bar ikke. Hestene svingte bort.

"Vengo! Vengo!"

Han hadde begynt å synge og hørte ingen ting. Hun løp nedover veien og ropte til han at han skulle stoppe - - at hun skulle være med alikevel; mens avstanden stadig
ble større og romlingen fra diligencen økte. Ryggen hans var svart og tett mot månen, og om han bare ville snu seg et lite øyeblikk ville hun være reddet. Hun
forsøkte å skjære over en av svingene og snublet over de store jordklumpene som var store og harde som sten og lå mellom de evige oliventrærne. Hun var for sen;
for likr føe hun nådde frem til veien fór den forbi henne som et tordenvær og kastet opp en kvelende sky av månelyst støv.

Hun gav seg med å rope, for hun følte seg svært dårlig og besvimte; og da hun kom til seg selv lå hun på veien med støv i øynene og støv i munnen og støv i ørene.
Det var noe skremmende ved støvet om natten.

"Hva skal jeg gjøre?" stønnet hun. "Han kommer til å bli så rasende."

Og uten å prøve noe mer klatret hun sakte tilbake til fangeskapet mens hun ristet støvet ut av klærne.

Uhellet forfulgte henne til det siste. Det var en av de kveldene da Gino tilfeldigvis kom hjem. Han var på kjøkkenet og bannet og knuste tallerkner, mens Perfetta gråt
ubehersket med forkleet over hodet. Da han fikk øye på Lilia vendte han seg mot henne og overstrømmet henne med en syndeflod av skjellsord. Han var langt
sintere, men mye mindre skremmende enn han hadde vært den dagen han hadde krøpet mot henne rundt bordet. Og Lilia mønstret mer mot fra sin dårlige
samvittighet enn hun noen gang hadde gjort fra en god, for mens han snakket ble hun grepet av indignasjon og var plutselig ikke redd for ham lenger, og så ham som
en hjerteløs, verdiløs, hyklersk, lat oppkomling, og sa ham midt imot.

Perfetta hylte, for hun fortalte ham alt - - alt hun visste og alt hun misstenkte. Han sto der med åpen munn, for alt raseriet hadde rent av ham, og skammet seg, og
følte seg som en fullstendig tosk. Han satt fullstendig i fellen. Når hadde noen ektemenn latt seg gjennomskue på en slik måte? Hun stanset; og han var stum, for hun
hadde bare sagt det som sandt var. Så så han desverre sin egen latterlige situasjon og han lo - - slik han ville ha ledd av den samme situasjonen om den var spillt ut
på en scene.

"Og du ler?" stammet Lilia.

"Å!" utbrøt han, "hvordan kan jeg unngå det? Jeg, som trodde du ikke visste eller la merke til noen ting - - jeg er lurt - - jeg er overvunnet. Jeg gir meg. La oss ikke
snakke om det mer."

Han klappet henne på skulderen som en god kamerat, halvveis lattermild og halvveis angrende, og så mumlet og smilte han for seg selv og forsvant fra rommet uten
et ord.

Perfetta brøt ut i gratulasjoner.

"Så modig du er!" utbrøt hun; "Og hvilket hell! Han er ikke sint lenger! Han har tilgitt deg!"

Hverken Perfetta, eller Gino, eller Lilia selv var klar over den virkelige grunnen til elendigheten som fulgte. Helt til det siste trodde han at vennlighet og litt
oppmerksomhet ville være nok til å ordne ting. Konen hans var en helt vanlig kvinne, så hvorfor skulle ideene hennes skille seg radikalt fra hans egne? Ingen forsto at
det var mer enn personligheter som var innblandet; at kampen var nasjonal; at generasjoner av forfedre, gode, onde, eller likegyldige, forbød en latinsk mann å være
ridderlig ovenfor en nordisk kvinne og en nordisk kvinne å tilgi den latinske mannen. Alt dette kunne ha vært forutsett: Fru Herriton forutså det fra begynnelsen av.

I mellomtiden trøstet Lilia seg med stoltheten over sin egen høye personlige standard, og Gino undret seg rett og slett over hvorfor hun ikke kunne finne seg tilrette
igjen. Han avskydde ubehageligheter og lengtet etter sympati, men avholdt seg fra å snakke om vansklighetene sine ute på byen i tilfelle de skulle laste hans egen
dumhet. Han fortalte det til Spiridione, som svarte med et filosofisk, men ikke særlig hjelpsomt brev. Den andre gode vennen hans, som han stolte mer på, var
fortsatt postert i Eritrea eller en annen øde utpost. Og dessuten, hva var egentlig nytten ved brev? Venner kan ikke reise gjennom posten.

Lilia, som var så lik ektemannen på så mange måter, lengtet også etter trøst og sympati. Den kvelden han lo av henne tok hun rasende frem papir og penn og skrev
side etter side, der hun analyserte karakteren hans, regnet opp feilene hans, refererte hele samtaler, og sporet opp alle årsakene til og grobunnen for sin ulykke. Hun
var helt fra seg, og selv om hun knapt kunne tenke eller se, nådde hun opp til en storhet og pathos som en øvet stillist kunne ha misunnt henne. Det var skrevet som
en dagbok, og ikke før mot slutten forsto hun hvem det var ment for.

"Irma, kjære Irma, dette brevet er til deg. Jeg hadde nesten glemt at jeg hadde en datter. Det vil gjøre deg ulykkelig, men jeg vil at du skal vite alt, og du kan ikke
lære hvordan verden er for fort. Gud velsigne deg, min kjæreste, og bevare deg. Gud velsigne din ulykkelige mor."

Heldigvis var Fru Herriton hjemme da brevet ankom. Hun snappet det til seg og åpnet det på soverommet. Et lite øyeblikk, og Irmas bekymringsløse barndom ville
ha vært ødelagt for alltid.

Lilia fikk et kort skriv tilbake fra Harriet, som nok en gang forbød direkte kommunikasjon mellom mor og datter, og avsluttet med en formell kondolanse. Det drev
henne nesten til vanvidd.

"Rolig! Rolig!" sa mannen hennes. De satt sammen på loggiaen da brevet ankom. Han satt ofte sammen med henne nå, og tittet på henne i timesvis, forundret og
spendt, men ikke angrende.

"Det er ingenting." Hun gikk inn og rev det istykker og begynte så å skrive - - et svært kort brev, der hovedbudskapet var "kom og redd meg."

Det er ikke oppløftende å se konen din gråte mens hun skriver - - særlig om du mener at du har behandlet henne i det store og det hele fornuftig og vennlig. Det er
ikke behagelig når du tilfeldigvis ser over skulderen hennes, og ser at hun skriver til en mann. Hun burde heller ikke hytte med neven mot deg når hun forlater
rommet, under inntrykk av at du er opptatt med å tenne en sigar og ikke kan se henne.

Lilia gikk og postet det selv. Men i Italia lar så mange ting seg ordne. Postmannen var en venn av Gino, og Herr Kingcroft fikk aldri brevet sitt.

Hun gav opp håpet, ble syk, og var sengeliggende hele høsten. Gino hadde tankene sine andre steder. Hun visste grunnen; han ønsket seg en sønn. Han kunne ikke
snakke om eller tenke på noe annet. Hans eneste virkelige ønske var å bli far til en mann som seg selv, og det holdt ham med et grep som han kun delvis forsto, for
det var den første virkelige lengselen, det første brennende ønsket i hans liv. Å forelske seg var bare en fysisk trivialitet, som varmt solskinn eller kjølig vann, stilt opp
mot dette guddommelige håpet om udødlighet: "Jeg fortsetter." Han kjøpte lys til Santa Deodata, for han var alltid religiøs i krisetider, og noen ganger gikk han dit
selv og ba de enfoldige, tryglende bønnene til den enfoldige. På en innskytelse tilkalte han alle slektningene sine for å støtte ham i denne vansklige tiden, og Lilia så
fremmede ansikt som flimret forbi henne i det mørke rommet.

"Min elskede!" ville han si, "min kjæreste Lilia! Ikke vær urolig. Jeg har aldri elsket noen andre enn deg."

Hun, som kjente til alt, ville bare smile saktmodig, for nedbrutt til å komme med sarkastiske kommentarer.

Før barnet ble født gav han henne et kyss og sa:

"Jeg har bedt i hele natt for en gutt."

En eller annen forunderlig kjærlig innskytelse grep henne, og hun sa svakt:

"Du er en liten guttunge selv, Gino."

Han svarte, "da blir vi brødre."

Han lå utenfor rommet med hodet mot døren som en hund. Da de kom for å fortelle ham de gode nyhetene fant de ham halvveis bevistløs, og ansiktet hans var vått
av tårer.

Hva gjaldt Lilia, så sa en eller annen til henne, "det er en vakker gutt!" Men hun hadde dødd da hun fødte ham.

Kap. 5

Da Lilia døde var Philip Herriton knapt fireogtyve år gammel - - faktisk nådde nyhetene frem til Sawston på bursdagen hans. Han var en høy, hengslete bygd ung
mann, som måtte få klærne stoppet opp i skuldrene for å holde mål. Ansiktet hans var mer allminnerlig enn ikke, og det var en merklig blanding av riktige og gale
elementer. Han hadde en fin panne og en fin lang nese, og hadde både inteligens og sympati i øynene. Men under nesen og øynene var alt et stort rot, og de
menneskene som tror at karakteren ligger i munnen og haken rystet på hodet når de så på ham.

Philip hadde selv, når han var ung, vært klar over disse feilene. Noen ganger, når han hadde blitt ertet eller mobbet på skolen, gjemte han seg i avlukket sitt og så på
trekkene sine i et speil, og sukket og sa, "det er et vekt ansikt. Jeg kommer aldri til å sette mitt merkepå verden." Ettersom årene gikk ble han enten mindre
selvbevisst eller mer fornøyd med seg selv. Han fant ut at verden gjorde rom for han, slik den gjør for de fleste. Karakter kom kanhende senere - - eller han hadde
den muligens uten å vite det. I alle tilfelle hadde han sans for skjønnhet og sans for humor, to bra egenskaper. Sansen for skjønnhet utviklet seg først. Da han var tyve
fikk den ham til å bruke mangefargede slips og en formløs hatt, og komme sent til middagen på grunn av solnedgangen og lære seg om kunsten fra Burne-Jones til
Praxiteles. Da han var toogtyve dro han til Italia med noen fettere, og der ble han fortryllet av et estetisk hele av oliventrær, blå himmler, freskemalerier, landsens
vertshus, helgener, bønder, mosaikker, statuer og tiggere. Han kom tilbake som en profet som enten ville forvandle Sawston eller forknekte det. All entusiasmen og
kraften gjennom et ganske venneløst liv hadde blitt rettet mot å forfekte skjønnheten.

Det var over ganske fort. Ingen ting hadde hendt hverken med Sawston eller ham selv. Han hadde sjokkert en håndfull mennesker, kjeklet med søsteren og kranglet
med moren. Han trakk den slutningen at ingen ting kunne forandres, da han ikke var klar over at mennesklig kjærlighet og kjærlighet til sannheten noen ganger kan
triumfere der kjærlighet til skjønnheten kommer til kort.

En smule disillisjonert, litt trett, men estetisk inntakt, tok han opp igjen sitt rolige liv og stolte mer og mer på sin andre egenskap, sansen for humor. Om han ikke
kunne forandre verden, så kunne han da i det minste le av den, og i det minste vinne en moralsk seier på den måten. Latteren, hadde han lest og trodde han, var et
tegn på god moralsk helse, og han fortsatte fornøyd å le, til Lilias ekteskap omstyrtet likevekten hans for alltid. Italia, skjønnhetens land, var ødelagt for ham. Han
hadde ingen makt til å forandre de menneskene og tingene som bodde der. Også hun kunne frembringe grådighet, brutalitet, dummhet - - og, noe som var verre,
vulgæritet. Det var på hennes jord, og gjennom hennes inf