Make your own free website on Tripod.com
 

E. A. Poe

Skrekken og det moderne

Oversatt til norsk
og med forord av
Alexander G. Rubio
&
Helen Kirkman
 
 
 

Bant de mange kilder vi har benyttet under arbeidet med denne boken vil vi fremheve:

Carlson, Eric W., "A companion to Poe studies" Greenwood Press, 1996

Foye, Raymond "The Unknown Poe: an anthology of fugitive writings by Edgar Allan Poe" City Lights 1980

Ostrom, John Ward, red - "The letters of Edgar Allan Poe", Harvard University Press, 1948

Mabbot, Thomas Ollive, red "The complete works of Edgar Allan poe" Belknap Press 1969

Quinn, A. Hobson, " Edgar Allan Poe: A Critical Biography" Johns Hopkins University Press, 1998

Silverman, Kenneth "Edgar A. Poe: Mournfull and Neverending Remembrance" New York 1991

Thomas, Dwight and David K. Jackson, "The Poe log: a Documentary life of Edgar Allan Poe, 1809 - 1849" G.K. Hall & Co. 1987
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

                               Edgar Allan Poe -
                        Portalfiguren og bruddet

Barndom

Det er vel svært få litterære størelser av sammenlignbar posisjon som det har stått mer strid om enn nettopp Edgar Allan Poe - Da han døde i 1849, for nøyaktig 150 år siden, var han i hovedsak glemt i det litterære miljøet i hans hjemland USA, og var, bortsett fra i kjølvannet av en ondsinnet biografi post-mortem av pastor Rufus Griswold, en ikke-person, til de franske symbolistene, med Charles Baudelaire i spissen, løftet ham fram som en av foregangsmennene for det som kanskje ble det mest radikale bruddet i litteraturens og den generelle kulturens historie, modernismen.
Moren hans, Eliza Arnold, kom opprinnelig fra England, der hun allerede som barn hadde opptrådt som skuespiller i Birmingham og andre byer utenfor London. Hun bodde med moren, Elizabeth Arnold, siden hennes fars død da hun bare var to år gammel. Den 3. januar 1776 ankom de til Boston på skipet Outram, og tre måneder senere debuterte hun på scenen i Boston. På tross av det faktum at hun bare var ni år gammel, mottok hun god kritikk:

"...exeeded all praise, although a Miss of only nine years old, her powers as an actress would do credit to any of her sex of maturer age."

Eliza og hennes mor sluttet seg til en teatertrupp som ble kalt The Charleton Comedians som var ledet av en Mr. Edgar. Da truppen var på reise gjennom North Carolina, døde Elizas mor og etterlot henne foreldreløs elleve år gammel.
Eliza ble stadig mer populær ved teatret, og ved femten års alder kunne hun allerede mer enn sytti forskjellige roller. Hun var mest berømt for sin utmerkede stemme, og et leserbrev til en avis i Philadelphia slo fast:

"...a short time, she will be unequalled in her profession with regard to her vocal powers"

Femten år gammel giftet hun seg med skuespilleren Charles Hopkins i
Alexandria, Virginia, og hun turnerte i Virginia de neste tre årene under navnet Mrs. Hopkins. Hopkins døde i Washington bare tyve år gammel, og Eliza, som nå var atten år gammel, tok opp igjen sin karriere i Richmond.
Hun spillte ofte sammen med skuespilleren og danseren David Poe jr. (21), som nettopp hadde vendt tilbake til sceenen etter jusstudier mot sin families vilje. De to giftet seg i 1806, og Eliza gikk nå under navnet Mrs Poe. De spillte i Philadelphia og New York og slo seg til slutt ned i Boston, der de ble i tre år. David, som øyensynelig var en middelmådig skuespiller, fikk dårlig kritikk for sitt arbeide, mens Eliza fikk mye ros for sitt talent. Hun fikk fremtredende roller som Ophelia i Hamlet og Julie i Romeo og Julie. Poefamilien ble også nære venner av et ektepar som het Usher, som de også ofte spillte sammen med.
30.januar 1807 fikk de en sønn som de døpte William Henry Leonard, og i det tredje året i Boston fikk de en sønn til som de døpte Edgar, sannsyneligvis oppkalt etter direktøren for The Charleton Comedians. Eliza opptrådtde på sceenen gjennom hele svangerskapet og gav seg ikke før ti dager før Edgar ble født, 19.januar 1809. Tre uker senere sto hun på scenen igjen.
Poefamiliens økonomi ble satt under press ved Edgars fødsel, og David dro til Baltimore til foreldrene og tok sannsyneligvis med seg barna.
Etter det tredje året i Boston flyttet de til New York i sommeren 1809. David fikk fortsatt elendige kritikker og forsøkte uten hell å true en del av kritikerne. Han ble latteliggjort i pressen, og etter bare seks uker i New York forlot han teatertruppen og Eliza og deres to barn. Ingen vet hva som siden ble av David.
Eliza, som nå var 22, spillte i New York i ni måneder til slutten av sesongen i juli. Et par veldedighetsforestillinger ble organisert for den forlatte Eliza, og det var virkelig behov for hjelpen, spesiellt etter at hun fødte en datter, Rosalie, i desember 1810. Sommeren 1811 ble hun rammet av sykdom og måtte til slutt gi seg som skuespiller i oktober samme år. Innen November var hun redusert til et sosialkasus, og Davids slektninger var ikke villige til å hjelpe henne. Ved en alder av kun 24 år var hun blitt foreldreløs, enke, gift på nytt og forlatt og var omgitt av tre barn ved dødsleiet. Hun døde 8.desember 1811 og etterlot de tre barna foreldreløse.
Den eldste sønnen, Wiliam Henry Leonard, som var fem år gammel tok vare på en lokk av håret hennes - men så var det heller ikke mye annet hun hadde å etterlate til barna. Edgar, som var omkring tre, fikk et mimiatyrportrett av Eliza og en akvarell av havnen i Boston - på baksiden sto det skrevet:

"For my little son Edgar, who should ever love Boston the place of his birth, and where his mother found her best and most sympatethic friends"

Elizas datter Rosalie ble tatt hånd om av en familie fra Richmond som het MacKenzie. Mens Edgar havnet hos Allanfamilien. John Allan, som opprinnelig kom fra Skottland, hadde grunnlagt et firma i Richmond, Virginia sammen med partneren Charles Ellis. De kalte det: The House of Ellis and Allan. De handlet med tobak og andre varer og hadde anseelig suksess. John Allan og hans kone Frances, også kjent som Fanny, var flittige teatergjengere, og Frances var en av de som hadde hjulpet Eliza Poe på sykeleiet.
Fanny ville gjerne ta seg av Edgar. John var imot dette, men etter at han hadde sendt et brev til David Poe jrs slektninger, som hadde tatt seg av den eldste sønnen William Henry Leonard, og ikke hadde råd til et barn til, gav han etter for Fannys ønske. Men de adopterte formeldt aldri Edgar. Allanfamilien bodde svært nær MacKenziene, og Edgar hadde sannsyneligvis muligheten til å treffe søstren nå og da.
Edgar, som mer eller mindre hadde levd i fattigdom, havnet slik i en familie som hadde det svært bra materiellt sett. John Allan lovte David Poe jrs slektninger at han ville gi Edgar en god utdannelse, en utdannelse han selv ikke hadde hatt mulighet til. Han satte matematikk,skriving og lesning svært høyt siden det var viktig for å lykkes i forretningslivet.
Fanny hadde selv blitt foreldreløs ved tiårs alder, noe som sannsyneligvis var en av grunnene for å ta til seg Edgar; og hun var bare seksogtyve, et par år ledre enn Eliza. Hun var en god husmor og var god til å organisere, men hun hadde tydligvis ikke noe serlig utdannelse tatt i betraktning de utallige stavefeilene man finner i brevene hennes.
Det er ikke mye som er kjent om de første årene Edgar bodde hos Allanfamilien og omtrent ingen ting som kunne gi noe inntrykk av følelsene hans ved å havne i et nytt hjem og bli skilt fra søskenene. Da han var fem år gammel sendte John Allan ham til en lærerinne ved navn Clotilda Fisher og deretter til en lærer som het William Ewing, som sa at Edgar var en sjarmerende gutt som fant seg vel tilrette på skolen.
Da Edgar var seks og et halvt flyttet Allanfamilien til England. De ble der i fem år - først på reise gjennom Skottland, før de slo seg ned i London. John Allan opprettet en londonfilial av Allan and Ellis, som etterhvert utviklet seg bra. Tobakmarkedet i London var i en lavkonjungtur, og John begynte å handle med store kvanta for å øke profitten. I 1817 var firmaet godt for mer enn 300.000$, og de leide et hus i 39 Southampton Row for fem år til.
Edgar Allan som han var kjent som under oppholdet i England, fikk sin første virkelige utdannelse der. Han ble sendt på skole i Chelsea omkring fire og en halv kilometer fra Allanfamiliens hjem. John Allan betalte selvfølgelig utgiftene. Da Edgar var åtte ble han innskrevet ved en skole i Stoke Newington utenfor London. Edgar studerte blandt annet latin og dans og gjorde det svært godt. John Allan var svært fornøyd med Edgar, mens Edgar tilsynelatende husket skoletidenn sin i London som ensom og ulykkelig.
John Allan var svært opptatt med forretningene sine, og familiemedlemmene følte seg neglisjert av ham. Edgar, som aldri ble formelt adoptert av Allanfamilien, ble nesten ikke lagt merke til. I brev Allanfamilien mottok og som er bevart blir det sendt hilsninger til alle familiemedlemmene, untatt til Edgar.
Fanny kunne ikke gjøre mye for å bøte på dette, da hun ofte var syk under englandsoppholdet. Hun led også av hjemlengsel, og allerede etter et år utenlands ønsket hun å vende tilbake til Richmond. I 1817 ble hun så ille at hun måtte sendes på landet for å komme seg. Det var søstren Nancy som tok seg av henne. John Allan mente all denne sykdommen bare skyltes Fannys fantasi.
Etter tre og et halvt år utenlands, falt det engelske tobaksmarkedet sammen. John Allan forsøkte å selge seg ut av sin del av forretningen, men misslyktes i å finne en kjøper. Markedet var i fullstendig kaos, og en del handelsmenn begikk til og med selvmord. John Allan forsøkte å få hjelp fra partneren Ellis, men fikk ingen støtte. 17.juli 1819 gikk firmaet konkurs da de ikke kunne betjene gjelden.
21.juli 1820 vendte Allanfamilien tilbake til New York og måtte straks sende bud på lege på grunn av Fannys sykdom.

De tidlige tenårene til Edgar ble tilbragt på flyttefot. De flyttet til slutt inn i et hus de fikk av William Galt i 1822 eller 1823. Edgar fortsatte sin utdannelse, og da han var fjorten var han ved Joseph H. Clarks akademi, og deretter studerte han under Clarks etterfølger William Burke. Edgars skolegang i Richmond oppmuntret hans intresse for språk, og han gjorde det svært godt i latrin og fransk. Da han var omkring seksten skrev han et av de tidligste diktene vi kjenner til av ham, "Oh Tempora! Oh Mores!". Edgar skrev nok dikt til å utgi en bok, men Clarke overtalte John Allan til ikke å utgi den. Da Edgar vendte tilbake ra England hadde han vært blek og svaklig, men i Richmond fattet han en intresse for idrett. Han var en habil løper, hopper og bokser og også en svært god svømmer. Da han var femten år gammel svømte han en mil i James River mot en sterk strøm.
Edgar gjorde tydligvis et godt inntrykk på folk. Thomas Ellis, sønnen til John Allans forretningspartner, sa engang:

"Ingen guttunge har noen gang gjort et slikt inntrykk på meg som han gjorde."

Ved en alder av femten ble han løytnant i Junior Morgan Riflemen. Som nestkommanderende var han underlagt den populære Marquis de Lafayette, som to uker før hadde lovprist Edgars farfar, general David Poe for hans innsats under frigjøringskrigen.
Da Edgar vendte tilbake til Richmond, brukte han navnet Edgar Poe, heller enn Edgar Allan, for å fremheve at han ikke var formeldt adoptert av Allanfamilien. Rosalie hadde på den annen side blitt adoptert av MacKenziene, og Edgars onkel, William Galt, hadde adoptert sin nevø.
Edgar søkte etter en morsfigur. Han var svært glad i Fanny Allan, men hennes stadige kamp mot sykdommen gjorde henne ikke akkurat skikket for noen morsrolle. Ved et tilfelle vet man at han kalte Rosalies fostermor "Ma". Som fjortenåring knyttet han et bånd til Mrs Jane Stanard. Moren til en av klassekameratene. Han gikk til henne når han følte seg ulykkelig hjemme, og hun lignet både Fanny Allan og Eliza Poe. Edgar hadde bare kjent henne et års tid da hun døde i en alder av enogtredve, sannsyneligvis sinnsyk. Edgar tok hennes død inn over seg, og oppførselen hans forandret seg. Dette ledet til konflikter med John Allan, som omtalte Edgar som, "furten og ubehøvlet mot hele familien". John Allan tolket det dårlige humøret hans som utakknemlighet for alt han hadde gjort for Edgar.
En morgen, 26.mars 1925 "kastet plutselig" William Galt, som eide huset Allanfamilien bodde i "hodet og øynene tilbake og virket nedtrykt". Onkel Galt reiste seg opp og døde. Arven Allanfamilien mottok fra Galt var på anslagsvis 750.000$, inkludert huset og tre eiendommer på landet.
John Allan kjøpte også et hus som ble kalt Moldavia. Det var et imponerende sted, som minnet mer om et gods enn om et hus, med parker, trær og åtte tilliggende bygninger. Nancy og Edgar fikk rom i annen etasje. Han var nå seksten og et halvt år gammel og skulle snart dra til universitetet.

  Universitetet og West Point

Edgar ble imatrikulert ved University of Virginia i februar 1826. Universitetet var grunnlagt så sent som året før, etter hele førti års planlegging, og som nå hadde det imponerende antall av 177 studenter.
Edgar var stolt av å være ved universitetet, og han hadde store ambisjoner innenfor språk. Han studerte antikke språk under George Long og moderne språk under George Blaettermann. Edgar var en fremragende student, og oversettelsene hans ble omtalt som "nøyaktig korrekte". Han studerte fransk, italiensk og sannsynligvis en del spansk. Han ble også medlem av Jefferson Society, en debattklubb, og ble kjent som en glitrende taler. Han ble også husket som en god idrettsmann og tegner og fortsatte å utvikle seg som forfatter.

Edgar ble, under sitt år ved universitetet, beskrevet som humørsyk og melankolsk. Dette hadde kan hende sin bakgrunn i hans første kjærlighetsforhold, som vi kjenner til, med en pike som het Elmira Royster, som han hadde møtt i Richmond før han dro til universitetet. Gjennomsnittsalderen for førsteårsstudenter ved universitetet var omkring nitten år rundt 1830, mens Edgar bare var en måned over sytten.
Studentlivet var kaotisk og somme tider til og med farlig. Under opptøyer i skolens første år, kastet maskerte studenter steiner og flasker på professorene. I det året Edgar gikk der ble syv studenter utvist for hasardspill i stor stil.
Volden og kaoset ble viet stor plass i de oppbevarte brevene Edgar sendte til John Allan. I brevene kan man lese at en student en gang ble slått i hodet med en stor stein og han dro en pistol - noe som tilsynelatende var svært vanlig. Studenten bommet, men vill ellers ha drept angriperen. Ved et annet tilfelle ble en student bitt i armen "og det er sannsynelig at et kjøttstykke så stort som neven min må skjæres bort."
Kranglene med John Allan ble stadig mer opphetet, særlig på grunn av Edgars finansielle problemer. Han hadde pådratt seg en betydelig spillegjeld og andre fordringer gjennom året som han påsto skyldtes at John Allan ikke gav han nok å rutte med. Derfor måtte han forsøke å forsørge seg ved hasardspill.
Da Edgar vendte tilbake til Richmond lød gjelden hans på hele 2.000 - 2.500$. John Allan nektet å betale gjelden hans og sendte han ikke tilbake til universitetet men tvang han til å jobbe på en gård han eide. Edgar var også skuffet over å finne ut at Elmira Royster ikke var tilgjengelig lenger. Den første kvelden i Richmond gikk han til et selskap hos Elmiras familie, bare for å finne ut at det var for å feire hennes forlovelse.
Spenningen mellom Edgar og John Allan nådde et høydepunkt i mars 1827. Det var et resultat av mer enn to års uoverenstemmelser som gikk tilbake til Jane Stanards død og nå tapet av Elmira. Edgar flyttet ut fra John Allans hjem, og det er usikkert hvor han dro. Edgar var på leting etter "et sted i den store verden der jeg ikke vil bli behandlet som du har behandlet meg." Edgar følte at Allan hadde villedet ham, hindret ham og støtt ham bort. Brevene som Edgar sendte til John Allan viste, uten å legge sjul på, at han ikke følte seg som en del av familien. Han skrev også:

"Jeg har ofte hørt deg si (når du ikke trodde at jeg kunne høre deg, og derfor må ha vært ærlig) at du ikke hadde noen følelser for meg."

Etter flere fiendtlige brev trengte Edgar penger og tingene sine og forandret tonen i brevene. Han skrev et vennlig brev der han omtrent tryglet John Allan om hjelp. Brevet ble returnert, og på baksiden av det hadde John Allan skrevet: "Pent brev."
Edgar levde et utsvevende liv mer eller mindre på gaten og drakk mye. Han benyttet noen ganger sin brors identitet for å lure sine kreditorer og John Allan. Noen ganger brukte han aliaset Henri Le Rennet, en franskifisering av Henry Leonard. Ingen visste på denne tiden hvor det hadde blitt av Edgar, men det ble sakt at en del av brevene var sendt fra St. Petersburg i Russland. I virkeligheten hadde han fulgt sin mors råd fra akvarellen og dratt til Boston.

Edgar klarte, på usikkert vis, å skrape sammen nok til å leve for i Boston, og jobbet blandt annet for en liten avis. Han hadde tatt med seg noen tidlige manuskripter til Boston og ga disse til en boktrykker ved navn Calvin F. S. Thomas. Resultatet var et hefte med titlen "Tamerlane and other poems", skrevet, ganske enkelt, av "A Bostonian". Det besto av "Tamerlane" og ni andre, mye kortere dikt, som var skrevet mellom 1821 og 1822 når Edgar bare var tolv eller tretten år gammel. Hans ungdom kunne merkes i diktene; særlig ordene "ungdom" og "ung" dukket ofte opp. Diktene var svært påvirket av Byron, som inspirerte mange unge amerikanske poeter på denne tiden. Faktisk var heltinnen i "Tamerlane", Ada, oppkalt etter Byrons datter, og likheter med Byrons arbeid kan for eksempel finnes i linjer som:

"I reach'd my home - - my home no more" - fra Poes "Tamerlane"

"He entered his house - - his home no more" - fra Byrons "Don Juan"

 I Tamerlane kan man også finne spor av Edgars egne opplevelser fra den ulykkelige forelskelsen i Elmira Royster og hans tanker rundt Allan og hans brudd med ham.
 I juni eller juli 1827, da "Tamerlane" ble utgitt, hadde Edgar nylig gått inn i den amerikanske hæren. Han værvet seg for fem år 26.mai under navnet "Edgar A.Perry", og oppgav sin alder som 22. Grunnen til at han gikk inn i hæren var muligens økonomiske, men visse andre omstendigheter kan ha skyndet han inn i denne avgjørelsen; hans farfars tilknyttning til revulusjonshæren, hans vid ved Morgan Junior Riflemen, Byrons og Tamerlanes krigerske ambisjoner eller utsiktene til familielikt kameratskap.
 Det var 30 menige (inkludert Edgar) i hans kompani, og under sommeren og høsten 1827 var de stasjonert i Boston havn ved Fort Independence. I November flyttet de til Fort Moultrie i South Carolina, på en øy ved innløpet til havnen i Charlestone. Tretten måneder senere ble de igjen forflyttet, denne gang til Fortress Monroe, Virginia, ved Chesapeake Bay, ved gamle Point Comfort. Man vet lite om Edgar "Perrys" liv under disse to årene, men man vet i det minste at hæren ikke var mobilisert for krig i denne perioden. Perioden mellom 1815 og 1846 har blitt kalt "trettiårsfreden".
 Edgar ble lagt merke til av sine overordnede, og ved begynnelsen av 1828 var han blitt forfremmet til "Assistant to the A.C.S." (Assistant commissarry of subsistence), med omtrent de samme pliktene som General David Poe hadde utført som A.D.Q.M. (Assistant deputy quartermaster of the continental army). Senere det samme året hadde han utdannet seg som mekaniker og smed og tjente 10$ pr. måned. På nyttårsdagen 1829 ble han forfremmet til "Sergeant major" for artileriet, den høyeste grad som man kunne nå uten offiserskolen, over sersjant og like under annenløytnant.

 I løpet av disse to årene hadde Edgar stiftet vennskap med løytnant Howard, som han beskrev som; medfølende, en farsfigur som alltid handlet "med de beste hensikter". Edgar slo også fast: "han har alltid vært snill mot meg". Edgar betrodde ham også sitt virkelige navn og alder. Selv om han steg i gradene i hæren, følte Edgar at han ville slutte. Han hadde værvet seg for fem år, men Howard lovte å dimmitere ham, da han hadde hørt om hans problemer som foreldreløs og problemene på universitetet og forholdet til John Allan. Howars satte imidlertid som en betingelse at han gjorde opp med John Allan.
 Løytnant Howard skrev et brev til John Allan og forklarte situasjonen - John Allans svar var: "Det er best at han blir der han er til slutten av tjenesteperioden". Edgar skrev da til John Allan selv og forklarte at han hadde begått en feil da han vervet seg, men la samtidlig en del av skylden for det på Allan. Han sa også at han hadde blitt et bedre menneske. Edgars sans for poesi kan merkes i dette brevet i det følgende sitatet:

"I have thrown myself on the world, like a Norman conqueror on the shores of Britain &, by my avowed assurance of victory, have destroyed the fleet which could alone cover my retreat - - I must either conquer or die - - succeed or be disgraced"

 John Allan svarte ikke, og tre uker senere skrev Edgar til ham igjen i nøyaktig samme ordlyd som før og ganske enkelt latet som Allan aldri hadde mottatt brevet. Nok en gang fikk han ikke noe svar tilbake. Etter nye seks uker, på Edgars tyvende bursdag, skrev han igjen, men denne gangen ba han John Allan om hjelp til å komme inn på West Point og skrev at han ønsket å gjøre karriere som yrkessoldat. Ingen vet om han fikk noe svar på dette brevet, men en forsoning lå i luften.

 I brevet til John Allan spurte Edgar hvordan det sto til med Fanny. Faktum var at hun var svært syk og at det ikke var utsikt til noen bedring. Hun døde 28.februar 1829 i en alder av 44. På dødsleiet uttrykte hun et ønske om å se Edgar, men han rakk ikke frem før kvelden etter begravelsen på Shockoe Hill kirkegård (der Jane Stanard også var begravet). Edgar slet med skyldfølelser over å ha forlatt Fanny i en slik syklig tilstand og skrev en gang: "Jeg ha fått en skrekkelig advarsel og har knapt før nå virkelig forstått hva fortvilelse er."
 Fannys død gjorde John Allan mer vennligstemt, og han kjøpte en svart dress til Edgar, noen ullklær, en kniv, en hatt og et par hansker. Han påsto også at han ikke hadde mottatt brevene fra Edgar og gikk med på å støtte hans forsøk på å gå ut av hæren og begynne på West Point, men viktigst av allt lovet han å tilgi Edgar for alt.
 I det Edgar dro tilbake til Old Point Comfort skrev han til John Allan, at bortsett fra Fannys død, følte han seg "mer lykkelig enn jeg har gjort på lang tid".

 Edgar forlot hæren 15.April 1829 med anbefalingsbrev fra løytnant Howard og to andre offiserer der de slo fast at Edgar var en bra mann som var godt utdannet. Han vendte tilbake til Richmond og satte seg fore å bli kadett. John Allan hjalp han med å skaffe anbefalingsbrev fra høyt plasserte mennesker og skrev i tillegg ett selv - han gjorde det imidlertid klinkende klart at Edgar ikke på noen måte var i slekt med ham. I mai brakte Edgar med seg søknaden sin til Washington og ble fortalt at det sto 47 menn foran han på ventelisten, men at man ventet frafall, slik at han kunne gjøre seg håp om å komme inn en gang i September.
 I stedet for å dra tilbake til Richmond, satte Edgar kurs mot sin fars familie i Baltimore. I juli gikk han 45 km. tilbake til Washington og fikk vite at han fortsatt hadde en mulighet til å komme inn i September, men om så ikke skjedde ble han forsikret om at han ville stå først på listen for opptagelse i juni det påfølgende året. Med tanke på en mulig forsinkelse på et år, vendte han tilbake til Baltimore.
 Da tiden gikk uten at Edgar ble opptatt, ble John Allan stadig mer utålmodig. Han mente Edgar var lat og beskuldte han for å ha narret han. Edgar benetket selvfølgelig alt dette å sa han hadde gjort det han kunne. Den gjenoppståtte kranglen ble tilskyndet av Edgars pengeproblemer. John Allan hadde sendt Edgar 100$ i mai, men en måned senere skrev Edgar tilbake å ba om mer, da han var blitt ranet og behøvde penger for å betale utgiftene til mannen som tok hans plass i hæren.
 Edgar var blitt kjent med en mann ved navn William Wirt som han ba om å gi sin mening om et dikt kalt "Al Aaraaf", som allerede var blitt utgitt under psevdonymet "Marlow". Wirt var en annerkjent forfatter, men hadde aldri skrevet noe poesi, å følte seg ikke kvalifisert til å uttale seg om Edgars diktning og rådet ham til ø gi det til en litteraturkritiker i Philadelphia.
 Edgar dro da til Philadelphia, uten å bry seg om John Allans råd om å være forsiktig med pengene, og viste diktet til redaktøren av American Quarterly Review, Robert Walsh. Walsh fortalte Edgar at det var svært små muligheter for å få et dikt utgitt i Amerika, men han lovte å "legge merke til" "Al Aaraaf" om det noen gang kom ut.
 Da Edgar kom tilbake til Baltimore, skrev han til John Allan og spurte om finansiell støtte for å få diktene sine utgitt. Det var svært vanlig på den tiden at man selv dekket eventuelle tap ved en utgivelse. John Allan var ikke helt fremmed for tanken at Edgar skulle utgi diktene sine og ba til og med om å få se manuskriptet. Men i svarbrevet sto det skrevet: "Missliker oppførselen din på det sterkeste - - & nekter å hjelpe". Dette svaret var ganske så forutsigelig, tatt i betraktning Edgars stadige forespørsel om penger. John Allan følte seg i tillegg syk og nervøs etter Fannys død og hadde innledet et forhold til en kvinne ved navn Elizabeth Wills (det har siden kommet frem at senere fødte ham tvillinger utenfor ekteskap). I juli skrev John Allan til Edgar og ga uttrykk for at "jeg er ikke spesiellt lysten på å se deg". Edgar skrev tilbake å forsøkte å stille seg selv i et godt lys, men, som så mange ganger før, svarte ikke John Allan på brevene hans. I juli sendte faktisk Allan en del penger, men han slo fortsatt fast at Edgar ikke var ønsket i Moldavia. Etter utallige spørsmål, sendte han også 80$ i November, og Edgar var svært takknemlig, men ba fortsatt om mer.

 Under tiden i Baltimore fortsatte Edgar å arbeide med diktene sine, og han sendte ett av dem til American Monthly, som publiserte deler av det som et eksempel på "syklige rytmer". Til Edgars store glede ble det publisert igjen av redaktøren av The Yankee and Boston Literary Gazette, John Neal. Han beskrev Edgars arbeid som "vås, men ganske så utsøkt vås", og han mente Edgar hadde en framtid som poet. Edgar var svært glad for å lese dette og sa det var "de aller første oppmuntrende ordene jeg kan huske å ha fått", og han begynte å skrive stadige brev til Neal om hvilken god poet han var etc.
 Senere, i midten av November, fant Edgar en forlegger til den nye utgaven av dikt i et firma i Baltimore som het Hatch and Dunning. Det er ikke kjent om foretagenet ble finansiellt støttet av John Allan, men de tilbød seg å trykke 250 eksemplarer. Boken kom tl slutt ut i desember under titelen "Al Aaraaf, Tamerlane and Minor Poems". Denne gangen var ikke boken utgitt under psevdonym, men var signert Edgar A. Poe, der initialen på samme tid vedkjente, men alikevel fornektet Allannavnet. Fra nå av var det på denne måten han kom til å signere alle sine arbeider.
 I denne utgaven hadde Edgar revidert Tamerlane, gjort den mer leservennlig og kortet den ned med nesten 150 linjer og fjernet seg fra innflytelsen fra Byron. Edgar fortalte Neal at de fleste av diktene var skrevet før han var femten, noe som sannsyneligvis ikke var sant. På den annen side viste disse diktene en mye bredere evne som poet enn den første boken, og tydliggjorde nye diktriske påvirkninger (som John Milton).
 Det domminerende diktet i boken, "Al Aaraaf", var inspirert av Tycho Brahes oppdagelse av en supernova i 1572 som var synlig i omkring seksten måneder. Poe smeltet denne novaen sammen med Al Aaraaf, som er stedet mellom paradiset og helvete der mennesker som hverken har vært spesiellt gode eller spesiellt onde måtte bli til de ble tilgitt av Gud og sluppet inn i paradiset, i Koranen.
 Diktet er en tung blanding av historisk stoff, ren fantasi og religiøs mytologi. Edgar var muligens for ambisiøs i forsøket på å lage en helhet av disse sprikende påvirkningene. Diktet er også syntaktisk svært vanskelig, og det kan være vanskelig å finne noen rytme når man leser det. Alt dette tatt i betraktning, er det ikke overraskende at Edgar aldri fullførte det. Man kan oppsummere det ved å si at det stort sett handler om livet etter dette, den ideelle kjærlighet og den ideelle skjønnhet. En anmelder i Baltimore skrev: "uansett hvor mye vi vred hjernen vår kunne vi ikke få oss til å fatte det". Men, til forskjell fra Tamerlane, brakte boken Edgar en viss oppmerksomhet. Den ble anmeldt i minst fire forskjellige publikasjoner, og en del av kritikken var god, og det ble til og med sagt at det "bragte landet ære".

 Utpå vårparten i 1930 ble Edgar endelig opptatt ved West Point. Han vervet seg for fem år i De Forente Staters tjeneste. Før han dro til West Point, tilbrakte han en del tid i Moldavia, og å bo så tett innpå John Allan var å be om problemer; de kranglet som vanlig dagstøtt. Før Edgar dro kjøpte John Allan fire ulltepper til ham og fulgte ham til båten, noe som kunne ses på som et tegn på godvilje. Men så snart Edgar kom fram til West Point i midten av juni, skrev Allan til ham og beskylte ham for å ha stjålet en del av bøkene hans. Edgar nektet selvfølgelig.
 Kasernene lå i åssidene over Hudson River, omtrent 75 km. fra New York City. De nte kadettene ble sendt ut i felten, og de ble opplært til å bruke våpen og andre militære oppgaver. I slutten av August ble Edgar og medkadettene flyttet til kasernene for å begynne den akademiske delen av utdannelsen. De ble rådet til å fordype seg i noen få emner, heller enn å skaffe seg en overfladisk kunnskap om flere; så Edgar tok bare fransk og matematikk. I oktober ble han rangert som en av de beste i fransk, og i November også i matematikk. Ved eksamenene i januar utmerket han seg igjen - han var på syttende plass i matematikk og den tredje beste i fransk. Etter disse eksamenene hadde klassen skrumpet inn fra de opprinnelige 130 kadettene til 87 (og av disse kom 24 til å fullføre).
 Klassekameratene så på Edgar som interessant og underholdene. Han ga et inntrykk av seg selv som en eventyrer og forbannet av livet og overdrev sterkt. Han moret kadettene med sine groteske påfunn og ved å gjøre narr av instruktørene deres - blandt annet løytnant Joseph Locke, som hadde i oppgave å rapportere kadettenes brudd på ordensregelene:

 John Locke was a notable name;
 Joe Locke is a greater; in short,
 The former was well known to fame,
 But the latter's well known "to report."

Edgar gjorde det godt ved West Point, slik han også hadde gjort det i hæren, men nyheten om at John Allan hadde giftet seg igjen med en tyve år yngre kvinne ved navn Louisa Gabriella Patterson opprørte ham. Han følte at han med dette ville falle helt ut av John Allans liv og skrev et vennlig brev til ham der han spurte om en del av bøkene sine, og selvfølgelig, om penger. Frykten hans var velbegrunnet, for mot slutten av året, sendte Allan det han kalte sitt siste brev, der han slo fast at han ikke ønsket "noen videre komunikasjon mellom oss". 3.januar svarte Edgar med det lengste brevet han noen gang hadde skrevet. Fire sider i en sarkastisk og rasende tone, der han anklaget John Allan for ikke å holde løftene sine og la skylden for gjelden hans ved universitetet på ham siden han ikke hadde sørget godt nok for ham. "Det var min forbrytelse, at jeg ikke hadde noen i hele verden som brydde seg om meg eller elsket meg." Edgar ga også uttrykk for at John Allan hadde frarøvet han et bedre liv, som han kunne ha hatt hos sin farfar om Allan ikke hadde tatt ham til seg. Han skrev at han mente John Allan ikke hadde tatt seg av ham etter Fannys død, men hadde sendt ham til West Point som en tigger - for nok en gang å drive ham inn i gjeld.

"Om hun ikke hadde dødd mens jeg var borte, ville det ikke være noe jeg kunne angre på - - din kjærlighet betød aldri noe for meg - - men jeg tror hun elsket meg som sitt eget barn"

 Edgar ville bort fra West Point, men til dette behøvde han Allans skriftelige tillatelse, og han sa senere at om John Allan ikke ville svare på brevene hans, så ville han forsømme studiene sine til han gjorde det. John Allan svarte ikke på brevene hans, men på baksiden av et av dem skrev han at det var "det frekkeste, ensidige utsagn". Edgar gjorde som han hadde lovt, og i September står han oppført på en liste over de kadettene som hadde begått flest brudd på ordensreglementet den måneden. Han falt raskt i klasse, og lå på 74 plass av 86 studenter. I januar 1831 sto han oppført med 66 reglementsbrudd, samenlignet med andre mann på listen som hadde 21 (!).
 28.januar ble en krigsrett samensatt ved akademiet, og Edgar sto tiltalt med to anklagepunkter, med flere underpunkter. Edgar erkjente seg skyldig i alt unntatt det første underpunktet av første anklagepunktet. Retten fant han skyldig på alle punkter, og resultatet var "at kadetten E.A.Poe vil bli avskjediget fra tjeneste for De Forente Stater". Edgar ble en stund, og han klarte å overtale 131 av de 232 kadettene til å bidra med 1.25$ for å dekke kostnaden for en ny utgave av diktene hans.
 Edgar forlot West Point 19.febuar og satte kursen for New York City. Han var tynnkledd og ble snart syk og skrev til John Allan, "jeg vet knapt hva jeg skriver". På et eller annet vis klarte han å tjene til livets opphold, og det er ikke kjent hvor han bdde gjennom disse månedene, men til sist vendte han tilbake til Baltimore for å slå seg ned hos sin fars familie.

"Mr Allan har giftet seg på nytt, og jeg ser ikke lenger på Richmond som mitt hjemsted"
 

                    Forfatter

 Omkring April 1831 utga Edgar sin nye samling med dikt med støtte av kadettene i New York. Den var på 124 sider, trykket på billig papir, med titelen "Poems by Edgar A. Poe...Second Edition" og var tilegnet "The U.S. Corps of Cadets". Flere av diktene fra 1829 utgaven var med i boken, blandt annet reviderte versoner av "Tamerlane" og "Al Aaraaf". Seks av diktene fra den forrige utgaven var skåret bort og seks nye tilføyd, bla. "To Helen" og "The Doomed City". Boken fikk ikke mye oppmerksomhet, og anmelderne beskrev den som lovende, men bisarr og obskur. Kadettene synes enda mindre om den. De hadde sannsyneligvis ventet seg de satiriske versene han hadde skrevet ved West Point. Dette syntes de tydeligvis var "latterlig pølsevev" av en "sprø" forfatter.
 De nye diktene til Edgar illustrerte han forkjærlighet for å blande fortid og nåtid, drøm og virkelighet og myte og vienskap. Konflikten mellom ekspansjon og vilje til makt på den ene siden og et behov for omsorg på den andre i "Tamerlane" dukker opp igjen i "To Helen", der forfatteren er en eventyrer som lengter hjem. I forordet forteller Edgar oss om hvordan forfattere pleier å stjele fra hverandre, og han legger vekt på viktigheten av orginalitet. Alikevel er mye av hans egne ting mer eller mindre knabbet fra andre forfattere. For eksempel denne sanger i 1827 utgaven:

I saw thee on the bridal day - -
When a burning blush came o'er thee,

Sammenlignet med John Loflands linjer:

I saw her on the bridal day
In blushing beauty blest.

 Det er gjengs å betrakte Poe som en morbid forfatter, og selv om det til en viss grad stemmer, så var det en nesten neo-barokk opptatthet av døden i den amerikanske kulturen på denne tiden - og Edgars dikt reflekterer mye av tankele hans om døden og etterlivet. Dette er spesiellt tydelig blandt annet i diktene "Al Aaraaf", "Evening Star", "To Helen", "Israfel", "The valley of Nis", "Irenë", "A Paean" og "The Doomed City". Det er alltid en fin linje mellom livet og døden hos Edgar. I "Irenë" for eksempel, er fortelleren usikker på om kvinnen er død eller bar sover, og i "To Helen" forveksler han det levende med en livløs statue. Denne "besettelsen" av døden er vansklig å forklare, men det sies at når voksne mennesker mister noen, så lærer de seg å leve med det ved gradevis å skyve personen fra seg, mens barn, som har vansklig for å fatte døden, har en tendens til å lete etter substitutter. Edgar fant aldri dette substituttet, og en underliggende fornektelse av døden har hatt en tydelig inflytelse på det han skrev.

 Edgar tilhørte den fjerde genrasjonen av Poefamilien i Baltimore. Hans oldefar på farsiden, John Poe, kom til Amerika fra Nord-Irland før den amerikanske revulusjonen. Blandt de av Poefamilien som hadde bodd i  Baltimore var Edgars farfar general David Poe, som hadde etterlatt seg sin kone, sin datter Maria og sønnen David Poe, skuespilleren som hadde forsvunnet eller omkommet.
 Maria Clemm fikk navnet fra mannen, William Clemm Jr., som hun ble gist med i en alder av syvogtyve. Hun fødte ham tre barn. Omkring åtte og et halvt år etter at de ble gift, døde William Clemm og etterlot Maria og barna deres uten andre verdier enn et stykke land.
 I Baltimore fikk Edgar møte mange av slektningene sine, slik som søskenbarna Virginia Clemm og Elizabeth Herring og tremenningen Neilson (uttalt Nelson) Poe, som hadde studert jus og giftet seg med en av Maria Clemms stedøtre. Edgar hadde også muligheten til å tilbringe mer tid sammen med broren William Henry Leonard.
 Henry som også var født i Boston, men to år tidligere enn Edgar, hadde tilbragt det meste av barndommen hos general David Poes familie. Han hadde, som Edgar, blitt rammet hardt av Elizas død. Da hun døde hadde han tatt vare på en lokk av håret hennes som han kalte "denne gaven fra henne jeg elsket så sterkt", og han skrev om henne i et dikt:

...I have had thy last caress,
And heard thy long, thy last farewell

I tenårene hadde Henry gått inn i marinen eller handelsflåten og besøkt fjærne verdensdeler som Vest India, Sør Amerika og muligens Russland. Senere arbeidet han på et advokatkontor i Baltimore, og i denne tiden utgav han omkring tyve fortellinger, dikt og skisser under initialene "W.H.P.". På tross av at de vokste opp i forskjellige familier og forskjellige byer, hadde Edgar og Henry forsøkt å holde kontakten med hverandre. Henry hadde skrevet til Edgar og besøkt ham og Rosalie i Richmond, og han hadde også vært med Edgar og vennen hans Ebenezer Burling for å møte Elmira Royster. Edgar hadde på sin side henvendt seg til Henry når han var i problemer, men hadde funnet ut at Henry "ligger helt under for alkoholen og er ute av stand til å hjelpe seg selv, for ikke å snakke om meg.". Etter krigsretten ba Edgar igjen Henry om hjelp, men fant nok en gang ut at "han kan ikke hjelpe meg".
 Henry og Edgar var nært knyttet til hverandre, slik mange foreldreløse brødre eller søstre gjerne er. Man kan se dette for eksempel i Edgars bruk av Henrys navn som Henri Le Rennet, og at Henry kalte en av heltene i fortellingene sine Edgar Leonard. Denne helten hadde, som både Edgar og Henry, blitt foreldreløs i ung alder, han hadde også hatt et romantisk forhold til "Rosalie", søsterens navn. Edgar og Henry hadde også utgitt dikt som på det nærmeste er identske; for eksempel:

Henry:
The happiest day - - the happiest hour,
My sear'd and blighthed heart has known,
The brightest glance of pride and power
I feel has flown - -

Edgar:
The happiest day - - the happiest hour
My sear'd and blighted heart hath known,
The highest hope of pride, and power,
I feel hath flown.

 Et annet dikt Henry publiserte var identisk gjennom trettifire linjer med et dikt i Edgars samling fra 1827. Det er usikkert hvem av dem som opprinnelig skrev diktene, eller om de jobbet sammen.
 Edgars gjenforening med Henry varte bare i seks måneder, for Henry døde 1.August 1831, og han ble begravet dagen etter. Han skal angivelig ha dødd av "alkoholisme", og han hadde åpenbart ikke vært i stand til å gi opp drikkingen. Henry var 24 da han døde, det samme som Eliza, og tatt i betraktning de suicidale tendensene hos Henry, så var det kan hende ingen tilfeldighet. Mange av diktene hans handler om kvinner som ved å dø forlater de som elsker dem, og som lengter etter å slutte seg til dem.

 Edgar hadde sitt første alvorlige forhold siden Elmira Royster med en sytten år gammel pike som het Mary Starr. Det heter seg at han fridde til henne, men at hennes bror satte seg i mot det, siden Edgar ikke kunne forsøge seg selv, langt mindre en kone. Edgar var angivelig svært sjalu, og de to kranglet ofte. En gang kom han hjem til Mary sent på natten påvirket av alkohol; de begynte å krangle; Mary løp fra ham, og hennes mor måtte hindre en rasende Edgar fra å få fatt i henne. Etter dette fikk han ikke treffe henne mer.
 I følge journalist fra Maryland, Lambert Wilmer, som også hadde utgitt et skuespill basert på Edgars avbrutte forlovelse med Elmira Royster, arbeidet Edgar svært hardt med skrivingen sin i denne perioden, og han hadde begynt å skrive prosa, sannsyneligvis med det håp for øyet å kunne tjene mer enn han gjorde på poesi. Hans første fortelling ble utgitt i "Philadelphia Saturday Evening Post" 13.August 1831, og hadde titelen "The Dream". Den ble utgitt under signaturen "P", og i det samme bladet Henry hadde utgitt sine fortellinger, og det strides om det virkelig var Edgar som hadde skrevet den.
 Våren 1831 utlyste "Saturday Courier", som også lå i Philadelphia, en konkurranse med hundre dollar i første premie for "The best American Tale". Edgar vant ikke, men dommerne likte arbeidet hans. 14.januar 1832 publiserte de hans første uomtvistelige fortelling - "Metzengerstein". Det var en drømmeaktig, overnaturlig fortelling med sterkt selvbiografiske overtoner. Den femten år gamle Baron Frederick Metzengerstein hadde, som Edgar, blitt foreldreløs tidlig og sto "uten en slektning i livet". Slottet i fortellingen bringer også tankene til Moldavia.
 Senere i året 1832 utga Edgar fire humoristiske fortellinger i Philadelphia Courier, "Duke de L'Omelette", "A tale of Jerusalem", "A decided loss" og "The bargain lost". På tross av at de var homoristiske, tar alle disse fortellingene opp temaet å overleve døden. Duke de L'Omelette bringes til Baal-Zebub for å spille kort med djevelen. "A decided loss" illustrerer alle de måtene du kan dø på uten å dø, for eksempel å miste pusten. Språket han benytter i disse fortellingene er fullt av detaljert, sjokkerende vold, tendenser han hadde vist så tidlig som i brevene han skrev til John Allan fra universitetet.
 Utpå vårparten 1833 hadde Edgar bestemt seg for å samle arbeidet sitt i en bok kalt "Eleven tales of the Arabesque". Han sendte seks av fortellingene til en konkurranse i "The Saturday Visitor", en avis i Baltimore. Premien var på 50$ for den beste fortellingen og 25$ for det beste diktet. I den sistnevnte kategorien hadde Edgar også meldt på et nytt dikt med titelen "The Coliseum". Manuskriptet han sendte het "The tales of the Folio Club", og juryen nølte ikke med å utrope Edgar som vinner, tatt i betraktning at alle fortellingene holdt et høyt kvalitetsnivå. Fortellingen som ble valgt som vinner for dens orginalitet var "MS. Found in a Bottle", og den ble publisert 19.oktober 1833; og uken etter kom diktet hans på trykk.
 "MS Found in a Bottle" handler om en mann som sammen med en "gammel svenske" overlever et skipsforlis. De havner på et spøkelseskip der han vandrer omkring uten at noen legger merke til ham; og i det fartøyet styrter ned i malstrømmen bryter fortellingen plutselig av - "skipet skjelver - Å, Herregud!  og - forsvinner i dypet!". Fortellingen er, som mange av Poes historier, full av effektfulle selvmotsigelser - de døde lever, de unge er gamle, det underlige er normalt, det nære viser seg å være fjernt osv. Skipet dukker opp igjen i "The Coliseum", men denne gangen i en spøkelsesaktig arkitektonisk versjon, og også Coliseum har overlevd døden.
 Den samme dagen "The Coliseum" kom på trykk, kunne man lese en notis i The Visitor som etterlyste forhåndsbestillinger på Edgar nye bok, "The Folio Club". Men en uke senere bestemte Edgar seg for ikke å utgi boken som planlagt - i stedet ville han utgi i Philadelphia. Disse endringene i planen skyldtes sannsyneligvis redaktøren John Hewitt. Vinneren av diktkonkurransen var Henry Wilton, som åpenbart var et psevdonym for Hewitt selv, noe som Edgar mislikte sterk. Edgar var rasende og anklaget Hewitt for å ha influert juryen; og i følge Hewitt, måtte noen av vennene hans stoppe Edgar fra å gyve på ham.
 Edgar ga manuskriptet til en romanforfatter i Baltimore ved navn John Pendelton Kennedy. Han beundret Edgars skriving og sa seg villig til å vise det til Henry Carey i Philadelphia. Før det hadde Edgar fått utgitt en del av det - "The Visionary". Den ble utgitt i januar 1834, og det var Edgars debut i et landsdekkende månedtlig magasin.

 I disse årene hadde Edgar knapt nok kontakt med John Allan. I August 1831 fødte John Allans nye kone parets første barn, som de døpte John Allan Jr. Edgar, som ikke hadde hørt fra Allan siden han forlot West Point, fikk sannsynligvis høre om barnet oktober.
 Edgar skrev til John Allan og sa hvor tåpelig og utakknemmelig han hadde vært for all den hjelpen han hadde fått av John Allan, og han gjorde seg flid med å poengtere at det ikke var en fordekt måte å be om penger. Men mot slutten av brevet sier han at han er "forferdelig fattig". Og en måned senere påstår Edgar at han har blitt arrestert for en gammel gjeld på 80$ - men det finnes ikke noe bevis på at dette er sant. Edgars tante, Maria Clemm, skrev også til John Allan ved minst to anledninger i et forsøk på å hjelpe Edgar. Hjelpen kom til slutt, og gjelden ble betalt, og etter det hadde ikke Edgar kontakt med Allan på femten måneder.
 Fremdeles i store økonomiske vanskligheter dro Edgar igjen for å bo hos Maria, sin kusine Virginia og farmoren på våren 1833 I April skrev han nok en gang til John Allan og tryglet om penger for å "redde meg fra avgrunnen". Allan som var dyktig lei av Edgars oppførsel nektet å hjelpe.
 Under rekordvarmen sommeren 1833 ble John Allan syk. Han hadde nå to barn med Louisa; den andre sønnen var oppkalt etter William Galt. I 1834 fikk paret et tredje barn, og John Allans helse viste ingen tegn til bedring. Et annenhånds vitne forteller at Edgar kom for å besøke Allan en gang og måtte tvinge seg forbi Louisa og inn på Allans sykeværelse. Allan hadde løftet stokken som for ø slå Edgar med den og beordret ham ut.
 27.mars 1834 døde John Allan sittende i lenestolen sin. Testamentet hans var problematisk og ikke juridisk bindende. Hans eiendom gikk til Louisa og barna fra ekteskapet deres. Edgar ble ikke engang nevnt i testamentet, og på tross av at John Allan var god for omtrent trekvart million dollar, fikk ikke Edgar en penny.
 

           Kritiker, redaktør og ektemann

 Thomas Willis White, en trykker i Richmond, hadde begynt i trykkeribransjen elleve år gammel. I August 1834 lanserte han et nytt magasin, "The Southern Literary Messenger". Magasinet var nesten pinelig politisk korrekt og var ment å være "en kilde til uskyldig morskap". Noen ville kanskje beskrive magasinet som kjedelig, men det ble godt mottatt, og etter omkring ti måneder hevdet White å ha nermere tusen abbonenter.
 På tross av suksessen var han i beit for kapital og behøvde hjelp av en redaktør. Tidlig i 1835 begynte White å høre fra Edgar A. Poe i Baltimore. Edgar ga White mange råd, men slo på samme tid fast at "jeg har ikke til hensikt å gi deg råd". Det var et godt trekk, siden White var svært oppsatt på å beholde kontrollen. Edgars råd ble godt mottatt, og da man endret skrifttypen etter råd fra ham, ble bladet rost for sin smakfulle typografi.
 White begynte å trykke Poes fortellinger og bokanmeldelser, og de pengene Edgar tjente på dette kom godt med, da han hadde problemer med å forsørge seg. Han levde i fattigdom og sult, men forsøkte å holde på fasaden. På tross av de utslitte klærne prøvde han alltid å virke respektabel. Kennedy rådet White til å ansette Edgar i full jobb, noe som var mer nødvendig enn noen gang, da Poe hadde forelsket seg i sin kusine Virginia, "min egen elskede", som han kalte henne. Han ønsket å gifte seg med henne, selv om hun bare var to uker over tretten år.Da Edgars farmor døde mistet de også en årlig pensjon på 240$ som general David Poes enke var tildelt på livstid. Nå hadde Poe en mulighet til å forsørge Virgina og Muddy, som Maria Clemm ble kalt av sine nermeste. I juni skrev White til Edgar og tilbød ham jobben.
 I August dro Edgar til Richmond, og han ble tilbudt en månedslønn på 60$. To uker etter disse gode nyhetene mottok han et opprørt brev fra Muddy. Hun klaget over fattigdommen de bodde i, og sa at Neilson Poe hadde tilbudt seg å la Virginia bo hos ham, og kan hende Muddy også. Neilson gjorde sannsyneligvis dette, ikke bare for å redde dem fra fattigdommen, men også for å forhindre ekteskapet mellom Edgar og Virginia.
 Edgar var såret og redd for å minste sin elskede Virginia. Svarbrevet hans gjennomsyres av hans opprørte følelser og sannsyneligvis fyllesentimentalitet. Han ga uttrykk for sin kjærlighet for Virginia, og "blindet av tårer" sa han at han ville bli forferdelig såret om de bestemte seg for å forlate ham. Han påsto til og med at om de tok i mot Neilsons tilud så ville han ta livet av seg.
 Poe hadde suksess med arbeidet sitt i "The Messenger", og White tok faderlig vare på Poe, da hans egen sønn hadde omkommet i en alder av nitten, tre år tidligere. Poe ble oså kjen med Whites atten år gammle datter, en oppvakt og yndig blondine med blå øyne som het Eliza. Muligheten for at han kom til å tape Virginia førte muligens til at han innledet et forhold med henne.
 Poe maktet ikke å finne noen trøst i sin suksess, og tidlig i September hadde han begynt å drikke. Han skrev et desperat brev med suicidale overtoner til Kennedy der han ba ham om å overbevise ham om nødvendigheten av å leve. Innen Kennedy hadde nådd fram til Richmond, hadde Edgar allerede dratt sin veg. Om han sa opp eller fikk sparken vet man ikke, men redaktøren følte seg lettet og sa at han ikke ville bli overrasket "over å høre at han var blitt skyldig i selvmord."
 Poe hadde vendt tilbake til Baltimore, og 22.September tok han og Virginia ut vielseslisens og ble kan hende viet i en privat sermon. På denne tiden var det ikke uvanlig å gifte seg med sin kusine, men i en så ung alder som Virginias var svært skjeldent. Det faktum at Edgar alltid kalte henne "Sissy", "Sis" eller "Min elskede lille kone", og at han hadde flørtet med sin fjorten år gamle kusine Elizabeth, antyder at Edgar hadde en forkjærlighet for barn-like kvinner heller enn modne eller ganske enkelt unge kvinner.
 Enten de var gift eller bare forlovet, så håpet Poe på å vende tilbake til Richmond, og skrev til White for å få jobben tilbake. White ønsket Poe i jobben, men var redd for at han skulle ta til flasken igjen. Edgar ble forespeilet muligheten for å få jobben tilbake, men bare på det vilkår at han holdt seg unna alkohol. Om han skulle begynne å drikke igjen, ville han umiddelbart bli oppsagt. På lørdagskvelden 3.oktober kom Poe tilbake til Richmond og brakte med seg Muddy og Virginia.
 Ved juletider så Poe framtiden lyst imøte. Han følte seg bedre enn han hadde gjort på mange år, og han klarte å forsørge dem alle tre. De bodde på et lokalt pensjonat til ni dollar i uken. Muddy var takknemlig og sa: "jeg og min datter vet at vi har noen som vil elske å ta vare på oss."

 Poe utførte alle oppgavene til en redaktør i The Messenger. Han ga White råd om artikler, redigerte innsendt matriale, leste korrektur, tok seg av trykkingen og skrev på sine egne ting. Arbeidet ga ham kjennskap til magasinbransjen og kontakt med respekterte litterære figurer.
 Blandt de fortellingene han publiserte i The Messenger var "Berenice", "Morella", "Lionizing - a tale" og "Hans Phaal - a tale". I "Berenice", "Morella" og lignende historier trakk Poe veksler på den svært populære "gotiske" fortellingen. I "Metzengerstain" hadde han vært påvirket av britisk, amerikansk, og kontinental skrivekunst som strakk seg nesten et halvt århundre tilbake. Han var spesiellt påvirket av de såkalte "tyske fortellingene" man kunne lese i Blackwood's og andre engelske magasiner i denne perioden. Disse fortellingene hadde oppstått blandt de tske romantiske forfatterne som ga den engelske gotiske tradisjonen sin egen vri og, uten å skjele til noen som helst sansynlighet, vilt overdrev de grusomme og overnaturlige elementene.
 Den gotiske litteraturen hadde som mål å skape en tilstand som sådde tvil om og opphevet lovmessigheten i universet. Den inflytelsen den gotiske litteraturen hadde på Poe kan sees i hans bruk av levende begravde, levende malerier, forråtnelse, herregårder og slott. Usher og andre karakterer fra hans fortellinger har til felles med den gotiske helten isolasjonen, overfølsomheten, den degenererte arven fra en urgammel slekt og ofte henfallenhet til alkohol eller opium. De bidrar ofte til å skape en usikkerhet omkring den rette tolkningen av virkligheten.
 Poe var i særdelelshet glad i den typen personlig narrativ som ble kaldt "Tale of Sensation", der personene vanligvis er ensomme ofre for en livstruende situasjon, står ovenfor henrettelse eller er på randen til en dødelig ulykke. Dette kan man særlig se i "Loss of Breath" (en utvidet verson av "A decided Loss").
 Poe etterlignet ikke ganske enkelt den gotiske fortellingen, han beriket den ved å beholde den sentrale kjernen i handlingen, men la til et filosofisk innhold og en dybde som styrket inntrykket av fortellingene. Han utforsket også de tekniske mulighetene i den gotiske fortellingen og strukturerte språket sitt møysommelig for å holde prosaen levende og i bevegelse gjennom det som ellers ville vært stillestående partier.
 Poe gjorde ikke noen radikale forandringer i The Messengers profil, bortsett fra at han kraftig utvidet den delen som var viet kritikk. I hver eneste utgave holdt han av omkring femten dobbeltspaltede sider til anmeldelser, som han skrev de fleste av selv. Han anmeldte ikke bare skjønnlitteratur og dikt, men også nye områder slik som medisinske verk, latinske ordbøker, leksikon, andre magasiner etc. Han skaffet seg et rykte som en skarp kritiker med urokkelige prinsipper, og hans ærlighet ble hilst velkommen av mange som hadde utviklet en frykt for "majoritetens tyrani". Poe ble en kritiker man fryktet, og han vek ikke tilbake for å gi dårlig kritikk til de respekterte forfattere. En av anmeldelsene hans begynte med:

"Det mest fremtredende trekket ved denne utgivelsen er det dårlige papiret den er trykket på"

 Poe tiltrakk seg en god del oppmerksomhet i desember 1835, da han anmeldte "Norman Leslie", en svært opphauset roman skrevet av en advokat i New York, Theodore Fay, som hadde blitt en bestselger. I anmeldelsen kalte han Fays prosastil "undermåls for en skolegutt", og han latterliggjorde fullstendig romanen. Edgar komenterte ikke bare de litterære kvalitetene, men også gramatikken, tegnsettingen og syntaksen. Han var en uovertroffen korekturleser, og anmeldelsene hans ble ofte sett på som svært pirkete; men til hans forsvar må det sies at gramatikk og tegnsetting i mye av det som ble skrevet i Amerika på denne tiden var forbløffende dårlig. Men på den annen side, gjorde Poe ofte de samme feilene som han kritiserte andre for å gjøre. Han gjorde ofte feil i sitater fra fremmede språk, siden han menglet en dypere kunnskap om dem.
 På samme tid som han ble en respektert magasinredaktør selv, gjorde han The Messenger populært og respektert. Magasinet ble en viktig regional utgivelse, og ble rost for orginaliteten i diktene og skjønnlittraturen, de fremragende medarbeidrene, den oversiktlige formen og fryktløsheten i anmeldelsene.

 Poe tilbrakte omkring seksten måneder i Richmond med Muddy og Virginia. Det var det lengste oppholdet han hadde hatt i byen siden han forlot den sytten år gammel. Alt i byen var stort sett ved det samme gamle, bortsett fra at folketallet hadde økt til 20.000 innbyggere.
 Mandag 16.mai 1836 ble Poe offisielt viet (muligens for andre gang) til Virginia, bevitnet av Muddy, T.W. White og Whites datter. Det faktum at Sissy var så ung som fjorten år ble stadig nektet av Poe. Han oppga hennes alder som femten og sa at hun virket som om hun var enogtyve. Det har blitt sagt at de ikke sov i samme rom de første to årene. Det er ikke kjent om det var noen seksuell kontakt mellom dem, men Poe påsto at hans forhold til kvinner var av en ideell og åndelig art.
 Poe forsørget Muddy og Sissy, noe som fremdeles ikke var noen enkel oppgave, selv om han tjente mer penger ved å arbeide for White enn han noen gang hadde tjent før. Gjeldsbyrden ble stadig større, og White foreslo at han skulle leie et hus han nettopp hadde kjøpt. Poe aksepterte uten engang å ha sett stedet og kjøpte møbler på kreditt. Det viste seg etter hvert å være for lite for en hel familie, for ikke å snakke om to, da Whites familie også skulle bo der. Så møbelkjøpet satte Poe enda dypere i gjeld, og han forsøkte flere urealistiske måter å skaffe pengene uten å lykkes.
 Poe følte seg ikke vel i Richmond, side det minnet ham om John Allan. Louisa Allan bodde fortsatt i Moldavia med hennes og Johns barn, og kontorene til The Messenger lå like ved det som engang hadde vært The House og Ellis And Allan. Det er mye som tyder på at Allans død gikk inn på Poe; hans sykdom i Baltimore, de mage fortellingene om lik, hans "avhengighet" av Muddy og Virginia, hans trusler om selvmord og at han vendte tilbake til Richmond. På tross av Allans urettferdighet ovenfor Poe, beskrev han Allan som en vennlig og god mann, som om han ønsket å spare Allans ettermæle og kan hende fordi han fornektet sannheten og fortsatt ønsket at Allan virkelig var han far. Det er på denne tiden at han for første gang signerer to av brevene sine "Edgar Allan Poe", i stedet for det normale "Edgar A. Poe" eller "E.A.Poe". Dette var to av de tre brevene Edgar signerte med navnet Allan gjennom livet.
 Poe fortsatte å jobbe ved The Messenger under T.W.White. Han skrøt av alt han hadde gjort for bladet, men White var ikke enig med ham. Men på sensommeren 1836 ble Poe alikevel oppført som redaktør for magasinet.
 På høsten begynte han å forsømme sine oppgaver, og en del av mummerene ble forsinket, og mange holdt ikke den samme standar som de normalt gjorde. Det er usikkert hva det skyltes, men det var sansynligvis på grunn av alkoholmssbruk. Det, kombinert med at White ønsket tilbake kontrollen over bladet, tvang Poe til å forlate sitt arbeid som redaktør.Om han ble sparket eller sluttet selv er usikkert, men det virket ikke til å være noen vonde følelser mellom de to, og White gikk med på å utgi "The Narrative of Arthur Gordon Pym", Poes eneste roman. Mot slutten av januar ønsket White å bli kvitt Poe og ga han noen kontanter og manuskriptene hans og fornermet og latterliggorde Poe offentlig.
 Tiden etter bruddet med The Messenger var svært rolig. Bare et notat og to brev er bevart fra de påfølgende toogethalvt årene. Poe,Virginia og Muddy flyttet til New York City og ble der i rundt regnet femten måneder. De slo seg ned i Greenwich Village, ved 6th Avenue og Waverly Place og flyttet siden til 113 ½ Carmine Street.
 Hvordan Poe maktet å forsørge Muddy og Virginia vet man ikke. Hans litterære arbeider hjalp ikke stort på den finansielle situasjonen; og en økonomisk  deppresjon satte inn i New York 10.mai 1837. Poe utga kun to fortellinger under oppholdet i New York, "Von Jung, The Mystific" og "Siope. A Fable".
 Våren 1838 forlot de New York og reiste til Philadelphia og flyttet inn i 202 Mulberry Street, men de flyttet senere til et lite hus på 16th Street. Der bønnfalt han James Kirke Paulding om en jobb i staten, og skrev i brevet at han ikke hadde noe alkoholproblem, og at om han hadde det, så kunne han uten vanskligheter slutte - dette var ord som hadde den fullstendig motsatte virkning enn de var ment å ha.
 To uker etter at han hadde forsøkt å skaffe seg vanlig arbeid, utga Harper & Brothers i New York Poes første prosabok, en 200 siders roman med titelen "The Narrative of Arthur Gordon Pym, of Nantucket". Utgivelsen hadde blitt utsatt et år, til juli 1838, på grunn av den økonomiske deppresjonen, og en piratutgave kom ut i London noen få måneder senere.
 Pym var en klassisk eventyrhistorie, der helten stadig dumpet opp i problemer, og leseren ble ført inn en verden av illusjoner der ingen ting er hva det synes. Venner viser seg å være fiender, fiender å være venner, mennesker som beverger seg i det fjerne viser seg å være råtnende lik ved nærere øyesyn. Bortsett fra illusjonene, er kaos et viktig innslag, alt fra fysisk til sosialt kaos.
 Den oppdiktede figuren Arthur Gordon Pym synes å ha mye til felles med Edgar Allan Poe. De har liktklingende navn, begge er født i New England, Pym ankommer Tsalal 19,januar, Poe egen bursdag. Pym er sønn av "en respektabel handelsmann" og får en akademisk utdannelse med håp om å arve sin far. Manfe av personene i Pym ligner mennesker i Poes omgivelser, og navnene er anagramer av virkelige navn, eller ligner svært.
 Pym fikk et tyvetalls anmeldelser i New York, Philadelphia og London. En god del var positve og roste Poe for å ha skapt et underholdende eventyr. Uheldigvis fikk ikke Poe såmye ære for å ha skrevet Pym, siden navnet hans ikke sto oppført på tittelsiden, men bare ble nevnt i forordet. Det er usikkert hvor mye Poe tjente på Pym, men det kan ikke ha vært mye, da han fortsatte å tigge og ta opp lån. Den engelske piratutgaven kastet selvfølgelig ingenting av seg.
 Tidlig i 1839 kom to korte arbeider av Poe ut i et magasin i Baltimore, "The American Museum of Science, Literature and The Arts". "The Haunted Palace" representerte en tilbakevenden til poesien, og tok for seg det samme opprørstemaet som Pym. I "Ligeia" perfeksjonerte han fortellingen om den levende døde, personen som vender tilbake fra den Andre Verden. Fortellerens eneste kjærlighet dør og etterlater ham hjelpeløs som et barn, noe som umiddelbart får ham til å lete etter en erstatning, Rowena. Men han kan ikke elske Rowena slik han hadde elsket Ligeia, og hans forsøk på å glemme Ligeia skjuler bare den sterkere trangen til å huske. Ligeias gjenfødsel illustrerer hvrdan den elskede lever inne i deg selv, aldri dør og alltid er klar til å vende tilbake. Dette viser også Poes tendens til å dvele ved fortiden, uten å være i stand til å gi slipp på den.
 Poe underviste selv Virginia i hjemmet deres i Philadelphia. Han lærte henne språk og algebra, de fagene han selv hadde vært flink i på skolen. Han skaffet henne også et piano og en harpe, siden hun hadde evner som musiker.
 Etter toogethalvt år som freelancer, fant Poe en sikker inntektskilde hos William Evans Burton. Burton drev et magasin som han hadde startet i 1837 under titelen "Burton's Gentleman's Magazine". Hverken Burton eller magasinet passet Poe særlig godt, men siden han hadde desperat behov for en jobb, tok han i mot Burtons tilbud.
 Poe og Burton kom ikke særlig godt overens, men nådde en slags avtale, og Edgar ble assisterende redaktør for magasinet.

 Poes tid ved "Burton's" var en av de travleste periodene i livet hans. Han skrev, blandt annet, 89 bokanmeldelser, men også store mengder artikkler om forskjellige emner. Et av de mest kjente bidragene var alikevel "The Fall of The House of Usher". "Usher" var en klassisk skrekkhistorie med konvensjonelle sjabloner fra den gotiske literaturen, slik som listende tjenere, lyden av tunge jerndører og hus som raser sammen. Storheten i fortellingen ligger ikke i at det var noe nytt tema, men i hvordan Poe behandler det,. Prosaspråket han benytter er teknisk avansert og bygger opp under stemningen på en svært effektiv måte. Usherne er oppkalt etter Luke og Harriet L'Estrange Usher, som hadde opptrådt sammen med Eliza og David Poe.
 Mens "Usher" benytter eldre gotiske konvensjoner, så ligger "William Wilson" nærmere en slags sosial realisme, selv om de to fortellingene har mye til felles. "Wilson" handler om en mann som tar livet av seg, men fremdeles lever, noe som igjen antyder det stadige tilbakevendende temaet hos Poe, nemlig fornektelsen av døden. I både "Usher" og "Wilson" ser vi tendensen til at ingen ting forblir begravet, og i begge historiene klamrer hovedpersonen seg til fortiden. Roderick Usher oppbevarer liket av Madeline i huset, og William Wilson kan ikke hate sin rival, den andre Wilson. Wilson forstår at om han skulle drepe den andre Wilson, så ville han også drepe seg selv. Så Wilson kan ikke unslippe sin skygge, og Roderick kan ikke slippe unna sin tvilling, fordi deres "dobbeltgjengere" i begge tilfeller er en del av dem selv.
 Denne dobbeltheten dukker ofte opp i Poes verk og generelt i gotisk literatur. Dobbeltheten kan knyttes ikke bare til karakterene i fortellingene hans, men også til hans egen fortid. Wilsons bursdag, for eksempel, faller på 19.januar, Poes egen fødselsdag; og i noen bersoner av fortellingen er til og med fødselsåret (1809) det samme. Wilson gikk også på skolen til "Dr.Bransby", som var navnet til en av Edgars lærere i England.
 Selv om Poe produserte arbeid av høy kvalitet mens han arbeidet for "Burton's", så var ikke betalingen særlig god, og Poe var tvunget til å ta opp lån og gjøre arbeid som freelancer. I "Alexander's Weekly Messenger" inviterte han folk til å sende inn sine egne sifferkoder. Sifferkodene var alle av samme slaget, der alfabetets bokstaver rett og slett var byttet om, og de var ganske så enkle å tyde. "Alexander's" naive lesere forsto ikke dette, og han fikk rykte som en genial analytiker.

 Poe hadde i årevis forsøkt å utgi en bok under titelen "Tales of The Folio Club", men forkastet ideen og utgav en samling han kalte "Tales of The Grotesque and Arabesque" i desember 1839. Den ble utgitt i to bind med totalt 500 sider og 25 fortellinger.
 Selv om ingen av bindene, eller hans arbeid for "Burton's", kastet mye av seg, øked de Poes anseelse. Han fikk ros for sitt arbeid i magasinet i flere andre tidsskrifter, for det meste i New York og Philadelphia, men også i Richmond, Baltimore, Boston og andre byer. "Tales" fikk et tyvetalls anmeldelser, som varierte fra "dyster Tysk mystisisme" til "han har plassert seg i den fremste rekke av Amerikanske forfattere."
 Beundring var alltid viktig for Poe, og han lovpriste ofte seg selv. Det hendte han skrev rosende leserbrev om "Mr.Poe" anonymt i andre magasiner.
 Etter ett år ved "Burton's", forlot han magasinet i juni 1840. På tross av suksessen hadde han funnet ut at arbeidet både var ulønnsomt og ikke passet ham. I tillegg til at han hadde vanskelig for å få endene til å møtes, hadde han særs lite respekt for bladet han arbeidet for, og da Burton utlyste en konkurranse med høye premier - som han aldri hadde til hensikt å utbetale - ga det Poe en grunn til å slutte.
 Han oppga i alle fall dette som grunnen til J.E.Snodgrass, en redaktør og lege i Baltimore; men han nevnte aldri et brev fra Burton han hadde mottatt i mai, som gir inntrykk av at han ble sparket. Samarbeidet mellom Poe og Burton endte med fiendskap på begge sider, og Burton beskyldte Poe for å ha forsømt arbeidet sitt grunnet alkoholmissbruk. Poe nektet for dette og sa han ikke hadde rørt en dråpe. Om han faktisk drakk på denne tiden eller ikke, er usikkert, men selv om han gjorde det, hadde det i alle fall ingen merkbar innvirkning på arbeidet hans.
 Så fort Poe hadde skilt lag med Burton, tok han opp igjen planene om sitt eget magasin. Han ønsket å ha den kontrollen og den selvstendigheten et eget tidsskrift ville gi ham, og hadde olaner om åutgi første nummer ved nyttår, noe som ville gi ham seks måneder til å reise den nødvendige kapitalen. "The Penn Magazine" kom ikke ut da Poe hadde lovet, siden han fant arbeidet mye vanskeligere enn han hadde forestilt seg, og fordi han ble syk i desember og var sengeliggende en hel måned.

 George Rex Graham, eieren av magasinet "Casket", kjøpte Burtons magasin for 3.500$, og startet "Grahams Lady's and Gentlemen's Magazine" (The Casket and Gentlemen's United) i 1941. På ett år gikk opplaget fra 5.000 til omkring 25.000.
 Poe hadde ikke sans for det Graham utgav, selv om det var en stor suksess. Men etter åtte måneder uten arbeid, tok Poe imot Grahams tilbud på 800$ i året. Poe likte Graham personlig, og Graham var også full av lovord om Poes arbeid og forsøkte å hjelpe med å sjøsette "The Penn".
 Poe ble ansatt som redaktør, men utførte ikke mye redaksjonellt arbeide; han overlot for det meste det til Graham selv. Han leste som regel korrektur og skrev anmeldelser, og for fire dollar ekstra pr. side forsynte han også bladet med fortellinger. Han var mer kjent som kritikker enn som poet, men han publiserte reviderte utgaver av "The Coliseum" og "To Helen", så vel som en omarbeidet verson av "Israfel". Men hans prosa fikk mer oppmerksomhet enn diktene. Noen ganger utgav han en novelle i måneden, blandt annet "Never Bet The Devil your Head", "The Island of The Fay", der Poe nok en gang tar opp temaet om livet etter døden, og "A Descent into The Maelström".

 I aprilutgaven 1841 av "Graham's" utgav Poe "The Murders in The Rue Morgue", som sies å være den første moderne dektektivhistorien som er blitt utgitt. Det nermeste man kommer en dektektivhistorie tidligere, måtte være "Zadig" av Voltaire i 1748. Poe kalte denne nye litterære formen "Tales of ratiocination"; ordet dektektiv fantes ikke på denne tiden.
 Kriminalitetsproblemene var økende i hele USA på denne tiden, og politiet ble styrket i de Amerikanske byene. Tidsskriftene rapporterte om blodige mord og selvmord, noe som påvirket Poe, og da spessielt noen artikler han kom over om en morderisk ape med barberkniv.
 Selv om dektektivfortellingen var en ny genre, så var det en logisk følge av Poes forfatterskap, særlig det gotiske elementet, der Dupin i sin dystre bygård er en slags Parisisk Roderick Usher. De logiske deduksjonene, og Dupins dektektivarbeid er på ingen måte tilfeldig, men hele historien er skrevet baklengs. Hele fortellingen er tilpasset det endelige sluttpoenget. Denne "baklengse skrivemåten" skaper en slående effekt, og som Poe selv sa: "hva er det som er så imponerende ved å nøste opp en floke som du selv du selv har laget med det ene mål for øyet å nøste den opp igjen?"
 Poe høstet med rette stor anerkjennelse for historien, og den har påvirket literatur og film i all ettertid. Mange av trekkene har blitt benyttet siden, slik som bruken av en dektektiv som ikke har noen formell tilknytning til politiet, en forteller som er adskilt fra dektektiven (som Dr Watson), og at mordene finner sted i et låst rom (som hos mesteren i denne genren, John Dixon Carr), en ide ingen hadde benyttet tidligere.

 "Graham's" blomstret under Poe, og opplaget gikk opp fra 5.500 til 40.000, og var planlagt økt til 50.000. Poe skaffet seg et godt rykte fra serien hans om kryptografi, "The Murders in The Rue Morgue" og hans virke som kritiker, som en mester i Tysk (gotisk) skrekk og som litterær altmuligmann. Selv om han hadde suksess, følte Poe at han ikke fikk utløp for sin kreativitet hos "Graham's", og han hadde fortsatt planer om å utgi sitt eget tidsskrift, "The Penn".
 En venn av Poe, Frederick W.Thomas, tilbød Edgar en jobb innen politikken, og Poe var svært intressert. Sammen forsøkte de å skaffe Poe en sekretærjobb innenfor regjeringen, men deres anstrengelser og kontakter hjalp ikke stort. Grunnen til at han til slutt sa opp jobben ved "Graham's" var rett og slett at han ganske enkelt var lei av den og ønsket å forsøke noe nytt. Han sa at han kunne tenke seg å fortsatt bidra til magasinet, og Poe og Graham skiltes som venner. "Vennskapet" varte alikevel ikke lenge, forde Graham ikke ofentliggjorde at Poe hadde sluttet og lot leserne tro at det fortsatt var Poe som skrev. Poe var irritert over dette og nektet for at han skrev anonymt i magasinet. I juli 1842 ble det til slutt offentliggjort at Poe ikke lenger arbeidet for "Graham's".

                                       Virginias sykdom

 Det var på denne tiden at Virginia begynte å føle seg dårlig. Edgar hadde oppmuntret hennes intresse for musikk og sang, og ifølge Muddy hadde hun utviklet seg til "en fremragende musiker". Men i januar 1842 begynte Virginia å blø fra munnen mens hun sang. Hun var i det tidlige stadiet av tuberkulose.
 Poe ble hardt rammet av Virginias sykdom, og han gjorde alt han kunne for å hjelpe henne. Hvert eneste host sendte en skjelving gjennom ham. Ekteskapet til Virginia hadde betydd mye for Poe. Det hadde holdt ham i balanse og hindret ham i å drikke; og å leve isolert med sine nærmeste, som Dupin og Usher, gjorde det mulig for ham å være det selvsagte midtpunkt.
 Mens han våket over Sissy, skrev Poe to gotiske fortellinger som ble publisert i "Graham's". "Life in Death" handler om en maler og hans syke kone, som har sterke likhetstrekk med Virginia. Maleren nekter å innse at konen hans er døende mens han maler hennes portrett. "The Mask of The Red Death" handler om Fyrst Prospero, som forsøker å redde seg fra sykdommen som herjer landet hans, personifisert i denne figuren kalt "Den Røde Død". I denne novellen avslutter Poe med at "Den Røde Død hadde uinnskrenket herredømme over alt", noe som viser en holdning som er svært skjelden hoe Poe, da døden vanligvis ikke er noe endelig hos ham. Begge novellene stiller på samme tid til skue en fornektelse av og en kamp mot døden, akkurat som Poe nektet å innse hvor alvorlig Virginias sykdom virkelig var.
 Tilstanden hennes varierte, og med den Poes sinnstillstand. Han forsøkte å hjelpen henn som best han kunne, og i forsøket på å finne sunne omgivelser for henne, flyttet de flere ganger på våren 1842. Poe led under å se Virginia så svak. Og han vendte seg nok en gang til alkoholen. En del har påstått at han drakk enorme mengder, men andre, blandt dem Poe selv, sa at han ikke tålte alkohol, og at en drink var nok til at han ble beruset. Sannheten ligger sansyneligvis et sted midt i mellom; Han ble full etter bare et glass og klarte simpelthen ikke å slutte å drikke. Uansett mengden, er det ikke tvil om at det var mer enn han tålte, og det kostet ham en masse. Penger han ikke hadde.
 Thomas tilbød seg en gang å hjelpe Poe med å få en jobb i tollvesenet i Philadelphia. Poe møtte ikke opp til flere av intervjuene, fordi han var døddrukken; og en rekke missforståelser og brutte løfter fra politikere resulterte i at det hele randt ut i sanden. Så Poe reiste til Washington, både for å møte presidentens sønn, og for å skaffe abonenter til "The Penn", som han nå kalte "The Stylus". Hans alkoholmissbruk, sansyneligvis forårsaket av "stor sorg", førte til at han dummet seg ut; og han lyktes ikke med hverken å skaffe seg en jobb eller å få "The Stylus" utgitt.

 Poe forsøkte senere å rette på ryktet sitt og utgav en del selvbiografisk matriale. Han prøvde også å bli mer populær i Europa og vendte blikket mot London. Bortsett fra den engelske versjonen av "Pym", var kun fire noveller utgitt i London i piratversjon i "Bentley's Miscellany" i 1840.
 For å skaffe seg godvilje på andre siden av Atlanteren, la Poe vekt på å anmelde bøkene til Charles Dickens på den tiden Dickens besøkte Philadelphia i 1842. Han skrev også til Dickens og ba om et møte. De møtte 7.mars, og, ifølge Poe, hadde de "to lange samtaler". De diskuterte amerikansk poesi, og Edgar spurte også om Dickens kunne hjelpe ham med å finne en forlegger for en revidert utgave av "Tales". Hjemme i England spurte Dickens faktisk flere forleggere, men ingen viste noen intresse.

 Poe utgav flere gamle dikt i omarbeidet form, og også noen nye. Et av dem, som synes påvirket av Virginias sykdom, var "Lenore", som tar opp temaet om hvordan man kan takle en ung kvinnes død. I "The Conqueror Worm" betyr død, som i "The Mask of The Red Death", virkelig død, og det gir oss kanskje et innblikk i Poes sinnstilstand under Virginias sykdom.
 I det siste året i Philadelphia utgav Poe "The Pit and The Pendulum", som er en intens fortelling om sinnsinntrykk. Det handler om en mann som blir torturett av den spanske inquisisjonen, og blandt annet er nær ved å bli partert av en knivskarp pendel.
 Han fortsatte også arbeidet med kriminal-og detektivhistorier, som "The Tell-Tale Heart", "The Black Cat" og "The Mystery of Marie Rogêt". "The Tell- Tale Heart" handler om en mann som tar livet av sin gamle velgjører, men hvor hjertet hans fortsetter å slå og til slutt driver fortelleren til å tilstå sin forbryelse til politiet. Den alkoholiserte fortelleren i "The Black Cat" tar flere ganger livet av katten, men den vender alltid tilbake. eEn gang kløyver han ved et uhell skallen til sin kone og murer liket inn i kjellerveggen, men kattens hyl avslører gjemmestedet for politiet.
 "The Mystery of Marie Rogêt" er den andre historien som omhandler Chevalier C.Auguste Dupin, som forsøker å løse mysteriet om mordet på en ung kvinne. Fortellingen er basert på en sann historie om et mord som fant sted i New York i 1841. En "sigarpike" ved navn Mary Rogers ble funnet drept i Hudson River.
 "The Gold-Bug" er nok en kriminalfortelling, som også tar utgangspunkt i kryptografi og har et komisk element. Poe vant 100$ for fortellingen i "Dollar Newspaper". I fortellingen tyder Legrand en sifferkode, og med sin svarte tjener og en tung skarabe leter de etter en gjemt skatt.
 Språket han benytter i disse fortellingene er mye enklere og mer rett på sak enn det prosaspråket Poe vanligvis benyttet og minner ikke så lite om nåtidens actionfilmer. De er alle sammen nyskapende og spennende, og på tross av den nye enkelheten beholder Poe det poetiske preget i språket sitt.
 I "The Gold-Bug" karaktriserer Poe den svarte tjeneren som overtroisk og ignorant, og en svart person i "The Journal of Julius Rodman" blir framstilt som motbydelig. Poe sympatiserte med slaveriet i Sør-Statene, men det hadde ingen ting å gjøre med rasehat. Poe, som mange andre amerikanere på 1840 tallet, anså de svarte for å være undermennesker.
 Novellene var ikke noen stor økonomisk suksess, men de ble svært populære - særlig den prisbelønnede "The Gold-Bug". Poe anslo at 300.000 utgaver av den var i sirkulasjon, de fleste av dem piratversjoner. Mens han bodde i Philadelphia utgav Poe 31 fortellinger og noveller, blandt dem: "Ligeia", "The Fall of The House of Usher", "William Wilson", "The Murders in The Rue Morgue", "The Pit and Pendulum", "The Black Cat" og "The Mystery of Marie Rogêt".
 Det er beundringsverdig at han maktet å skrive så mye mens han sprang fra jobb til jobb, tok seg av Virginia, fornærmet mennesker, missbrukte alkohol osv.

 Ulykken fulgte ham nå tett. Han kone Virginia ble sykere av tuberkulose og hadde stadige blodstyrtninger. Selv vendte han seg til alkoholen i stadig større grad. Det er også ting som tyder på at han brukte opium. Han ble sendt Til Saratoga Springs for å komme seg og vendte til bake til Philadelphia, der han nesten nesten døde av hjertesvikt. På denne tiden, i 1844, bodde Poefamilien i 234 North 7th Street, der huset fremdeles står. På tross av hyppige besøk av lojale vanner, blandt dem romanforfatteren Captain Mayne Reid, George Rex Graham, gravøren Sartain, redaktøren Louis Godey, Illustratøren F. O. C. Darley, poeten Hirst, forleggeren Thomas Clarke og flere andre, så sank Poe selv stadig dypere i fattigdom og fortvilelse. Han var i hyppig korrespondanse med James Russell Lowell og andre viktige personer, men var, av flere grunner, særlig tempramentet og helsetilstanden, ute av stand til å greie seg på en skikkelig måte.
 En gang på høsten 1843 gjorde han et mislykket forsøk på å få til en nyutgave av "Tales" under titelen "The Prose Romances of Edgar A. Poe". En liten paperbackutgave til 12 ½ cents med "The Murders in The Rue Morgue" og "The Man That was Used up" kom faktisk ut, men kun ett eksemplar med den første historien har overlevd. Det er det mest skjeldne samleobjektet man kjenner til av Poe verker. Den lille pamfletten var den syvende av Poes utgivelser. Han tjente ingen ting på den.
 Da han var redusert til den ytterste fattigdom, og fant at alle dører var lukket for ham i Philadelphia, bestemte han seg for å vende tilbake til New York. Mrs. Clemm ble igjen for å ta seg av flyttingen av tingene deres; og 6.April 1844 satte Poe kursen for New York City sammen med sin syke kone. Han kom fram den samme kvelden med 4 ½$ i lommen og uten utsikter. De fant husly i et simpelt pensjonat ved 130 Greenwich Street. Han trengte sårt penger og benyttet seg av et av sine favorittknep, og skrev en falsk nyhetsrepotasje for "The New York Sun", som senere ble gjenutgitt som "The Balloon Hoax". Slike bløffer var "populære" på denne tiden og mer eller mindre godtatt av avisredaktørene. Historien var smart og lurte tusenvis av mennesker - til Poes fryd. Pengene han tjente gjorde det mulig å hente Mrs. Clemm fra Philadelphia til New York. Poe skaffet seg egne rom for en periode hos en Mrs. Foster i Nr. 4 Ann Street, og forlot familien i Greenwich Street.
 Under våren og sommeren 1844 klarte han å skrape sammen nok gjennom å skrive intetsigende artikler i blandt annet "The Colombia Spy", "Godey's Lady's Book" og "Lady's Home Journal", til sitt eget opphold og til å forsørge familien. Virginias helsetilstand ble stadig verre, og tidlig på sommeren 1844 flyttet de på landet til en gård ved Bloomingdale Road, det som i våre dager er 84street og Broadway. Brennans, et vennlig irsk par med en stor familie eide gården.
 I disse månedene i landlige omgivelser i den vakre Hudson Valley, ser Poe ut til å ha hatt en sjeldent fredfull periode. Det var under dette oppholdet at han skrev "The Raven", eller i det minste ga det den endelige formen, siden tidligere versjoner er kjent fra så langt tilbake som 1842. Selve ideen om Ravnen var tatt fra "Barnaby Rudge". Under sommeren hadde Poe korrespondert med James Russell Lowell, som skrev en kort biografi om Poe for "Graham's", og med Dr. Thomas Holley Chivers, en dikter fra Georgia som uten tvil hadde påvirket forfatteren av "The Raven".
 Utpå høsten var han igjen blakk, og Mrs. Clemm forsøkte nå å skaffe ham en fast jobb. Hun besøkte Nathaniel P. Willis, som var redaktør for "New York Evening Mirror", og overtalte han til å ansette Poe i redaksjonen. En gang på høsten 1844 flyttet familien igjen, denne gangen til et hus i byen ved 15 Amity Street, der de leide et par rom. Poe fortsatte å gkøre store mengder agurkstoff for Willis, og hadde, gjennom spaltene til "The Mirror" en mulighet til å gjøre reklame for seg selv. Han anmeldte også Elizabeth Barrets  (senere Barret- Browning) arbeider på en posetiv måte, og ble blandet inn i en uheldig krangel med Longfellow, som senere ble kjent som "Little Longfellow War", og som skulle vise seg å få vidtrekkende følger. Ved slutten av 1844 ønsket Poe å avslutte samarbeidet med Willis, som, imotsetning til de fleste av hans tidligere arbeidsgivere, forble en god venn helt til det siste.
 Gjennom Lowell hadde Poe kommet i kontakt med en rekke journalister i New York som var i ferd med å lansere et nytt ukemagasin kalt "The Broadway Journal".I denne avisen fikk Poe en viktigere stilling i redaksjonen enn Willis kunne tilby ham. I januar 1845 ble diktet "The Raven" trykket anonymt i "The Evening Mirror", før det dukket opp i "America Whig Review" i februar. Det skapte sensasjon, og på lørdagen 8.februar 1845 trykket Willis det med forfatterens navn i "Evening Mirror". Poe opplevde nå en berømmelse han alltid siden har beholdt. Man kan trykt si at intet Amerikansk dikt noen gang har vært så populært.
 Han fortsatte arbeidet i "Broadway Journal", der han holdt fram med angrepene på Longfellow, anmeldte bøker, utgav nye og gamle dikt, skrev teateranmeldelser og literaturkritikk og gjenopptrykkte mange av fortellingene sine, som nå en hadde en videre leserkrets, grunnet han plutselige berømmelse. Han hadde også planer om å ta over "Broadway Journal", og tok av denne grunn opp mer gjeld, mens han også var kommet i krangel med en av samarbeidspartnerene, Briggs.
 For første gang siden de tidlige dagene i Richmond begynte han å leve et mer sosialt liv blandt det kunstneriske miljøet. Under vinteren 1845 kunne man ofte se Poe i "salonene" til flere forfattere og den lavere sositeten som var kjent som "literati" i New York. Gjennom Mr Willis møtte han en Mrs Fanny Osgood, konen til en betydningsfull kunstner og selv habil poet, som han dannet et sterkt vennskap med. Han fotfulgte henne til en slik grad, at hun til slutt, av frykt for skandale og på grunn av at hun også led av tuberkulose, ble tvunget til å reise til Albany. Poe fulgte etter henne dit, så til Boston og derfra til Providence, der han sent en kveld for første gang så en Mrs Helen Whitman, som han senere ble forlovet med. Det andre diktet han skrev som het "To Helen" omhandler dette møtet.
 Lowell besøkte Poe i New York på vårparten 1845 og fant Poe beruset i rommene der han nå bodde ved 195 Broadway. I juli besøkte også Dr Chivers ham, og la merke til at han ofte var påvirket, men fremdeles var i stand til å arbeide konsentrert. Trass i den økende berømmelsen bedret ikke Poes situasjon seg. Han bidro med en serie artikler til "Godey's Lady's Book" om "literatiene" i New York. Det var personlige skisser blandet med forfatterens egne litterære vurderinger, og skapte ganske så mye oppstyr, og som i et par tilfeller blandet Poe opp i uheldige krangler.
 Ved slutten av 1845 gikk "Broadway Journal", på tross av Poes desperate anstrengelser, over ende, og etterlot redaktøren og eneeieren fortvilet, gjeldstynget og med nedbrutt helse. Virginia ble stadig dårligere og nærmet seg graven. Han sto nok en gang uten muligheter til å forsørge seg. I mellomtiden hadde han nok en gang flyttet til rommene i 185 Amity Street. En uheldig forelesning i Boston på høsten det året hadde nok en gang gitt Poe, som var svært nær et nervøst sammenbrudd, muligheten til å gjøre seg grundig bort for åpen scene. Hendelsen ble brukt for alt den var verdt av fiendene hans i New York. Alt dette bidro til å sende ham dypere inn i depresjonen.
 Men i juli 1845 klarte han alikevel å få gitt ut "Tales", en samling av historiene hans i utvalg av E. A. Duyckinck, en dyktig redaktør, som ble utgitt av Wiley & Putnam. Denne samlingen ble fulgt opp i desember samme året med "The Raven and Other Poems", et utvalg av diktene hans på samme forlag. I rekken av bøker Poe selv utgav i sin livstid, var disse den åttende og niende. "The Tales" var i noen tilfeller delt opp i to bind, og begge utgivelsene oppnådde en viss suksess.
 På den samme tiden vet vi at Poe arbeidet på en antologi over flere amerikanske forfattere - et projekt han jobbet med fra tid til annen over flere år. Den ble aldri utgitt, selv om en del fragmenter av manuskriptet fortsatt eksisterer.
 Poes finanser og Virginias helsetilstand tvang dem igjen til å flytte ut på landet. Mens Poe var på reise til Baltimore for å holde en serie forelesninger på våren 1846, dro Mrs Clemm og Virginia til Bloomingdale Farm. Noen få uker senere finner vi hele familien på gården "Turtle Bay", det som nå er 47th Street og East River. Oppholdet her var kort. Poe leide en liten hytte i Fordham, som var en liten landsby omkring 20 km. fra New York, og familien flyttet hit i slutten av mai 1846. I den knøttlille hytten i Fordham, som fortsatt er bevart i Poe Park i New York City, opplevde dikteren og hans godhjertede svigermor sammen det ytterste av tragedie, fattigdom, død og fortvilelse.
 Sommeren 1846 ble formørket av en voldsom krangel med en T. D. English, som Poe hadde angrepet i "The Literati Papers". Nå "svarte" English med å beskylde Poe for falskneri i "New York Mirror". Poe gikk til sak mot avisen og fikk i februar 1847 en liten oppreisning.
 Poes helse var på et lavpunkt, hans kone sank stadig dypere, og han kunne verken skrive stort eller finne seg noe arbeid. Det var Mrs Clemm som på en eller annen måte sørget for mat på bordet. Hun både lånte og tigget, og var til og med tvunget til å grave etter grønnsaker i ly av mørket på gårder i nærheten.
 Da kulden satte inn ble det slutt på besøkene fra venner og nyskjerrige fra byen, og familien måtte møte vinteren alene uten brensel eller tilstrekkelig med klær og mat. Under disse forholdene gikk det raskt nedover med Virginia. Hun lå på en stråmatte med mannens frakk pakket omkring seg og en katt på brystet for å holde varmen.
 I desember 1846 fikk familien besøk av Mrs Mary Louse Shew, en venn fra New York, som kanstanterte at Virginia var døende og at Poe og hans "mor" levde i den ytterste fattigdom. På hennes vennelige initiativ, og et opprop i avisene, ble det gjort noe med den umiddelbare nøden, og Virginia fikk gå bort i noenlunde konfortable omgivelser i januar 1847. Hun ble begravet i Fordham, men senere flyttet for å ligge ved sin manns side i Baltimore.

                       De siste årene

 Etter Virginas død fortsatte Mrs Clemm å pleie Poe, som gradvis kom seg. Mrs Shew hjalp henne, til pasientens vansklige temprament til slutt drev henne bort. Ved hjelp av sine venner begynte Poe igjen å vise seg blandt de levende. I Fordham hadde han skrevet "Eureka", et langt "prosadikt", der halvvitenskapelige teorier og metafysiske spekulasjoner blandes i en slags formløs stream-of-conciousnes, som ble utgitt i mars 1848 av Geo. B. Putnam i New York. Dette var den tiende og siste utgivelsen i hans livstid, selv om en "utgave" av "Tales" finnes som er datert til 1849.
 "Eureka" var, av naturlige grunner, ingen publikumssuksess. Poes inntekter kom nå i større og større grad fra forelsninger og opplesninger, da særlig av diktene, og spesiellt "The Raven". Etter en slik reise til Philadelphia på sommeren 1848, førte en ny fyllekule nesten til hans død. Under denne sister perioden i livet hans, ble noen av de mest bemerkelsesverdige diktene hans utgitt, "The Bells", "Ulalume", "Annabel Lee", og en rekke andre. Han hadde også en rekke mer eller mindre seriøse forhold til kvinner.
 Under en forelesningsturne til Lowell, Massachusets og Providence, Rhode Island, ble han kjent med Annie Richmond, en gift kvinne, og Helen Whitman, en enke med et visst literært rykte og svært sjarmerende. Etter et besøk i Richmond på sommeren 1848, der han nesten havnet i en duell med en redaktør av en avis i Richmond ved navn Daniels, og nok en gang havnet på fylla, gjorde han kur til Mrs Whitman. Han dro flere ganger til Providence, og han bestormet henne med brev.
 Etter lang nøling, gikk hun til slutt med på å gifte seg med ham, på det vilkår at han skulle slutte å drikke. Men Poe, som var håpeløst nedkjørt både fysisk og psykisk, var også "forelsket" i, eller i det minste så emosjonellt avhengig av Mrs Richmond, at han ikke så noen annen vei ut av problemene enn å forsøke å ta livet av seg med en overdose laudanum i Boston i November 1848. Men dosen var så stor at den utløste en brekkreaksjon, og han overlevde.
 Dagen etter dukket han opp i Providence i en svært opprevet tilstand og tryglet Mrs Whitman om å holde løftet sitt. Det kan virke som hun hadde håp om å gjøre ett bedre menneske av den nedkjørte dikteren gjennom ekteskap, men slektninger satte seg imot forbindelsen, og en ny periode med drikking, gjorde til slutt ende på forholdet.
 Dypt skuffet vendte han tilbake yil Fordham den samme kvelden, til en trøstende Mrs Clemm, som hadde vært motvillig forberedt på å ta imot en brud. Poe forsøkte å dysse ned historien, men afæren lekket ut og skapte anseelig skandale.
 Han kastet seg nå med fornyet iver inn i arbeidet sitt og fortsatte sin korrespondanse med Mrs Richmond. Uhellet forfulgte ham fremdeles. Magasinene som hadde trykket tingene hans gikk overende eller kunne ikke betale, helsen sviktet igjen, og Mrs Clemm måtte pleie han gjennom delirium.
 Da han til slutt var noenlunde på bena, men fremdeles bare en skygge av seg selv, tok han opp igjen den gamle planen om magasinet "The Stylus". Med finalsiell støtte av en beundrer, E. H. N. Patterson, dro han til Richmond på våren 1849, med det håp for øyet å få hjelp av gamle venner der.
 Mrs Clemm ble tilbake i New York og bodde hos en kvinnelig poet i Brooklyn som skyldte Poe en tjeneste. På veien til Richmond, stanset Poe i Philadelphia, der han havnet på fylla igjen og ravet ubehjelpelig omkring. Han ble til slutt reddet ut av fyllearresten av noen venner som samlet sammen nok penger til å sende han videre. Med episoden i Philadelphia i bakhodet, forsøkte han med alle krefter å holde seg borte fra alkoholen, og lyktes for en stund. I Richmond klarte han ved hjelp av gamle venner og andre, som nå var klar over både hans svakheter og hans geni, å gjøre et kort "Comeback".
 Han gjorde noen forelesninger både i Richmond og Norfolk med stor suksess, ble mottatt med aplaus og oppførte seg med verdighet offentlig. Etter en del anstrengelser klarte han å overtale sin ungdomskjærlighet, Elmira Royster, nå Mrs A.B.Shelton, som nå var enke og velstående, til å gå med på ekteskap. Forberedelsene til bryluppet gikk fremover; datoen var fastsatt. En tid kunne det se ut som om Poe endelig skulle finne lykken, og en betydelig medgift, i moden alder. Brev ble skrevet til Mrs Clemm som forklarte situasjonen, og Poe gjorde seg klar til å reise til New York for å hente henne til Richmond til bryluppet.
 Det er liten tvil om at Poe gjennom disse planene ikke bare så for seg at han fant tilbake til sin "tapte Lenore", men også en rolig alderdom for Mrs Clemm og sikkerhet fra fattigdommen. Helt mot slutten skrev han til Mrs Clemm og sa at han fortsatt elsket Mrs Annie Richmond, og ønsket at "Mr R" (hennes ektemann) skulle dø. Med dette brevet, et av de siste han noengang skrev, ender den merkelige historien om hans følelseliv med motsigelser og tvetydighet, slik den begynte.
 Poe satte kursen for New York for å hente Maria Clemm og for å flytte tingene deres tilbake til Richmond. Før han reiste stakk han innom kontoret til Dr John F. Carter, ved 7th og Broad Street ved halv nitiden om kvelden. Etter å ha snakket en stund, gikk han over gaten til Saddlers Restaurant for å spise aftens, og tok ved et uhell med seg Dr Carters spaserstokk og etterlot seg sin egen og en utgave av Moores "Irish Rhapsodies". I følge Dr Carter var det skjult et sverd i spaserstokken, noe Poe muligens eller muligens ikke var klar over. I restauranten møtte han noen kjente som var sammen med ahm til sent på kvelden og så fulgte ham til båten til Baltimore. I følge dem var han fullstendig edru og lett til sinns, og at han sa til dem at han snart ville være tilbake i Richmond.
 Poe ankom til Baltimore med båt fra Richmond 28.September 1849. Hva han foretok seg de neste dagene er usikkert. Til og med hans søskenbarn i Baltimore, Neilson Poe, skrev til Maria Clemm 11.oktober 1849, "hvor han var mens han var i byen, eller hav han drev på med, har jeg ikke kunnet bringe på det rene". Han oppsøkte angivelug en Dr Nathan Covington Brooks, som uheldigvis var bortreist. Det finnes opplysninger, som stammer fra Bishop Fitzgerald,  om at han hadde med seg så mye som 1.500$, som var samlet inn for å finansiere magasinet hans. I et brev til E. H. N. Patterson, skrevet 9.November 1849, påstår John R. Thompson, "dagen før han dro nordover fra Richmond ga jeg han en mindre pengesum for en artikkel han sansyneligvis aldri skrev". Om begge eller en av disse opplysningene stemmer, særlig Fitzgeralds, så bygger det, sammen med det faktum at det ikke ble funnet noen penger på ham senere, opp under teorien om at han var blitt ranet.
 Thomas H. Lanes opplysninger bidrar bare til å gjøre forvirringen større. I fire tildels innbyrdes motstridende forklaringer, fortalte han at Poe hadde reist til Philadelphia for å møte venner der han ble funnet syk. Lane trodde at Poe var på vei til New York, men ved en feiltagelse hadde gått på toget tilbake til Baltimore. Andre kilder mener at Lane hadde rett hva gjelder hendelsesforløpet, men at han tok feil av året, og at hendelsen han beskriver i stedet fant sted i 1848. Andre igjen påstår at Poe dro til Philadelphia men ble stoppet av dårlig vær.
 Poe kan ha dratt til Philadelphia for å treffe Mrs Leon Loud, som hadde bedt ham om å redigere en diktsamling hun hadde skrevet, og som Poe ville bli betalt 100$ for. Det var tydligvis dette som var planen hans da han skrev til Maria Clemm 18.September - "på tirsdag drar jeg til Phila[delphia] for å ta meg av diktene til Mrs Loud - - & reiser muligens vidre til New York på torsdag. I så tilfelle drar jeg rett til Mrs Lewis & sender bud på deg. Jeg tror det er best at jeg ikke viser meg i Fordham - - eller hva mener du? Skriv straks tilbake & send til Phila. I fall jeg ikke skulle få brevet, så ikke skriv noe navn & addreser det til E.S.T. Esqr....Ikke glem å skrive med en gang til Phila, slik at brevet ditt er der når jeg kommer fram".
 Hvorfor Poe mente at han ikke ville motta et korrekt adresert brev, og hvorfor det ville være best for ham å ikke vise seg i Fordham er uklart. Den neste sikre informasjonen vi har om Poe er fra 3.oktober, da han ble funnet på gaten i Baltimore av Joseph Walker. Walker sendte denne beskjeden til Dr J. E.Snodgrass: "Kjære Sir, - - Det er en gentleman, i relativt medtatt forfatning,ved stemmelokalet ved 4th og Ryans, som går under navnet Edgar A. Poe, som synes å være svært dårlig, & han påstår han er en bekjent av Dem, og jeg forsikrer Dem om at han har behov for øyeblikkelig hjelp, Deres, i all hast, Jos. W. Walker."Walker hjalp åpenbart Poe til Gunner's Hall, et vertshus i nærheten, i påvente av vennene hans. Dr Snodgrass og Henry Herring (Poes onkel) kom og fant Poe i det de gikk ut fra var beruset tilstand. De ble enige om å sende ham til Washington College Hospital og ordnet med en vogn.
 Poe ble innskrevet, og de gjorde det så konfortabelt for ham de kunne. I de neste få dagene, virker det som om Poe vekslet mellom klare øyeblikk og bevistløshet. Legen ved sykehuset, Dr John J. Moran, forsøkte å spørre han ut om årsaken til tilstanden hans, men Poes svar var "usammenhengende og utilfredsstillende" (Moran til Maria Clemm, 15.November 1849).
 Neilson Poe forsøkte å besøke ham, men ble fortalt at Poe var for dårlig til å ta imot besøk. Avhengig av hvem man skal tro, så døde Poe enten kl. 3 eller kl. 5 om morgenen 7.oktober 1849. Moran påstår at hans siste ord var "Gud hjelpe min arme sjel!" (Moran til Maria Clemm 15.November 1849) - eller, enda mer usannsynelig, "han som reiste himmelen og holder universet oppe, har tydlig skrevet sitt bud på hvert ett menneske og hver en legemliggjorte demon" (Moran i "A defense of Poe"). Moran påstår også at Poe, kvelden før han døde, flere ganger ropte navnet "Reynolds". Store anstrengelser er blitt gjort for å finne ut hvem denne Reynolds kan ha vært, men med skuffende resultater.
 Da Poe ble funnet hadde han ikke på seg sine egne klær. I stedet for hans egen svarte ulldress, hadde han på seg en av billig gabardin og en stråhatt. Moran beskriver klærne hans som "en flekkete, falmet gammel bombasinfrakk, bukser av samme matriale, et par utgåtte sko som var helt nedslitt ved hælen og en gammel stråhatt". J.E.Snodgrass gir en mer detaljert beskrivelse: "en rustfarget, nesten bremløs, fillete stråhatt uten hattebånd. Klærne hans besto av en parkas av tynn møkkete svart alpakka, som var mer eller mindre spjæret i sømmene og falmet og flekkete, og et par bukser som var alt for store. Han hadde hverken på noen vest eller halstørkle, mens skjorten både var skrukkete og svært møkkete. På føttene hadde han på seg støvler av et grovt materiale som bar preg av ikke å ha vært pusset på svært lenge, om i det hele tatt" (Snodgrass, "The Facts og Poe's Deth and Burial").
 På tross av at han hadde byttet klær, hadde Poe fortsatt Dr Carters kordestokk. Moran sendte denne stokken til Mrs Clemm, som igjen sendte den til Dr Carter. Det sies også at han fortsatt hadde nøkkelen til kofferten sin i lommen. Denne nøkkelen er nå utsyilt i Poemuseet i Richmond, i likhet med Poes koffert. Det er mulig at Mrs Clemm rett og slett hadde en ekstra nøkkel.
 Den eneste hentydning til dødsårsaken fra samtiden er fra "Baltimore Clipper", som noe kryptisk oppgir den som "en propp i hjernen". Det var ikke lovpålagt med dødsatester på denne tiden, og det ble heller ikke, etter det vi vet, fylt ut noen for Poe.Brevet Moran skrev til Maria Clemm 15.November 1849 gir heller ingen spor, da det kun sier "jeg går ut fra du allerede er klar over årsaken til Mr Poes død..." På slutten av 1960tallet gjorde Birgit Bramsback en omfattende leting etter dødsattesten i alle sykehusarkivene, men uten resultat.

 Det har versert utallige teorier om Poes død, noen mer fantasifulle enn andre. Vi vil her begrense oss til de med et modikum av troverdighet.

 Teorien som vel gjennom årene har hatt det sterkeste taket på allmennheten, er vel det man kan kalle "alkohol-teorien". At Poe hadde voldsomme perioder av alkoholmissbruk, og da særlig under Virginias sykdom (1842 - 1847), er det ingen tvil om. Men hvordan han skulle ha omkommet av alkoholisme, har aldri virkelig blitt forklart. Den sterkeste eksponenten for denne teorien, var Poes etterfølger som redaktør for "Graham's Magazine", og hans litterære eksekutør, pastor Rufus Griswald, som etter hans død skrev en bitter biografi om Poe, der han fremstiller dikteren som en alkoholisert, narkoman slyngel - denne biografien har, selv om den allerede i samtiden ble avfeid som oppspinn, i stor grad formet ettertidens bilde av Poe, særlig i det angel-saksiske kulturområdet.
 Poe hadde ikke vært utsatt for noen ulykke, og alkoholmissbruket hans var hverken så omfattende, eller så intenst, at det skulle kunne ha utløst noen leversykdom. Det har vært foreslått at underærnering og en generelt svekket helsetilstand kan ha utløst delirium tremens og febersykdom selv med små mengder alkohol. Men ingen av disse teoriene kan helt forklare hans tilstand, eller at han ikke hadde sine egne klær.
 J.E.Snodgrass var overbevist om at alkohol var årsaken til Poes død og brukte det som en skrekkens eksempel i sine forelesninger for avholdssaken i 1850 årene. I 1856 ble påstandene hans gjenopptrykket i "Women's Temperance Paper". Forelesningene hans ble utgitt igjen i 1867 i "Beadle's Monthly" som "The Facts of Poe's Death and Burial". Snodgrass's fanatiske tilknyttning til avholdsbevegelsen farget ganske klart hans uttalelser og fikk ham til å overdrive historien. Han var til og med villig til å manipulere bevisene på en måte som svekker hans troverdighet som kilde. Disse manipulasjonene med bevismatrialet ble avdekket etter Snodgrass's død i 1880 av Edvard Spencer i "The New York Herold".
 I 1878 gjengav Mrs Susan A.T.Weiss en episode hun husket fra Poes siste dager i Richmond i 1849. Om det stemmer, så er historien svært viktig: "...den følgende dagen dukket han opp hos oss, men var så blek, så skjelvende og tydelig nedtrykket, at det overbeviste meg om at han hadde vært alvorlig syk. Ved denne anledningen kom han fra rommene sine i ‘Old Swan [Tavern]', der han ble pleiet av Mrs MacKenzies familie, men ved det andre, og langt mer alvorlige anfallet, brakte Dr MacKenzie og Dr [William] Gibbon Carter ham til Duncan's Lodge, der det faktisk i et par dager sto om livet. Han ble reddet av god pleie, men legene var av den mening at et nytt anfall ville ta livet av ham. De fortalte ham dette og advarte ham for faren. Svaret han var at om folk ville la være of friste ham så ville han ikke falle" (Weiss, "The Last Days of Edgar A.Poe").
 Kanskje det sterkeste beviset for at hans død skyldtes alkohol, er et notat J.P.Kennedy skrev i dagboken sin 10.oktober 1849: "sist tirsdag døde Edgar A.Poe på hospitalet her i byen etter en rangel...Han møtte noen mennesker her som fristet ham til å drikke, noe det sies han hadde sluttet med for en stund siden. Resultatet var feber, delirium og galskap og, etter noen få dager, endte hans triste karriere på sykehuset. Stakkars Poe!...Et strålende men flakkende lys har blitt grusomt slukket." (Poe døde egentlig på en søndag.) Men man bør ta i betraktning at Kennedy hadde sine opplysninger fra andre, sansynligvis fra hans venn J.E.Snodgrass.
 R.H.Stoddard slår i sine memoarer om Poe fast "hans slektninger i Baltimore var på den tiden av den mening at han drakk sammen med en venn mens han ventet på et tog, og at ahn av denne grunn gikk på feil tog og dro så langt som Havre de Grace, der han ble sendt tilbake til Baltinore av en konduktør i delirisk tilstand". Stoddard er av den mening at den direkte årsaken til Poes død er det vi senere tar opp som "Shanghai-teorien".
 John Ruben Thompson skrev til E.H.N.Patterson 9.November 1849 "man kan ikke overdrive Poes svakhet, minst av alt hva gjelder den lasten som til slutt tok livet av ham. Han døde utvilsomt i delirium forårsaket av alkoholmissbruk; en skygge av skjendsel vill for alltid hvile over hans siste timer." Det må, selvfølgelig, legges til at Thompson ikke hadde noen førstehånds kjennskap til hendelsene. Han forandret senere mening, og tidlig i 1870 årene begynte Thompson å forelese om Poe liv og forklarte hans død med "Shanghai-teorien".
 Etter Thompsons død i 1874, holdt Dr.Moran sin egen serie med forelesninger som etter hvert ble utgitt under titelen "A Defense of Edgar Allan Poe" (1885). I denne boken skriver Moran "jeg har slått fast for dere at Edgar Allan Poe ikke døde under påvirkning av rusmidler, og at det ikke var antydning til alkohollukt av ånden hans". Som vi allerede har påpekt, så skal man ta Morans uttalelser med en klype salt i de tilfeller der han er den eneste kilde til opplysninger. I tillegg til de selvmotsigelser som finnes i hans egne utgivelser, så fortalte Moran tilsynelatende forskjellige versoner til sine venner. I 1889 skrev Pastor W.T.D.Clemm til Elmer R.Reynolds, "tillat meg å si at denne forbløffende uttalelsen av Dr Moran både forvirrer og overrasker meg, fordi den direkte motsier det Moran selv fortalte meg; og overrasker meg fordi han ikke for flere år siden opplyste offentligheten om det han nå oppgir som den egentlige årsaken til Mr Poes død."

 Den andre teorien omkring Poes død er at han omkom på grunn av sykdom. I mars 1847 ga Dr Valentine Mott, en berømt lege fra New York, sin tilslutning til Mrs Shews vurdering (hun hadde hjulpet til med å pleie Virginia under hennes lanvarige sykdom) om at Poe hadde hatt et slag og led av hjernehinnebetennelse. T.O.Mabbott sier i en bok fra 1969, "en lege som undersøkte et fotografi av Poe sa til en venn av meg, Robert Hunter Paterson, at visse trekk ved ansiktet hans kunne tyde på et slag..."
 I mai 1848 gav en annen doktor, Dr John W.Francis, en diagnose som lød på hjertefeil, noe Poe senere nektet for. At Poe ikke var helt frisk er tydelig fra det brevet han skrev til Maria Clemm 7.juli 1849: "jeg har vært så syk - - har hatt cholera, eller noe like ille, og kan knapt holde på pennen..." 14.juli skrev han "jeg er så syk mens jeg skriver dette..." 19.juli skriver han mer optemistisk "du vil med en gang legge merke til av håndskriften i dette brevet at jeg føler meg bedre - - mye bedre både fysisk og psykisk."
 Arno Karlen har fremmet en teori om at Poe kan ha lidd av en skjelden enzymforstyrrelse. Han tror at en kombinasjon av "alcohol dehydrogenase deficiency syndrome" og en hjernesykdom forklarer Poes alkoholproblemer og anfall av "galskap" og hans plutselige død. Tuberkulose, epilepis og diabetes har også vært foreslått.
 I den senere tid har også en ny teori dukket opp. I følge en pressemelding fra "Associated Press", har en Dr R.Michael Benitez, en professor ved University of Maryland Medical Center, kommet til den konklusjonen at Poe kan ha dødd av rabies. I følge Benitez stemmer symptomene godt overens med denne diagnosen. Den andre dagen Poe var på sykehuset hadde han kraftige svettetokter og hadde  halusinasjoner. Dagen etter virket han bedre, men kunne ikke huske hva som hadde skjedd. På den fjerde dagen ble han igjen forvirret og døde. Under den korte perioden han var ved bevissthet og klar, ville han ikke ha alkohol, og kunne bare med store vanskligheter drikke vann. Rabiesoffere har ofte hydrofobi, eller frykt for vann, da det er smertefullt for dem å svelge.
 Selv om det ikke finnes noe bevis for at Poe ble bitt av et rabiat dyr, så er ikke det noe tungtveiende argument mot teorien, da en fjerdedel av rabiesoffere ikke kan huske å ha bli bitt i det hele tatt; og det kan ta så mye som et år før symptonene viser seg.
 Poe "hadde alle symtomene på encephalitisk rabies," sier Dr Henry Wilde, en ekspert på rabies.

 Den siste teorien vi vil ta for oss her, er den man kan kalle "Shanghai- teorien". Det kan ha vært et sammentreff, men den dagen Poe ble funnet på gaten var også valgdag i Baltimore; og stedet der han ble funnet, Ryan's Fourth Ward Polls, var både en bar og stemmelokale (!). Valgene i Baltimore var i de dager beryktet for korrupsjon og vold. Rene politiske gjenger og stormtropper var villige til å gå til ytterligheter for å sikre sine kandidater suksess. Stemmesedler ble stjålet, opptellere ble bestukket og velgere fra opposisjonen ble truet.
 En del av disse politiskje gjengene var kjent for å regelrett kidnappe uskyldige forbipasserende og holde dem fanget i et rom kalt "the coop". Disse stakkars menneskemne ble så tvunget til å gå fra stemmelokale til stemmelokale å stemme om og om igjen. Noen ganger skiftet man klærne deres så de kunne gå en runde til. For å sikre seg at de var samarbeidsvillige ble de banket opp og skjenk fulle eller dopet ned. Poe svake hjerte kunne aldri ha tålt noe slikt.
 Denne teorien ble først lansert offentlig av John R.Thompson tidlig i 1870 årene for å forklare Poes tilstand og det faktum at han hadde på seg noen andres klær. Et svakt punkt ved teorien er at Poe var ganske velkjent i Baltimore og sansyneligvis ville ha blitt gjenkjent.
 27.November 1874 skrev N.H.Morrison et brev til J.H.Ingram, der han skriver: "historien om Poes død har aldri blitt fortalt. Nelson [Neilson] Poe vet sannheten, men jeg er redd han ikke er villig til å fortelle den. Jeg forståer ikke hvorfor. Sannheten er langt mindre nedverdigende enn de historiene som er i omløp. Poe kom til byen midt oppe i et valg, og det valget forårsaket hans død". Om Neilson Poe faktisk visste noe om Poes siste dager, så tok han det tilsynelatende med seg i graven.
 En viss Passano, som hadde vært medlem av en av disse "politiske gjengene", skal ha tilstått at det var dette som hendte med Poe til sine slektninger lenge etter, men det ble aldri gjort noen formell nedtegnelse av hans tilståelse.

 Uansett hva det egentelig var som direkte forårsaket hans død, så kan man ikke fri seg for den tanken at Poe selv på et vis ville satt pris på at hans død, som så mye annet i hans liv, var omgitt av mysterier.

                            Portalfiguren

 Det litterære og akademiske etablisiment, og da særlig i hans hjemland, har aldri følte seg helt vel med Poe. Hans landsmann Henry James mente at en entusiasme for Poe var et tegn på en primitiv tankegang. T.S.Eliot, som også var en amerikaner i selvpålagt eksil, hadde heller ikke mye godt å si om Edgar, "men" la han til "man kan ikke være sikker på at man selv ikke er påvirket av Poe." Den godeste Eliot var nok inne på noe der, da man kan se tydelige litterære gjenklanger fra Poes verk i hans eget "The Waste Land".
 Det er nok først og fremst alle motsetningene hos Poe som har gjort det så vanskelig for ettertiden å bli enig om en vurdering av ham; men det er også disse motsetningene, de stadige indre bruddene som nettopp er det som gjør Poe viktig og som hever ham over en hvilken som helst gotisk forfatter.
 Det var paradoksalt nok via fransk litteratur at Poe først fikk en solid fotfeste i den amerikanske kanon. Allerede i Poes livstid var noen av novellene hans kommet på trykk i fransk versjon. Men det var først da den store franske poeten Charles Baudlaire (1821 - 1867) fattet en interesse for denne dikteren som han så på ikke bare som en forgjenger, men som en sjelsfrende, og viet 18 år av sitt liv til å oversette ham til fransk, at Poe plutselig får en stilling som en av de viktige moderne forfatterne.
 Det er ikke tvil om at Poe har en egen tyngde som ville ført til at han ville bli husket uavhengig av Baudelaires kampanje for ham, men det ville sannsyneligvis ha vært "en annen" Poe enn den vi kjenner i dag. Det har til og med vært de som har ment at Baudelaires franske oversettelser av Poe er overlegene de engelske orginalene - ja, for noen år siden kom det ut en engelsk oversettelse av Baudelaires franske oversettelser av Poe fra engelsk!
 Et av de sterkeste trekkene ved Poes verk er at han på mange måter "skrever over" flere litterære epoker og oppsummerer og knytter dem sammen. Denne stillingen som "en portalfigur" kan illustreres ved en av de mindre kjente novellene hans, "Hop-Frog" ("Froske-sprett"), der han til å begynne med benytter 1700 tallets og opplysningstidens kjølige ironiske språktone, for så å bevege seg gjennom romantiikkens gotiske staffasje, før han ved slutten av novellen ender opp i en slags ekspresjonistisk skrikende galskap.
 Poe var blandt de første som forsøkte seg på en metodisk undersøkelse av det underbevisste sinn. Om det ver en ting Poe insisterte på, så var det teori, og hans psykologiske teorier (i "Eureka", "Marginalia" (hans dagboksnotater) og hans anmeldelser) er sentrale for en virkelig forståelse av hans verk. Tar vi disse i betraktning, forvandles disse fortellingene til veikart over ubevisste mentale prosesser. For hva er vel det storslåtte huset Usher, med alle de mørke rommene, bisarre møblene, de buede takene, de kronglete gangene og sprekken som løper gjennom det, annet enn en pre-Freudiansk modell av det underbevisste sinn - akkurat som Roderick og Madeline Usher er to halvdeler av den samme personen.
 Dette reprsenterer et kvantesprang i den litterære bevisstheten i det nittende århundret. Poe valgte den gotiske skrekkfortellingen for å undersøke ytterliggående mentale tilstander, men han sprenger denne genren, forde hans analytiske evner etter hvert førte til at han ikke lenger var tilfreds med å "gotifisere" ikke-fysiske krefter. I mer ukjente og oversette verk som "The Imp of The Perverse" og "Between Wakefullness and Sleep" (fra "Marginalia"), strekker Poe en bro til nåtidens Psykologiske behandling av karakterer og hendelser. Som Richard Wilbur så riktig påpekte, så var Poe den første forfatteren i den moderne tidsalder som oppdaget det moderne temaet fremfor noe: oppløsningen av personligheten.
 På mange pukter har andre, senere forfattere gjennomført ideene Poe er inne på med større konsekvens, enten det gjelder kriminalnovellen, science- fiction eller det symbolistisk/modernistiske diktet, men selve ideen kan som regel spores tilbake til Poe. RoderickUshers kunst foregriper feks. kubismens ideer et århundre senere, selv om ideeinneholdet er klart bundet til nygotikken, på samme måte som Poe selv ofte foregrep og kastet fram ide og tanker som først langt senere ble tatt opp igjen av modernistene, men fremdeles i et stort sett tradisjonellt formspråk. Usherfamilien og Rodrick Ushers musikksmak foregriper på samme måte klart Schønberg og Weberns atonale komposisjoner.
 Poe var, i større grad enn de fleste av sine samtidige, en svært bevisst og programatisk forfatter, men mange av de temaene som vi ser på som sentrale i hans produksjon, er uadskillelige fra hans egen biografi. Man skal være svært forsiktig med å lese forfatterens livshistorie inn i det han skrev, men på et punkt er det vanskelig å komme utenom å lese Poes egen biografi inn i det han selv skrev: det faktum at Poe mistet sin mor i ung alder, og hans ekteskap med den svært unge og seksuellt og intelektuellt ikke truende kusinen Virginia har visse tilknytningspunkter til mange av de mest markante kvinneskikkelsene i hans verk.
 Den stadige kretsninger rundt sykdom gir seg i "Berenice"  utslag i at fortelleren først tillater seg å ha følelser for henne når hun er syk, og derfor ikke lenger truende. På et dypere plan representerer vel dette en usikkerhet på mannsrollen i en moderne tid som ikke lenger gir rom for tradisjonelle maskuline verdier. Men hovedpersonenen greier fremdeles ikke å løsrive seg fra fikseringen, som overføres til det "aktive" maskuline element, som symboliseres gjennom tennene, en krevende, aktiv og ikke kun mottagende femininitet.
 I "The Fall of the House of Usher" fungerer nettopp valget av en ridderroman med dens handlingskraft, maskuline og anti-intilektuelle verdier som et kontrapunkt til den stivnede, handlingslammede Riderick Usher.
 Freud tolket dette i henhold til sine egne teorier omkring kastrasjonsangst og "vagina dentata". Selv om Freuds tolkning nok har mye for seg, så kan man stille seg spørsmålet om ikke temaet har tapt noe i spenning der det har vunnet i klarhet.
 Kjærlighet i døden - kjærlighet gjennom døden dukker opp igjen i det incestuøse forholdet mellom Rodrick og Madeline Usher. Huset Usher slites bokstavlig talt i to av spenningene mellom fortiden som Rodrick ikke kan frigjøre seg fra fortiden og den moderne avantgardistiske retningen han selv representerer - Usher er fanget i en morbid Hamletpositur mellom Eros og Tanatos som han ikke makter å kombinere. Han lider av den samme overfølsomhet og overintilektualitet som fortelleren i både "Ligeia" og "Berenice" - den samme fornektelse av driftslivet, symbolisert ved begravelse av kvinnen, men som ikke lar seg drepe, kanskje p.g.a. denne Hamletaktige mangelen på handlekraft.
 Innavlen i familien - stillestående tradisjoner og gammel kultur kjemper mot den moderne tids oppløsning og ekspansjon.Incesten fungerer som et forsvar mot forandring - en genetisk og kulturell "perpetuum mobile", et bolverk mot oppløsning, oppløsning av kategorier og den moderne promiskiøsitet - en rendyrking "in extremis" som i sin ytterste konsekvens nettopp fører til stillstand og endelig oppløsning. Det er denne reduksjon som symboliseres ved det avmagrede, "anorektiske" landskapet fortelleren møter ved åpningen av novellen. - Usherfamilien skjærer det indre landskapet inn til beine, noet som resulterer i en overfølsomhet for de ytre påvirkingene man i utgangspunktet vil stenge ute.
 Huset Usher og sprekken som løper gjennom det er bare et bilde på Rodricks og Poes eget sinn. Poe beskriver det da også som et ansikt, Ushers eget ansikt, som speiles i tjernet som ligger under. Det var kan hende også et speilbilde av de indre spenninger hos Poe selv, som han på et personlig plan aldri maktet å mestre, men som han gjennom sin skrivning utnyttet til å illustrere det intelektuelle og sosiale bruddet som hele den vestlige kulturen sto på randen til, og som han derved, forhutlet, tragisk og storslagent, står som portalfiguren til.
 
 

                                            FROSKE-SPRETT
 

     Jeg har aldri kjent til noen som var så glad i en spøk som kongen var. Det
kunne til tider synes som om han levde kun for den gode spøken. Å fortelle en god
historie av det spøkefulle slaget, og å fortelle den godt var den sikreste måten å
oppnå hans gunst.
 Slik kom det til at hans syv ministre alle fikk rang etter sine evner som spøkefugler. De tok alle etter kongen også i det at de var store, tykke, fete menn; i tillegg til at de var ulignelige spøkefugler.
 Om det er slik at folk blir fete av å spøke, eller om det er en egenskap ved
selve fettet som fremkaller spøkefullhet, har jeg aldri kommet på det rene med; men
sikkert er det iallefall at en tynn spøkefugl er en i sannhet sjelden fugl.
 De raffinerte, eller spøkelsesspøkene, som han kalte dem, hadde han svært
liten sans for. Han hadde en utpreget beundring for en spøk med pondus - for dens
skyld kunne han også godta en stor grad av lengde. Snillismer bare kjedet ham. Han hadde foretrukket Rebelais' "Gargantua" fremfor "Zadig" av Voltire: Og i det store  og det hele lå praktiske spøker mer i hans smak enn verbale sådanne.
 På den tiden min historie utspiller seg hadde ikke hoffnarrer gått fullt og helt
av mote ved hoffene. Flere av de store maktene på kontinentet holdt fremdeles sine
narrer, som bar kostyme med lue og bjeller, og som det ble forventet av at de alltid
skulle være parate med treffende vittigheter på et øyeblikks varsel, til takk for de
smuler som måtte falle fra det kongelige taffel.
 Vår konge beholdt, som en selvfølgelighet, sin narr. Faktum er at han
behøvde litt narraktighet, om så bare for å for å veie opp den tunge visdommen til de syv vise menn som var hans ministre - for ikke å nevne ham selv.
 Hans narr, eller profesjonelle skøyer, var ikke bare en narr, vel å merke.
Hans verdi var tredoblet i kongens øyne, ved at han til alt overmål også var dverg og krøpling. Dverger var like vanlige ved hoffene  i de dager som narrer. Og enhver
monark ville  ha funnet det ulidelig å komme gjennom dagene (dagene er en del
lenger ved hoffet enn andre steder) uten både en narr å le med og en dverg å le av.
Men,  som jeg allerede har påpekt, er spøkefuglene i niognitti av hundre tilfeller
tykke, runde klumsete. Så det var ingen liten kilde til fornøyelse for kongen at han i Froske-sprett (som var narrens navn) eide en tredobbel skatt i en person.
 Jeg tror ikke navnet "Froske-sprett" var det som ble gitt ham ved dåpen, men
at det ble skjenket ham med generell enstemmighet av de syv ministrene, ettersom
han ikke kunne gå som andre mennesker. Faktisk kunne Froske-sprett bare bevege
seg ved et slags blandet ganglag, noe midt imellom et hopp og en vrikking, - en
bevegelse som skjenket kongen uendelig morskap , og selvfølgelig trøst; for på tross av den utstikkende magen og et kronisk oppsvulmet hode, ble kongen av hele hoffet regnet som en flott figur.
 Men selv om Froske-sprett på grunn av de forkrøplede beina bare med store
smerter og vanskeligheter kunne bevege seg bortetter et gulv eller en landevei, så
satte den overdrevne styrken i armene, som naturen øyensynlig hadde skjenket ham
som en oppreisning for de mangelfulle lemmene på underkroppen, ham i stand til
forbløffende akrobatiske kunststykker om det gjaldt trær eller tau, eller andre ting å
klatre i. Ved slike anledninger lignet han virkelig mer på et ekorn, eller en lite ape,
enn en frosk.
 Jeg er ikke i stand til nøyaktig å si hvilket land Froske-sprett opprinnelig
stammet fra. Det var i alle tillfelle en barbarisk egn som ingen noengang hadde hørt
tale om, fjernt fra vår konges hoff. Froske-sprett og en ung pike, som bare var en
smule mindre dvergaktig enn ham selv (selv om hun hadde utsøkte trekk og var en
glimrende danser), var blitt ført bort fra hjemmene sine under tvang i nærliggende
provinser og sent som gaver til kongen av en av hans alltid seierrike generaler.
 Under disse omstendigheter er det ikke til å undre seg over at det oppstod en
dyp fortrolighet mellom de to små fangene. Faktisk ble de etterhvert uatskillelige
venner. På tross av at han skapte en masse spas, var ikke Froske-sprett synderlig
populær, og kunne ikke gjøre Trippetta noen særlige tjenester. Men hun var på grunn av sin ynde og utsøkte skjønnhet (på tross av at hun var dverg), forkjælt og beundret av alle; så hun hadde stor inflytelse; og unnlot aldri, når hun kunne, å bruke den til fordel for Froske-sprett.
 Ved en eller annen stor høytidsdag - jeg har glemt hvilken - utlyste kongen et maskeball; og når et maskeball, eller noe slikt, fant sted, ved vårt hoff, så ble det alltid bruk for Froske-spretts og Tripettas talenter. Særlig Froske-sprett var så oppfinnsom i å sette i stand tilstelninger, pønske ut nye ideer, og ordne med drakter til maskeradeball, at det virket som om ingenting kunne gjøres uten hans bistand.
 Kvelden for festen hadde kommet. En storslått sal var blitt gjort i stand, under Tripettas overoppsyn, med alt som kunne gi en passende ramme rundt maskeballet. Hele hoffet brant av forventning. Hva gjaldt drakter og valg av kostymer, kunne man kanskje gå ut i fra at alle hadde bestemt seg. Mange hadde avgjort dette spørsmålet (om hva slags roller de skulle spille) en uke, eller til og med en måned, i forvegen. Og det fantes faktisk ikke et fnugg av tvil noe sted - bortsett fra hos kongen og hans syv ministre.Hvorfor nettopp de nølte har jeg aldri funnet ut, om de da ikke gjorde det på spøk.Men det er nok mer sansynelig, at de syntes det var vanskelig å bestemme seg på grunn av at de var så tykke. Tiden gikk i alle fall; og som en siste utvei tilkalte de Tripetta og Froske-sprett.
 Da de to små vennnene kom inn til kongen, satt han over en god vin sammen med de syv medlemmene av regjeringen; men monarken virket utilpass. Han visste at Froske-sprett ikke likte vin; for det drev den stakkars krøplingen nesten til vanvidd, og vanvidd er ingen behagelig følelse. Men kongen var glad i en god spøk, og nøt å presse Froske-sprett til å drikke og (som kongen uttrykte det) "og vær lystig."
 "Kom her, Froske-sprett," sa han, idet narren og hans venn kom inn i rommet; "tøm denne i gapet for fraværende venner [Froske-sprett sukket] og gi oss del av din fantasi.Vi trenger typer - typer, mann, - noe nytt - noe uvanelig. Vi er trette av denne evige likheten. Kom, drikk! Vinen klarer hjernen din."
 Froske-sprett forsøkte, som vanlig, å gjøre en spøk som svar til kongen; men uten hell. Det falt seg slik at det var den stakkars dvergens bursdag, og ordren om å drikke for sine "fraværende venner" brakte tårer til øynene hans. Flere store, bitre dråper falt i begeret da han ydnykt tok imot det fra tyrannens hånd.
 "Ah! ha! ha! ha!" brølte latteren, i det dvergen motvillig tømte begeret. "Se hva et godt galss vin kan gjøre! Jammen skinner ikke øynene dine allerede!"
 Stakkars fyr! De store øynene hans brant mer enn de skinte; for effekten av vinen på det lettpåvirkelige hodet hans, var ikke bare sterk, men også øyeblikkelig. Han satte bergeret nervøst fra seg på bordet og så på selskapet med et halvgalt blikk. Det virket som om de moret seg kostelig over kongens "spøk".
 "Og nå til dagsorden," sa statsmenisteren, en veldig fet mann.
 "Ja," sa kongen. "Kom, Froske-sprett, gi oss hjelp her. Typer, min fine fyr; vi trenger typer - alle sammen - ha! ha! ha!" Og siden dette var ærlig ment å være en spøk, ble latteren hans fulgt opp av de syv.
 Froske-sprett lo også, men svakt og en smule hult.
 "Kom igjen, kom igjen," sa kongen utålmodig, "har du ingen ideer?"
 "Jeg forsøker å finne på noe nytt," svarte dvergen fraværende, for han var ganske så forvirret av vinen.
 "Forsøker!" skrek tyrannen truende; "hva mener du med det? Ah, jeg forstår. Du er nedfor og trenger mer vin. Her, drikk dette!" og han fylte opp enda et beger til randen og rakte det til krøplingen, som bare stirret på det og gispet etter pusten.
 "Drikk, sier jeg!" skrek monstret, "ellers...."
 Dvergen nølte. Kongen ble rød av raseri. Hoffmennene gliste. Tripetta gikk likblek fram for tronen og ba han på knærne om å spare vennen hennes.
 Tyrannen stirret på henne, en liten stund, lamslått over hennes frekkhet. Han visste ikke riktig hva han skulle gjøre eller si - hvordan best å gi uttrykk for sin misnøye. Til sist dyttet han henne voldsomt fra seg, uten å si et ord, og slengte innholdet av begeret i ansiktet hennes.
 Den stakkars jenta kravlet seg opp som best hun kunne og uten å tørre å trekke pusten stilte hun seg tilbake ved enden av bordet.
 Det var dødsens stille i et halvt minutts tid, da man kunne hørt et løv eller en fjær falle. Stillheten ble avbrutt av en lav, men skurrende og vedvarende lyd som syntes å komme fra over alt i rommet.
 "Hva - hva - hva lager du den lyden for?" utbrøt kongen og snudde seg rasende mot dvergen.
 Denne så ut til å ha kommet seg av beruselsen og stirret fast men stille på tyrannen og svarte bare:
 "Meg - meg? Hvordan kunne det ha vært meg?"
 "Det virket som om lyden kom utenfra," innskjøt en av hoffmennene. "Jeg tror det var papegøyen ved vinduet som slipte nebbet mot sprinklene i buret."
 "Sant nok," svarte kongen og virket svært lettet over forslaget; "men jeg sverger på at det kunne ha vært skjæringen av tennene til denne lille tateren."
 Til dette lo dvergen (kongen var en for innbitt spøkefugl til å ha invendinger mot at noen lo), og viste en rad av store, sterke og svært motbydelige tenner. I tillegg sa han seg helt villig til å svelge så mye vin ønsket. Kongen var fornøyd; og da han hadde tømt nok en skulp uten noen tilsynelatende virkning, gikk Froske-sprett seg med liv og lyst løs på planleggingen av maskeballet.
 "Det er umulig å si hvordan jeg kom på det," sa han, svært rolig, og som om han aldri hadde smakt en dråpe vin, "men like etter at Deres Majestet slo piken og kastet vinen i ansiktet hennes - rett etter at Deres Majestet hadde gjort dette, og mens papegøyen lagde den merkelige lyden utenfor vinduet, kom jeg på et storartet påfunn - en artighet fra min del av verden - som vi ofte oppførte ved våre maskeball: men her vil det være noe helt nytt. Desverre, behøves det åtte personer, og ..."
 "Her har du oss!" utbrøt kongen og lo av at han var så lur at han hadde oppdaget samentreffet; "på en prikk åtte - jeg og mine syv ministre. Kom igjen! Hva er denne artigheten?"
 "Vi kaller det," svarte krøplingen, "De Åtte Lenkede Orangutanger, og det er virkelig artig om det blir riktig utført."
 "Vi skal utføre det," slo kongen fast og satte seg opp og glippet med øynene.
 "Poenget ved det hele," fortsatte Froske-sprett, "er hvordan det skremmer damene."
 "Storartet!" brølte kongen og hans ministere i kor.
 "Jeg skal kle dere opp som orangutanger," holdt dvergen frem; " overlat det hele til meg. Likheten kommer til å bli så slående, at hele selskapet vil ta dere for å være virkelige dyr - og de kommer selvfølgelig til å bli like skrekkslagne som overrasket."
 "Å, dette er utsøkt!" utbrøt kongen. "Froske-sprett! Jeg skal gjøre mann av deg."
 "De klirrende lenkene er ment å forsterke forvirringen . Det skal virke som om dere har rømt, en masse, fra vokterne deres. Deres Majestet kan ikke forstille dem virkningen av åtte lenkede orangutanger, som alle tror er virkelige, og som braser inn på maskeballet med ville skrik blant elegante og pent utkledde menn og kvinner. Kontrasten er uslåelig."
 "Det må den være," sa kongen: og rådet reiste seg raskt (da det begynte å bli sent), for å sette Froske-spretts plan ut i livet.
 Hans metode for å kle ut gruppen som orangutanger var svært enkel, men effektiv nok for hensikter. Dyrene det er snakk om hadde i den tiden min historie utspiller seg nesten aldri vært sett i noen del av den siviliserte verden; og siden etterligningene dvergen lagde var tilstrekklig dyriske og mer enn tilstrekkelig groteske,mente han at de var svært så naturtro.
 Kongen og mininstrene ble først iført tettsittende trikåer og bukser. Så ble de dekket med tjære. På dette tidspungtet i prosessen, foreslo en av dem fjær; men forslaget ble med en gang nedstemt av dvergen, som snart overbeviste de åtte ved å demonstrere at pelsen til et slikt beist som orangotangen ble bedre etterlignet med  lin. Et tykt lag av dette ble derfor klistret på tjæren. En lang lenke ble så skaffet tilveie. Den ble først slått om livet til kongen, og gjort fast; så rundt en av ministrene, og også gjort fast; og så rundt alle de andre etter tur. Når alle var lenket sammen og de sto så langt fra hverandre som mulig, dannet de en ring; og for at alt skulle virke naturlig, dro Froske-sprett resten av lenken to ganger på tvers av ringen, på samme måten som de gjør i dag når de fanger shimpanser og andre store aper på Borneo. Den store salen der maskeballet skulle finne sted, var et rundt rom, svært høyt og slapp bare sollyset inn gjennom et lite vindu helt øverst. Om natten (da det som regel ble benyttet) ble det stort sett opplyst av en stor lysekrone som hang ned fra midten av vinduet i en kjetting, og ble hevet eller senket ved bruk av en motvekt; men denne lå (for ikke å skjemme rommet) utenfor kupelen og over taket.
 Utsmykkingen av rommet var blitt overlatt til Tripetta; men på en del punkter virket det som hun hadde latt seg råde av sin venn dvergen. På hans forslag var det at lysekronen ved denne anledningen ble fjernet. Drypp fra vokslysene (som ikke var til å unngå i så varmt vær) ville har vært svært ødeleggende for gjestenes fine drakter. Og på grunn av stimlen kunne man ikke vente at alle skulle holde seg unna midten av rommet - det vil si rett under lysekronen. Det ble satt opp vegglamper flere steder i salen der de ikke var ivegen; og fakkler, som ga fra seg en velluktende duft, ble plassert i den høyre hånden til hver av karyatidene som sto opp mot veggen - femti eller seksti alt i alt.
 De åtte orangutangene ventet tålmodig, på Froske-spretts råd, til midnatt (da rommet var helt fullt)før de viste setg. Men ikke før hadde klokken sluttet å slå, da de buste, eller snarere rullet inn alle sammen - for lenkene fikk flesteparten av dem til å falle, og alle til å snuble i det de kom inn.
 Forvirringen blant gjestene var total, og fylte kongens hjerte med skadefryd. Som ventet, var det en del av gjestene som trodde at de ville fremtoningene var dyr av ett eller annet slag, om muligens ikke orangutanger. Mange av kvinnene svimte av skrekk, og hadde ikke kongen tatt den forholdsregel å forby våoen i salen, kunne de fort ha endt spøken i sitt eget blod. Som det nå var strømmet folk mot dørene; men kongen hadde gitt ordre om at de skulle låses når han kom inn; og som dvergen hadde foreslått, hadde han fått nøkkelen.
 Da tumultene nådde høydepunktet, og hver og en av gjestene hadde nok med å passe seg selv (for det var faktisk en virkelig fare på grunn av presset av folkemengden), kunne man ha lagt merke til at kjettingen, som vanligvis holdt oppe lysekronen, og som var blitt trukket opp da den ble fjernet, gradvis ble senket til kroken hang bare tre fot fra gulvet.
 Kort etter sto kongen og hans syv venner midt i rommet, etter å ha rast omkring salen, rett i nærheten av kjettingen. Da de sto slik tok dvergen, som hadde fulgt dem uten en lyd og egget dem opp, tak i midtpunktet av lenken som bant dem. Her festet han kjapt som tanken, kroken som lysekronen pleide å henge fra; og på et øyeblikk ble den sveivet opp av en eller annen, og orangutangene ble, uungåelig, halt oppover ansikt til ansikt.
 Gjestene, som nå for en stor del hadde gjennvunnet fatningen, og trodde det hele var en utspekulert spøk, slo opp en høy latter over det hele.
 "Overlat dem til meg!" ropte Froske-sprett. Den skjærende stemmen hans overdøvet alt bråket. "Overlat dem til meg. Jeg tror jeg kjenner dem igjen. Hvis jeg bare får sett nøye på dem, kan jeg snart si hvem det er."
 Han kløv over hodene til forsamlingen og kom seg bort til veggen, og der han grep en fakkel fra en av Karyatidene, og karret seg tilbake til midten av rommet, og sprang opp på kongens hode - og et par fot opp kjettingen - og stakk fakkelen ned for å undersøke orangutangene, og skrek: "Jeg skal fort finne ut hvem de er!"
 Og da hele forsamlingen (også apene) vred seg i latter, plystret han høyt, og kjettingen for raskt tredve fot oppover og dro med seg de skrekkslagne og kavende orangutangene så de tilslutt hang midt mellom takvinduet og gulvet. Froske-sprett klamret seg til kjettingen da den for oppover, fremdeles i samme avstand fra de åtte spøkefuglene, og fortsatte (som om ingenting var i veien) å fekte mot dem med fakkelen, som om han forsøkte å finne ut hvem de var. Hele forsamlingen var så fullstendig forbløffet over alt dette at det ble helt stille et minutts tid. Stillheten ble brutt av nettopp en slik lav, skurrende lyd, som kongen og hans rådsmenn hadde lagt merke til da han hadde slengt vinen i ansiktet på Tripetta. Men, ved denne anledning, var det ikke tvil om hvor lyden kom fra. Den kom fra de skarpe tennene til dvergen, som skar og gnisset dem sammen mens han frådet om munnen og glodde med et galt blikk ned mot kongen og hans syv rådsmenn.
 "Ah,ha!" sa til slutt den rasende narren. "Ah, ha! jeg tror jeg kjenner igjen disse typene nå!" hvorpå han,mens han lot som om han undersøkte kongen nøyere, stakk fakkelen inntil lindrakten han hadde på, som øyeblikkelig slo ut i flamme. På mindre enn ett halvt minutt brant alle de åtte orangutangene voldsomt over mengden som ropte i skrekk uten å være i stand til å hjelpe dem.
 Etter hvert tvang flammene, som plutselig økte på, narren til å klatre høyere opp kjettingen for å komme unna dem. Og da han gjorde det, senket stillheten seg igjen, for en kort stund, over forsamlingen. Dvergen grep anledningen og snakket nok en gang:
 "Nå ser jeg klart," sa han, "hva slags folk dette er. Det er en stor konge og hans syv rådsmenn, - En konge som ikke rygger tilbake for å slå en forsvarsløs pike, og hans syv rådsmenn som applauderte ugjerningen. Selv, er jeg bare narren Froske-sprett, - og dette er min siste spøk."
 På grunn av at både linen og tjæren den var klistret i var så brennbare, hadde dvergen knapt snakket ferdig før hevnen var fullbyrdet. De åtte kadaverene dinglet i sine lenker som en stinkende, svart, forferdelig ugjenkjennelig masse. Krøplingen kylte fakkelen mot dem, klatret bedagelig opp til taket og forsvant gjennom vinduet.
 Man går ut ifra at Tripetta, oppe på taket av salen, hadde hjulpet sin venn i hans flammende hevn, og at de sammen hadde rømt til sitt eget land; for ingen av dem ble noen gang sett igjen.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

    ET FAT AMONTILLADO
 
 

 Fortunatos tusen skadeverk hadde jeg båret over med som best jeg kunne, men når han la skam til skade sverget jeg hevn. Du, som så vel kjenner min natur, vil naturligvis forstå at jeg ikke ga uttrykk for noen trussel. I det lange løp ville jeg få min hevn. Dette var sikkert. Men selve sikkerheten i dette forsettet utelukket noen tanke om risiko. Jeg måtte ikke bare straffe, men straffe uten gjengjeldelse. En forulempning er rettet opp når gjerningsmannen er straffet. Den er bedre gjengjeldt når hevneren ikke gir seg til kjenne for ugjeningsmannen.
 Det er viktig å få med seg at jeg ikke på noen måte ga Fortunato grunn til å tvile på min godvilje. Jeg fortsatte, som vanlig, å smile ham opp i fjeset, og han hadde ingen mistanke om at smilet nå var på tanken om hans tilintetgjørelse.
 Han hadde en Achilles-hæl denne Fortunato, selv om han i andre henseende var en respektert, ja tilogmed fryktet mann. Han var stolt av sin kjenskap til vin. Kun få italienere har den virkelige skjønnånden. I stor grad strekker deres kunskaper seg kun til å imponere britiske og østeriske milionærer. Når det gjaldt kunst og juveler var Fortunato, i likhet med sine landsmenn, en sjarlatan, men når det gjaldt edel vin var han ærlig. I dette henseende skilte jeg meg ikke vesentlig fra ham. Jeg hadde god kjenskap til italienske årganger og kjøpte stort når anledningen bød seg.
 Det var rundt solnedgang, nær høydepunktet på karnevalstiden, at jeg møtte min venn. Han møtte med med overdreven glede, for han hadde drukket mye. Han var kledd i narredrakt. Han hadde på seg tettsittende stripete klær, og på hodet hadde han den runde luen med bjeller. Jeg var så glad for å se han at jeg nesten ikke kunne gi meg med å gni meg i hendene
 "Min kjære Fortunato!" sa jeg."Dette var et heldig møte. Så godt du ser ut i kveld! Men jeg har fått fatt i et fat med noe som skal være amontillado, og jeg har mine tvil."
 "Hva?" sa han. " Amontillado? Et fat? Umulig! Og midt i karnevalet!"
 "Jeg har mine tvil," svarte jeg: "Og jeg var dum nok til å betale full pris uten å konsultere deg om saken. Du var ikke å finne, og jeg var redd for å gå glipp av et kupp."
 "Amontillado!"
 "Jeg har mine tvil."
 "Amontillado!"
 "Og jeg må vite sikkert."
 "Amontillado!"
 Ettersom du er opptatt, er jeg på vei til Luchesi. Om noen har en god nese, så er det ham. Han kan si meg om..."
 "Luchesi kan ikke skille amontillado fra sherry."
 "Og likevel mener noen tåper at hans smak kan måle seg med din."
 "Kom, la oss gå."
 "Hvor da?"
 "Til vinkjelleren din."
 "Nei, min venn, jeg vil ikke ubeleilige deg. Du er opptatt på annet hold. Luchesi.."
 "Jeg er ikke opptatt - kom igjen."
 "Nei, min venn Avtalen betyr ikke noe, men jeg ser at du er forkjølet. Kjelleren er svært fuktig. Veggene er dekket av salter."
 "La oss gå alikevel. Pokker ta forkjølelsen. Amontillado! Du er tatt ved nesen. Og hva gjelder Luchesi, kan han ikke skille sherry fra amontillado."
 Med disse ordene grep Fortunato meg i armen. Jeg satte på meg en svart silkemaske og dro om meg en kappe og lot ham slepe meg til mitt palazzo.
 Ingen tjenere var tilstede. Alle sammen hadde forsvunnet for å feire høytiden. Jeg hadde fortalt dem at jeg ikke kom hjem før utpå morgenkvisten og gav dem uttrykkelige ordre om ikke å gå fra huset. Det visste jeg, garanterte at de alle som en ville forsvinne så fort jeg snudde ryggen til.
 Jeg grep to fakler fra holderne, ga den ene til Fortunato og ledet ham gjennom flere rom til buegangen som førte ned til kjelleren. Jeg gikk ned en lang vindeltrapp og ba han om å være forsiktig når han fulgte etter. Til slutt nådde vi bunnen og sto nede i Montresorenes katakomber.
 Gangen hans var ustødig, og bjellene på luen klinget mens han gikk.
 "Fatet?" sa han.
 "Lenger inne," sa jeg: "Men legg merke til belegget som glinser på huleveggene."
 Han snudde seg mot meg og så meg inn i øynene med to blanke kuler som svømmet i beruselse.
 "Salter?" spurte han til slutt.
 "Salter," svarte jeg. "Hvor lenge har du hatt den hosten?"
 "Host! Host! Host!...host! Host! Host!...host! host!....host! host!!"
 Min venn maktet ikke å svare på mange minutter.
 "Det betyr ikke noe," sa han til sist.
 "Kom," sa jeg besluttsomt, : Vi går tilbake. Du må ta vare på helsen din. Du er rik, respektert, beundret, elsket; du er lykkelig, slik jeg engang var. Du ville blitt savnet. Jeg betyr ikke noe. Vi vender tilbake. Du blir syk, og jeg vil ikke være ansvarlig. Og det er alltids Luchesi..."
 "Nok," sa han, "Hosten er likegyldig, den tar ikke livet av meg. Jeg dør ikke av en forkjølelse."
 "Sant nok," svarte jeg, "Og jeg mente ikke å skremme deg uten grunn. Men du må være forsiktig. En slurk av denne medocen vil forsvare oss mot kulden."
 Jeg slo halsen av en flaske jeg plukket fra en stabel blant råten.
 "Drikk," sa jeg og rakte ham vinen.
 Han satte den til munnen med et flir. Så stoppet han opp og nikket godmodig til meg mens bjellen klinget.
 "Jeg skåler," sa han, "til de døde som hviler omkring oss."
 "Og til ditt lange liv."
 Igjen grep han armen min idet vi fortsatte.
 "De er store," sa han, "disse katakombene."
 "Montesorene," svarte jeg, "var en stor og tallrik familie."
 "Jeg har glemt våpenskjoldet deres."
 "En stor gullfot på en blå bakgrunn; foten tråkker ned en orm som har satt tennene i hælen."
 "Og ordspråket?"
 Nemo me impune lacessit."
 "Godt!" sa han.
 Vinen glødet i blikket hans og bjellene klemtet. Jeg kjente meg selv varmet av medocen. Vi hadde passert mellom stabler av knokler og vinfat og tønner til enden av katakombene. Jeg stoppet opp igjen og våget med nå til å ta tak i armen til Fortunato over albuen.
 "Legg merke til saltene," sa jeg, " hvordan det vokser. Det henger som mose på nedover veggene. Vi er under elveleiet. Fuktigheten drypper nedover knoklene. Kom, vi vender tilbake før det er for sent. Hosten din..."
 "Er ubetydelig," sa han, "La oss fortsette. Men først en klunk til av medocen."
 Jeg brøt opp og rakte ham en flaske De Grave. Han tømte den i en slurk. Blikket hans lyste opp. Han kastet den fra seg med gest jeg ikke skjønte.
 Jeg så overrasket på ham. Han gjentok den groteske bevegelsen.
 "Fatter du ikke?" sa han.
 "Ikke jeg," svarte jeg.
 "Da er du ikke i broderskapet."
 "Hva?"
 "Du er ikke frimurer"
 "Joda," sa jeg, "ja, ja."
 "Du? Umulig! En frimurer?"
 "Frimurer," svarte jeg.
 "Et tegn," sa han.
 "Dette her," svarte jeg og holdt opp en mureskje fra en kapelomme.
 "Du spøker," utbrøt han og rygget ett par skritt tilbake. "Men la oss fortsette til amontilladoen."
 "La det slik være," sa jeg og stakk unna redskapet i kappen og bød han armen igjen. Han lente tungt på den. Vi fortsatte i jakt på amontilladoen. Vi passerte under en rekke lave bueganger, gikk nedover, gikk videre og ned igjen til en dyp krypt der den råtne luften fikk faklene til å gløde mer enn brenne.
 Innerst i krypte var en annen ennå mindre en. Veggene var dekket med likrester opp mot taket som i de store katakombene i Paris. Tre sider av denne krypten var pyntet på denne måten. Ved den fjerde var knoklene rast sammen og lå utover bakken og i en stor haug et sted på golvet. Bakenfor denne haugen så vi ennå et kammer omkring fire fot dypt, tre i bredden og seks, syv fot høyt. Det virket ikke som om det var der av noen påtagelig grunn annet enn som ett mellomrom mellom de kollosale bærebjelkene i grannitt som holdt oppe taket i katakombene.
 Forgjeves forøkte Fortunato og holde opp den flakkende fakkelen for å se innover. Det svake lyset trengte ikke inn i skyggene.
 "Fortsett," sa jeg, "Her inne er amontiladoen. Hva gjelder Luchesi.."
 "Så er han en tosk," avbrøt min venn idet han vaklet framover med meg rett bak ham. På et øyeblikk hadde han nådd enden nisjen og stod og blunket dumt da han ikke kunne komme videre. Et øyeblikk etter hadde jeg bundet ham fast til stenen. I veggene var det slått inn to jernfester to fot fra hverandre på begge sider. I den ene var det en kjetting og i den andre hang en hengelås. Jeg slo kjettingen om midjen hans og det tok ikke lang tid å feste den. Han var altfor forfjamset til å gjøre motstand.. Jeg tok nøkkelen og rygget ut av kammeret.
 "Legg hånden på veggen," sa jeg. "Du kan ikke unngå a kjenne saltlaget. Det er virkelig fuktig. La meg nok en gang trygle deg om å vende tilbake. Ikke det? Da må jeg nok forlate deg. Men først må jeg gjøre det så komfortabelt jeg kan for deg."
 "Amontilladoen!" utbrøt min venn som ikke hadde kommet seg av forfjamselsen.
 "Sant nok," sa jeg. "Amontilladoen."
 Mens jeg sa dette rotet jeg mellom knokkelhaugen jeg nevnte før. Jeg kastet dem til side og fant fram en mengde mursten og mørtel. Med disse og ved hjelp av mureskjeen min begjynte jeg ivrig å mure av inngangen til nisjen.
 Jeg hadde knapt lagt den første laget før jeg oppdaget at Fortunato raskt var blitt edru. Det første jeg hørte var ett lavt langtrukkent stønn innenfra. Det var ikke lyden av en full mann. Så fulgte en hårdnakket stillhet. Jeg la det andre laget og det tredje og det fjerde, og så hørte jeg en voldsom rasling i lenkene. Den varte ved ett par minutter; og for riktig å sette pris på det holdt jeg opp med arbeidet en stund og satte meg ned blant knoklene.. Da raslingen til slutt ga seg, tok jeg opp igjen mureskjeen og fullførte det femte, sjette og sjuende laget. Veggen nådde meg nå opp til brystet. Jeg stoppet opp igjen og holdt opp flammen over muren og lyste opp skikkelsen der inne.
 En rekke gjennomtrengende, høye hyl brøt ut av den lenkede skikkelsen og liksom slo meg tilbake. Jeg nølte et øyeblikk..jeg skalv. Jeg grep kården og fektet inn i det tette mørket, men en tanke roet meg ned. Jeg la en hånd på de solide veggene i katakomben og følte meg lettet. Jeg gikk fram til muren igjen og ropte tilbake til ham som hylte. Jeg etterapte, jeg støttet opp under og overgikk ham i styrke. Dette gjorde jeg og han tidde.
 Klokken var nå over middnatt og arbeidet mitt nærmet seg slutten. Jeg hadde fullført det åtende, niende og tiende laget med sten. Jeg hadde gjort ferdig en del av det elevte og siste; det gjenstod kun en sten å sette på plass og mure fast.. Jeg kjempet med vekten av den og satte den delvis på den rette plassen. Men nå steg en lav latter fra nisjen som fikk håret mitt til å reise seg. Den ble etterfulgt av en trist stemme som jeg vanskelig kunne kjenne igjen som den edle Fortunato. Stemmen sa:
 " Ha! Ha! - he! he! - en virkelig god spøk - et utmerket pek. Vi kommer til å le godt over det i palazzoet - he! he! he!"
 "Om amontilladoen!" sa jeg.
 He! he! he! - he! he ! He! - amontilladoen ja. Men er det ikke svært sent? Venter de ikke på oss i palazzoet, fru Fortunato og de andre? La oss komme oss vekk."
 "Ja, la oss komme oss vekk."
 "For Guds skyld, Montressor!"
 "Ja," svarte jeg, " for Guds skyld!"
 Men jeg ventet forgjeves på svar. Jeg ble utålmodig og ropte:
 "Fortunato!"
 Fremdeles ikke noe svar. Jeg ropte igjen:
 "Fortunato!"
 Fremdeles intet svar. Jeg strakte en fakkel gjennom den gjenværende åpningen og lot den falle. Det eneste svaret var en klinging i bjellene. Jeg var hjertesyk...på grunn av de rå katakombene. Jeg fortet meg å fullføre arbeidet. Jeg skøv den siste stenen på plass og murte den fast. Så la jeg tilbake haugen med knokler opp mot den nye muren. I løpet av et halvt århundre har ingen forstyrret dem. In pace requescat!
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

                                      Brønnen og pendelen

 Impia tortorum longas hoc turba furores
 Sanguinis innocui, non satiata, aluit.
 Sospite nunc patria, fracuto nunc funieris antro,
 Mors ubi dira fuit vita salusque patent.

[Kvartett skrevet for portene til et marked som skulle reises der Jacbiner-klubbhuset sto i Paris.]

Jeg var syk - syk inntil døden etter lange pinsler; og da de tilslutt løste meg, og jeg fikk sitte, følte jeg at sansene sviktet meg. Dommen - den grusomme dødsdommen - var de siste klare ordene somm nådde mine ører. Deretter virket det som om inquisitorenes stemmer løp sammen i en drømmeaktig, uendelig summing. Det ga meg intrykk av omveltning - kan hende fordi jeg forbant det med duringen av et møllehjul. Men det varte kun en kort stund, for med ett hørte jeg ingenting mer. Alikevel kunne jeg se en stund - men helt forvridd og fordreid! Jeg la merke til leppene til de svartkledde dommerne. De virket hvite - hvitere enn arket jeg skriver dette på - og unaturlig tynne; knivskarpe og sammenpresset med et intenst uttrykk av fasthet, av urokkelig viljekraft, med følelsesløs forakt for mennesklig lidelse. Jeg så disse leppene uttale den dommen som avgjorde min skjebne. Jeg så dem vri seg om de drepende ordene. Jeg så dem forme stavelsene i navnet mitt; og jeg skalv, for jeg hørte ikke en lyd. Et kort øyeblikk så jeg også med skrekk en nesten umerkelig bevegelse i forhengene som skjulte veggene i kammeret.Og så falt blikket mitt på de syv høye vokslysene på bordet. Først virket de vennlige, og syntes som slanke hvite engler som ville frelse meg; men så, med ett, veltet skrekken fram i meg som en kvalme, og jeg følte hver fiber i kroppen dirre som om jeg hadde rørt ved et batteri, men englene ble til meningsløse hildringer med flammende hoder, og jeg forsto at derfra var det ingen hjelp å hente. Og da snek tanken seg inn i meg, som en søt musikk, om hvor fredfull hvile det var i døden. Tanken meldte seg varsomt og ubemerket, og det varte lenge før jeg ble den fullt bevisst; men akkurat i det jeg tok den inn over meg, forsvant dommerenes skikkelser som ved et trylleslag; de høye lysene brant ned til ingenting; flammene sloknet fillstendig; og jeg ble omgitt av det dypeste mørke; alle sanser syntes oppslukt i et svimlende fall nedover, som en sjel som stuper mot dødsriket. Og så stillhet, og taushet, og natten dekket universet.
 Det hadde svimlet for meg; men jeg mistet ikke helt bevisstheten. Hvor bevisst jeg var er umulig å si, og jeg kan ikke engang beskrive det, men alt var ikke borte. Ikke i den dypeste søvn, ikke i villelse, ikke en gang i den dypeste avmakt eller døden - ja, selv i graven er ikke alt tapt. Ellers var ikke mennesket udødlig. Når vi våkner av en dyp søvn flenger vi alltid det skjøre spindelvev av en eller annen drøm. Men så skjørt kan dette vevet være, at et sekund etter husker vi ingen ting av det vi drømte. Når bevisstheten vender tilbake, er det først gjennom tanken og sinnet, og deretter følelsen av kroppen og det fysiske. Dersom vi i det andre stadium kunne huske fornemmelsene fra det første, er det rimelig å tro at vi kunne gripe minnene av det som ligger bortenfor. Og hva ligger bortenfor? Hvordan kan vi i det minste skille det fra gravens mørke? Men hvis vi ikke kan minnes intrykkene fra det jeg kaller det første stadium - vender de ikke av egen drift, og med lange mellomrom, tilbake til oss, slik at vi fylles av unfring over hvor de kommer fra? Den som aldri har mistet bevisstheten, har heller aldri sett hildringen av fjerne slott eller merkelig kjente ansikter i glørne på en kamin, og aldri sett de triste syner sveve i luften som er skjult for de fleste, eller undret seg over duften av en ukjent blomst, og aldri grublet over en velklang eller et tonefall man aldri før var oppmerksom på.
 Ofte har jeg anspent meg for å huske noe, jeg har kjempet iherdig for å vinne tilbake ett eller annet vitnesbyrd fra det tilsynelatende intet min sjel hadde sunket ned i. Og det har vært stunder da jeg trodde jeg skulle nå fram, meget korte øyeblikk, da jeg har manet fram minner som min klare, våkne forstand sier meg bare kan skrive seg fra denne tilsynelatende ubevisste tilstand. Disse erindringsskyggene forteller utydelig om høye skikkelser som løftet meg opp og bar meg nedover i taushet - nedover, stadig nedover, til jeg ble fylt av en overveldende svimmelhet bare ved tanken på den endeløse nedstigningen. Jeg mener også å huske en mørk redsel gripe om hjertet,da det virket som det slo så svakt og sakte.Så fulgte en fornemmelse av at alt plutselig sto helt stille, som om den uhyggelige skaren som bar meg hadde nådd uendelighetens grenser og hvilte seg etter strevet. Deretter virket det flatt, og fuktig, før galskapen satte inn - galskapen i minner som best var fortrengte.
 Plutselig vendte fornemmelsen av bevegelse og lyd tilbake - den voldsomme bankingen av hjertet mitt og lyden av det slag som kimte i ørene mine. Så et opphold der alt var svart. Og så lyd og bevegelse igjen, og følelse - en kriblende fornemmelse gjennom hele kroppen min. Så bare bevisstheten om å være til, En tankeløs tilstand som vare lenge. Så, meget plutselig, tanker og en isende redsel i det jeg forsøkte å samle meg om tilstanden jeg befant meg i. Først ønsket jeg bare å synke tilbake til bevistløsheten. Så klarnet jeg helt og klarte å bevege meg. Og med ett husket jeg hele rettsaken, dommerne, de mørke forhengene, dommen og kvalmen til jeg besvimte.Så den totale glemsel angående alt som fulgte etter, om alt som jeg senere og med stort strev har gjenkalt en uklar og svak erindring om.
 Ennå hadde jeg ikke åpnet øynene. Jeg merket at jeg lå på ryggen og ikke var bundet. Jeg strakte ut hånden, og den slo tungt mot noe klamt og hardt.Jeg lot den ligge slik i flere minutter, mens jeg strevet for å bli klar over hvor og hva jeg var. Jeg lengtet etter å bruke øynene, men våget ikke. Jeg gruet for å se på det som var rundt meg. Det var ikke det at jeg var redd for å se uhyggelige ting, men jeg var vettskremt av tanken om at det ikke skulle være noenting å se. Til slutt slo jeg fortvilet opp øynene. Mine verste anelser ble da bekreftet. Jeg var omgitt av totalt mørke. Jeg kjempet etter pusten. Det tette mørket knuget og strupte meg. Luften var ulidelig tung. Jeg ble liggende stille og forsøkte å bruke fornuften. Jeg gikk igjennom alt som var skjedd ved inkvisisjonsdomstolen, Og prøve derfra å slutte meg til min nåværende tilstand. Dommen var falt, og det forekom meg at det var gått svært lang tid siden da. Men ikke et øyeblikk trodde jeg at jeg var død. På tross av alt som fortelles i romaner, skjer bare ikke slikt i virkligheten, men hvor, og i hvilken tilstand, befant jeg meg? Jeg visste at dødsdømte som regel led døden ved autodaféene, og en slik var blitt holdt den kvelden jeg mottok min dom. Var jeg kanskje ført tilbake til mitt fengsel for å vente på den neste autodaféen, som ikke ville foregå om mange måneder? Nei, slik kunne det ikke være, det skjønte jeg straks. De hadde hatt det svært travelt med å fremskaffe ofre; og i tillegg hadde det vært steingulv i fengslet mitt, som i alle de dødsdømtes celler i Toledo, og litt lys hadde det også vært.
 En grusom tanke jaget plutselig blodet gjennom hjertet mitt, og, for en kort stund, falt jeg i uvett igjen. Da jeg kom til meg selv, skvatt jeg opp, mens hele kroppen dirret av redsel. Jeg famlet vilt omkring meg og over meg i alle retninger. Jeg fikk ikke tak i noe, men torde alikevel ikke flytte meg en fot, fordi jeg var redd for å støte mot veggene i en grav. Svetten piplet fra over hele kroppen og samlet seg i store kalde perler på pannen min. Uvissheten ble til slutt for mye for meg, og jeg beveget meg forsiktig framover, med armene strakt ut foran meg, mens øynene nesten sprang ut av hodet i forsøket på å fange den minst strime av lys. Jeg tok flere steg, men fremdeles var alt bare tomhet og mørke. Jeg pustet lettere. Det så iallefall ut til at jeg kunne ha lidd en værre skjebne.
 Men mens jeg nå forsiktig fortsatte å føle meg frem, dukket et utall av uhyggelige fortellinger om Toledos redsler opp i min erindring. Det fortaltes selsomme ting om kjellerfengslene - jeg hadde alltid ment de var oppspinn, men alikevel så utrolige og grufulle at en bare torde hviske om dem. Skulle jeg sulte ihjel i dette underjordiske mørket, eller ventet det meg kanskje en enda fryktligere skjebne? At døden ville bli slutten, og at det ville bli en ualminnelig hard død, det visste jeg godt, for jeg kjente mine dommeres sinnelag. Det var bare måten og tidspunktet som opptok meg.
 Langt om lenge støtte mine utstrakte hender mot noe hardt. Det var en vegg, tydligvis en steinvegg, meget sleip og slimete og kald. Jeg fulgte den bortover, men hele tiden beveget jeg meg med den varsomhet og mistro som visse gamle beretninger hadde ingitt meg. På den måten fikk jeg imidlertid ikke noe intrykk av størrelsen på fengslet mitt, for jeg kunne jo gå rundt det og komme tilbake til utgangspunktet ute å vite det. Så fullstendig jevn og ensartet virket nemlig murveggen. Derfor lette jeg etter den kniven jeg hadde hatt i lommen da jeg ble ført inn til inkvisisjonsdomstolen, men den var borte, og klærne mine var bytte om med en grov strieskjorte. Jeg hadde tenkt å stikke kniven inn i en liten sprekk i veggen for å markere utgangspunktet mitt. Dette tilbakeslaget, var i virkligheten helt ubetydlig, men i min forvirring og nedstemthet, virket det til å begynne med uoverkommelig. Imidlertid rev jeg en bit av kanten på skjorten min og la tøystykket på gulvet helt inntil veggen. Når jeg så famlet meg fram i cellen, kunne jeg ikke unngå å støte på dette stykket når jeg var ferdig med rundgangen. Det trodde jeg iallfall, men jeg hadde ikke regnet med størrelsen på cellen og hvor svak jeg selv var. Gulvet var vått og sleipt. Jeg vaklet langs med veggen en stund, men så snublet og falt jeg. Jeg var så utmattet at jeg ikke orket å reise meg og falt i søvn der jeg lå.
 Da jeg våknet og strakte ut hånden, fant jeg et brød og et krus vann ved siden av meg. Jeg var alt for utmattet til å tenke nærmere over dette, men spiste og drakk grådig. Kort etter gjenopptok jeg min vandring rundt celleveggen, og, etter mye strev og slit, kom jeg endelig tilbake til tøystykket. Får jeg stupte hadde jeg tellet toogfemti steg, og jeg tellet åtteogførti til før jeg nådde fillen. I alt var det altså hundre steg, og da jeg regnet to steg for hver meter, kom jeg til at cellen var bortimot femti meter i omkrets. Jeg hadde imidlertid støtt på mange hjørner og kanter i veggen, og kunne derfor ikke danne meg noe bilde av formen på hvelvet - for at det det var et hvelv jeg var fanget i, var jeg temmelig sikker på.
 Jeg hadde ikke noe bestemt mål - og så visst intet håp - med denne undersøkelsen, og det var bare en vag nysgjerrighet som fikk meg til å fortsette den. Jeg forlot veggen, og bestemte meg for å gå tvers over gulvet. Først gikk jeg svært forsiktig, for selv om gulvet virket solid, var det farlig glatt og slimete. Smått om senn tok jeg imidlertid mot til meg og trådte fast og bestemt, mens jeg, såvidt mulig, prøvde å gå i rett linje. Jeg hadde vel tatt ti - tolv steg på denne måten, da den sundrevene kanten av strieskjorten viklet seg inn mellom bena mine. Jeg tråkket på den, og med ett falt jeg forover.
 Ør av fallet, la jeg ikke straks merke til en temmelig nifs omstendighet, som imidlertid fanget min oppmerksomhet noen sekunder etter, da jeg fremdeles lå langflat på gulvet.Haken min hvilte på selve steigulvet, men munnen og den øvre delen av ansiktet rørte ikke ved noe, enda de forekom meg å ligge lavere enn hakepartiet. Samtidig var det som om en klam luftstrømm strøk over pannen, og jeg kjente den eiendommelige råtne lukten av mugg. Jeg strakte fram armen og fikk et støkk da jeg oppdaget at jeg hadde falt rett ved kanten av en sirkelrund brønn, som jeg naturligvis ikke kuue gjøre meg noen mening om størrelsen på. Jag famlet på murverket like under kanten, og det lyktes meg å løsne en liten bit som jeg lot falle ned i avgrunnen. Jeg luttet til ekkoet av den, men den tørnet mot sidene av brønnen under fallet, og til slutt hørtes et dumpt plask i vann og gjenlyden steg opp gjennom sjakten. Med det samme hørte jeg en lyd som om en dør hurtig ble åpnet og lukket igjen, og et svakt lysskjær glimtet plutselig i mørket og forsvant like så fort som det var kommet.
 Nå så jeg tydelig den skjebne eom var tiltenkt meg, og jeg priste meg lykkelig for det uhellet som hadde frelst meg. Hadde jeg bare tatt et eneste skritt til før jeg falt, ville ingen sett noe mer til meg, og den død jeg hadde unnsloppet, var nettopp av det slaget som det ryktes om inkvisisjonsfengslene, men som jeg selv hadde stemplet som løgn og forbannet dikt. Inkvisisjonens offer hadde bare to muligheter i vente - enten en død under de forferdeligste pinsler, eller en død under de mest grufulle sjelekvaler. Den siste dødsmåten var bestemt for meg. Langvarige lidelser hadde ødelagt nervene mine, slik at jeg skalv bare ved lyden av min egen stemme, og derfor var jeg pø alle vis blitt et høvelig offer for den slags tortur som nå ventet meg.
 Dirrende over hele kroppen, kravlet jeg tilbake til veggen - jeg var fast besluttet på heller å dø der enn å risikere å falle i en av de forferdelige brønnene, som min oppskakede fantasi forestilte seg flere av på forskjellige steder i cellen. Under andre omstendigheter, ville jeg kanskje hatt mot til å gjøre en slutt på all elendigheten ved å hoppe ned i avgrunnen, men nå var jeg den feigeste blandet de feige. Heller ikke kunne jeg glemme det jeg hadde lest om disse brønnene - at deres djevelske oppgave slett ikke var å gjøre en brå slutt på ens liv.
 Min voldsomme opphisselse holdt meg våken i mange timer, men til slutt svnet jeg igjen. Da jeg våknet, fant jeg på ny et brød og et krus vann ved siden av meg. Eg brant av tørst, og jeg tømte kruset i ett drag. Det må ha vært et bedøvelsesmiddel i vannet, for snaut hadde jeg drukket det, før jeg ble ubeskrivelig døsig. Jeg falt i en dyp søvn, en søvn så tung som døden. Hvor lenge den varte, vet jeg selvfølgelig ikke, men da jeg på ny slo øynene opp, kunne jeg se tingene omkring meg. På grunn av et flakkende fosforskjær, som jeg ikke med en gang kunne se hvor kom fra, kunne jeg ane størrelsen og formen av fengslet mitt.
 Jeg hadde helt tatt feil av størrelsen. Omkretsen av veggen var ikke stort mer enn femogtyve meter. De første minuttene skaffet denne oppdagelsen meg rekke unødige sorger - i høyeste grad unødige - for hva kunne vel være uviktigere for noen i den redselsfulle situasjonen jeg befant meg i, enn størrelsen av selve fangecellen? Men jeg klamret meg desperat til de mest betydningsløse småting, og jeg fikk det travelt med å finne årsaken til at jeg hadde målt så utrolig feil. Til slutt gikk sannheten opp for meg. Under mitt første forsøk, hadde jeg tellet toogfemti steg før jeg stupte om, og jeg måtte da ha vært bare et par steg fra tøybiten; i virkeligheten hadde jeg altså gått nesten hele veggen rundt. Så sovnet jeg, og da jeg våknet igjen måtte jeg ha gått i motsatt retning, slik at jeg fikk inntrykk av at cellen var nesten dobbelt så stor som den i virkeligheten var. I min forvirring, hadde jeg ikke lagt merke til at jeg begynte min rundgang med veggen på venstre hånd og avsluttet den med veggen til høyre.
 Jeg hadde også tatt feil av cellens form. Da jeg famlet meg fram, hadde jeg støtt på mange kanter, og sluttet meg til at veggen var meget uregelmessig. Så voldsomt virker mørket på den som nettopp har våknet av en dyp søvn eller bevistløshet. Men de kantene jeg hadde trodd jeg oppdaget var simpelthen ikke annet enn små fordypninger eller nisjer som var anbrakt i veggen med uregelmessige mellomrom. I virkeligheten var cellen firekantet. Det jeg hadde tatt for murstein, viste seg nå å være store plater av jern eller et annet metall, og det var sammenføyningene mellom dem jeg hadde trodd var mursteinsfuger. Hele overflaten av denne metallveggen var overmalt med motbydelige fantasifostere av munkenes morbide overtro. Truende demoner, benrangler og andre, enda uhyggeligere bilder, dekket og skjemte  veggene. Jeg bet merke i at selve omrissene  av disse skremmebildene var ganske godt bevart, mens fargene virket anløpet og utvisket, som om de hadde vært utsatt for stor fuktighet. Nå la jeg også merke til, at gulvet var av sten. Og midt i det gapte den runde brønnen som jeg med nød og neppe hadde unngått, men den var imidlertid den eneste i cellen.
 Alt dette så jeg bare utydelig og med stor anstrengelse, for mens jeg sov, hadde min stilling forandret seg sterkt. Jeg lå nå fullt utstrakt på ryggen, på et slags lavt stativ eller en brisk av tre. Jeg var forsvarlig surret fast til denne brisken med en lang rem som lignet en bukgjord. Den snodde seg i mange vindinger om lemmene og kroppen min, og bare hodet og den venstre armen var såpass fri at jeg, med største anstrengelse, kunne forsyne meg med mat av en leirskål som sto ved siden av meg på gulvet. Til min redsel, så jeg at vannkruset var borte. Jeg sier til min redsel, for jeg var plaget av en ulidelig tørste. Det lot til å være mine vokteres plan å øke denne tørsten enda mer, for maten i leirskålen var sterkt saltet og krydret.
 Jeg så opp og gransket taket av cellen. Det var omkring tredve - førti fot høyt og bygget på omtrent samme måte som veggene. I et av feltene så jeg en merkelig figur som fanget hele min oppmerksomhet. Det var et maleri av Tiden, slik som den  vanligvis framstilles, bare at, istedenfor en ljå, holdt den noe i hånden som jeg til å  begynne med trodde var en avbildning av en stor pendel, slik som en finner på riktig gamle klokker. Imidlertid var det noe særegent ved denne pendelen, som fikk meg til å studere den nærmere. Den var rett over meg, og da jeg nå stirret intenst på den, forekom det meg at den rørte seg. I neste sekund ble denne mistanken bekreftet. Svingningen var kort og naturligvis langsom. I noen minutter ble jeg liggende og se på den, litt redd, men ennå mer forundret. Men til slutt ble jeg trett av å følge dens trege bevegelse med øynene og begynte å granske de andre tingene i cellen.
 Jeg la plutselig merke til en svak lyd, og da jeg så ned på gulvet, fikk jeg øye på flere svære rotter som pilte over det. De var kommet opp fra brønnen som var like til høyre for meg. Mens jeg lå og stirret på dem, kom de myldrende opp i store flokker med rovgriske øyne, lokket av matlukten. Det var bare med stor anstrengelse jeg holdt dem borte fra skålen.
 Det gikk vel en halv time, ja kanskje en times tid - jeg hadde jo bare en uklar forestilling om tiden - før jeg på ny rettet blikkket mot taket. Jeg så da noe som skremte og undret meg. Pendelens svingninger hadde øket til en lengde av om lag en meter. Og, som en naturlig følge av dette hadde farten også økt. Men det foruroliget meg mest, var at den hadde  senket seg ikke så lite. Og med en ubeskrivelig redsel, så jeg nå at dens nederste ende dannet en halvmåne av blinkende stål, omtrent en fot lang fra den ene spissen til den andre. Disse spissene pekte oppover, og underkanten av halvmånen var like kvass som en barberkniv. Tverrsnittet var også som på en barberkniv, for overkanten av bladet virket tykk og massiv. Det var festet til en tung messingstang, og hele apparetet hvislet mens det skar jeg gjennom luften.
 Nå var jeg ikke lenger i tvil om hvilken død munkene, disse mestere i tortur, hadde tiltenkt meg. Inkvisitorene hadde oppdaget at jeg hadde unngått brønnen - brønnen som var den eneste høvlig straff for en så halstarrig fornekter som meg, brønnen som var en forsmak på selve helvete og som, ifølge ryktene, var den mest raffinerte av alle deres pinsler. Ved en ren tilfeldighet, hadde jeg unngått å styrte ned i denne brønnen, og jeg visste at overraskelsen og bakhold var en stor del av  torturen som gikk forut for døden i disse underjordiske cellene. Jeg hadde ikke falt i brønnen, og det lå ikke i mine forfølgeres natur å kaste meg ned i den. Derfor ventet det meg nå en annen og mildere form for tilintetgjørelse. Mildere! Å bruke ordet i denne betydningen var nesten til å smile av, trass i pinen.
 Men hva hjelper det å fortelle om de lange, lange grusomme timene, da jeg lå og tellet pendlens stadig raskere svingninger! Tomme for tomme senket den seg - så langsomt at det bare var merkbart over umåtelig lang tid. Men nedover kom kniven - lenger og lenger ned. Det gikk dager - kan hende mange dager - før den suste så nær meg at jeg kjente den bitre pusten blåse over meg. Lukten av det skarpe stålet trengte seg inn i neseborene mine. Jeg ba, jeg tryglet til himmelen om at pendelen måtte senke seg fortere. Jeg ble helt panisk, og og kjempet og slet for å tvinge kroppen min opp mot den forferdelige krumme eggen. Så ble jeg plutselig rolig igjen, og jeg lå stille og smilte opp mot den glitrende døden, akkurat som et barn smiler til et nytt leketøy.
 På ny mistet jeg bevisstheten helt, men det varte bare en kort stund, for da jeg så opp igjen hadde ikke pendelen senket seg så mye at jeg kunne merke det. Men det kunne også ha gått en stund - for jeg visste jo at disse djevlene holdt øye med meg, og at de kunne ha stanset pendelen så lenge jeg lå slik. Da jeg kom til meg selv, kjente jeg meg iallfall svak, ubskrivelig slapp og trett, som om jeg hadde vært slått ut lenge. Men selv under disse forferdelige omstendigheter krevde kroppen mat. Smertefullt strakte jeg ut den venstre armen og tok det lille som rottene hadde levnet meg. Og nettopp som jeg førte det til munnen jog en halvklar tanke av håp og glede gjennom meg. Men hvilket håp hadde igrunnen jeg? Som jeg sa, var det bare en halvformet tanke - vi har mange slike tanker, som aldri blir til klarhet i oss. Jeg følte at den var svanger, med håp og med glede, men jeg følte også at den ble borte med det samme den fødtes. Forgjeves strevet jeg for å vekke den til live igjen. Mine lange lidelser hadde ødelagt mine åndsevner. Jeg var blitt sløv - en idiot.
 Pendlen svingte på tvers av kroppen min. Jeg så at halvmånen siktet rett på hjertet mitt. Den ville flenge opp skjorten min, komme tilbake og gjenta sine skjæringer - gang på gang på gang. På tross av de vide pendelslagene - på ti meter eller mer - og den susende kraften som antagelig var stor nok til å smadre jernveggene i cellen, ville det alikevel ta flere minutter før den fikk skåret seg igjennom skjorten min, og det var nettopp ved denne tanken jeg stoppet opp. Jeg våget ikke følge den videre. Jeg klamret meg desperat til den som om jeg kunne hindre stålet i å senke seg ytterligere fra dette punktet. Jeg tvang meg selv til å tenke på lyden halvmånen ville lage når den raspet over tøyet, på den gysende følelsen som denne skrapingen ville fremkalle. Jeg grublet over disse tåplige tankene til tennene klapret i munnen på meg.
 Dypere, stadig dypere krøp kniven. Jeg fant en sinnsvak fornøyelse i å sammenligne hvor fort den falt med farten på svingningene. Til høyre - til venstre - i lange, feiende drag suste den med et skrik som av en forpint sjel. Som en tiger snek den seg nærmere og nærmere hjertet mitt. Jeg vekselsvis lo og stønnet, ettersom den ene eller andre tanken hadde overtaket.
 Dypere senket den seg, sikkert og nådeløst. Nå svingte den bare tre tommer fra brystet mitt! Jeg slet helt avsindig for å frigjøre den venstre armen min, for den var bundet fra albuen oppover. Når jeg anstrengte meg alt jeg orket, kunne jeg bevege hånden fra skålen og opp til munnen min, men det var også det hele. Hadde jeg lykkes med å løsne remmen over albuen, ville jeg tatt tak i pendelen og forsøkt å stoppe den. Men jeg kunne like så godt ha prøvd å stanse et snøskred!
 Dypere - ustanselig og uunngåelig dypere! Jeg hev etter pusten og vred meg i krampe for hver sving kniven tok. Med en sanseløs fortvilelse fulgte øynene mine dens stigning og fall og lukket seg krampaktig når kniven for nedover, enda døden ville ha kommen som en befrielse. Det er ikke til å beskrive hvor forferdelig det var!  Like fullt dirret hver nerve i meg når jeg tenkte på hvor lite som skulle til før den skarpe glitrende eggen saget seg inn i brystet mitt. Det var håpet som fikk nervene mine til å dirre - og kroppen min til å krympe seg sammen. Det var håpet - som overvinner selv på pinebenken og hvisker til de dødsdømte selv i inkvisisjonens fangehull.
 Jeg så at ti - tolv svingninger til ville bringe stålet i kontakt med skjorten min, og i samme sekund ble jeg plutselig fylt av fortvilelsens kalde klare ro. For første gang på mange timer, eller kanske rettere dager, tenkte jeg virkelig. Det slo meg med ett, at den remmen eller gjorden som bandt meg bare besto av ett eneste stykke. Jeg var ikke surret med flere bånd. Det første hogg av den knivskarpe eggen som traff remmen - samme hvor det var - ville skjære den over, slik at jeg kunne gjøre meg fri ved hjelp av den venstre hånden. Men hvor uhyggelig nær vill ikke kniven være! Den minste uforsiktige bevegelse kunne resultere i døden! Og dessuten - Var det ikke mulig av bødlene hadde forutsett, og forebygget, en slik mulighet? Kunne det tenkes at lærremmen krysset brystet mitt på tvers av kniven? I redsel for å skuffes i dette svake, og tilsynelatende siste håpet, løftet jeg såpass på hodet at jeg kunne se nedover brystet. Remmen slynget seg rundt kroppen min i alle retninger - men ikke et eneste sted på tvers av den drepende eggen.
 Snaut hadde jeg latt hadet falle tilbake, før noe glimtet til i bevisstheten min som jeg ikke kan beskrive bedre enn som den uformede andre halvdelen av den tanken jeg tidligere har hentydet til, og som bare halvveis foresvevet meg da jeg førte maten til de sviende leppene mine. Nå var hele tanken der, svak, nesten ikke fornuftig og klar, men like fullt i sin helhet. Og med fortvilelsens energi, gikk jeg straks igang med å sette den ut i livet.
 I mange timer, hadde den kave brisken jeg lå på vært bokstavlig talt kringsatt av rotter. De var ville og pågående og glupske, og de røde oønene stirret på meg som om de bare ventet på at jeg skulle ligge stille, for å kunne kaste seg over meg. - "Hva slags mat," tenkte jeg, "har de blitt vant til nede i den brønnen?"
 På tross av mine anstrengelser for å hindre det, hadde de spist opp nesten hele innholdet av skålen. Jeg hadde ustanselig beveget hånden over skålen, men ensformigheten i denne bevegelsen hadde til slutt gjort den helt virkningsløs. Dyrene var så slukvorne, at de ofte hogg de skarpe tennene i fingrene mine. Nå smurte jeg inn remmen så langt jeg rakk med restene av det fettete kjøttet som var igjen. Så dro jeg hånden til meg og lå nesten uten å puste.
 Til å begynne med ble de grådige dyrene urolige over at jeg plutselig ikke beveget meg. Skremt vek de unna og mange pilte ned til brønnen. Men bare for en kort stund. Jeg hadde ikke forregnet meg hva gjaldt deres grådighet. Da de merket at jeg fremdeles lå urørlig, hoppet et far av de frekkeste opp på brisken og tok til å snuse på remmen. Dette lot til å være signalet til en alminnelig storm. I enorme mengder kom de myldrende opp fvra brønnen. De klorte seg til brisken, de strømmet opp på den, og hundrevis av dem kastet seg over meg. Pendelens ensforminge bevegelser gav de en god dag i. De vek bare til side når den kom susende og var ellers fullt opptatt av den innsmurte remmen. De stimlet sammen, det krydde av dem, og flere og flere presset seg oppå meg. De krafset i strupen min, de kalde snutene rørte ved leppene mine, jeg holdt på å kveles av den tunge vekten på brystet mitt, en ekkel kvalme steg opp i meg og la seg klamt om hjertet mitt. Likevel visste jeg at det bare ville ta ett minutt før kampen var over. Jeg merket tydelig at surringen ble slakkere. Jeg skjønte at remmen allerede måtte være gnaget over på mer enn ett sted. Med overmenneskelig viljestyrke lå jeg fremdeles stille.
 Mine bergeninger hadde ikke slått feil, og jeg hadde ikke lidd forgjeves. Til slutt følte jeg at jeg var fri. Remmen hang i stumper og stykker fra kroppen min. Men pendelen hadde alt nådd brystet. Den hadde flenget strieskjorten og skåret igjennom lintøyet under den. To ganger til suste den fram og tilbake, og en sviende smerte jog gjennom meg. Men nå kunne jeg endelig gjøre meg fri.Et slag med hånden, og mine befriere tumlet ned fra brisken. Med en langsom, forsiktig bevegelse til siden, gled jeg ut av remmen og utenfor knivens rekkevidde. Jeg var fri, i det minste for øyeblikket.
 Fri - men likevel i inkvisisjonens vold! Ikke før hadde jeg reist meg fra min pinebenk og sto ute på stengulvet, før det djevelske maskineriet stoppet, og jeg så det ble heist opp gjennom taket av en eller annen usynelig kraft. Dette la jeg meg på hjertet - alle mine bevegelser ble tydligvis iakttatt. Jeg var fri - men jeg hadde bare unngått døden i en grufull form for å møte den i en annen og enda uhyggeligere. Jeg stirret nervøst på jernveggene omkring meg. Det var tydlig at det var skjedd en forandring - som jeg til å begynne med ikke helt kunne stte fingeren på. En god stund sto jeg og skalv, halvveis i drømme, og forsøkte å samle mine uryddige tanker. Og så ble jeg for første gang var hvor det fosforaktige skinnet som lyste opp fangehullet kom fra. Det strømmet inn gjennom en sprekk som bare var en halv tomme bred og som løp rundt hele cellen langs foten av veggene. Det viste seg altså at disse var helt skilt fra gulvet. Jeg prøvde - men naturligvis forgjeves - å titte gjennom sprekken.
 Da jeg reiste meg igjen, gikk det med ett opp for meg hva den mystiske forandringen egentelig besto i. Som jeg har fortalt, virket fargene på veggbildene bleke og utvisket, selv om konturene av dem var tydelige nok. Nå ble disse fargene sterkere og klarere for hvert øyeblikk som gikk, og de nifse, djevelske ansiktene fikk et ualminnelig levende uttrykk, som kunne ha fått langt sterkere nerver enn mine til å skjelve. Ville og brennende demonøyne stirret på meg fra alle kanter, også der hvor jeg ikke hadde sett noen før, og de flammet med en glød som var så livaktig, at den umulig kunne være kunstig.
 Kunstig! For hver gang jeg dro pusten, kjente jeg jo lukten av varmt jern! En kvelende varme fylte hele cellen. For hvert sekund ble gløden sterkere i øynene som stirret ned på meg. Og blodet på de malte skremmebildene lyste dypere og rødere. Jeg stønnet. Jeg hev etter pusten. Det var ikke minste tvil om hva mine bødler ville, disse skånselsløse, djevelske menneskene! Jeg vek bort fra det glødende metallet til midten av cellen. Truslen om å bli levende stekt, fikk meg faktisk til å lengte etter den svale, stille brønnen. Jeg styrtet bort til kanten av den. Spent stirret jeg ned i dypet. Gjenskjæret fra det glødende taket lyste opp selv de dypeste krokene der nede. Men i et eneste sanseløst sekund nektet tankene mine likevel å ta inn over seg det jeg så. Omsider tvang det seg på meg, boret seg inn i meg og brente seg inn i mitt sinn. Jeg kan ikke beskrive hvor grufullt det var. Alt annet, alle mulige redsler - bare ikke dette! Med et villt skrik styrtet jeg tilbake fra brønnen, skjulte ansiktet i hendene og gråt hulkende.
 Heten steg raskt. Jeg så meg rundt igjen og frysninger gikk igjennom meg som febertokter. På ny var det foregått en forandring med rommet, men denne gang var det formen som var blitt annerledes. Som før kunne jeg til å begynne med ikke forstå hva det var som gikk for seg. Men tvilen varte ikke lenge. To ganger hadde jeg narret inkvisisjonen for dens hevn, og nå ville ikke Terrorens Mestre leke mer med meg. Rommet hadde vært firekantet. Nå så jeg to av hjørnene var forvandlet til spisse vinkler og at de to andre følgelig var blitt stompe. Denne uhyggelige forvandlingen økte stadig i tempo, og jeg hørte en lav buldring eller jamrende lyd. I løpet av et øyeblikk hadde cellen fått form av en rombe. Men dermed var ikke forandringen slutt - og jeg hverken ønsket eller håpet at den ville være det. Jeg kunne ha knuget meg inntil de rødglødende veggene, favnet om dem som om de kunne gi evig hvile og fred. "Døden - en hvilken som helst død, bare ikke i brønnen," sa jeg. For en tosk jeg var! Jeg burde jo visst at det nettopp var ned i brønnen de glødende veggene skulle tvinge meg. Kunne jeg stå imot varmen eller det uimotståelige trykket? Rommet ble flatere og flatere, så raskt at det ikke ga tid til nærmere overveielser. Midtpunktet, der det var bredest, falt sammen med den gapende avgrunnen. Jeg vek tilbake - men veggene presset seg sammen og drev meg motstandsløst mot brønnen. Til slutt hadde den utpinte og forbrendte kroppen min bare et tommebredt fotfeste på cellegulvet. Jeg gjorde ingen motstand mer, men min fortvilelse sprengte seg fram i et høyt, langt og skingrende skrik. Jeg vaklet på kanten av brønnen, Jeg snudde øynene bort...
 Så lød en forvirret summing av mange stemmer. Og en gjallende lyd som av mange trompeter. Det hørtes en skrapende rumling, som et forferdelig tordenvær. De flammende veggene raste tilbake. En utstrakt arm tok tak i meg, idet jeg falt om  og ned mot avgrunnen. Det var general Lasalles arm. Den franske hær hadde rykket inn i Toledo. Inkvisisjonen var i sine fienders vold.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

                                                   Berenice

 Diceeblant mihi soldales, si sepulchrum amicæ visitarem, curas meas aliquar tulum fore levatas. - Ebn Zaiat

 Lidelsen har mange ansikt. Verdens elendighet er mangfoldig. Den spenner seg over jorden som regnbuen, har et like bredt spekter - og er likeså tydelig, men også med like ubestemmelige overganger. Den spenner seg over jorden som en regnbue! Hvordan har det seg at jeg har trukket en form for uskjønnhet fra det vakre? - en sørgelig lignelse fra symbolet på lykke? Men, som i etikken, er ondskapen en konsekvens av det gode, så gleden springer, faktisk, ut fra sorgen. Enten er minnet om lykken som en gang var, sorgen vi føler nå, eller lidelsene nå, har utspring i gleden som kunne ha vært.
 Døpenavnet mitt er Egæus; familienavnet vil jeg ikke nevne. Men det finnes ikke noe mer ærverdig slektssete i landet enn de dystre grå salene jeg var arving til. Slekten min er blitt kalt drømmere; og i mange slående henseender - i det særpregede godset - i freskoene på veggene i den store salen - i gobelengene i soverommene - i en del av dekorasjonene på søylene i våpenrommet - men i særdeleshet i galleriet med gamle malerier - i utformingen av biblioteket - og sist, men ikke minst, i det svært besyndelige innholdet i bibiloteket - er det mer enn nok grunnlag for å understøtte dette ryktet.
 Mine tidligste minner er forbundet med dette rommet, og med bøkene i det - som jeg ikke ikke vil gå nærmere inn på. Min mor døde her. Jeg ble født her. Men det er det er bare tåpelig å påstå at jeg ikke hadde levd før - at sjelen ikke har eksistert tidligere. Nekter du for det? - vi lar det ligge. Jeg er selv overbevist, men har ikke noe ønske om å overbevise andre. Alikevel mener jeg å kunne huske flyktige skikkelser - forståelsesfulle og kloke øyne - klangfulle, men alikevel triste toner; et minne som ikke lar seg fordrive; en erindring som en skygge - vag, skiftende, ubestemmelig, uhåndgriplig; og også lik en skygge i det at jeg jeg aldri kan unslippe det så lenge fornuften kaster sitt lys over meg.
 Jeg ble født i det rommet. Og da jeg våknet fra den lange natten som virket som, men ikke er, intet, inn i et tilsynelatende eventyrland - inn i et drømmeslott - inn i en særegen verden av klosteraktige tanker og lærdom - er det ikke til å undres over at jeg betraktet omgivelsene med et forundret og granskende blikk - at jeg tilbrakte barndommen begravd i bøker, og ungdommen fordypet i grubling; men det er påfallende, at jeg etter som årene gikk, i voksen alder, fremdeles befant meg i mitt fedrehjem - det er bemerkelsesverdig hvilken stagnasjon som lå over livet mitt - bemerkelsesverdig hvordan tankeverdnen min ble fullstendig snudd på hodet. Den virkelige verden virket som en visjon, og kun som en visjon, på meg, mens de forunderligste ideer fra fantasiens drømmerike, ikke var grunnlaget for min daglige tilværelse, men faktisk fullt og helt var tilværelsen jeg levde i.
    *  *  *  *  *

 Berenice og jeg var søskenbarn, og vi vokste opp sammen i godset til min familie. Men vi vokste opp som rake motsetninger - jeg var svaklig og dyster til sinns - men hun var livlig, aktiv og full av energi; hun foretrakk å tumle seg i det fri - mens jeg foretrakk bøkenes verden; jeg levde i min egen indre verden og  var fullstendig oppslukt av intens og gnagende grubling - mens hun vandret bekymringsløst gjennom livet, uten en tanke for skyggene som lå omkring henne eller den ravnevingede tiden som fløy forbi. Berenice! - Jeg maner fram dette navnet - Berenice! - og tusen motstridende minner vekkes fra hukommelsens grå ruiner! Jeg kan se henne klart for meg selv i dag, like letthjertet og lystig som hun en gang var! En slik utsøkt, men alikevel så særegen skjønnhet! En slik sylfide mellom trærne ved Arnheim! En slik naiade ved kildene! Og deretter - deretter er alt forvirring og skrekk og en historie som ikke burde fortelles. En sykdom - en grusom sykdom kastet seg over henne som den arabiske simoonen; og framfor øynene mine kom forandringen over henne, og angrep hennes sinn, hennes vaner og hennes karakter, og rokket, på det mest skrekkelige og snikende vis, ved selve personligheten hennes. Desverre var ødeleggeren kommet og gått! - og offeret - hvor er så hun? Jeg kjente henne ikke - eller kjente henne iallefall ikke lenger igjem som Berenice!
 I hele rekken av onder som sprang ut av den ene skjebnesvangre som førte til en slik forfedelig forandring i både kropp og sjel hos min kusine, kan en form for epilepsi, som ikke sjelden endte i en trancetilstand, kanskje trekkes fram som den mest alvorlige og tilbakevendende - en trance som var til forveksling lik døden, og som i de fleste tilfeller slapp forbløffende brått tak i henne.I mellomtiden ble min egen sykdom - for jeg har blitt fortalt at det ikke kan kalles noe annet - min egen sykdom ble mer avorlig, og utviklet seg etter hvert i en monoman og usedvanlig retning - og ble stadig verre time for time - til den til sist tok makten helt fra meg. Denne monomanien, om jeg må kalle den det, besto i en overdreven følsomhet ved de egenskaper ved sinnet som man i de metafysiske vitenskapersamler under betegnelsen konsentrasjon. Høyst sansynelig blir jeg ikke forstått; men jeg er redd at det er omtrent umulig å formidle den nervøse oppsluktheten, til den gjennomsnittlige leser,  som i mitt tilfelle førte til at all min tankekraft (uten å bli for teknisk) ble helt rettet mot og besatt av selv de mest ubetydelige ting i universet.
 Å grunne utrettelig i flere timer, med oppmerksomheten stivt rettet mot en eller annen uvesentlig detalj i margen eller i typografien i en bok; å bli fullstendig oppslukt; gjennom mestparten av sommerdag, av en uvanlig skygge som faller på skrå innover forhengene eller gulvet; å fortape meg, en hel natt, i synet av den rolige flammen i en lampe, eller glørne i kaminen; å drømme bort hele dager fasinert av lukten av en blomst; å gjenta et eller annet vanlig ord om og om igjen, til lyden gjennom stadige gjentagelser helt misten noen som helst betydning; å minste enhver følelse av bevegelse eller fysisk eksistens ved å sitte helt stille over lang tid: dette er bare noen få eksempler på de mest almindelige og minst alvorlige utslag av en mental forstyrrelse, som, selv om den ikke er ukjent, alikevel unndrar seg enhver analyse eller forklaring.
 Men misforstå meg ikke. Denne overdrevne og syklige fasinasjonen for ubetydelige ting, må ikke forveksles med den vanlige nysgjerrigheten som ligger i ethvert menneske, og som er spesiellt framtredende hos fantasirike mennesker. Det var ikke engang, som man kan hende kunne gå ut ifra, et ekstremt tilfelle eller en overdrivelse av denne tilbøyligheten, men noe helt annet og annerledes. I det første tilfellet begynner drømmereren, eller den nysgjerrige, umerkelig å miste av syne den ikke ubetydelige tingen han først ble fasinert av i det myldret av tanker og assosiasjoner som springer ut av den, til han til slutt våkner av dagdrømmen og luftslottet uten å kunne komme på hva det var som først førte ham inn på tankerekken. I mitt tilfelle var utgangspunktet for tankerekken alltid ubetydelig, selv om det sett med mine øyne hadde en enorm, og fullstendig uvirkelig, betydning. Jeg gjorde meg få, om noen, assosiasjoner i det hele tatt, og de få dreide seg uten unntak om den opprinnelige tingen jeg dvelte ved. Denne grublingen  var aldri behagelig; og mot slutten av dagdrømmen hadde ikke den første årsaken blitt borte for meg, men tvertimot antatt den abnormt overdrevne fasinasjonen, som var det mest tydelige kjennetegnet på sykdommen. Med andre ord, var den sinnsegenskapen som var fremtredende hos meg, som jeg har nevnt tidligere, konsentrasjon, mens det hos dagdrømmeren er assosiasjonen.
 Selv om de fantasifulle og trivielle bøkene jeg leste på denne tiden, ikke nettopp forsterket sykdommen, så er det åpenbart at de påvirket den retningen sykdommen tok. Blandt andre husker jeg godt en avhandling av den edle italieneren Cælius Secundus Curio, De Amplitudine Beati Regni Dei; St. Augustins storslåtte verk, Gudsstaten; og Tertullians De Carne Christi, der den paradoksale setningen, Mortuus est Dei filius; credibile est quia ineptum est; et sepultus resurrexit; certum est quia impossible est, opptok tankene mine uavbrutt gjennom flere uker med nytteløs og utmattende grubling.
 Slik har det seg at forstanden min, som kun lot seg påvirke av betydningsløse ting, minnet om den klippefestningen Ptolemeus Hephestion beskriver, som sto imot ethvert angrep fra mennesker, og de sterkere kreftene til vær og vind, men ble rokket av blomsten som kalles asphodel. Men selv om det for en overfladisk tenker kunne virke som om den ulyksalige sinnslidelsen til Berenice uten tvil ville oppta tankene mine med den samme intensiteten som jeg har hatt slike problemer med å forklare, men det det stemte ikke i det hele tatt. I de klare øyelblikkene mellom anfallene mine, var jeg virkelig fortvilet over den ulykken som hadde rammet henne, og når jeg tenkte over hvordan livet hennes var lagt i grus, grunnet jeg ofte og bittert på hvordan en slik fullstendig forandring kunne inntreffe så plutselig. Men disse tankene hadde ingen sammenheng med arten av sykdommen min, og skilte seg ikke fra de tankene enhver annen ville gjort seg under de samme omstendigheter. Den avvek ikke fra det sedvanlige mønstret, men festet seg ved de mindre viktige, men mer slående fysiske forandringene hos henne - ved den bemerkelsesverdige og forskrekkelige endringen i utseendet hennes.
 Jeg hadde såvisst ikke elsket henne dengang hun fortsatt hadde sin uforlignelige skjønnhet i behold. I min besynderlige livsanskuelse, hadde følelsene aldri sprunget ut fra hjertet, og lidenskapen alltidhatt rot i sinnet. Gjennom det grå lyset om morgenen - mellom skyggene i skogen om dagen - og i det stille biblioteket mitt om kvelden - hadde hun alltid vært framfor meg, og jeg hadde sett henne, men ikke som den levende, pustende Berenice, men som drømmen Berenice; ikke som en jordisk skapning, skapt av muld, men som en abstraksjon av en slik skapning; ikke noe man hadde følelser for, men noe man kunne analysere; ikke som noen man elsket, men kun et tema for dunkel, men alikevel overfladisk grubling. Men nå - nå skalv jeg når hun var nær meg og bleknet når hun gikk forbi; men samtidig som jeg sørget over den ulykkelige tilstanden hun befant seg i, slo det meg at hun hadde elsket meg lenge, og i et skjebnesvangert øyeblikk, brakte jeg ekteskap på bane.
 Omsider nærmet tiden for bryluppet seg, da jeg satt (og trodde jeg satt alene) i den innerste kroken av bibiloteket, en ettermiddag utpå vinteren - en av disse for årstiden unormalt varme, rolige og tåkefulle dagene som er den vakre isfuglens verge . Men da jeg løftet bilkket, så jeg Berenice stå framfor meg.
 Var det min egen overspente fantasi - eller inflytelsen av det tåketunge været - eller det flakkende skumringslyset som hvilte over rommet - eller de grå forhengene som omga henne - som gjorde skikkelsen så flimrende og uklar? Ikke vet jeg. Hun sa ikke et ord; og jeg - kunne ikke for bare livet fått fram en lyd. Jeg grøsset; en utålelig angst grep meg; en oppslukende nysgjerrighet kom over meg; Og jeg sank tilbake i stolen og satt en god stund uten å røre meg eller trekke pusten og bare stirret på henne. Hun var svært avmagret, og det var ikke spor igjen av figuren hun hadde tidligere. Det stirrende blikket falt tilslutt på ansiktet.
 Pannen var høy, og svært blek, og slående likevektig; og det engang kullsvarte håret falt delevis over den og skulte de innsunkende tinningene med uttallige lokker, som nå var gulnet, og skar grellt mot det ellers så triste utseendet. Øynene var livløse, og uten glans, og manglet tilsynelatende pupiller, og jeg vek ubevisst unna dem og stirret istedetfor på de tynne og samenskrumpede leppene. De skilte seg; og i et besynderlig smil kom tennene til den forandrede Berenice sakte til syne. Hadde jeg for Guds skyld bare ikke sett dem, eller falt død om da jeg nå engang gjorde det!

     *  *  *  *
 

 Jeg skvatt til av at døren lukket seg, og da jeg tittet opp, så jeg at min kusine hadde forlatt rommet. Men noe som desverre ikke forlot tankene mine, og ikke lot seg drive ut, var den skrekkelige og hvite raden av tenner. Uten en flekk - ikke en skjolde på emaljen - fullstendig jevne - men hva hadde ikke det korte smilet brent inn i hukommelsen min. Jeg så dem klarere nå enn jeg gjorde da. Tennene! - tennene!- jeg kunne tydelig se dem overalt og i alt omkring meg; lange, smale og unaturlig hvite, med de bleke leppene som vrengte seg rundt dem, som dengang de først sprengte seg frem. Da var det at besettelsen virkelig grep tak i meg, og jeg kjempet forgjeves mot den underlige og uimotståelige dragningen den vakte i meg. Av alle de ting som omga meg, hadde jeg ikke tanke for annet enn tennene. Jeg higet desperat etter dem. Alt annet kom i annen rekke. De - og bare de sto klart for meg, og deres egenart var det eneste som opptok meg. Jeg betraktet alle sider ved dem. Jeg snudde og vendte på dem. Jeg funderte over utseendet. Jeg dvelte ved særpreget deres. Jeg grublet over mønstret de dannet. Jeg grunnet over måten de hadde endret seg på. Jeg grøsset ved min egen forestilling om at de hadde et eget liv og en egen vilje, og hadde en evne til å uttrykke seg som var helt uavhengig av leppene. Om Mademoiselle Salle har det meget treffende blitt sagt: Que tous pas étaient des sentiments, og om Berenice mente jeg at det var riktigere med que tous ses dents étaient des idées. Des idées! - deri lå den idiotiske tanken som ødela meg! Des idées ! - derfor var det at jeg higet så desperat etter dem! Jeg følte at jeg bare gjennom å eie dem kunne finne tilbake til fornuften og derved få fred.
 Og slik falt kvelden over meg - og mørket senket seg, lå, for så å forsvinne - og en ny dag grydde - og skumringen av en ny natt tetnet nå til - og jeg satt fortsatt alene og ubevegelig i det samme rommet - og jeg satt fortsatt oppslukt av grubling - og fortsatt holdt synet av tennene taket på meg, der det svevet, skremmende klart og tydelig, omkring meg i det skiftende lyset og skyggene i rommet. Til sist ble jeg vekket fra drømmene mine av et grusomt redselskrik, som etter en stund ble fulgt av lyden av urolige stemmer, blandet med en rekke lave stønn av sorg eller smerte. Jeg reiste meg fra stolen, og da jeg slo opp en av dørene i bibiloteket, så jeg en tjenestejente stå utenfor i hållen som fortalte meg at Berenice - ikke var mer! Hun hadde blitt grepet av et epileptisk anfall tidlig den morgenen, og nå, når natten falt på, var graven gjort istand, og alle forbredelsene til begravelsen allerede utført.

     *  *  *  *
 

 Jeg satt igjen alene i bibiloteket. Det virket på meg som om jeg nettopp hadde våknet fra en forvirret og opphisset drøm. Jeg visste at det var midnatt, og jeg var fullstendig klar over, at siden solnedgang, hadde Berenice ligget i graven. Men om den mørke tiden siden hadde jeg ikke noen klar, iallefall ikke noen bestemt erindring. Men minnet var skrekkelig - og mer så nettopp fordi det var uklart, og mer grusomt fordi det var tvetydig. Det var en forferdelig side i min livshistorie, nedskriblet med vage, skrekkinnjagende og diffuse minner. Jeg forsøkte å tyde dem, men forgjeves; mens jeg nå og da, nesten som vardøgeret av en forsvunnen lyd,  syntes å kunne høre et skjærende kvinneskrik. Jeg hadde gjort noe - hva var det? Jeg spurte meg selv høyt, og den hviskende gjenklangen i rommet svarte meg - "Hva var det?"
 På bordet ved siden av meg brandt enlampe, og like ved lå en eske. Den var ikke bemerkelsesverdig, og jeg hadde ofte sett den før, for den tilhørte familielegen; men hvordan hadde det seg at den befant seg der, på bordet mitt, og hvorfor grøsset jeg ved synet? Jeg kunne ikke redgjøre for dette, og blikket mitt falt etterhvert på de åpne sidene av en bok, og på en understreket setning som sto der. Det var de enestående men enkle ordene til dikteren Ebn Zaiat: - Dicebant mihi sodales si sepulchrum amicæ visitarem, curas meas aliquantulum fore levatas. Hvordan hadde det seg at håret reiste seg på hodet mitt mens jeg leste dem, og at blodet frøs i årene mine?
 Det banket forsiktig på døren til bibiloteket - og blek som et lik listet en tjener seg inn. Han så skrekkslagen ut, og han snakket til meg i en skjelvende, hås og svært lav stemme. Hva var det han sa? - Jeg hørte noen bruddstykker av setninger. Han fortalte om et forferdelig skrik som hadde skåret gjennom natten - om at tjenestefolket hadde samlet seg - og om hvordan de hadde lett i retning av lyden; og da ble stemmen hans skremmende klar idet han visket til meg om en skjendet grav - om en mishandlet kropp som lå i graven, men som alikevel pustet - med et hjerte som slo - som fortsatt var i live!
 Han pekte på klærne mine; de var gjørmete og innsmurt med blod. Jeg sa ikke noe, og han tok hånden min forsiktig: den hadde kloremerker fra menneskenegler. Han rettet min oppmerksomhet mot en gjenstand som sto lent opp mot veggen. Jeg betraktet den i et par minutter: det var en spade. Med et skrik styrtet jeg til bordet og grep esken som lå på det. Men jeg fikk den ikke opp; og da jeg skalv, glapp den ut av hendene mine, og falt hardt, og brast i biter; og ut trillet, med en klirrende lyd, noen tannlegeinstrumenter, mellom to-og-tredve små, hvite og elfensbenslignende tingester som trillet utover gulvet.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

                                                         Sladrehjertet

 Sant nok! - nervøs - veldig, veldig nervøs har jeg vært og er jeg; men hvorfor påstår du at jeg er gal? Sykdommen hadde skjerpet sansene mine - ikke ødelagt - ikke svekket dem. Fremfor alt var hørselsansen styrket. Jeg hørte alle ting i himmelen og på jorden. Jeg hørte mangt i helvete. Hvordan skulle jeg da være gal? Hør på! Å legg merke til - hvor rolig jeg kan fortelle deg hele historien.
 Det er umulig å si hvordan jeg først fikk ideen i hodet; men da den først var unfanget, hjemsøkte den meg dag og natt. Siktemål fantes ikke. Ei heller Lidenskap. Jeg var glad i den gamle mannen.Han hadde aldri gjort meg noe galt. Han hadde aldri krenket meg. Jeg higet ikke etter gullet hans.Jeg tror det må ha vært øyet hans! Ja, det var det! Et av øynene hans så ut som en gribbs - et blekt blått øye, med en hinne over. Hver gang det falt på meg frøs blodet mitt; og slik bestemte jeg meg, gradvis - svært gradvis - for å ta livet av den gamle mannen, og kvitte meg med øyet for alltid.
 Her er poenget. Du tror jeg er gal. Galninger er forstår intet. Men du skulle ha sett meg. Du skulle ha sett hvor kløktig jeg gikk til verks - hvor varsomt - med slik framsynthet - med slik planmessighet jeg satte igang! Jeg var aldri snillere mot den gamle mannen enn i uken før jeg drepte ham. Og hver natt, rundt midnatt, vred jeg håndtaket på døren hans og åpnet den - å så varsomt! Og så, når glippen var stor nok til å få hodet igjennom, strakte jeg inn en mørk lykt, helt,helt lukket, slik at ikke noe lys skinte ut, og så stakk jeg inn hodet, Å, du ville ha ledd over å se hvor listig jeg snek det inn! Jeg beveget det sakte - veldig, veldig sakte, for ikke å vekke den gamle mannen. Det tok meg en time å få hele hodet gjennom åpningen langt nok til at jeg kunne se ham ligge på sengen. Ha! - kunne en galning kløktig? Og så, når hodet mitt var vel inne i rommet, åpnet jeg lanternen forsiktig - å, så forsiktig - forsiktig (for hengslene knirket) - åpnet jeg den akuratt så mye at en enkelt tynn stråle falt på gribbeøyet. Od dette gjorde jeg i syv lange netter - hver natt akkurat ved midnatt - men fant alltid at øyet var lukket; og slik var det umulig å gjøre jobben; for det var ikke den gamle mannen som plaget meg, men hans Onde Øye. Og hver morgen, ved daggry, gikk jeg uberørt inn i rommet og snakket modig til ham, kalte han vennlig ved navn og spurte hvordan han hadde sovet. Så du skjønner han måtte virkelig ha vært en svært klok gammel mann for å mistenke at hver natt, eksakt klokken tolv, sto jeg og tittet på han mens han sov.
 På den åttende natten var jeg mer forsiktig enn vanlig med å opne døren. Minuttviseren på en klokke bevger seg raskere enn jeg gjorde. Ikke før den natten hadde jeg følt rekkevidden av min egen styrke - min skarpsindighet. Jeg kunne nesten ikke styre min følelse av triumf. Tenke seg at der sto jeg og åpnet døren litt etter litt, og han uten en anelse om mine lønnlige gjerninger og tanker. Jeg fniste ved tanken, og kanskje han hørte meg, for han rørte seg plutselig i sengen, som om han ble skremt av noe.Nå tror du kanskje at jeg trakk meg tilbake - men nei. Rommet hans var beksvart og lå i dypt mørke (for vinduslemmene var lukket og stengt av frykt for tyver), så jeg visste at han ikke kunne se glippen i døren, og jeg fortsatte å skyve den opp, forsiktig,forsiktig.
 Jeg hadde hodet innenfor, og skulle til å åpne lykten, da tommelen min glapp på tinnhaspen, og den gamle mannen skvatt opp i sengen og ropte - "Hvem er det?"
 Jeg sto helt stille og svarte ikke. En hel time sto jeg uten å røre en muskel, og i mellomtiden hørte jeg ham ikke legge seg tilbake. Han satt stille i sengen og lyttet; - Akkurat som jeg har gjort natt etter natt, og lyttet til viskingen av døden i veggene.
 Med ett hørte jeg et svakt stønn, og jeg visste det var lyden av dødlig redsel. Det var ikke et stønn av smerte eller sorg - å, nei! - Det var den lave kvalte lyden som stiger opp fra dypene skrekkslagen sjel. Jeg kjente den lyden godt. Mang en natt, akkurat ved midnatt, når all verden sover, har den sprengt seg fram i meg og, og styrket min redsel med sitt forferdelige ekko. Jeg kjente godt til den, sier jeg deg. Jeg visste hva den gamle mannen følte, og hadde medynk med ham, selv om jeg klukklo innvendig. Jeg visste at han hadde ligget våken helt siden den første lille lyden, da han hadde snudd seg i sengen. Redselen hadde vokst i ham etterhvert. Han hadde forsøkt å den var grunnløs, men klarte det ikke. Han hadde sagt til seg selv - "Det er bare vinden i skorsteinen - det er bare en mus som pilte over gulvet," eller "det er bare en gresshoppe som knirket en gang." Ja, han hadde forsøkt å trøste seg med disse tankene, men til ingen nytte. Til ingen nytte; fordi Døden hadde sneket seg inn på ham og fanget ham inn i sin svarte skygge. Og det var den mørke anelsen av skyggen som fikk han til å føle - selv om han verken så eller hørte - å føle nærværet av hodet mitt i rommet.
 Da jeg hadde ventet i lang tid, svært tålmodig, ute å høre ham legge seg ned igjen, bestemte jeg meg for å åpne et lite - et veldig, veldig lite gløtt i lykten. Så jeg åpnet den - du kan ikke ane hvor forsiktig, forsiktig - til en enkelt spindelvevstynn stråle, til slutt, sprang ut fra åpningen og falt rett på gribbeøyet.
 Det var åpent - vidt, vidt åpent - og jeg ble rasende av synet. Jeg så det helt klart - helt matt blått, med en motbydelig hinne over så jeg frøs inn i margen, Men jeg kunne ikke se noe mer av ansiktet eller kroppen til den gamle mannen: for jeg hadde nesten instinktivt rettet lyset akkurat på det fordømte stedet.
 Og har jeg ikke fortalt deg at det du tar for galskap bare er unaturlig skarpe sanser? - For nå ble jeg var rask dump lyd, som fra en klokke pakket i bomull. Jeg kjente også den lyden godt.Det var lyden av den gamle mannens hjerte. Det fyrte opp under raseriet mitt, slik lyden av en tromme egger soldaten til mot.
 Men jeg holdt fremdeles tilbake og sto stille. Jeg dro knapt pusten. Jeg holdt lykten urørlig. Jeg prøvde ut hvor stødig jeg kunne holde lyset på øyet. I mellomtiden steg den forferdelige trommingen av hjertet. Det lød raskere og raskere og sterkere og sterkere for hvert sekund. Den gamle mannen må ha vært virkelig redd! Den vokste, sier jeg, vokste hele tiden! - Hører du hva jeg sier? Jeg har fortalt deg at jeg er nervøs; det er jeg. Og nå i den mørkeste natten, i den knugende stillheten i det gamle huset, vakte denne merkelige lyden en uutholdelig skrekk i meg.Alikevel, holdt jeg tilbake et par minutter og sto stille. Men bankingen lød høyere, høyere! Jeg trodde hjertet skulle sprenges. Og nå grep en ny redsel meg - lyden kom til å vekke en nabo! Den gamle mannens tid var ute! Med et høyt skrik slo jeg opp lykten og sprang inn i rommet. Han hylte en - bare en gang. På et øyeblikk kastet jeg ham ned på gulvet og dro den tunge sengen over ham. Så smilte jeg oppspillt å ha kommet så langt. Men hjertet fortsatte å slå med en svak lyd i ennå flere minutter. Dette bekymret meg imidlertid ikke; det kunne ikke høres gjennom veggene. Til slutt stoppet det. Den gamle mannen var død. Jeg løftet bort sengen og undersøkte liket. Joda, han var sten, sten død. Jeg la hånden min på hjertet og holdt den der i flere minutter. Det var ingen puls. Han var sten død. Øyet hans kom ikke til å plage meg mer.
 Om du fremdeles tror jeg er gal, vil du ikke mene det etter å ha hørt hvilke kloke forholdsregler jeg tok for å skjule kroppen. Natten var å hell, og jeg arbeidet raskt, men stille. Først av alt parterte jeg liket. Jeg skar av hodet og armene og bena.
 Jeg brøt opp tre planker fra gulvet i rommet og gjemte det hele mellom bjelkene. Så la leg tilbake gulvbordene så nøyaktig, så fint at intet menneskelig øye - ikke engang hans - kunne ha sett noe galt. Det var ingen ting å vaske bort - ikke en merke av noe slag - ikke en blodflekk i det hele tatt. Jeg hadde vært for nøye til det. Et badekar hadde fanget opp alt sammen - ha! ha!
 Når jeg hadde gjort meg ferdig var klokken fire - fremdeles mørkt som midnatt. Idet klokken slo timen hørtes, en banking på inngangsdøren. Jeg gikk ned for å åpne den med lett hjerte, - for hva hadde jeg vel å frykte nå? Tre menn kom inn,og presenterte seg glatt som politibetjenter. En nabo hadde hørt et skrik i løpet av natten; det var mistanke om noe kriminelt; En anmeldelse var innlevert til politistasjonen, og de (betjentene) hadde fått myndighet til å gjennomsøke eiendommen.
 Jeg smilte, - for hva hadde vel jeg å frykte? Jeg ønsket mennene velkommen. Det var jeg selv som hadde skreket, sa jeg, i en drøm. Jeg nevnte at den gamle mannen var bortreist på landet. Jeg viste gjestene mine gjennom hele huset. Jeg ba dem lete - lete godt etter. Til slutt viste jeg dem inn i hans rom. Jeg viste dem at skattene hans var godt sikret og urørte. Selvsikker hentet jeg inn stoler og ba dem om å hvile seg her, mens jeg i mitt overmot, og min fullstendige følelse av triumf, satte min egen stol nøyaktig over det stedet der liket lå skjult.
 Betjentene var tilfreds. Oppførselen min hadde overbevist dem. Jeg var fullstendig rolig. De satt der, og mens jeg svarte muntert, pratet de om løst og fast. Men etterhvert bleknet jeg ønsket dem bort. Jeg hadde vondt i hodet, og det banket i ørene: men fremdeles satt de og pratet. Bankingen lød klarere: - den fortsatte og lød klarere: jeg snakket enda mer for å bli kvitt følelsen: men den fortsatte og ble stadig tydligere - til jeg til sist skjønte at lyden ikke var i ørene mine.
 Jege ble utvilsomt veldig blek; - Men jeg snakket høyere og mer oppspilt. Likevel ble lyden høyere - og hva kunne jeg gjøre? Det var en rask dump lyd, som fra en klokke pakket i bomull. Jeg gispet etter luft - og enda hørte ikke betjentene noe. Jeg snakket raskere - mer febrilsk; men lyden steg stadig. Jeg reiste meg og kranglet om småting, med høy stemme og voldsomme fakter, men lyden økte stadig på. Hvorfor kom de seg ikke ut? Jeg travet fram og tilbake på gulvet med lange skritt,drevet til vanvidd av å bli iakttatt av mennene - men lyden økte stadig på. Å Gud! Hva kunne jeg gjøre? Jeg frådet - jeg raste - jeg bannet! Jeg løftet stolen og hamret den mot gulvet, men lyden overdøvet alt og økte stadig på. Den ble sterkere - sterkere - sterkere! Og fremdeles satt de og småpratet og smilte. Var det mulig at de ikke hørte? Herre Gud! - nei, nei! De hørte! - De mistenkte! - De visste! - De gjorde narr av min redsel!- trodde jeg og tror jeg. Men hva som helst var bedre enn denne pinen! Hva som helst var bedre enn denne nedverdigelsen! Jeg kunne ikke tåle de falske smilene lenger! Jeg følte at jeg måtte skrike eller dø! - og nå - igjen! - hør! Høyere! Høyere! Høyere! Høyere! -
 ‘Kjeltringer!" skrek jeg, "slutt å spille! Jeg tilstår! - Riv opp plankene! - Her, her! - Det er det forferdelige hjertet hans som slår!"
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

                                               Ligeia

 Og deri ligger viljen som aldri dør. Hvem kjenner viljens mysterier og dens kraft? For Gud er kun en stor vilje som gjennomsyrer alt i kraft av dets målrettethet. Mennesket overgir seg ikke  til englene eller fullstendig til  døden, annet enn gjennom sin egen svakhet og vaklende vilje.  - Joseph Glanvill

 Jeg kan ikke, for mitt bare liv, huske hvordan, når eller engang nøyaktig hvor jeg først møtte lady Ligeia. Lange år har gått siden da, og hukommelsen er svekket av megen lidelse. Eller kanskje jeg ikke nå kan gjenkalle disse hendelsene, fordi min elskedes personlighet, hennes kunnskapsrikdom, hennes slående men alikevel noe fjerne skjønnhet, og hennes intense, trollbindende veltalenhet og lave melodiske stemme, i virkligheten snek seg inn i mitt hjerte så gradvis og stilt, at det var fullstendig umerkelig. Likevel mener jeg å tro at jeg møtte henne for første gang og som oftest i en stor, gammel forfallen by ved Rhinen. Hun hadde så klart nevnt sin familie. At den var svært gammel kan ikke betviles. Ligeia! Ligeia! Fordypet i studier av en slik karakter at de mer enn noe annet stengte ute resten av verden, er det kun gjennom dette ordet - Ligeia - at jeg maner fram synet av henne som ikke lenger er til. Og nå, mens jeg skriver slår det meg at jeg aldri har kjent til slektsnavnet til henne som var min venn og min forlovede, og som ble min medarbeider i studiene, og til slutt min kone. Var det et spøkefullt påfunn fra min kjære Ligeias side? eller var det for å sette mine følelser på prøve, at jeg ikke skulle grave i dette? eller var det snarere mitt eget lune - et overdrevent romantisk offer på den lidenskaplige hengivenhetens alter? Jeg kan bare så vidt huske kjensgjerningen - er det da å undres over at jeg helt har glemt omstendighetene som førte opp til eller ledsaget den? Og sannelig, hvis noen gang den ånd som kalles Pasjon - hvis hun noen gang, den bleke og tåkebevingede Ashtophet i det avgudsdyrkende Egypt, sto bak uhellsvangre ekteskap, som det fortelles, da må hun utvilsomt ha stått bak mitt.
 Men i det minste på ett område svikter ikke hukommelsen meg. Det gjelder personen Ligeia. Hun var høy og slank, og mot slutten, til og med avmagret. Det ville være nytteløst for meg å forsøke å beskrive den majestetiske og  rolige væremåten hennes, eller hennes lette og lydløse steg. Hun kom og gikk som en skygge. Jeg ble aldri var at hun kom inn i det lukkede studerkammeret mitt, før jeg hørte den søte musikken i hennes lave melodiøse stemme, og hun la den marmorhvite hånden på skuldren min. Ingen annen kvinne kunne måle seg  med hennes skjønnhet. Den skinte som en opiumsdrøm - en luftig og svimlende åpenbaring som var mer guddommelig enn de drømmene som svevet omkring de slumrende døtrene til Delos. Alikevel hadde ikke trekkene hennes den regelmessige form som vi med urett er blitt opplært til å dyrke i antikkens klassiske arbeider. "Det finnes ingen utsøkt skjønnhet," sier Bacon, Lord Verulam, og mente alle former og arter av skjønnhet, "uten et eller annet fremmedartet ved proposjonene."Men selv om jeg så at Ligeias trekk ikke var regelmessige i klassisk forstand - på tross av at det slo meg at hennes skjønnhet virkelig var "utsøkt," og følte at det var mye fremmedartet i den, har jeg likevel forgjeves prøvd å sette fingeren på uregelmessigheten eller finne ut av hva det "fremmedartede" besto i. Jeg studerte formen på den høye og bleke pannen - den var lytefri - så kaldt dette ordet egentlig virker når det brukes til å beskrive noe så opphøyd og majestetisk! - huden som minnet om det reneste elfenben, den lett framtredende og rolige buen ved tinningene; og så de ravnsvarte, de glansfulle, de fyldige og bølgende lokkene som ga full heder til det homeriske epitet "hyasintlik"! Jeg betraktet den utsøkt formede nesen - kun i hebreernes elegante medaljonger hadde jeg sett noe så formfullendt. Den hadde de samme rene linjene, den samme nesten umerkelige krumningen, de samme harmonisk buede nesebor som gav inntrykk av viljefasthet. Jeg betraktet den vakre munnen. Her var virkelig det ypperste av alle guddommelige trekk - den fine buen på den korte overleppen - den myke, yppige underleppen - smilehullene som spøkte, og fargen som talte - tennene som kastet tilbake hver stråle av lys med en nesten blendende glans i det velavveide og rolige, men alikevel strålende smilet hennes. Jeg gransket formen på haken - og også er fant jeg den samme smale linjen, det samme myke, aristokratiske og fullendte draget som hos grekerne - konturen som guden Apollon kun åpenbarte i en drøm for Kleomenes, atenerens sønn. Og deretter så jeg inn i de store øynene til Ligeia.
 Når det gjelder øyne har vi ingen forbilder i den gamle antikken. Det kan også være at det var i min elskedes øyne at den hemmeligheten som Lord Verulam siktet til lå. Jeg tror de må ha vært langt større enn det som er vanlig hos vårt folkeslag. De var tilogmed større enn gaselleøynene til folket i dalen Nourjahad. Men det var bare en gang i blandt - når hun var svært opphisset - at denne særegenheten ble mer enn så vidt merkbar hos Ligeia. Og i slike øyeblikk virket hun - kan hende i min forestilling - som et overjordisk vesen - som tyrkernes sagnomsuste Huri. Øynene var skinnende svarte, og over dem hange svært lange mørke vipper. Brynene som var vingeformet, hadde samme farge. Men det "fremmedartede" som jeg fant i øynene, kunne ikke spores tilbake til hverken formen, eller fargen, eller skinnet i dem, og må, tross alt, tilskrives uttrykket. Et meningsløst ord! en alminnelig lyd som kan bety hva som helst, og som vi skjuler vår uvitenhet om så mye av det åndelige bak. Uttrykket i Ligeias øyne! Hvordan har jeg ikke i lange timer grublet over det! Hvordan har jeg ikke gjennom en hel midtsommersnatt kjempet for å fatte det! Hva var det - dette som var dypere enn Demokrits brønn - som lå innerst i min elskedes pupiller? Hva var det? Jeg var besatt av å finne ut av det. De øynene! de store, de skinnende, disse overjordiske klodene! ble som Ledas tvillingstjerner for meg, og for dem ble jeg den iherdigeste av astrologer.
 Det finnes ikke noe mer fascinerende, blant de mange uforstålige trekk i videnskapen om psyken, enn det faktum - som aldri så vidt jeg vet har vært bemerket ved våre universitet - at når vi strever for å huske noe vi har glemt, kan vi være like på erindringens rand, uten alikevel å være istand til å huske. Og hvor ofte har jeg ikke i min intense granskning av Ligeias øyne, følt den fulle forståelsen av uttrykket deres nærme seg - følt den nærme seg - men alikevel ikke helt kunne fange den - for så til slutt å se den forsvinne helt. Og alikevel (den merkligste av alle gåter!) fant jeg en overensstemmelse mellom dette uttrykket og en rekke av de enkleste ting i universet. Jeg mener at i tiden etter at  Ligeias skjønnhet hadde gjennomtrengt og tatt bolig i meg, var det mange fenomener i verden omkring oss som ga meg samme fornemmelse som øynene hennes alltid vekket i meg. Men på tross av dette kunne jeg ikke definere denne følelsen noe nærmere, eller analysere den, eller holde fast ved den. La meg gjenta at jeg noen ganger gjenkjente den i en vinranke som skjøt i været - når jeg betraktet en svermer, en sommerfugl, en puppe, et flommende elvestryk. Jeg har følt den i havet - i en meteors fall. Jeg har følt i blikket til svært gamle mennesker. Og det finnes en eller to stjerner på himmelen (spesiellt en bestemt stjerne av sjette størrelsesorden, dobbel og ustadig, nær den store stjernen Lyren), som jeg har gransket gjennom teleskop, som har fremkalt denne følelsen i meg. Den har fylt meg ved særskilte toner fra strengeinstrumenter, og ikke skjelden ved avsnitt i bøker. Jeg husker spesielt noe fra at verk av Joseph Glanvill, som (kan hende bare på grunn av det eiendommelige preget, hvem vet?) alltid vakte denne følelsen i meg: Og deri ligger viljen som aldri dør. Hvem kjenner viljens mysterier og dens kraft? For Gud er kun en stor vilje som gjennomsyrer alt i kraft av dets målrettethet. Mennesket overgir seg ikke  til englene eller fullstendig til  døden, annet enn gjennom sin egen svakhet og vaklende vilje.
 De lange årene som har gått siden dengang og min grubling i ettertid, har gjort jeg i stand til å ane en slags fjern forbindelse mellom dette avsnittet hos den engelske moralisten og en side av Ligeias personlighet. En intensitet i tanke, handling, eller tale var muligens et resultat av, eller i det minste et tegn på, den enorme viljestyrken som ikke gav jeg andre og mer håndgripelige uttrykk i den tiden vi levde sammen. Av alle de kvinner jeg noengang har møtt, var hun, den tilsynelatende rolige og likevektige Ligeia, den som mest var offer for lidenskapens mørke rovfugler. Og jeg kunne ikke lodde dybden av denne lidenskapen, bortsett fra ved dette uttrykket i øynene som på samme tid trollbandt og forferdet meg, - og den nesten magiske melodien, tonefallet, klarheten og roen i hennes meget lave stemme, - og ved den voldsomme kraften (som ble forsterket av kontrasten til uttrykksmåten hennes) i de skarpe ordene hun ofte ytret.
 Jeg har nevnt Ligeias lærdom: den var umåtelig - større enn jeg noen gang har støtt på hos en kvinne. Hun hadde inngående kjennskap til de klassiske språkene, og så langt mine kunnskaper strekker seg når det gjelder Europas moderne språk, har jeg aldri hørt henne gjøre feil. Når har jeg , det være seg de vanskligste, og derfor mest aktede akademinske emner, når det kommer til stykket noengang hørt henne ta feil? Hvor enestående - besnærende, dette ene trekket ved hennes personlighet har fanget min oppmerksomhet først nå i senere tid! Jeg sa at jeg aldri hadde støtt på en slik kunnskapsrikdom hos noen kvinne - men hvor finnes den mann som til de grader har tilegnet seg alle de vide kunnskapsområder som omfatter den etiske, fysiske og matematiske vitenskap? Jeg skjønte ikke dengang hva jeg innser nå, at Ligeias ferdigheter var enorme, var forbløffende; men jeg var likevel såpass klar over hennes grenseløse overlegenhet at jeg med barnslig tiltro lot henne lede meg gjennom den kaotiske verden av metafysiske studier som mest opptok meg i de første årene av ekteskapet vårt. Med hvilken uendelig triumf - med hvilken levende fryd - med hvilket overjordisk håp, følte jeg da hun sto bøyd over meg i disse studiene som kun er lite søkt, og mindre kjent, et utsyn som gradevis bredte seg ut foran meg og lot meg ane den lange, praktfulle og helt ubetrådte stien jeg til slutt kunne følge mot målet til en visdom alt for guddommelig og dyrbar til ikke å være forbudt!
 Hvor intens var ikke  sorgen da jeg, etter noen år, så mine velbegrunnede forventninger styrte i grus! Uten Ligeia var jeg som et barn som famlet i mørke. Hennes nærvær, hennes høytlesninger alene, kastet et klart lys over de mange mysteriene ved transcendentalismen vi hadde fordypet oss i. Uten det strålende lyset fra øynene hennes ble de gyldene og glødende bokstavene mattere enn det mørkeste bly. Og nå lyste disse øynene skjeldnere og skjeldnere over sidene jeg satt bøyd over.Ligeia ble syk. De skinnende øynene brant med en for - for sterk glans; De bleke fingrene fikk gravens voksaktige, gjennomsiktige skjær; og de blå årene på den høye pannen svulmet og sank heftig ved den minste sinnsbevegelse. Jeg så at hun kom til å dø - og jeg kjempet en fortvilet kamp i meg selv mot den grusomme Azrael. Og min lidenskapelige hustru kjempet, til min forbauselse, enda mer energisk enn jeg gjorde. Det hadde vært mye i hennes sterke natur, som kunne gi det inntrykk, at for henne ville ikke døden virke skremmende; men ikke så. Ord alene kan ikke beskrive hvor voldsomt hun kjempet mot Skyggen. Jeg ble helt knust av det sørgelige synet. Jeg ville ha trøstet - jeg ville ha talt om det hinsidige; men i hennes kamp for livet - for livet - og intet annet enn livet - var trøst og tale like meningsløse. Likevel var det ikke før mot slutten, da den ubendige viljestyrken hennes kjempet som hardest, at den ytre roen hennes ble rokket. Stemmen hennes ble mykere - lavere - men jeg ønsker ikke å dvele ved den forferdelige meningen bak de rolige ordene. Det svimlet for meg mens jeg lyttet trollbundet til en overjordisk melodi - til tanker og lengsler som ingen dødlig før har kjent til.
 At hun elsket meg, hersket det ingen tvil om; og jeg burde ha skjønt at hos henne ville ikke kjærligheten være noen ordinær lidenskap. Men bare i døden gikk styrken i hennes følelser helt opp for meg. I time etter time, mens hun tviholdt på hånden min, strømmet ordene ut av henne, med en hengivenhet og kjærlighet som grenset til tilbedelse. Hvordan hadde jeg fortjent å bli velsignet med slike følelser? - hvordan hadde jeg fortjent å være så forbannet at min elskede ble revet fra meg i samme stund som hun gav dem til kjenne? Men denne tanken orker jeg ikke å dvele ved. La meg bare si, at da Ligeia ga til kjenne denne kjærligheten som - var helt ufortjent, og som jeg ikke var verdig, skjønte jeg endelig årsaken til hennes brennende og oppriktige lengsel etter det livet som gled bort fra henne. Det er denne brennende lengselen - det er denne voldsomme viljen til liv - og intet annet enn livet - som jeg ikke makter å beskrive - og ikke finner ord for.
 Omkring midnatt den dagen hun gikk bort, vinket hun meg til seg og ba meg gjenta noen strofer av et dikt hun selv hadde skrevet noen få dager tidligere. Jeg gjorde som hun ba meg om. Det var disse: -

 Se! Det er en galanatt
  for ensommes samlingstrang!
 Teatersalen er fullt besatt
  med engler som kvelden lang
 bevitner med gråt og skuer forskremt
  et drama om flukt og tvang
 mens orkesteret spiller beklemt
  sfærenes sang.

 Mimer, formet av Gud i det høye,
  farer rundt der andre rår,
 svirrer og svimer med fåfengt møye -
  marionetter kun, som kommer og går
 på budet fra veldige, formløse jetter
  hvis kondorvinger slår og slår
 og taktfast og blodig iscenesetter
  usynlige sår!

 Det skiftende drama skal som et rop
  i minnet stå!
 Dets gjenferd blir jagd som en hop
  som aldri kan gjenferdet nå
 og løper i ring som altid begynner
  og ender i samme krå.
 Og meget galskap, og mere av av synder,
  og redsel er handlingens tråd

 Men se! Midt i den mimiske tropp
  kryper det noe fram for å døde!
 En blodrød form, som åler seg opp
  fra det sceniske øde!
 Den bukter seg! bukter! i dødelig ve
  mimene blir dens føde,
 og gråtende engler ser rovtenner le
  av menneskers blod farget røde.

 Slukket er lysene! Mørkt overalt!
  Over hver skjelvende form
 er teppet, et likklede, falt -
  falt med et sus som i storm.
 Og likbleke engler, idet de går,
  står opp og bekjentgjør tragediens norm:
 At stykket er kjent som "Menneskets kår",
  og dets helt som Den Seirende Orm.

 "Herre Gud!" utbrøt Ligeia og sprang opp med armene utstrakt i en krampaktig bevegelse, idet jeg kom til slutten på disse linjene - "Herre Gud! Himmelske Far! - må det være slik? - skal denne seierherren ikke en eneste gang bli beseiret? Er vi ikke skapt i ditt bilde og del av Deg? Hvem - Hvem kjenner viljens mysterier og dens kraft? Mennesket overgir seg ikke  til englene eller fullstendig til  døden, annet enn gjennom sin egen svakhet og vaklende vilje"
 Og nå falt de hvite armene ned, som om hun var utmattet etter dette følelsesutbruddet, og vendte tilbake til dødsleiet sitt. Og idet hun dro sine siste sukk, blandet disse seg med en lav mumling fra leppene hennes. Jeg bøyde meg over henne og skjelnet igjen de siste ordene i avsnittet fra Glanvill: "Mennesket overgir seg ikke  til englene eller fullstendig til  døden, annet enn gjennom sin egen svakhet og vaklende vilje."
 Hun døde: og fullstendig nedbrutt av sorg holdt jeg ikke lenger ut den trøstesløse ensomheten i mitt hjem i den grå og forfalne byen ved Rhinen. Jeg manglet ikke det verden kaller rikdom. Ligeia hadde etterlatt meg mer, langt mer enn folk flest kan drømme om. Derfor kjøpte jeg, etter noen måneders ørkesløs og målløs flakking, og pusset opp et gammelt kloster, som jeg ikke nevner navnet på, i en av de mest uberørte og øde delene av det fagre England. Den dystre og storslåtte bygningen, den nesten ville naturen omkring, de mange gamle og melankolske minnene som knyttet seg til dem begge, hadde mye til felles med følelsen av forlatthet som hadde bragt meg til denne fjerne og isolerte del av landet. Og selv om jeg lot den overgrodde og forfalne fasaden på klosterbygningen stå uten særlig forandringer, ga jeg etter for en nesten barnslig iver, og kan hende men den tanken at det kunne lette på sorgen, i å sette i stand en nesten kongelig prakt innenfor. Selv som barn hadde jeg hatt en utpreget sans for slike påfunn, og nå vendte den tilbake som et botemiddel for sorgen. Desverre forstår jeg nå hvor mye av gryende galskap som kunne spores i de vakre og overdådige draperiene, i de dystre egyptiske utsmykningene, i de barokkt dekorerte vegglistene og møblene, i de forvirrende teppemønstrene i brodert gull. Jeg var blitt en slave av opium, og alt jeg foretok meg bar preg av rusdrømmene mine. Men disse tåplighetene er det unødvendig å dvele ved. La meg bare snakke om det ene, forbannede rommet der jeg i et øyeblikks vanvidd førte som min brud - som etterfølgeren til den aldri glemte Ligeia - den lyshårede og blåøyde Lady Rowena Trevanion av Tremaine.
 Det er ikke den minste ting ved arkitekturen og dekorasjonene i det brudekammeret som ikke står tydelig for meg den dag i dag. Hvor var hjertet hos brudens stolte familie, da de i sin higen etter gull tillot den elskede datteren deres å gå over terskelen til en bolig som var slik utstaffert? Jeg har sagt at jeg tydelig husker hver detalj i rommet - likevel er jeg sørgelig glemsom når det gjelder viktige ting; og her var det intet system, ingen struktur i praktutfoldelsen til å gi holdepunkt for hukommelsen. Rommet lå i et av klosterbygningens mange tårn, var femkantet i formen og svært stort. Hele den søndre delen av rommet besto av ett enkelt vindu - en veldig ubrutt flate av venezisk glass - en hel rute i blygrå farge slik at lyset som skinte gjennom den, enten det kom fra solen eller månen, falt med et spøkelsesaktig skjær på gjenstandene innenfor. Over den øverste delen av dette store vinduet hang et flettverk av en gammel ranke som klorte seg opp de massive veggene på tårnet. Det høyloftede taket i mørkt og dystert eiketre steg i en høy hvelving og var kunstferdig dekorert med de mest fantastiske og groteske halvveis gotiske, halvveis barbariske mønstre. Fra midten av denne hvelvingen hang en lang lenke med store ledd av gull med et stort sarasensk røkelseskar i samme metall, som hadde mange åpninger som var slik konstruert at en ubrutt rekke av mangefargede flammetunger vred seg slangeaktig inn og ut av dem.
 Noen få ottomaner og gyldne kandelabere i orientalsk stil sto rundt omkring; og der sto sengen, også - brudesengen - av indisk type, som var lav og hugget ut av ren ibenholt med en himling over som minnet om et likklede. I hvert av hjørnene i rommet sto en enorm sarkofag av svart granitt, fra kongegravene i Luxor, med eldgamle lokk fulle av utskjæringer. Men i gobelengene som hang i rommet lå den største utskjeielsen av alle. De store veggene var svært høye - nesten overdrevent høye - og var dekket fra gulv til tak med tunge, tykke draperier av samme matriale som teppet på gulvet, som trekket på ottomanene og ibenholtsengen, som himlingen over sengen og de overdådige kappene over gardinene som delvis skygget for vinduet. Stoffet var rikt brodert med gull. Det var dekorert over det hele med arabeske figurer, omtrent en fot i diameter, som dannet helt kullsvarte mønstre i stoffet. Men disse figurene fungerte kun som en arabesk sett fra en bestemt synsvinkel. Ved hjelp av en spesiell utforming, som er blitt vanlig, men i virkeligheten kan spores tilbake til den tidlige antikken, skiftet de stadig form. For en som kom inn i rommet, så de ganske enkelt ut som uhyrer; men kom man lenger inn, forandret dette inntrykket seg gradvis; og ettersom gjesten skritt for skritt beveget seg gjennom rommet, syntes han omringet av en uendelig rekke av de samme uhyggelige figurene man finner i den norrøne overtroen, og som viser seg i drømme for angstridde munker. Den skremmende effekten ble kraftig forsterket av en sterk, uopphørlig luftstrøm som på kunstig vis ble ledet inn bak draperiene - og ga hele den urolige scenen et livaktig og fryktinngytende preg.
 I rom som dette - i et brudekammer som dette - tilbrakte jeg de uhellsvangre timene av den første måneden av ekteskapet med Lady Tremaine - uten særlige bekymringer. At min kone fryktet mitt lunefulle temprament - at hun ungikk meg, og elsket meg svært lite - kunne jeg ikke unngå å legge merke til; men det gav meg snarere glede enn det motsatte. Jeg avskydde henne med et hat som var mer djevelsk enn menneskelig. Tankene mine vandret tilbake (med slik intens lengsel!) til Ligeia, den elskede, den edle, den vakre, den gravlagte. Jeg formelig hyllet meg inn i minnet om hennes renhet, hennes visdom, hennes opphøyde - hennes overjordiske vesen, om hennes lidenskapelige, hennes forgudende kjærlighet. Først nå var det at følelsene mine brant like fritt og høyt som hennes egne. I drømmene fra opiumsrusen (for jeg var nå fullstendig lenket til giften), kunne jeg rope navnet hennes, i den stille natten, eller i bortgjemte glenner i skogen om dagen, som om jeg, ved min voldsomme iver, min brennende lidenskap, min altoppslukende lengsel kunne bringe henne tilbake til de stiene hun hadde forlatt - å, kunne det være for alltid? - på jorden.
 Ved begynnelsen av den andre måneden av ekteskapet ble Lady Rowena rammet av en plutselig sykdom, som hun kun sakte ble bedre av. Febren som herjet henne gjorde nettene hennes urolige; og i hennes omtåkede døs, snakket hun om lyder og bevegelser i og omkring tårnrommet, som jeg antok bare stammet fra hennes febervillelse, eller kan hende fra den skremmende atmosfæren i selve rommet. Hun kom seg etter hvert, og ble til slutt frisk. Men det gikk bare en kort stund før et nytt anfall satte inn, mer voldsomt enn det første, som igjen lenket henne til sykeleiet; og etter dette anfallet kom hun, som alltid hadde vært svakelig, seg aldri helt. Og i tiden som fulgte var sykdommsanfallene hennes av en skremmende karakter og gjentok seg med en enda mer skremmende hyppighet, og trosset alle kunnskaper og anstrengelser hos legene hennes. Da den kroniske sykdommen hennes stadig utviklet seg, og tilsynelatende hadde fått slikt fotfeste at det sto utenfor menneskelig makt å helbrede den, kunne jeg ikke unngå å legge merke til en lignende tiltagende nervøsitet, og en tilsvarende tendens til å bli skremt av betydningsløse ting. Hun snakket igjen, og nå oftere og mer insisterende, om lydene - de vage lydene - og om de uvalige bevegelsene i draperiene som hun hadde nevnt tidligere.
 En natt, mot slutten av september, tok hun opp igjen dette foruroligende emnet med større iherdighet enn ellers. Hun hadde nettopp våknet fra en døs, og jeg hadde sittet, med en følelse halvveis av engstelse, halvveis av uhåndgripelig skrekk,  og fulgt med på hvordan uttrykkene stadig endret seg i det avmagrede ansiktet hennes. Jeg satt ved siden av ibenholtsengen hennes, på en av de indiske ottomanene. Hun reiste seg delvis opp og talte i en lav inntrengende hvisking, om lyder hun nå hørte, men som jeg ikke hørte - om bevegelser som da så, men som jeg ikke kunne oppdage. Vinden for hastig bak draperiene, og jeg ville vise henne (hva jeg nesten ikke selv kunne få meg til å tro) at de neste umerkelige lydene og de svake bevegelsene i figurene på veggene, kun var forårsaket av de sedvanlige vindpustene. Men en likblekhet som bredte seg over ansiktet hennes, overbeviste meg om at mine anstrengelser for å berolige henne var nyttesløse. Det virket som om hun var nær ved å besvine, og det var ingen tjenere i nærheten. Jeg husket hvor det sto karaffel lett vin som legene hennes hadde anbefalt, og skyndet meg for å finne den. Men idet jeg sto rett under lyset fra røkelseskaret, ble jeg var to bemerkelsesverdige ting. Det virket som om noe følbart, men usynelig hadde strøket forbi meg; og jeg så at det på teppet, midt i det varme lyset fra røkelseskaret, lå en skygge - en svak, ubestemmelig, nesten overnaturlig skygge  - noe som kanskje kan beskrives som skyggen av en skygge. Men jeg var ør og omtåket av en kraftig opiumsdose og enset det omtrent ikke, og nevnte dem heller ikke til Rowena. Etter å ha funnet vinen, gikk jeg tilbake og og skjenket i et glass som jeg holdt opp til munnen til den halvt bevistløse kvinnen. Men hun hadde kommet seg såpass at hun tok glasset selv, mens jeg sank ned på en ottoman og så på henne. Det var da jeg ble oppmerksom på lette fottrinn på teppet nær ved sengen; og et øyeblikk senere, da Rowena var i ferd med å løfte glasset til munnen, så jeg, eller kanhende drømte at jeg så, tre eller fire store, klare og rubinfargede dråper falle, som fra en eller annen usynlig kilde i luften, ned i bergeret. Om jeg så det - så ikke Rowena det. Hun svelget vinen uten å nøle, og jeg lot være å nevne noe til henne om dette, som jeg antok måtte være en inbildning som følge av hennes redsel, opiumen og den sene timen.
 Men jeg kan ikke komme bort fra at rett etter at jeg så disse rubindråpene falle i vinen, forverret min kones tilstand seg raskt; slik at tjenerne hennes den tredje natten gjorde henne istand til begravelsen, og på den fjerde satt jeg alene ved det liksvøpte legemet hennes i det samme overdådige rommet hvor hun først var kommet som min brud. Groteske syner frembrakt av opiumsrusen flimret foran meg som skygger. Jeg stirret urolig på sarkofagene i hjørnene av rommet, på de skiftende figurene på forhengene, og på de mangefargede flammeyungene fra røkelseskaret som hang over meg. Så, da jeg husket hendelsene noen netter tidligere, falt blikket mitt på det opplyste stedet under røkelseskaret, der jeg hadde sett det vage omrisset av skyggen. Men den var imidlertid ikke der lenger; og jeg pustet lettet ut og vendte blikket mot den bleke og stive skikkelsen på sengen. Så strømmet tusen minner om Ligeia på meg - og ble fulgt, som en knusende flodbølge, av all den smerten jeg hadde følt da jeg så henne ligge slik. Natten var på hell; og jeg satt fremdeles fordypet i bitre tanker om den eneste og høyt elskede og stirret på Rowenas legeme.
 Det kunne ha vært midnatt, eller kanhende tidligere, eller senere, for jeg hadde ikke lagt merke til tiden, da jeg ble vekket fra denne grublingen av et dempet, men meget tydelig hulk. Jeg følte det kom fra ibenholtsengen - dødsleiet. Jeg lyttet anspent i overtroisk redsel - men lyden ble ikke gjentatt. Jeg anstrengte meg for å se om det var tegn til bevegelse i liket - men det var ikke den minste antydning. Likevel kunne jeg ikke ha tatt feil. Jeg hadde hørt lyden, om aldri så svak, og jeg var med ett årvåken. Intenst og uavbrutt holdt jeg oppmerksomheten festet på liket. Det gikk mamge minutter før det hendte noe som kunne kaste lys over mysteriet. Til slutt ble det klart at en vag, svært svak og nesten umerkelig rødme hadde spredd seg over kinnene, og langs de små innsunkne årene på øyelokkene. Med en ubeskrivelig gru og redsel, som ikke kan beskrives i ord, følte jeg at hjertet stoppet i meg, og kroppen stivnet der jeg satt. Men en slags pliktfølelse brakte meg til sans og samling igjen. Det kunne ikke lenger være tvil om at vi hadde forhastet oss - og at Rowena fremdeles var i live. Noe måtte gjøres øyeblikkelig; men tårnrommet lå fjernt fra den delen av bygningen der tjenerne holdt til - det var ingen i nærheten - det var umulig å kalle på hjelp uten å forlate rommet i flere minutter - og dette våget jeg ikke. Derfor kjempet jeg alene for å holde på den gnisten av liv som fremdels brant. Men etter en kort stund var det alikevel tydelig at et tilbakefall hadde funnet sted; fargen forsvant fra både øyelokk og kinn og etterlot huden blekere enn marmor; leppene skrumpet enda mer inn enn før og knep seg sammen i gyselig dødsgrimase; en motbydelig klamhet og kulde spredde seg raskt gjennom kroppen; og den sedvanlige dødsstivheten satte straks inn. Jeg falt skjelvende tilbake på divanen som jeg så brått var blitt vekket fra, og ga meg nok en gang over til lidenskaplige dagdrømmer om Ligeia.
 Slik gikk det en time, da jeg (kunne det være mulig?) For annen gang ble oppmerksom på en svak lyd borte fra sengen. Jeg lyttet - i den ytterste skrekk. Lyden gjentok seg - det var et sukk. Jeg styrtet bort til liket og så - helt tydelig - en skjelving rundt leppene. Minuttet etter slappet de av og avslørte en skinnende rekke av perlehvite tenner. Forbløffelse kjempet nå med den gruen som hittil hadde hatt meg i sitt grep. Jeg følte at det svartnet for øynene mine, at fornuften rygget tilbake; og det var bare gjennom en voldsom kraftanstrengelse at jeg til slutt greide å ta meg tilstrekkelig sammen til å utføre den oppgaven som plikten nok en gang krevde av meg. Nå lå det en svak glød på pannen, kinnene og halsen; en påtagelig varme strømmet gjennom hele kroppen; og det var tilogmed en antydning til hjerteslag. Hun var i live; og med fornyede krefter tok jeg fatt på gjenopplivningen. Jeg masserte og fuktet tinningene og hendene, og tydde til alle de metoder som erfaring, og grundig medisinsk lesning, hadde lært meg. Men forgjeves. Med ett forsvant fargen, hjerteslagene stoppet opp, leppen fikk igjen det døde uttrykket, og, et øyeblikk etter, fikk hele kroppen den isende kulden, den gustenbleke fargen, den krampaktige stivheten, den samensunkne formen og alle de motbydelige særegenhetene til noe som har hatt graven som tilholdssted i mange dager.
 Og igjen falt jeg i drømme om Ligeia - og igjen (er det rart jeg skjelver mens jeg skriver?), igjen hørte jeg et lavt hulk borte fra ibenholtsengen. Men hvorfor skulle male ut alt det forferdelige som hendte den natten? Hvorfor skulle jeg dvele ved hvordan dette dramaet av gjenopplivning gjentok seg gang på gang til grålysningen nærmet seg; hvordan hvert forferdelige tilbakefall bare førte til en dypere og tilsynelatende mer ugjenkallelig død; hvordan hvert anfall virket som en kamp mot en eller annen usynlig fiende; og hvordan hver kamp ble fulgt av gudene må vite hva slags grusomme endringer av likets utseende? La meg bare forte meg å avslutte.
 Mesteparten av denne grufulle natten var over, og hun som hadde vært død, rørte seg igjen - og denne gangen kraftigere enn før, på tross av at hun nettopp hadde vært i en mer håpløs og avskyelig oppløsningstilstand enn noen gang. Jeg hadde for lengst gitt opp å kjempe eller røre meg og ble sittende stiv på ottomanen, som et hjelpeløst offer for en storm av motstridende følelser, der en intens gru kan hende var den minst grusomme, den minst oppslukende. Jeg gjentar, at liket rørte seg, og kraftigere enn før. Ansiktet blusset opp med en uvanlig levende rødme - lemmene myknet - og, bortsett fra at øyenlokkene fremdeles var fast lukket, og at svøpene og likkledet fortsatt gav et dødslignende preg til skikkelsen, kunne jeg nesten ha trodd at Rowena virkelig hadde kastet av seg Dødens lenker fullstendig. Men om jeg, ikke engang da, helt kunne få meg til å tro det, kunne jeg i det minste ikke være i tvil, da det insvøpte vesenet reiste seg fra sengen og snublet seg fram med usikre søvngjengeraktige skritt og  lukkede øyne beveget seg bestemt mot midten av rommet.
 Jeg skalv ikke - jeg rørte meg ikke - for en flom av ubeskrivelige forestillinger forbundet med skikkelsens mine, holdning og vesen raste gjennom hodet mitt og hadde lammet - hadde forvandlet meg til sten. Jeg rørte meg ikke - men stirret på skapningen. Tankene mine var i opprør. Kunne det, faktisk, være den levende Rowena som sto foran meg? Kunne det, virkelig, være Rowena i det hele tatt - den blonde, den blåøyde Lady Rowena Trevanion av Tremaine? Hvorfor, hvorfor skulle jeg være i tvil? Svøpet lå tett om munnen - men kunne det ikke være munnen til den levende Lady av Tremaine? Og kinnene - var rosene som før - ja, dette kunne sannelig være kinnene til den levende Lady av Tremaine. Og haken, med friske smilehull, kunne den ikke være hennes? - Men kunne hun da ha vokst seg høyere siden sykdommen? Hvilken ubeskrivelig galskap grep meg ved denne tanken? Ett sprang førte meg bort til henne! Hun vek tilbake fra meg og løsnet på og lot falle det gyselige svøpet som hadde skjult ansiktet hennes, og det flommet frem store masser av langt og flokete hår i den urolige luften i rommet; det var svartere enn ravnevinger ved midnatt! Og nå åpnet øynene til figuren foran meg seg sakte. "Nå, endelig," skrek jeg høyt, "kan jeg ikke - kan jeg ikke langer ta feil - dette er de dype, og svarte og ville øynene - til min tapte elskede - til Lady - til LADY LIGEIA."
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

                                           Huset Ushers fall

               Son cœur est un luth suspendu;
                              Sitôt qu on le touche il résonne.
                                                                            - De Béranger
 

 Det var en dim, dunkel og døsig dag utpå høsten, og skyene hang knugende lavt på himmelen, og jeg hadde tilbrakt hele dagen på hesteryggen på vei gjennom en usedvanlig øde egn av landet, og nå da kveldsskyggene strakte seg utover, fikk jeg endelig øye på det dystre huset Usher.Jeg vet ikke hvorfor, men alt ved første glimt av bygningen, ble jeg fylt av et ulidelig tungsinn. Ulidelig er det rette ordet, for følelsen ble ikke lettet av den poetiske og derfor halvveis behagelige stemningen som ligger i en vill natur om den er aldri så øde og skremmende. Jeg betraktet omgjivelsene. Jeg så på selve huset og på det skrinne landskapet omkring - og på de triste veggene og de tomme vinduene som lignet øyne. Jeg så på noen struttende gresstuster og råtne hvite trestammer og hjertet sank i meg. Jeg kan bare sammenligne det med oppvåkningen fra en opiumsdrøm - den harde møtet med den grå hverdagen - da det beskyttende sløret faller til side. Det var en kald, synkende og syklig følelse - en mismodig tanke som ikke på noen måte ga rom for noe opphøyet . Hva er det, tenkte jeg? Hva var det ved huset Usher som gjorde meg så urolig? Det var vanskelig å si og jeg orket heller ikke å tenke på det. Jeg var nødt til å falle tilbake på den utilfredsstillende tanken, at selv om det faktisk finnes visse ting som sammen kan påvirke oss på denne måten, så ligger alikevel denne virkningen utenfor vår fatteevne.Kan hende, tenkte jeg, ville det være nok å forandre noen få detaljer ved bildet for å endre, eller fullstendig slette, det triste inntrykket; og som for å prøve ut denne ideen, red jeg fram til den steile bredden av et mørkt og grumsete tjern som lå blinkende og blikkstille ved huset, og tittet ned på vannflaten, men synet av de speilvendte og forvrengte grå grastustene, de bleke trestammene og de tomme stirrende vinduene, virket enda mere gyslig på meg.
 Likevel var jeg bestemt på å tilbringe et par uker i dette dystre herskapshuset. Eieren, Roderick Usher, hadde vært min beste venn i guttedagene, men det var gått mange år siden vi sist møttes. Men nylig hadde jeg i en annen del av landet fått et brev fra ham, som var så bønnfallende at jeg ikke hadde noe annet valg enn å reise til ham. Håndskriften bar bud om at han var svært nervøs. Han fortalte at han var svært syk og led av en sterk depresjon, og at han ønsket at jeg, som hans beste, ja faktisk eneste nære venn, kunne besøke ham, så han kanskje kunne friskne til i mitt behagelige selskap. Det var måten dette, og mye mer, ble uttrykt på, den åpenbare inderligheten i brevet, som ikke ga rom for nøling; og jeg fulgte straks oppfordringen, skjønt jeg fant den høyst besyndelig.
 Selv om vi hadde vært nært knyttet til hverandre som gutter, visste jeg alikevel lite om min venn. Han hadde alltid vært ytterst tilbakeholden. Men jeg var klar over at han var av en meget gammel familie, som gjennom uminnelige tider hadde vært kjent for sitt følsomme gemytt. Dette hadde i lang tid gitt seg uttrykk i fremragende kunst, og i senere tid i raus, men anonym velgjørenhet, og en forkjerlighet for utradisjonell musikk. Jeg hadde også notert meg den merkverdige kjensgjerning at stamtreet til Usherfamilien, om den var aldri så gammel og ærverdig, aldri hadde gitt opphav til noen varig sidegren; hele familien kom, med andre ord, fra en rett nedadstigende linje, og slik hadde det, med noen få og kortvarige unntak, alltid vært. Jeg funderte over i hvor stor grad dette landskapet stemte overens med eiernes egenart og hvordan det ene å århundrenes løp hadde påvirket den andre. Det var kanskje denne mangelen på sidegrener av familien, at både navnet og eiendommen alltid hadde gått fra far til sønn, som, over tid, hadde ført til at det opprinnelige navnet på godset hadde gått over i den merkelige og tvetydige benevnelsen "huset Usher", som bøndene på stedet lot til å bruke både om familien og familegodset.
 Jeg har nevnt at mitt litt barnslige eksperiment - å stirre ned i tjernet - bare resulterte i at mitt første selsomme inntrykk ble forsterket. Det er ikke tvil om at den overtroen jeg kjente, for hvorfor kalle det noe annet, i seg selv økte den uroen jeg følte. Jeg har lenge vært klar over at det har seg slik med alle følelser som har utspring i redsel. Og det var vel også derfor en merkelig forestilling dukket opp i meg da jeg igjen løftet blikket fra speilbildet i tjernet til selve huset, en så sær forestilling at jeg bare nevner den for å vise i hvor stor grad jeg var påvirket av stemningen. Jeg hadde hauset fantasien min slik opp at jeg fikk det for meg at det hang en egen atmosfære over huset og omgivelsene - en atmosfære som ikke hadde noe til felles med vanlig luft, men dunstet opp fra de råtnende trestammene, de grå murveggene og det stille tjernet - en sykelig og overnaturlig os, tung, treg, vagt synlig og blyfarget.
 Jeg rystet av meg dette som måtte ha vært en inbildning, og konsentrerte meg om hvordan bygningen faktisk så ut. Huset ga først og fremst inntrykk av å være umåtelig gammelt. Alle farger var sterkt falmet av elde. Et lag av mugg og mose dekket veggene og hang i tynne laser fra takskjegget. Men det ga alikevel ikke inntrykk av å være forfallent. Ikke noe av murverket var styrtet sammen, men det virket som om det var en uoverensstemmelse mellom helheten og delene; skjønt samenføyningen ennå var perfekt, var de enkelte stenene iferd med å smuldre. Det kunne minne om hvordan gammelt treverk fremdeles virker helt og uskatt når det har råtnet gjennom mange år i en bortgjemt og avstengt kjeller. Bortsett fra slike tegn på forvitring, virket bygningen slett ikke usolid. Kanhende en årvåken iakttager ville ha oppdaget en nesten umerkelig sprekk som løp i sikk sakk ned fasaden fra taket og til slutt forsvant ned i det triste tjernet.
 Jeg la merke til alt dette mens jeg red over en kort gangbro til huset. En tjener tok seg av hesten min, og jeg gikk inn i en gotisk hvelvet forhall. En kammertjener førte meg deretter med listende skritt uten å si et ord gjennom mange mørke og kronglete korridorer frem til sin herres studerkammer. Mye av det jeg la merke til underveis, bidro, uten at jeg helt vet hvorfor, til å forsterke den uklare fornemmelsen jeg alt har beskrevet. Selv om alt det jeg så rundt meg, var ting jeg var fortrolig med fra min barndom: utskjæringene i taket, de mørke veggteppene, det ibenholtsvarte gulvet og de barokke våpensamlingene som klirret når jeg gikk forbi, og alt dette var velkjent for meg, forundret det meg alikevel at de kjente bildene gjorde meg så urolig. I en av trappene møtte jeg familiens lege. Han hadde et uttrykk av forvirring og sluhet på samme tid. Han hilste nervøst på meg i forbifarten og gikk videre. Kammertjeneren slo opp en dør og viste meg inn til sin herre.
 Rommet jeg kom inn i var meget stort og høyt under taket. Vinduene var høye, smale og spissbuet og de satt så langt fra det svarte eiketresgulvet at man ikke kunne nå opp til dem. Et svakt rødlig lysskjær trengte inn gjennom vindusrutene og lot de større gjenstandene i rommet tre klart frem; men øyet forsøkte forgjeves å nå de mørke krokene og skyggene oppunder buene i taket. Det hang mørke draperier på veggene. Rommet var tett møblert; men møblene var gammeldagse, ukonfortable og utslitte. Flere bøker og musikkinstrumenter lå spredt omkring, men det maktet ikke å gi rommet liv. Det virket som om jeg pustet en luft fylt av sorg. En streng, dyp og vedvarende dyster stemning ruget over og gjennomtrengte alt.
 Da jeg kom inn reiste Usher seg fra en sofa hvor han hadde ligget utstrakt, og han hilste meg med ivrig glede, som til å begynne med virket overdretvent hjertelig på meg - som en noe blasert og livstrett verdensmann.Men ett blikk på ansiktet hans overbeviste meg om at han var helt oppriktig. Vi satte oss; og en stund var han taus, og jeg stirret på ham med en følelse av medynk og forferdelse. Aldri før hadde vel noe menneske blitt så endret på så kort tid som Roderick Usher!Det var vansklig å forbinde denne avmagrede personen med min barndommsvenn. Men ansiktet hans hadde alltid hvert særpreget. Likblek, store balnke brennende øyne, lepper som var litt tynne og svært bleke, men med en usedvanlig vakker bue, en bred ørnenese, en fint formet hake, men som i sin mangel på sterke linjer antydet en noe svak karakter, håret var mykere og finere enn spindelvev, noe som i tillegg til en uvanlig bred og høy panne, utgjorde et ansikt som ikke var så lett å glemme. Men nå var disse trekkene blitt så fremtredende at han nesten var blitt en karikatur av seg selv, og jeg var et øyeblikk i tvil om hvem jeg hadde framfor meg. Fremfor alt var det den uhyggelige blekheten og den overnaturlige glansen i øynene som forferdet og bent fram skremte meg. Det silkebløte håret hadde også fått vokse vilt, og det falt ikke ned rundt ansiktet, men svevet omkring det som spindelvev, og jeg kunne ikke med min beste vilje forbinde dette bisarre utseendet med et vanlig menneske.
 Det slo meg straks at han var noe ukonsentrert og usammenhangende, og jeg fant snart ut at det skyldtes at han kjempet en uavbrutt og nytteløs kamp for å overvinne en kronisk angst, en enorm nervøs opphisselse. Jeg hadde faktisk vært forbredt på noe slikt, ikke bare på grunn av brevet hans, men også fordi jeg husket viss trekk hos ham som gutt, og ved å trekke mine slutninger utfra hans særegne utsene og væremåte. Han virket vekselsvis livlig og nedslått. Stemmen var i det ene øyeblikk skjelvende ubesluttsom, når livsgnisten virket nesten helt sluknet i ham. Så ble den brått energisk og sterk.Da snakket han med det abrupte, vektige, nesten overdrevent sindige, hult-klingende stemmeleiet, - den blytunge, selvsikre, perfekt uttalte, og gutturale ytringsformen, som kjennetegner en fyllikk eller en uforbederlig opiumsbruker i den mest intense, oppspilte rusen.
 Så kom han inn på hvorfor han hadde bedt meg komme, og hans sterke ønske om å treffe meg igjen og hvordan han håpet at jeg kunne oppmuntre ham. Han gjorde grundig rede for hva han trodde feilte ham. Han mente det var en arvelig fysisk defekt, som han hadde gitt opp håpet om å finne noe botemiddel for.I neste øyeblikk tilføyet han at det bare deriet seg om en nervøs lidelse, som sikkert snart ville gå over av seg selv. Den ga utslag i en mengde unaturlige sanseinntrykk. Han beskrev dem i detalj, og enkelte av dem intresserte og forvirret meg; men det skyldtes vel også hans ordvalg og uttrykksform. Han led av en syklig skjerpning av sansene; han tålte bare myk smakløs mat; klærne hans måtte være av spesielle stoffer; lukten av blomster plaget ham; selv svakt lys stakk ham i øynene; og alle lyder skremte ham untatt tonene fra strengeinstrumenter.
 Han virket besatt av en abnorm redsel. "Jeg går til grunne," sa han. "Jeg må gå til grunne i denne sørgelige galskapen. Slik og bare slik går jeg fortapt. Jeg frykter for framtiden, ikke for begivenhetene selv, bare for det de vil føre til. Jeg skjelver ved tanken på at noe, selv den mest trivielle ting, skal forverre tilstanden min. Det er ikke noen fare jeg er redd for, men frykten selv. I denne nervøse og ynkelige tilstanden føler jeg at den tiden før eller siden vil komme da jeg mister både livet og forstanden i kampen mot den forferdelige ANGSTEN."
 Gjennom spredte og tvetydige hint oppfattet jeg et annet underlig trekk ved hans mentale tilstand. Han var lammet av visse overtroiske forestillinger om huset han bodde i, og som han ikke hadde våget seg ut av på mange år, men grunnen han ga var så svevende og dunkel at den ikke lar seg gjengi - og han mente det hadde rot i noe eiendommelig ved selve husets form og vesen, som over lang tid hadde undergravd hans psykiske balanse - en virkning av selve den fysiske naturen til de grå murene, tårnene og det mørke tjernet de speilet seg i som til slutt helt hadde nedbrutt hans mentale tilstand.
 Han innrømmet, riktignok nølende, at mye av det sære tungsinn som plaget ham, kunne føres tilbake til en mer naturlig og langt mer håndgripelig årsak - en alvorlig og langvarig sykdom (som tilsynelatende måtte ende med døden) som herjet hans høyt elskede søster - hun hadde i mange år vært hans eneste selskap, og var hans siste slekning. "Når hun dør," sa han med en bitterhet jeg aldri vil glemme, "vil jeg være den siste skrøplige rest av den eldgamle Usherslekten." Mens han snakket, gikk lady Madeline - for det het hun - langsomt gjennom værelset et stykke fra oss, og forsvant uten å legge merke at jeg var der. Jeg iakttok henne med stor forbauselse, som også var blandet med frykt, uten at jeg helt forsto hvorfor. En nedtrykt følelse snek seg inn i meg mens jeg fulgte henne med blikket idet hun forlot rommet.Da døren omsider lukket seg bak henne, så jeg automatisk og spørrende bort på hennes bror, men han hadde skjult ansiktet i hendene og jeg så bare at de magre fingrene var enda blekere enn ellers og at det sildret tårer mellom dem.
 Lady Madelines sykdom hadde i lang tid virket uforstålig på legene. Den uvanlige diagnosen lød på: kronisk apati, en gradvis borttæring av kroppen og hyppige men forbigående anfall av katalepsi. Hittil hadde hun holdt stand mot sykdommen, og var ikke sengeliggende, men dette hadde endret seg kort før jeg ankom den kvelden (fortalte hennes bror meg fortvilet den samme natten), og nå virket det som om hun til slutt hadde bukket under for sykdommen, og jeg innså at det ene glimtet jeg hadde fått av henne, sannsynligvis også ville bli det siste, iallefall mens hun ennå var i live.
 I løpet av de neste dagene nevnte hverken jeg eller Usher henne, og i denne tiden gjorde jeg mitt beste for å lette min venns tungsinn. Vi malte og leste sammen, eller jeg lyttet som i drømme til hans sære inprovisasjoner på gitaren. Og slik hadde det seg, at jeg, etterhvert som jeg ble mer fortrolig med ham, ble sørgelig klar over hvor nytteløst det var å prøve å muntre opp et menneske som utstrålte tungsinn, som en naturlig og naturgitt tilstand, utover omgivelsene i en ubrutt bølge av melankoli.
 Jeg vil alltid huske de mange stemningsfulle timene jeg tilbrakte alene sammen med herren til huset Usher. Men jeg vil alikevel ikke være i stand til å gi noen presis beskrivelse av våre sysler, eller den tankeverden som han ledet meg gjennom. Det ligger et slør, som av det flimrende forvirrende lyset av brennende svovel, over de svevende og abstrakte tankerekkene. Hans lange improviserte klagesanger vil alltid gjenlyde i min ører. Blant annet husker jeg med skrekkblandet forundring hvordan han forvrengte og forsterket effekten av den ville melodien i von Webers siste vals. Han arbeidet på de egenartede maleriene sine, som strøk for strøk skapte diffuse mønstre, som fikk meg til å grøsse, og skremte meg desto mer, fordi jeg ikke fattet hva det skremmende besto i, og skjønt jeg ser disse bildene levende for meg, ville det bare bli en liten del av inntrykket jeg kunne meddele i skrevne ord. Med sine enkle og nakne former, trollbandt han oppmerksomheten. Hvis et menneske noen gang malte en ide, så var det Roderick Usher. Jeg følte i det minste, i de omgivelsene jeg befant meg i, en nesten uutholdelig intensitet i de rene abstraksjonene som hypokonderen forsøkte å fange på lerretet, som jeg aldri har følt skyggen av ved å betrakte Fuselis skremmende, men alt for konkrete motiver.
 Et av min venns fremmedartede arbeider hadde en noe mindre abstrakt karakter, og lar seg derfor beskrive, selv om ordene bare gir et svakt gjenskinn. Et lite bilde forestilte en umåtelig lang og rektangulær hule eller tunell, hvor veggene var lave, glatte og hvite, uten noen brudd i flatene, uten mønstre eller former. Visse små detaljer i tegningen gav inntrykk av at denne hulen befant seg dypt under jordens overflate. Ingen fakler, eller noen annen kunstig lyskilde, var synlige, men alikevel flommet et intenst lys over det hele og badet motivet i en uhyggelig og naturstridig glans.
 Jeg har allerede nevnt at hørslen hans var blitt så var at han ikke tålte annen msikk enn visse melodier, spilt på strengeinstrumenter. Det var kanskje på grunn av disse begrensningene at gitarspillet hans fikk sin spesielle egenart. Men det kan alikevel ikke gi noen fullgod forklaring på særpreget ved inprovisasjonene hans. Det må ha ligget ikke bare i tonene, men også i ordene i de merkelige stykkene hans (for han fremførte ofte inproviserte tekster på rim til musikken), et resultat av den intense mentale fokuseringen og konsentrasjonen som jeg tidligere har nevnt og som regel bare intreffer i helt spesielle øyeblikk av kunstig påvirkning. Teksten til en av disse sangene husker jeg godt. Den gjorde kanskje ekstra sterkt intrykk på meg, fordi det gjennom underteksten, den skjulte meningen, av den for første gang gikk opp for meg, hva Usher selv nå var fullt klar over, at hans skarpe forstand var i ferd med å vakle. Versene, som hadde titelen "Det hjemsøkte slottet," lød omtrent, eller nesten helt nøyaktig, slik: -

          I

          I den grønneste av daler
          hvor de gode engler bor
          stod et slott med fagre saler
          som det prektigste på Jord
          i monarken Tankens rike
          et land så grønt.
          Ingen engleflokk kan stige
          over noe halvt så skønt.
 

          II

          Gule, gulltrådspundne, lette
 vimpler vaiet i det fri
 (Men dette, ja, alt dette
 var i en svunnen tid)
 Og hvert vindpust som strøk over
 borg og brystvern la en duft
 over alle de som sover
 i den sommermilde luft.
 

          III

          Folk som vandret i den dalen
          Så i vinduslysets ild
          ånder danse rundt i salen,
          Til et vakkert strengespill,
          Rundt kongen på sin trone
          (til purpur født!)
          Som på hodet bar en krone
          Av gull som funklet rødt.
 

          IV

          Og av perler og rubiner
          gnistret kongeslottets port,
          Der man hørte fioliner
          Spille opp og tone bort.
          Og hver stemme lot seg kalle
          til lovsang for å prise
          den kongen, som de alle
          Sa var visest av de vise.
 

          V

          Men onde ting i sørgekapper
          Stormet kongens høye slott,
          Kongen, som var god og tapper,
          ble i støv og mørke trådt!
          Alt det engler kunne prise,
          Over alle land og hav
          er en halvglemt gammel vise
          om en ukjent, smuldret grav.
 

          VI
 

 En reisende i dag som stanser
 opp en stund og slår et blikk
 på slottet, ser fantom som danser
 til en skjærende musikk;
 og fra porten strømmer, strømmer
 som en flod og uten hvil
 en heslig flokk forvrengte drømmer
 som ler, men uten smil.
 

 Jeg husker godt de assosiasjoner denne balladen vakte, førte oss inn på en egen tankebane, hvor Usher fremsatte en av sine ideer, som jeg ikke nevner fordi tanken er ny (andre har vært inne på det samme), men fordi han forfektet den så iherdig. Den gikk i hovedsak ut på at også planter er bevisste. Man i hans usammenhengende forestillingsverden hadde ideen antatt dristigere former; for ham omfattet den under visse betingelser også uorganiske former. Jeg mangler ord for å uttrykke hvor sterkt og inderlig han var overbevist om dette. Denne ideen var imidlertid (som jeg tidligere har antydet) forbundet med de grå stenene i slektsgodset. Han mente at selve plasseringen av disse stenene, måten de var føyd sammen på, og mosen og muggen som dekket dem, de morkne trærne som omga dem, og det mørke tjernet som det hele speilte seg i, og fremfor alt det faktum at det hadde stått slik uforandret i så lang tid, hadde gitt grobunn for denne bevistheten. Beviset for denne påstanden var synlig, sa han (og jeg kvakk til da han sa det), som en gradvis men utvilsom konsentrasjon av en egen atmosfære omkring vannet og murene. Man kunne se resultatet, i den stille men uavvendelige og ødeleggende inflytelsen det gjennom århundrene hadde hatt i å forme skjebnen til slekten hans, og som hadde gjort ham til det jeg nå så, den han nå var.Slike tanker trenger ingen kommentar, og jeg gjør det da heller ikke.
 Bøkene vi leste - de bøkene som i årevis hadde vært hans hovedbeskjeftigelse gjennom sykdommen - bar, som man kunne gå ut ifra, også preg av det bisarre. Sammen fordypet vi oss i verker som Ververt et Chartreuse av Gresset, Belphegor av Machiavelli, Himmel og helvete av Swedenborg, Niels Klims underjordiske reise av Holberg, Chiromancy av Robert Flud, Jean D'Indaginé og Dela Chambre, Reisen ut i det blå av Tieck, og Solens by av Campanella. En av favorittene en liten oktavutgave av dominikaneren Eymeric de Gironne Directorium Inquisitorium, og hos Pomponius Mela var det passasjer om de gamle afrikanske satyrer og fauner Usher kunne sitte og drømme over i timevis. Men størst glede ga det han å lese i en ytterst skjelden og merkelig bok i gotisk kvartbind - liturgien til en forlengst glemt kirke - Vigiliæ Mortuorum secundum Chorum Ecclesiæ Maguntinæ.
 Jeg kunne ikke unngå å fundere over den inflytelsen dette sære verket hadde på ham, da han en kveld plutselig fortalte meg at lady Madeline var avgått med døden, og erklærte at liket skulle oppbevares i et av de mange hvelvene i kjelleren, i fjorten dager, før den endelige begravelsen. Han angav en praktisk motivering for denne merkelige fremgangsmåten, og jeg fant ingen grunn til å gjøre insigelser.Han hadde kommet til denne beslutningen, sa han, på grunn av sykdommens uvalige karakter, og at hennes leger i den forbindelse hadde stilt skarpe og påtrengende spørsmål; dertil kom at familiens gravsted  lå fjernt og utilgjenglig til. Jeg kan ikke nekte for, at når jeg tenkte tilbake på den morske personen som jeg hadde møtt i trappen den dagen jeg kom, følte jeg ingen trang til å motsette meg en forsiktighetsregel, som jeg så på som harmløs, og som, omstendighetene tatt i betraktning, ikke virket unaturlig.
 På Ushers anmodning hjalp jeg ham selv med å arrangere den midlertidige gravleggingen. Etter at liket var lagt i kisten, bar han og jeg den til hvilestedet. Hvelvet hvor den døde ble plassert (og som hadde vært lukket i så lang tid, at luften var så tung at faklene våre nesten ble kvalt, og gjorde det nesten umulig å skjelne noe), var lite, fuktig og helt uten tilgang på lys, og lå dypt nede under den delen av huset hvor soveværelset mitt lå. En gang i føydaltiden var dette hvelvet øyensynlig blitt benyttet som fangehull, og senere som lager for krutt eller et annet lett antennelig stoff, da deler av gulvet og hele den lange korridoren som førte dit, var dekket med kobber. Den massiver jerndøren var beskyttet på lignende vis. Den enorme tyngden forårsket en usedvanlig skarp skrikende lyd når den beveget seg.
 Da vi hadde satt fra oss kisten i dette dystre rommet, åpnet vi lokket, som ennå ikke var skrudd fast, og så ned på ansiktet der nede. Først nå oppdaget jeg den slående likheten mellom bror og søster, og Usher, som kanskje forsto hva jeg tenkte på, mumlet noe noe om at han og den avdøde hadde vært tvillinger, og at det alltid hadde vært en spesiell kontakt mellom dem. Men vi så ikke på henne lenge, for synet var skremmende. Sykdommen som hadde revet henne bort i sin ungdom, hadde etterlatt, som tilfellet gjerne er ved kataleptiske sykdommer, et falskt skjær av rødme over brystet og ansiktet, og det mistenkelig dvelende smilet som virker så fryktelig i døden.Vi la lokket tilbake og skrudde det på, og etter å ha lukket jerndøren, gikk vi med tunge skritt opp igjen - til de nesten like dystre værelsene i den øvre delen av huset.
 Etter noen dager i dyp sorg, merket jeg en tydelig forandring i min venns sinnstilstand. Hans vesen var ikke som før. Han forsømte eller glemte sine vanlige gjøremål. Han travet fra rom til rom med raske, urolige, formålsløse skritt. Ansiktet var om mulig enda blekere, men gløden i øynene hans var helt slukket. Han hadde ikke lenger den til tider kraftige stemmen; og han snakket nå med en skjelvende, skremt røst.Jeg følte noen ganger at han kjempet med en eller annen hemmelighet som han forsøkte å manne seg opp til å fortelle.Men andre ganger tilskrev jeg det hele som utslag av en slags galskap, for jeg kom noen ganger over ham mens han stirret tomt ut i luften i timesvis og lyttet anspendt til en eller annen inbilt lyd. Det var ikke til å undre seg over at hans tilstand skremte og smittet over på meg. Jeg følte hvordan den unaturlige, men alikevel sterke overtroen hans sakte men sikkert krøp innover meg.
 Det var spesielt, da jeg var iferd med å legge meg, natten til den syvende eller åttende dagen etter at vi hadde lagt lady Madeline i krypten, at jeg fullt ut merket kraften i slike følelser.Søvnen uteble - mens time etter time slepte seg avgårde. Jeg prøvde å bortforklare nervøsiteten som hadde grepet meg. Jeg forsøkte å tro at mye, om ikke alt, av det jeg følte skrev seg fra virkningen av det dystre møblementet - av de mørke lasete forhengene som nå og da svaiet fram og tilbake på veggene i vindpustene fra en storm som nærmet seg og raslet ubehagelig omkring sengen. Men forsøket var forgjeves. Etter vært begynte jeg å skjelve over hele kroppen, og en mare av grunnløs frykt la seg over meg. Jeg rystet det av meg med et gisp, og satte meg opp mellom putene og stirret intenst inn i det tette mørket i rommet og lyttet, uten at jeg helt vet hvorfor, annet enn en instinktiv advarsel, til visse lave, ubestemmelige lyder som kunne høres mellom stormkastene med ugjevne mellomrom uten at jeg visste hvor de kom fra. Jeg ble overveldet av en redsel som var like uutholdelig som den var uforklarlig, og jeg kom meg fort i klærne (for jeg følte at det ikke kom til å bli mer søvn på meg denne natten), og prøvde å fri meg fra denne ynkverdige tilstanden ved å trave frem og tilbake på gulvet.
 Jeg hadde ikke holdt på lenge før jeg hørte lette fottrinn i en trapp i nærheten. Jeg hørte straks at det ver Usher. Et øyeblikk etter knakket han forsiktig på døren min og kom inn med en lampe i hånden. Ansiktet hans var,som vanlig, likblekt - men i tillegg lå det en form for sinnsyk munterhet i øynene hans - og hele holdningen hans bar preg av undertrykt hysteri. Minen hans forferdet meg, men hva som helst var bedre enn ensomheten, så det var en lettelse å få selskap - selv av ham.
 "Du har ikke sett det?" spurte han brått - etter å ha skottet taust omkring seg noen øyeblikk - "Du har ikke sett det? Men bare vent! Du skal få se det!" Han skjermet lampen omhyggelig; så ilte han bort til et av vinduene og slo det opp mot stormen.
 Det voldsomme vindstøtet som trengte inn, kastet oss nesten i gulvet. Natten var virkelig stormfull, men alikevel selsomt vakker i sin bisterhet og gru. En virvelvind hadde tydligvis samlet krefter i nærheten, for vindretningen forandret seg stadig, i heftige kast, og det tette skylaget (som hang så lavt at det presset mot tårnene på huset), tørnet sammen i alle retninger uten å gli bort. Det tykke skylaget lot oss se dette, men skjulte månen og stjernene, og det var heller ikke tegn til lynglimt. Men undersiden av de uhyre, hvirvlende dampmassene, og alle ting i de nærmeste omgivelser var opplyst av en unaturlig glød fra en svakt skinnende, klart synlig dis som omgav og innhyllet bygningen.
 "Du må ikke - du skal ikke se på dette!" sa jeg grøssende til Usher idet jeg vennlig, men bestemt førte han vekk fra vinduet og bort til en stol. "Disse synene som uroer deg beror bare på et allinnelig elektrisk fenomen - eller det kan komme av de usunne dunstene fra tjernet.La oss lukke vinduet; luften er kald og ikke bra for helsen din. Her er en av dine yndlingsromaner. Jeg skal lese, og du skal lytte: - så skal vi sammen få denne fryktelige natten til å gå."
 Den gamle boken jeg hadde tatt frem, var Avsindig møte av sir Launcelot Canning; men det var mer som en trist spøk jeg hadde kalt den en av Ushers yndlingsromaner, for i sin klossete og fabtasiløse vidløftighet, var det ikke stort den hadde å by på av intresse for min kresne og intelektuellt anlagte venn.Men det var den eneste boken jeg hadde for hånden, og jeg hadde et vagt håp om at den tåpelige fortellingen kunne lette på spenningen hans (de mentale sykdommers historie er full av den slags paradokser). Om jeg skulle dømme etter måten han lyttet, eller lot til å lytte, oppmerksomt og anspent til fortellingen, virket det som jeg kunne ønske meg selv til lykke med et heldig påfunn.
 Jeg hadde kommet til en velkjent del av historien, der Ethelred, bokens helt, forgjeves har bedt om adgang til eremittens bolig, og forsøker å tvinge seg inn. Som man vil huske, fortsetter fortellingen slik:
 Og Ethelred, som av naturen hadde et tappert hjerte, følte seg nå ytterligere styrket av den sterke vinen han hadde drukket, ville ikke lenger la seg oppholde av eremitten, som sannerlig var av en stivsinnet og ondskapsfull natur; og da han kjente regnet på skuldrene og fryktet den stigende stormen, hevet han straks klubben sin og slo den i plankene i døren så han fikk rom for stritshansken sin og rev, smadret og slet istykker alt, slik at lyden av tørt og hult-klingende treverk braket og gjenød gjennom hele skogen.
 Da jeg hadde lest den siste setningen, skvatt jeg og stoppet opp et øyeblikk, for det forekom meg (skjønt jeg med en gang kom fram til at fantasien min måtte ha spilt meg et puss) at jeg fra en fjern del av huset hørte en gjenlyd, om enn en dempet og svak gjenlyd, av den samme skrallende og flengende lyden som sir Launcelot hadde beskrevet så nøyaktig. Det var, uten tvil, bare sammentreffet som hadde vakt min oppmerksomhet, for gjennom raslingen av forhengene og lyden av den stigende stormen, var det ikke noe påfallende eller foruroligende ved lyden i seg selv. Jeg leste videre:
 Men den bolde ridder Ethelred, som nå trådte inn gjennom døren, ble mektig vred og forbløffet da han ikke så noe til den ondskapsfulle eremitten, men derimot en skjellet og uhyre drage med flammende tunge, som holdt vakt foran et slott av gull med gulver av sølv; og på veggen hang et skjold av skinnende messing med denne innskriften:

  Kun seierherren kan stå her inne.
    Dreper han dragen, skal skjoldet han vinne.

 Og Ethelred hevet sin stridsklubbe og slo den mot dragens hode, og uhyret falt ned foran han og oppgav sin forpestede ånde med et skrik så grufullt og grelt og gjennomtrengende som aldri tidligere har vært hørt at Ethelred helst ville holdt seg for ørene.
 Her bråstanset jeg igjen, svært forundret, for det hersket ingen tvil om at jeg i dette øyeblikk faktisk hørte (selv om det var umulig å si hvor den kom fra) en lav og tydligvis fjern, men grell, langtrukken og besynderlig skrikende eller skrapende lyd - som svarte nøyaktig til den lyden jeg alt hadde forestilt meg som dragens unaturlige skrik slik forfatteren hadde beskrevet det.
 Selv om jeg utvilsomt var tynget av dette andre og merkverdige sammentreffet, som fremkalte tusen motstridende følelser, hvor undring og redsel var de sterkeste, beholdt jeg fatningen såpass at jeg ikke på noen måte kunne opphisse min overnervøse venn. Jeg var på ingen måte sikker på at han hadde lagt merke til lydene, selv om det hadde funnet sted en merkbar endring i uttrykket hans i løpet av de siste minuttene. Først hadde han sittet rett mot meg, men etter hvert hadde han dreid på stolen, så han nå satt med ansiktet vendt mot døren. Selv om jeg bare delevis kunne se ansiktet hans, la jeg merke til at leppene skalv, som om han mumlet noe for seg selv. Hodet var sunket ned på brystet, men jeg visste at han ikke sov, for øyet som jeg så fra siden var vidåpent og stirrende. Kroppsbevegelsene tydet også på dette, for han rugget svakt fra side til side. Da jeg med et raskt blikk hadde merket meg alt dette, fortsatte jeg sir Launcelots historie:
 Og da ridderen nå hadde unsluppet dragens fryktelige raseri, vendte han oppmerksomheten mot messingskjoldet og hvordan han skulle bryte trolldommen som lå over det; og han skjøv til side kadaveret som sperret veien for ham, og skred dristig over slottes sølvgulv mot stedet der skjoldet hang på veggen, men det ventet såvisst ikke til han var kommet frem, men falt ned for hans føtter med et mektig høyt og forferdelig brak.
 Knapt hadde disse orden passert leppene mine, før jeg hørte en tydlig, hul, metallisk og klirrende, men samtidig dump klang - som om et messingskjold i dette øyeblikk faktisk hadde falt tungt mot et gulv av sølv. Fullstendig vettskremt sprang jeg opp; men Usher fortsatte å rugge uforstyrret fram og tilbake. Jeg styrtet bort til stolen hans. Han stirret stivt framfor seg og virket som han var helt forstenet. Men da jeg la hånden på skuldren hans, gikk det en skjelving gjennom ham; og et syklig smil skalv om leppene hans, og jeg så at han mumlet - lavt, fort og utydelig - som om han ikke var klar over at jeg var der. Jeg bøyde meg helt ned mot ham, og det gikk omsider opp for meg hva de gyselige ordene innebar.
 "Hører det? - Jovisst hører jeg det, og har hørt det. Lenge - lenge - lenge - i mange minutter, mange timer, mange dager har jeg hørt det - og alikevel våget jeg ikke - å, ha medynk med meg, elendige usling, som jeg er! - Jeg våget ikke - jeg våget ikke å si det! Vi har begravet henne levende! Sa jeg ikke at sansene mine var skarpe? Nå sier jeg deg at jeg hørte hennes første svake bevegelser i kisten. Jeg hørte dem - for mange, mange dager siden - men jeg våget ikke - jeg våget ikke si det! Og nå - i natt - Ethelred - ha! ha! - Eremittens dør som ble slått inn, og dødsskriket til dragen, og klangen av skjoldet! - Si heller: kisten hennes som ble brutt opp, jerndøren til fengslet hennes som skrapte på hengslene og lyden da hun passerte gjennom det kopperkledte hvelvet! Å, hvor skal jeg gjemme meg? Vil hun ikke straks være her? Er hun ikke på veg hit nå for å bebreide meg mitt hastverk? Har jeg ikke alt hørt fottrinnene hennes i trappen? Hører jeg ikke de tunge og grusomme hjerteslagene hennes? Galning!" - Han sprang opp og skrek ordene ut, som om han tømte sjelen sin ut i dem. "Galning! Jeg sier deg at hun nå står utenfor døren!"
 Som om det lå en trolldomsmakt i den overmenneskelige kraften i utbruddet hans, svingte den veldige, gamle paneldøren han pekte mot opp sine tunge svarte kjever. Det var et vindkast som gjorde det - men utenfor døren sto virkelig den høye innsvøpte skikkelsen til lady Madeline Usher. Det var blod på det hvite svøpet, og hele den utmagrede kroppen bar spor av en voldsom kamp. Et øyeblikk sto hun skjelvende og svaiet fram og tilbake på terskelen - så utstøtte hun et lavt jamrende skrik og falt tungt inn over broren i en voldsomm og nå endelige dødskrampe, og trakk ham med seg død til gulvet - et offer for de redsler han hadde forutsett.
 Fra dette rommet og fra dette huset flyktet jeg i skrekk. Utenfor raste stormen med full styrke, da jeg styrtet over den gamle gangbroen. Plutselig så jeg et skarpt lysglimt og snudde meg for å se hva som kunne forårsake dette merkelige skinnet, for bak meg lå bare skyggen av det veldige huset. Det var lyset av den synkende blodrøde fullmånen, som nå skinte klart gjennom den en gang umerkelige sprekken jeg har nevnt før og som løp i siksak ned over fasaden, fra taket til grunnmuren. Mens jeg sto der og stirret, utvidet denne revnen seg raskt - det kom et voldsomt, virvlende vindstøt - og med ett brast hele måneskiven fram - det svimlet for meg mens jeg så de mektige murene raste sammen - det lød et langt, opprørt brøl som av tusen brenninger - og det dype og dystre tjernet foran meg lukket seg mørkt og stille over restene av Huset Usher.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

Ramnen

Seint ei natt eg sat og drøymde med ei gamal bok som gøymde
Visdom alle andre gløymde og som ingen titta i -
Mens eg duppa i ei flakking av ei lampe kom ei knakking,
Som ei låg, forsiktig knakking, hakking bortpå døra mi.
"Det er ein nattegjest," det mumla eg, "Som slår på døra mi -
                                                          På så sein ei nattestid."

Å, eg hugsar at kvart hjørne låg i mørker, og at glørne
La ein skugge som dro klørne over golvet og forbi.
Ivrig lengta eg mot gryet - Fåfengt prøvde eg å tyde
Bot for sorg frå mine nye bøker - sorg for Ann-Mari-
For den vare, Klåre engelen som heitte Ann-Mari-
                                                         Namnlaus her til evig tid.

Og den silkesarte triste trekken i gardinas siste
Blafring fylte meg med frykt som ikkje ville gje meg fri.
Slik at for å stilne hjartet mitt var dette det eg svarte:
"D'er ein gjest," var alt eg klarte å få sagt fram på ei tid -
"D'er ein nattegjest," det gjentok eg, "Som slår på døra mi -
                                                          Berre dette nattestid."

Etterkvart så vart eg roa og slapp fri frå redslekloa,
Nølte ikkje meir og sa at, "Eg er lei det tek litt tid,
Men eg duppa då du knakka, og så stillsamt som du kakka,
Så umerkeleg du knakke, kakka lågt på døra mi -
At eg knapt nok høyrde," sa eg, og eg slo opp døra mi -
                                                           Mørker der og nattestid.

Lenge sø eg inn i natta, der eit stille inkje skratta
Og såg Draumsyn ingen før har tort å sjå i fantasi;
Men den stilla var ei gåte utan løysing og ‘kje brote
Av ein lyd på nokon måte, utan namnet Ann-Mari -
Dette kviskra eg, og ekkoet det svarte: "Ann-Mari" -
                                                           Berre dette nattestid.

Einsam i det mørkret grudde eg for stilla, og eg snudde
Inn i rommet att og høyrde harde slag på ruta mi.
I tvil om kva eg skulle gjera sa eg, "Det må sikkert vera
Slag på luka. Eg må læra kva det er for spøkeri. -
Eg må roe meg og læra kva det er for spøkeri. -
                                                           Berre vinden nattestid."

Eg tok mot til meg og kasta luka opp; med flaksing hasta
Ramnen inn igjennom opninga ifrå ei bortgløymd tid.
Ikkje helsa han med sine venger, men i lampeskinet
Og med overlegen mine vagla han ved døra mi -
Vagla seg på Pallasbysta over stovedøra mi -
                                                          Vagla, sat, for så å bli.

Eg var tung til sinns, men smilte av det vesenet som kvilte
Sine slitte fjør på bysta mi med slik melankoli.
"Sjølv om fjør er plukka av deg, er du ingen pusling," sa eg,
"Gamle, slitte ramn som la deg her, frå over hav av tid -
Sei meg kva for namn du fekk i natta over hav av tid." -
                                                          Ramnen svarte meg, "Forbi."

Og eg stussa då den smale fuglen med så klår ei tale
Kom med slikt eit svar det ikkje fantest noko meining i;
For me er vel alle med på at ein fugl som slår seg ned på
byster for å få litt fred på dei er sjeldsynt i vår tid -
At det visstnok er uvanleg å gje slik ein gjest losji -
                                                         Og som kallar seg Forbi.

Ramnen som sit heilt åleien på ei byste sa dét eine
Ordet som om han med dét gav slepp på heile sjela si.
Lik eit spel forutan cener, sit han berre slik og lener,
Til eg seier, "Andre vener kunne heller ikkje bli -
Ved daggry drar han òg sin kos frå stovedøra mi." -
                                                        Ramnen svarer meg, "Forbi."

Eg vart skremt av dette harde, snare alltid like svaret.
"Det må sikkert," sa eg, "Vera alt han har i sjela si,
Teke frå ein uglad herre med ein skjebnetråd som berre
Tvinna ut seg til det verre, til hans sorgar over tid -
Alle draumar svann til dette eine ordet over tid -
                                                        Til eit siste, kaldt "Forbi."

Eg var tung til sinns, men smilte enno over han som kvilte
oppå bysta, og eg sette stolen framfor døra mi;
På det mjuke fløyelstrekket sette eg meg til å strekkje
Tankar til ei tankerekkje om kva for ein sær magi -
Om kva meining fuglen hadde som sat over døra mi -
                                                        Med å seie sitt "Forbi."

Dette prøvde eg å finne ut av dei tilsynest blinde,
Daude augo på den skrinne ramnen som brann sjela mi.
Dette prøvde eg å gjette og la hovudet til rette
I det flakkande og lette minnet om ei anna tid  -
Lent mot minnet av den tida da ho sat ved sida mi -
                                                         Om ei tid som er forbi.

Og då var det at eg merka lukt av røykjelse; det verka
Som ei usett ånd glei gjennom rommet frå ei svunnen tid.
"Tåpe!" sa eg, "Du må gløyme svunnen tid og ikkje drøyme
Meir og halde fram å gøyme deg i sorg for Ann-Mari! -
Finn deg lækedom i gløymsle, og gløym tapte Ann-Mari!" -
                                                         Ramnen svarte meg, "Forbi."

"Spåmann!" sa eg, "Uhellskråke, djevel som legg på meg åket
Ditt; av Djevel eller tåke og ein storm som vart for stri
Vart du kasta inn i rommet mitt i dette aude tomme
Huset, der ålene stumme minne framleis no vil bli -
Svar meg! Finst det frelse for meg einstad i ei anna tid?" -
                                                        Ramnen svarte meg, "Forbi."

"Spåmann!" sa eg, "Uhellskråke, djevel som legg på meg åket
Av å minnast: svar meg ærleg! Svar, og sverg ved trua di!
Sei meg, vil eg eingong finne fred, og vil eg nokonsinne
Halde om ei heilag kvinne som vart kalla Ann-Mart -
Halde om ei fager kvinne som vart kalla Ann-Mari?"-
                                                        Ramnen svarte meg, "Forbi."

"Lat dét vera avskjedsordet!" skreik eg, "Ugjer det du gjorde,
Flyg attende til det store mørkret bakom hav av tid!
Flyg, og ikkje lat meg finne minste fjøra til å minne
Meg om løgna di her inne! Ha deg bort frå døra mi!
Ta ut nebbet ifrå hjartet mitt og bort frå døra mi!"
                                                        Ramnen svarte meg, "Forbi."

Og den ramnen sit der att no, sit her att no; det er natt no,
På den bleike Pallasbysta som står over døra mi;
Og djupt i dei livlaust, kalde augo ser eg eld av alle
Djevlar løyne seg og falle tungt utover stova mi -
Og mi sjel ligg under skuggen som fell ut i stova mi -
                                                        Til all æve er forbi.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

          Om å oversette Poe

 En avveining alle oversettere støter på, og som blir spesiellt påtrengende når det gjelder å oversette Edgar Allan Poe til norsk, er i hvor stor grad man skal beholde den opprinnelige setningsbygningen, som hos Poe står i sterk kontrast til det norske stilidealet.
 Bruken av infløkte bi- og sideordnende setninger og latinisert setningsbygning, med passasjer som noen ganger kan strekke seg over en halv bokside, ligger langt fra den tradisjonelle norske stilen med korthuggne hovedsetninger.Spørsmålet blir da i hvor stor grad man skal "fornorske" Poes prosa.
 I den grad det har vært mulig, falt vi ned på at å gjøre, som de fleste tidligere norske oversettelser av Poe, og "hakke opp" setningene hans til passelige norske munnfuller, ville være å forringe et viktig element, ikke bare av stilen, men også den literære sammenhengen hos Poe. Selvfølgelig lager man ingen regel uten selv å gjøre unntak.
 Et annet element som ofte er blitt undervurdert ved oversettelser av Poe, er at han så på seg selv (mer eller mindre med rette) som filosof og metafysiker. Dette har influert ordvalget ved mange anledninger, der visse tilbakevendende kodeord kan ha en langt mer vidtrekkende betydning enn den rent leksikalske betydningen. Et eksempel er ordet "fancy", som strengt tatt betyr et innfall eller en grille, men som hos Poe har en ganske så annen betydning - Poe står som tenker i sterk kontrast til den filosofiske retningen med utspring i Platon.
 Hans tanker griper i større grad tilbake til før- sokratikerne og fra mot Shopenhauer, Kirkegaard og den eksistensialistiske filosofien. Særlig Shopenhauer faller lett i tankene når man leser Poe, da de begge deler et syn på virkeligheten som "wille ont vorstellung", og nettopp "vorstellung", forestilling synes å være den mest dekkende oversettelsen av dette ordet hos Poe - en liten detalj kan hende, men en detalj, som om den manglet ville forflatet de dypene som faktisk ligger i Poes skrivning.