E. M. Forster
Et rom med utsikt
Del I
Bertolini
"Signoraen hadde ingen rett til det," sa Frøken Bartlett,"Ingen rett i det hele tatt. Hun lovte oss sydvendte rom med utsikt, nær ved hverandre. Istedet har vi fått rom som vender mot nord, inn mot bakgården, og langt fra hverandre. Å, Lucy!"
"Og en cockney, tilogmed!" sa Lucy, som var ekstra skuffet over vertinnens uventede aksent. "Det kunne like godt vært London." Hun kikket på de to radene med engelskmenn som satt ved bordene; på de blanke flaskene med vann og de røde vinflaskene som stod mellom dem, på bildene av den avdøde dronningen og den avdøde hoff-poeten som hang bak dem i brede rammer, på oppslaget fra Den Anglikanske Kirke (pastor Cuthbert Eager, M.A. Oxon), som var den eneste andre veggpryden. "Charlotte, føler ikke du òg at vi like godt kunne vært i London? Jeg kan nesten ikke tro at det finnes alt mulig annet rett utenfor. Jeg går ut fra at det skyldes at man er så trett."
"Dette kjøttet tror jeg sannelig det har vært kokt suppe på," sa Frøken Bartlett idet hun la fra seg kniven. "Jeg ville så gjerne se Arno. Rommene Signoraen lovte oss i brevet hadde utsikt over Arno. Signoraen hadde ingen rett til det i det hele tatt. Å, det er en skam!"
"Et hvilket som helst kott er bra nok for meg," fortsatte Frøken Bartlett; "men det er jo ille at du ikke har utsikt." Lucy følte at hun hadde vært egoistisk.
"Du må ikke skjemme meg bort, Charlotte: du må selvfølgelig også ha utsikt over Arno. Det var det jeg mente. Det første rommet som blir ledig på framsiden - - "
"Skal du ha," sa Frøkem Bartlett. Størstedelen av reiseutgiftene henne ble betalt av Lucys mor - - en generøsitet som hun ofte hentydet taktfullt til.
"Nei, nei. Du skal ha det."
"Jeg insisterer. Din mor ville aldri tilgi meg, Lucy."
"Hun ville aldri tilgi meg." Damenes stemmer hevet seg, og ble - - om sant skal sies desverre - - en smule iltre. De var trette, og under dekke av ikke å være egoistiske kranglet de. En del av dem som satt i nærheten vekslet blikk, og en av dem - - et av disse uhøflige menneskene man støter på utenlands - - lente seg fram over bordet og blandet seg faktisk inn i diskusjonen deres. Han sa:
"Jeg har utsikt, jeg har utsikt." Frøken Bartlett skvatt til. Vanligvis pleide man å taksere hverandre en dag eller to i et pensjonat før man innledet en samtale, og fant ofte ikke ut om de var "bra folk" før de hadde reist. Hun visste allerede at mannen var ubehøvlet før hun engang hadde kastet et blikk på ham. Han var en gammel, kraftig mann, med et lyst glattbarbert ansikt og store øyne. Det lå noe barnslig i de øynene, selv om det ikke var barnsligheten som kommer av senilitet. Hva det det nå engang var tenkte ikke Frøken Bartlett nærmere over, for blikket hennes festet seg ved klærne hans. Disse falt ikke i hennes smak. Han forsøkte sansyneligvis å stifte et bekjentskap før andre huket tak i dem. Så hun tok på seg en forbløffet mine da han henvendte seg til henne, og sa: "En utsikt? Å, en utsikt! Det er så flott med en utsikt!"
"Det her er sønnen min," sa den gamle mannen; "Han heter George. Han har også utsikt."
"Å," sa Frøken Bartlett og holdt tilbake Lucy som var iferd med å si noe.
"Det jeg mener," fortsatte han, "er at dere kan få rommene våre, og vi tar deres.Vi kan bytte." De finere av turistene ble sjokkert av dette, og syntes synd på nykommerene. Frøken Bartlett snurpet leppene mest mulig sammen og svarte:
"Tusen takk skal De ha, men det er utelukket."
"Hvorfor?" sa den gamle mannen med begge nevene på bordet.
"Fordi det er fullstendig utelukket, takk."
"Du skjønner, vil vil ikke utnytte - - " begynte Lucy. Kusinen hennes holdt henne tilbake igjen.
"Men hvorfor?" insisterte han. "Kvinner liker utsikt; menn gjør det ikke." Og han dunket nevene i bordet som et uoppdragent barn og snudde seg mot sønnen og sa, "Overtal dem da, George!"
"Selvsagt skal de ha rommene," sa sønnen. "Det er ikke noe mer å si om det." Han så ikke på damene mens han snakket, men stemmen hans var forvirret og trist. Lucy var også forvirret; men hun oppfattet såpass at de var kommet opp i "ubehageligheter", og hun hadde en merkelig følelse at når disse ubehøvlede turistene snakket, så utviklet alltid diskusjonen seg til å gjelde, ikke rom og utsikter, men - - vel, noe helt annet, som hun aldri hadde vært klar over før. Nå angrep nesten den gamle mannen Frøken Bartlett høylydt: Hvorfor ville hun ikke bytte? Hvorfor i all verden ville hun ikke det? De kunne få ut tingene sine på en halv times tid.
Frøken Bartlett, som mestret dannede samtaler, var maktesløs stilt ovenfor brutalitet. Det var umulig å avfeie en som var så uforskammet. Hun rødmet av irritasjon. Hun skottet omkring seg som for å si, "Er dere alle slik?" Og to små gamle damer, som satt ved enden av bordet, med sjalene sine hangende over stolryggen, kikket tilbake, som for å slå fast "Det er vi ikke; vi er dannede."
"Spis nå maten din, min kjære" sa hun til Lucy og begynte igjen å pirke i kjøttet som hun tidligere hadde kritisert slik. Lucy mumlet at menneskene rett ovenfor dem virket svært merkelige.
"Spis nå maten din, min kjære. Dette pansjonatet var et feiltak. Vi flytter i morgen." Hun hadde knapt kunngjort denne harde dommen, før hun ombestemte seg. Portierene i enden av rommet gled tilside og en, kraftig, men tiltrekkende prest kom til syne og skyndte seg å ta plass ved bordet, mens han smilende unskyldte seg for at han var så sen. Lucy, som ennå ikke hadde lært seg takt og tone, reiste seg straks og utbrøt:
"Å, å! Men det er jo Mr. Beebe! Neimen, så utrolig morsomt! Å Charlotte, vi er nødt til å bli her nå, uansett hvor dårlige rommene er. Å!" Frøken Bartlett sa, noe mer avmålt:
"Hvordan står det til, Herr Beebe? Jeg går ut ifra du har glemt oss: Frøken Bartlett og Frøken Honeychurch, som var i Tunbridge Wells dengang du hjalp sognepresten i St.Peters den påsken det var så forferdelig kaldt.
Presten, som tydeligvis var på ferie, husket ikke damen like godt som de husket ham. Men han gikk smilende bort til dem og satte seg i den stolen Lucy bød ham.
"Jeg er så glad for å se deg," sa piken, som var i en åndelig utsultet tilstand, og vill ha tatt til takke med kelneren om kusinen hennes hadde tillatt det. "Det er utrolig hvor liten verden er. Og Summer Street gjør det jo spesiellt morsomt."
"Frøken Honeychurch bor i sognet ved Summer Street," sa Frøken Bartlett for å forklare, "Og det har seg slik at hun i løpet av samtalen fortalte meg at du nettopp har tatt imot kallet - - "
"Ja, jeg hørte om det fra mor sist uke. Hun var ikke klar over at jeg kjente deg fra Tunbridge Wells: men jeg skrev straks tilbake, og jeg sa: ‘Herr Beebe er - - ‘"
"Nettopp," sa presten. "Jeg flytter inn i prestegården i Summer Street neste juni. Jeg er heldig som fikk en stilling i et så hyggelig nabolag."
"Å, så glad jeg er! Huset vårt heter Windy Coorner."
Mr. Beebe bukket.
"Det er stort sett meg og min mor, og broren min, selv om det ikke er så ofte vi får ham til å bli med til kirk - - Kirken ligger jo ganske langt unna, mener jeg."
"Min kjære Lucy, la nå Herr Beebe få spise middagen sin."
"Takk skal du ha, men jeg spiser, og hygger meg med den." Han foretrakk å snakke med Lucy, som han husket kunne spille piano, franfor Frøken Bartlett, som sansyneligvis husket preknene hans. Han spurte piken om hun var godt kjent i Firenze, og ble omstendelig fortalt at hun aldri hadde vært der før. Det føles alltid smigrende å kunne opplyse nykommere, og han var først ute.
"Ikke glem en landtur," avsluttet han. "Den første ettermiddagen det er fint vær, ta en tur opp til Fiesole og området ved Settignano, eller noe slikt."
"Nei!" ropte en stemme fra enden av bordet. "Du tar feil, Herr Beebe. På den første fine ettermiddagen må vennene dine dra til Prato."
"Den kvinnen virker så intelligent," hvisket Frøken Bartlett til kusinen. "Nå var vi heldige." Og de ble virkelig overstrømmet med informasjon. Folk fortalte dem hva de burde se, når de burde se det,hvordan de skulle stoppe trikkene, hvordan de skulle bli kvitt tiggerne, hvor mye de burde betale for trekkpapir, hvordan de kom til å like seg der etter hvert.
Pensjonatet Bertolini hadde, nesten entusiastisk, bestemt seg for at de var dannede mennesker. Hvorhenn de så, så smilte og ropte snille gamle damer til dem. Over det hele lød stemmen til den intelligente damen som ropte: "Prato! De må dra til Prato. Det stedet er så utrolig sjarmerende fattigslig. Jeg elsker det; jeg fryder meg over å kaste av meg respektabiltetens lenker, som dere vet."
Den unge mannen som het George skottet bort på den intelligente damen, og vendte så blikket utilpass tilbake til talerkenen. Han og faren hans var var tydeligvis ikke regnet for å være dannede. I all sin suksess, fant Lucy ut at hun faktisk ønsket at de var. Det gav henne ingen glede at noen skulle være frosset ut; og da hun reiste seg for å gå, snudde hun seg og nikket usikkert til de to utstøtte.
Faren så det ikke; sønnen svarte, ikke med å bukke tilbake, men ved å heve øynebrynene og smile: det virket som om han smilte over noe.
Hun skyndet seg etter kusinen, som allerede hadde forsvunnet igjennom portierene - - portierer som strøk seg inntil ansiktet, og virket tyngre enn bare stoff. Bak dem sto den upålitelige Signoraen, som nikket god ettermiddag til gjestene sine, støttet opp av den lille gutten hennes ‘Enery og datteren Victorier. Det var et merkelig opptrinn, hvordan denne Cockneyen forsøkte å formidle sydens varme og eleganse. Og enda mer pussig var salongen, som forsøkte å etterligne den trauste komforten i et pensjonat i Bloomsbury. Var dette virkelig Italia?
Frøken Bartlett satt allerede i en tykt polstret lenestol, som hadde form og farge som en tomat. Hun samtalte med Herr Beebe, og mens hun snakket rugget hun det lange, smale hodet taktfast fram og tilbake, som om hun forsøkte å trenge seg gjennom et usynlig hinder.
"Vi er virkelig takknemmelige," sa hun. "Den første kvelden er så viktig. Da du kom sto vi fare for et virkelig mauvais quart de'heure." Han sympatiserte.
"Kjenner du forresten navnet til en gammel mann som satt ovenfor oss under middagen?"
"Emerson."
"Er han en venn av deg?"
"Vi er på vennskapelig fot - - som man er på pensjonater."
"Da skal jeg ikke si noe mer." Han presset på litt, og hun sa mer.
"Det har seg ," forklarte hun, "at jeg er anstand for min unge kusine, Lucy, og det ville vært alvorlig om jeg tillot henne å komme i takknemlighetsgjeld til mennesker som vi ikke vet noe om. Oppførslen han var en smule uheldig. Jeg håper jeg gjorde rett."
"Du handlet på en helt naturlig måte," sa han. Han virket tankefull, og etter noen øyeblikk tilføyde han: "Alikevel, tror jeg det ikke det ville ha kommet noe galt ut av å ta imot tilbudet."
"Ikke noe galt, selvsagt. Men vi kunne ikke stille oss i takknemlighetsgjeld."
"Han er en ganske pussig fyr." Han nølte igjen, og så sa han stille: "Jeg tror ikke han ville utnyttet seg av at dere tok imot tilbudet, eller vente seg noe i gjengjeld. Han har den gode egenskapen - - om den nå er det - - at han alltid sier nøyaktig det han mener. Han har rom han ikke setter pris på, og han tror dere ville sette pris på dem. Han tenkte like lite på å sette dere i takknemlighetsgjeld, som han tenkte på å være høflig. Det er så vanskelig - - i det minste finner jeg det vanskelig - - å forstå seg på folk som sier sannheten."
Lucy var fornøyd, og sa: "Jeg håpet på at han var hyggelig; jeg håper alltid på at folk er hyggelige."
"Det tror jeg han er; hyggelig og slitsom. Jeg skiller meg fra ham i omtrent alt av noen betydning, og det tror - - faktisk håper jeg - - at du også gjør. Men han er av den typen som man er uenig med, heller enn misliker. Da han først kom hit fikk han naturligvis folk til å skyte rygg. Han eier ikke takt og manerer - - jeg mener ikke ved det å si at han har dårlige manerer - - og han greier ikke å holde meningene sine for seg selv. Det var like før vi klaget på ham til vår nedslående Signora, men jeg er glad for å kunne si at vi ombestemte oss."
"Er det slik å forstå," sa Frøken Bartlett, "at han er sosialist?"
Herr Beebe godtok det nærliggende ordet, men ikke uten at det rykket i munnvikene.
"Og han har vel også oppdratt sønnen til å bli sosialist?"
"Jeg kjenner knapt nok George, han har ikke lært å snakke ennå. Han virker som en grei fyr, og jeg tror han har vett. Han har selvfølgelig alle nykkene til sin far, og det er fullt mulig at også han er sosialist."
"Å, så lettet du gjør meg," sa Frøken Bartlett. "Så du mener at jeg burde ha tatt imot tilbudet deres? Mener du at jeg har vært trangsynt og mistenksom?"
"Ikke i det hele tatt," svarte han; "Jeg mente aldri det."
"Men bør jeg ikke, i alle tilfelle, be om unnskyldning for min tilsynelatende uhøflighet?" Han svarte, lettere irritert, at det var helt unødvendig, og reiste seg fra stolen for å gå til røkeværelset.
"Kjedet jeg ham, tror du?" sa Frøken Bartlett så snart han var forsvunnet. "Hvorfor sa ikke du noe, Lucy? Jeg er sikker på at han foretrekker yngre mennesker. Jeg håper virkelig at jeg ikke har lagt beslag på ham. Jeg håpet at du kunne ha ham for deg selv hele kvelden, så vel som under middagen."
"Han er hyggelig," utbrøt Lucy. "Nettopp slik jeg husket ham. Han synes å se den gode side ved alle. Ingen ville ta ham for å være prest."
"Min kjære Lucia - - "
"Vel, du forstår hva jeg mener. Og du vet hvordan prester vanligvis ler; Herr Beebe ler akkurat som en vanlig mann."
"Artige jente! Du minner meg virkelig om din mor. Jeg undres om hun vil synes om Herr Beebe."
"Det er jeg sikker på at hun vil; og Freddy også."
"Jeg er sikker på at alle i Windy Corner vil like ham; de er så nymotens der.Jeg er vant til Tunbridge Wells, hvor vi er håpeløst gammeldagse."
"Ja," sa Lucy nedslått.
Det lå en eim av mishag i luften, men om det gjaldt henne, Mr Beebe, eller det nymotens Windy Corner, eller det trangsynte Tunbridge Wells, hadde hun ikke helt klart for seg. Hun prøvde å finne ut av det, men hun trampet i klaveret som vanlig. Frøken Bartlett nektet på det sterkeste for at hun mislikte noen, og la til: "Jeg er redd du synes jeg er en veldig kjedelig ledsager." Og piken tenkte nok en gang: "Jeg må ha vært selvopptatt eller uvennelig; Jeg må være mer forsiktig. Det er så forferdelig for Charlotte, å være fattig."
Heldigvis kom en av de små gamle damene, som en god stund hadde sittet og smilt svært velvillig, bort til dem og spurte om hun kunne få sitte på den plassen som Herr Beebe hadde forlatt. Da tillatelse var gitt, begynte hun å småskravle om Italia, om vilket sprang det hadde vært å reise dit, om hvor heldig spranget hadde falt ut, hvor mye søstrens helse hadde forbedret seg, at det var viktig å lukke soveromsvinduene om natten, og å tømme vannflaskene om morgenen. Hun snakket stort sett fornuftig, og var kanskje vel så mye verd å lytte til som den vidløftige diskusjonen om Guelfere og Ghibelliner som raste i den andre enden av rommet. Det hadde ikke bare vært en episode, men en virkelig katastrofe den kvelden hun hadde vært i Venezia og hadde funnet noe på soverommet som hadde vært et hakk verre enn en loppe, men et hakk bedre enn noe annet.
"Men her er du like trygg som i England. Signora Bertolini er så engelsk."
"Men rommene våre lukter," sa stakkars Lucy. "Vi gruer oss for å gå til sengs."
"Aha, så dere har rom som vender mot bakgården," Hun sukket. "Om bare Herr Emerson hadde vært litt mer taktfull! Vi syntes så synd på dere ved middagen."
"Jeg tror han mente å være snill."
"Utvilsomt," sa Frøken Bartlett. "Herr Beebe har nettopp skjennet på meg for mistenksomheten min. Det var selvsagt for min kusines skyld at jeg nølte."
"Selvsagt," sa den lille gamle damen; og de mumlet om at man ikke kunne være for forsiktig med en ung pike.
Lucy forsøkte å virke sjenert, men kunne ikke unngå å føle seg som et fjols. Ingen var forsiktig med henne hjemme; eller hun hadde iallfall ikke merket det.
"Om gamle Herr Emerson - - jeg vet ikke helt. Nei, han er ikke taktfull; men, har du noen gang lagt merke til at det finnes mennesker som gjør ting som er særdeles taktløse, men alikevel - - vakre?"
"Vakre?" sa Frøken Bartlett, og stusset over ordet. "Er ikke skjønnhet og taktfullhet det samme?"
"Man skulle tro det," sa den andre hjelpeløst. "Men saker og ting er så vanskelige, tenker jeg noen ganger." Hun gikk ikke videre inn på tingene, for Herr Beebe, som virket svært så fornøyd, dukket opp igjen.
"Frøken Bartlett," ropte han, "det er i orden med rommene. Jeg er så glad. Herr Emerson snakket om det igjen i røkeværelset, og da jeg kjente til det jeg gjorde, oppmuntret jeg ham til å gjenta tilbudet. Han har bedt meg om å spørre dere. Det ville virkelig glede ham."
"Å, Charlotte," utbrøt Lucy til kusinen, "vi må ta imot rommene nå. Den gamle mannen er så hyggelig og snill som det er mulig å være."
Miss Bartlett var taus.
"Jeg er redd," sa Herr Beebe etter et opphold, "at jeg har vært freidig. Jeg må be om unnskyldning for at jeg blandet meg inn."
Svært irritert snudde han seg for å gå. Først da svarte Miss Bartlett: "Mine egne ønaker i saken, min kjære Lucy, er uviktige i forhold til dine. Det ville virkelig vært galt om jeg hindret deg i å gjøre hva du ville i Firenze, all den tid det er grunnet din vennlighet at jeg er her. Om du ønsker at jeg skal ta rommene fra disse mennene, så vil jeg gjøre det. Ville du da være så snill, Herr Beebe, å fortelle Herr Emerson at jeg aksepterer hans vennlige tilbud, og føre ham til meg, slik at jeg kan takke ham personlig?" Hun hevet stemmen mens hun snakket; den kunne høres over hele salongen og overdøvet Guelferne og Ghibellinerne. Presten forbannet kvinnekjønnet i det stille, bukket og gikk for å overbringe budskapet hennes.
"Husk, Lucy, at jeg alene står for dette. Jeg vil ikke at godtagelsen av tilbudet skal komme fra deg. Gå i det minste med på det."
Herr Beebe var tilbake og sa en smule nervøst: "Mr Emerson er opptatt, men her er sønnen hans istedet." Den unge mannen stirret ned på de tre damene, som satt på så lave stoler at de følte det som de satt på gulvet.
"Min far," sa han, "er i badet, så De kan ikke takke ham personlig. Men et hvert budskap fra Dere til meg, vill bli overbragt fra meg til ham så snart han kommer ut." Frøken Bartlett visste ikke hva hun skulle stille opp med mot dette med badet. Alle hennes skarpe høfligheter satte seg fast i halsen hennes. Unge Herr Emerson hadde hadde vunnet en betydelig seier, til Herr Beebes og Lucys hemmlige fryd.
"Stakkars unge mann!" sa Frøken Bartlett så snart han hadde gått. "Hvor sint han er på sin far angående rommene! Det er bare så vidt han greier å være høflig."
"Rommene Deres vil være klare om en halv times tid," sa Herr Beebe. Så ga han de to kusinene et tankefullt blikk, før han trakk seg tilbake til sitt eget rom for å skrive i sin filosofiske dagbok.
"Du store min!" sukket den lille gamle damen og skalv som om alle himmelens vinder blåste gjennom salongen. "Herrer forstår enkelte ganger ikke - - " Stemmen hennes tonet ut, men det virket som Frøken Bartlett forsto og en samtale utviklet seg, der herrer som ganske enkelt ikke forsto spilte en hovedrolle. Lucy, som heller ikke forsto, var henvist til littraturen. Hun tok fram Baedekers reiseguide til Norditalia og tok for seg de viktigste årstallene i Firenzes historie. For hun var fast bestemt på å more seg neste dag. Slik slepte den neste halvtimen seg lærerikt avsted, og til sist reiste Frøken Bartlett seg med ett sukk og sa: "Jeg tror man trygt kan våge seg frampå nå. Nei, Lucy, bli hvor du er. Jeg skal ordne flyttingen."
"Du tar deg da virkelig av alt du," sa Lucy.
"Selvfølgelig,kjære. Det er min plikt."
"Men jeg kunne gjerne hjelpe til."
"Nei,kjære."
Charlottes energi! Og hennes selvoppofrelse! Hun hadde vært slik hele livet, men på denne italiareisen hadde hun virkelig overgått seg selv. Slik følte Lucy det, eller forsøkte iallefall. Og alikevel - - var det noe i henne som gjorde opprør og undret på om det muligens hadde vært mindre sømmelig men vakrere, om Charlotte hadde sagt ja til tilbudet hennes. I alle tilfelle gikk hun til rommet sitt uten noen følelse av glede.
"Jeg vil forklare," sa Frøken Bartlett, " hvorfor jeg har tatt det største rommet. Jeg burde selvfølgelig ha gitt det til deg; men jeg vet tilfeldigvis at det tilhørte den unge mannen, og jeg er ganske sikker på at din mor ikke ville like det." Lucy var forvirret.
"Hvis du nå skal ta imot en tjeneste, er det mer passende at du skulle stå i takknemlighetsgjeld til hans far heller enn ham. Jeg er på min egen lille måte ganske verdensvant, og jeg vet hva ting kan lede til.På den annen side er jo Herr Beebe en slags garanti for at de ikke utnytter seg av dette."
"Mor ville sikkert ikke hatt noe imot det," sa Lucy, men hadde igjen følelsen av at det lå større og uventede ting bakom.
Frøken Bartlett bare sukket og omfavnet henne beskyttende i det hun ønsket henne god natt. Det gav Lucy et inntrykk som av tåke, og da kom til sitt eget rom, slo hun opp vinduet og trakk inn den rene nattluften, og tenkte på den snille gamle mannen som hadde gjort det mulig for henne å se lysene som danset i Arno og syressene ved San Miniato og foten av Apenninene som reiste seg mørke mot den stigende månen.
Frøken Bartlett, på sin side, lukket vinduslemmene og låste døren og gikk igjennom rommene for å finne ut hvor kottene førte hen, og om det fantes noen lønnganger eller skjulte dører. Det var da hun så et papirark stiftet opp over vasken der det kun var tegnet et enormt spørsmålstegn. Ikke noe annet.
"Hva kan det bety?" tenkte hun, og hun undersøkte det grundig ved hjelp av et stearinlys. Det hadde først virket meningsløst, men vokste gradevis til noe truende, frastøtende, et ondt varsel. Hun ble grepet av en innskytelse til å brenne det, men husket heldigvis at hun ikke hadde rett til å gjøre det, siden det måtte tilhøre den unge Herr Emerson. Så hun tok det forsiktig ned og la det mellom to trekkpapir for å holde det rent for han. Deretter gjorde hun seg ferdig med undersøkelsen av rommet, sukket tungt slik hun hadde for vane, og gikk til sengs.I Santa croce uten Baedeker
Det var deilig å våkne opp i Firenze, å slå opp øynene mot et lyst nakent rom, med et gulv av røde fliser som virker rent selv om det ikke er det; med et malt tak der rosa griffer og blå amoriner tumlet omkring i en skog av gule fioliner og basuner. Det var også deilig å slå vinduene på vidt gap, tre fingrene gjennom uvante hasper, lene seg ut i solskinn med nydelige åser og trær og marmorkirker på andre siden, og rett nedenfor, Arno, som gurglet langsmed veien. På den andre siden av elver var det menn i arbeid med spader og såld på sandbredden, og på elven var det en båt som også var travelt opptatt med en eller annen mystisk oppgave.
En trikk suste forbi under vinduet. Den var tom, bortsett fra en turist; men stigbrettene var stappfulle av italienere, som foretrakk å stå. Unger forsøkte å henge bakpå, og konduktøren spyttet dem i ansiktet, ikke for å være ondskapsfull, men for å få dem til å slippe tak. Så dukket noen soldater opp - - kjekke kortvokste menn - - som alle hadde på seg en ryggsekk dekket med lurvete pels og en vinterfrakk som tydeligvis var laget for større soldater. Ved siden av dem masjerte offiserer, som så tåplige og morske ut, og foran dem spratt unggutter og slo hjul i takt med korpset. Trikken viklet seg inn i kollonnene, og krøp seg smertefullt videre, som en tusenbein i en flokk av maur. En av småguttene falt, og noen hvite okser kom ut fra en buegang. Om det ikke hadde vært for de gode rådene fra en gammel mann som solgte knappekroker, kunne det faktisk vært at veien aldri var blitt farbar igjen.
Man kan kaste bort mang en verdfull time på slike trivialiteter, og den som har reist til Italia for å studere de sanselige verdiene i Giottos malerier, eller pavedømmets forfall, kan fort vende tilbake uten å huske annet enn den blå himmelen og mennene og kvinnene som lever under den.
Så det var vel like godt at Frøken Bartlett banket på døren og kom inn, og skyndet på henne så hun ikke gikk glipp av den beste tiden på dagen etter å ha bemerket at Lucy hadde latt døren stå ulåst, og at hun lente seg ut av vinduet før hun var skikkelig kledd. Innen Lucy var klar hadde kusinen hennes gjort seg ferdig med frokosten og satt og lyttet til den intelligente damen blant smulene.
Så fulgte en samtale av det ikke uvanlige slaget. Frøken Bartlett var jo tross alt en smule trett og mente at de burde tilbringe morgenen med å komme i orden; om da ikke ikke Lucy absolutt ikke ville ut? Lucy ville ganske gjerne gå ut, ja, siden det var hennes første dag i Firenze, men hun kunne, selvfølgelig, gå alene. Dette kunne ikke Frøken Bartlett tillate. Hun ville selvsagt følge med henne hvor som helst. Nei, selvfølgelig ikke; Lucy ville bli værende hos kusinen. Å, nei! Det var da ikke nødvendig. Å, joda!
Her brøt den inteligente damen inn.
"Om det er Fru Grundy som har gjort dere bekymret, så kan jeg forsikre dere om at dere trygt kan se bort fra det. Siden hun er engelsk, vil Frøken Honeychurch være fullstendig trygg. Italienere forstår. En kjær venn av meg, Comtessa Baroncelli, har to døtre, og når hun ikke kan sende en tjenestepike med dem til skolen, så lar hun dem gå i matrosluer istedet. Alle tar dem for å være engelske, forstår du, særlig hvis de har håret strukket stramt bakover."
Frøken Bartlett lot seg ikke overbevise av hvor trygge Contessa Baroncellis døtre var. Hun var bestemt på å følge med Lucy selv, siden hodepinen hennes ikke var så ille alikevel. Den intelligente damen sa så at hun mente å tilbringe en lang morgen i Santa Croce, og at om Lucy ville være med, ville hun være henrykt.
"Jeg skal ta deg med dit gjennom en deilig skitten bakgate, Frøken Honeychurch, og om du bringer meg hell, så opplever vi et eventyr."
Lucy sa at det var svært snilt, og åpnet straks sin Baedeker for å se hvor Santa Croce lå.
"Fy. Fy! Frøken Lucy! Jeg håper vi snart skal ha frigjort deg fra Baedeker. Han beveger seg kun på overflaten av ting. Hva gjelder det virkelige Italia - - så kan han ikke engang drømme om det. Det virkelige Italia finner man kun gjennom tålmodig iakttagelse."
Dette hørtes svært interessant ut, og Lucy fortet seg med frokosten og la entusiastisk i vei med sin nye venn. Italia sto endelig for døren. Signoraen med cockneyaksenten og alt hun omgav seg med forsvant som en vond drøm.
Frøken Lavish - - for det var det den intelligente damen het - - tok til høyre langs den solfylte Lung' Arno. Hvor herlig varmt det var! Men et vindkast fra en sidegate skar som en kniv, gjorde det ikke! Ponte alle Grazie - - særdeles interessant, nevnt av Dante. San Miniato - - vakkert så vel som interessant; Krusifikset som kysses av en morder - - Frøken Honeychurch husket historien. Mennene på elven fisket. (Usant; men det er da også det meste.) Så smatt Frøken Lavish gjennom buegangen med de hvite oksene, stanset opp og ropte:
"En lukt! En ekte florentinsk lukt! Hver eneste by, kan jeg opplyse deg om, har sin egen lukt."
"Er det en særlig behagelig lukt?" sa Lucy, som hadde arvet en avsky for skitt fra sin mor.
"Man reiser ikke til Italia for renhetens skyld," var det spisse svaret; "man reiser hit for å finne livet. Buon giorno! Boun giorno!" og nikket til høyre og venstre. "Se på den fortryllende vinkjerren! Hvordan kusken stirrer på oss, det kjære enfoldige vesenet!"
Slik vandret Frøken Lavish gjennom gatene i Firenze, kort, vimsete, og leken som en kattunge, men uten en kattunges eleganse. Det var stort for piken å være sammen med noen som var så kunnskapsrik og lystig; og en blå militærfrakk, slik som en italiensk offiser bruker, bare økte følelsen av oppstemthet.
"Buon giorno! Ta det fra en gammel dame, Frøken Lucy: du vil aldri angre på å være litt høflig mot de som står under deg. Det er virkelig demokrati. Selv om jeg er en virkelig Radikaler også. Nå ble du sjokkert nå."
"Det er jeg slett ikke!" utbrøt Lucy. "Vi er Radikalere, vi også, tvers igjennom. Min far stemte alltid på Herr Gladstone, til han ble så umulig om dette Irlandspørsmålet."
"Jeg forstår, jeg forstår. Og nå har dere gått over til fienden."
"Nei, vær så snill - -! Om min far fortsatt var i live, er jeg sikker på at han ville stemt Radikalt igjen nå som Irland er i orden. Og dessuten, ble ruten over ytterdøren vår knust ved sist valg, og Freddy er sikker på at det var Toryene; men mor sier tull, det var en landstryker."
"Skammelig! Et industriområde, går jeg ut i fra?"
"Nei – i traktene rundt Surrey. En syv åtte kilometer fra Dorking, med utsikt over Weald-dalen."
"En aldeles henrivende egn; jeg kjenner godt til den. Det bor slike fortryllende mennesker der. Kjenner du Sir Harry Otway - - en Radikaler om det noen gang fantes en?"
"Svært godt faktisk."
"Og gamle Fru Butterworth, filantropen?"
"Jamen, hun leier en eng av oss! Så merkelig!"
Frøken Lavish tittet opp på den tynne stripen av himmel og mumlet:
"Å, dere har eiendom i Surrey?"
"Nesten ingenting," sa Lucy, som var redd for å virke som en snobb. "Bare hundredeogtyve mål - - bare hagen, som er en eneste nedoverbakke, og noen enger."
Frøken Lavish virket ikke frastøtt og sa at det var omtrent samme størrelsen som hennes tantes eiendom i Suffolk.
Italia gled i bakgrunnen. De forsøkte å huske etternavnet til en eller annen Lady Louisa, som hadde leid et hus nær Summer Street forrige året, men som ikke hadde likt seg, noe som var merkelig. Og nettopp idet Frøken Lavish kom på navnet, stanset hun opp og utbrøt:
"Gudbevare! Gudbevare oss vel! Vi har gått oss bort."
Og det hadde virkelig tatt dem lang tid å nå Santa Croce, da et av tårnene hadde vært klart synlig fra hotelvinduet. Men Frøken Lavish hadde gitt slik intrykk av å være lommekjent i Firenze, at Lucy hadde fulgt henne uten å nøle.
"På villspor! På villspor! Min kjære Frøken Lucy, under vår politiske diskurs har vi gått feil et sted. Hvordan de forferdelige Konservative ville gjort narr av oss! Hva skal vi gjøre? To ensomme kvinner i en ukjent by. Det kaller jeg virkelig et eventyr."
Lucy, som gjerne ville se Santa Croce, foreslo som en mulig løsning at de skulle spørre om veien dit.
"Nei, slik snakker bare en feiging! Og nei, du skal ikke, ikke slå opp i din Baedeker. Gi den til meg; jeg vil ikke la deg ha den. Vi skal ganske enkelt flyte med strømmen."
Følgelig drev de gjennom en rekke av disse gråbrune gatene som hverken er særlig romslige eller pitoreske, som slynger seg gjennom den østlige delen av byen. Lucy mistet snart intressen for Lady Louisas misnøye, og ble misfornøyd selv. I ett fantastisk øyeblikk kom Italia tilsyne. Hun sto på Annunziataplassen og så i den levende terrakottaen disse gudommelige småbarna som ingen billige reproduksjoner noengang kan forflate. Der sto de, med skinnende lemmer som sprengte seg ut av nådens drakt, og armene strakt opp rundt biter av himmel. Lucy syntes hun aldri hadde sett noe så vakkert; men Frøken Lavish trakk henne med seg, med et fortvilet rop, og sa at de var minst et par kilometer på avveie. Det nærmet seg nå den tiden på dagen da den kontinentale frokosten begynner, eller rettere sagt slutter, å merkes, og kvinnene kjøpte litt varm kastanjepostei i en liten butikk, fordi den virket så veldig italiensk. Den smakte delvis av papiret som den var pakket i, delvis av hårolje og delvis av det store ukjente. Men det gav dem krefter til å komme seg videre til en ny piazza, som var bred og støvete og der det på den andre siden reiste seg en bemerkelsesverdig stygg svart og hvit bygning. Frøken Lavish henvendte seg dramatisk til den. Det var Santa Croce. Eventyret var over.
"Vent et øyeblikk; la de to menneskene gå videre først, eller så er jeg nødt til å snakke med dem. Jeg avskyr virkelig plebeisk småsnakk. Avskylig! de er også på vei inn i kirken. Å, engelskmenn utenlands!"
"Vi satt rett ovenfor dem under middagen i går. De overlot rommene sine til oss. De var veldig hyggelige."
"Bare se på dem!" lo Frøken Lavish. "De strener gjennom mitt Italia som et par kuer.Jeg vet det er stygt av meg, men jeg skulle gjerne sett at det blir utdelt en prøve ved Dover, og at alle de turistene som strøk på den ble sendt hjem igjen."
"Hvilke spørsmål ville du stilt oss?"
Frøken Lavish la hånden vennelig på armen til Lucy, som for å slå fast at hun i det minste ville få topp karakter. I denne oppstemte sinnsstemningen nådde de trappene opp til kirken, og skulle til å gå inn da Frøken Lavish stanset, gav fra seg et hvin, kastet ut med armene og ropte:
"Der er jo min kilde til lokalkoloritt! Jeg må veksle noen ord med ham!"
Og på et øyeblikk var hun på vei over piazzaen, med militærfrakken flagrende i vinden; og hun slo ikke av på farten før hun hadde nådd igjen en gammel mann med hvite kinnskjegg og nappet ham ertende i ermet.
Lucy ventet i nærmere ti minutter. Da begynte hun å bli kjei. Hun bekymret seg over tiggerne, støvet blåste i øynene hennes, og hun kom på at en ung pike ikke burde stå og henge på offentlige steder. Hun gikk sakte ned på piazzaen med den hensikt å ta igjen Frøken Lavish, som fakisk var nesten for orginal. Men i det øyeblikk beveget Frøken Lavish og hennes kilde til lokalkoloritt seg også og forsvant ned en sidegate men de begge gestikulerte voldsomt.
Indignerte tårer sprang fram i øynene til Lucy - - delvis fordi Frøken Lavish hadde forlatt henne, delvis fordi hun hadde tatt med seg Baedeker. Hvordan skulle hun finne veien tilbake? Hvordan skulle hun finne fram i Santa Croce? Den første morgenen hennes var ødelagt, og hun kom kanskje aldri tilbake til Firenze. For noen få minutter siden hadde hun vært så strålende fornøyd, snakket som en kultivert dame og halvveis overbevist seg selv om at hun var full av orginalitet. Og nå trådte hun deprimert og ydmyket inn i kirken, uten at hun en gang kunne komme på om den var bygget av Fransiskanerne eller Dominikanerne.
Selvfølgelig var det vel et storslått byggverk. Men du verden som den lignet en låve! Og så utrolig kald! Selvfølgelig var der fresker av Giotto, som hun i det minste kunne føle den passende beundring for. Men hvem skulle fortelle henne hvilke de var? Hun vandret nedlatende omkring uten å la seg begeistre av monumenter av usikkert opphav og alder. Det var ikke engang noen som kunne fortelle henne hvilken, av alle de utstafferte gravhellene som lå i rekke og rad gjennom skipet og tverrskipet av kirken, som var den virkelig vakre, den som Herr Ruskin hadde rost mest.
Så begynte Italias snikende fortryllelse å gripe tak i henne, og, istedetfor å samle informasjon, begynte hun å være lykkelig. Hun stavet seg møysommelig gjennom de italienske skiltene - - skiltene som forbød folk å ta med seg hunder i kirken - - skiltet som, av helsemessige grunner og i respekt for den helligdommen de sto i, oppfordret folk til ikke å spytte på gulvet. Hun så på turistene; nesene deres var like så røde som Baedekerne deres, så kaldt var det i Santa Croce. Hun betraktet den grusomme skjebnen som innhentet tre Papister - - to guttebarn og et pikebarn - - som gjorde sitt beste for å sprute hverandre ned med vievannet, og så gikk bort til Machiavelli- monumentet, som var dryppende vått, men iallefall hellig. Andektig, sakte og fra lang avstand nærmet de seg, og berørte stenen med fingrene, med lommetørklær, med pannen, og trakk seg så tilbake. Hva kunne dette bety? De gjorde det igjen og igjen. Så gikk det opp for Lucy at de tok Machiavelli for å være en eller annen helgen, og håpet på å bli velsignet. Straffen kom raskt. Den minste av guttene snublet over en av gravhellene som Herr Ruskin hadde slik beundring for og viklet føttene inn i relieffet av en liggende biskop.
Protestant som hun var, styrtet Lucy fram. Hun var for sent ute. Han falt tungt på prelatens oppvendte føtter.
"Skrekkelige biskop!" utbrøt stemmen til gamle Herr Emerson, som også hadde styrtet frem. "Hard i livet, hard i døden. Gå ut i lyset, lille gutt, og send et slengkyss til solen, for det er der du burde være. Ulidelige biskop!"
Barnet skrek hysterisk ved disse ordene, og av disse forferdelige menneskene som plukket ham opp, børstet av ham, maserte blåmerkene hans og ba ham om ikke å være overtroisk.
"Bare se på ham!" sa Herr Emerson til Lucy. "For en røre: et forslått, frysende og skremt barn! Men hva kan du vente deg i en kirke?"
Bena til barnet var blitt som varm voks. Hver gang gamle Herr Emerson og Lucy løftet det opp, sank det sammen med et brøl. Heldigvis kom en italiensk kvinne, som skulle be sine bønner, til unnsetning. Med en eller annen mystisk evne som bare mødre besitter, stivet hun opp ryggraden til den lille gutten og ga styrke til knærne hans. Han sto. Han gikk, fremdeles rystet og sutrende, sin vei.
"Du er en klok kvinne," sa Herr Emerson. "Du har gjort mer enn all verdens relikvier. Jeg deler ikke din tro, men jeg tror på de som gjør sine medmennesker lykkelige. Det finnes ingen orden i universet - -"
Han lette etter ord.
"Niente," sa den italienske damen og vendte tilbake til sine bønner.
"Jeg er ikke sikker på om hun forstår engelsk," foreslo Lucy.
I det nedslåtte humøret hun var i, foraktet hun ikke lenger Emerson og sønnen. Hun var bestemt på å være høflig mot dem, vakker heller enn taktfull, og, om mulig, rette opp Frøken Bartletts taktfullhet med en eller annen bemerkning om de koselige rommene.
"Den kvinnen forstår alt," var Herr Emersons svar. "Men hva gjør du her? Ser du på kirken? Er du ferdig med kirken?"
"Nei," ropte Lucy og kom på skuffelsen sin. "Jeg kom hit sammen med Frøken Lavish, som skulle forklare alt sammen; og like ved døren - - det er virkelig for ille! - - Bare stakk hun sin vei, og etter å ha ventet en god stund, måtte jeg gå inn alene."
"Hvorfor skulle du ikke det?" sa Herr Emerson.
"Ja, hvorfor skulle du ikke gå alene?" sa sønnen, og henvedte seg til den unge damen for første gang.
"Men Frøken Lavish har tilogmed tatt Baedeker."
"Baedeker?" sa Herr Emerson. "Jeg er glad det er den du bekymret deg over. Tapet av en Baedeker, det er verd å bekymre seg over. Ja, det er virkelig verd å bekymre seg over."
Lucy var forvirret. Igjen var hun seg bevisst en ny ide, og var usikke på hvor den ville lede henne.
"Om du ikke har noen Baedeker," sa sønnen, "burde du bli med oss."
Var det til dette ideen ledet? Hun tok tilflukt i sin verdighet.
"Tusen takk, men det kunne ikke falle meg inn. Jeg håper dere ikke går ut i fra at jeg kom for å henge meg på dere. Jeg kom for å hjelpe til med barnet, og for å takke dere for at dere var så vennlige å gi oss rommene i går kveld. Jeg håper det ikke har vært til bryderi."
"Min kjære," sa den gamle mannen vennlig, "jeg tror du bare gjentar det du har hørt eldre folk si. Du later som om du er nærtagen; men du er egentlig ikke det. Hold nå opp med å være så irriterende, og fortell meg i stedet hvilken del av kirken du vil se. Å føre deg dit vil være en ren fornøyelse."
Dette var faktisk utrolig frekt, og hun burde ha vært rasende. Men det kan enkelte ganger være like så vanskelig å minste besinnelsen som det andre ganger kan være å bevare den. Lucy greide ikke å bli sint. Herr Emerson var en gammel mann, og en ung pike kunne da føye ham. Men sønnen, på den annen side, var en ung mann, og hun følte at en pike burde være fornærmet på ham, eller i det minste fornærmet foran ham. Det var på ham hun stirret før hun svarte.
"Jeg er ikke nærtagen, håper jeg. Det er Giottoene jeg vil se, om De ville være så vennlig å si meg hvilke de er."
Sønnen nikket. Med et alvorlig, men fornøyd uttrykk ledet han dem til Peruzzikapellet. Han syntes å ha et læreraktig preg over seg.Hun følte seg som et barn på skolen som hadde svart rett på et spørsmål.
Kapellet var allerede fylt av en andektig forsamling, og over dem steg stemmen til en foreleser, som forklarte dem hvordan de skulle sette pris på Giottos storhet, ikke etter en formell målestokk, men etter åndelige verdier.
"Husk," sa han, "hvordan denne kirken, Santa Croce, ble bygged av tro under den mest glødende middelalder, helt uplettet av rennessansen. Legg merke til hvordan Giotto i disse freskene - - som nå uheldigvis er ødelagt av restaurering - - er ubundet av snevre mål som anatomi og perspektiv. Kan noe være mer majestetisk, mer gripende, vakkert, sant? Hvor lite, får vi følelsen av, duger det med kunnskap og tekniske ferdigheter satt opp imot et menneske som virkelig føler."
"Nei!" utbrøt Herr Emerson alt for høyt til å være i en kirke. "Jeg husker ikke noe slikt! Bygget av tro, min hatt! Det betyr ganske enkelt at arbeiderene ikke fikk skikkelig betalt. Og hva gjelder freskene, så ser jeg ikke noen sannhet i dem. Se på den tjukke fyren i blått! Han må da veie minst like mye som meg, og han fyker til himmels som en luftballong."
Han siktet til fresken av ‘Johannes Døperens himmelfart.' Innenfor sviktet, forståelig nok, stemmen til foreleseren. Tilhørerne beveget seg urolig, og det samme gjorde Lucy. Hun var sikker på at hun ikke burde være sammen med disse mennene; men de hadde lagt en fortryllelse over henne. De var så alvorlige og så merkelige at hun ikke kunne huske hvordan hun skulle oppføre seg.
"Nå, hendte dette, eller gjorde det ikke? Ja eller nei?"
George svarte:
"Det hendte slik, om det hendte i det hele tatt. Jeg ville mye heller stige opp til himmelen selv enn å bli dyttet av kjeruber; og om jeg kom dit ville jeg likt at vennene mine lente seg ut, slik som de gjør her."
"Du kommer aldri til å stige opp," sa hans far. "Du og jeg, gutten min, kommer til å ligge ifred i jorda som fødte oss, og navnene våre vil forsvinne like så sikkert som at arbeidet vårt vil overleve."
"En del mennesker kan bare se den tomme graven, og ikke helgenen, hvem nå enn han er, som stiger opp. Det hendte slik som dette, om det hendte i det hele tatt."
"Unnskyld meg," sa en iskald stemme. "Kapellet er noe lite for to grupper. Vi skal ikke besvære dere lenger."
Foreleseren var en prest, og forsamlingen måtte også være meningeten hans, for de holdt bønnebøker i hendene i tillegg til guidebøker. De vandret ut av kapellet i stillhet. Blandt dem var de to små gamle damene fra Bertolinipensjonatet - - Frøken Theresa og Frøken Catharine Alan.
"Stopp!" ropte Herr Emerson. "Det er plass nok til alle sammen. Stopp!"
Forsamlingen forsvant uten et ord. Snart kunne de høre foreleseren i det neste kapellet beskrive St Francis liv.
"George, jeg tror sannelig den presten er kappelanen i Brixton."
George gikk inn i det neste kapellet og kom tilbake og sa, "Det er mulig han er det. Jeg husker ikke."
"Da er det nok best at jeg snakker med ham og minner ham på hvem jeg er. Det er denne Herr Eager. Hvorfor forsvant han? Snakket jeg for høyt? Så irriterende. Jeg skal gå å si at vi beklager. Burde jeg ikke? Så kanskje han kommer tilbake."
"Han kommer ikke tilbake," sa George.
Men Herr Emerson skyndte seg skyldbetynget og ulykkelig avgårde for å be om unndskyldning til pastor Cuthbert Eager. Lucy, som tilsynelatende var oppslukt av et nisjemaleri, kunne høre hvordan forelesningen igjen ble avbrutt, den ivrige og agressive stemmen til den gamle mannen, de spisse, sårede svarene fra motparten. Sønnen, som tok hver minste lille uenighet som om den var en tragedie, lyttet også.
"Min far har den virkningen på omtrent alle," opplyste han henne. "Han forsøker bare å være snill."
"Det håper jeg at vi alle forsøker," sa hun og smilte nervøst.
"Fordi vi tror det er karakterbyggende. Men han er snill mot folk fordi han elsker dem; og de gjennomskuer ham og blir fornærmet, eller skremte."
"Så dumt av dem!" sa Lucy, selv om hun innerst inne kunne forstå dem; "Jeg tror at en vennlighet utført taktfullt - - "
"Taktfullhet!"
Han gjorde et hånlig kast med hodet. Hun hadde tydligvis gitt galt svar. Hun sto å så på den underlige framtoningen som vandret frem og tilbake i kapellet. Til en ung mann å være, var ansiktet hans markert, og - - til skyggene falt over det - - hardt. I skyggen ble det plutselig mykere. Hun syntes hun kjente ham igjen, fra taket i det Sixtinske kapell i Rom, bærende på en favn av nøtter. Selv om han var sunn og velbygd, gav han henne alikevel følelsen av noe grått, av tragedie som kun kunne finne lindring om natten. Denne sinnstemningen gikk fort over; det var ulikt henne å tenke noe så subtilt. Den var født av stillhet og ukjente følelser, og gikk over da Herr Emerson vendte tilbake, og hun kunne vende tilbake til en varden av lett småsnakk,som var det eneste hun var vant med.
"Ble du avfeid?" spurte sønnen stille.
"Men vi har jo ødelagt gleden for Gud vet hvor mange. De kommer ikke tilbake."
"...Fylt av naturlig forståelse...rask til å se det gode i andre mennesker...en visjon om menneskenes brorskap..." Broker av forelesningen om St Francis drev mot dem gjennom veggen.
"La oss ikke ødelelegge din," fortsatte han henvendt til Lucy. "Har du sett på de helgenene?"
"Ja," sa Lucy. "De er nydelige. Vet du hvilken av gravsteinene som Ruskin var så begeistret for?"
Han visste ikke, og foreslo at de skulle forsøke å gjette det. George gjorde, til hennes lettelse, ikke mine til å flytte seg, og hun og den gamle mannen vandret fornøyd omkring i Santa Croce, som, på tross av at den ligner på en låve, har høstet mange vakre ting innenfor sine vegger. Der var også tiggere å unngå, og guider som smatt mellom søylene, og en gammel dame med hunden sin, og her og der en prest som beveget seg forsiktig mellom gruppene av turister på vei til messe. Men Herr Emerson var bare måtelig interessert. Han tittet bort på foreleseren som han mente å ha sparket ben for, og så skottet han bekymret bort på sønnen.
"Hvorfor er han så opptatt av den fresken?" sa han urolig. "Jeg så ikke noe spesielt ved den."
"Jeg liker Giotto," svarte hun. "Det er så fasinerende hva de sier om hans formelle verdier. Selv om jeg liker ting som babyene til Della Robbia bedre."
"Og det burde du også. En unge er hundre ganger mer verd enn en helgen. Og ungen min er verd hele himmelriket, men så vidt jeg kan se lever han i et helvete."
Lucy følte igjen at dette ikke passet seg.
"I helvete," gjentok han. "Han er ulykkelig."
"Å, du verden!" sa Lucy.
"Hvordan kan han være ulykkelig når han er frisk og lever? Hva mer kan man gjøre for ham? Og tenk på hvordan han er blitt oppdratt - - fri fra all den overtroen og uvitenheten som får mennesker til å hate hverandre i Guds navn. Med en slik oppvekst trodde jeg han var nødt til å bli lykkelig."
Hun var ingen teolog, men hun følte at dette var en ganske tåpelig gammel mann, i tillegg til å være svært ureligiøs. Hun følte at hennes mor muligens ikke ville like at hun snakket med en slik person, og at Charlotte ville ha protestert på det sterkeste.
"Hva skal vi gjøre med ham?" spurte han. "Han drar på ferie til Italia, og oppfører seg - - slik; slik som det lille barnet som burde ha lekt, men som slo seg på gravstenen. Æ? Hva var det du sa?"
Lucy hadde ikke sagt noe. Plutselig sa han:
"Ta det nå ikke på feil måte. Jeg mener ikke at du skal forelske deg i gutten, men du kunne iallefall prøve å forstå ham. Du er nærmere ham i alder, og om du bare ville slippe deg litt løs, er jeg sikker på at du er fornuftig. Du kunne hjelpe meg. Han har kjent så få kvinner, og du har jo tid. Du skal være her i flere uker, går jeg ut ifra? Men slipp deg nå litt løs. Du har en tendens til å blande sammen saker og ting, om jeg skal dømme etter gårsdagen. Slipp deg løs. Hal de tankene som du ikke begriper opp fra dypet og spre dem ut i sollyset og forstå dem. Ved å forstå George kan du kanskje lære å forstå deg selv. Det vil være bra for dere begge."
Lucy kunne ikke komme på noe svar til denne besynderlige talen.
"Jeg vet bare hva som er galt med ham; men ikke hvorfor."
"Og hva er det?" spurte Lucy nervøst og ventet en forferdelig historie.
"Det samme gamle; ting henger ikke sammen."
"Hvilke ting?"
"Hele universet. Det er faktisk sant. De gjør ikke det."
"Å, Herr Emerson, hva i all verden mener du?"
Med helt vanlig stemme, slik at hun knapt oppfattet at han siterte et dikt, sa han:
"‘Fra alle himmelhjørner,
på vind og stormfullt vær
blåste livets byggestener
nettopp hit: Og her jeg er.'Både jeg og George er klar over dette, men hvorfor tar han slik på vei for det? Vi vet at vi kommer fra vinden, og at vil vende tilbake til den; at alt liv kanhende er en knute, en floke, en lyte i den ellers så glatte evigheten. Men hvorfor skulle det gjøre oss ulykkelige? La oss heller elske hverandre og arbeide og glede oss. Jeg tror ikke på dette livets jammerdal."
Miss Honeychurch sa seg enig.
"Så få gutten til å forstå det. Få han til å forstå at ved siden av det evige Hvorfor, så er det det et Ja - - et forbigående Ja, kanhende, men et Ja."
Plutselig lo hun; en måtte da virkelig le. En ung man som var nedslått fordi universet ikke hang sammen, fordi livet var en floke eller en vind, eller et Ja, eller et eller annet!
"Jeg beklager virkelig," utbrøt hun. "Du tror vel at jeg er følelsesløs, men - - men - - " Så anla hun en moderlig tone. "Jamen, sønnen din trenger noe å ta seg til. Har han ingen hobbyer? Jeg har da mine bekymringer og, men jeg pleier å glemme dem ved pianoet; og å samle på frimerker var virkelig givende for min bror. Kanskje Italia ikke passer ham; dere kunne jo forsøke Alpene eller ‘The Lake Country'."
Ansiktet til den gamle mannen ble trist, og han rørte henne varsomt med hånden. Dette uroet henne ikke; hun trodde at han glad for rådet hennes, og at han takket henne for det. Faktisk gjorde han henne ikke urolig i det hele tatt lenger; hun så på ham som en vennlig sjel, men ganske tåpelig. Følelsene hennes var like oppblåste åndelig som de hadde vært det estetisk for en times tid siden, før hun hadde mistet Baedeker. Den kjære George, som nå skrittet mot dem over gravhellene, virket både ynkverdig og latterlig. Han kom bort, med ansiktet i skyggen. Han sa:
"Frøken Bartlett."
"Å, du store min!" sa Lucy og falt plutselig sammen og så igjen livet i et nytt perspektiv. "Hvor? Hvor?"
"I kirkeskipet."
"Jeg forstår. De sladrete Alanfrøkenene må ha - - " Hun bet det i seg.
"Stakkars jente!" eksploderte Mr Emerson. "Stakkars jente!"
Hun kunne ikke la dette stå uimotsagt, for det det var nettopp det hun følte selv.
"Stakkars jente? Jeg forstår virkelig ikke hva du mener med den bemerkningen. Jeg ser på meg selv som en svært heldig pike, kan jeg forsikre deg. Jeg er fullstendig lykkelig, og har det usedvanlig bra. Vær så snill og ikke kast bort tiden med å bekymre Dem for meg. Det er da nok sorger i verden, er det ikke, uten å forsøke å dikte opp flere. Adjø. Takk skal Dere ha begge to for Deres vennlighet. Å, javisst! Der kommer virkelig kusinen min. For en nydelig morgen! Santa Croce er en vidunderlig kirke."
Hun sluttet seg til sin kusine.Musikk, Fioler og Bokstaven ‘M'
Det hadde seg slik at Lucy, som ellers fant hverdagen ganske kaotisk, steg inn i en tryggere verden når hun åpnet pianoet. Da var hun ikke lenger hverken underdanig eller nedlatende; ikke lenger hverken opprører eller slave. Musikkens rike er ikke et rike av denne verden; det tar imot de som har falt utenfor både dannelse, intligensia og kultur. Et vanlig menneske begynner å spille, og stiger lekende lett opp til sfærene, mens vi stirrer opp, og undres over hvordan han kom bort fra oss, og tenker hvordan vi kunne tilbe og elske ham, om han bare ville omsette sine visjoner til menneskelige ord og sine erfaringer til menneskelige handlinger. Kanskje kan han ikke; iallefall gjør han det ikke, eller ihvertfall svært sjelden. Lucy hadde aldri gjort det.
Hun var ingen blendende virtuos; skalaene hennes løp ikke i det hele tatt som perler på en snor, og hun slo ikke færre falske toner enn det som var vanlig for en pike av hennes stand og alder. Heller ikke var hun en av disse lidenskapelige unge damene, som spiller så tragisk på sommerkvelder for åpne vinduer. Lidenskapen var der, men den var vanskelig å sette fingeren på; den smatt mellom kjærlighet og hat og sjalusi og alle bildene i den fortellende stilen.Og hun var kun tragisk i det at hun var storslagen, for hun elsket å spille for Seieren. Hvilken seier og over hva - - det er mer enn allminnelig ord kan uttrykke. Men at visse sonater av Beethoven er tragisk skrevet, kan ingen nekte for; men de kan alikevel ende i triumf eller fortvilelse etter pianistens forgodtbefinnende, og Lucy hadde bestemt seg for at de skulle triumfere.
En svært regntung ettermiddag ved Bertolini tillot henne å gjøre det det hun virkelig likte, og etter lunsjen åpnet hun det lille tildekte pianoet. Noen få mennesker sto omkring og roste hennes spill, men da de ikke fikk noe svar, forsvant de etterhvert til rommene sine for å skrive i sine dagbøker eller for å sove. Hun la ikke merke til Herr Emerson, som så etter sønnen sin, eller Frøken Bartlett, som lette etter Frøken Lavish, eller Miss Lavish som så etter sigarettetuiet sitt. Som enhver virkelig artist, var hun beruset av selve følelsen av tonene: de var fingre som strøk over hennes egne; og ved berøring, ikke av lyd alene, nådde hun det hun begjærte.
Herr Beebe, som satt ubemerket borte ved vinduet, grublet over dette ulogiske trekket ved Frøken Honeychurch, og husket den gangen i Tunebridge Wells da han hadde oppdaget det. Det var et av disse arrangemangene der de øvre klasser underholder de lavere. Stolene var fylt av et respektfullt publikum, og damene og herrene i prestegjeldet sang eller deklamerte eller imiterte sprettende sjampagnekorker, under oppsyn av sognepresten. Blant de opptredende skulle være en "Frøken Honeychurch. Piano. Beethoven." og Herr Beebe lurte på om det ville bli Adelaida eller Atens Ruiner-marsjen, da han ble overrumplet av de første strofene fra Opus III. Han satt i spenning gjennom hele åpningen, for det er ikke før tempoet øker på at man vet hvor pianinsten vil hen. Ved de første rungende partiene visste han at det gikk strålende; i taktene som leder an til avslutningen, kunne han høre seierens hammerslag. Han var glad for at hun kun spillte den første satsen, for han kunne aldri i verden ha klart å følge med den snirklete 9/16-dels takten. Publikum klappet respektfullt. Det var Mr Beebe som begynte trampeklappen; det var det eneste naturlige.
"Hvem er hun?" spurte han sognepresten etterpå.
"Kusinen til et av sognebarna mine. Jeg synes ikke hun var heldig med valg av stykke. Beethoven er vanligvis så enkel og direkte, at det er den rene og skjære vrangviljen å velge noe slikt som dette, som gjør folk urolige mer enn noe annet."
"Presenter meg for henne."
"Hun vil bli henrykt. Hun og Frøken Bartlett var fulle av ros om preknen din."
"Preknen min?" utbrøt Herr Beebe. "Hvorfor i all verden lyttet hun til den?"
Da han var introdusert forsto han hvorfor, for Frøken Honeychurch, skilt fra pianokrakken, var kun en ung dame med en masse sort hår og et vakkert, blekt, barnslig ansikt. Hun elsket å gå på konserter, hun elsket å være hos kusinen, hun elsket iskaffe og marenges. Han tvilte ikke på at hun elsket prekenen hans også. Men før han hadde reist fra Tunbridge Wells hadde han gjordt en bemerkning til sognepresten, som han nå gjorde til Lucy selv da hun lukket det lille pianoet og beveget seg drømmeaktig mot ham:
"Om Frøken Honeychurch noen gang skulle begynne å leve som hun spiller, ville det være svært spennende - - både for oss og for henne."
Lucy vendte straks tilbake til virkeligheten.
"Å, så merkelig! Noen sa for litt siden det samme til mor, og hun svarte at hun var sikker på at jeg aldri kom til å leve en duett."
"Har ikke Fru Honeychurch sansen for musikk?"
"Hun har ikke noe imot det. Men hun liker ikke at man blir opphisset over noe; hun mener jeg tar slik på vei. Hun mener - - jeg er ikke egentlig sikker. Vet du, en gang sa jeg at jeg likte min egen spilling bedre enn noen annens. Hun har aldri kommet over det. Selvfølgelig mente jeg ikke at jeg spilte godt; jeg mente bare - - "
"Selvfølgelig," sa han og undret seg over hvorfor hun hadde tatt seg bryet med å forklare.
"Musikk - - " sa Lucy, som om hun forsøkte seg på en allmenngyldighet. Hun greide ikke å fullføre den, og så fraværende ut på ett vått Italia. Livet i Syden var blitt forvirrende, og det vakreste landet i Europa var forvandlet til formløse bylter av klær. Gaten og elven var skittengule, broen var skittengrå, og åsene var skittenfiolette. Et sted mellom foldene var Frøken Lavish og Frøken Bartlett, som hadde valgt nettopp denne ettermiddagen til å besøke Torre del Gallo.
"Hva med musikk?" sa Herr Beebe.
"Stakkars Charlotte kommer til å bli gjennomvåt," var svaret til Lucy.
Utflukten var typisk for Miss Bartlett, som kom til å vende tilbake kald, trett, sulten, helgenaktig,med ødelagt skjørt og en bulkete Baedeker og sår hals. På andre dager, når hele verden sang og luften strømmet inn i munnen som vin, ville hun nekte å bevege seg ut av stuen og påstå at hun var en gammel stakkar og ikke noe godt selskap for en ung pike.
"Din kusine har latt seg villede av Frøken Lavish. Hun håper på å finne det virkelige Italia i regnet, tror jeg."
"Miss Lavish er så orginal," mumlet Lucy. Dette var et fast uttrykk, det nærmeste Bertolini pensjonat kunne komme en definisjon. Frøken Lavish var så orginal. Herr Beebe hadde sine tvil, med de ville blitt tilskrevet kirkelig trangsyn. Av den, og av andre grunner, holdt han dem for seg selv.
"Er det sant," fortsatte Lucy med andektig stemme, "at Frøken Lavish skriver på en bok?"
"De sier da så."
"Hva handler den om?"
"Det skal visst være en roman," svarte Herr Beebe, "fra det moderne Italia. Jeg tror heller du bør spørre Frøken Catherine Alan, som er flinkere med ord enn noen andre jeg kjenner til."
"Jeg skulle ønske Frøken Lavish ville fortelle meg det selv. Vi var så gode venner til å begynne med. Men jeg synes ikke det var rett av henne å stikke av med Baedeker den morgenen ved Santa Corce. Charlotte var svært irritert over å finne meg praktisk talt alene, så jeg kunne ikke annet enn å være en smule irritert på Frøken Lavish."
"De to damene er da i all fall overens igjen."
Han var fasinert av dette plutselige vennskapet mellom to kvinner som tilsynelatende var så ulike som Frøken Bartlett og Frøken Lavish. De holdt alltid sammen med Lucy som et femte hjul på vognen. Han mente å forstå Frøken Lavish, men Frøken Bartlett skjulte kanhende et ukjent overraskende dyp, om enn ikke særlig meningsfullt. Skjøv Italia henne vekk fra rollen som den strenge anstanden han hadde sett henne som i Tunebridge Wells? Hele livet hadde han elsket å studere peppermøer; de var hans spesialfelt, og hans yrke hadde gitt ham rikelige muligheter til å følge opp denne interessen. Piker som Lucy var pene å se på, men Herr Beebe var, av ganske ubestemmelige grunner, en smule kjølig i sin holdning til det annet kjønn, og foretrakk å være interessert mer enn å være betatt.
Lucy sa, for tredje gang, at stakkars Charlotte kom til å være søkk våt. Arno steg regntung og skylte vekk sporene etter de små vognene langs med bredden. Men på himmelen mot sydvest hadde det dukket opp et matt, gult skjær, som muligens varslet bedre vær, om det da ikke varslet værre. Hun åpnet vinduet for å undersøke, og et kaldt gufs gikk gjennom rommet, som fremkaldte et klagerop fra Frøken Catherine Alan, som i samme øyeblikk kom inn gjennom døren.
"Å, men kjære Frøken Honeychurch, De vil bli forkjølet! Og Herr Beebe også. Hvem skulle tro dette var Italia? Min søster sitter faktisk lent opp mot varmtvannsbeholderen; ingen bekvemmeligheter eller virkelige forholdsregler. "
Hun gled mot dem og satte seg ned, en smule forlegen som hun alltid var når hun kom inn i et rom hvor det var en mann, eller en mann og en kvinne.
"Jeg kunne høre det nydelige spillet ditt på rommet mitt, Frøken Honeychurch, selv om døren var lukket. Ja det er forresten viktig å ha døren lukket. Ingen har den minste sans for privatliv i dette landet. Og det er visst smittsomt også."
Lucy svarte som forventet. Herr Beebe kunne for ikke skams skyld fortelle damene om sin opplevelse i Modena, der værelsepiken hadde brast inn mens han lå i badet, og muntert utbrutt:
"Fa niente, sono vecchia!" Han begrenset seg til å si: "Jeg er fullstendig enig med deg, Frøken Alan. Italienerne er virkelig et ubehagelig folkeferd. De sniker seg inn over alt, de ser alt, og de vet hva vi vil ha før vi vet det selv. Vi er i deres vold.De leser tankene våre, de forutser våre ønsker. Fra kusken ned til - - Giotto, kjenner de oss ut og inn, og jeg missliker det. Men innerst inne er de - - så overfladiske! De har ingen følelse for det intelektuelle liv. Hvor rett hadde ikke Signora Bertolini, som her en dag sa til meg: ‘Å, Herr Beebe, om du bare visste å je må tåle når det gjeld utdanninga tel onga mine! Je vi'da'ke at a Victoria ska bli opplært tå en ittaliener som itte veit no!'"
Frøken Alan forsto ikke riktig, men fikk med seg at hun ble gjort narr av på en hyggelig måte. Hennes søster var litt skuffet over Herr Beebe, og hadde ventet seg bedre av en kirkens mann som var skallet og som hadde kinnskjegg. For hvem ville vel ha ventet seg at toleranse, sympati og en sans for humor var å finne i en slik streng fremtoning.
Selv om hun koste seg fant hun seg fremdeles ikke til rette, og til sist ble grunnen avslørt. Fra stolen under seg trakk hun fram et sigarettetui i mørkt metall med initialene "E.L." inngravert i turkis.
"Det tilhører Lavish," sa presten. "En hyggelig fyr, Lavish, men skulle ønske hun ville begynne å røke pipe."
"Neimen, Herr Beebe," sa Frøken Alan, halvveis mellom forferdelse og latter. "Selv om det virkelig ikke er bra for henne å røyke, er det egentlig ikke så forferdelig som du tror. Hun begynte med det mer eller mindre av fortvilelse, da livsverket hennes ble tatt av et et jordskred. Det gjør det jo mer forstålig."
"Hva var det du sa?" sa Lucy.
Herr Beebe lente seg likeglad tilbake, og Frøken Alan gikk videre:
"Det var en roman - - og det var, så vidt jeg kan forstå, en ikke videre pen roman.. Det er så trist når folk som har evner misbruker dem, og jeg må nå si at de som regel gjør det, nå vel, hun la den nå ifra seg nesten ferdigskrevet i Hodeskallegrotten ved Capuccini- hotellet i Amalfi mens hun stakk ut for å hente blekk.Hun sa: ‘Kunne jeg få litt blekk, er De snill?' Men du vet jo hvordan italienerne er, og i mellomtiden raste grotten utover stranden, og det tristeste av alt er at hun ikke er istand til å huske hva hun hadde skrevet. Hun var svært nedslått etter det, stakkars, og ble fristet til å trøste seg med sigaretter. Det er naturligvis en hemmelighet, men det gleder meg å fortelle at hun skriver på en ny roman. Hun fortalte Teresa og Frøken Pole forleden dag at hun hadde fanget opp lokalkoloritten - - denne romanen skal handle om det moderne Italia; den andre var historisk - - men at hun ikke kunne komme igang før hun hadde funnet en ide. Først var hun i Perugia for å finne inspirasjon, så kom hun hit - - dette må for all del ikke komme ut forstår dere. Men hun klarer fremdeles å holde på humøret! Jeg mener nå det at det finnes noe beundringsverdig i alle mennesker, selv om man ikke helt har sansen for dem."
Frøken Alan var alltid storsinnet mot bedre vitende på denne måten. Det lå en eim av velvillig menneskekjærlighet over de usammenhengende bemerkingene hennes, som gav dem en uventet skjønnhet, på samme måten som man i en skog om høsten plutselig kan kjenne lukten av vår. På den annen side følte hun at hun kanskje hadde vært for overbærende og skyndte seg å legge til:
"Men hun er nå alikevel en smule for - - jeg vil ikke akkurat si ukvinnelig, men hun oppførte seg ganske merkelig da Emersons ankom."
Herr Beebe smilte da Frøken Alan kastet seg ut i en anekdote som han visste hun ikke ville være i stand til å fullføre med en herre til stede.
"Jeg vet ikke om du har lagt merke til, Frøken Honeychurc, at Frøken Pole, damen som har så tykt gult hår, drikker limonade. Den gamle Herr Emerson, som uttrykker seg svært besynderlig - - "
Hun stanset betuttet opp. Hun ble stille. Herr Beebe var taktfull nok til å gå å finne te, og hun fortsatte, i en lav hvisking, til Lucy:
"Mage. Han advarte Frøken Pole mot magesyre, som han kalte det - - og det er mulig han forsøkte å være vennlig. Jeg må tilstå at jeg glemte meg bort og begynte å le; det skjedde så plutselig. Som Teresa så riktig sa, var det ikke noe å le av. Men poenget er at Frøken Lavish syntes det var artig at han snakket om M., og sa hun likte at folk snakket rett ut og satte pris på annerledes tenkemåter. Hun trodde de var handelsreisende - - ‘kremmere' var ordet hun brukte - - og gjennom hele middagen forsøkte hun å bevse at England, vårt store og elskede land, kun er basert på handel. Teresa var svært forarget og reiste seg og gikk før osten og sa: ‘Der, Frøken Lavish, er en som kan motsi deg bedre enn meg,' og pekte på det vakre bildet av Lord Tennyson. Til det sa Frøken Lavish: ‘Pøh! De tidlige viktorianerne.' Tenke seg til! ‘Pøh! De tidlige viktorianerne.' Min søster hadde gått, og jeg følte jeg var nødt til å si noe. Jeg sa: ‘Frøken Lavish, jeg er en tidlig victorianer; det vil si, i det minste, vil jeg ikke høre et vondt ord om vår kjære Dronning.' Det var forferdelig snakk. Jeg minte henne på hvordan Dronningen hadde reist til Irland når hun egentlig ikke ville, og jeg må si at det gjorde henne stum, og hun svarte ikke. Men uheldigvis overhørte Herr Emerson dette og ropte med dyp stemme: ‘Nettopp, nettopp! Jeg beundrer kvinnemennesket for den irlandsturen.' Kvinnemennesket! Jeg er så dårlig til å fortelle; men du forstår hvilken floke vi nå var kommet opp i, og alt på grunn av at M. var blitt brakt på bane i det hele tatt. Etter middagen kom Frøken Lavish faktisk bort til meg og sa: ‘Frøken Alan, jeg har tenkt meg til røkerommet for å snakke med de to interessante mennene. Bli med du også.' Jeg sa selvfølgelig nei til et slikt upassende forslag, og hun var frekk nok til å fortelle meg at det ville utvide min horisont, og sa at hun hadde fire brødre, som alle var ved universitetet, bortsett fra en som var i hæren, og som alltid tok seg tid til å snakke med handelsreisende."
"La meg fullføre historien," sa Herr Beebe som hadde kommet tilbake. "Frøken Lavish forsøkte seg på Frøken Pole, meg selv, ja faktisk alle, og sa til slutt: ‘Da går jeg alene.' Hun gikk. Etter fem minutter kom hun luskende tilbake med et grønt spillebrett og begynte å legge kabal."
"Hva i all verden kan ha hendt?" ropte Lucy.
"Ingen vet. Ingen kommer noen gang til å gjøre det heller. Frøken Lavish ville aldri våge å si det, og Herr Emerson syntes tydligvis ikke det er noe å fortelle."
"Herr. Beebe - - gamle Herr Emerson, er han hyggelig, eller er han ikke? Jeg skulle så gjerne vite det."
Herr Beebe lo og mente at det burde hun avgjøre selv.
"Nei; det er så vanskelig. Noen ganger er han bare latterlig, og da har jeg ikke noe imot ham. Frøken Alan, hva mener du? Er han hyggelig?"
Den lille gamle damen rystet på hodet og sukket misbiligende. Herr Beebe som moret seg over samtalen, ertet henne opp ved å si:
"Jeg kan da ikke se annet enn et du er nødt til å mene han er hyggelig, etter den historien med fiolene."
"Fioler? Å kjære! Hvem fortalte deg om fiolene? Du verden som ryktene går. Det sladres så utrolig på et pensjonat. Nei, jeg får meg ikke til å glemme hvordan de oppførte seg under Herr Eagers forelesning i Santa Croce. Å stakkars Frøken Honeychurch! Det var virkelig for ille! Nei, jeg har forandret mening. Jeg liker ikke Emersons. De er ikke hyggelige."
Herr Beebe smilte nonsjalant. Han hadde gjort et forsøk på å introdusere Emersonene for det lille samfunnet på Bertolini, og forsøket hadde slått feil. Han var omtrent den eneste som fortsatt var vennlig mot dem. Frøken Lavish som sto for det intelektuelle var direkte fiendtlig, og søstrene Alan, som representerte dannelse, sluttet seg nå til henne.
Frøken Bartlett som sto i gjeld til dem klarte knapt nok å være høflig. Det var annerledes med Lucy. Hun hadde gitt ham en vag fremstilling av eventyret sitt i Santa Croce, og han syntes å forstå at de to mennene hadde gjort et besynderlig og kan hende overlagt forsøk på å vinne henne til seg, og vise henne verden fra deres eget merkelige synspunkt, å få henne interessert i deres egne sorger og gleder. Dette var frekt; han ønsket ikke at den unge piken skulle gjøre deres sak til sin egen: han så helst at de misslyktes. Han visste, tross alt, ingenting om dem, og pensjonat- gleder og pensjonat-sorger er flyktige ting; mens Lucy kom til å være hans sognebarn.
Med halve oppmerksomheten festet på været, sa Lucy til sist, at hun syntes Emersons var hyggelige; ikke det at hun så noe til dem for tiden; de hadde til og med fått andre plasser ved middagsbordet.
"Men forsøker de ikke stadig å få deg til å gå ut med dem, kjære?" sa den lille damen nysgjerrig.
"Bare en gang. Charlotte likte det ikke, og sa noe - - veldig høflig, selvfølgelig."
"Helt riktig av henne. De forstår seg ikke på oss. De må finne sitt nivå."
Herr Beebe hadde mer en følelse av at de hadde gått under. De hadde gitt opp forsøket sitt - - om det nå var det - - på å vinne seg en plass blant de dannede, og nå var faren nesten like så taus som sønnen. Han spekulerte på om han ikke skulle arrangere en hyggelig dag for disse menneskene før de dro sin vei - - en utflukt, kan hende, med Lucy , under tilstrekkelig oppsyn, til å være hyggelig mot dem. Herr Beebe fant sine største gleder i å gi andre gode minner.
Kvelden falt på mens de snakket; luften klarnet; fargen på trærne og åsene ble renere, og Arno la fra seg mudderet og begynte å glitre. Noen få blågrønne gløtt kom tilsyne mellom skyene, noen duvende flekker av lys lå over jorda, og så lyste fasaden til San Miniato blendende opp i den synkende solen.
"For sent å gå ut nå," sa Frøken Alan med lettet stemme. "Alle museene har stengt."
"Jeg tror jeg vil gå ut," sa Lucy. "Jeg har lyst til å ta trikken rundt byen - - og stå helt forrest ved føreren."
De to andre ble alvorlige. Herr Beebe, som følte seg ansvarlig for henne i Frøken Bartletts fravær, sa nølende:
"Jeg skulle ønske vi kunne. Dessverre har jeg noen brev jeg må skrive.Om du nå engang skal gå ut alene, er det da ikke bedre at du går?"
"Disse italienerene, vet du, kjære," sa Frøken Alan.
"Kanskje jeg møter noen som kan lese tankene mine!"
Men de var fremdeles skeptiske, og hun gikk så langt som til å forsikre Herr Beebe om at hun bare skulle gå en liten tur, og bare holde seg til de gatene der turistene pleide å være.
"Hun burde virkelig ikke ha gått i det hele tatt," sa Herr Beebe, idet de så etter henne fra vinduet, "og hun er fullstendig klar over det. Jeg tror det skyldes for mye Beethoven."Fjerde Kapittel
Herr Beebe hadde rett. Lucy var aldri så klar over hva hun selv ønsket som etter musikk. Hun hadde egentlig ikke satt pris på Herr Beebes vidd, eller Frøken Alans masete kvitring. Konversasjon var kjedsommelig; hun ønsket at noen stort skulle hende, og hun var sikker på det ville ha hendt på den forblåste plattformen på en elektrisk trikk.
Men dette kunne hun ikke gjøre. Det passet seg ikke for en dame. Hvorfor? Hvorfor var det slik at alt som var stort ikke passet seg for en dame? Charlotte hadde en gang forklart det for henne. Det var ikke slik at kvinner var underlegene menn; de var bare annerledes. Deres rolle var å inspirere andre til store handlinger, heller enn å handle selv. Ved taktfullhet og et plettfritt navn, kunne en kvinne indirekte utrette mye. Men om hun selv gikk i bresjen, så ville hun først bli kritisert, deretter foraktet, og til sist oversett. Det var blitt skrevet dikt som understøttet dette.
Det er noe uforgjengelig ved denne middelalderske kvinnen. Dragene er borte, og det samme er ridderne, mens hun fremdeles er iblant oss. Hun hersket i mangt et tidlig victoriansk slott, og var Dronning i mange tidlige victorianske ballader. Det er aktverdig å beskytte henne mellom slagene, aktverdig å ære henne når hun har laget en god middag til oss. Men dessverre! denne skapningen er i forfall. Også i hennes hjerte springer nye og fremmede ønsker frem. Også hun er betatt av stormen og veldige landskap og det grøntfrådende havet. Hun har oppdaget den store verdenen og hvor full den er av rikdom, og skjønnhet, og krig - - et skinnende skall omkring den indre ilden, som spinner gjennom himmelrommet. Menn, som påstår at hun inspirerer dem til det, beveger seg lykkelige på overflaten, og morer seg sammen med andre menn, lykkelige, ikke fordi de er menn, men fordi de lever. Før selskapet er over, ville hun gjerne legge fra seg den høyverdige titelen Den Evige Kvinne, og gå dit som sitt eget forgjengelige jeg.
Lucy representerte ikke middelalderens kvinne, det var heller et ideal hun løftet blikket mot når hun var alvorlig stemt. Heller ikke var hun noen opprører. Nå og da ergret en restriksjon henne spesiellt, og hun brøt den, for så kanhende å angre på det senere. Denne ettermiddagen var mer rastløs enn vanlig. Hun ville virkelig like å gjøre noe alle de som passet på henne ville misslike. Siden hun ikke kunne ta trikken, gikk hun til butikken Alinari. Der kjøpte hun et postkort med Botticellis "Venus fødsel". At Venus var en beklaglighet, ødela det ellers så vakre bildet, og Frøken Bartlett hadde overtalt henne til å la være å kjøpe det. (En beklagelighet i kunsten, betød naturligvis nakenhet.) Hun tok også med seg Giorgiones "Tempesta", "Idolino", et par av de Sixtinske freskene og "Apoxyomenos". Huns følte seg straks roligere, og kjøpte Fra Angelicos "Kroningen", Giottos "Johannes Døperens himmelfart", noen Della Robbia babyer og noen Madonnaer av Guido Reni. For smaken hennes var konservativ, og hun beundret ukritisk alle de berømte navnene.
Men selv om hun brukte mer enn syv lire, virket det fremdeles som om frihetens porter var stengte. Hun var klar over sin egen utilfredshet, det var nytt for henne å være seg det bevisst. "Verden," tenkte hun, "er jo full av vakre ting, om jeg bare kunne finne dem." Det var ikke overraskende at Fru Honeychurch mislikte musikk og mente at den alltid gjorde hennes datter irritabel, upraktisk og nærtagen.
"Jeg opplever aldri noe," tenkte hun, idet hun kom ut på Piazza Signoria og kastet et uberørt blikk på underverkene som omgav henne og som hun etterhvert var blitt rimelig vant til.Den store plassen lå i skygge; solskinnet hadde kommet for sent for å treffe den. Neptun var allerede uhåndgripelig i skumringen, halvveis gud, halvveis gjenferd, og fontenen plasket søvning for menneskene og satyrene som sto omkring ham
Loggiaen sto fram som den tredelte åpningen til en hule, der det sto mang en guddom, skyggeaktige, men udødelige som skuet ut over menneskene som kom og gikk. Det var den uvirkelige timen - - det vil si, den timen da ukjente ting synes virkelige. En eldre person som befant seg på et slikt sted på en slik tid, ville vel synes at opplevelsen var tilstrekkelig i seg selv og være tilfreds. Lucy lengtet etter noe mer. Hun festet blikket mismodig på palasstårnet, som steg opp fra mørket som en søyle av hamret gull. Det virket ikke lenger som et tårn, ikke lenger som om det hvilte på jorden, men som en uoppnåelig skatt som vibrerte mot den rolige himmelen. Glansen trollbandt henne og flimret fremdeles for øynene hennes da hun senket blikket mot bakken og gikk hjemover.
Da skjedde det virkelig noe.
To italienere ved loggiaen hadde kranglet om en gjeld. "Cinque lire," hadde de skreket, "cinque lire!" De dyttet til hverandre, og en av dem ble truffet lett i brystet. Han rynket pannen; han bøyde seg mot Lucy med et interessert blikk, som om han hadde en viktig beskjed til henne. Han åpnet munnen for å avlevere den, og en strøm av rødt veltet ut og randt nedover den ubarberte haken hans.
Det var alt. En menneskemengde dukket frem fra mørket. Den skjulte denne besynderlige mannen for henne og bar ham bort til fontenen. Herr George Emerson befant seg tilfeldigvis noen få skritt unna og så på henne fra den andre siden av der mannen hadde vært. Så merkelig! På den andre siden av noe. I samme øyeblikk som hun fikk øye på ham tåknet det for henne; selv palasset virket tåkete, svaiet over henne, falt sakte, mykt, stille mot henne, og himmelen falt med det.
Hun tenkte: "Å, hva har jeg gjort?"
"Å, hva har jeg gjort?" mumlet hun og åpnet øynene.
George Emerson stirret fortsatt på henne, men fra den andre siden av noe. Hun hadde klaget over at alt var kjedelig, og se! en mann var knivstukket og en annen holdt henne i armene sine.
De satt på noen trappetrinn foran søylegangen ved Uffizi. Han måtte ha båret henne. Han reiste seg da hun snakket og begynte å børste av bukseknærne. Hun gjentok:
"Å, hva har jeg gjort?"
"Du besvimte."
"Jeg - - jeg beklager."
"Hvordan føler du deg nå?"
"Helt bra - - fullstendig bra." Og hun begynte å nikke og smile.
"Så la oss gå tilbake. Det er ikke noe vits i at vi blir her - -"
Han strakte fram hånden for å hjelpe henne opp. Hun lot som om hun ikke så den. Ropene fra fontenen - - de hadde aldri gitt seg - - klang hult. Hele verden virket blek og som om den hadde mistet den meningen den engang hadde.
"Så utrolig snilt av deg! Jeg kunne ha skadet meg da jeg falt. Men nå har jeg det bra. Jeg kan gå alene, takk."
Han sto fortsatt med hånden strakt frem.
"Å, postkortene mine!" utbrøt hun plutselig.
"Hvilke postkort?"
"Jeg kjøpte noen postkort hos Alinari. Jeg må ha mistet dem der ute på torget." hun så forsiktig på ham. "Ville du gjøre meg enda en tjeneste, og hente dem for meg?"
Han gjorde henne enda en tjeneste. Så fort han hadde snudd ryggen til, reiste Lucy seg med en forrykt sluhet og snek seg gjennom søylegangen mot Arno.
"Frøken Honeychurch!"
Hun stanset opp med hånden mot hjertet.
"Sett deg nå ned; du er ikke i noen tilstand til å gå hjem alene."
"Jo da, det er jeg, tusen takk skal du ha."
"Nei, det er du ikke. Du hadde ikke sneket deg bort om du var det."
"Men jeg vil mye heller - - "
"Da henter jeg ikke postkortene dine."
"Jeg vil helst være alene."
Han sa i en bestemt tone: "Mannen er død - - mannen er sannsynligvis død; sett deg ned til du er utvilt." Hun var fortumlet og adlød ham. "Og ikke rør deg før jeg kommer tilbake."
Et stykke bortenfor så hun vesener med sorte hetter dukke opp, slike som man kan se i drømme. Palasstårnet hadde mistet gjenskinnet fra den synkende solen og var nok en gang en del av jorden. Hva skulle hun si til Herr Emerson når han kom tilbake fra det skyggelagte torget? Igjen dukket tanken opp, "Å, hva har jeg gjort?" - - tanken på at hun, såvel som den døende mannen, hadde krysset en slags åndelig grense.
Han vendte tilbake, og hun snakket om mordet. Det var, merkelig nok, et enkelt samtalemne. Hun snakket om det italienske folkelynnet; hun ble nesten ivrig over hendelsen som hadde fått henne til å besvime fem minutter tidligere. Da hun var fysisk sterk, overvant hun raskt redslen for blod. Hun reiste seg uten hans hjelp, og selv om det føltes som om vinger flakset inne i henne, gikk hun relativt stødig mot Arno. Der signaliserte en drosjesjåfør til dem; men de avslo.
"Og morderen forsøkte å kysse ham, sier du - - så merkelige italienerne er! - - og overgav seg frivillig til politiet! Herr Beebe påsto at italienerne vet alt, men jeg synes at de er ganske barnslige. Da min kusine og jeg var ved Pitti i går - - hva var det?" Han hadde kastet et eller annet i elven.
"Hva var det du kastet?"
"Noe jeg ikke ville ha," sa han irritert.
"Herr Emerson!"
"Hva?"
"Hvor er postkortene?"
Han var taus.
"Jeg tror jammen det var postkortene mine du kastet."
"Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med dem," ropte han, og stemmen hans minnet om en engstlig guttunge. For første gang følte hun en form for sympati for ham. "De var tilsølt med blod. Der! Jeg er glad jeg har fått sagt det; og hele tiden mens vi snakket sammen lurte jeg på hva jeg skulle gjøre med dem." Han pekte nedover elven. "De er borte." Elven kvernet under broen. "De bekymret meg virkelig, og man er noen ganger så tåpelig, det virket som det beste at de forsvant i havet - - jeg vet ikke; det er mulig at de bare skremte meg." Så ble plutselig guttungen til en mann. "For noe enormt har skjedd; jeg er nødt til å se det i øynene uten å røre det til. Det er ikke akkurat det at en mann er død."
Noe sa Lucy at hun burde stoppe ham.
"Det har skjedd," gjentok han, "og jeg er bestemt på å finne ut hva det er."
"Herr Emerson - -"
Han snudde seg mot henne med rynket panne, som om hun hadde forstyrret ham i en eller annen dyp tanke.
"Jeg vil spørre deg om noe før vi går inn."
De var like ved pensjonatet. Hun stoppet opp og lente albuene på rekkverket ved elvebredden. Han gjorde det samme. Det finnes noen ganger en slags magi i måter å stille seg på; Det er en av de tingene som får oss til å tenke på evig vennskap. Hun flyttet albuene før hun sa:
"Jeg har oppført meg fullstendig latterlig."
Han var fordypet i sine egne tanker.
"Jeg har aldri vært så skamfull i hele mitt liv; jeg kan ikke fatte hva som gikk av meg."
"Jeg besvimte nesten selv." sa han; men hun følte at holdningen hennes frastøtte ham.
"Vel, jeg skylder deg ihvertfall tusen unnskyldninger."
"Å, greit nok."
"Og - - her er det egentelige poenget - - du vet hvordan tåplige mennesker sladrer - - spesiellt kvinner, er jeg redd - - du forstår hva jeg mener?"
"Jeg er redd jeg ikke gjør det."
"Det jeg mener er, kunne du la være og nevne den tåpelige oppførselen min for noen?"
"Oppførselen din? Å, ja; javel - - javel."
"Tusen takk skal du ha. Og kunne du - - "
Hun greide ikke å fullføre spørsmålet. Elven strømmet under dem, nesten svart i det tiltagende nattemørket. Han hadde kastet postkortene hennes ned i den, og så hadde han fortalt henne grunnen. Det slo henne at det var fåfengt å appellere til riddelighet hos en slik mann. Han ville ikke skade henne med sladder; han var pålitelig, intelligent, og til og med snill; han hadde muligens til og med høye tanker om henne. Men han var blottet for riddelighet; tankene hans, så vel som oppførselen, lot seg ikke påvirke av ærefrykt. Det var nytteløst å si til ham, "Og kunne du - - " og håpe på at han ville fullføre setningen selv og vende blikket bort fra nakenheten hennes som ridderen i det vakre maleriet. Han hadde holdt henne i armene, og han husket det, akkurat som han husket blodet på postkortene hun hadde kjøpt i Alinaris butikk. Det var ikke akkurat det at en mann var død; noe hadde hendt med de levende: de hadde kommet til en situasjon der personlighet viser seg og hvor Barndommen strekker seg inn i de sammenfiltrede grenene av Ungdommen.
"Vel, tusen takk skal du ha," gjentok hun. "Så plutselig disse ulykkene skjer, og så er alt slik det var før!"
"Ikke for meg."
Engstelsen drev henne til å spørre ham ut.
Svaret hans var forvirrende: "Jeg tror jeg vil leve."
"Men hvorfor, Herr Emerson? Hva er det du mener?"
"Jeg vil leve, sier jeg."
Hun lente albuene på rekkverket og betraktet elven Arno, og den brølende lyden brakte med seg en uventet melodi til ørene hennes.Muligheter til en hyggelig utflukt
Det var et ordtak i familien at "du kan aldri vite hvordan Charlotte Bartlett vil ta ting." Hun var fullstendig forståelsesfull og fornuftig hva gjaldt Lucys opplevelse, var helt tilfreds med den forkortede versjonen og hadde bare godord å si om Mr George Emersons oppførsel. Hun og Miss Lavish hadde også hatt et eventyr. På veien tilbake hadde de blitt stoppet av Dazioen, og de unge funsjonærene, som virket uforskammede og overivrige, hadde forsøkt å gå gjennom sakene deres på jakt etter matvarer. Det kunne ha blitt svært ubehagelig. Heldigvis kunne Frøken Lavish hamle opp med de fleste.
På godt og ondt var Lucy nødt til å takle sine problemer alene. Ingen av vennene hennes hadde sett henne, hverken på Piazzaen eller senere ved elven. Herr Beebe, som hadde lagt merke til det fraværende blikket hennes under middagen, hadde bare gjentatt for seg selv kommentaren om "for mye Beethoven." Men han gikk bare ut ifra at hun var moden for et eventyr, ikke at hun allerede hadde opplevd det. Denne ensomheten gjorde henne nedstemt; hun var vant til å alltid få tankene sine bekreftet av andre, eller, i det minste motsagt; det var forferdelig ikke å vite om det hun tenkte var riktig eller galt.
Ved frokosten neste morgen bestemte hun seg for hva hun ville gjøre. Hun måtte velge mellom to planer. Herr Beebe skulle gå til Torre del Gallo med Emersons og noen amerikanske damer. Kunne Frøken Bartlett og Frøken Honeychurch tenke seg å bli med? Charlotte takket nei på egne vegne, hun hadde vært der i regnværet dagen før. Men hun mente det var en ypperlig ide for Lucy, som hatet handleturer, pengeveksling, brevhenting og andre plagsomme gjøremål - - noe som Frøken Bartlett var nødt til å gjøre denne morgenen, og som hun like så godt kunne gjøre alene.
"Nei, Charlotte!" utbrøt piken med oppriktig varme. "Det er svært hyggelig av Herr Beebe, men jeg blir selvfølgelig mye heller med deg."
"Ja vel, kjære," sa Frøken Bartlett med en svak rødme av glede, som brakte en dyp rødme av skam til Lucys kinn. Så forferdelig hun oppførte seg mot Charlotte, nå som alltid! Men nå skulle hun forandre seg. Hun skulle være snill mot henne hele morgenen. Hun tok armen til sin kusine og de begav seg nedover Lung'Arno. Elven var som en løve den morgenen, både i styrke, stemme og farge. Frøken Bartlett skulle absolutt lene seg over rekkverket for å se på den. Så kom hun med sin sedvanlige bemerkning, som var: "jeg skulle virkelig ønske at Freddy og din mor kunne se dette også!"
Lucy trippet rastløst; det var utgjort at Charlotte skulle stoppe nettopp der.
"Se, Lucia! Å, du ser etter de som skal til Torre del Gallo. Jeg var redd for at du kom til å angre på at du ble med meg."
Så alvorlig valget enn hadde vært, så angret hun ikke. Gårsdagen hadde vært en røre - - forunderlig og forvirrende, den slags det var vanskelig å få ned på papir - - men hun hadde en følelse av at Charlotte og handleturen hennes var å foretrekke fremfor George Emerson og toppen av Torre del Gallo. Siden hun ikke klarte å nøste opp floken, så måtte hun i alle fall passe på å ikke vase seg inn i den igjen. Hun kunne ærlig protestere mot Frøken Bartletts insinuasjon.
Men selv om hun hadde unngått hovedpersonen, sto kulissene uheldigvis igjen. Charlotte førte henne, med skjebnebestemt selvfølgelighet, fra elven til Piazza Signoria. Hun hadde aldri trodd at stener, en Loggia, en fontene, et palasstårn kunne han en slik betydning. Et øyeblikk forsto hun hva spøkelser var.
Stedet der mordet hadde skjedd var befolket, ikke av et spøkelse, men av Miss Lavish, som hadde morgenavisen i hånden. Hun vinket dem ivrig til seg. Den grusomme hendelsen dagen før hadde gitt henne en ide som hun trodde det kunne bli bok av.
"Å, la meg få gratulere deg!" sa Frøken Bartlett. "Etter at du var så oppgitt i går! Så heldig for deg!"
"Aha! Kom hit, Frøken Honeychurch! Jeg er virkelig heldig. Nå må du fortelle meg absolutt alt du så fra begynnelsen av."
Lucy pirket i bakken med parasollen.
"Men kanskje du ikke har lyst?"
"Jeg beklager - - om du kunne greie deg uten, så vil jeg helst slippe."
De eldre kvinnene vekslet et, ikke misbiliggende, blikk; det var bare passende at en ung pike skulle føle sterkt.
"Det er jeg som beklager," sa Frøken Lavish. "Vi litterære snoker er noen skamløse vesener. Jeg tror ikke det er den hemmelighet i det mennesklige hjertet som vi ikke ville forsøke å grave oss fram til."
Hun travet fornøyd bort til fontenen og tilbake og gjorde noen utregninger for realismens skyld. Så sa hun at hun hadde vært på Piazzaen siden klokken åtte for å samle inn opplysninger. En god del av det passet ikke inn, men man måtte jo alltid gjøre noen forandringer. De to mennene hadde kranglet om en fem-lire seddel. Hun kom til å bytte ut fem-lire seddelen med en ung dame, noe som ville heve nivået på tragedien, og på samme tid gi utgangspunkt for en utmerket historie.
"Hva skal heltinnen hete?" spurte Frøken Bartlett.
"Leonora," sa Frøken Lavish; hun het selv Eleanor.
"Jeg håper virkelig hun er tiltalende."
Det var en selvfølge.
"Og hva er handlingen?"
Kjærlighet, mord, bortføring, hevn var handlingen. Alt sammen ble avslørt mens fontenen plasket for satyrene i morgensolen.
"Jeg håper dere unnskylder meg for at jeg skravler slik," avsluttet Frøken Lavish. "Det er så forfriskende å snakke med virkelig interesserte mennesker. Dette er, selvfølgelig, bare de grove trekkene. Det skal selvfølgelig være en masse lokalkoloritt, beskrivelser av Firenze og omgivelsene, og jeg kommer også til å legge inn noen komiske figuer. Og la meg advare dere: jeg kommer til å være nådeløs mot den britiske turist."
"Å, du er da virkelig slem!" utbrøt Frøken Bartlett. "Jeg er sikker på at du tenker på Emersons."
Miss Lavish smilte et machiavellisk smil.
"Jeg tilstår at når jeg er i Italia så sympatiserer jeg ikke med mine egne landsmenn. Det er de oversette italienerne som fasinerer meg, og det er deres liv jeg vil beskrive så godt jeg kan. For jeg gjentar og insisterer på, og har alltid vært av den mening, at en tragedie, slik som den som hendte i går, ikke er mindre tragisk fordi den inntraff i små kår."
Det var passende stillhet da Frøken Lavish var ferdig. Så ønsket kusinene henne lykke til med arbeidet og vandret sakte bort over torget.
"Hun er det jeg ser på som en virkelig intelligent kvinne," sa Frøken Bartlett. "Den siste bemerkningen slo meg i særdeleshet som sann. Jeg tror det vil bli en svært sterk roman."
Lucy sa seg enig. For øyeblikket var hennes sterkeste ønske å ikke bli tatt med i den. Sansene hennes var uvanlig skarpe denne morgenen, og hun hadde en følelse av at Frøken Lavish vurderte henne som en naiv ung pike.
"Hun er frigjort, men kun i ordets beste betydning," fortsatte Frøken Bartlett sakte. "Kun de som er overfladiske kunne ta anstøt av henne. Vi snakket lenge sammen i går. Hun tror på rettferdighet og sannhet og medmenneskelighet. Hun fortalte meg også at hun har den største tiltro til kvinnens framtid - - Herr Eager! Å, så hyggelig! For en gledelig overraskelse!"
"Aha, men ikke for meg," sa kapellanen kjølig, "for jeg har holdt et øye med Dem og Frøken Honeychurch en god stund."
"Vi snakket med Frøken Lavish."
Brynene hans rynket seg.
"Jeg la merke til det. Så det var det dere gjorde. Andate via! Sono occupato!" Den siste bemerkningen var rettet til en mann som solgte prospektkort og som var på vei bort til dem med et høflig smil. "Jeg har et forslag å stille Dere. Kunne De og Frøken Honeychurch være interessert i å være med på en kjøretur en dag denne uken - - en tur opp i åsene? Vi kunne legge veien om Fiesole og vende tilbake via Settignano. Det finnes et sted på veien der vi kunne stanse og se oss om i åssiden en times tid. Utsikten over Firenze derfra er slående vakker - - mye bedre enn den oppskrytte utsikten fra Fiesole. Det er den utsikten som Alessio Baldovinetti liker å bruke i maleriene sine. Den mannen hadde virkelig en følelse for landskap. Virkelig. Men hvem bryr seg om det i dag? Ah, slik er nå engang verden blitt."
Frøken Bartlett hadde aldri hørt om Alessio Baldovinetti, men hun visste at Herr Eager ikke var en hvilken som helst kapellan. Han var medlem av den fastboende kolonien som hadde gjort Firenze til sitt hjem. Han kjente folkene som aldri gikk rundt med Baedekers, som hadde lært seg å ta siesta etter lunsj, som dro på turer som pensjonat-turistene aldri hadde hørt om, og som gjennom egen innflytelse hadde adgang til gallerier og museer som var lukket for dem.
De bodde avskjermet, noen i møblerte leiligheter, andre i renessansevillaer i åssidene ved Fiesole, der de leste, skrev, studerte og utvekslet ideer og hadde en inngående kjennskap til, eller i alle fall oppfatning, av Firenze som alle de som gikk rundt med en billett fra et reisebyrå i lommen er avskåret fra.
Av den grunn kunne man være stolt av å motta en invitasjon fra kapellanen. Han var ofte det eneste bindeleddet mellom de to gruppene av menigheten han var hyrde for, og han hadde for vane å ta med seg noen få utvalgte av sine omvandrende får, for at de i noen timer kunne beite sammen med de fastboende. Te i en renessansvilla? Ingen ting var blitt nevnt om det ennå. Men om det skulle bli til det - - så flott det ville være for Lucy!
For noen dager siden ville Lucy ha følt det samme. Men livets gleder hadde endret stilling for henne. En kjøretur i åsene med Herr Eager og MFrøken Bartlett sto - - selv om den skulle ende med et teselskap hos de fastboende - - ikke lenger på toppen av listen. Hun støttet en smule lunkent opp om Charlottes entusiasme. Først da hun hørte at Herr Beebe også skulle være med ble mer ivrig.
"Så vi kommer til å være et partie carree," sa kapellanen. "I disse oppjagede og masete tider har man virkelig behov for landlige omgivelser og den enkelhet og fromhet som finnes der. Andate via! andate presto, presto! Ah, byen! Vakker som den er, så er det nå en gang fremdeles byen."
De sa seg enige.
"Jeg er blitt fortalt at det i går inntraff en av de mest tarvelige tragedier på nettopp dette torget. For en som elsker Dantes og Savonarolas Firenze er det noe illevarslende ved en slik vanhelligelse - - illevarslende og nedverdigende."
"I høyeste grad nedverdigende." sa Frøken Bartlett. "Frøken Honeychurtch var tilfeldigvis tilstede da det skjedde. Hun orker knapt å snakke om det." Hun kastet et stolt blikk på Lucy.
"Og hvordan hadde det seg at du var her?" spurte kapellanen faderlig.
Frøken Bartletts libralisme fra for litt siden fordampet ved spørsmålet.
"Værsåsnill og ikke bebreid henne, Herr Eager. Det er min feil alt sammen: jeg overlot henne til seg selv."
"Så du var her alene, Frøken Honeychurch?" stemmen hans bar bud om vennlig irettesettelse, men på samme tid at noen få opprivende detaljer ville være ganske så på sin plass. Det mørke tiltrekkende ansiktet bøyde seg sorgtungt ned mot henne for å få med seg svaret.
"Mer eller mindre."
"En bekjent av oss fra pensjonatet var så vennlig å følge henne hjem," sa Frøken Bartlett og skjulte behendig kjønnet til redningsmannen.
"Det må ha vært en forferdelig opplevelse for henne også. Jeg går ut fra at ingen av dere var - - at det ikke skjedde nær ved dere."
Av de mange tingene Lucy la merke til i dag, så var dette ikke det minst bemerkelsesverdige: den morbide måten ellers respektable mennesker gasset seg ved ferten av blod.
"Han døde borte ved fontenen, tror jeg," svarte hun.
"Og du og din venninne - - "
"Var borte ved Loggiaen."
"Det må ha spart dere for en god del: du har selvfølgelig ikke sett de groteske illustrasjonene som rennestenspressen har - - Denne mannen er virkelig plagsom; han vet meget godt at jeg er fastboende, og likevell fortsetter han å mase om at jeg skal kjøpe de vulgære postkortene hans."
Man skulle tro at prospektkortselgeren var i forbund med Lucy - - det evige forbundet mellom Italia og ungdommen. Han hadde plutselig skjøvet en folder i hendene på Frøken Bartlett og Herr Eager og bandt dem sammen med en lang, glanset remse av kirker, malerier og utsikter.
"Dette er virkelig for ille!" ropte kapellanen og viftet borti en av Fra Angelicos engler med hånden. Hun spjæret. Et fortvilet skrik brast ut av selgeren. Folderen må ha vært verd mer enn man kunne tro.
"Jeg kan gjerne kjøpe - - " begynte Frøken Bartlett.
"Ikke bry deg om ham," sa Herr Eager skarpt, og de gikk raskt sammen bort fra torget.
Men det er umulig å overse en italiener, minst av alt når han har noe å klage over. Hans uforklarlige forfølgelse av Herr Eager ble nå uforsonlig; luften ble fylt av hans trusler og veklager. Han appellerte til Lucy; ville ikke hun gripe inn? Han var fattig - - han forsørget en familie - - avgiftene på brød. Han ventet, han sutret, han fikk erstatning, han var misfornøyd, han lot dem ikke være ifred før han hadde jagd alle tanker, enten de var behagelige eller ubehagelige, ut av hodene deres.
Samtalen dreide seg nå om innkjøp istedetfor. Under veiledning av kapellanen kjøpte de mange grufulle gaver og souvenirer - - grelle små fotografirammer som så ut til å være laget av forgyldte bakeverk; andre små rammer, som var en anelse mindre glorete, som sto på små staffelier og var utskjært av eik; en innbundet, kremfarget blokk med trekkpapir; en Dante i samme matrialet; billige mosaikkbrosjer, som hushjelpene ville tro var ekte neste jul; nåler, kanner, skåler med våpenskjold, brune kunstfotografier; Eros og Psyche av alabaster; St Peter i samme stil - - som alt sammen ville ha kostet mindre i London.
Denne vellykkede morgenen etterlot ikke Lucy med noen god følelse. Hun hadde blitt aldri så lite skremt, både av Frøken Lavish og av Herr Eager, uten at hun helt visste hvorfor. Og da de hadde skremt henne, hadde hun, merkelig nok, mistet respekten for dem. Hun tvilte på at Frøken Lavish var noen stor kunstner. Hun tvilte på at Herr Eager var så full av åndelighet og så kultivert som hun hadde fått inntrykk av. De var blitt ved etter en ny målestokk, og funnet for lette. Hva gjaldt Charlotte - - hva gjaldt Charlotte, var det det samme. Det var kan hende mulig å være vennlig mot henne; det var umulig å elske henne.
"Sønn av en vanlig arbeider; jeg har det fra sikkert hold. En slags mekaniker selv da han var yngre; så begynte han å skrive for den sosialistiske pressen. Jeg støtte på ham i Brixton."
De snakket om Emersons.
"Det er utrolig hvordan folk kommer seg opp i verden i disse dager!" sukket Frøken Bartlett og plukket på en modell av Det skjeve Tårn i Pisa.
"Stort sett," svarte Herr Eager, "så har man kun sympati for deres suksess. Ønsket om utdannelse og å bedre sin sosiale posisjon - - det er mye av dette som ikke er helt negativt. Det finnes noen arbeidere man gjerne kunne ønsket velkommen her i Firenze - - uansett hvor lite de ville fått ut av det."
"Arbeider han fortsatt som journalist?" spurte Frøken Bartlett.
"Nei, det gjør han ikke; han giftet seg godt."
Denne siste bemerkningen uttalte han med en insinuerende stemme og avsluttet med et sukk.
"Å, han har en kone."
"Død, Frøken Bartlett, død. Jeg undres - - ja, jeg undres hvordan han har frekkheten til å se meg i ansiktet, til å våge å si han er en bekjent av meg. Han bodde i sognet mitt i London for lenge siden. Forrige dagen i Santa Croce, da han var sammen med Frøken Honeychurch, satte jeg han på plass. Han burde være forsiktig så han unngår noe mer alvorlig enn det."
"Hva?" ropte Lucy opprørt.
"Avsløring!" freste Herr Eager.
Han forsøkte å endre samtalemne; men med denne dramatiske uttrykksmåten hadde han vakt en større intresse hos sitt publikum enn meningen var. Frøken Bartlett var full av naturlig nysgjerrighet. Lycu var, selv om hun aldri ønsket å se Emersons igjen, ikke villig til å fordømme dem ut fra et enkelt ord.
"Mener du," spurte hun, "at han er fritenker? Det vet vi allerede."
"Kjære Lucy - - " sa Frøken Bartlett og irettesatte forsiktig kusinens freidighet.
"Jeg ville ha vært overrasket om dere kjente til det. Gutten - - som var et uskyldig barn den gangen - - vil jeg holde utenfor. Gud vet hva oppdragelsen hans og hans nedarvede egenskaper har gjort ham til."
"Kanskje," sa Frøken Bartlett, "det er noe vil ikke burde høre."
"For å være ærlig," sa Herr Eager, "så er det det. Jeg skal ikke si mer."
For første gang strømmet Lucys opprørske tanker ut i ord - - for første gang i hennes liv.
"Du har sagt svært lite."
"Det var min mening å si svært lite," var det iskalde svaret hans.
Han stirret indignert på piken, som møtte blikket med tilsvarende indignasjon. Hun snudde seg mot ham fra butikkdisken; pusten hennes gikk fort. Han la merke til de rynkede brynene og det sammenbitte uttrykket hennes. Det var utålelig at hun mistrodde ham.
"Mord, om du absolutt må vite det," utbrøt han sint. "Den mannen tok livet av konen sin!"
"Hvordan?" kastet hun tilbake.
"I enhver betydning av ordet, myrdet han henne. Den dagen i Santa Croce - - sa de noe nedsettende om meg?"
"Ikke et ord, Herr Eager - - ikke et eneste ord."
"Å, jeg trodde de hadde baktalt meg. Men jeg går ut ifra det kun er deres personlige sjarme som får deg til å ta dem i forsvar."
"Jeg forsvarer dem ikke," sa Lucy som hadde mistet motet og falt tilbake til de gamle kaotiske metodene. "De betyr ingen ting for meg."
"Hvordan kunne du tro hun ville ta dem i forsvar?" sa Frøken Bartlett, som følte seg ille berørt av den ubehagelige scenen. Det kunne hende ekspeditøren lyttet.
"Det vil hun finne vansklig. For den mannen har myrdet sin kone i Guds øyne."
Hentydningen til Gud var slående. Men kapellanen forsøkte egentelig å rettferdiggjøre en forhastet bemerkning. En stillhet fulgte, som kunne ha vært vektig, men som kun var pinlig.Så kjøpte Frøken Bartlett raskt Det Skjeve Tårn og førte an ut på gaten.
"Jeg må nok gå," sa han, glippet med øynene og tok fram uret.
Frøken Bartlett takket ham for vennligheten og snakket entusiastisk om den kommende kjøreturen.
"Kjøretur? Å, så det blir noe av kjøreturen vår?"
Lucy fant tilbake til manerene sine, og etter en smule anstrengelser var Herr Eager blidgjort igjen.
"Pokker ta hele kjøreturen!" utbrøt piken så fort han hadde forsvunnet. "Det er jo bare den samme kjøreturen vi allerede hadde avtalt med Herr Beebe uten noe oppstyr i det hele tatt. Hvorfor skulle han invitere oss på den latterlige måten? Det kunne like godt ha vært oss som inviterte ham. Vi betaler da for oss selv."
Frøken Bartlett, som hadde tenkt å klage over Emersons, kom på uventede tanker ved denne bemerkningen.
"Om det stemmer, kjære - - om den turen vi og Herr Beebe skulle på er den samme som den med Herr Eager, så lover det ikke godt."
"På hvilken måte?"
"Fordi Herr Beebe har invitert med Eleanor Lavish også."
"Da må vi ha en vogn til."
"Enda verre. Herr Eager liker ikke Eleanor. Hun er klar over det selv. Når sant skal sies, så er hun for ukonvensjonell for ham."
De var nådd fren til leserommet i Den Engelske Banken. Lucy sto ved bordet midt i rommet uten å legge merke til "Punch" eller "The Graphic" og forsøkte å finne svar på, eller i alle fall formulere, alle de spørsmålene som svirret gjennom hodet hennes. Den velkjente verden hadde brutt sammen, og i dets sted steg Firenze fram, en magisk by der mennesker tenkte og gjorde de mest utrolige ting. Mord, beskyldninger om mord, en kvinne som tar en mann i forsvar og fornærmer en annen - - var dette vanlig her? Var det mer ved de vakre omgivelsene enn det øyet kunne se - - kanskje evnen til å vekke lidenskaper, på godt og ondt, og til raskt å sette dem på spissen?
Lykkelige Charlotte, som, selv om hun tok svært på vei over ting som ikke var viktige, virket fullstendig uoppmerksom på ting som var det; som med beundringsverdig finfølelse kunne slutte seg til "hva saker og ting kan føre til", men åpenbart mistet målet av syne når hun kom nært innpå det! Nå sto hun samenkrøket i hjørnet og forsøkte å lirke ut en sammenrullet seddel fra en slags linpung som hun hadde i en snor om halsen, godt skjult under kjolen. Hun var blitt fortalt at dette var den eneste trygge måten å oppbevare penger i Italia; den måtte kun tas frem innenfor veggene til Den Engelske Bank. Mens hun famlet mumlet hun: "Om det er Herr Beebe som glemte å fortelle Herr Eager, eller Herr Eager som glemte det da han fortalte oss, eller om de har bestemt seg for å utelate Eleanor helt og holdent - - noe de knapt kan gjøre - - men vi må uansett være forberedt. Det er alikevel deg de er interessert i; jeg er bare innbudt for syns skyld. Du får bli med de to herrene, og jeg og Eleanor kan følge etter. En enhests vogn holder til oss. Men så vanskelig det skal være!"
"Det er det virkelig," svarte piken med et alvor som virket medfølende.
"Hva mener du om det hele?" spurte Frøken Bartlett, som var varm etter kampen med pengeposen og kneppet igjen kjolen.
"Jeg vet ikke hva jeg mener, eller hva jeg vil."
"Å, kjære Lucy! Jeg håper virkelig at du ikke kjeder deg i Firenze. Bare si fra, og jeg ville, som du vet, tatt deg med til verdens ende i morgen den dag om så var."
"Takk skal du ha, Charlotte," sa Lucy og overveide tilbudet.
Det var brev til henne ved skranken - - et fra hennes bror, fullt av sport og biologi; et fra moren hennes, som var så koselig som bare hennes mors brev kunne være. I det hadde hun fått høre om krokusene som de hadde kjøpt for gulfargens skyld, men som viste seg å være mørkerøde, om den nye hushjelpen, som hadde vannet bregnene med sitronsaft, om rekken av nye hus som skjemmet Summer Street og knuste Sir Harry Otways hjerte. Hun tenkte tilbake på det frie behagelige livet hjemme, der hun fikk lov til å gjøre hva hun ville, og der ingen ting hendte med henne. Veien mellom furutrærne, den ryddige stuen, utsikten over Sussex Weald - - sto klart og tydelig for henne alt sammen, men i et sentimentalt lys, som maleriene i et galleri man vender tilbake til etter å ha opplevd mye i mellomtiden.
"Noe nytt?" spurte Frøken Bartlett.
"Fru Vyse og sønnen hennes har reist til Roma," sa Lucy og fortalte den nyheten som interesserte henne minst. "Kjenner du Vyse-familien?"
"Nei, la oss ikke ta den veien tilbake.Man kan aldri få for mye av den kjære Piazza Signoria."
"Vyse-familien er hyggelige mennesker. Og så intelligente - - i ordets rette mening. Skulle du ikke ønske du var i Roma?"
"Mer enn noe annet i verden!"
Piazza Signoria er for preget av grå stein til å være virkelig vakker. Den har ingen gressflekker, ikke noen blomster, ingen fresker, ingen glitrende marmorvegger eller flater av varm teglsten. Tilfeldigvis - - om man da ikke tror på at visse steder har en egen sjel - - så bringer statuene som bryter ensformigheten der ikke tankene hen mot barndommens uskyld, og heller ikke ungdommens storslåtte uro, men de voksnes bevisste handling. Persevs og Judith, Herkules og Thusnelda, de har utført eller lidd noe, og på tross av at de er udødelige, så oppnådde de udødligheten etter erfaring, ikke før. Her, ikke bare i Naturens ensomhet, kunne en helt møte en gudinne, eller en heltinne møte en gud.
"Charlotte!" utbrøt piken plutselig. "Hva med denne ideen? Hva om vi dro avgårde til Roma i morgen - - med en gang - - til hotelle der Vyse-familien bor? For nå vet jeg hva jeg vil. Jeg er dødsens lei Firenze. Du sa jo at du ville bli med til verdens ende om så var! Så gjør det da vel!"
Frøken Bartlett svarte like oppglødd:
"Du er da en tøysekopp! Hva med kjøreturen din opp i åsene?"
De gikk sammen gjennom torgets strenge skjønnhet, mens de lo av det upraktiske påfunnet.
Pastor Arthur Beebe, Pastor Cuthbert Eager,
Herr Emerson, Herr George Emerson, Frøken Eleanor Lavish, Frøken Charlotte Bartlett, og Frøken Lucy Honeychurch kjører i vogner for å se en utsikt; Italienere kjører dem.Det var Phaethon som kjørte dem til Fiesole på den minneverdige dagen, en ungdom full av uansvarlighet og ild som uvørent drev sin herres hester opp den steinete bakken. Herr Beebe kjente ham straks igjen. Hverken troens eller tvilens tidsalder hadde satt sitt merke på ham; han var Phaethon som kjørte en hestedrosje i Toscana. Og det var Persephone han spurte om lov til å plukke opp på veien og som han påsto var søsteren hans - - Persephone, høyreist, slank og blek som vendte tilbake til sin mors hus med Våren, og fremdeles skygget for øynene mot det uvante lyset. Herr Eager protesterte mot henne og mente at gav du dem lillefingeren så tok de hele hånden, og at man måtte være på vakt mot den slags.
Men damene grep inn, og da det var slått fast at det var en stor gunst, fikk gudinnen lov til å sette seg opp ved siden av guden.
Phaethon løftet straks den venstre tøylen over hodet hennes, så han kunne kjøre med armen rundt livet hennes. Hun så ikke ut til å ha noe imot det. Herr Eager, som satt med ryggen til, så ingen ting av disse tvilsomme gjøremålene, og fortsatte sin samtale med Lucy. De to andre personene i vognen var gamle Herr Emerson og Frøken Lavish. For det verste hadde skjedd; Herr Beebe hadde, uten å forhøre seg med Herr Eager fordoblet antallet av deltagere. Og selv om Frøken Bartlett og Frøken Lavish hele morgenen hadde planlagt hvor alle skulle sitte, så mistet de fatningen da vognene ankom, og Frøken Lavish satte seg inn med Lucy, mens Frøken Bartlett havnet sammen med George Emerson og Herr Beebe. Det var hardt å svelge for den stakkars kapellanen at hans partie carree gikk slik i oppløsning. Te i en renessansevilla var nå, om han noen gang hadde overveid det, en komplett umulighet. Lucy og Miss Bartlett hadde en viss stil, og Herr Beebe var nå engang, selv om han var upålitelig, en stødig kar. Men en tvilsom kvinnelig forfatter og en journalist som hadde myrdet sin kone i Guds øyne - - de ville aldri bli introdusert i noen villa av ham.
Lucy, som var elegant antrukket i hvitt, satt nervøst rett opp og ned mellom disse eksplosive elementene og var oppmerksom mot Herr Eager, overså Frøken Lavish og var vaktsom ovenfor gamle Herr Emerson, som heldigvis hittill hadde sovet takket være en god lunsj og det døsige vårværet. Hun så på hele ekspedisjonen som et skjebnens lune. Om det ikke hadde væfrt for den kunne hun ha ungått George Emerson filstendig. Han hadde på en tydlig måte at han ønsket å fortsette forholdet mellom dem. Hun hadde vegret seg, ikke fordi hun misslikte ham, men fordi hun ikke forsto hva som hadde skjedd, og hadde en misstanke om at han gjorde det. Og dette skremte henne.
For det som virkelig hendte - - hva nå enn det var - - hadde skjedd, ikke ved Loggiaen, men ved elven. Å oppføre seg ubehersket i nærvær av døden kan unskyldes. Men å snakke om det etterpå, å gå fra å snakke til stillhet, og fra stillhet til nærhet, det er en lyte, som ikke kan tilskrives et øyeblikks overfølsomhet, men en sprekk gjennom hele grunnmuren. Det var virkelig noe klandreverdig (mente hun) ved måten de sammen hadde betraktet den mørke strømmen og vendt tilbake uten å veksle et ord eller et blikk. Denne følelsen av syndighet hadde vært svak til å begynne med. Det var bare så vidt at hun ikke hadde blitt med på utflukten til Torre del Gallo. Men for hver gang som hun ungikk George, ble det mer og mer og mer viktig at hun burde unngå ham igjen. Og nå tillot ikke skjebenens ironi, ved hjelp av hennes kusine og to prester, henne å slippe unna Firenze før hun hadde gjort unna denne utflukten med ham gjennom åsene.
I mellomtiden småsnakket hun med Herr Eager; den lille kranglen deres var overstått.
"Så, Frøken Honeychurch, reiser du for å studere kunst?"
"Å, du verden, nei! - - å, nei!"
"Kan hende for å studere menneskets natur," brøt Frøken Lavish inn, "Som meg selv."
"Å, nei. Jeg er her som turist."
"Ja vel," saHerr Eager. "Er du nå det? Om du ikke tar det ille opp, så synes vi fastboende litt synd på dere turister - - å bli sendt som pakkepost fra Venezia til Firenze, fra Firenze til Roma, og bli stuet sammen i pensjonater eller hoteller, uten den minste anelse om noe utenfor Baedeker, med den ene tingen for øyet å ‘bli ferdig med' eller ‘komme seg gjennom' et sted for så å dra videre. Resultatet er at de blander sammen byer, elver og slott i en usammenhengende røre. Har du sett den amerikanske piken i ‘Punch' som sier:
‘Hei, Fattern'n, hva var det vi så i Roma?'
Og faren svarer:
‘Roma? Det må ha vært der vi så den gule bikkja.'
Der har du turisme. Ha! ha! ha!"
"Jeg er fullstendig enig," sa Frøken Lavish, som i lengre tid hadde forsøkt å bryte inn i den uendelige talestrømmen hans.
"Trangsyntheten og overfladiskheten hos den britiske turist er intet mindre enn en skam."
"Nettopp. Men, den engelske kolonien i Firenze, Frøken Honeychurch - - og den er ganske stor, men alle er selvfølgelig ikke her av samme grunn, men de fleste er studenter, for eksempel: Lady Helen Laverstock er for tiden opptatt av Fra Angelica. Grunnen til at jeg nevner henne er at vi akkurat nå passerer villaen hennes på venstre hånd. Nei, du kan bare se den om du reiser deg - - nei, ikke reis deg; du kommer til å falle. Hun er svært stolt av den tykke hekken. Innenfor er det fullstendig avskjermet. Man kunne tro man var seks hundrede år tilbake i tiden. En del historikere mener at Decameronen foregikk i hagen hennes, noe som gjør den spesiellt interessant, ikke sant?"
"I aller høyeste grad!" ropte Frøken Lavish. "Si meg, hvor mener de den vidunderlige syvende dagen foregikk?"
Men Herr Eager fortsatte med å fortelle Frøken Honeychurch at til høyre bodde Herr Ett eller Annet, en amerikaner av beste sort - - så sjeldent å se! - - og at Noen helt Andre bodde lenger ned i åssiden.
"De kjenner selvfølgelig til hennes monografer i serien om ‘Middelalderske avstikkere'? Han arbeider ved Gemistus Pletho. Noen ganger, når jeg er til te i de nydelige hagene deres, kan jeg høre den elektriske trikken som jamrer seg oppover den nye veien gjennom veggen, full av svette, støvete, uinteligente turister som skal ‘gjøre unna' Fiesole i løpet av en time, så de kan si at de har vært der, og jeg tenker - - jeg tenker - - jeg tenker hvor lite de er klar over hva de er i nærheten av."
Mens denne samtalen pågikk klådde de to personene på kuskesetet på hverandre på det mest uanstendige vis. Lucy følte et stikk av misunnelse. Det var greit nok at de oppførte seg upassende, det var gledelig for dem at de kunne slippe unna med det. De var sannsynligvis de eneste som hadde glede av hele ekspedisjonen. Vognen skaket og humpet opp gjennom Piazza Fiesole og inn på veien til Settignano.
"Piano! piano!" sa Herr Eager mens han elegant viftet med hånden over hodet.
"Va bene, signore, va bene, va bene," messet kusken og pisket hestene sine vidre.
Nå satte Herr Eager og Frøken Lavish i gang en diskusjon om Alessio Baldovinetti. Var han en av grunnleggerene av renessansen, eller kun et utslag av den? Den andre vognen sakket akterut. Ettersom farten økte til galopp ble den store slumrende kroppen til Herr Emerson kastet mot kapellanen like taktfast som en maskin.
"Piano! piano!" sa han og sendte Lucy et lidende blikk.
En ekstra kraftig skumping fikk ham til å snu seg irritert i setet. Phaeton, som en stund hadde forsøkt å kysse Persephone, hadde nettopp lykkes.
Det utviklet seg til en mindre scene, som Frøken Batlett senere sa var svært så ubehagelig. Vognen ble stanset, de elskende fikk ordre om øyeblikkelig å holde opp, gutten ville ikke få sin pourboire, piken måtte straks fjerne seg.
"Hun er søsteren min," sa han og snudde seg å så på dem med sorgfulle øyne.
Herr Eager slo fast at han var en løgner. Phaeton hang med hodet, ikke på grunn av beskyldningen i seg selv, men måten den ble fremført på. Nå sa Herr Emerson, som var blitt vekket av den plutselige stoppen, bestemt at de elskende ikke under noen omstendigheter mått skilles, og klappet dem på ryggen for å understreke sin sympati. Og selv om hun misslikte å støtte opp om Mr Emerson, så Miss Lavish seg tvunget til å slå et slag for "bohemsk livsførsel".
"Selvfølgelig ville jeg la dem være," utbrøt hun. "Men det er vel få som vil støtte meg i det. Jeg har jo alltid gått på tvers av alle konvensjoner. Dette er det jeg kaller et eventyr."
"Det er en prinsippsak," sa Herr Eager. "Jeg visste at han kom til å prøve seg. Han behandler oss som om vi var allminnelige turister."
"Nei, det kan De da ikke mene!" sa Frøken Lavish, men var tydelig spakere.
Den andre vognen hadde nådd dem igjen, og fornuftige Herr Beebe ropte at etter denne advarselen kom paret sikkert til å oppføre seg ordentelig.
"La dem nå være i fred," ba Herr Emerson, som fullstendig manglet ærefrykt for kapellanen. "Møter vi lykken så ofte at vi jager den av kuskestetet når den sitter der? Å bli skysset av elskende - - selv en konge kunne misunne oss det, og om vi skiller dem, så er det en større synd enn noen jeg kan tenke meg."
Her brøt stemmen til Frøken Bartlett inn og opplyste dem om at folk begynte å samle seg omkring dem. Herr Eager, som var mer snakkesalig enn viljefast, var fast bestemt på å få sagt sitt. Han henvendte seg til kusken igjen. Det italienske språket i en italieners munn er en dyp elv, med uventede fossefall og stryk som forhindrer det fra å bli monotont. I Herr Eagers munn lignet det mer enn noe annet en surt plystrende fontene som steg stadig høyere og høyere og raskere og raskere og mer og mer skjærende, til den plusteslig ble skåret av med et klikk.
"Signorina!" sa mannen til Lucy da skyllebøtten var over. Hvorfor skulle han appellere til Lucy?
"Signorina!" kom det som et ekko fra Persephone i en klingende contralt. Hun pekte på den andre vognen. Hvorfor?
Et øyeblikk så de to pikene på hverandre. Så klatret Persephone ned fra kuskesetet.
"Seier til slutt!" sa Herr Eager og gned seg i hendene i det vognene satte seg i bevegelse igjen.
"Det er ingen seier," sa Herr Emerson. "Det er et nederlag. Du har skilt to mennesker som var lykkelige fra hverandre."
Herr Eager lukket øynene. Han var nødt til å sitte ved siden av Herr Emerson, men han ville ikke snakke med ham. Den gamle mannen var lys våken etter den lille luren, og snakket seg varm om det som hadde hendt - - han befalte Lucy å være enig med ham; Han ropte på støtte fra sønnen.
"Vi har forsøkt å kjøpe noe som ikke kan kjøpes for penger. Han gikk med på å kjøre oss, og han gjør det. Vi har da ikke råderett over sjelen hans."
Frøken Lavish rynket brynene. Det var foruroligende at en person hun hadde sett på som så typisk britisk uttrykte seg så på tvers av det forventede.
"Han kjørte oss ikke særlig godt," sa hun. "Det skumpet helt forferdelig."
"Det stemmer ikke. Det var jo nesten søvndyssende. Aha! Han skumper oss nå. Er det til å undres over? Han ville sikkert helst kastet oss ut, og med full rett. Og om jeg hadde vært overtroisk, så ville jeg vært urolig over piken også. Man bør ikke legge seg ut med ungdommen. Har dere hørt om Lorenzo de Medici?"
Frøken Lavish freste.
"Selvfølgelig har jeg det. Mener du Lorenzo il Magnifico, eller Lorenzo, hertugen av Urbino, eller Lorenzo som ble kalt Lorenzino fordi han var så lav?"
"Gud vet. Kanskje han faktisk vet det, for jeg sikter til dikteren Lorenzo. Han skrev en linje - - jeg hørte den i går - - som lyder slik: ‘Ikke kjemp mot Våren.'"
Herr Eager kunne ikke motstå fristelsen til å forelese:
"Non fate guerra al Maggio," mumlet han "‘Ikke kjemp mot Mai' ville være en mer korrekt gjengivelse."
"Poenget er at vi har kjempet mot den. Se." han pekte mot Val d'Arno, som var synlig langt under dem mellom de nyutsprungne trærne. "Her har dere syv mil med Vår, og vi har kommet hit for å nyte dem. Tror dere det er noen forskjell mellom Våren i naturen og Våren i menneskene? Men så hyller vi den ene, mens vi fordømmer den andre som upassende, og skammer oss over at de samme lovene alltid virker i dem begge."
Ingen brydde seg om hva han sa. Straks etter signaliserte Herr Eager at de skulle stanse vognene og samlet gruppen til turen opp i åsene. Et søkk, som et stort amfiteater med trinn av oppbygde terasser og gråskimrende olivenltrær, lå nå mellom dem og høydene ved Fiesole, og veien som slynget seg videre fortsatte ut på et platå på slettelandet. Det var dette platået, udyrket, vått, dekket av kjerr og noen få trær som fem hundrede år tidligere hadde fanget Alessio Baldovinetts oppmerksomhet. Han hadde klatret opp dit, denne flittige og ganske ubemerkelsesverdige kunstneren, kan hende for å male, eller kan hende bare for gleden ved å komme seg dit. Der oppe hadde han sett den utsikten over Val d'Arno og Firenze i det fjerne som han senere, uten å lykkes særlig godt, hadde benyttet i sine arbeider. Men nøyaktig hvor hadde han stått? Dette var spørsmålet som Herr Eager håpet å finne svar på nå. Og Frøken Lavish, som av natur var tiltrukket av alt som var gåtefullt, var blitt like oppglødd.
Men det er ikke enkelt å huske Alessio Baldovinettis malerier, selv om man har passet på å se på dem på forhånd. Og disen som lå over dalen gjorde det anda vanskligere. De hoppet fra tue til tue, og ønsket om å holde sammen var tydligvis kun oppveid av ønsket om å gå hver sin vei.
Til slutt delte de seg inn i mindre grupper. Lucy hang seg på Frøken Bartlett og Frøken Lavish; Emersons gikk tilbake for å snakke med kuskene; mens de to prestene, som man gikk ut i fra hadde felles intresser ble overlatt til seg selv.
De to eldre damene kastet fort av seg masken. I den hørbare viskingen, som Lucy etter hvert var blitt så vant til, begynte de å diskutere, ikke Alessio Baldovinetti, men kjøreturen. Frøken Bartlett hadde spurt Herr George Emerson hvilket yrke han hadde, og han hadde svart "jernbanen". Hun var svært lei seg for at hun hadde spurt ham. Hun hadde ingen anelse om at hun ville få et slikt forferdelig svar, ellers ville hun ikke spurt ham. Herr Beebe hadde glattet over det hele så elegant, og hun håpet at den unge mannen ikke var såret over spørsmålet.
"Jernbanen!" gispet Frøken Lavish. "Å, så dum jeg er! Selvfølgelig måtte det være jernbanen!"
Hun kunne knapt styre sin begeistring. "Han er jo selve bildet på en konduktør på - - på toget til Liverpool."
"Hysj, Eleanor," sa Frøken Bartlett og nappet den oppglødde venninnen i ermet. "Hysj! De kan høre det - - Emersons - - "
"Jeg kan ikke stoppe. La meg nå være den lumpene personen jeg nå engang er. En konduktør - - "
"Eleanor!"
"Jeg er sikker på at det ikke gjør noe," sa Lucy. "Emersons hører dere ikke, og de ville ikke ha noe imot det om de gjorde det."
Det virket ikke som Frøken Lavish helt likte dette.
"Frøken Honeychurch tyvlytter" sa hun irritert. "Husj, husj! Din uoppdragne pike! Gå din vei!"
"Å, Lucy, du burde være sammen med Herr Eager, eller hva?"
"Jeg vet ikke hvor de er nå, og jeg har ikke lyst heller ."
"Herr Eager vil bli fornærmet. Hele kjøreturen er jo for din skyld."
"Vær så snill, jeg vil mye heller være med dere."
"Nei, jeg er enig," sa Frøken Lavish. "Det er akkurat som på et skoleball, der guttene og jentene samler seg i hvert sitt hjørne.Frøken Lucy, du må gå. Vi ønsker å samtale om opphøyde emner som ikke egner seg for dine ører."
Piken var sta. Nå mot slutten av oppholdet i Firenze følte hun seg bare vel sammen med de hun var likegyldig til. Frøken Lavish var det, og det samme var, for øyeblikket, Charlotte. Hun skulle ønske hun ikke hadde tiltrukket seg oppmerksomheten, de var begge irritert over bemerkningen hennes, og ønsket å bli kvitt henne.
"Du verden så sliten man blir," sa Frøken Bartlett. "Å, jeg skulle ønske Freddy og din mor kunne være her."
Selvoppofrelse hadde fullstendig tatt over rollen for entusiasme hos Frøken Bartlett. Lucy la heller ikke merke til utsikten. Hun ville ikke sette pris på noe før hun var trygt i Roma.
"Så sett deg ned da," sa Frøken Lavish. "Legg merke til hvor forutseende jeg har vært."
Med et stort smil dro hun fram to sitteunderlag av den typen som beskytter turister fra fuktig gress eller kalde marmorheller. Hun satte seg på en av dem; hvem skulle sitte på den andre?
"Lucy; uten tvil Lucy. Bakken er bra nok for meg. Jeg har ikke hatt reumatisme på mange år. Om at jeg føler at den kommer snikende, så kan jeg bare reise meg. Bare tenk deg hva din mor ville si om jeg lot deg sitte på det våte gresset i den fine hvite kjolen din." Hun satte seg tungt ned der gresset så særdeles vått ut. "Så sitter vi her da og hygger oss. Selv om kjolen min er tynnere, så vil det ikke synes like mye, siden den er brun. Sett deg ned nå, min kjære; du er for selvoppofrende; du hevder deg ikke nok." Hun kremtet. "Nei, ikke vær redd; det er ikke en forkjølelse. Det er bare en liten hoste, og jeg har hatt den i tre dager. Det har ingen ting å gjøre med at jeg sitter på bakken i det hele tatt.
Det var bare en måte å løse situasjonen på. Etter fem minutter gikk Lucy for å lete etter Herr Beebe og Herr Eager; overvunnet av sitteunderlagene henvendte hun seg til kuskene som lå henslengt i vognene og røkte sigarer. Han som hadde forbrutt seg tidligere, en mager ung solbrent mann, reiste seg og tok i mot henne like høflig som en vert og like hjertelig som en slektning.
"Dove?" sa Lucy etter å ha tenkt nøye etter.
Ansiktet hans lyste opp i et smil. Selvfølgelig visste han hvor. Ikke langt unna heller. Han satte fingertuppene til pannen og pekte dem mot henne som om han formelig rant av forstålse.
Det så ut til at hun måtte forklare nærmere. Hva var nå det italienske ordet for "prest"?
"Dove buoni uomini?" sa hun til slutt.
Gode? Neppe et adjektiv som passet på de opphøyde personene! Han viste henne sigaren sin.
"Uno - - piu - - piccolo," var den neste bemerkningen hennes. Det hun forsøkte å si var: "Har du fått sigaren av Herr Beebe, den minste av de to gode mennene?"
Hun hadde rett som vanlig. Han tjoret hesten til et tre, ga den et spark for å få den til å stå stille, børstet av vognen, rettet på håret, knadde hatten i fasong, tvinnet barten, og var klar til å vise henne veien i løpet av noen få sekunder. Italienerene har en medfødt stedsans. Det kan virke som om hele jorden ligger foran dem, ikke som et kart, men som et sjakkbrett, der de hele tiden har oversikt over brikkene, så vel som rutene. Hvem som helst kan finne steder, men å kunne finne mennesker er en gave fra Gud.
Han stanset bare en gang for å plukke noen store blå fioler til henne. Hun takket ham hjertelig. I selskap med denne enkle mannen var verden vakker og liketil. For første gang følte hun påvirkningen av Våren. Armen hans tegnet en grasiøs bue over landskapet; det var fullt av fioler, og andre ting; hadde hun lyst til å se dem?
"Ma buoni uomini."
Han bukket. Selvfølgelig. Gode menn først, fioler senere. De fortsatte raskt gjennom buskaset, som ble tettere og tettere. De nærmet seg kanten av platået, og utsikten åpnet seg foran dem, men det brune flettverket av buskaset delte den opp i utallige biter. Han var opptatt med sigaren sin og med å skyve til side de myke grenene. Hun nøt dette avbrekket fra kjedsomheten. Ikke et steg, ikke en kvist var ubetydelig for henne.
"Hva var det?"
En stemme hørtes i skogen et stykke bak dem. Herr Eagers stemme? Han trakk på skuldrene. En italieners uvitenhet er noen ganger mer slående enn hans kunnskap. Hun kunne ikke få ham til å forstå at de kanskje hadde passert prestene. Utsikten åpnet seg til slutt; hun kunne skimte elven, det gyldne slettelandet og nye åser.
"Eccolo!" utbrøt han.
I samme øyeblikk ga bakken etter, og med et rop falt hun ut av skogbrynet. Lys og skjønnhet omgav henne. Hun hadde falt ned på en liten åpen terasse som var fullstendig dekket av fioler.
"Tapperhet!" ropte følgesvennen, som nå sto omtrent seks fot over henne. "Tapperhet og kjærlighet."
Hun svarte ikke. Fremfor henne skrånet bakken nedover, og fioler randt nedover i bekker og strømmer og fossestryk, overrislet åssiden med blått, strømmet rundt trestammene, samlet seg i dammer i søkkene, dekket gresset med flekker av asurfarget skum. Men ingen andre steder fantes de i slik overflod; dette utspringet var kilden, selve opphavet der skjønnhet sprang frem for å dekke jorden.
Ved kanten, som en svømmer som gjør seg klar, sto den gode mannen. Men han var ikke den gode mannen hun hadde ventet, og han var alene.
George hadde snudd seg da han hørte hun kom. Et øyeblikk bare stirret han på henne, som en som har falt ned fra himmelen. Han så gleden som strålte ut av ansiktet hennes, han så blomstene som vasket mot kjolen hennes i blå bølger. Buskaset over dem lukket seg. Han gikk raskt frem ogk ysset henne.
Før hun kunne si noe, nesten før hun i det hele tatt kunne føle noe, ropte en stemme, "Lucy! Lucy! Lucy!" Livets stillhet var blitt brutt av Frøken Bartlett som sto brun mot utsikten.De vender tilbake
Et innviklet spill hadde foregått på kryss og tvers av åssiden hele
ettermiddagen. Hva det gikk ut på og nøyaktig hvordan aktørene hadde gruppert seg tok det lang tid for Lucy å finne ut av. Herr Eager hadde møtt dem med et spørrende blikk. Charlotte hadde avledet ham med en masse småsnakk. Herr Emerson, som lette etter sønnen sin, ble fortalt hvor han kunne finne ham. Herr Beebe, som hadde det usikre uttrykket til en som står utenfor, ble bedt om å samle de forskjellige grupperingene for hjemreisen. Det var en utbredt følelse av famling og forvirring. Pan hadde vært blant dem - - ikke den store guden Pan, som har vært begravet i to årtusener, men den lille guden Pan, som våker over sosiale kontroverser og mislykkede pickniker. Herr Beebe hadde blitt overlatt til seg selv og hadde satt til livs lunsjkurven han hadde tatt med som en hyggelig overraskelse alene. Frøken Lavish hadde kommet bort fra Frøken Bartlett. Lucy hadde kommet bort fra Herr Eager. Herr Emerson hadde kommet bort fra George. Frøken Bartlett hadde mistet et sitteunderlag. Phaeton hadde tapt spillet.
Det siste sto ikke å nekte for. Han klatret skjelvende opp på kuskesetet med kragen brettet opp under ørene og spådde at det snart ble dårlig vær.
"La oss reise med en gang," sa han til dem. "Signorinoen vil gå."
"Hele veien tilbake? Det vil jo ta timesvis," sa Herr Beebe.
"Tydligvis. Jeg fortalte ham at det var uklokt." Han ville ikke se noen i øynene; kan hende han tok nederlaget særlig tungt. Han alene hadde spilt dyktig og brukt hele instinktet sitt, mens de andre bare hadde brukt biter av sin intelligens. Bare han hadde forstått hvordan tingene sto og hvordan han ville de skulle være. Han alene hadde forstått budskapet Lucy hadde mottatt fem dager tidligere fra leppene til en dødende man.
Peresphone, som tilbringer halve livet i graven - - hun kunne også forstå det. Ikke disse engelskmennene. De lærer kun sakte, og kan hende for sent.
Tankene til en kusk påvirker sjelden livet til de han kjører, uansett hvor fornuftige de er. Han var den dyktigste av Frøken Bartletts motstandere, men uten tvil den mest ufarlige. Vel tilbake i byen ville han og hans innsikt og hans skarpsinn ikke skape problemer for engelske damer lenger. Det var selvfølgelig svært beklagelig; hun hadde sett det svarte hodet hans mellom buskene; kanskje han kom til å spre historien på kroene rundt omkring. Men hva har vi egentlig å gjøre med kroer? Den virkelige faren ligger i salongene. Det var salongmennesker Frøken Bartlett tenkte på mens hun kjørte nedover mot den synkende solen. Lucy satt ved siden av henne; Herr Eager satt rett ovenfor henne og forsøkte å fange blikket hennes; Han var en smule mistenksom. De snakket om Alessio Baldovinetti.
Regnet og mørket falt på samtidig. De to damene presset seg sammen under en alt for liten parasol. Et lynglimt slo over himmelen, og Frøken Lavish som var nervøs, skrek i vognen foran. Ved det neste tordenskrallet skrek Lucy også. Mr Eager snakket beroligende til henne:
"Vær tapper, Frøken Honeychurch, tapperhet og tro. Om jeg tør si det, så er det noe nesten blasfemisk i denne skrekken for elementene. Skal vi virkelig tro at alle disse skyene, hele denne enorme elektriske oppvisningen kun har blitt til for å utslette deg eller meg?"
"Nei - - selvfølgelig - - "
"Selv fra et videnskapelig ståsted så er sjansen for at vi blir truffet minimale. Stålkninvene, de eneste gjenstandene som kunne tiltrekke seg lynet, er i den andre vognen. Og i alle tilfeller er vi mye tryggere enn om vi gikk til fots. Tapperhet - - tapperhet og tro."
Under teppet følte Lucy et vennlig håndtrykk fra kusinen. Noen ganger er behovet vårt for vennlighet så stort, at vi ikke bryr oss om hva det egentlig innebærer eller hvor mye vi må betale for den senere. Ved å bevege muskelene på rett tidspunkt hadde Frøken Bartlett oppnådd mer enn hun kunne håpe på ved timelange prekner eller utspørringer.
Hun gjentok den da de to vognene stoppet halvveis inne i Firenze.
"Herr Eager!" ropte Herr Beebe. "Vi trenger din hjelp. Kan du oversette for oss?"
"George!" ropte Herr Emerson. "Spør kusken deres hvilken vei George gikk. Gutten kan gå seg bort. Han kan bli drept."
"Gå, Herr Eager," sa Frøken Bartlett. "Nei, ikke spør kusken; det er ikke noe hjelp å få fra ham. Gå og hjelp stakkars Herr Beebe; han er helt fra seg."
"Han kan bli drept!" ropte den gamle mannen. "Han kan bli drept!"
"Typisk oppførsel," sa kapellanen i det han steg ut av vognen "den sortens mennesker bryter alltid sammen i møte med virkeligheten."
"Hva vet han?" hvisket Lucy så fort de var alene. "Charlotte, hva vet Herr Eager?"
"Ingen ting, min kjære; han vet ingen ting. Men - - " hun pekte på kusken - - "Han vet alt. Min kjære, burde vi? Skal jeg?" Hun tok fram pungen sin. "Det er forferdelig å være innviklet med simple mennesker. Han så alt." Hun dunket Phaeton på ryggen med sin Baedeker og sa, "Silenzio!" og tilbød ham en franc.
"Va bene," svarte han og tok imot den. Dette var en så god slutt på dagen for han som noen. Men Lucy, en ung pike, var skuffet over ham.
Det inntraff en eksplosjon lenger framme på veien. Lynet hadde slått ned i de elektriske ledningene til trikken, og en av de store mastene hadde falt. Om de ikke hadde stanset kunne de ha blitt skadet. De valgte å se på det som en mirakuløs redning, og de strømmene av kjærlighet og oppriktighet, som beriker hver time av livet, brøt fram i en flom. De steg ned fra vognene; de omfavnet hverandre. Det var like gledelig å bli tilgitt tidligere feiltrinn som å tilgi dem. For et øyeblikk åpnet en verden av godhet seg for dem.
De eldre kom seg raskt. I det samme øyeblikk som følelsene tok overhånd forsto de at det var umandig eller lite kvinnelig. Frøken Lavish regnet ut at selv om de hadde fortsatt, ville de ikke ha blitt utsatt for ulykken. Herr Eager mumlet en stille bønn.
Men gjennom de lange mørke møkkete milene åpnet kuskene sin sjel for dryadene og helgnene, og Lucy åpnet sin for kusinen.
"Charlotte, kjære Charlotte, kyss meg. Kyss meg igjen. Bare du kan forstå meg. Du advarte meg om å være forsiktig. Og jeg - - jeg trodde jeg utviklet meg."
"Ikke gråt, kjære. Ta det rolig."
"Jeg har vært sta og tåpelig - - Verre enn du tror, langt verre. En gang ved elven - - å, men han er ikke drept - - han kan ikke bli drept, kan han?"
Tanken brøt inn i angeren hennes. Faktum var at stormen hadde vært verst langs ved veien; men hun hadde vært i fare, så hun trodde at alle andre også måtte ha vært det.
"Jeg tror da ikke det. Man må da inderlig ikke håpe det."
"Han er virkelig - - jeg tror han rett og slett ble overrasket slik som jeg ble. Men denne gangen var det ikke min skyld; du må tro meg på det. Jeg bare dumpet opp i de fiolene. Nei, jeg vil være helt ærlig. Det er litt min skyld også. Jeg hadde slike dumme tanker. Du vet, himmelen var gylden, og bakken var helt blå, og et øyeblikk minnet han om en i en bok."
"I en bok?"
"Helter - - Guder - - skolepikefantasier."
"Og så?"
"Men, Charlotte, du vet hva som hendte da."
Frøken Bartlett var taus. Det var virkelig ikke mer å vite. Med en smule innsikt trakk hun den unge kusinen kjærlig inntil seg. Hele veien tilbake skalv Lucy av dype hikst som ikke lot seg undertrykke.
"Jeg vil være helt ærlig," hvisket hun. "Det er så vanskelig å være helt ærlig."
"Ikke bekymre deg, kjære. Vent til du har roet deg ned. Vi kan snakke om det på rommet mitt før vi legger oss."
Så de vendte tilbake til byen hånd i hånd. Det var et sjokk for piken å se hvor fort følelsene hadde lagt seg hos de andre. Stormen var over, og Mr Emerson var mindre bekymret for sønnen. Herr Beebe hadde funnet tilbake til sitt gode humør, og Herr Eager ga alerede Frøken Lavish en kald skulder. Det var bare Charlotte hun var sikker på - - Charlotte, som skjulte så mye innsikt og kjærlighet.
Nytelsen ved selvutleveringen holdt henne nesten lykkelig gjennom den lange kvelden. Hun tenkte ikke så mye på hva som hadde hendt, som på hvordan hun skulle beskrive det. Alle følelsene hennes, blaffene av vågemot, øyeblikkene av uforklarlig lykke, hennes mystiske utilfredshet, skulle legges frem for kusinen. Og sammen i full fortrolighet ville de nøste opp og tolke alt sammen.
"Endelig," tenkte hun, "kommer jeg til å forstå meg selv. Jeg skal aldri igjen bli uroet av ting som dukker opp av løse luften og som betyr, gudene vet hva."
Frøken Allan ba henne om å spille. Hun vegret seg på det sterkeste. Musikk virket som noe barnslig på henne. Hun satt tett ved kusinen, som med stor tålmodighet lyttet til en beretnng om bortkommen bagasje. Når den var over satte hun igang med en egen historie. Lucy ble ganske oppskjørtet over forsinkelsen. Hun forsøkte forgjeves å stanse, eller i det minste, påskynde fortellingen. Det var langt ute i de sene timer da Frøken Bartlett endelig hadde fått tilbake bagasjen og kunne si i sin sedvanlige mildt irettesettende stemme: "Vel, kjære, nå er jeg i alle fall klar for Sengedal. Bli med inn på rommet mitt, så skal jeg børste håret ditt."
Med en viss høytidlighet ble døren lukket og en manillastol satt fram for piken. Så sa Frøken Bartlett:
"Så hva skal vi gjøre?"
Hun ble overrumplet av spørsmålet. Det hadde ikke falt henne inn at hun måtte gjøre noe som helst. Hun hadde gått ut ifra at det greide seg med en detaliert utbretting av følelsene sine.
"Hva skal vi gjøre? Det er noe bare du kan avgjøre, min kjære."
Regnet strømmet nedover de svarte vinduene, og det store rommet føltes fuktig og kaldt. Et enslig lys brant flakkende ved siden av Frøken Bartletts fløyelshatt på komoden og kastet groteske og forvridde skygger på den låste døren. En trikk raste forbi i mørket, og Lucy følte seg merkelig trist, selv om hun for lenge siden hadde tørket tårene. Hun løftet blikket mot taket, der griffene og basunene var fargeløse og difuse, som gjenferd av lykke.
"Det har regnet i nesten fire timer," sa hun til slutt.
Frøken Bartlett overså bemerkningen.
"Hvirdan vil du få ham til å tie stille?"
"Kusken?"
"Nei, min kjære; Herr George Emerson."
Lucy begynte å trave frem og tilbake over gulvet.
"Jeg forstår ikke," sa hun til slutt.
Hun forsto så alt for godt, men hun ønsket ikke lenger å være fullstendig ærlig.
"Hvordan vil du forhindre ham i å snakke om det?"
"Jeg har en følelse av at å snakke om det er det siste han ville gjøre."
"Jeg vil også tro det beste om ham. Men uheldigvis kjenner jeg typen fra før. De holder sjelden bedriftene sine for seg selv."
"Bedrifter?" utbrøt Lucy og vred seg under den forferdelige flertallsformen.
"Men stakkars deg, trodde du virkelig at du var den første? Sett deg her og hør på meg. Jeg bare tolker dette fra det han selv har sagt. Husker du den dagen da han kranglet med Frøken Allan under lunsjen og påsto at å like en person bare er en ekstra grunn for å like en annen?"
"Joda," sa Lucy som husket å ha satt pris på diskusjonen.
"Vel, jeg er ikke prippen. Det er ingen grunn til å si han er en dårlig ung mann, men han mangler tydligvis fullstendig manerer. Vi kan om du vil legge skylden på manglende utdannelse og den beklagelige familiebakgrunnen. Men vi har ikke kommet noe videre hva gjelder problemet ditt. Hva akter du å gjøre?"
En ide dukket plutselig opp i hodet til Lucy som, om hun hadde kommet på den tidligere og holdt fast ved den, kunne ha lykkes.
"Jeg akter å snakke med ham," sa hun.
Frøken Bartlett ga fra seg et forferdet rop.
"Du skjønner, Charlotte, din vennlighet - - jeg kommer aldri til å glemme den. Men - - som du sa - - så er det mitt problem. Mitt og hans."
"Og hva eksakt er det du har tenkt å gjøre? Be ham, trygle ham om å holde munn?"
"Selvfølgelig ikke. Det vil ikke bli noe problem. Uansett hva du spør ham om, så svarer han bare, ja eller nei; så er det over. Han skremte meg. Men ikke nå lenger i det hele tatt."
"Men vi er skremt på dine vegne, min kjære. Du er så ung og uerfaren, du har vokst opp blant så gode mennesker at du ikke kan ha noen anelse om hvordan menn kan oppføre seg - - hvordan de kan finne en brutal nytelse i å fornærme en kvinne som ikke har andre til å forsvare seg. I ettermiddag for eksempel; hva hadde hendt om jeg ikke hadde dukket opp?"
"Jeg vet ikke," sa Lucy alvorlig.
Noe ved stemmen hennes fikk Frøken Bartlett til å gjenta spørsmålet med større tyngde.
"Hva hadde skjedd om jeg ikke hadde dukket opp?"
"Jeg vet ikke," sa Lucy igjen.
"Når han fornærmet deg, hvordan ville du ha svart?"
"Jeg hadde ikke tid til å tenke. Du dukket jo opp."
"Ja, men kan du ikke nå fortelle meg hva du ville ha gjort?"
"Jeg ville ha - -" Hun stoppet opp og brøt av setningen. Hun gikk bort til det dryppende vinduet og stirret ut i mørket. Hun hadde ingen anelse om hva hun ville ha gjort.
"Gå vekk fra det vinduet, kjære," sa Frøken Bartlett. "Man kan se deg fra veien."
Lucy adlød. Hun var i kusinens makt. Hun klarte ikke vri seg unna den selvbebreidende tonen hun hadde begynt i. Ingen av dem nevnte forslaget hennes igjen, om at hun skulle snakke meg George og gjøre opp saken, hva nå enn den dreide seg om.
Frøken Bartlett ble klagende.
"Å, om det bare fantes en virkelig mann! Vi er bare to kvinner, du og jeg. Og Herr Beebe er helt håpløs. Man har jo Herr Eager, men jeg stoler ikke på ham. Å, om bare din bror var her! Han er ung, men jeg er sikker på at han ville blitt en ren løve om han visste at hans søster ble fornærmet på denne måten. Takk Gud for at riddeligheten ikke er helt død. Det finnes fremdeles noen menn som ærer kvinnen."
Mens hun snakket dro hun av seg de mange ringene hun hadde på seg og hang dem opp på nålputen. Så blåste hun inn i hanskene sine og sa:
"Det skal holde hardt å rekke morgentoget, men vi må forsøke."
"Hvilket tog?"
"Toget til Roma." Hun undersøkte hanskene sine nøye.
Piken tok imot beskjeden like rolig som den var blitt gitt.
"Når går toget til Roma?"
"Klokken åtte."
"Signora Bertolini kommer til å bli opprørt."
"Det må vi bare ta som det kommer," sa Frøken Bartlett som helst ikke ville si at hun hadde gitt beskjed om at de dro allerede.
"Hun vil nok kreve oss for hele uken."
"Det tror jeg nok at hun vil gjøre. Men vi vil få det mye bedre sammen med Vysefamilien på deres hotel. Er det det ikke slik at ettermiddagsteen er gratis der?"
"Jo, men de betaler ekstra for vinen."
Etter denne bemerkningen ble hun sittende stille og taus. For de trette øynene hennes flimret og vokste Charlotte som en spøkelsesaktig figur i en drøm.
De begynte å sortere og pakke ned klærne, for det var ikke et øyeblikk å miste, om de skulle rekke toget til Roma. Når hun fikk beskjed om det gikk Lucy frem og tilbake mellom rommene, mens hun hele tiden var mer bevisst vanskene ved å pakke i skinnet fra et stearinlys enn en dypereliggende misnøye.
Charlotte, som var mer praktisk i ord enn handling, satt på huk ved siden av en stor tom reisekiste som hun forgjeves forsøkte å fylle med bøker av forskjellig størrelse og tykkelse. Hun gav fra seg to-tre stønn, for hun fikk vondt i ryggen av den ubekveme stillingen, og selv om hun ikke ville inrømme det, begynte hun å føle seg gammel. Piken hørte henne idet hun kom inn i rommet, og ble grepet av en av disse inskytelsene som hun aldri riktig skjønte hvor kom fra. Hun følte bare at lyset ville brenne klarere, pakkingen gå lettere, verden være et bedre sted om hun kunne gi og motta litt menneskelig kjærlighet. Hun hadde følt denne innskytelsen tidligere, men aldri så sterkt. Hun satte seg ned ved siden av kusinen og omfavnet henne.
Frøken Bartlett gjengjeldte omfavnelsen med ømhet og varme. Men hun var ingen dum kvinne, og hun visste godt at Lucy ikke elsket henne, men trengte en å elske. For det var i en dyster tone hun etter en lang pause sa:
"Kjæreste Lucy, hvordan kan du noen gang tilgi meg?"
Lucy var straks på vakt, da hun av bitter erfaring visste hva det ville si å tilgi Frøken Bartlett. Følelsene kjølnet, omfavnelsen ble stivere, og hun sa:
"Kjære Charlotte, hva mener du? Som om jeg hadde noen ting å tilgi!"
"Du har en masse å tilgi, og jeg har en god del å tilgi meg selv også. Jeg er fullt klar over hvor mye jeg irriterer deg hele tiden."
"Nei da - - "
Frøken Bartlett gled inn i sin favorittrolle, som den for tidlig aldrende martyr.
"Å, men det stemmer! Jeg føler at denne turen vår sammen knapt har vært den suksessen jeg håpet på. Jeg burde ha visst at det ikke kom til å gå. Du trenger noen som er yngre og sterkere og mer lik deg selv. Jeg er for uinteressant og gammeldags - - og duger bare til å pakke opp og pakke ned tingene dine."
"Værsåsnill - - "
"Min eneste trøst var at du fant mennesker som passet deg bedre og ofte kunne gå ut uten meg. Jeg hadde mine egne stakkars ideer om hvordan en dame burde oppføre seg, men jeg håper jeg ikke presset dem på deg mer enn nødvendig. Du fikk det som du ville når det gjalt disse rommene i det minste."
"Du må ikke snakke slik," sa Lucy stille.
Hun klamret seg til håpet om at hun og Charlotte elsket hverandre i hjerte og sjel. De fortsatte å pakke i stillhet.
"Jeg har mislyktes fullstendig," sa Frøken Bartlett i det hun kjempet med remmene på Lucys koffert i stedet for sin egen. "Mislyktes i å glede deg; mislyktes i min plikt ovenfor din mor. Hun har vært så generøs mot meg; jeg kommer ikke til å kunne se henne i øynene etter denne katastrofen."
"Men mor vil forstå. Det er ikke din feil alt dette, og det er ingen katastrofe heller."
"Det er min feil, og det er en katastrofe. Hun kommer aldri til å tilgi meg, og med rette. For eksempel, hva hadde jeg med å gjøre meg til venns med Frøken Lavish?"
"All rett."
"Når jeg bare var her for din skyld? Om det er sant at jeg har irritert deg, så er det like sant at jeg har forsømt deg. Din mor kommer til å se det like tydelig som meg, når du forteller henne om det."
Av et feigt ønske om å lette på situasjonen sa Lucy:
"Hvorfor skulle mor få høre om det?"
"Men du forteller henne jo alt?"
"Jeg gjør vel som regel det."
"Jeg ville aldri bryte fortroligheten mellom dere. Det er noe hellig ved den. Om du da ikke føler at det er noe du ikke kunne fortelle henne."
Piken ville ikke la seg presse så langt.
"Jeg ville naturligvis ha fortalt henne om det. Men om hun kunne komme til å bebreide deg på noen måte, så lover jeg at jeg ikke vil gjøre det. Jeg kan gjerne gjøre det. Jeg skal aldri nevne det med et ord for henne, eller for noen andre."
Løftet hennes satte en plutselig stopper for den lange samtalen. Miss Bartlett klappet henne fornøyd på begge kinnene, ønsket henne god natt og sendte henne til hennes eget rom.
For øyeblikket var det opprinnelige problemet skjøvet i bakgrunnen. George hadde oppført seg avskylig i alle henseende, og det var kanskje slik man ville se på det etter hvert. For øyeblikket hverken frifant eller dømte hun ham; hun felte ingen dom. I det øyeblikk hun skulle til å dømme ham, hadde hennes kusines stemme brutt inn, og siden hadde det vært Frøken Bartlett som hadde dominert; Frøken Bartlett, som i dette øyeblikk kunne høres stønne tungt inn i en sprekk i veggen mellom dem; Frøken Bartlett som i virkeligheten hverken hadde vært føylig, ydmyk eller vankelmodig. Hun hadde spilt sin rolle perfekt; for en stund - - faktisk mange år - - hadde hun vært meningsløs, men til slutt sto et fullstendig bilde av en gledesløs, kjærlighetsløs verden frem for piken, der de unge styrter mot avgrunnen til de forstår bedre - - en hyklersk verden av forbud og forholdsregeler, som ka hende avverger det onde, men som tilsynelatende ikke fører noe godt med seg heller, om man skal dømme etter dem som har holdt seg til dem mest.
Lucy var blitt utsatt for en av de verste urettene som finnes i denne verden: hennes ærlighet, hennes lengsel etter medfølelse og kjærlighet var blitt utnyttet. En slik urett glemmes ikke lett. Hun ville aldri igjen utsette seg for noe slikt uten å ha tenkt seg om og å ha tatt forholdsregeler. Og en slik urett kan ha ødeleggende følger for sjelen.
Dørklokken ringte, og hun styrtet bort til vinduet. Før hun nådde fram nølte hun, snudde og blåste ut lyset. Slik hadde det seg at selv om hun så noen stå i regnet utenfor, så så ikke han henne, når han tittet opp..
For å komme til rommet sitt var han nødt til å gå forbi hennes. Hun var fremdeles påkledd. Det slo henne at hun kunne smette ut i korridoren bare for å si at hun ville ha reist før han sto opp, og at det besynderlige forholdet mellom dem var over.
Om hun virkelig hadde våget å gjøre dette kom aldri for en dag. I det kritiske øyeblikket åpnet Frøken Bartlett sin egen dør og stemmen hennes sa:
"Jeg ønsker et par ord med Dem i salongen, Herr Emerson, om de ville være så vennlig."
Kort etter hørtes fottrinnene deres på vei tilbake, og FrøkenBartlett sa:
"God natt, Herr Emerson."
Den tunge trette pustingen hans var det eneste svaret; anstanden hadde gjort sin jobb vel.
Lucy utbrøt: "Det er ikke sant. Det kan ikke være sant. Jeg vil ikke være forvirret. Jeg vil bli voksen fort."
Frøken Bartlett banket i veggen.
"Gå og legg deg straks, kjære. Du trenger all den søvnen du kan få."
Neste morgen dro de til Roma.Del 2
"Middelaldersk"
Stuegardinene i Windy Corner var dratt helt for, siden det nye teppet måtte beskyttes mot augustsola. Det var tunge gardiner som nådde nesten helt ned til gulvet, og lyset som sivet gjennom dem var dempet og skiftende. En dikter - - ingen var tilstede - - ville kanskje ha sitert, "Livet som en kuppel av mangefarget glass ," eller ville kanskje ha sammenlignet gardinene med sluseporter som var lukket mot himmelens utålelige tidevann. Utenfor lå et hav av stråleglans; innenfor var herligheten fremdeles synlig, men mer behagelig for det menneskelige øye.
To hyggelige mennesker satt i rommet. Den ene - - en gutt på nitten år - - leste i en liten lærebok om anatomi og tittet nå og da på et ben som lå på pianoet. Fra tid til annen vred han seg i stolen og pustet og peste, for dagen var varm og skriften liten, og menneskekroppen svært komplisert; og hans mor, som drev og skrev på et brev, leste stadig opp for ham hva hun hadde skrevet. Og hun reiste seg stadig fra stolen og gløttet på gardinene, slik at strimer av lys falt over teppet, og bemerket at de fremdeles var der.
"Hvor er det de ikke er?" sa gutten, som var Freddy, lucys bror. "Jeg blir helt kvalm, skal jeg si deg."
"Så kom deg for guds skyld ut av stuen min da?" utbrøt Fru Honeychurch, som håpet på å venne barna sine av med å bruke slang ved å ta det bokstavelig.
Freddy verken rørte seg eller svarte.
"Jeg tror tingene spisser seg til," slo hun fast og håpet på å få høre sønnens tanker om det hele, om hun kunne få dem uten å krøsse for mye.
"Det var jammen på tide."
"Jeg er glad for at Cecil spør henne enda en gang."
"Det er tredje gangen, er det ikke?"
"Freddy, jeg synes ikke du tar noen hyggelig tone."
"Det var ikke meningen." Så la han til: "Men jeg synes nok at Lucy kunne ha gjort dette unna i Italia. Jeg aner ikke hvordan jenter gjør ting, men hun kan umulig ha sagt ‘nei' på riktig måte tidligere, ellers hadde hun ikke behøvd å si det om igjen nå. Jeg kan ikke forklare det - - men jeg føler meg ikke - - helt vel med hele situasjonen."
"Virkelig, kjære? Så interessant!"
"Jeg føler - - nei, samme kan det være."
Han gikk tilbake til arbeidet.
"Bare hør på hva jeg har skrevet til Fru Vyse. Jeg sier: ‘kjære Fru Vyse' - - "
"Jada, mor, du har fortalt det. Et riktig fint brev."
"Jeg sier: ‘kjære Fru Vyse, Cecil har nettopp bedt om min velsignelse, og ingen ting ville glede meg mer om Lucy ønsker det. Men - - ‘" Hun stanset opp. "Jeg syntes det var ganske artig at Cecil ba om min velsignelse i det hele tatt. Han har jo alltid gått inn for ukonvensjonalitet, og foreldre kan bare ryke og reise, og så videre. Når det kommer til stykket, så kan han ikke greie det uten meg."
"Eller meg."
"Deg?"
Freddy nikket.
"Han ba om min velsignelse også."
Hun utbrøt: "Så merkelig!"
"Hvorfor det?" spurte sønnen og arvingen. "Hvorfor skulle han ikke be om min velsignelse?"
"Hva vet vel du om Lucy eller piker i det hele tatt? Hva i all verden svarte du?"
"Jeg sa til Cecil, ‘Du kan da gjerne få henne; hva bryr det vel meg!'"
"For et hjelpsomt svar!" Men hennes eget svar hadde, selv om det var noe annerledes formulert, gått ut på det samme.
"Problemet er," begynte Freddy.
Så gikk han tilbake til arbeidet sitt igjen, for tilbakeholden til å si hva problemet var. Fru Honeychurch gikk tilbake til vinduet.
"Freddy, du må komme hit. De står der fremdeles!"
"Jeg synes ikke du skulle tyvkikke på den måten."
"Tyvkikke på den måten! Har jeg ikke lov til å titte ut av mine egne vinduer?"
Men hun gikk tilbake til skrivebordet og bemerket, idet hun gikk forbi sønnen, "Fortsatt på side 322?" Freddy fnyste og bladde fram to sider. For en kort stund var de stille. Like i nærheten, på andre siden av gardinene, hadde den lave summingen av en samtale aldri stanset,
"Problemet er dette: Jeg har trampet noe forferdelig i klaveret med Cecil." Han svelget nervøst. "Han var ikke fornøyd men ‘velsignelsen' han fikk av meg - - det vil si, at jeg sa ‘at det ikke raker meg' - - vel, han var ikke fornøyd med det, og ville vite om jeg ikke var overlykkelig. Han sa det mer eller mindre på denne måten: at var det ikke strålende for Lucy og for Windy Corner i det hele tatt om hun giftet seg med ham? Og han ville absolutt ha et svar - - Han mente han ville stå sterkere da."
"Jeg håper du tenkte nøye over svaret, kjære."
"Jeg svarte ‘nei'" sa gutten og flirte. "Så det så! En flue i suppen! Jeg kunne ikke noe for det - - Jeg måtte bare si det. Jeg måtte si nei. Han skulle aldri ha spurt meg."
"Tåplige unge!" utbrøt moren. "Du tror du er så hellig og sannferdig, men i virkeligheten er det bare forferdelig inbilskhet. Tror du at en mann som Cecil bryr seg det minste om hva du sier? Jeg håper han ga deg en lusing. Hvordan våger du å si nei?"
"Å,ti stille, mor! Jeg var nødt til å si nei da jeg ikke kunne si ja. Jeg forsøkte å le som om jeg ikke mente hva jeg sa, og siden Cecil også lo og gikk sin vei, så er det kanskje i orden. Men jeg føler at jeg har trampet i klaveret. Å, vær nå stille da, og la en mann gjøre litt arbeide."
"Nei," sa Fru Honeychurch som om hun nøye hadde overeid det, "jeg tier ikke stille. Du vet alt som skjedde mellom dem i Roma; du vet hvorfor han er her nede, og likevel fornærmer du ham med overlegg, og forsøker å jage ham ut av huset mitt."
"Ikke i det hele tatt!" forsikret han. "Jeg gjorde det bare klart at jeg ikke likte ham. Jeg hater ham ikke, men jeg liker ham ikke heller. Det eneste som bekymrer meg er at han kommer til å fortelle det til Lucy."
Han skottet nedslått bort på gardinene.
"Vel, jeg liker ham," sa Fru Honeychurch. "Jeg kjenner moren hans; han er hyggelig, han er oppvakt, han er rik, han har bra forbindelser - - å, du trenger ikke å sparke til pianoet! Han har gode forbindelser - - jeg kan gjerne si det igjen om du vil: han har gode forbindelser." Hun stoppet opp, som om hun øvde seg på lovtalen, men uttrykket hennes var alik vel misfornøyd. Hun la til: "Og han har så gode manerer."
"Jeg likte ham intil nylig. Jeg går ut ifra det er på grunn av at han forstyrrer Lucys første uke hjemme; og det er også noe som Herr Beebe sa uten å vite det."
"Herr Beebe?" sa moren hans og forsøkte å skjule sin interesse. "Jeg forstår ikke hva Herr Beebe har å gjøre med det?"
"Du vet den merkelige måten Herr Beebe uttrykker seg på, når du aldri helt vet hva han mener. Han sa: ‘Herr Vyse er den ideelle ungkar.' Jeg lot som jeg ikke forsto og spurte hva han mente. Han sa ‘Å, han er som meg - - gjør seg bedre alene.' Jeg fikk ham ikke til å si mer, men det fikk meg til å tenke. Siden Cecil begynte å henge etter Lucy, så har han ikke vært så hyggelig, i det minste - - jeg kan ikke forklare det."
"Du kan ikke, kjære. Men jeg kan. Du er sjalu fordi Cecil kanskje vil sette en stopper for at Lucy knytter slipsknutene dine."
Forklaringen virket fornuftig, og Freddy forsøkte å godta den. Men bak i hodet hans lurte fortsatt en vag misstro. Cecil roste folk for mye for å være sportslige. Var det det? Cecil fikk en til å snakke på sin egen måte. Det var trettende. Var det det? Og Cecil var den sortens fyr som aldri ville finne på å bruke en annen fyrs lue. Uten å være klar over sin egen dypsindighet, stanset Freddy opp. Han måtte være sjalu, ellers ville han ikke misslike en mann på grunn av slike tåplige grunner.
"Hvordan er dette?" spurte moren hans. "‘Kjære Fru Vyse, - - Cecil har nettopp bedt om min velsignelse, og ingen ting ville glede meg mer om Lucy ønsker det.' Og så har jeg lagt til i begynnelsen, ‘og jeg har sagt det til Lucy.' Jeg må skrive brevet om igjen - - ‘og jeg har sagt det til Lucy. Men Lucy virker usikker, og i disse dager må jo unge mennesker få bestemme selv.' Jeg sa det fordi jeg ikke ville at Fru Vyse skulle tro vi er gammeldagse. Hun går på forelesninger og tror på å utvide sin horisont og den slags, mens det samler seg tykke støvlag under sengene, og man finner skitne fingeravtrykk fra hushjelpene på lysbryterene. Hun holder den leiligheten i en redselsfull tilstand - - "
"Om Lucy skulle finne på å gifte seg med Cecil, tror du hun kom til å bo i en leilighet, eller på landet?"
"Ikke avbryt meg på den tåpelige måten. Hvor var det jeg var? Å ja - - ‘unge mennesker må få bestemme selv. Jeg vet at Lucy liker sønnen din, for hun forteller meg alt, og hun skrev til meg fra Roma da han spurte henne første gang.' Nei, jeg stryker over den siste delen - - det virker så nedlatende. Jeg avslutter ved ‘for hun forteller meg alt.' Eller skal jeg stryke ut det også?"
"Stryk ut det også," sa Freddy.
Fru Honeychursh beholdt det.
"Så det blir slik: ‘Kjære Fru Vyse, - - Cecil har nettopp bedt om min velsignelse, og inen ting ville glede meg mer om Lucy ønsker det, og jeg har sagt det til Lucy. Men Lucy virker svært usikker, og i disse dager må jo unge mennesker få bestemme selv. Jeg vet at Lucy liker sønnen din, for hun forteller meg alt. Men jeg vet ikke - - ‘"
"Se opp!" utbrøt Freddy.
Gardinene ble skjøvet til side.
Cecils første bevegelse skyltes irritasjon. Han kunne ikke fordra vanen Honeychurchfamilien hadde med å sitte i mørket for å beskytte møblementet. Instinktivt skjøv han til gardinene så de gled bortover gardinstengene. Lys brøt inn. En terrasse åpenbarte seg, en slik som hører til mange villaer, med trær på hver side og en enkel benk og to blomsterbed. Men den ble forvandlet av utsikten bakenfor, for Windy Corner var bygd på høydedraget over Sussex Weald. Lucy, som satt på den lille benken, så ut til å sitte på kanten av et grønt magisk teppe som svevde i luften over den flyktige verden.
Cecil kom inn.
Siden han dukker opp så sent i historien, bør Cecil beskrives straks. Han var middelaldersk. Lik en gotisk statue. Han var høy og forfinet, med skuldre som så ut til å bli holdt oppe av bevisst viljekraft, og et hode som var løftet litt høyere enn det vanlige, og minnet om en av disse strenge helgenene som vokter porten ved en fransk katedral. Han var velutdannet, begavet og sto ikke tilbake kroppslig, men lå under for det ondet som den moderne verden kjenner som selvbevissthet, og som middelalderen med dårligere innsikt tok for asketisisme. Sølibatet ligger implisitt i en gotisk statue, på samme måte som fruktbarhet ligger implisitt i en gresk satue, og det var kanskje dette Herr Beebe hadde ment. Og Freddy, som ikke brydde seg om historie eller kunst, hadde kanhende ment det samme da han ikke klarte å forestille seg Cecil bruke en annen manns lue.
Fru Honeychurch la igjen brevet på skrivebordet og gikk mot den unge vennen.
"Å, Cecil!" utbrøt hun - - "å, Cecil, fortell!"
"I promessi sposi," sa han.
De stirret perplekst på ham.
"Hun vil gifte seg med meg," sa han, og lyden av det på engelsk fikk ham til å lyse opp i et lykkelig smil, og virke mer menneskelig.
"Jeg er så glad," sa Fru Honeychurch, mens Freddy strakk fram en hånd som var helt gul av kjemikalier. De ønsket at de også kunne italiensk, for de frasene vi har som uttrykker glede og forbløffelse er så bundet til de små anledninger, at vi er redd for å bruke dem ved de store. Vi blir nødt til å ty til det vagt poetske, eller søke tilflukt i det bibelske.
"Velkommen til familien!" sa Fru Honeychurch og viftet vagt med hånden mot møblementet. "Dette er virkelig en lykkelig dag! Jeg er sikker på at du vil gjøre vår kjære Lucy lykkelig."
"Jeg håper da det," sa den unge mannen og vendte blikket mot taket.
"Vi mødre - - " hikstet Fru Honeychurch, og oppdaget at hun var affektert, sentimental, bombastisk - - alle de tingene hun hatet mest. Hvorfor kunne hun ikke være som Freddy, som sto stivt midt i rommet og så svært streng ut og nesten kjekk?
"Hei, Lucy!" ropte Cecil, for samtalen så ut til å ha runnet ut i sanden.
Lucy reiste seg fra benken. Hun gikk over plenen og smilte inn til dem, akkurat som om hun ville sperre dem om å spille tennis. Så så hun ansiktet til broren. Leppene hennes skilte seg, og hun tok ham i armene. Han sa, "Hold an!"
"Får ikke jeg et kyss?" spurte moren.
Lucy kysset henne også.
"Kan ikke du ta dem med ut i hagen og fortelle det hele til Fru Honeychurch?" foreslo Cecil. "Og så kan jeg bli her og skrive om det til min mor."
"Skal vi bli med Lucy?" sa Freddy, som om han tok imot ordre.
"Ja, bli med Lucy."
De gikk ut i sollyset. Cecil så dem krysse terassen og forsvinne ut av syne ned trinnene. De kom til å gå - - han kjente dem godt - - forbi hekken og forbi tennisbanen og beddet med georginer til de kom til kjøkkenhagen, og der, mellom poteter og erteris, kom de til å diskutere den store hendelsen.
Han smilte overbærende, tente en sigarett, og gikk over i tankene det som hadde ledet fram til det gledelige resultatet.
Han hadde kjent Lucy i flere år, men kun som en ordinær pike som tilfeldigvis var musikalsk. Han kunne fremdeles huske hvor nedslått han hadde vært den ettermiddagen i Roma, da hun og den forferdelige kusinen hennes hadde dunpet ned på ham ut av det blå og krevd å bli vist til St Peters. Den dagen hadde hun virket som en typisk turist - - Skjærende, vulgær og reisetrett.
Men Italia hadde gjort et mirakel med henne. Det hadde gitt henne lys, og - - noe han holdt for å være mer viktig - - det hadde gitt henne skygge. Snart oppdaget han en vidunderlig tilbakeholdenhet hos henne. Hun var som en kvinne i et maleri av Leonardo da Vinci, som vi elsker ikke så mye for sin egen skyld, men for de tingene hun ikke vil si oss. De tingene er bestemt ikke av denne verden; ingen av Leonardos kvinner kunne ha noe så vulgært som en "historie." Hun utviklet seg helt utrolig fra dag til dag.
Slik hadde det seg at han hadde gått fra nedlatende høflighet til, om ikke lidenskap, så i det minste til en dypfølt uro. Allerede i Roma hadde han antydet for henne at de kunne være passende for hverandre. Det hadde rørt ham dypt at hun ikke hadde rygget tilbake for forslaget. Avslaget hennes hadde vært klart og varsomt; etter det hadde hun - - som det forferdelige ordtaket sier - - vært akkurat den samme mot ham som før.
Tre måneder senere, ved grensen til Italia, i de blomsterkledde Alpene, hadde han spurt henne igjen i klart og tydelig språk. Mer enn noen gang minnet hun ham om en Leonardo; de solbrendte trekkene hennes var skyggelagt av storslagne stenformasjoner; i det han hadde snakket, hadde hun snudd seg og stått mellom ham og lyset med det umåtelige sletteland bakenfor. Han gikk tilbake sammen med henne uten å føle seg som en avslått beiler. Det som virkelig betydde noe sto fremdeles fast.
Så nå hadde han spurt henne nok en gang, og likeså klart og varsomt som alltid, hadde hun sagt ja, uten å gi noen kokett forklaring på hvorfor hun hadde drøyet, men bare sagt at hun elsket ham og ville gjøre sitt beste for å gjøre ham lykkelig. Hans mor ville også være fornøyd; hun hadde påskyndet det hele; han måtte skrive og fortelle henne alt sammen.
Han kastet et blikk på hånden sin, i tilfelle noen av Freddys kjemikalier hadde smittet over og gikk bort til skrivebordet. Der så han "kjære Fru Vyse," fulgt av mange overstrykinger. Han rygget tilbake uten å lese mer, og satte seg, etter en kort nøling, ned et annet sted og begynte å skrive en lapp med blyant på kneet.
Så tente han nok en sigarett, som ikke virket like himmelsk som den første, og overveide hva som kunne gjøres for å gjøre stuen på Windy Corner mer presentabel. Med den utsikten, burde det ha vært et mer vellykket rom, men det hadde en umiskjennelig eim av Tottenham Court Road over seg; han kunne nesten se for seg varebilen til Messrs. Shoolbred and Messrs. Maple stanse ved døren og levere denne stolen, de lakkerte bokhyllene og det skrivebordet. Bordet minnet ham på Fru Honeychurchs brev. Han ønsket ikke å lese det brevet - - fristelsene hans var aldri av den typen; men han bekymret seg alikevel for det. Det var hans egen skyld at hun diskuterte ham med hans mor; han ønsket hennes støtte i det tredje forsøket på å vinne Lucy; han ønsket å føle at andre, samme hvem de var, var enige med ham, så han hadde spurt om deres velsignelse. Fru Honeychurch hadde vært høflig, men svevende når det kom til stykket, mens Freddy - -
"Han er bare en guttunge," overveide han. "Jeg står for alt han forakter. Hvorfor skulle han ville ha meg som svoger?"
Honeychurchfamilien var bra nok, men han begynte å forstå at Lucy var av et annet stoff; og ka hende - - han tenkte ikke tanken helt ut - - han burde introdusere henne for mer stimulerende miljøer så fort som mulig.
"Herr Beebe!" sa hushjelpen, og den nye sognepresten i Summer Street ble vist inn; han hadde vært på vennskaplig fot med dem fra begynnelsen av, på grunn av at Lucy hadde rost ham slik i brevene fra Firenze.
Cecil hilste ham noe avmålt.
"Jeg er kommet for å få en kopp te, Herr Vyse. Tror du jeg får det?"
"Jeg tror da det. Mat er hvertfall det du kan være sikker på å få her - - ikke sett deg i den stolen; unge Honeychurch la igjen et bein i den."
"Føy!"
"Jeg vet," sa Cecil. "Jeg vet. Jeg kan ikke forstå hvorfor Fru Honeychurch tillater det."
For Cecil betraktet benet og møblene fra Maples' hver for seg; han forsto ikke at de, til sammen, ga rommet det livet som han selv higet etter.
"Jeg har kommet for te og for sladder. Er ikke dette nyheter?"
"Nyheter? Jeg forstår deg ikke," sa Cecil. "Nyheter?"
Herr Beebe som hadde nyheter av et helt annet slag plapret ivei.
"Jeg traff på Sir Harry Otway idet jeg var på vei opp hit; jeg har all grunn til å håpe at jeg er først ute. Han har kjøpt Cissie og Albert fra Herr Flack!"
"Har han virkelig det?" sa Cecil, og forsøkte å komme seg. Hva slags forferdelig misforståelse hadde han kommet opp i! Kunne det virkelig ha seg slik at en kirkens mann og en gentlemann ville omtale forlovelsen hans på en så flåsete måte? Men han forble like avmålt, og, selv om han spurte hvem Cissie og Albert kunne være, så mente han fremdeles at Herr Beebe var litt av en tulling.
"Et utilgivelig spørsmål! Å ha vært en hel uke i Windy Corner uten å ha møtt Cissie og Albert, de nye villaene som er blitt snekret sammen rett ovenfor kirken! Dette skal virkelig Fru Honeychurch få høre om."
"Jeg er grusomt uvitende om lokale forhold," sa den unge mannen likegyldig. "Jeg kan ikke en gang huske forskjellen på et menighetsråd og et kommunestyre. Kanskje det ikke er noen forskjell, eller kanskje det ikke er de rette navnene. Jeg reiser bare på landet for å treffe vennene mine eller for å nyte utsikten. Jeg vet det er svært galt av meg. Italia og London er de eneste stedene der jeg virkelig føler meg vel tilrette."
Herr Beebe, som var noe overrumplet av denne vidløftige mottagelsen av Cissie og Albert, bestemte seg for å skifte samtalemne.
"La meg nå se, Herr Vyse - - jeg husker ikke - - hvilket yrke er De i?"
"Jeg har ikke noe yrke," sa Cecil. "Det er nok et eksempel på min dekadense. Min holdning - - som er fullstendig uforsvarlig - - er at så lenge jeg ikke er til bry for noen så har jeg rett til å gjøre som jeg vil. Jeg er klar over at jeg burde presse penger ut av folk, eller drive på med saker jeg ikke bryr meg det minste om, men på en eller annen måte har jeg aldri liksom kommet igang."
"De er svært heldig," sa Herr Beebe. "Det må være deilig å ha så mye fritid."
Stemmen hans var en smule nedlatende, men han visste bare ikke hvordan han skulle svare naturlig. Han følte, som alle som har et fast arbeid må føle, at alle andre også burde ha det.
"Jeg er glad for at du forstår. Jeg kan ikke med disse sunne menneskene - - for eksempel, Freddy Honeychurch,"
"Å. Freddy er da en fin fyr, er han ikke?"
"Storartet. Den typen som har gjort England til det det er."
Cecil undret seg over seg selv. Hvorfor, på denne av alle dager, var han så håpløst irritabel? Han forsøkte å gjøre det godt igjen ved å spørre intressert om hvordan det sto til med Herr Beebes mor, en gammel dame som han ikke brydde seg videre om. Så smigret han sognepresten, roste hans liberale frisinn, hans opplyste hodning til filosofi og videnskap.
"Hvor er de andre?" sa Herr Beebe til slutt. "Jeg insisterer på å få te før aftengudstjenesten."
"Jeg går ut ifra at Anne ikke har fortalt dem at du har kommet. I dette huset får man vite alt om tjenerne den første dagen man er her. Feilen ved Anne er at hun sier ‘unnskyld?' når hun utmerket vel hørte hva du sa, og at hun sparker borti stolbena. Feilen ved Mary - - jeg kommer ikke på hva som var feilen ved Mary, men de er svært alvorlige. Skal vi se etter dem i hagen?"
"Jeg vet hva som er galt ved Mary. Hun setter fra seg sopebrettet midt i trappen."
"Feilen ved Euphemia er at hun ikke, på noe vilkår, vil hakke nyrefettet i små nok biter."
De lo begge to, og det hele begynte å gli bedre.
"Feilen ved Freddy - - " fortsatte Cecil.
"Å, han har for mange. Kun hans mor kan huske alle feilene ved Freddy. Forsøk deg på feilene til Frøken Honeychurch; de er ikke utallige."
"Hun har ingen," sa den unge mannen i dypeste alvor.
"Jeg er fullstendig enig. For øyeblikket har hun ingen."
"For øyeblikket?"
"Jeg er ikke kynisk. Jeg tenkte bare på min yndlingsteori om Frøken Honeychurch. Hvordan kan det ha seg at hun kan spille så vidunderlig, og leve så stille og rolig? Jeg misstenker at hun en dag vil bli vidunderlig i begge henseender. Det vanntette skottet i henne vil bryte sammen, og musikken og livet vil forenes. Da vil hun være heltmodig god, heltmodig ond - - eller kan hende for heltmodig til å være noen av delene."
Cecil var med ett fasinert av den eldre mannen.
"Og for øyeblikket synes du altså ikke at hun er vidunderlig hva gjelder å leve?"
"Vel, jeg må jo tilstå at jeg bare har sett henne Tunbridge Wells, hvor hun ikke var vidunderlig, og i Firenze. Siden jeg kom til Summer Street har hun vært bortreist. Du møtte henne i Roma og i Alpene, eller hva? Å, jeg glemte; selvfølgelig, du kjente henne fra før. Nei, hun var ikke vidunderlig i Firenze heller, men jeg ventet stadig at hun skulle bli det."
"På hvilken måte?"
Samtalen var blitt interessant, og de travet fram og tilbake på terassen.
"Det ville vært like umulig som å forutsi hvilket stykke hun kunne finne på å spille. Det var rett og slett en følelse av at hun hadde funnet vinger og ville bruke dem. Jeg kan vise deg en nydelig tegning i den italienske dagboken min: Frøken Honeychurch som drage, der Frøken Bartlett holder i snøret. Bilde nummer to: snøret ryker."
Tegningen var i dagboken hans, men den var blitt laget senere, da han så ting fra et kunstnerisk perspektiv. Dengang hadde han selv gjort fordekte napp i snøret.
"Men snøret røk aldri?"
"Nei. Jeg ville kanskje ikke ha sett Frøken Honeychurch stige, men jeg ville i alle fall ha hørt Frøken Bartlett falle."
"Det har røket nå," sa den unge mannen i en lav følelsesladd tone.
Han innså med en gang at av alle innbilske, latterlige, narraktige måter å kunngjøre en forlovelse på så var dette den verste. Han forbannet sin forkjærlighet for metaforer; hadde han antydet at han var en stjerne, og at Lucy steg opp for å nå ham?"
"Røket? Hva mener du?"
"Det jeg mente," sa Cecil stivt, "er at hun skal gifte seg med meg."
Sognepresten var seg bevisst en eller annen bitter skuffelse som han ikke klarte å skjule.
"Jeg er så lei meg; du må tilgi meg. Jeg ante ikke at du kjente henne så godt, ellers ville jeg aldri ha snakket på denne flåsete, overfladiske måten. Herr Vyse, du burde ha stoppet meg." Og lenger nede i hagen så han Lucy selv; ja, han var skuffet.
Cecil, som selvfølgelig foretrakk gratulasjoner fremfor beklagelser, surnet en smule. Var det slik verden ville motta nyheten? Selvfølgelig foraktet han verden generellt; enhver intelligent mann burde gjøre det; det er nesten en prøve på forstanden. Men han var alikevel følsom ovenfor de små bitene av den han støtte på fra dag til dag. Til tider kunne han være svært så ubehøvlet.
"Jeg beklager at jeg har sjokkert Dem," sa han tørt. "Jeg er redd Lucys valg ikke faller i din smak."
"Nei ikke det. Men du burde virkelig ha stoppet meg. Jeg har jo bare kjent Frøken Honeychurch en svært kort tid. Jeg burde kanskje ikke ha diskutert henne så åpent med noen; spesiellt ikke med deg."
"Mener du at du har sagt noe du ikke burde?"
Herr Beebe strammet seg opp. Herr Vyse hadde virkelig en egen evne til å sette en i de mest ubehagelige stillinger. Han ble nødt til å ty til de fordelene som yrket hans gav ham.
"Nei, jeg har ikke sagt noe jeg ikke burde. Jeg forutså i Firenze at hennes stille, begivenhetsløse barndom måtte ta en slutt, og nå har den det. Jeg forsto vagt at hun kunne komme til å ta ett eller annet avgjørende steg. Hun har tatt det. Hun har lært - - du må tillate meg å snakke fritt, siden jeg begynte fritt - - hun har lært hva det vil si å elske: Den viktigste lærdommen, vil noen si, som vårt jordiske liv har å gi." Nå kunne han vifte med hatten mot de tre som kom mot ham. Han unnlot ikke å gjøre det. "Hun har lært gjennom Dem," Og om stemmen hans fortsatt lød som en preken, så var den nå også oppriktig; "la det være din oppgave at lærdommen gavner henne."
"Grazie tante!" sa Cecil, som ikke likte prester.
"Har du hørt det?" ropte Fru Honeychurch i det hun strevde seg opp skråningen. "Å, Herr Beebe, har du hørt nyheten?"
Freddy, som nå var full av godvilje, plystret bryllupsmarsjen. Undommen kritiserer sjelden det som allerede er et faktum.
"Ja, det har jeg!" ropte han. Han så på Lucy. Sammen med henne kunne han ikke spille rollen som prest lenger - - i alle fall ikke uten å unskylde seg. "Fru Honeychurch, jeg får vel gjøre det det altid er meningen jeg skal gjøre, men vanligvis er jeg for sjenert. Jeg vil nedkalle alle velsignelser over dem, alvorlige og lystige, store og små. Jeg ønsker at de gjennom livet vil være overordentlig gode og overordentlig lykkelige som mann og kone, som far og mor. Og nå vil jeg ha min te."
"Det var på høy tid du spurte," skjøt damen inn. "Hvordan våger du å være alvorlig i Windy Corner?"
Han tok hennes tone. Det ble ikke flere oppstyltede talemåter, ingen flere forsøk på å opphøye situasjonen med poesi eller Skriftene. Ingen av dem våget eller var i stand til å være alvorlige lenger.
En forlovelse er en så følelsesladet hendelse at den før eller siden bringer alle som snakker om den til denne opprømte stemningen. På avstand fra det, alene i rommene sine, ville kanskje Herr Beebe, og til og med Freddy igjen være kritiske. Men i nærvær av den og av hverandre, var de oppriktig lystige. Den har en besyndelig makt, for den river ikke bare med seg leppene, men selve hjertet. Den beste sammenligningen - - for å sammenligne en stor ting med en annen - - er det grepet et tempel eller en fremmed tro kan ha over oss. Mens vi står utenfor blåser vi av det, kritiserer det, eller blir i beste fall sentimentale. Men innenfor blir vi, på tross av at helgenene og gudene ikke er våre, virkelig troende, i tilfelle en virkelig troende skulle være tilstede.
Slik hadde det seg at de, etter så mye frem og tilbake og tvil og bange anelser, slo seg ned til et svært så hyggelig teselskap. Om de var hyklere, så var de ikke klar over det, og hykleriet deres hadde alle muligheter til å slå rot og bli til sannhet. Anne, som satte fra seg hvert fat som om det var en bryllupspresang, ga næring til denne følelsen. De kunne bare ikke unngå å bli smittet av smilet hennes før hun sparket opp døren til stuen. Herr Beebe kvitret. Freddy var på sitt mest vittige og kalte Cecil "Fiascoen" - - klengenavnet på en forlovede i familien. Fru Honeychurch, som var underholdende og stødig, virket som en lovende svigermor. Hva gjaldt Lucy og Cecil, som hele tempelet var bygget for, så tok de del i det lystige ritualet, men ventet, som virkelig troende burde, på åpenbaringen av en mer dyptgripende lykke.Lucy som et kunstverk
Noen få dager etter at forlovelsen var kunngjort fikk Fru Honeychurch Lucy og hennes Fiasco med på et lite hageselskap i nabolaget, for hun ville naturligvis vise folk att datteren hennes skulle gifte seg med en presentabel mann.
Cecil var mer enn presentabel nok; han virket distingvert, og det var svært hyggelig å se hans slanke skikkelse ved siden av Lucy, og det lange, tiltalende ansiktet hans lyse opp når Lucy snakket til ham. Folk gratulerte Fru Honeychurch, noe jeg mener, er en smule misforstått, men det gledet henne, og hun introduserte Cecil i hytt og vær til en masse oppblåste enkefruer.
Under teen inntraff et uhell: en kopp med kaffe ble sølt utover Lucys silkekjole, og selv om Lucy lot som om ikke noe hadde skjedd, så lot ikke moren det gå upåaktet hen i det hele tatt, men halte henne innendørs for å få kjolen sett etter av en hjelpsom hushjelp. De var borte en god stund, og Cecil ble overlatt til enkefruene. Da de kom tilbake var han ikke så hyggelig som han hadde vært.
"Går dere ofte til slike tilstelninger?" spurte han da de var på vei hjem.
"Å, nå og da," sa Lucy, som hadde syntes det var ganske trivelig.
"Er det vanlig blandt folk på landet?"
"Jeg tror da det. Er det det mor?"
"Mye selskap," sa Fru Honeychurch, som forsøkte å huske fasongen på en av kjolene.
Cecil, som så at tankene hennes var annensteds, bøyde seg mot Lucy og sa:
"På meg virket det hele fullstendig forferdelig, skrekkelig, illevarslende."
"Jeg er lei for at du ble overlatt til deg selv."
"Ikke det, men gratulasjonene. Det er så motydelig, den måten en forlovelse blir sett på som offentlig eiendom - - en slags dynge der alle slags fremmede kan slenge fra seg de vulgære flokslene sine. Alle de gamle kvinnene som slarver!"
"Man må vel bare tåle det, går jeg ut ifra. De kommer ikke til å legge så merke til oss neste gang."
"Men poenget mitt er at hele holdningen deres er gal. En forlovelse - - et forferdelig ord i utgangspunktet - - er en privataffære, og burde anses som det."
Men alikevel hadde de slarvete gamle kvinnene, uansett hvor feil de hadde individuellt, hatt rett i et større perspektiv. Generasjonene hadde smilt gjennom dem og gledet seg over forlovelsen mellom Cecil og Lucy fordi den gav løfte om fortsettelsen av livet på jorden. For Cecil og Lucy gav den løfte om noe helt annet - - personlig kjærlighet. Dette var grunnen til Cecils irritasjon og Lucys overbevisning om at irritasjonen hans var berettiget.
"Så kjedelig!" sa hun. "Kunne du ikke ha stukket unna til et slag tennis?"
"Jeg spiller ikke tennis - - i det minste ikke offentlig. Nabolaget må unvære spenningen ved å se meg være atletisk. Slik spenning som finnes i meg tilhører en Inglese Italianato."
"Inglese Italianato?"
"E un diavolo incarnato! Du kjenner til ordtaket?"
Hun gjorde ikke det. Og det syntes heller ikke å passe på en ung mann som hadde tilbrakt en rolig vinter i Roma sammen med sin mor. Men Cecil hadde, siden forlovelsen, lagt seg til en rolle som kosmopolitiskt bohem, som han var langt fra å leve opp til.
"Vel," sa han, "jeg kan ikke noe for det om de misliker meg. Det er visse uoverstigelige hindre mellom dem og meg, og jeg må bare godta det."
"Vi har alle våre begrensninger, går jeg ut ifra," sa den kloke Lucy.
"Men noen ganger blir de påtvunget oss," sa Cecil, som av bemerkningen hennes sluttet at hun ‘ikke helt forsto poenget hans'.
"Hvordan da?"
"Det gjør en viss forskjell, gjør det ikke, om vi gjerder oss selv inne, eller om vil blir gjerdet ute av andres hindre?"
Hun tenkte seg om et øyeblikk og var enig i at det gjorde en forskjell.
"Forskjell?" utbrøt Fru Honeychurch som plutselig hadde kviknet til. "Jeg ser ikke noen forskjell. Gjerder er gjerder, spesiellt når de står på samme sted."
"Vi snakket om motiver," sa Cecil, som var blitt bragt ut av fatning av avbrytelsen.
"Min kjære Cecil, se her." Hun balanserte esken med visittkort på knærne. "Dette er meg. Dette er Windy Corner. Resten av mønsteret er de andre menneskene. Det er vel og bra med motiver, men gjerdet står nå alikevel her."
"Vi snakket ikke om virkelige gjerder," sa Lucy og lo.
"Å, jeg forstår, kjære - - poesi."
Hun lente seg uberørt tilbake. Cecil undret seg over hvorfor Lucy syntes det var morsomt.
"Jeg skal si dere hvem som ikke har noen ‘gjerder' som dere kaller det," sa hun, "og det er Herr Beebe."
"En prest bak er gjerde, er det eneste en prest kan være."
Lucy var ikke av de raskeste til å oppfatte hva folk sa, men var kvikk til å oppfatte hva de mente. Cecils ordspill gikk henne hus forbi, men hun fikk med seg følelsen som lå bak det.
"Liker du ikke Herr Beebe?" spurte hun tankefullt.
"Det har jeg da aldri sagt!" utbrøt han. "Jeg anser ham for å være langt over gjennomsnittet. Jeg bare nektet for - - "
Og han rodde seg over på temaet om gjerder igjen og var fremragende.
"Men en prest som jeg virkelig misliker," sa hun i ønsket om å være velvillig, "en prest som virkelig har gjerder, og av den verste sorten, er Herr Eager, den engelske kapellanen i Firenze. Han var virkelig uærlig - - ikke bare uheldig i væremåten. Han var en snobb, og så innbilsk, og han sa slike uvennlige ting."
"Hva slags ting?"
"Det var en gammel mann i Bertolini som han påsto hadde myrdet sin kone."
"Kanskje hadde han det."
"Nei!"
"Hvorfor ‘nei'?"
"Han var slik en hyggelig gammel mann, det er jeg sikker på."
Cecil lo av hennes kvinnelige inkonsekvens.
"Vel, jeg forsøkte å finne ut av det. Herr Eager ville aldri forklare det nærmere. Han foretrekker å la det være med antydninger - - sa at den gamle mannen ‘praktisk talt' hadde tatt livet av konen sin - - hadde myrdet henne i Guds øyne."
"Hysj da, kjære!" sa Fru Honeychurch fraværende.
"Men er det ikke utålelig at en person som vi er fortalt vi burde se opp til går rundt og sprer bakvaskelser? Det var, tror jeg, hovedsakelig på grunn av ham at den gamle mannen ble frosset ut. Folk lot som han var simpel, men han var så visst ikke det."
"Stakkars gamle mann! Hva het han?"
"Harris," sa Lucy glatt.
"La oss håpe at det aldri var noen Fru Harris,"sa hennes mor.
Cecil nikket intelligent.
"Er ikke Herr Eager en prest av den kultiverte typen?" spurte han.
"Jeg vet ikke. Jeg avskyr ham. Jeg hørte han forelese om Giotto. Jeg hater ham. Ingen ting kan skjule en smålig natur. Jeg hater ham."
"Men Herregud da, barn!" sa Fru Honeychurch. "Du holder jo på å sprekke! Hva i all verden er det å ta slik på vei for? Jeg forbyr deg og Cecil å hate noen flere prester."
Han smilte. Det var faktisk noe ganske utypisk ved Lucys moralske utbrudd over Herr Eager. Det var som om man skulle få øye på en Leonardo i taket på det Sixtinske Kapellet.
Han hadde lyst til å gi henne et hint om at hennes kall ikke lå i den retningen; at en kvinnes styrke og sjarme ligger i det mystiske, ikke i grovt raseri. Men raseri var kanskje et tegn på vitalitet: det skjemmer det vakre vesenet, men viser at hun lever. Etter en stund betraktet han hennes oppspilte uttrykk og sinte fakter med et visst bifall. Han ville ikke undertrykke den ungdommelige iveren.
Naturen - - det enkleste av emner, mente han - - lå omkring dem. Han roste furutrærne, de store flatene med bregner, de høyrøde bladene på lyngen, den behagelige skjønnhetet rundt veiskillet. Han var ikke særlig kjent med utendørslivet, og nå og da tok han feil av ting. Det rykket i munnvikene til Fru Honeychurch da han snakket om det eviggrønne lerketreet.
"Jeg regner meg selv for å være en heldig person," avsluttet han. "Når jeg er i London føler jeg at jeg aldri kunne leve utenfor. Når jeg er på landet føler jeg det samme der. Når alt kommer til alt, så tror jeg virkelig at fugler og trær og den åpne himmelen er de mest vidunderlige ting i livet, og at de menneskene som bor iblant dem må være de beste. Det er sant at de i ni tilfeller ut av ti ikke ser ut til å legge merke til det. Både herskapsfolk og landarbeidere er på hver sin måte det mest ulidelige selskap som kan tenkes. Men alikevel er det mulig de har en slags samhørighet med naturens drivkrefter som vi byfolk mangler. Føler du det slik, Fru Honeychurch?"
Mrs Honeychurch skvatt til og smilte. Hun hadde ikke hørt etter. Cecil, som satt ganske ubekvemt i forsetet av kariolen, følte seg irritert, og bestemte seg for ikke å si noe interessant igjen.
Lucy hadde heller ikke hørt etter. Øynebrynene hennes rynket seg ennå, og hun så fremdeles utrolig rasende ut - - resultatet, konkluderte han, av for megen grubling. Det var trist å se henne være så blind for skjønnheten ved skogen i August.
"‘Kom ned, skjønne jomfru, fra fjellets høye tind,'" siterte han og rørte ved kneet hennes med sitt eget.
Hun rødmet igjen og sa:"hvilken tind?"
"‘Kom ned, skjønne jomfru,fra fjellets høye tind,
Hvilken glede ligger vel i høyden (sang gjeteren),
I høyden og i de vakre åser?'
La oss følge Fru Honeychurch's råd og slutte å hate prester. Hva er dette for et sted?"
Summer Street, så klart," sa Lucy og kviknet til.
Skogen hadde åpnet seg mot en skrånende trekantet eng. Små pene hus lå på to sider, og på den øvre og tredje siden sto en ny stenkirke, enkel men kvelholdt, med et sjarmerende spir dekket av skifer. Herr Beebes hus sto nær ved kirken. Det raget ikke stort høyere enn husene rundt omkring. Noen større herregårder lå i nærheten, men de var skjult mellom trærne.
Landskapet minnet mer om de sveitsiske alper enn valfartsstedet og sentrum for en behagelig verden, og ble kun skjemmet av to små stygge villaer - - de samme villaene som hadde konkurrert om oppmerksomheten med Cecils forlovelse, da de ble anskaffet av Sir Harry Otway den samme ettermiddagen som Cecil hadde anskaffet Lucy.
"Cissie" var navnet på den ene av disse villaene, "Albert" på den andre. Disse navnene sto ikke bare skrevet med gotisk skrift på hageporten, men sto også å lese over det buede dørpartiet i store svarte blokkbokstaver. "Albert" var bebodd. Den misformede hagen lyste av geraniumer og lobeliaer og blankpussede skjell. De små vinduene var ærbart tildekket med Nottinghamblonder. "Cissie" var til leie. Tre plakater fra et eiendomsmeglerfirma i Dorking var slått opp på gjerdet og kunngjorde det ikke overraskende faktum. Stiene hennes var allerede overgrodde; lommetørkleet av en plen foran henne var gul av løvetann.
"Stedet er ødelagt!" sa kvinnene automatisk. "Summer Street vil aldri bli det samme igjen."
det vognen passerte åpnet døren til "Cissie" seg, og en mann kom ut.
"Stopp!" ropte Fru Honeychurch og pirket borti kusken med parasolen sin. "Der har vi Sir Harry. Nå kan vi få vite. Sir Harry, riv ned de tingestene straks!"
Sir Harry Otway - - som ikke trenger noen nærmere beskrivelse - - kom bort til vognen og sa:
"Fru Honeychurch, jeg tenkte å gjøre det. Jeg kan ikke, jeg kan virkelig ikke kaste ut Frøken Flack."
"Har jeg ikke alltid rett? Hun burde ha flyttet ut før salget. Bor hun fremdeles gratis, som hun gjorde da hennes nevø eide det?"
"Men hva kan jeg gjøre?" han senket stemmen. "En gammel dame, veldig vulgær, og nesten fullstendig lenket til sengen."
"Kast henne ut," sa Cecil modig.
Sir Harry sukket og tittet sorgfull bort på villaene. Han hadde vært klar over Herr Flacks hensikter, og kunne ha kjøpt stedet før byggingen tok til: men han var apatisk og vinglete av natur. Han hadde kjent Summer Street i så mange år at han ikke kunne forestille seg at det kunne bli ødelagt. Ikke før Fru Flack hadde lagt ned grunnstenen, og marerittet av rød og kremfarget murstein begynte å reise seg, hadde han reagert. Han hadde oppsøkt Herr Flack, den lokale byggmesteren, - - en meget fornuftig og omgjengelig mann - - som var enig i at taksten ville ha vært penere, men at skifer var billigere.
Men han var på den annen side uenig når det gjalt de korintiske søylene som skulle stå klistret som igler inntil rammene på de buede vinduene, og mente for sin del, at det var nødvendig å live opp fasaden med en del dekorasjoner. Sir Harry ymtet frempå at en søyle, om mulig, burde ha en strukturell funksjon i tillegg til å være dekorativ. Herr Flack svarte at søylene allerede var bestillt, og la til at, "alle toppstykkene er forskjellige - - ett har drager i bladverket, et annet er nærmere den ioniske stilen, et annet bærer Fru Flacks initialer - - hver og en forskjellig." For han hadde lest sin Ruskin. Han hadde bygget villaene sine etter egen smak; og ikke før han hadde innstalert en uflyttelig tante i en av dem kjøpte Sir Harry.
Denne nyttesløse og ulønnsomme handelen fylte ridderen med sorg mens han lente seg mot Fru Honeychurt's vog. Han hadde sviktet i sine plikter ovenfor omegnen, og omegnen lo nå av ham også. Han hadde brukt penger, men likevel var Summer Street like så ødelagt som før. Alt han kunne gjøre nå var å finne en passende leietager til "Cissie" - - noen svært passende.
"Leien er latterlig lav," fortalte han dem, "og jeg er ka hende enkel å ha med å gjøre som husvert. Men de har en slik upraktisk størrelse. Det er for stort for noen fra arbeiderklassen, og alt for lite for noen i det minste lik oss selv."
Cecil hadde overveid om han skulle forakte villaene eller forakte Sir Harry for å forakte dem. Det siste virket til å være det mest nærliggende.
"Du burde finne en leietager med en gang," sa han ondskapsfullt. "Det ville være rene paradiset for en bankfunsjonær."
"Nettopp!" sa Sir Harry opprømt. " Det er nettopp det jeg frykter, Herr Vyse. Det vil tiltrekke seg feil type mennesker. Togtilbudet er blitt så mye bedre - - en grusom forbedring mener nå jeg. Og hva betyr vel en sju-åtte kilometer til stasjonen i disse sykkeltider?"
"Det må være en ganske veltrent bankfunksjonær da," sa Lucy.
Cecil, som hadde mer enn nok av middelaldersk sans for humor, svarte at den fysiske tilstanden til arbeiderklassen bedret seg i en skremmende fart. Hun merket at han gjorde narr av den harmløse naboen deres og forsøkte å stoppe ham.
"Sir Harry!" utbrøt hun, "jeg har en ide. Hva synes du om peppermøer?"
"Min kjære Lucy, det ville vært storartet. Kjenner du noen slike?"
"Ja; jeg møtte dem utenlands."
"Passende mennesker?" spurte han forsøksvis.
"Ja, i høyeste grad, og husløse for øyeblikket. Jeg hørte fra dem i forrige uke - - Frøken Teresa og Frøken Cathrine Alan. Jeg spøker virkelig ikke. De er virkelig de rette menneskene. Herr Beebe kjenner dem også. Kan jeg be dem om å skrive til deg?"
"Det må du bestemt!" utbrøt han. "Her har vi løsningen på problemet allerede. Så fullstendig storartet! Ekstra fordelaktig - - vær så snill og fortell dem at de vil få ekstra fordelaktige betingelser, for jeg slipper jo vederlag til meglerne. Å, disse meglerne! Slike forferdelig mennesker de har sendt meg! En kvinne svarte, da jeg skrev til henne - - et svært taktfullt brev kan du skjønne - - og forhørte meg om hennes sosiale stilling, at hun kunne betale leien på forskudd. Som om man bryr seg det minste om det! Og flere referanser jeg fikk var svært utilfredsstillende - - folk som var svindlere eller ikke respektable. Og, å, for alle løgnene! Jeg har sett en god del av livet underside den siste uken. Alle løgnene man får servert fra de mest tiltalende mennesker. Løgner. Min kjære Lucy!"
Hun nikket.
"Mitt råd," innskjøt Fru Honeychurch, "er å ikke ha noe å gjøre med Lucy og hennes forsoffene damevenner i det hele tatt. Jeg kjenner til typen. Fri meg fra mennesker som har sett bedre dager og sleper med seg arvestykker som får huset til å lukte av mugg. Det er trist å si, men jeg ville mye heller ha leid ut til noen som var på vei opp i verden enn til noen på vei ned."
"Jeg tror jeg forstår hva du mener," sa Sir Harry; "men, som du sier, så er det svært trist."
"Frøknene Alan er da ikke det!" ropte Lucy.
"Jo da, det er de," sa Cecil. "Jeg har ikke møtt dem, men jeg mener de ville være et høyst upassende tilskudd til nabolaget."
"Ikke hør på ham, Sir Harry - - han er bare vanskelig"
"Det er jeg som er vanskelig," svarte han. "Jeg skulle ikke ha brydd unge mennesker med mine problemer. Men jeg er virkelig bekymret, og Lady Otway sier bare at jeg ikke kan være for forsiktig, noe som er helt riktig, men ikke akkurat hjelpsomt."
"Så kan jeg skrive til mine frøknene Alan?"
"Ja, vær så snill!"
Men blikket hans flakket da Fru Honeychurch utbrøt:
"Vær på vakt! De har helt sikkert kanarifugler. Sir Harry, vær på vakt mot kanarifugler: de spytter ut frøene gjennom sprinklene på buret, og så får du mus. Vær på vakt mot kvinner i det hele tatt. Lei bare ut til en mann."
"Virkelig - - " mumlet han galant, selv om han så visdommen i bemerkningen hennes.
"Menn slarver ikke i teselskap. Om de drikker seg fulle, så blir det med det - - de bare legger seg behagelig til rette og sover rusen ut. Om de er vulgære, så holder de det på en måte for seg selv. Det sprer seg ikke slik. Takke meg til en mann - - så sant han er renslig, selvfølgelig."
Sir Harry rødmet. Hverken han eller Cecil satte pris på disse komplimentene til kjønnet deres. Ikke engang utelatelsen av de urenslige gjorde det noe særlig bedre. Han foreslo at, om hun hadde tid, så kunne Fru Honeychurch stige ned fra vognen og inspisere "Cissie" selv.
Hun var henrykket. Av natur var hun slik at hun burde ha vært fattig og bodd i et slikt hus. Huslige sysler hadde alltid tiltrukket henne, særlig om det var et lite sted.
Cecil holdt Lucy tilbake da hun fulgte etter moren.
"Fru Honeychurch," sa han, "hva om vi to spaserer tilbake mens du er her?"
"Selvfølgelig!" var det høflige svaret hennes.
Sir Harry virket også nesten for fornøyd over å bli kvitt dem. Han skottet megetsigende mot dem, sa, "aha! Unge mennesker, unge mennesker!" og fortet seg å låse opp huset.
"For en håpløst vulgær type!" utbrøt Cecil nesten før de var utenfor hørevidde.
"Å, Cecil!"
"Jeg kan ikke for det. Det ville være galt å ikke avsky den mannen."
"Han er ikke særlig oppvakt, men han er virkelig hyggelig."
"Nei, Lucy, han står for alt som er galt ved livet på landet. I London ville han ha kjent sin plass. Han ville ha tilhørt en lavpannet klubb, og hans kone ville ha gitt lavpannede middagsselskaper. Men her nede kan han oppføre seg som en småkonge med denne ridderligheten og formynderiet og den narraktige smaken sin, og alle sammen - - tilogmed moren din - - lar seg lure."
"Alt du sier er helt sant," sa Lucy, på tross av at hun følte seg utilpass. "Men jeg lurer på om det - - om det er så viktig."
"Det er utrolig viktig. Sir Harry er selve bildet på det hageselskapet. Å, du verden så arg jeg er! Jeg håper inderlig at en eller annen virkelig vulgær person flytter inn i den villaen - - et kvinnemenneske som er så vulgært at han legger merke til det. Fintfolk! Usjh! med det skallede hodet og den innsunkne haken! Men la oss glemme ham."
Det gjorde Lucy gladelig. Om Cecil mislikte Sir Harry Otway og Herr Beebe, hvilken garanti var det da for at mennesker som virkelig sto henne nær ville unnslippe samme dom? For eksempel Freddy. Freddy var hverken intelligent, eller dannet, eller forfinet, og hva skulle forhindre Cecil fra hvert øyeblikk å si, "det ville være galt å ikke avsky Freddy"?
Og hva skulle hun svare på det? Hun gikk ikke lengre enn til Freddy, men han ga henne grunn nok til å engste seg. Hun kunne bare forsikre seg selv at Cecil hadde kjent Freddy en god stund, og at de alltid hadde kommet godt overens, bortsett, kanskje, fra de siste få dagene, noe som kanskje bare var et tilfelle.
"Hvilken vei skal vi gå?" spurte hun.
Naturen - - det enkleste av samtalemner, tenkte hun - - lå omkring dem. Summer Street lå dypt inne i skogen, og hun hadde stanset der en sti tok av fra hovedveien.
"Finnes det to veier?"
"Kanskje det er mest fornuftig å ta veien, siden vi har på oss fint."
"Jeg vil heller gå gjennom skogen," sa Cecil med den samme undertrykte irritasjonen som hun hadde lagt merke til hos ham hele ettermiddagen. "Hvordan har det seg, Lucy, at du alltid velger veien? Er du klar over at du aldri en eneste gang har vært sammen med meg på engene eller i skogen siden vi forlovet oss?"
"Har jeg ikke? Skogen da," sa Lucy, og forundret seg over den merkelige oppførselen hans, men hun var ganske sikker på at han ville forklare senere; han hadde ikke for vane å etterlate noen tvil om hva han mente.
Hun førte an inn mellom de hviskende furutrærne, og sikkert nok begynte han å forklare før de hadde gått mange meterene.
"Jeg fikk en følelse - - fullstendig ubegrunnet, går jeg ut ifra - - at du føler deg mer vel sammen med meg i et rom."
"Et rom?" gjentok hun fullstendig i tåken.
"Ja. Eller, i det minste, i en hage, eller på en vei. Aldri ute i det fri som dette."
"Å, Cecil, hva i all verden mener du med det? Jeg har da aldri følt det slik.Du snakker som om jeg var en slags poetisk person."
"Jeg er ikke så sikker på at du ikke er det. Jeg forbinder deg med en utsikt - - en spesiell type utsikt. Hvorfor skulle ikke du forbinde meg med et rom?"
Hun overveide det et øyeblikk, og så lo hun og sa:
"Vet du at du har rett? Jeg gjør det. Jeg må vel være poetisk alikevel. Når jeg tenker på deg så er det alltid i et rom. Så rart!"
Til hennes overraskelse virket han irritert.
"En salong, mener du? Uten utsikt?"
"Ja, uten utsikt, tror jeg. Hvorfor ikke?"
"Jeg ville nå helst," sa han missfornøyd, "at du forbandt meg med et åpent landskap."
Ennå en gang sa hun, "Å, Cecil, hva i all verden mener du med det?"
Da det ikke så ut til at hun ville få noen forklaring, avskrev hun det hele som for vanskelig for en pike, og førte ham lenger inn i skogen, mens hun stoppet nå og da ved noen spesiellt vakre eller velkjente steder. Hun hadde kjent skogen mellom Summer Street og Windy Corner helt siden hun kunne gå alene; hun hadde ført Freddy vill i den, da Freddy var en rundkinnet unge; og selv om hun hadde vært i Italia hadde den ikke mistet sin fortryllelse.
Nå kom de til en liten glenne mellom trærne - - et lite grønnt søkk der ingen var akkurat nå, der det lå et lite grunnt vann.
Hun utbrøt, "Det Hellige Tjernet!"
"Hvorfor kaller du det det?"
"Jeg kan ikke huske hvorfor. Jeg tror det er fra en bok. Det er bare en pytt nå, men ser du den bekken som renner gjennom det? Vel, den fører med seg ganske mye vann nå det har regnet tungt, og det samler seg opp, og dammen blir ganske stor og vakker. Da pleide Freddy å bade der. Han er svært glad i det."
"Og du?"
Han mente, "Er du glad i det?" men hun svarte drømmende, "Jeg badet også her, til de oppdaget det. Da ble det bråk."
Ved en annen anledning ville han muligens ha blitt sjokkert, for han hadde et snev av snerpethet i seg. Men nå, fanget opp av sin midlertidige dyrkelse av naturen, var han henrykt over hennes beundringsverdige enkelhet. Han betraktet henne der hun sto ved bredden av tjernet. Hun hadde kledd seg i fint, som hun sa det, og hun minnet ham om en fortryllende blomst som mangler egne blad, men som plutselig skyter fram blandt alt det grønne.
"Hvem oppdaget deg?"
"Charlotte," mumlet hun. "Hun var hos oss. Charlotte - - Charlotte."
"Stakkars pike!"
Hun smilte alvorlig. En viss plan, som han hittil hadde vegret seg for, virket med ett gjennomførbar.
"Lucy!"
"Ja, vi må vel gå," svarte hun.
"Lucy, jeg vil spørre deg om noe som jeg aldri har spurt om før."
Hun reagerte på den alvorlige tonen i stemmen hans og gikk tillitsfullt og hjertelig mot ham.
"Hva, Cecil?"
"Hittil har jeg aldri - - ikke engang den dagen i hagen da du gikk med på å gifte deg med meg - - "
Han ble med ett selvbevisst og skottet omkring seg for å se om de ble iakttatt. Motet hans var borte.
"Ja?"
"Hittil har jeg aldri kysset deg."
Hun rødmet like så sterkt som om han hadde uttrykt seg på en usømmelig måte.
"Nei - - det har du ikke," stammet hun.
"Da spør jeg deg - - kan jeg nå?"
"Selvfølgelig kan du det, Cecil. Du kunne ha gjort det før. Jeg kan jo ikke akkurat kaste meg i armene dine, vet du."
I det ypperste øyeblikket var han seg ikke bevisst annet enn det absurde. Svaret hennes strakk ikke til. Hun løftet så altfor prosaisk på sløret. Da han gikk mot henne rakk han å ønske at han kunne trekke seg tilbake. I det han rørte ved henne, løsnet de gullinfattede brillene hans og kilte seg mellom dem.
Slik var omfavnelsen. Han mente, som rett var, at den hadde vært mislykket. Lidenskapen må tro seg å være uimotståelig. Den burde glemme høflighet og ettertanke og alle de andre forbannelsene av en forfinet natur. Fremfor alt burde den aldri spørre om lov når det finnes en riktig måte. Hvorfor kunne han ikke gjøre som enhver arbeider eller sjømann - - nei, som hvilken som helst ung mann bak en disk ville ha gjort? Han så for seg det hele annerledes. Lucy sto som en blomst ved vannet, han stormet fram og løftet henne i armene sine; hun skjøv ham vekk, for så å omfavne ham og aktet ham for alltid for hans mandighet. For han trodde at kvinner aktet menn for deres mandighet.
De forlot tjernet i stillhet etter denne ene berøringen. Han ventet på at hun skulle komme med en eller annen bemerkning som ville åpne hennes innerste tanker for ham. Til slutt snakket hun, og med passende alvor.
"Emerson var navnet, ikke Harris."
"Hvilket navn?"
"Den gamle manens."
"Hvilken gammel mann?"
"Den gamle mannen jeg fortalte deg om. Han som Mr Eager var så uvennelig mot."
Han kunne ikke vite at dette var den mest intime samtalen de noen gang hadde hatt.Cecil som humorist
Omgivelsene som Cecil ville redde Lucy fra var ka hende ikke noen storslått affære, men de var mer storslåtte enn hennes bakgrunn kunne tilsi. Hennes far, en vellykket sakfører fra området hadde bygget Windy Corner som et rent spekulasjonsforetagende den gang stedet først ble utbygd, og hadde forelsket seg i sitt eget skaperverk og hadde endt opp med å bo der selv. Kort tid etter han giftet seg begynte den sosiale atmosfæren å forandre seg. Flere hus ble bygget på den bratte sørvendte åssiden, og andre igjen blant furutrærne bakenfor og nordover på kalksteinsskrentene ned mot hedene. De fleste av disse husene var større enn Windy Corner, og var fylt av mennesker som ikke kom fra distriktet, men fra London, og forvekslet Honeychurchfamilien med en rest av det lokale aristokratiet. Han var mer eller mindre skremt av det hele, men hans kone aksepterte situasjonen uten verken stolthet eller ydmykhet. "Jeg skjønner ikke hva folk har for seg, men det er svært så heldig for barna." Hun besøkte alle og enhver; besøkene hennes ble gjengjeldt entusiastisk, og da folk til slutt fant ut at hun ikke akkurat hørte til deres milieu, likte de henne, og det virket ikke som om det betydde noe. Da Herr Honeychurch døde hadde han tilfredsstillelsen - - som de fleste ærlige advokater higer etter - - av å etterlate familien rotfestet i det høyeste sosiale lag som kunne oppdrives.
Det beste som kunne oppdrives. Sant nok var mange av innflytterne ganske kjedelige, og Lucy innså dette klarere siden hun kom tilbake fra Italia. Hittil hadde hun akseptert deres idealer uten spørsmål - - deres vellmenende velstand, deres runde religiøsitet, deres avsky for papirposer, appelsinskall og knuste flasker. Som en ekte Radikaler begynte hun å snakke foraktfullt om Forstedene.
Livet var, så langt hun tok seg bryet med å finne ut av det, en sirkel av rike, vennlige mennesker, med de samme intressene og de samme fiender. I denne omgangskretsen tenkte man, giftet man seg og døde man. Utenfor lå fattigdom og vulgæritet som altid forsøkte å trenge seg inn, slik Londontåken forsøker å trenge seg inn mellom furutrærne gjennom kløftene i de nordlige åsene. Men i Italia, der hvem som helst som måtte ønske det kan varme seg i likhet så vel som i solen, forsvant dette synet på livet. Sansene hennes åpnet seg; hun følte at det ikke fantes noen som hun ikke kunne komme til å like, at sosiale barrierer utvilsomt var der for å bli, men ikke var spesiellt høye. Man hoppet ganske enkelt over dem slik man hopper inn i olivenlunden til en bonde i Appeninnene, og han ønsker deg velkommen. Hun vendte tilbake med nye øyne.
Det samme gjorde Cecil; men Italia hadde ikke påvirket Cecil i retning av toleranse, men til irritasjon. Han så at det lokale miljøet var snevert, men, i stedet for å si, "Er nå det så viktig?" så satte han seg på bakbena og forsøkte å erstatte det med et miljø som han kalte vidsynt. Han forsto ikke at Lucy hadde knyttet bånd til disse omgivelsene gjennom de tusenvis av små høfligheter som skaper tilknytning over tid, og at selv om øynene hennes så svakhetene ved dem, så fikk ikke hjertet hennes seg helt til å forakte dem. Heller ikke innså han et viktigere poeng - - at om hun var for stor for dette miljøet, så var hun for stor for enhvert miljø, og hadde nådd det punktet der kun personlige forhold ville tilfredsstille henne. Hun var en opprører, men ikke slik han forsto det - - en opprører som ønsket, ikke større livsrom, men likhet ved siden av den mannen hun elsket. For Italia tilbød henne den mest uvurdelige av alle eiendeler - - hennes egen sjel.
Hun spilte ‘hvalpesprett' med Minnie Beebe, sogneprestens tretten år gamle niese - - et eldgammelt og svært ærverdig spill, som består i å slå tennisballer høyt opp i luften, slik at de faller over nettet og spretter hit og dit; noen traff Fru Honeychurch; andre forsvant. Setningen er forvirrende, men beskriver desto bedre Lucys sinnstilstand, for hun forsøkte å snakke med Herr Beebe samtidig.
"Å, det har vært en slik utrolig røre - - først han, så de - - ingen som visste hva de ville og alle sammen så vansklige."
"Men de er virkelig på vei nå," sa Herr Beebe. "Jeg skrev til Frøken Teresa for noen få dager siden - - hun lurte på hvor ofte slakteren kom, og svaret mitt om at det var en gang i måneden må ha gjort et godt intrykk på henne. De kommer. Jeg hørte fra dem i dag tidlig."
"Jeg kommer til å avsky disse Frøknene Alan!" utbrøt Fru Honeychurch. "Bare på grunn av at de er gamle og tåpelige så er det meningen at man skal si ‘Så koselig!' Jeg avskyr denne ‘om-ingen', ‘men-ingen' og ‘og-ingen' deres. Og stakkars Lucy - - til pass for henne - - vil bli helt slitt til et vrak."
Herr Beebe så vraket hoppe og rope over tennisbanen. Cecil var fraværende - - man spilte ikke ‘hvalpesprett' når han var tilstede.
"Vel, hvis de kommer - - Nei, Minnie, ikke Saturn." Saturn var en tennisball som delevis var gått opp i sømmene. I bevegelse så den ut til å ha en ring omkring seg. "Hvis de kommer, så vil Sir Harry la dem flytte inn før den niogtyvende, og han vil stryke klausulen om at takene må hvitmales, fordi det bekymret dem, og legge til at de, som rett og rimelig er, kan velge farge selv. - - Det telles ikke. Jeg sa jo at du ikke måtte bruke Saturn."
"Saturn duger til ‘hvalpesprett'," ropte Freddy som sluttet seg til dem. "Ikke hør på henne, Minnie."
"Saturn har ikke sprett."
"Saturn har sprett nok."
"Nei, det har han ikke."
"Vel, han spretter bedre enn ‘den Vakre Hvite Djevelen'."
"Hysj, kjære," sa Fru Honeychurch.
"Men se på Lucy - - hun klager på Saturn, og så har hun ‘den Vakre Hvite Djevelen' i hånden hele tiden klar til å fyre løs. Det er riktig, Minnie, gi henne inn - - rapp til henne over leggen med rakketen - - smell til henne over leggen!"
Lucy gikk over ende, ‘den Vakre Hvite Djevelen' rullet ut av hånden hennes.
Herr Beebe plukket den opp og sa: "Denne ballen heter Vittoria Corombona, vær så snill." Men rettelsen hans ble ikke hørt.
Freddy eide i høy grad evnen til å piske små piker til raseri, og på et halvt minutts tid hadde han forvandlet Minnie fra et veloppdragent barn til en hylende furie. Oppe i huset hørte Cecil dem, og, selv om han var full av spennende nytt, gikk han ikke ned for å fortelle dem, itilfelle han skulle bli skadd. Han var ingen feiging og tålte nødvendig smerte så vel som noen. Men han avskydde de unges fysiske voldsomheter. Han hadde så rett! Det endte selvfølgelig med gråt.
"Jeg skulle ønske Alan-frøknene kunne se dette," uttalte Herr Beebe, idet Lucy, som tok seg av den skadde Minnie, selv ble løftet på bena av sin bror.
"Hvem er disse Alan-frøknene?" peste Freddy.
"De har leid Cissie Villa."
"Det var ikke det de het - -"
I samme øyeblikk skled han, og alle sammen falt leende om på gresset. Det gikk en liten stund.
"Hvem var det som ikke het hva?" spurte Lucy med brorens hode i fanget.
"Det var ikke Alan de het de folkene Sir Harry har leid ut til."
"Tull, Freddy! Du vet ingen ting om det."
"Tulling selv! Jeg har akkurat snakket med ham. Han sa til meg: ‘Ahem! Honeychurch,'" - - Freddy var ingen stor imitator - - "‘Ahem! Ahem! Jeg har til slutt funnet noen sææærdeles passende leietagere.' Og jeg sa, ‘Hurra, gamle ørn!' og gav ham et klaps på ryggen."
"Nettopp. Alan-frøknene?"
"Nei da. Hørtes mer ut som Anderson."
"Å, du store, skal det nå bli enda mer røre!" utbrøt Fru Honeychurch. "Har du lagt merke til, Lucy, at jeg alltid har rett? Jeg sa du ikke burde blande deg bort i Cissie Villa. Jeg har alltid rett. Jeg er nesten bekymret over å ha rett så ofte. "
"Det er bare Freddy som rører igjen. Freddy vet ikke engang hva de folkene som har leid henne istedenfor heter."
"Joda, det gjør jeg. Jeg har det. Emerson."
"Hva sa du?"
"Emerson. Jeg vedder hva som helst på det."
"For en værhane Sir Harry er," sa Lucy stille. "Jeg skulle ønske jeg aldri hadde blandet meg bort i det i det hele tatt."
Så rullet hun over på ryggen og stirret opp på den skyfrie himmelen. Herr Beebe, som beundret henne mer for hver dag som gikk, hvisket til niesen sin at det var den rette måten å ta tingene på hvis noe gikk galt.
I mellomtiden hadde navnet på de nye leietagerene avledet Fru Honeychurch fra funderingene over sine egne evner.
"Emerson, Freddy? Vet du hva slags Emersons de er?"
"Jeg vet ikke om de er noen slags Emersons," svarte Freddy, som var demokratisk, spisst.
Som søsteren, og som de fleste unge mennesker, var han naturlig tiltrukket av likhetsideen, og det ufornektelige faktum at det finnes forskjellige slags Emersons ergret ham grensesløst.
"Jeg håper de er den rette type mennesker. Jada, Lucy," - - hun hadde satt seg opp igjen - - "jeg kan se at du rynker på nesen og mener moren din er en snobb. Men det finnes en rett type og en gal type, og det er tilgjort å late som det ikke er det."
"Emerson er jo et ganske vanlig navn," bemerket Lucy.
Hun så til siden. Hun satt selv på et fremspring og kunne se de furukledde framspringene som lå den ene etter den andre ned mot Weald-dalen. Jo lenger ned i hagen man kom, dessto mer storslagen var denne utsikten nedover.
"Jeg ville bare påpeke, Freddy, at jeg håpet de ikke var i slekt med filosofen Emerson, en utrolig plagsom mann. Nå, er du fornøyd med det?"
"Å, ja da," snøftet han. "Og du kommer til å bli fornøyd, også, for de er venner av Cecil; så" - - med utsøkt ironi - - "du og de andre familiene i distriktet kan helt trygt dra på besøk."
"Cecil?" utbrøt Lucy.
"Ikke vær frekk, kjære," sa moren hans uberørt. "Lucy, ikke skrik opp. Det er en ny dårlig vane du har lagt deg til."
"Men har Cecil - - "
"Venner av Cecil," gjentok han, "‘og sååå sææærdeles passende. Ahem! Honeychurch, jeg har nettopp sendt dem et telegram.'"
Hun reiste seg fra gresset.
Det var hardt for Lucy. Herr Beebe følte sterkt med henne. Da hun trodde at det var Sir Harry Otway som hadde avfeid henne når det gjaldt Alan-frøknene, hadde hun tatt det som en forstandig pike. Det var forstålig at hun "skrek opp" da hun fikk høre at det delevis skyldtes forloveden hennes.
Herr Vyse var en ertekrok - - noe langt verre enn en ertekrok: han fant en ondsinnet glede i å spenne ben for folk. Presten, som visste dette, så på Frøken Honeychurch med mer enn sin sedvanlige sympati.
Da hun utbrøt, "Men Cecils Emersons - - de kan da umulig være de samme - - i det minste - -" så følte han ikke at utbruddet var merkverdig, men så det som en mulighet til å dreie samtalen til noe annet mens hun gjenvant fatningen. Han dreide den på følgende måte:
"Mener du de Emersons som var i Firenze? Nei, jeg tror da ikke det kan vise seg å være dem. De er nok langt fra å være venner av Herr Vyse. Å, Fru Honeychurch, de var de merkeligste mennesker! De forunderligste mennesker! For vår del likte vi dem, eller hva?" Han appellerte til Lucy. "Det var en svær scene angående noen fioler. De plukket fioler og fylte alle vasene på rommet til nettopp disse Frøknene Alan som ikke kommer til Cissie Villa. Stakkars små damer! Så sjokkerte og så fornøyde. Det pleide å være en av Frøken Catherins favoritthistorier. ‘Min kjære søster elsker blomster,' begynte den. De fant hele rommet oversvømmet av blått - - vaser og mugger - - og historien ender med ‘Så taktløst og alikevel så vakkert.' Det hele er så vanskelig. Ja, jeg forbinder altid disse Emersons fra Firenze med fioler."
"Fiascoen har tatt innersvingen på deg denne gangen," bemerket Freddy som ikke la merke til at søsteren var ganske så rød i ansiktet. Hun maktet ikke å hente seg inn. Herr Beebe så det og fortsatte å avlede samtalen.
"Disse Emersons jeg snakker om var en far og en sønn - - sønnen var en bra, om ikke nettopp god ung mann; ingen tosk, vil jeg mene, men svært umoden - - pessemisme, et cetera. Faren var en morsom figur - - slik en vennlig sjel, og folk påsto at han hadde tatt livet av sin kone."
Vanligvis ville Herr Beebe aldri ha gjentatt slikt sladder, men han forsøkte å avlede oppmerksomheten fra Lucy. Han bare gjentok en hver tåplighet som falt ham inn der og da.
"Tok livet av konen sin?" sa Fru Honeychurch. "Lucy, ikke svikt oss - - fortsett og spille ‘hvalpesprett'. Virkelig, pensjonatet Bertolini må ha vært det snurrigste sted. Det er den andre morderen jeg har hørt om derfra. Hva i all verden tenkte Charlotte på da hun innlosjerte seg der? Apropos, vi må virkelig be Charlotte ned hit en eller annen gang."
Herr Beebe kunne ikke huske noen annen morder. Han mente at vertinnen måtte ta feil. Ved tegn på motstand reiste hun bust. Hun var helt sikker på at det hadde vært en annen turist som den samme historien ble fortalt om. Hun kunne bare ikke komme på navnet. Hva var nå navnet? Å, hva var navnet? Hun knuget om knærne for å komme på navnet. Et eller annet fra Thackeray. Hun slo seg for sin moderlige panne.
Lucy spurte broren sin om Cecil var inne.
"Å, ikke gå!" ropte han og prøvde å holde henne igjen etter bena.
"Jeg må gå," sa hun alvorlig. "Ikke vær dum. Du overdriver alltid når du leker."
Idet hun forlot dem brøt morens rop "Harris!" gjennom den stille luften og minnet henne på at hun hadde fortalt en løgn og aldri rettet den opp igjen. Slik en meningsløs løgn også, men alikevel gjorde det henne nervøs og fikk henne til å forbinde disse Emersons, venner av Cecil, med et par betydningsløse turister. Hittil i livet hadde sannheten vært en naturlig sak for henne. Hun forsto at hun i framtiden måtte være mer på vakt, og være - - fullstendig sannferdig? Vel, hun måtte i alle tilfelle ikke fortelle løgner. Hun skyndet seg opp hagestien, mens kinnene fremdeles brant av skam. Et ord fra Cecil ville berolige henne, det var hun sikker på.
"Cecil!"
"Hallo!" ropte han og lente seg ut av vinduet til røkerommet. Han virket til å være i godt humør. "Jeg håpet du skulle komme. Jeg hørte dere hadde en utflukt i hagen, men det er mer moro her oppe. Jeg, ja jeg, har vunnet en stor seier for komediens muse. George Meredith hadde rett - - Komediens og Sannhetens sak er i virkeligheten den samme; og jeg, ja jeg, har funnet leietagere til den bekymringsfulle Cissie Villa. Ikke vær sint! Ikke vær sint! Du vil tilgi meg når du får høre det hele."
Han var svært tiltrekkende når ansiktet hans lyste opp, og han jaget straks bort de latterlige onde anelsene hennes.
"Jeg har hørt det," sa hun. "Freddy har fortalt det. Slemme Cecil! Jeg går ut ifra jeg må tilgi deg. Bare tenk på alt det bryet jeg har hatt til ingen nytte! Selvfølgelig er Alan-frøknene litt slitsomme, og jeg vil mye heller at det skulle være hyggelige venner av deg. Men du burde ikke erte slik."
"Venner av meg?" lo han. "Men, Lucy, deri ligger hele spøken! Kom her." Men hun ble stående der hun var. "Vet du hvor jeg traff disse passende leietagerene? I National Gallery, da jeg var der for å treffe min mor sist uke."
"For et merkelig sted å treffe mennesker!" sa hun nervøst. "Jeg forstår ikke helt."
"I det Umbriske rommet. Fullstendig fremmede. De beundret Luca Signorelli - - selvfølgelig, helt uforstående. Men alikevel kom vi i snakk, og de moret meg ikke så rent lite. De hadde vært i Italia."
"Men, Cecil - - "
Han fortsatte lattermildt.
"I løpet av samtalen kom vi inn på at de var på jakt etter et hus på landet - - et sted der faren kunne bo og sønnen kunne komme ned i helgene. Jeg tenkte, ‘For en mulighet til å jekke ned Sir Harry!' og jeg noterte adressen deres og en referanse i London, og fant ut at de ikke var fullstendige kjeltringer - - det var ganske så artig - - og skrev til ham, der jeg fremstilte det som - - "
"Cecil! Nei, det er ikke rettferdig. Jeg kjenner dem sannsynligvis fra før - - "
Han overkjørte henne.
"Helt rettferdig. Alt er rettferdig som setter på plass en snobb. Den gamle mannen vil være akkurat hva dette nabolaget trenger. Sir Harry er bare for motbydelig med sine ‘falmede peppermøer.' Jeg hadde tenkt å gi ham en lekse en gang. Nei, Lucy, klassene burde blandes, om ikke så alt for lenge vil du være enig med meg. Det burde være giftemål over standsklassene - - og alt den slags. Jeg tror på demokratiet - - "
"Nei, det gjør du ikke," freste hun. "Du vet ikke en gang hva ordet betyr."
Han stirret på henne og følte nok en gang at hun ikke hadde levd opp til det Leonardiske. "Nei, det gjør du ikke!" Ansiktet hennes var ukunstnerisk - - som en furten amasone.
"Det er ikke rettferdig, Cecil. Jeg klandrer deg - - jeg klandrer deg i høyeste grad. Du hadde ingen rett til å ødelegge alt jeg hadde gjort for Alan-frøknene og dumme meg ut. Du kaller det å jekke ned Sir Harry, men skjønner du at det hele var på min bekostning? Jeg ser det som svært ulojalt av deg."
Hun gikk.
"Humørsyke!" tenkte han og løftet på øyenbrynene.
Nei, det var noe verre enn humørsyke - - snobberi. Så lenge Lucy trodde at det var hans egne fine venner som kom i stedet for Alan-frøknene, hadde hun ikke brydd seg om det. Han hadde en følelse av at disse nye leieboerne kunne ha en oppdragende rolle. Han ville bære over med faren og ta seg av sønnen som var mutt av seg. På vegne av Komediens Muse og Sannheten ville han bringe dem til Windy Corner.I Fru Vyse' velmøblerte leilighet
På tross av at Komediens Muse var mer enn i stand til å ta vare på seg selv, avslo hun ikke en håndsrekning fra Herr Vyse. Ideen hans om å bringe Emersons til Windy Corner slo henne som fullstendig ypperlig, og hun så til at forhandlingene forløp knirkefritt. Sir Harry Otway underskrev avtalen, møtte Herr Emerson, som på sin side ble en smule skuffet. Frøkene Alan ble på sin side fornærmet og skrev et stivt brev til Lucy, som de holdt ansvarlig for fiaskoen. Herr Beebe planla hyggelige samenkomster for nykommerne og sa til Fru Honeychurch at Freddy måtte stikke innom dem så snart de ankom.
Faktisk gjorde Musen sitt arbeid så vel at hun tillot Herr Harris, som i utgangspunktet aldri var noen særlig levedyktig forbryter, å synke sammen, gå i glemmeboken og dø bort.
Lucy - - lik en som stiger ned fra himmelen til jorden, der det er skygger fordi det er åskammer - - Lucy ble til å begynne med kastet ut i fortvilelsen, men slo seg litt etter litt til ro med tanken om at det ikke hadde noen som helst betydning. Nå som hun var forlovet kunne de knapt fornærme henne og var velkommen til å slå seg ned i nabolaget. Og Cecil var velkommen til å bringe hvem han ville til nabolaget. Derfor var Cecil velkommen til å bringe Emersons til nabolaget. Men dette tok, som jeg sa, en smule overveielse, og - - så ulogiske er piker - - hendelsen sto fram som ganske mye viktigere og mer skremmende enn den burde ha gjort. Hun var glad for at det var avtalt at de skulle besøke Mrs Vyse; Leieboerne flyttet inn i Cissie Villa mens hun var på trygg avstand i en leilighet i London.
"Cecil - - kjære Cecil," hvisket hun den ettermiddagen de ankom og krøp inn i armene hans.
Også Cecil åpnet seg. Han så at ønsket var tent i henne. Endelig lengtet hun etter oppmerksomhet, slik en kvinne burde, og så opp til ham fordi han var en mann.
"Så du elsker meg virkelig, vesla?" mumlet han.
"Å, Cecil, jeg gjør det, jeg gjør det! Jeg vet ikke hva jeg skulle gjøre uten deg."
Adskillige dager gikk. Så fikk hun et brev fra Frøken Bartlett.
En avstand hadde vokst frem mellom de to kusinene, og de hadde ikke skrevet til hverandre siden de skiltes i august. Kløften mellom dem skrev seg fra det Charlotte ville kalle "flukten til Roma", og i Roma hadde den økt betraktelig. For den følgesvennen som kun er smått irriterende i middelalderens verden, blir fullstendig utålelig i antikkens. En Charlotte som oppførte seg selvoppofrende på Forum ville vært en prøvelse selv for mer tålmodige mennesker enn Lucy, og, innen de nådde Caracallas Bad, var de i sterk tvil om de i det hele tatt kunne fortsette reisen deres. Lucy hadde sagt at hun ville slå seg sammen med Vyse-familien - - Fru Vyse var en bekjent av hennes mor, så det ville ikke være en upassende plan - - og Frøken Bartlett hadde svart at hun var helt vant til plutselig å bli forlatt. Når alt kom til alt ble det ingenting av; men avstanden vedvarte, og ble, for Lucy, videre da hun åpnet brevet og leste det følgende. Det hadde blitt videresendt fra Windy Corner."TUNBRIDGE WELLS,
September.
KJÆRESTE LUCIA,
Jeg har endelig hørt nytt om deg! Frøken Lavish var på sykkeltur i nærheten av deg, men var ikke sikker på om hun ville være velkommen til å stikke innom. Et av dekkene hennes punkterte i nærheten av Summer Street, og mens det ble reparert og hun satt ved den vakre kirkegården, så hun til sin forbløffelse en dør åpne seg på den andre siden av veien og den unge Emersonfyren komme ut. Han sa at hans far nettopp hadde flyttet inn i huset. Han sa han ikke var klar over at du bodde i nabolaget(?). Han tilbød ikke en gang Eleanor en kopp te. Kjære Lucy, jeg er svært bekymret, og jeg råder deg til å være helt åpen om hans tidligere oppførsel til din mor, Freddy og Herr Vyse, som vil nekte ham å sette sin fot i huset, etc. Dette er svært uheldig, og jeg tar det for gitt at du har fortalt dem alerede. Herr Vyse er så følsom. Jeg husker hvordan jeg pleide å gå ham på nervene i Roma. Jeg er svært lei for det hele, og jeg ville ikke føle meg vel om jeg ikke hadde advart deg.
Stol på at jeg er
Din hengivende og bekymrede kusine,
CHARLOTTE."Lucy var svært ergerlig og svarte på denne måten:
"BEAUCHAMP MANSIONS, S. W.,
KJÆRE CHARLOTTE,
Mange takk for advarslen din. Da Herr Emerson ikke visste hva han gjorde på fjellet fikk du meg til å love å ikke fortelle om det til min mor, fordi du sa hun ville klandre deg fordi du ikke var sammen med meg hele tiden. Jeg har holdt det løftet, og jeg kan umulig fortelle henne om det nå.
Jeg har fortalt både henne og Cecil at jeg møtte Emersons i Firenze, og at de er respektable mennesker - - noe jeg faktisk tror - - og grunnen til at han ikke tilbød Frøken Lavish te var sannsynligvis at han selv ikke skulle ha noen. Hun skulle ha forsøkt i prestegården. Jeg kan ikke begynne å lage ståhei på dette tidspunktet. Du må da forstå at det ville være for tåpelig. Om Emersons fikk høre at jeg hadde klaget på dem, ville de bare tro at de var betydningsfulle, noe de nettopp ikke er. Jeg liker den gale faren, og ser fram til å møte ham igjen. Hva gjelder sønnen, så synes jeg mer synd på ham når vi møtes, enn på meg selv. De kjenner Cecil, som har det svært bra og nevnte deg forrige dagen. Vi skal sannsynligvis gifte oss i januar.
Frøken Lavish kan umulig ha fortalt deg mye om meg, for jeg er ikke i Windy Corner i det hele tatt, men her. Vær så vennlig og ikke skriv ‘Privat' på konvoluttene dine igjen. Ingen åpner brevene mine.
Din hengivne,
L.M.HONEYCHURCH."Hemligheter har denne ulempen: vi mister sansen for proposjoner; vi greier ikke å se om hemligheten vår er viktig eller ikke. Bar Lucy og kusinen hennes på en stor hemmelighet som ville ødelegge Cecils liv om han oppdaget den, eller på en ubetydelig sak som han bare ville le av?
Frøken Bartlett mente det første. Kan hende hadde hun rett. Det hadde blitt en stor sak nå. Om hun hadde fått avgjøre selv, ville Lucy ha fortalt moren sin og forloveden om det hele uten videre, og det ville ha forblitt en liten sak. "Emerson, ikke Harris"; det var bare noen få uker siden. Hun forsøkte å fortelle Cecil om det i dette øyeblikk mens han lo av en eller annen vakker pike han hadde vært forgapt i mens han gikk på skolen. Men kroppen hennes oppførte seg så latterlig at hun holdt det inne.
Hun og hemmeligheten hennes ble ti dager lenger i den folketomme storbyen og besøkte steder som senere ville være velkjente. Det ville ikke skade, tenkte Cecil, om hun lærer å kjenne rammen rundt sositeten, selv om sositeten selv var fraværende på golfbaner eller på landet.
Været var kjølig, og det passet henne. På tross av tidspunktet klarte Fru Vyse å skrape sammen et middagsselskap som utelukkende besto av barnebarna til berømte mennesker. Maten var ikke noe å skryte av, men konversasjonen hadde et blasert og livstrett preg over seg som imponerte piken. Man var trett av alt, virket det som. Man lot seg kun rive entusiastisk med for så å falle elegant tilbake og ta seg inn igjen under høflig latter. I disse omgivelsene virket både Windy Corner og Bertolini Pensjonat vulgære, og Lucy forsto at livet i London til en viss grad ville avskjære henne fra mange av de tingene hun tidligere hadde holdt kjær.
Barnebarna ba henne om å spille piano. Hun spilte Schumann.
"Og nå litt Beethoven," ropte Cecil da den forvirrende vakre musikken hadde lagt seg. Hun rystet på hodet og spilte Schumann igjen. Melodien steg, kraftløst vakker. Den falt sammen; den reiste seg igjen, uten noengang å marsjere fra vugge til grav. Det ufullendtes tristhet - - den tristheten som ofte former livet, men som aldri burde være kunst - - sang i de brutte frasene og rykket i nervene til publikumet. Slik hadde hun ikke spilt på det lille pianoet med duk på i Bertolini, og "For mye Schumann" var ikke den bemerkningen Herr Beebe ville ha mumlet til seg selv da hun kom tilbake.
Da gjestene hadde gått og Lucy hadde gått og lagt seg, vandret Fru Vyse fram og tilbake gjennom salongen og diskuterte det lille selskapet med sin sønn. Fru Vyse var en hyggelig kvinne, men personligheten hennes, som mange andres, var blitt druknet av London, for man trenger en sterk ryggrad for å leve blant mange mennesker. Den alt for store hvelvingen livet hadde slått over henne hadde knust henne; og hun hadde sett for mange sesonger, for mange byer, for mange menn enn det evnenene hennes kunne bære, og selv med Cecil var hun mekanisk, og oppførte seg som om han ikke var sønnen hennes, men, på et vis, en velkjent forsamling.
"Gjør Lucy til en av oss," sa hun og så intelligent omkring seg ved slutten av hver setning og smilte tilvant før hun snakket igjen. "Lucy er i ferd med å bli strålende - - strålende."
"Sillet hennes har alltid vært strålende."
"Ja, men hun er iferd med å kaste av seg Honeychurchpreget - - utmerkede folk disse Honeychurchene, men du forstår hva jeg mener. Hun siterer ikke lenger tjenere eller spør om oppskriften på puddingen."
"Det skyldes Italia."
"Kanhende," mumlet hun og tenkte på det museet som var Italia for henne. "Det er faktisk mulig. Cecil, la ikke bryllupet bero lenger enn til januar. Hun er en av oss allerede."
"Men spillet hennes!" utbrøt han. "Stilen hennes! Hvordan hun fortsatte å spille Schumann da jag, som en idiot, ba om Beethoven. Schumann var perfekt i kveld. Schumann var nettopp tingen. Vet du hva, mor, jeg kommer til å oppdra barna akkurat slik som Lucy. La dem vokse opp blandt ærlige landsens folk for å bli naturlige, så send dem til Italia for å lære forfinelse, og så - - ikke før da - - send dem til London. Jeg har ingen tro på en utdannelse i London - -" Han brøt av da han kom på at han selv hadde fått en slik, og avsluttet med, "I det minste, ikke for kvinner."
"Gjør henne til en av oss," gjentok Fru Vyse og gikk til sengs.
I det hun var i ferd med å sovne brøt et skrik - - av et mareritt- - fra rommet til Lucy. Lucy kunne ringe på tjenestepiken om hun ville, men Fru Vyse mente det ville være snilt av henne å gå selv. Piken satt opp i sengen med ansiktet i hendene da hun kom inn.
"Jeg er lei for det, Fru Vyse - - det er disse drømmene."
"Vonde drømmer?"
"Bare drømmer."
Den eldre kvinnen smilte og kysset henne og sa svært tydelig: "Du skulle ha hørt oss snakke om deg, min kjære. Han liker deg mer enn noen gang. Drøm om det."
Lucy gjengjeldte kysset, men skjulte fremdeles ansiktet i en hånd. Fru Vyse vendte tilbake til sengs. Cecil, som ikke hadde våknet av skriket, snorket. Mørket senket seg over leiligheten.Tolvte Kapittel
Det var en lørdag ettermiddag, strålende og klar etter langvarig regn, og ungdommens ånd hvilte over den, selv om årstiden hadde dreid mot høst. Alt som var vakkert hadde makten. Når automobilene for gjennom Summer Street sparket de bare opp litt støv, og eksosen ble raskt blåst bort av vinden og erstattet av lukten av våt bjørk og av furutrærne. Herr Beebe, som følte seg vel forlikt med livet, stod lent over porten til prestegården. Freddy stod ved siden av ham og røkte på en krokpipe.
"Skulle vi ikke gå og plage de folkene på andre siden der litt?"
"M-m."
"De ville muligens more deg."
Freddy, som sjelden moret seg over sine medmennesker, ymtet frempå at nyinnflytterne kanhende var opptatt, og så videre, siden de nettopp hadde flyttet inn.
"Jeg mener nå vi burde bry dem litt," sa Herr Beebe. " De er verdt bryet." Han åpnet porten og slentret bort til Cissie Villa. "Hallo!" ropte han gjennom den åpne døren, der en hel masse rot kom til syne.
En alvorlig stemme svarte, "Hallo!"
"Jeg har med meg noen for å hilse på dere."
"Jeg kommer straks ned."
Gangen var sperret av et garderobeskap som flyttemennene ikke hadde båret opp trappen. Herr Beebe ålte seg med store vanskligheter forbi det. Selve stuen var overfylt av bøker.
"Er disse menneskene glad i å lese?" hvisket Freddy. "Er de av den typen?"
"Jeg går ut ifra at de kan lese - - en sjelden egenskap. Hva er det nå de har? Byron. Selvfølgelig. ‘A Shropshire Lad'. Aldri hørt om den. ‘The Way of all Flesh'. Aldri hørt om den. Gibbon. Hallo! Vår kjære George kan tysk. Hm - - mm - - Schopenhauer, Nietzsche, og så videre. Vel, jeg går ut ifra at din generasjon best vet hva den driver med, Honeychurch."
"Herr Beebe, se på det," sa Freddy måpende.
Over dørene på garderobeskapet hadde en amatør malt denne innskriften:
"Vær tvilende til ethvert tiltak som krever nye klær."
"Jeg la merke til det. Er det ikke artig? Jeg har sans for det. Jeg er sikker på at det er den gamle mannen som står bak."
"For et merkelig påfunn!"
"Men du er vel enig?"
Men Freddy var sin mors sønn og mente at man ikke burde ødelegge møblementet.
"Malerier!" fortsatte presten mens han saumfor rommet. "Giotto - - jeg er sikker på at de kjøpte det i Firenze."
"Det samme som Lucy tok med seg."
"Å, forresten, likte Frøken Honeychurch seg i London?"
"Hun kom hjem igår."
"Jeg går ut ifra hun hadde hatt det hyggelig?"
"Ja, svært," sa Freddy og tok opp en bok. "Hun og Cecil er mer som erteris enn noen gang."
"Det var hyggelig å høre."
"Jeg skulle ønske jeg ikke var så dum, Herr Beebe."
Herr Beebe overså bemerkningen.
"Lycy pleide å være omtrent like dum som meg, men mor tror det vil bli annerledes nå. Hun kommer til å lese allslags bøker."
"Det kommer vel du også til å gjøre."
"Bare bøker om medisin. Ikke slike bøker man kan snakke om etterpå. Cecil driver og lærer Lucy italiensk, og han sier pianospillet hennes er fremragende. Det ligger visst en hel masse i det som vi aldri la merke til før. Cecil sier - - "
"Hva i all verden er det de folkene holder på med ovenpå? Emerson - - vi kan komme tilbake en annen gang."
George kom løpende ned trappen og skjøv dem inn i rommet uten å si et ord.
"La meg få presentere Herr Honeychurch, en nabo."
Det var da Freddy kastet ut et av ungdommens lyn fra klar himmel. Kan hende han var sjenert, kan hende han bare ville være vennlig, eller kanskje han mente ansiktet til George trengte en vask. Iallefall hilste han ham med, "åssen står'e til? Bli med å ta et bad."
"Å, greit," sa George uanfektet.
Herr Beebe moret seg storlig.
" ‘Åssen står'e til? Åssen står'e til? Bli med å ta et bad,'" humret han. "Det må være den beste åpningen på en samtale jeg noen gang har hørt. Men jeg er redd den bare vil fungere mellom menn. Kan du forestille deg en dame som har blitt presentert for en annen dame av en tredje dame innlede samtalen med ‘Åssen står'e til? Bli med å ta et bad'? Og likevel påstår de at det ikke er forskjell mellom kjønnene.."
"Jeg mener nå at det vil bli slik en dag," sa Herr Emerson som sakte hadde klatret ned trappen. "God aften, Herr Beebe. Jeg tror de vil bli kamerater, og George mener det samme."
"Er det meningen vil skal løfte kvinnene opp til vårt nivå?" spurte presten.
"Edens Hage," fortsatte Herr Emerson som fremdeles var på vei ned trappen, "som du legger til en fjern fortid, i virkeligheten ikke er kommet enda. Vi kommer dit nå vi ikke forakter kroppene våre lenger."
Herr Beebe nektet for å ha lagt Edens Hage noe sted.
"På dette punktet - - men ikke på andre - - ligger vi menn foran. Vi forakter kroppen mindre enn kvinner gjør. Men ikke før vi er kamerater vil vi tre inn i Hagen."
"Vel, hva med badet?" mumlet Freddy, skrekkslagen over det skredet av filosofi som han følte nærmet seg.
"Jeg trodde på å vende tilbake til Naturen en gang. Men hvordan kan vi vende tilbake til Naturen når vil aldri har vært der? I dag tror jeg at vi må oppdage Naturen. Etter så mange oppdagelser vil vi finne fram til det enkle. Det er arven vår."
"La meg få presentere Herr Honeychurch. Du husker sikkert søsteren hans fra Firenze."
"God dag. Hyggelig å møte deg, og at du tar med George og bader. Og så hyggelig å høre at søsteren din skal gifte seg. Ekteskepet er en plikt. Jeg er sikker på at hun vil bli lykkelig, for vi kjenner Herr Vyse også. Han har vært svært hjelpsom. Vi møtte han tilfeldigvis i National Gallery, og han hjalp oss med å få tak i dette fortryllende huset. Men jeg håper at jeg ikke har fornærmet Sir Harry Otway. Jeg har truffet så få Liberale godseiere, og jeg ville gjerne se hvilken holdning han hadde til krypskytterloven sammenlignet med den Konservative holdningen. Å, denne vinden! Det er en god ide å ta et bad. Det er et vidunderlig sted du har her, Honeychurch!"
"Ikke i det hele tatt!" mumlet Freddy. "Jeg må - - det vil si, jeg håper - - å ha gleden av å komme på visitt en annen gang, sier min mor, håper jeg."
"Komme på visitt, gutten min? Hvem fant opp denslags salongpjatt? Dra på visitt bestemoren din! Hør på vinden furukronene! Det er et vidunderlig sted du har her."
Herr Beebe kom til unsetning.
"Herr Emerson, han vil komme på visitt, jeg vil komme på visitt; du eller sønnen din vil komme på gjenvisitt før ti dager har gått. Jeg går ut ifra at du har fått med deg den delen om de ti dagene. Det teller ikke at jeg hjalp deg med trappen i går. Det teller heller ikke at de skal bade i dag."
"Ja, gå og bad, George. Hvorfor står du bare her og snakker? Få dem med deg tilbake til te. Kjøp med deg litt melk, kaker og honning. Det vil gjøre deg godt. George har arbeidet hardt på kontoret. Jeg tror ikke han er bra." George nikket; han var støvete og mutt og hadde denne spesielle lukten man får av å flytte møbler.
"Vil du bli med på dette badet?" spurte Freddy ham. "Det er bare en dam skjønner du. Du er sikkert vant til noe bedre."
"Ja - - jeg har jo sagt ‘Ja' allerede."
Herr Beebe følte seg forpliktet til å hjelpe sin unge venn og førte an ut av huset og inn i furuskogen. Så vidunderlig det var! En stund drev stemmen til gamle Herr Emerson etter dem med lykkeønskninger og filosofi.
Den stilnet, og de hørte bare den milde vinden som suste gjennom buskaset og trærne.
Herr Beebe, som kunne være taus, men som hatet taushet, skravlet febrilsk ivei, da ekspedisjonen syntes å være misslykket, og ingen av følgesvennene hans sa så mye som et ord. Han snakket om Firenze. George hørte alvorlig etter og markerte enighet eller uenighet med små men bestemte bevegelser som var like så utolkelige som bevegelsen i trekronene over dem.
"Og hvilket samentreff at du skulle treffe på Herr Vyse! Var du klar over at du kom til å finne hele Bertolini pensjonat her nede?'
"Jeg var ikke klar over det. Frøken Lavish fortalte meg det."
"Da jeg var en ung mann var det altid min mening å skrive en ‘Tilfeldighetenes Historie.' "
Ingen merkbar entusiasme.
"Selv om tilfeldigheter inntreffer mer sjeldent enn vi går ut ifra. For eksempel, så der det ikke en ren tilfeldighet at du er her nå, når man tenker etter."
Til hans store lettelse begynte George å snakke.
"Det er ikke det. Jeg har tenkt over det. Det er Skjebnen. Alt er skjebnebestemt. Vi blir trukket mot hverandre av Skjebnen, dratt fra hverandre av Skjebnen - - trukket mot hverandre, dratt fra hverandre. Vi blir ført avsted på stormen - - vi avgjør ingenting - - "
"Du har ikke tenkt over det i det hele tatt." snappet presten. "La meg gi deg et nyttig råd, Emerson: ikke tilskriv noe til Skjebnen. Ikke si at, ‘jeg gjorde ikke dette,' for i ni tilfeller av ti gjorde du det. Nå skal jeg spørre deg ut. Hvor møtte du Frøken Honeychurch og meg for første gang?"
"Italia."
"Og hvor møtte du på Herr Vyse, som skal gifte seg med Miss Honeychurch?"
"National Gallery."
"Der du så på italiensk kunst. Der ser du, og likevel prater du om tilfeldighetene og Skjebnen! Du trekkes naturlig mot Italia, og det samme gjør vi og våre venner. Dette gjør jo verden betraktlig mindre, og vi møtes i den igjen."
"Det skyldes nå Skjebnen at jeg er her," insisterte George. "Men kall det gjerne Italia om du føler deg bedre av den grunn."
Herr Beebe vek unna en slik plump vri på det hele. Men han hadde en uendelig tålmodighet med ungdommen og hadde ikke noe ønske om å sette George på plass.
"Og derfor, og av andre grunner, er min ‘Tilfeldighetenes Historie' fremdeles uskrevet."
Taushet.
Han ønsket å avslutte hele temaet og la til:
"Vi er svært glad for at du kunne bli med."
Taushet.
"Vi er fremme!" ropte Freddy.
"Utmerket!" utbrøt Herr Beebe og strøk lommetørklet over pannen.
"Der borte er dammen. Jeg skulle ønske den var større," la han unnskyldende til.
De klatret ned en skråning dekket av barnåler som ikke ga feste for føttene. Der lå dammen i sitt eget lille grønne dalsøkk - - bare en dam, men stor nok for et voksent menneske og klar nok til å speile himmelen. På grunn av regnet hadde vannet flommet over gresset omkring som dannet en vakker smaragdgrønn sti som lokket føttene mot selve tjernet i midten.
"Den kan da måle seg med de beste dammer," sa Herr Beebe. "Du trenger ikke å unnskylde den noe som helst."
Geroge satte seg ned der bakken var tørr og knyttet mismodig av seg støvlene.
"Er ikke det teppet av geiterams nydelig? Jeg elsker blomstrende geiterams. Hva heter denne velduftende planten?"
Ingen visste, eller så ut til å bry seg.
"Denne plutselige skiftingen i vegetasjonen - - dette vesle søkket med vannplanter omgitt på alle sider av grove og tørre vekster - - røsslyng, bregner, blåbær og furutrær. Svært sjarmerende, svært sjarmerende."
"Skal ikke du bade, Herr Beebe?" ropte Freddy idet han trakk av seg klærne.
Herr Beebe trodde ikke det.
"Vannet er deilig!" ropte Freddy og vasset uti.
"Vann er vann," mumlet George. Han plasket vann over hodet først - - et sikkert tegn på ubesluttsomhet - - og fulgte etter Freddy ut i det himmelske likeså likegyldig som om han var en statue og dammen en bøtte med såpevann. Det var nødvendig å holde seg i form. Det var nødvendig å holde seg ren. Herr Beebe betraktet dem og tittet på geiteramsen som danset taktfast i vinden over dem.
"Pfusj, pfusj, pfusj," peste Freddy og svømte to tak i hver retning før han tro seg fast i sivet eller noe gjøme.
"Er det virkelig verd det?" spurte den andre som sto å så Michelangeloaktig ut på grunnen. Grunnen ga etter under ham, og han falt ned i dammen før han fikk gjort seg opp noen mening om spørsmålet.
"Usj - - føy - - jeg svelget et rompetroll. Herr Beebe, vannet er herlig, vannet er helt toppers."
"Vannet er slett ikke så ille," sa George som kom til overflaten etter dukkerten og sprutet vann mot solen.
"Vanner er herlig. Kom igjen, Herr Beebe."
"Pfusj, host."
Herr Beebe, som følte seg varm, og som alltid likte å føye andre så langt det var mulig, tittet omkring seg. Han kunne ikke oppdage noen sognebarn bortsett fra furutrærne som reiste seg på alle sider og bukket til hverandre mot den blå himmelen. Så vidunderlig det var! Verdenen av biler og Sogneproster virket uendelig fjern. Vann, himmelen, trærne og vinden - - disse tingene kunne ikke engang årstidene endre, og de måtte da ligge uforstyrret til for mennesker?
"Jeg kan vel like godt bade jeg også"; og like etter lå klærne hans i en tredje liten bylt på bredden, og han oppdaget også hvor deilig vannet var.
Det var helt vanlig vann, og det var heller ikke serlig mye av det, og, som Freddy sa, så minnet det om å svømme i en salat. De tre mennene vasset i ring med vannet opp til brystet som Rhin-døtrene i Götterdëmmerung. Men, enten fordi det var friskt etter regnet, eller fordi solen skinte vidunderlig varmt, eller fordi to av mennene var unge og den tredje var ung til sinns - - av en eller annen grunn endret atmosfæren seg, og de glemte Italia og Botanikk og Skjebnen. De begynte å leke. Herr Beebe og Freddy sprutet hverandre ned. En smule prøvende sprutet de på George. Han var taus: de var redd de hadde fornærmet ham. Så brast all ungdommens kraft igennom. Han smilte, kastet seg mot dem, sprutet dem ned, dukket dem under, sparket dem, rullet dem i gjørme og jaget dem opp av vannet.
"Løp om kapp da," ropte Freddy, og de sprang i solskinnet, og George tok en snarvei og ble møkkete på bena og måtte bade igjen. Så ble Herr Beebe med på å løpe - - et minneverdig syn.
De løp for å bli tørre, de badet for å kjøle seg av, de lekte indianere mellom bregnene og i røsslyngen, de badet for å vaske av seg. Og hele tiden lå tre små bylter uanselig på bredden og liksom forkynte:
"Nei. Det er vi som teller. Uten oss tar intet tiltak til. Kroppen vender før eller siden tilbake til oss."
"Kampstart! Kampstart!" ropte Freddy og grep fatt i klesbylten til George og la den ved siden av et innbildt mål.
"Avspark," svarte George og sparket til bylten til Freddy.
"Mål!"
"Mål!"
"Sentre!"
"Vår forsiktig med klokken min!" ropte Herr Beebe.
Klær fløy i alle retninger.
"Vær forsiktig med hatten min! Nei, det er nok, Freddy. Få på dere klærne. Nei, sier jeg!"
Men de to unge mennene var ustyrlige. De forsvant inn mellom trærne, Freddy med en prestejakke under armen, og George med en alvorlig hatt på det klissvåte håret.
"Nå er det nok!" ropte Herr Beebe, som med ett husket at han tross alt var i sitt eget prestegjeld.
Så forandret stemmen hans seg som om hvert eneste furutre var forvandlet til Sogneproster. "Hei! Hold an! Jeg tror det kommer noen, folkens!"
Skrål og løping over den solflekkede skogbunnen.
"Hei! hei! Mine damer!"
Hverken George eller Freddy var særlig taktfulle. Men de hadde da heller ikke hørt Mr Beebes siste advarsel, ellers ville de han ungått Fru Honeychurch, Cecil og Lucy, som var på vei for å besøke gamle Fru Butterworth. Freddy slapp fra seg jakken foran dem og stupte inn mellom noen bregner. George hoiet dem mitt i synet, snudde seg og sprang avgårde ned stien mot dammen, fremdeles med Herr Beebes hatt på hodet.
"Herrejemeni!" utbrøt Fru Honeychurch. "Hvem i all verden var de ulykkelige menneskene? Å, kjære, se bort! Og så stakkars Herr Beebe også! Hva i all verden har skjedd?"
"Kom denne veien med en gang." beordret Cecil, som alltid følte at han måtte lede kvinner, selv om han ikke hadde noen anelse hvilken vei, og beskytte dem, selv om han ikke hadde noen anelse mot hva. Nå ledet ham dem mot bregnekrattet der Freddy skjulte seg.
"Å, stakkars Herr Beebe! Var det jakken hans vi gikk forbi på stien? Cecil, jakken til Herr Beebe - - "
"Raker ikke oss," sa Cecil og skottet bort på Lucy som hadde forskanset seg bak parasollen og tydligvis "tok seg nær av det."
"Jeg tror Herr Beebe hoppet tilbake i dammen."
"Denne veien, Fru Honeychurch, denne veien."
De fulgte etter ham opp skråningen og forsøkte å holde på den stramme men alikevel nonsjalante minen som passer seg for kvinner ved en slik anledning.
"Jeg kan ikke noe for det," sa en stemme like i nærheten, og Freddys fregnete ansikt og et par snøhvite skuldre dukket frem fra bladverket. "Jeg kan jo ikke la meg tråkke ned, kan jeg?"
"I all verden, kjære, så det er deg! For en tåpelig ide! Hvorfor bader du ikke hjemme, der det er varmt og kaldt vann?"
"Hør nå her, mor, en fyr må jo vaske seg, og man må jo tørke seg, og om en annen fyr - - "
"Du har uten tvil rett som alltid, kjære, men du er ikke akkurat i noen stilling til å motsi meg. Kom igjen, Lucy." De snudde. "Å, se der - - ikke se! Å, stakkars Herr Beebe! Så uheldig igjen - - "
For Herr Beebe var nettopp i ferd med å kravle opp av dammen, der en del intime klesplagg lå og fløt på overflaten; mens George, den livstrette George, ropte til Freddy at han hadde fått fast fisk.
"Og jeg, jeg svelget en," svarte fyren i bregnekrattet. "Jeg svelget et rompetroll. Den spreller i vommen. Jeg kommer til å dø - - Emerson, ditt beist, du har på deg broka mi."
"Hysj, kjære," sa Fru Honeychurch, som fant det umulig å fortsatt være sjokkert. "Og pass på å tørke dere skikkelig først. Alle disse forkjølelsene kommer av at folk ikke tørker seg skikkelig."
"Kom nå da, mor," sa Lucy. "Å, for Guds skyld, kom."
"Hallo!" ropte George, slik at damene stanset igjen.
Han betraktet seg selv idet han kledde på seg. Med bare føtter, bar overkropp og slående vakker mot den mørke skogen, ropte han:
"Hallo, Frøken Honeychurch! Hallo!"
"Nikk, Lucy; det er best å nikke. Hvem i all verden er det? Jeg nikker."
Miss Honeychurch nikket.
Den ettermiddagen og kvelden rant vannet vekk. Morgenen etter hadde dammen skrumpet inn til vanlig størrelse igjen og mistet sin fortryllelse. Den hadde vært et kall til blodet og det frigjorte sinnet, en kortvarig velsignelse med varig inflytelse, noe hellig, en fortryllelse, et ørlite glimt av ungdommens kilde.Hvordan fyren til Frøken Bartlett skapte problemer
Hvor ofte hadde ikke Lucy sett for seg dette nikket, dette møtet! Men hun hadde alltid sett det for seg innendørs og med slike kulisser som vi må ha rett til å vente oss.
Hvem kunne ha spådd at hun og George skulle møtes i en sivilisasjons sønderfall, blant en slagen hær av støvler og snipper og jakker som lå såret igjen på den sollyse marken? Hun hadde forestilt seg en ung Herr Emerson som muligens ville være sky eller mutt eller likegyldig eller fordekt uforskammet. Hun var forbredt på alt dette. Men hun hadde aldri forestilt seg en som var lykkelig og som hilste henne med morgengryets gledesrop.
Da hun selv var innendørs og drakk te med gamle Fru Butterworth, reflekterte hun at det er umulig å forutsi framtiden med noen grad av sikkerhet, at det er umulig å øve seg på livet på forhånd. En liten feil ved kulissene, et ansikt blandt publikum, en tilskuer som trenger seg opp på scenen, og hele den nøye planlagte handlingen vår mister sin betydning, eller betyr så alt for meget. "Jeg skal nikke," hadde hun tenkt. "Jeg kommer ikke til å ta ham i hånden. Det vil være det passende å gjøre." Hun hadde nikket - - men til hvem? Til guder, til helter, til tåplige skolepiketanker! Hun hadde nikket til alt det fjaset som tynger verden.
Slik tenkte hun, mens resten av henne var opptatt med Cecil. Det var nok en av disse forferdelige forlovelsesvisittene. Fru Butterworth hadde så lyst til å møte ham, og han hadde ikke lyst til å møtes. Han hadde ikke lyst til å høre om hortensiaer og hvorfor de endrer farge ved sjøen. Han hadde ikke lyst til å bli med i C.O.S. når han var irritert ble han alltid omstendelig og liret av seg lange intelligente svar, når et enkelt "ja" eller "nei" ville greid seg. Lucy roet ham ned og styrte samtalen unna på en måte som lovet godt for freden i ekteskapet. Ingen er perfekt, og det må da være bedre å oppdage feilene før ekteskapet. Frøken Bartlett hadde, om enn ikke i klartekst, lært piken at livet i virkligheten aldri tilbyr oss noe helt ut tilfredsstillende. Lucy mente, selv om hun mislikte læremesteren, at lærdommen var klok og anvendte den på kjæresten.
"Lucy," sa moren da de var kommet hjem, "er det noe i veien med Cecil?"
Spørsmålet lød illevarslende; til nå hadde Fru Honeychurch oppført seg tilbakeholdent og overbærende.
"Nei, jeg tror ikke det, mor; Cecil har det fint."
"Kan hende han er sliten."
Lucy møtte henne på halvveien: kanhende Cecil var litt sliten.
"For om det ikke er det" - - hun trakk ut hattenålene med stigende missbiliggelse - - "for om det ikke er det så forstår jeg meg ikke på ham."
"Jeg synes nok Fru Butterworth er ganske slitsom, om det er det du mener."
"Cecil har fått deg til å tenke slik. Du var svært glad i henne da du var liten, og det kan ikke beskrives hvor snill hun var mot deg da du hadde tyfus. Nei - - det er likedan med alt."
"Skal jeg legge bort hatten din?"
"Han kunne da ha vært høflig mot henne en halv times tid?"
"Cecil har så høye krav til folk," stotret Lucy og været problemer. "Det henger sammen med idealene hans - - det er derfor han noen ganger kan virke - - "
"Tullprat! Om høye idealer får en ung mann til å oppføre seg uhøflig, så burde han kvitte seg med dem så fort som mulig," sa Fru Honeychurch og rakte henne hatten.
"Men mor da! Jeg har da sett deg bli irritert på Fru Butterworth selv!"
"Ikke på den måten. Til tider kunne jeg ha lyst til å vri halsen om på henne. Men ikke på den måten. Nei. Det er likedan med alt når det gjelder Cecil."
"Forresten - - jeg glemte å fortelle deg noe. Jeg fikk et brev fra Charlotte mens jeg var i London."
Dette forsøket på å avlede samtalen var for barnslig, og Fru Honeychurch mislikte det.
"Siden Cecil kom tilbake fra London virker det ikke som om noe er godt nok for ham. Hver gang jeg åpner munnen fnyser han; - - jeg ser det nok, Lucy; det nytter ikke å motsi meg. Jeg er kanskje hverken artistisk eller belest eller intelektuell eller musikalsk, men jeg kan ikke noe for stuemøblementet; din far kjøpte det, og vi må bare leve med det, må Cecil vennligst forstå."
"Jeg - - jeg skjønner hva du mener, og jeg vet at Cecil burde la vær. Men han mener ikke å være uhøflig - - han forklarte det for meg en gang - - det er tingene som irrterer ham - - han blir irritert over stygge ting - - han er ikke uhøflig mot mennesker."
"Er det en ting eller et menneske når Freddy synger?"
"Men du kan da ikke vente at en virkelig musikalsk person skal sette pris på komiske sanger slik som oss."
"Så hvorfor forlot han ikke bare rommet? Hvorfor sitte å vri seg og fnyse og ødelegge morroa for alle andre?"
"Vi må ikke være urettferdige mot folk," dro Lucy. Ett eller annet hadde svekket henne, og forsvaret for Cecil, som hun hadde mestret så perfekt i London, lot seg bare ikke stable på bena. De to sivilisasjonene hadde brast inn i hverandre - - Cecil hadde ymtet frempå at de nok kom til å gjøre det - - og hun var blindet og forvirret, som om den glansen som ligger bak alle sivilisasjoner hadde blendet henne. God og dårlig smak var bare fraser, stykker av samme alen; og selv musikken løste seg opp i hviskning gjennom furutrærne, der sangen ikke kan skilles fra den komiske sangen.
Hun var fortsatt forlegen mens Fru Honeychurch kledde seg om til middag; og nå og da sa hun noe som ikke gjorde situasjonen noe bedre. Det lot seg ikke skjule - - Cecil hadde ment å være overlegen, og han hadde lykkes.
Og Lucy ønsket - - uten at hun helt visste hvorfor - - at det hele hadde skjedd en hvilken som helst annen gang enn nå.
"Gå å kle på deg, kjære; du kommer til å bli for sen."
"Javel, mor - -"
"Ikke si ‘Javel' og la det være med det. Gjør det."
Hun adlød, men ble stående ubesluttsomt og utrøstlig ved vinduet ved toppen av trappen. Det vendte mot nord, så det var ingen utsikt å skryte av, og ingen utsikt mot himmelen. Nå, som om vinteren, sto furutrærne tett mot henne. Man forbandt vinduet ved toppen av trappen med mismot. Det var ikke noe bestemt problem som plaget henne, men hun sukket for seg selv, "Å, kjære, hva skal jeg gjøre, hva skal jeg gjøre?" Hun syntes at alle andre oppførte seg svært dårlig. Og hun skulle aldri ha nevnt brevet fra Frøken Bartlett. Hun måtte være mer forsiktig; moren hennes var ganske nysgjerrig, og kunne fort ha funnet på å spørre hva det dreide seg om. Å, kjære,hva skulle hun gjøre? - - Og kom Freddy byksende opp trappen og sluttet seg til de uoppdragenes rekker.
"Det må jeg si, de folkene er toppers."
"Kjære lillebror, du er da utrolig slitsom! Du skulle aldri ha tatt dem med for å bade i Den Hellige Kilden; den ligger altfor åpent til. Det var greit for deg, men forferdelig for alle andre. Prøv å være litt mer forsiktig. Du glemmer stadig at stedet er iferd med å bli tettbefolket."
"Hør her, foregår det noe denne helgen?"
"Ikke det jeg vet."
"Isåfall vil jeg gjerne be Emersons hit til tennis på søndag."
"Å, det ville jeg ikke gjøre om jeg var deg, Freddy, ikke med alt dette rotet."
"Hva er i veien med banen? De har sikkert ikke noe imot at den er litt humpete, og jeg har bestillt nye baller."
"Jeg mener det er best å la være. Jeg mener det virkelig."
Han grep tak i armene hennes og dro henne for spøk med i en dans frem og tilbake gjennom gangen. Hun lot som om hun ikke hadde noe imot det, men hun kunne ha hylt av raseri. Cecil skulte bort på dem da han passerte på vei for å skifte til maddag, og de holdt på å brase inn i Mary og lasset hennes med varmtvannsmugger.Da åpnet Fru Honeyshurch døren og sa: "Lucy, for et bråk du steller istand! Jeg har noe å si deg. Sa du at du hadde fått et brev fra Charlotte?" og Freddy stakk avgårde.
"Ja. Jeg må virkelig gå. Jeg må forte meg å skifte."
"Hvordan står det til med Charlotte?"
"Bare bra."
"Lucy!"
Den ulykkelige piken stanset opp.
"Du har den leie uvanen å stikke av midt i en setning. Sa Charlotte noe om sentralfyren sin?"
"Hvafornoe?"
"Husker du ikke at sentralfyren hennes skulle skiftes ut i oktober, og at varmtvannsberederen skulle renses og all slags utrivlige ting?"
"Jeg kan da ikke holde rede på alle problemene til Charlotte," sa Lucy bittert. "Jeg har da nok med mine egne nå som du er missfornøyd med Cecil."
Fru Honeychurs kunne ha fart opp. Men hun gjorde det ikke. Hun sa: "kom hit, vesla - - takk for at du la bort hatten min - - gi meg et kyss." Og, selv om ingenting er perfekt, følte Lucy i dette øyeblikk at moren hennes og Windy Corner og Weald-dalen i solnedgangen var perfekte.
Slik ble de skarpe kantene i livet slipt av. De ble vanligvis det i Windy Corner. I siste øyeblikk, når det sosiale maskineriet så ut til å ha gått fullstendig i stå, ville et eller annet medlem av familien dryppe i en dråpe olje. Cecil foraktet metoden deres - - og kanskje med rette. I alle tilfelle var den ikke hans egen.
Middagen var ved halv åtte tiden. Freddy mumlet fram en bordbønn, og de trekk fram de tunge stolene og satte seg. Heldigvis var mennene sultne. Ingenting uheldig intraff før puddingen. Da sa Freddy:
"Lucy, hvordan er denne Emerson?"
"Jeg møtte ham i Firenze," sa Lucy og håpet at det ville være svar godt nok.
"Er han en smarting, eller er han en hyggelig fyr?"
"Spør Cecil; det var Cecil som fikk dem hit."
Freddy så tvilende på ham.
"Hvor godt ble du kjent med dem på Bertolini?" spurte Fru Honeychurch.
"Å, bare litt. Jeg mener, Carlotte kjente dem enda mindre enn jeg gjorde."
"Å, det minner meg på - - du fortalte meg aldri hva Charlotte skrev i brevet sitt."
"Litt av hvert," sa Lucy og lurte på om hun kunne komme seg gjennom middagen uten å lyve. "Blandt annet at en forferdelig venninne av henne var på sykkeltur gjennom Summer Street og lurte på om hun skulle stikke innom, men heldigvis gjorde hun ikke det."
"Lucy, nå synes jeg du er stygg."
"Hun var romanforfatter," sa Lucy slu. Bemerkningen var heldig, for det var få ting Fru Honeychurch misslikte mer enn kvinner som drev med litteratur. Hun ville glemme ethvert annet tema for å angripe den slags kvinner som (istedet for å ta seg av hus og barn) søker berømmelse gjennom trykksverte. Hennes mening var: "Om nå bøker engang må bli skrevet, så la dem bli skrevet av menn"; og hun la ut om det i det vide og det brede, mens Cecil gjespet og Freddy spillte "Elsker, elsker ikke," med plommesteinene, og Lucy behendig nørte opp under sin mors vrede. Men snart døde flammene hen, og spøkelsene samlet seg i skyggene. Det var for mange spøkelser i omløp. Det første spøkelset - - den berøringen av lepper mot kinnet hennes - - hadde ligget der i lang tid; det kunne da umulig ha noen betydning at en mann hadde kysset henne på en åsside en gang. Men det hadde avlet en familie av gjenferd - - Herr Harris, Frøken Bartletts brev, Herr Beebes historie om fiolene - - og et eller annet av disse var nødt til å hjemsøke henne i Cecils nærvær. Det var Fru Bartlett som vendte tilbake nå, med skremmende klarhet.
"Jeg har tenkt på dette brevet fra Charlotte, Lucy, hvordan er det med henne?"
"Jeg rev det istykker."
"Sa hun ikke noe om hvordan hun følte seg? Hvordan virket hun? Fornøyd?"
"Å, ja, jeg tror da det - - nei - - ikke så veldig fornøyd, tror jeg."
"Da kan du være sikker på det er på grunn av varmtvannsberederen. Jeg vet selv hvordan man bekymrer seg over vannet. Jeg ville mye heller oppleve alt annet - - til og med et uhell med isskapet."
Cecil la hånden over øynene.
"Jeg også," sa Freddy og støttet opp under sin mor - - det var mer tanken bak det enn selve bemerkningen han støttet.
"Og jeg har tenkt på," la hun til en smule nervøst, "vi kunne da få presset Charlotte inn et sted her i neste uke og gi henne en hyggelig helg mens rørleggerene gjør seg ferdige i Tunbridge Wells. Jeg har ikke sett stakkars Charlotte på aldri så lenge."
Det var mer enn nervene hennes kunne tåle. Og likevel kunne hun ikke virkelig protestere etter at moren hennes hadde vært så snill mot henne ovenpå.
"Nei, vær så snill, mor!" tryglet hun. "Det er umulig. Vi kan ikke klemme inne Charlotte på toppen av alt annet; vil er klemt i hjel som det er. En venn av Freddy kommer på tirsdag, og Cecil er her, og du har lovet å ta imot Minnie Beebe på grunn av difteriepedemien. Det lar seg simpelthen ikke gjøre."
"Tøys! Det går da."
"Bare om Minnie sover på badet. Ikke ellers,"
"Minnie kan sove hos deg."
"Det går jeg ikke med på."
"Hvis du er så egoistisk da, så må Herr Floyd dele rom med Freddy."
"Frøken Bartlett, Frøken Bartlett, Frøken Bartlett," stønnet Cecil og la hånden over øynene igjen.
"Det går bare ikke an," gjentok Lucy. "Jeg vil ikke være vanskelig, men det er virkelig ikke rettferdig mot hushjelpene å fylle opp huset på den måten."
Nyttesløst!
"Sannheten er, min kjære, at du ikke liker Charlotte."
"Nei, jeg gjør ikke det. Og det gjør ikke Cecil heller. Hun går oss på nervene. Du har ikke møtt henne i det siste og vet ikke hvor slitsom hun kan være, selv om hun mener så vel. Så vær så snill, mor, gjør oss den tjenesten denne siste sommeren; skjem oss bort ved ikke å be henne."
"Helt enig!" sa Cecil.
Med større tyngde enn vanlig og med mer følelse enn hun vanligvis ga til kjenne svarte Fru Honeychurch: "Dette er ikke særlig snilt av dere to. Dere har hverandre og hele skogen, full av vakre ting, å vandre rundt i; og stakkars Charlotte har bare vannet skrudd av og rørleggere. Dere er unge, kjære, og uansett hvor oppvakte unge mennesker er, og uansett hvor mange bøker de har lest, så kan de aldri forestille seg hvordan det føles å bli gammel."
Cecil satt og smuldret brødet sitt.
"Jeg må tilstå at kusine Charlotte var svært snill mot meg det året jeg syklet bort dit," skjøt Freddy inn. "Hun takket meg så overstrømmende for å ha kommet at jeg følte meg rent tåpelig, og flakset omkring for å få kokt et egg på akkurat rett måte til teen min."
"Jeg vet, kjære. Hun er så snill mot alle, og likevel setter Lucy seg på bakbena nå når vi kan gjøre litt til gjengjeld."
Men Lucy lot seg ikke formilde. Det nyttet ikke å være snill mot Frøken Bartlett. Hun hadde selv forsøkt det for ofte og for nylig. Man samlet seg kanskje skatter i himmelen ved å forsøke, men man beriket hverken Frøken Bartlett eller noen andre på jorden. Hun nøyde seg med å si: "Jeg kan ikke noe for det, mor. Jeg liker ikke Charlotte. Jeg inrømmer at det er fælt av meg."
"Fra det du selv fortalte, så la du heller ikke skjul på det."
"Vel, Hun måtte absolutt reise fra Firenze på en så dum måte. Hun flakset - - "
Gjenferdene vendte tilbake; de fylte Italia, de var til og med i ferd med å trenge seg inn i alle de stedene hun hadde kjent som barn. Den Hellige Kilden ville aldri være den samme igjen, og, på søndagen kom tilogmed noe til å hende med Windy Corner. Hvordan kunne hun kjempe mot spøkelser? Et øyeblikk svant den synlige verden bort, og det virket som om kun minner og følelser var virkelige.
"Jeg går ut ifra at Frøken Bartlett må få komme da, siden hun er så flink til å koke egg," sa Cecil, som var i et betraktlig bedre humør takket være det utmerkede måltidet.
"Jeg mente ikke at egget var kokt så veldig bra," rettet Freddy, "for hun glemte faktisk å ta av kjelen, og for å være ærlig liker jeg ikke egg i det hele tatt. Jeg mente bare hvor forferdelig snill hun var."
Cecil rynket på pannen igjen. Å, disse Honeychurcene! Egg, varmtvannsberedere, hortensiaer, stuepiker - - slikt dreide livet deres seg om.
"Kan jeg og Lucy forlate bordet?" spurte han mens han knapt gjorde et forsøk på å skjule den uforskammede tonen. "Vi vil ikke ha noe dessert."Hvordan Lucy modig møtte de ytre hendelsene
Selvfølgelig takket Frøken Bartlett ja. Og, like selvfølgelig, var hun sikker på at hun var til bry og ba om å få det dårligste gjesteværelset - - gjerne et uten utsikt, hva som helst. Mange hilsner til Lucy.
Og, like selvfølgelig, kunne George Emerson komme til tennis på søndag.
Lucy møtte situasjonen stoisk, selv om hun, som de fleste av oss, bare tok inn over seg hendelsene omkring henne. Hun så aldri inn i seg selv. Om merkelige sinnbilder til tider dukket opp fra dypet, så tilskrev hun det bare nerver. Da Cecil bragte Emersons til Summer Street, så hadde det skaket nervene hennes. Charlotte kom sikkert til å komme trekkende med tåpligheter fra fortiden, og det kom til å uroe nervene hennes. Hun var urolig om natten. Da hun snakket med George - - de møttes igjen kort etter ved prestegården - - ble hun grepet av stemmen hans, og hun ønsket å være nær ham. Så forferdelig om hun virkelig ønsket å være nær ham! Det kom selvfølgelig av nervene, som elsker å spille oss slike grusomme puss. En gang hadde hun lidd under "ting som sprang ut fra intet og betød Gud vet hva." Nå hadde Cecil forklart psykologi for henne en ettermiddag det regnet, og hun kunne legge bak seg alle ungdommens bekymringer i en ukjent verden.
Det er enkelt nok for leseren å trekke den slutningen at, "Hun elsker unge Emerson." For en leser i Lucys situasjon ville det ikke være det. Livet er enkelt å fortelle, men utrolig vanskelig å utføre i praksis, og vi tyr gjerne til "nerver" eller hvilke som helst andre bortforklaringer som kan dekke over våre egne ønsker. Hun elsket Cecil; George gjorde henne nervøs; kan leseren forklare for henne at setningen burde snus på hodet?
Men de ytre hendelsene - - de kunne hun modig møte.
Møtet ved prestegården hadde forløpt så godt man kunne vente. Mens hun sto mellom Herr Beebe og Cecil hadde hun kommet med noen kjølige bemerkninger om Italia, og George hadde svart. Hun var oppsatt på å vise at hun ikke var sjenert, og var glad for at heller ikke han virket sjenert.
"En hyggelig fyr," sa Herr Beebe etterpå. "Han får nok slipt av seg de skarpe kantene etter hvert. Jeg stoler ikke helt på unge menn som sklir for lett inn i livet."
Lucy sa, "Han virker til å være i bedre humør. Han ler mer nå."
"Ja," svarte presten. "Han er iferd med å våkne opp."
Det var det hele. Men, etter som uken gikk, falt flere av bolverkene hennes, og hun tok seg i å tenke på et sinnbilde som hadde kroppslig skjønnhet.
På tross av tydlige forklaringer, klarte Frøken Bartlett å rote til ankomsten. Hun skulle stige av ved South-Eastern stasjonen i Dorking, dit Mrs Honeychurch dro for å møte henne. Hun ankom ved London - Brighton stasjonen og måtte ta en drosje. Ingen var hjemme bortsett fra Freddy og vennen hans, som var nødt til å avslutte tennisen og underholde henne en hel time. Cecil og Lucy dukket opp ved firetiden, og disse utgjorde, sammen med lille Minnie Beebe, en noe odde forsamling øverst i hagen hvor de drakk te.
"Jeg kommer aldri til å tilgi meg selv," sa Frøken Bartlett, som stadig reiste seg fra stolen og måtte overtales av hele forsamlingen til å sette seg ned igjen. "Jeg rotet til alt sammen. Trenge seg på unge mennesker slik! Men jeg insisterer på å betale for drosjen. La meg i det minste gjøre det."
"Vi lar ikke gjestene våre gjøre noe så uhørt," sa Lucy, mens hennes bror, som allerede hadde begynt å glemme det kokte egget, utbrøt irritert:
"Det er nettopp det jeg har forsøkt å overbevise kusine Charlotte om den siste halvtimen, Lucy."
"Jeg ser ikke på meg selv som en vanlig gjest," sa Frøken Bartlett og tittet ned på de slitte hanskene sine.
"Greit nok, om du absolutt vil. Fem shilling, og jeg ga en til sjåføren."
Frøken Bartlett tittet ned i pungen sin. Bare sovereigns og pennies. Var det noen som kunne veksle? Freddy hadde et halvt pund, og vennen hans hadde fire half-crowns. Miss Bartlett tok imot pengene deres og sa så: "Men hvem skal jeg gi soverignen til?"
"La oss la det ligge til mor kommer tilbake," foreslo Lucy.
"Nei, kjære; det kan hende moren din vil ta en lang tur nå som hun slipper å drasse på meg. Vi har alle våre små nykker, og min er å gjøre opp for meg straks."
Det var her Freddys venn, Herr Floyd, kom med den ene bemerkningen sin vi trenger å sitere: Han foreslo at han og Freddy kunne kaste kron og mynt om Frøken Bartletts pund. En løsning så ut til å være i sikte, og selv Cecil, som demonstrativt hadde drukket sin te med ryggen til, kjente Tilfeldighetens evige forlokkelse og snudde seg.
Men dette dugde heller ikke.
"Værsåsnill - - værsåsnill - - jeg vet jeg er en gledesdreper, men det ville plage meg slik. Jeg ville jo nesten ha snytt den som tapte."
"Freddy skylder meg femten shilling," skjøt Cecil inn. "Så det blir riktig hvis du gir pundet til meg."
"Femten shilling," sa Frøken Bartlett tvilende. "Hvordan har det seg,Herrr Vyse?"
"Fordi, forstår du ikke, Freddy betalte drosjen for deg. Gi pundet til meg, og så unngår vi dette tvilsomme hasardspillet."
Frøken Bartlett, som ikke var særlig sterk i hoderegning, ble forvirret og ga fra seg sovereignen mens de andre ungdommene forsøkte å undertrykke fnisene. Et øyeblikk var Cecil glad. Han tøyset sammen med de andre. Så skottet han bort på ansiktet til Lucy, der smilet ble forstyrret av smålige bekymringer. I januar skulle han redde sin Leonardo fra dette fordummende pjattet.
"Men jeg forstår det ikke!" utbrøt Minnie Beebe som hadde fulgt med på den tvilsomme transaksjonen. "Jeg forstår ikke hvorfor Herr Vyse skal ha pundet."
"På grunn av de femten shillingene og de fem," sa de alvorlig. "Femten shilling pluss fem shilling blir et pund, forstår du."
"Men jeg forstår ikke - - "
De forsøke å kneble henne med kake.
"Nei takk. Jeg er mett. Jeg forstår ikke hvorfor - - ikke klyp meg, Freddy. Frøken Honeychurch, broren din er slem mot meg. Au! Hva med Herr Floyds ti shilling? Au! Nei, jeg forståer ikke og jeg kommer aldri til å forstå hvorfor Frøken Hva-hun-nå-heter ikke skal betale shillingen til sjåføren."
"Jeg hadde glemt sjåføren," sa Frøken Bartlett og rødmet. "Tusen takk, min kjære, for at du minnet meg på det. En shilling var det? Kunne noen veksle en half-crown?"
"Jeg skal ordne det," sa den unge vertinnen og reiste seg bestemt. "Cecil, gi meg den sovereignen. Nei - - gi meg den sovereignen. Jeg skal få Euphemia til å veksle den, og så kan vi starte helt forfra igjen."
"Lucy - - Lucy - - for en pest og en plage jeg er !" protesterte Frøken Bartlett og fulgte etter henne over plenen. Lucy skyndet seg i forveien og lot som om hun moret seg. Da de var utenfor hørevidde ga Frøken Bartlett seg straks med sine klagerop og sa svært så myndig: "Har du fortalt ham om ham ennå?"
"Nei, jeg har ikke det," svarte Lucy og kunne nesten ha bitt seg i tungen for at hun så raskt forsto hva kusinen mente. "La meg se - - en sovereign i smått."
Hun rømte inn på kjøkkenet. Frøken Bartletts brå overganger kunne være rent nifse. Det virket noen ganger som om hun planla hvert ord hun sa eller fikk til å bli sagt; som om alle disse bekymringene om drosjer og vekslepenger bare var et skalkesjul for å lede opp til det overraskende angrepet.
"Nei, jeg har ikke fortalt Cecil eller noen andre," bemerket hun da hun kom tilbake. "Jeg lovte deg jo at jeg ikke skulle det. Her har du pengene dine - - i shillinger, bortsett fra to half-crowns. Du kan telle dem om du vil. Nå kan du enkelt gjøre opp gjelden din."
Frøken Bartlett sto i salongen og så på fotografiet av St. Johns himmelfart som var blitt rammet inn.
"Så forferdelig!" mumlet hun, "ja mer enn forferdelig, om Herr Vyse skulle komme til å høre om det fra annet hold."
"Å, nei, Charlotte," sa piken og kastet seg inn i kampen. "George Emerson er til å stole på, og hvilke andre kilder skulle det være?"
Frøken Bartlett tenkte etter. "For eksempel kusken. Jeg så han titte på dere mellom buskene. Jeg husker at han hadde en fiol mellom tennene."
Lucy kjente en skjelving gå gjennom seg. "Vi kommer til å få denne tåplige afferen på nervene om vi ikke er forsiktige. Hvordan i all verden skulle en kusk fra Firenze noen gang komme i kontakt med Cecil?"
"Vi må overveie alle muligheter."
"Det ordner seg nok."
"Eller kanske gamle Herr Emerson kjenner til det. Faktisk er han nødt til å vite det."
"Jeg bryr meg ikke om han gjør det. Jeg var takknemlig for brevet ditt, men uansett om det blir kjent, så tror jeg at jeg kan stole på at Cecil bare vil le av det."
"Avvise det?"
"Nei, le av det." men hun visste innerst inne at hun ikke kunne stole på det, for han ønsket henne urørt.
"Vel, vel, kjære, du vet vel best selv. Men er kanskje annerledes i dag enn de var da jeg var ung. Kvinnene er ihvertfall annerledes."
"Charlotte da!" Hun dasket spøkefullt til henne. "Du er så altfor snill og engstelig! Hva vil du egentlig jeg skal gjøre? Først sier du, ‘Ikke si noe'; og så sier du, ‘Si noe.' hva blir det til? Fort!"
Frøken Bartlett sukket. "Jeg kan ikke måle meg med talegavene dine, kjære. Jeg rødmer bare jeg tenker på hvordan jeg blandet meg opp i dine saker i Firenze, når du er så godt istand til å ta vare på deg selv, og så mye mer intelligent enn meg på alle måter. Du vil vel aldri tilgi meg."
"Skal vi ikke gå ut til de andre igjen. De kommer til å knuse alt porseleenet om vi ikke gjør det."
For de kunne høre ville hyl fra Minnie som var i ferd med å bli skalpert med en teskje.
"Vent et øyeblikk, kjære - - vi får kanskje ikke muligheten til å snakke sammen om dette igjen. Har du møtt den unge mannen enda?"
"Ja, jeg har det."
"Hva skjedde?"
"Vi møttes ved prestegården."
"Hva legger han opp til?"
"Ingenting. Han snakket om Italia som en hvilken som helst annen person. Det er ikke noe problem. Hva ville han oppnå ved å oppføre seg som en tølper, for å si det rett ut? Jeg skulle så ønske du kunne se det på min måte. Han kommer virkelig ikke til å skape noen problemer, Charlotte."
"Engang tølper, alltid tølper.Det er nå min beskjedne mening."
Lucy nølte. "Cecil sa en dag - - og jeg syntes det var svært dypt - - at det finnes to typer tølpere - - den bevisste og den ubevisste." Hun tidde et øyeblikk for å være sikker på å yte Cecils bemerkning full rettferdighet. Gjennom vinduet kunne hun se Cecil som bladde i en roman. Det var en ny fra Smiths bibliotek. Hennes mor måtte ha kommet tilbake fra stasjonen.
"En gang tølper, alltid tølper," messet Frøken Bartlett.
"Det jeg mener med ubevisst er at Herr Emerson mistet besinnelsen. Jeg falt ned i alle disse fiolene, og han var tåpelig og ble overrasket. Jeg tror ikke vi skal bebreide ham for mye. Det gjør så stor forskjell om du uventet ser en person med vakre ting i bakgrunnen. Det gjør virkelig det; det gjør en enorm forskjell, og han mistet besinnelsen: han er ikke betatt av meg, eller noe slikt tull, i det hele tatt. Freddy liker ham, og har bedt ham hit på søndag, så du kan dømme selv. Han har forandret seg til det bedre; han ser ikke ut som han plutselig skal bryte sammen i gråt hele tiden. Han er kontorist ved hovedkontoret i en av de store jernbaneselaskapene - - ikke konduktør! og kommer hit og besøker sin far i helgene. ‘Pappa' var journalist, men lider av reumatisme og har trukket seg tilbake. Så! Tilbake til hagen." Hun grep tak i armen til gjesten. "Hva om vi ikke nevner denne latterlige saken fra Italia mer. Vil vil at du skal ha et hyggelig avslappende opphold i Windy Corner, uten noen bekymringer."
Lucy mente det var en ganske god tale. Leseren har kan hende oppdaget en noe uheldig forsnakkelse i den. Det er umulig å si om Frøken Bartlett oppfattet forsnakkelsen, for det er umulig å sette seg inn i tankene til de eldre. Hun ville muligens sagt mer, men de ble avbrutt av at vertinnen kom inn. Situasjonen ble forklart, og i mellomtiden så Lucy sitt snitt til å unslippe, mens minnene plutselig sto litt tydligere fram for henne.Den indre katastrofen
Søndagen etter Frøken Bartletts ankomst var en strålende dag, som de fleste dager i året. I Weald-dalen sto høsten for døren og brøt opp sommerens grønne ensformighet, la grå laser av tåke over parkene, farget bøketrærne røde og eikebladene gule. Lenger oppe i åssidene sto rekker av mørke furutrær og betraktet forandringen, uten selv å forandres. Begge steder lå under en skyfri himmel, og begge steder steg klangen av kirkeklokker.
Hagen i Windy Corner var forlatt bortsett fra en rød bok som lå og solte seg på singelstien. Fra huset kunne man høre usammenhengende lyder fra kvinner som gjorde seg klar til å dra til kirken. "Mennene sier at de ikke vil bli med" - - "Vel, jeg klandrer dem ikke" - - "Minnie spør om hun må være med?" - - "Be henne om ikke å tøyse" - - "Anne! Mary! Knepp meg igjen i ryggen!" - - "Kjæreste Lucia, kunne du unnvære en nål?" For Frøken Bartlett hadde i alle tilfeller sagt tydelig ifra at hun var for å gå i kirken.
Solen steg høyere på sin reise, styrt, ikke av Phaethon, men av Apollo, kyndig, stødig og guddommelig. Strålene falt på kvinnene hver gang de nærmet seg soverommsvinduene; på Herr Beebe ned i Summer Street mens han smilte over et brev fra Frøken Catherine Alan; på George Emerson som pusset sin fars støvler; og til sist, for å fullføre listen av minneverdige ting, på den røde boken som ble nevnt tidligere. Kvinnene beveger seg, Herr Beebe beveger seg, George beveger seg, og bevegelse kan skape skygge. Men denne boken ligger ubevegelig og kjærtegnes av solen hele morgenen og løfter litt på permen, som for å gjengjelde kjærtegnet.
Med ett kommer Lucy ut verandadøren. Den nye kirsebærfargede kjolen hennes var et dårlig valg og får henne til å virke ufiks og blek. I kragen har hun en granatbrosje, på fingeren en ring med rubiner - - en forlovelsesring. Øynene hennes søker mot Weald-dalen. Hun rynker på pannen - - ikke av sinne, men slik et modig barn rynker på pannen og prøver å holde på gråten.
Ingen ser henne, og hun kan rynke på pannen uten å bli irettesatt og ta mål av avstanden som gjenstår mellom Apollo og åsene i vest.
"Lucy! Lucy! Hva er det for en bok? Hvem har tatt ned en bok fra hyllen og lagt den fra seg så den blir ødelagt?"
"Det er bare en bok fra biblioteket som Cecil har lest i."
"Men så plukk den opp da, og ikke stå der og kop som en annen flamingo."
Lucy plukket opp boken og kastet et uinteressert blikk på titelen, ‘Under en Loggia'. Hun leste ikke lenger romaner selv, men viet all fritiden sin til seriøs literatur i håp om å nå igjen Cecil. Det var forferdelig hvor lite hun visste, og selv når hun trodde hun visste noe om en ting, som italienske malere, så oppdaget hun at hun hadde glemt det. Senest denne morgenen hadde hun forvekslet Francesco Francia med Piero della Francesca, og Cecil hadde sagt, "Hva! du har vel ikke glemt Italia allerede?" Og dette gjorde også øynene hennes engstlige da hun hilste den kjære utsikten og den kjære hagen framfor henne, og over dem, knappt tenkbart andre steder, den kjære solen.
"Lucy - - har du en sixpence til Minnie og en shilling til deg selv?"
Hun skyndet seg inn til sin mor, som var iferd med å hause seg opp til å bli like oppskjørtet som hun pleide på søndager.
"Kollekten er til et spesielt formål - - jeg husker ikke hvilket. Og vær så snill, ikke noen vulgær klirring i bøssen med Half-pennies; se til at Minnie har en fin blank six-pence. Hvor er hun? Minnie! Den boken er blitt helt buklete. (Du verden så ordinær du ser ut!) Legg den i press under atlaset. Minnie!"
"Å, Fru Honeychurch - - " ovenfra.
"Minnie, ikke vær så sen. Her kommer hesten" - - det het alltid hesten, ikke vognen. "Hvor er Charlotte? Løp opp og be henne skynde seg. Hva er det hun drøyer med? Hun hadde da ingen til å gjøre. Hun har aldri med seg annet enn bluser. Stakkars Charlotte - - du verden som jeg missliker bluser! Minnie!"
Hedenskap er smittsomt - - mer smittsomt enn difteri eller fromhet - - og sogneprestens niese ble halt avsted til kirken under protest. Som vanlig forsto hun ikke hvorfor. Hvorfor kunne ikke hun sitte i sola med de unge mennene? De unge mennene, som nå hadde dukket opp, var leie og ertet henne. Fru Honeychurch forsvarte rettroenhet, og midt oppe i all forvirringen kom Frøken Bartlett ned trappen kledd opp i siste mote.
"Kjære Marian, jeg er så lei meg, men jeg har ingen småpenger - - ikke noe annet enn sovereigns og half-crowns. Er det noen som kan veksle - - "
"Jada, ikke noe problem. Hopp inn. Du verden så elegant du er! For en nydelig drakt! Du gjør oss alle til skamme."
"Om jeg ikke skulle bruke de beste fillene mine nå, når skulle jeg da bruke dem?" sa Frøken Bartlett snurt. Hun satte seg opp i vognen med ryggen til hesten. Det sedvanlige oppstyret satte igang, og så kjørte de avgårde.
"Adjø! Oppfør dere pent!" ropte Cecil etter dem.
Lucy bet seg i leppen, for tonen hans var spydig. De hadde hatt en ganske utilfredsstillende diskusjon om "kirker og alt det der". Han hadde sagt at folk burde stramme seg opp, og hun hadde ikke lyst til å stramme seg opp; hun visste ikke hvordan det skulle gjøres. Cecil hadde respekt for ektefølt tro, men han gikk alltid ut ifra at ærlighet springer ut ifra en åndelig krise; han kunne ikke forestille seg det som noe man er født inn i, og som vokser mot himmelen som blomster.
Hun tok seg nær av alt han sa om dette, selv om han rant over av toleranse; på en eller annen måte var Emersons annerledes. Hun møtte Emersons etter kirken. Det sto en rekke vogner langs veien, og deres sto tilfeldigvis rett utenfor Cissie Villa. For å spare tid gikk de tvers over plenen og støtte på far og sønn som sto og røkte i hagen.
"Presenter meg," sa moren hennes. "Om da ikke den unge mannen synes at han kjenner meg allerede."
Han gjorde antagelig det; men Lucy overså Den Hellige Kilden og presenterte dem på formelt vis. Gamle Herr Emerson hilste henne svært varmt og uttrykte sin glede over at hun skulle gifte seg. Hun sa at, ja, hun var også glad; Og så, mens Frøken Bartlett og Minnie sakket etter sammen med Herr Beebe, snudde hun samtalen inn på et mindre følsomt emne og spurte ham hvordan han likte det nye huset.
"Svært godt," svarte han, men hun merket en fornærmet tone i stemmen hans; hun hadde aldri sett han fornærmet før. Han la til: "Men vi har fått vite at Alan-frøknene skulle hatt huset, og at vi har kommet i veien for dem. Kvinner tar seg nær av slikt. Jeg er svært lei meg for det."
"Jeg tror det skjedde en misforståelse," sa Fru Honeychurch urolig.
"Husverten var blitt fortalt av vi var en annen type mennesker," sa George, som så ut til å være innstilt på å forfølge emnet. "Han trodde vi var artistiske. Han er skuffet."
"Og jeg lurer på om vi burde skrive til Alan-frøknene å tilby oss å flytte ut. Hva synes du?" Han vendte seg til Lucy.
"Å, bli her nå når dere først er kommet hit," sa Lucy glatt. Hun måtte for all del ungå og si noe vondt om Cecil. For det var Cecil som den lille episoden dreide seg om, selv om navnet hans aldri ble nevnt.
"Det mener George også. Han sier at Alan-frøknene kan ryke og reise. Men det virker alikevel så hjerteløst."
"Det finnes kun en begrenset mengde godhet i verden," sa George og så på solstrålene som glimtet i lakken på de passerende vognene.
"Ja!" utbrøt Fru Honeychurch. "Det er nettopp det jeg sier. Hvorfor i all verden alt dette oppstyret om Alan-frøknene?"
"Det finnes en begrenset mengde godhet, på samme måte som det finnes en begrenset mengde lys," fortsatte han i en avmålt tone. "Vi kaster en skygge på ett eller annet uansett hvor vi står, og det hjelper ikke å flytte seg fra sted til sted for å skåne noen; for skyggen følger alltid etter. Velg deg et sted der du ikke gjør skade - - ja, velg deg et sted der du ikke gjør noe særlig skade, og hold stand der, vendt mot solen."
"Å, Herr Emerson, jeg kan se at du er intelligent!"
"Æ - -?"
"Jeg forstår at du er intelligent. Jeg håper virkelig ikke du oppførte deg slik ovenfor stakkars Freddy."
George lo med øynene, og Lucy hadde en mistanke om at han og moren hennes kom til å komme godt ut av det med hverandre.
"Nei, det gjorde jeg ikke," sa han. "Han oppførte seg slik ovenfor meg. Det er hans filosofi. Bare det at han bruker det som utgangspunkt i livet; og jeg har forsøkt Skeptisismens Evangelium først."
"Hva mener du? Nei, det kan være det samme hva du mener. Ikke forklar. Han ser fram til å treffe deg i ettermiddag. Spiller du tennis? Har du noe imot å spille på en søndag - - ?"
"Skulle George ha noe imot tennis på en søndag! Skulle George, etter den oppdragelsen han har fått, gjøre noe skille på søndager og hvilken som helst annen - - "
"Javel, så George har ikke noe imot tennis på søndag. Ikke jeg heller. Da er det avgjort. Herr Emerson, vi ville virkelig satt pris på om du kunne bli med sønnen din."
Han takket henne så mye, men det hørtes ut som en litt for lang spasertur, han kunne bare rusle litt nå om dagen.
Hun vendte seg til George: "og så vil han gi fra seg huset sitt til Alan-frøknene."
"Jeg vet det," sa George og la armen over skuldrene til faren. Vennligheten som Herr Beebe og Lucy alltid hadde sett i ham kom plutselig til syne, som solskinn over et stort åpent landskap - - et streif av soloppgangen? Hun kom til å huske på at på tross av han alltid skulle være så vrangvillig, han hadde aldri sagt noe imot ømhet.
Frøken Bartlett nærmet seg.
"Du kjenner visst Frøken Bartlett," sa Fru Honeychursh smilende. "Du møtte henne sammen med min datter i Firenze."
"Ja, det skal være sikkert!" sa den gamle mannen og gav inntrykk av at han ville gå bort og hilse på henne. Frøken Bartlett skyndet seg opp i vognen. Fra denne trygge posisjonen nikket hun avmålt. Det var akkurat som Bertolini pensjonat igjen, middagsbordet med karaffeler med vann og vin. Det var den gamle, gamle striden om rommet med utsikt.
George nikket ikke tilbake. Han rødmet og skammet seg, som en hvilken som helst gutt; han var klar over at anstanden husket. Han sa: "jeg - - jeg kommer og spiller tennis om jeg rekker det," og gikk inn. Kan hende ville hva som helst han hadde gjort gledet Lucy, men keitetheten hans gikk rett til hjertet hennes; menn var alikevel ikke guder, men like menneskelige og like klossete som piker; tilogmed menn kunne plages av uforklarlige lyster og trenge hjelp. For en person som var oppdratt som henne og fra hennes miljø, var svakhet hos menn et ukjent faktum, men hun hadde fått en anelse om det i Firenze, da George hadde kastet postkortene hennes i Arno.
"Ikke gå da, George," ropte faren hans, som mente det var en stor opplevelse for folk om sønnen hans ville snakke med dem. "George har vært i så godt humør i dag, og jeg er sikker på at han bestemmer seg for å stikke innom i ettermiddag."
Lucy møtte blikket til kusinen. Et eller annet ved den stumme bønnen i det gjorde henne fandenivoldsk. "Ja," sa hun og hevet stemmen, "jeg håper virkelig at han gjør det." Så gikk hun til vognen og mumlet, "den gamle mannen vet det ikke; jeg visste det var iorden." Fru Honeychurch fulgte etter, og de kjørte bort.
Det var betryggende at Herr Emerson ikke var blitt fortalt om affæren i Firenze; men Lucys følelser burde alikevel ikke ha brust opp i henne som om hun hadde fått øye på selve Perleporten.
Betryggende; men hun hilste det virkelig med uforholdsmessig stor glede. Hele veien hjem sang sang hovslagene en melodi til henne: "Han har ikke fortalt det, han har ikke fortalt det." Tankene hennes spant videre på melodien: "Han har ikke fortalt sin far - - som han forteller alt. Han så ikke på det som noen bedrift. Han lo ikke av meg da jeg hadde gått." Hun strøk seg over kinnet. "Han elsker meg ikke. Nei. Så forferdelig om han gjorde det! Men han har ikke fortalt noe. Han kommer ikke til å si noe."
Hun ønsket hun kunne rope ut ordene: "det er iorden. Det er en hemmelighet mellom oss to for alltid. Cecil kommer aldri til å få høre om det." Hun var tilogmed glad for at Frøken Bartlett hadde fått henne til å sverge å holde det hemmelig den siste mørke kvelden i Firenze, da de hadde sittet og pakket sammen i rommet hans. Hemmligheten var, enten den var liten eller stor, trygg. Bare tre engelskmenn visste om den i hele verden.
Det var slik hun tolket gleden sin. Hun hilste Cecil med uvanlig varme, fordi hun følte seg så trygg. Idet han hjalp henne ut av vognen sa hun:
"Emersons har vært så hyggelige. George Emerson har bedret seg enormt."
"Å, hvordan står det til med protegene mine?" spurte Cecil, som egentlig ikke hadde noen intresse av dem, og for lenge siden hadde glemt at han hadde bragt dem til Windy Corner i utdanningsøyenmed.
"Protegeer!" utbrøt hun heftig.
For de eneste forholdene som Cecil kunne forestille seg var føydale: forholdet mellom beskytter og de beskyttede. Han hadde ingen forståelse for det kameratskapet som piken lengtet etter.
"Du kan selv få se hvordan protegeene dine har det. George Emerson kommer hit i ettermiddag. Han er et særdeles innteressant menneske å snakke med. Men ikke - - " Hun sa nesten, "Ikke beskytt ham." Men klokken ringte inn til lunsj, og som så ofte før, hadde ikke Cecil hørt noe særlig etter hva hun sa. Sjarme, ikke spissfindighet, skulle være hennes forte.
Lunsjen var et lystig måltid. Vanligvis følte Lucy seg nedstemt ved måltider. Noen måtte alltid føyes - - enten Cecil eller Frøken Bartlett eller et usynlig Vesen - - et Vesen som visket til henne: "Den vil ikke vare, denne gleden. I januar må du reise til London og omgås barnebarna til berømte menn."
Men i dag følte hun at hun hadde fått et løfte. Moren hennes kom alltid til å sitte der, broren hennes her. Solen kom, på tross av at den hadde beveget seg et stykke siden morgenen, aldri til å bli skjult bak åsene i vest. Etter lunsjen ba de henne om å spille. Hun hadde sett "Armiaden" av Gluck tidligere det året, og spillte musikken fra den Forheksede Hagen etter hukommelsen - - musikken som lyder da Renaud nærmer seg, under lyset av en evig soloppgang, musikken som aldri stiger, aldri toner ut, men bølger for evig som det tidevannsløse havet i Eventyrland. Slik musikk passer ikke for piano, og tilhørerne hennes begynte å bli rastløse, og Cecil, som delte denne følelsen, ropte: "Kunne du ikke spille den om den andre hagen - - den i Parsifal.
Hun lukket pianoet.
"Ikke særlig pliktoppfyllende," hørte hun moren si.
Hun var redd for at hun hadde fornærmet Cecil og snudde seg fort. Der sto George. Han hadde listet seg inn uten å forstyrre henne.
"Å, jeg hadde ingen anelse!" utbrøt hun og ble dypt rød; og så, uten et ord for å hilse, lukket hun opp pianoet igjen. Cecil skulle få høre sin Parsifal, og hva som helst annet han ville høre.
"Pianisten vår har visst ombestemt seg," sa Frøken Bartlett, og antydet kan hende at hun ville spille for Herr Emerson. Lucy visste ikke hva hun burde gjøre, ikke engang hva hun hadde lyst til å gjøre. Hun spillte noen få takter av Blomsterpikenes Sang svært dårlig, og så stanset hun.
"Jeg stemmer for tennis," sa Freddy som var kei av den elendige underholdningen.
"Ja, det gjør jeg også." Hun lukket det uhellsvangre pianoet igjen. "Jeg stemmer for dere for at dere fire mannfolkene spiller et sett."
"Greit nok."
"Jeg betakker meg," sa Cecil. "Jeg vil ikke ødelegge settet." Han forsto aldri at det kan være hyggelig av en dårlig spiller å bli med som fjerdemann.
"Jo, kom igjen da Cecil. Jeg er dårlig, Floyd stinker, og det går jeg ut ifra at Emerson også gjør."
"George protesterte: "Jeg er ikke dårlig."
Man rynket litt på nesen av dette. "Da vil jeg iallefall ikke spille," sa Cecil, mens Frøken Bartlett la til, i den tro at hun såret George: "Jeg er enig med Dem, Herr Vyse. Det er mye mer fornuftig av Dem å la være å spille. Mye mer fornuftig."
Minnie, som styrtet frem der Cecil ikke turde trå, forkynte at hun ville spille.
"Jeg kommer til å bomme på hver eneste ball uansett, så hva betyr det vel?" Men Søndagen grep inn og slo hardt ned på det vennlige forslaget.
"Da må det veil bli Luci da," sa Fru Honeychurch; "dere må nok slå dere til tåls med Lucy. Det er ingen annen løsning på det. Lucy, gå og skift." Sabatten til Lucy var vanligvis på denne kamelonaktige måten. Hun overholdt den uten hykleri om morgenen, og brøt den uten blussel om ettermiddagen. Mens hun skiftet lurte hun på om Cecil fnyste av henne; hun var virkelig nødt til å stramme seg opp og få orden på holdningene før hun giftet seg med ham.
Hun spillte sammen med Herr Floyd. Hun var glad i musikk, men du verden så mye bedre tennis virket. Du verden så mye bedre det føltes å løpe omkring i behagelige klær enn å sitte ved pianoet og kjenne det stramme under armene. Nok en gang meldte tanken seg for henne at musikk var en barnslig beskjeftigelse. George servet og overrasket henne ved sitt åpenbare ønske om å vinne. Hun husket hvordan han hadde sukket mellom gravhellene i Santa Croce fordi ting ikke stemte; hvordan han etter drapet på den ukjente italieneren hadde lent seg over balustraden ved Arno og sagt til henne: "Jeg vil leve, sier jeg deg." Han ville leve nå, ville vinne i tennis, og stå for alt han var verd i solen - - i solen som var begynt å synke og skinte ham i øynene; og han vant faktisk.
Å, så vakker Weald-dalen var! Åsene reiste seg over det skinnende landskapet, slik Fiesole reiser seg over det Toskanske slettelandet, og South Downs, kunne om man ville ta rollen som Carrarafjellene. Det var mulig hun var iferd med å glemme sitt Italia, men hun var begynt å legge merke til flere ting i sitt eget land. Man kunne forestille seg nye ting ved utsikten og forsøke å finne et eller annet tettsted eller en landsby, mellom de utallige krikene og krokene, som kunne fylle rollen som Firenze. Å, så vakker Weald-dalen var!
Men nå la Cecil beslag på henne. Han var i det klare, kritiske hjørnet, og ville sannsynligvis ikke ha noen sympati med oppstemthet. Han hadde vært ganske så irriterende gjennom hele tenniskampen, for romanen som han leste var så dårlig at han bare var nødt til å lese den høyt for andre. Han hadde spankulert rundt banen, og nå og da ropt: "Hør her, hør på dette, Lucy. Tre kløyvde infinitiver." "Forferdelig!" hadde Lucy sagt og bommet på slaget. Da de hadde spilt ferdig hadde han fortsatt med å lese; det var en mordene, og alle måtte virkelig høre på. Freddy og Herr Floyd måtte absolutt lete etter en tapt ball i laubærhekken, men de to andre resignerte.
"Det hele utspiller seg i Firenze."
"Så morsomt, Cecil! Les ivei. Kom og sett deg, Herr Emerson, etter anstrengelsen." Hun hadde "tilgitt" George, som hun uttrykte det, og hun hadde gjort et poeng av å være hyggelig mot ham.
Han hoppet over nettet og satte seg ved føttene hennes og spurte: "Og du - - er du sliten?"
"Selvfølgelig er jeg ikke det!"
"Gjør det deg noe at du tapte?"
Hun skulle til å svare, "Nei," da det slo henne at det faktisk gjorde henne noe, så hun svarte, "ja." Hun la smilende til, "Jeg synes ikke at du er en så fabelaktig spiller heller. Du hadde lyset i ryggen, og jeg hadde det i øynene."
"Jeg sa da aldri at jeg var det."
Det gjorde du da!"
Du hørte ikke etter."
"Du sa - - å, ikke prøv deg med flisespikkeri her i gården. Vi overdriver alle sammen, og vi blir svært sure på folk som ikke gjør det."
"Det hele utspiller seg i Firenze," gjentok Cecil med høyere stemme.
Lucy summet seg.
" ‘Solnedgang. Leonora hastet - - ‘ "
Lucy avbrøt. "Leonora? Heter heltinnen Leonora? Hvem har skrevet boken?"
"Joseph Emery Prank. ‘Solnedgang. Leonara hastet over torget. Måtte himmelen se i nåde til henne så hun ikke kom for sent. Solnedgang - - Den italienske solnedgangen. Under Orcagna's Loggia - - Loggia de' Lanzi som vi noen ganger kaller det nå - - ‘"
Lucy brøt ut i latter. "‘Joseph Emery Prank' min hatt! Det er da Frøken Lavish! Det er Frøken Lavishs roman, og hun har utgitt den under psevdonym."
"Og hvem kan nå denne Frøken Lavish være?"
"Å, en forferdelig person - - Herr Emerson, du husker vel Frøken Lavish?" Opprømt etter den hyggelige ettermiddagen klappet hun i hendene.
George tittet opp. "Selvfølgelig gjør jeg det. Jeg møtte henne samme dagen jeg kom til Summer Street. Det var hun som fortalte meg at du bodde her."
"Ble du ikke glad?" hun mente - - "over å møte Frøken Lavish," men da han så ned i gresset uten å svare, slo det henne at hun kunne ha ment noe annet. Hun så på hodet hans, som nesten rørte ved kneet hennes, og hun syntes å se at ørene hans rødmet. "Ikke rart at romanen er dårlig," la hun til. "Jeg likte aldri Frøken Lavish. Men jeg går ut ifra at man burde lese den siden man har møtt henne."
"Alle moderne bøker er dårlige," sa Cecil, som var irritert over at hun ikke fulgte med og lot irritasjonen sin gå ut over literaturen. "Alle skriver for penger i disse dager."
"Å, Cecil - - !"
"Det er sant. Jeg skal ikke plage dere mer med Joseph Emery Prank."
Denne ettermiddagen minnet Cecil om en skvatrende spurv. Stigningene og fallene i stemmen hans var merkbare, men hun tok det ikke inn over seg. Hun hadde vært oppslukt av det melodiøse og maleriske, og tankene hennes nektet å føye seg etter tonen i hans. Uten å bry seg om at han var irretert tittet hun ned på det mørke hodet igjen. Hun hadde ikke lyst til å stryke hånden over det, men hun kunne forestille seg å ha lyst til det; fornemmelsen var merkelig.
"Hvordan liker du utsikten vår, Herr Emerson?"
"Jeg legger aldri særlig merke til forskjellige utsikter."
"Hva mener du?"
"Fordi de er like alle sammen. Fordi alt de består i er forskjeller i avstand og luft."
"Hm!" sa Cecil og var usikker på om bemerkningen var treffende eller ikke.
"Min far" - - han tittet opp på henne (og det virket som om han rødmet litt) - - "sier at det bare finnes en perfekt utsikt - - utsikten mot himmelen rett over hodene våre, og at alle disse utsiktene på jorden bare er misslykkede kopier."
"Jeg tror din far har lest Dante," sa Cecil og fingret med romanen som var den eneste grunnen til at han kunne føre samtalen.
"En dag sa han til oss at utsikter egentlig er rekker - - rekker av trær og hus og åser - - og er nødt til å ligne på hverandre, som rekker av mennesker - - og at den virkningen de har på oss noen ganger er overnaturlig, av samme grunn." Lucy åpnet munnen, som for å si noe.
"For en rekke er mer enn menneskene den består av. Noe kommer i tillegg - - ingen vet hvordan - - på samme måte som noe kommer i tillegg til de åsene."
Han pekte med raqueten mot South Downs.
"For en artig tanke!" mumlet hun. "Jeg ser fram til å snakke med din far igjen. Jeg er så lei for at han ikke føler seg frisk."
"Nei, han er ikke frisk."
"Det er en latterlig beskrivelse av en utsikt i denne boken," sa Cecil.
"Og at mennesker består av to typer - - de som glemmer utsikter og de som husker dem, selv i trange rom."
"Herr Emerson, har du noen søsken?"
"Nei. Hvordan det?"
"Du snakket om ‘oss.'"
"Jeg mente min mor."
Cecil lukket romanen med et smell.
"Å, Cecil - - du fikk meg virkelig til å skvette!"
"Jeg skal ikke plage dere mer med Joseph Emery Prank."
"Jeg kan huske en gang vi alle tre var på tur på landet en dag og kunne se helt til Hindhead. Det er det første jeg i det hele tatt kan huske."
Cecil reiste seg; mannen var uoppdragen - - han hadde ikke tatt på seg jakken etter tennisen - - han holdt ganske enkelt ikke mål. Han ville ha gått sin vei om ikke Lucy hadde stoppet ham.
"Cecil, kan du ikke lese den delen om utsikten."
"Ikke mens Herr Emerson er her for å underholde oss."
"Nei - - les ivei. Det finnes ikke noe som er morsommere enn å høre latterlige ting lest høyt. Om Mr Emerson synes vi er tåplige kan han gå."
Cecil syntes dette var godt sagt og satte pris på det. Det ga inntrykk av at gjesten deres var snerpete. Han var litt blidgjort og satte seg ned igjen.
"Herr Emerson, gå og let etter noen tennisballer." Hun åpnet boken. Cecil måtte føyes i dette og alt annet han ønsket. Men tankene hennes vendte seg uvegerlig mot moren til George, som - - ifølge Herr Eager - - var blitt myrdet i Guds øyne - - og som ifølge sønnen - - hadde kunnet se så langt som til Hindhead.
"Skal jeg virkelig gå?" spurte George.
"Nei, selvfølgelig ikke," svarte hun.
"Kapittel to," sa Cecil og gjespet. "Finn kapittel to for meg, om du ikke har noe imot det,"
Hun fant kapittel to og skumleste de første linjene.
Hun trodde det hadde rablet for henne.
"Slik - - gi meg boken."
Hun hørte sin egen stemme si: "Det er ikke verdt å lese - - det er for tåplig å lese - - jeg har aldri sett slikt rør - - det skulle ikke være lov å trykke."
Han tok boken ut av hendene hennes.
"‘Leonora,'" leste han, "‘satt oppspilt og alene. Under henne lå den frodige Toskanske campagnaen med mange idylliske landsbyer strødd omkring. Det var vår.'"
Frøken Lavish kjente til det, på en eller annen måte, og hadde utgitt det som hendte som billig prosa, så Cecil kunne lese det og George høre.
"‘En gylden dis,'" leste han. Han leste: "‘I det fjerne kunne man skimte tårnene i Firenze, mens sletten der hun satt var overstrødd med fioler. Umerkelig snek Antonio seg opp bak henne - - ‘"
For å unngå blikket til Cecil snudde hun seg mot George og møtte hans.
Han leste: "‘Ingen fraser slik som de fleste elskende bruker passerte hans lepper. Han eide ingen veltalenhet og behøvde den heller ikke. Han løftet henne ganske enkelt i sine mandige armer.'"
Ingen sa noe.
"Dette er ikke den delen jeg mente," sa han til dem. "Det er en som er mye morsommere lenger frem." Han bladde om.
"Skulle vi ikke gå inn til te?" sa Lucy med stø stemme.
Hun førte an opp gjennom hagen, Cecil fulgte etter, og George gikk sist. Hun trodde katastrofen var avverget. Men da de kom inn mellom hekkene slo den til. Boken, som om den ikke hadde gjort nok ugang, var blitt gjenglemt, og Cecil måtte gå å hente den; og George, som var dypt forelsket, støtte på henne på den smale stien.
"Nei - - " gispet hun, og ble kysset av ham for andre gang.
Som om det ikke var mulig å gjøre noe annet gikk han vekk; Cecil kom tilbake, og de nådde terassen alene.Lyve til George
Men Lucy hadde utviklet seg siden våren. Det vil si, at hun var i bedre stand til å kvele de følelsene som konvensjonene og verden forøvrig så med mishag på. Selv om faren var større, ble hun ikke overmannet av gråten. Hun sa til Cecil, "Jeg skal ikke ha noe te - - si det til mor - - jeg må skrive et par brev," og gikk opp på rommet sitt. Så gjorde hun seg klar til handling. Kjærlighet følt og gjengjeldt, kjærlighet som kroppene våre krever og hjertene har opphøyd, kjærligheten som er det mest virkelige vi noen gang kan oppleve, gjenoppsto, men som den store fienden, og hun måtte kvele den.
Hun tilkalte Frøken Bartlett.
Striden sto ikke mellom kjærlighet og plikt. Det finnes kanhende ingen slik motsetning. Den sto mellom det virkelige og det innbilte, og Lucys fremste mål var å overvinne seg selv. Idet sinnet hennes lukket seg, idet minnet om utsiktene bleknet og ordene fra boken svant bort, vendte hun tilbake til sitt gamle skalkesjul av nerver. Hun "overvant sitt sammenbrudd." Hun vred på sannheten, og glemte at sannheten noen gang hadde funnets.
Hun minnet seg selv på at hun var forlovet med Cecil, og tvang seg selv til å vri på minnene om George; han betød ingenting for henne; han hadde aldri betydd noe som helst; han hadde oppført seg forkastelig; hun hadde aldri oppmuntret ham. Bedragets rustning blir behendig smidd av mørket, og skjuler et menneske, ikke bare fra andre, men fra seg selv. I løpet av kort tid var Lucy rustet til strid.
"Noe forferdelig har hendt," begynte hun så snart kusinen hennes kom. "Kjenner du noe til Frøken Lavishs roman?"
Frøken Bartlett virket overrasket, og sa at hun hverken hadde lest boken eller visste at den var utgitt; Eleanor var i bunn og grunn en hemmlighetsfull kvinne.
"Det er en scene i den. Helten og heltinnen kysser. Vet du noe om det?"
"Kjære - - ?"
"Kan du si meg om du vet noe om det?" gjentok hun. "De står på en åsside, og Firenze kan skimtes i bakgrunnen."
"Min kjære Lucia, jeg skjønner ingen ting. Jeg kjenner ikke til det i det hele tatt."
"Det er fioler med. Jeg kan ikke tro at det kan være et sammentreff. Charlotte, Charlotte, hvordan kunne du fortelle det til henne? Jeg har tenkt over det; det må ha vært deg."
"Fortalt henne hva da?" spurte hun mer og mer urolig.
"Om den forferdelige ettermiddagen i februar."
Frøken Bartlett var oppriktig opprørt. "Å, Lucy, kjæreste pike - - hun har da vel ikke brukt det i boken?"
Lucy nikket.
"Ikke så man kan kjenne det igjen?"
"Joda."
"Da skal aldri - - aldri - - aldri Eleanor Lavish være en venn av meg mer."
"Så du fortalte det altså?"
"Jeg kom til å nevne det - - da jeg drakk te med henne i Roma - - i løpet av samtalen - -"
"Men, Charlotte - - hva med det løftet du ga meg da vi pakket? Hvordan kunne du fortelle det til Frøken Lavish, når du ikke engang ville la meg fortelle det til min mor?"
"Jeg kommer aldri til å tilgi Eleanor. Hun har brutt tilliten min."
"Men hvorfor fortalte du det til henne? Dette er svært alvorlig."
Hvorfor forteller man noe som helst til andre? Det er et evig spørsmål, og det var ikke overraskende at Frøken Bartlett bare kunne sukke svakt som svar. Hun hadde gjort noe galt - - hun tilsto det, hun håpet bare at hun ikke hadde gjort noen skade; hun hadde fortalt det til Eleanor i den dypeste fortrolighet.
Lucy trampet sint i gulvet.
"Cecil kom til å lese det høyt for meg og Herr Emerson; Mr Emerson ble oppbrakt, og han fornærmet meg igjen. Bak ryggen til Cecil. Usj! Er det mulig at menn er slike bøller? Bak ryggen på Cecil mens vi gikk opp gjennom hagen."
Frøken Bartlett brøt ut i en flom av selvanklager og anger.
"Hva skal man gjøre nå? Kan du si meg det?"
"Å, Lucy - - jeg kommer aldri til å tilgi meg selv, ikke til min siste dag. Tenk om forlovelsen din - - "
"Jeg vet det," sa Lucy og rygget tilbake. "Nå skjønner jeg hvorfor du ville ha meg til å fortelle Cecil, og hva du mente med ‘en annen kilde.' Du visste at du hadde fortalt det til Frøken Lavish, og at hun ikke var til å stole på."
Dennegangen var det Frøken Bartletts tur til å rygge tilbake.
"Imidlertid," sa piken og foraktet sin kusines unvikenhet, "gjort er gjort. Du har satt meg i en svært uheldig stilling. Hvordan skal jeg komme meg ut av den?"
Frøken Bartlett hadde ingen anelse. Kraften hennes var borte. Hun var en gjest, ikke en anstand, og en æresløs gjest på toppen av det hele. Hun sto og vred seg i hendene mens piken øste opp tilstrekkelig rettferdig harme.
"Han må - - den mannen må få en slik smekk at han ikke glemmer det. Og hvem skal gi ham den? På grunn av deg - - kan jeg jo ikke si noe til min mor nå. Ikke til Cecil heller, Charlotte, på grunn av deg. Jeg er blokkert på alle kanter. Jeg tror jeg blir gal. Jeg har ingen til å hjelpe meg. Det er derfor jeg ba deg om å komme. Det man trenger er en mann med en pisk."
Frøken Bartlett var enig: Man behøvde en mann med en pisk.
"Ja - - men det hjelper ikke å være enig. Hva skal man gjøre? Vi kvinner bare plaprer om det. Hva kan en pike gjøre når hun treffer på en tølper?"
"Jeg har alltid ment at han var en tølper, kjære. Såpass anerkjennelse bør jeg da i det minste ha. Fra første stund - - da han sa at hans far lå i badet."
"Å, gi nå pokker i anerkjennelsen og hvem som hadde hadde rett eller galt! Vi har begge gjort en røre av det. George Emerson er fortsatt ned i hagen der, og skal han forbli ustraffet eller ikke? Jeg vil vite det."
Frøken Bartlett var fullstendig hjelpesløs. Hennes egen avsløring hadde fullstendig tatt luven fra henne, og tankene koliderte smertefullt i hodet hennes. Hun gikk ustøtt bort til vinduet og forsøkte å få øye på tølperens hvite flanelsbukser borte ved laurbærhekken.
"Du var handlekraftig nok på Bertolini dengang du skysset meg avsted til Roma. Kan du ikke snakke med ham igjen nå?"
"Jeg skulle gjerne satt himmel og jord i bevegelse - - "
"Jeg vil gjerne ha noe mer håndfast enn som så," sa Lucy foraktfullt. "Vil du snakke med ham? Det er jo det minste du kan gjøre, tatt i betraktning at alt dette hendte fordi du brøt løftet ditt."
"Eleanor Lavish skal aldri igjen kalle seg en venn av meg."
Charlotte overgikk virkelig seg selv.
"Ja eller nei, om jeg må be; ja eller nei."
"Det er den slags som bare en herre kan ordne opp i."
George Emerson var på vei opp hagen med en tennisball i hånden.
"Javel," sa Lucy og slo sint ut med hånden. "Ingen vil hjelpe meg. Jeg skal snakke med ham selv." Og med ett forsto hun at det var det kusinen hennes hadde hatt i tankene hele tiden.
"Hallo, Emerson!" ropte Freddy nedenfra. "Fant du den tapte ballen? Toppers! Har du lyst på te?" Og det skjedde et utfall fra huset til terassen.
"Å, Lucy, så modig gjort av deg! Jeg beundrer din - - "
De hadde samlet seg rundt George, som hun følte var hevet over det våset, de slurvete tankene, de fordekte lengslene som var iferd med å tynge henne ned. Raseriet hennes svant bort ved synet av ham. Ah! Emersons var fine mennesker på sitt vis. Hun var nødt til å undertrykke en storm av følelser før hun sa:
"Freddy har tatt ham med til spisestuen. De andre er på vei ned til hagen. Kom igjen. La oss få dette raskt overstått. Bli med. Jeg vil selvfølgelig at du skal være der."
"Lucy, har du noe imot å gjøre det?"
"Hvordan kan du stille et så tåplig spørsmål?"
"Stakkars Lucy - - " hun strakte ut hånden. "Det virker som om jeg bare skaper ulykke hvor enn jeg går." Lucy nikket. Hun husket den siste ettermiddagen deres i Firenze - - pakkingen, lyset, skyggen av Frøken Bartletts hatt som tegnet seg på døren. Hun skulle ikke la seg bli fanget inn av følelser igjen. Hun vek unna for kusinens kjærtegn og førte an ned trappen.
"Prøv syltetøyet," sa Freddy. "Syltetøyet er skrekkelig godt."
George så stor og oppjaget ut og travet frem og tilbake over gulvet. I det hun kom inn stanset han og sa:
"Nei - - ingenting å spise."
"Du kan stikke ned til de andre," sa Lucy; "Charlotte og jeg vil sørge for å gi Mr Emerson det han trenger. Hvor er mor?"
"Hun driver med søndagsbrevene sine. Hun er i salongen."
"Det er iorden. Du kan gå din veg."
Han gikk syngende ut.
Lucy satte seg ved bordet. Frøken Bartlett, som var grundig skremt, tok opp en bok og lot som om hun leste.
Hun ville ikke tillate seg å bli dratt inn i noen omstendelig tale. Hun sa bare: "Jeg kan ikke tillate det, herr Emerson. Jeg kan ikke engang snakke med Dem. Forsvinn fra dette huset, og kom aldri tilbake så lenge jeg bor her" - og rødmet mens hun pekte mot døren. "Jeg hater krangler. Vær så snill å gå."
"Hva - - "
"Ingen diskusjon."
"Men jeg kan ikke - - "
Hun yistet på hodet. "Vær så snill å gå. Jeg ønsker ikke å måtte tilkalle Herr Vyse."
"Du kan da ikke mene," sa han og overså fullstendig Frøken Bartlett - - "du kan ikke mene at du har tenkt å gifte deg med den mannen?"
Utsagnet var fullstendig uventet.
Hun trakk på skuldrene, som om vulgæriteten hans trettet henne. "Du gjør bare en narr av deg selv," sa hun stille.
Da steg stemmen hans alvorlig over hennes: "du kan ikke leve med Vyse. Han passer kun for bekjentskap. Han passer til selskapelighet og kultivert samtale. Han kunne aldri kjenne noen intimt, minst av alt en kvinne."
Det kastet et nytt lys på Cecils karakter.
"Har du noen gang snakket med Vyse uten å føle deg trett?"
"Jeg kan knapt diskutere - - "
"Nei, men har du noen gang gjort det? Han er den sortens fyr som er grei nok så lenge man holder seg til ting - - bøker, malerier - - men som blir drepende når det dreier seg om mennesker. Det er derfor jeg vil snakke rett ut, selv nå i denne røren. Det er hardt nok å miste deg i alle tilfelle, men en mann må ofte nekte seg glede, og jeg ville ha trukket meg unna om din Cecil hadde vært en annen person. Jeg ville aldri ha latt meg rive med. Men jeg møtte ham for første gang i National Gallery, der han trakk på nesen fordi min far uttalte navnene til de berømte malerne feil. Så trekker han oss hit, og vi finner ut at det bare er for gjøre et pek mot en snill nabo. Der har du mannen i et nøtteskall - - gjøre narr av mennesker, av den mest opphøyde form av liv han kan finne. Deretter møtte jeg dere sammen, og så ham lære deg og din mor å bli sjokkerte, når det var opp til dere og avgjøre om dere var sjokkert eller ikke. Cecil i et nøtteskall igjen. Han tør ikke la en kvinne gjøre opp sin egen mening. Han er av den typen som har holdt Europa tilbake i tusen år. Hver sekund i livet forsøker han å forme deg, fortelle deg hva som er sjarmerende eller underholdende eller passende for en dame, forteller hva en mann synes er kvinnelig; og du, du av alle kvinner, lytter til hans stemme istedet for din egen. Slik var det ved prestegården da jeg møtte dere igjen; slik har det vært hele denne ettermddagen. Derfor - - ikke ‘derfor kysset jeg deg,' for det var boken som fikk meg til å gjøre det, og jeg skulle for Guds skyld ønske at jeg hadde større selvkontroll. Jeg skammer meg ikke. Jeg unnskylder meg ikke. Men det har skremt deg, og du har kanhende ikke lagt merke til at jeg elsker deg. Hvordan kunne du ellers ha bedt meg om å gå og ta så lett på en så enorm ting? Men derfor - - derfor bestemte jeg meg for å ta opp kampen."
Lucy kom på en godt argument.
"Du sier at Herr Vyse hele tiden vil ha meg til å høre på ham, Herr Emerson. Unskyld at jeg påpeker at du har lagt deg til den samme uvanen."
Og han grep tak i den tarvelige irettesettelsen og hevet den opp til det udødelige. Han sa:
"Ja, jeg har det," og sank sammen som om han plutselig var blitt trett. "Jeg er i bunn og grunn samme slags bølle. Dette ønsket om å styre en kvinne - - ligger svært dypt, og menn og kvinner må bekjempe det sammen før de kan tre inn i Hagen. Men jeg elsker deg virkelig - - tross alt på en bedre måte enn han gjør." Han tenkte etter. "Ja - - utvilsomt på en bedre måte. Jeg vil at du skal ha dine egne meninger selv når jeg holder deg i armene mine." Han strakte dem mot henne. "Lucy, fort deg - - vi har ikke tid til å snakke nå - - kom til meg som du gjorde i vår, og etterpå skal veg være rolig og forklare. Jeg har elsket deg siden den mannen døde. Jeg kan ikke leve uten deg. ‘Det nytter ikke,' tenkte jeg; ‘hun skal gifte seg med en annen'; men så møtte jeg deg igjen da hele verden var vidunderlig vann og sol. Idet du kom gjennom skogen forsto jeg at ingenting annet betød noe. Jeg ropte. Jeg ville leve og gripe min mulighet for lykke."
"Og Herr Vyse?" sa Lucy, som beholdt seg beundringsverdig rolig. "Betyr ikke han noe? At jeg elsker Cecil og snart skal gifte meg med ham? En ubetydelig detalj, går jeg ut ifra?"
Men han strakte ut armene sine over bordet mot henne.
"Kan jeg spørre hva du håper å oppnå ved denne latterlige oppførselen?"
Han sa: "Det er den siste muligheten vår. Jeg vil gjøre alt jeg kan." Og som han hadde forsøkt alt annet, snudde han seg mot Frøken Bartlett, som satt som jærtegn mot ettermiddagshimmelen.
"Du vil ikke finne på å hindre oss igjen om du forsto," sa han. "Jeg har vært i mørket, og jeg vender tilbake til det, om du ikke vil prøve å forstå."
Det lange, smale hodet hennes rugget fram og tilbake som om hun forsøkte å rive en eller annen usynlig hindring. Hun svarte ikke.
"Det handler om å være ung," sa han stille og tok opp raqueten fra gulvet og gjorde seg klar til å gå. "Det dreier seg om at jeg er sikker på at Lucy egentlig bryr seg om meg. Det handler om at ungdom og kjærlighet er intellektuelt viktige."
De to kvinnene så på ham i taushet. De var sikre på at den siste bemerkningen hans var sludder, men kom han til å forfølge den eller ikke? Kom ikke han, tølperen og sjarlatanen, til å prøve seg på en mer dramatisk avslutning? Nei. Han var åpenbart tilfreds. Han forlot dem og lukket døren forsiktig etter seg; og da de tittet gjennom vinduet i hållen, så de ham gå oppover innkjørselen og klatre opp bakken med visnende bregner bak huset. Tungene deres løsnet, og de brøt ut i lavmælte gledesutbrudd.
"Å, Lucia - - kom hit - - å, for en forferdelig mann!"
Lucy hadde ingen reaksjon - - i det minste, ikke ennå. "Vel, han morer meg," sa hun. "Enten så er jeg gal, eller så er han det, og jeg heller mot det siste. Nok et problem overstått med deg, Charlotte. Mange takk. Men, jeg tror at dette er det siste. Beundreren min vil neppe bry meg igjen."
Og også Frøken Bartlett våget seg til å være spøkefull:
"Vel, det er ikke alle som kan skryte av en slik seier, kjære, eller hva? Å, man burde vel ikke egentlig le av det. Det kunne ha vært svært alvorlig. Men du var så fornuftig og tapper - - så ulik pikene på min tid."
"La oss gå ned til dem."
Men, da hun kom ut i det fri, stanset hun opp. En eller annen følelse - - medynk, redsel, kjærlighet, men følelsen var sterk - - den grep henne, og hun var med ett klar over at høsten nærmet seg. Sommeren var på hell, og kveldsluften brakte henne lukten av forråtnelse, som var desto mer gripende siden de minnet om våren. At et eller annet skulle kunne være intelektuellt viktig? Et forblåst løv danset forbi henne, men andre løv lå stille. At verden var på full fart tilbake til mørket, og at skyggene av de trærne krøp inn over Windy Corner?
"Hallo, Lucy! Det er fremdeles lyst nok for enda ett sett, om dere to skynder dere."
"Herr Emerson var nødt til å gå."
"Så ergelig! Da er vi ikke fire lenger. Hei, Cecil, vær real og bli med og spill. Det er den siste dagen for Floyd. Kunne du ikke spille tennis med oss denne ene gangen."
Cecils stemme hevet seg: "Min kjære Freddy, jeg er ingen atlet. Som du så riktig bemerket i morges, ‘Det er noen fyrer som ikke duger til annet enn bøker'; jeg erklærer meg skyldig i å være en slik fyr, og skal forskåne dere for spillet mitt."
Skjellene falt fra øynene til Lucy. Hvordan hadde hun orket Cecil i det hele tatt? Han var fullstendig utålelig, og den samme ettermiddagen brøt hun forlovelsen.Lyve til Cecil
Han var overrumplet. Han hadde ingenting å si. Han var ikke engang sint, men sto, med et glass whiskey mellom hendene, og forsøkte å finne ut av hva som hadde ført henne til en slik beslutning.
Hun hadde valgt øyeblikket rett før de gikk og la seg, når, hun i overensstemmelse med deres borgelige vaner, alltid serverte drinker til mennene. Freddy og Herr Floyd trakk seg tilbake med glassene sine, mens Cecil alltid ble værende og nippet til glasset sitt mens hun låste igjen skjenken.
"Jeg er svært lei for det," sa hun; "jeg har tenkt nøye over det. Vi er for forskjellige. Jeg må be deg om å gi meg fri, og forsøke å glemme at det noen gang fantes en slik tåpelig pike."
Det var en passende tale, men hun var mer sint enn lei seg, og det kunne merkes i stemmen hennes.
"Forskjellige - - hvordan - - på hvilken måte - - "
"Jeg har for eksempel aldri fått noen god utdannelse," fortsatte hun, mens hun fremdeles satt på kne ved skjenken. "Reisen min til Italia kom for sent, og jeg glemmer alt jeg lærte der. Jeg kommer aldri å være istand til å snakke med vennene dine, eller oppføre meg som konen din burde."
"Jeg forstår deg ikke. Du er ikke deg selv lik. Du er sliten. Lucy."
"Sliten!" spyttet hun tilbake og tente med en gang. "Det er akkurat likt deg. Du tror alltid at kvinner ikke mener det de sier."
"Vel, du virker sliten, som om noe har bekymret deg."
"Og hva om jeg gjør det? Det forhindrer meg ikke fra å se sannheten. Jeg kan ikke gifte meg med deg, og en dag vil du takke meg for å si det."
"Du hadde en sterk hodepine i går - - greit" - - for hun hadde indignert utbrutt: "Jeg forstår at det dreier seg om mye mer enn en hodepine. Men gi meg et øyeblikk." Han lukket øynene. "Du må unnskylde meg om jeg sier tåpelige ting, men tankene mine har gått hel i stå. Deler av dem er fremdeles tre minutter tilbake, da jeg var sikker på at du elsket meg, og de andre - - dette er vanskelig - - jeg kan fort komme til å si noe galt."
Det slo henne at han ikke oppførte seg så ille, og irritasjonen hennes økte. Hun ønsket en krangel, ikke en diskusjon. For å nøre opp under krisen sa hun:
"Det er noen dager når man ser klart, og dette er en av dem. Ting må komme til et bristepunkt en eller annen gang, og det er tilfeldigvis i dag. Om du absolutt må vite det, så var det en ubetydelig ting som fikk meg til å snakke med deg - - da du ikke ville spille tennis med Freddy."
"Men jeg spiller aldri tennis," sa Cecil fullstendig forvirret; "jeg har aldri kunnet spille. Jeg forstår ikke et ord av hva du sier."
"Du kan da spille godt nok til å være med de andre. Jeg syntes det var grusomt egoistisk av deg."
"Nei, jeg kan ikke - - vel, glem tennisen. Hvorfor kunne du ikke - - kunne du ikke advart meg om du følte at noe var galt? Du snakket jo om bryllupet ved lunsjen - - i det minste, lot du meg snakke om det."
"Jeg visste du ikke kom til å forstå," sa Lucy ganske rasende. "Jeg skulle ha visst at du ville ha en av disse forferdelige forklaringene. Selvfølgelig dreier det seg ikke om tennisen - - det var bare dråpen i begeret av alt det jeg har følt de siste ukene. Det må da være bedre at jeg ikke sa noe før jeg følte meg sikker." Hun spant videre på dette standpunktet. "Jeg har ofte tidligere undret meg over om jeg passet til å være konen din - - foreksempel, i London; og om du passet til å være mannen min? Jeg tror ikke det. Du liker hverken Freddy eller moren min. Det var alltid mye som talte mot forlovelsen vår, Cecil, men alle slektningene våre virket så fornøyde, og vi møttes så ofte, og det nyttet ikke å si noe til - - vel, til alt kom til et bristepunkt. Og det gjorde det idag. Jeg ser det klart. Jeg måtte si noe. Det er det hele."
"Jeg kan ikke tro at du har rett," sa Cecil stille. "Jeg kan ikke sette fingeren på det, men selv om alt du sier høres sant ut, føler jeg at du ikke behandler meg rettferdig. Det hele er for forferdelig."
"Hva er nytten ved å lage en scene ut av det?
"Ingen. Men jeg har da vel i det minste rett til å få en litt bedre forklaring."
Han satte fra seg glasset og åpnet vinduet. Fra der hun satt på kne og klirret med nøklene, kunne hun se et gløtt av mørket, og det lange tankefulle ansiktet hans som stirret inn i det, som om det kunne gi ham "en litt bedre forklaring."
"Ikke åpne opp vinduet; og du burde dra for gardinene også; Freddy eller noen andre kunne være utenfor." Han adlød. "Jeg tror virkelig vi burde gå til sengs, om du ikke har noe imot det. Jeg kommer bare til å si ting som kommer til å gjøre meg ulykkelig etterpå. Som du sa, så er det hele for forferdelig, og det nytter ikke å snakke om det."
Men for Cecil virket hun, nå som han var iferd med å miste henne, mer forlokkende for hvert øyeblikk. Han så på henne, istedetfor gjennom henne, for første gang siden de ble forlovet. Fra en Leonardo var hun blitt forvandlet til en levende kvinne, med egne gåter og krefter, med egenskaper som ikke kunne fanges i kunsten. Tankene hans samlet seg fra sjokket, og, i et utbrudd av ektefølt lidenskap, utbrøt han: "Men jeg elsker deg, og jeg trodde da at du elsket meg!"
"Jeg gjorde ikke det," sa hun. "Jeg trodde det til å begynne med. Jeg er lei for det, og jeg burde ha sagt nei den siste gangen også."
Han begynte å vandre frem og tilbake i rommet, og hun ble stadig mer irretert over den verdige oppførselen hans. Hun hadde regnet med at han kom til å være smålig. Det ville ha gjort det så mye lettere for henne. Ved en grusom skjebnens ironi hadde hun bragt for dagen de edleste trekkene ved hans personliget.
"Du elsker meg åpenbart ikke. Jeg kan ikke si du tar feil i det. Men det ville gjøre litt mindre vondt om jeg visste hvorfor."
"Fordi" - - en frase falt henne på tungen, og hun tok imot den - - "du er den sortens menneske som ikke kan kjenne noen intimt."
Et forferdet uttrykk kom fram i øynene hans.
"Jeg mener ikke akkurat slik. Men du skal på død og liv spørre meg ut, selv om jeg ba deg om ikke å gjøre det, og jeg må si noe. Det er slik det har seg, mer eller mindre. Da vi kun var bekjente, lot du meg være meg selv, men nå skal du beskytte meg hele tiden." stemmen hennes steg. "Jeg vil ikke bli beskyttet. Jeg vil selv velge hva som er passende for en dame og hva som er rett. Å beskytte meg er en fornærmelse. Er jeg ikke voksen nok til selv å fatte sannehten, men må få den ferdigtygd fra deg? En kvinnes plass! Du forakter min mor - - jeg vet du gjør det - - fordi hun er konvensjonell og bryr seg om puddinger; men, å, du verden!" - - hun reiste seg opp - - "det er du som er konvensjonell, Cecil, for du forstår deg på vakre ting, men du vet ikke hvordan du skal bruke dem; og du vikler deg inn i kunst og bøker og musikk, og vil vikle inn meg også. Jeg vil ikke la meg kveles, ikke av den mest vidunderlige musikk, for mennesker er mer vidunderlige, og du skjuler dem for meg. Det er grunnen til at jeg bryter forlovelsen. Du var bra så lenge du holdt deg til ting, men når du måtte takle mennesker - - " hun stanset. En taushet fulgte. Så sa Cecil sterkt beveget:
"Det er sant."
"I det store og det hele," rettet hun, skamfull på ett eller annet vis.
"Fullstendig sant. Det er en åpenbaring. Det er - - meg."
"Uansett, det er grunnene mine for ikke å gifte meg med deg."
Han gjentok: "‘Den sortens fyr som ikke kan kjenne noen intimt.' Det er sant. Jeg falt igjennom den første dagen vi ble forlovet. Jeg oppførte meg som en tølper mot Herr Beebe og mot din bror. Du er tilogmed bedre enn jeg trodde." Hun trakk seg ett skritt tilbake. "Jeg skal ikke bry deg mer. Du er altfor god for meg. Jeg kommer aldri til å glemme innsikten din; og, det eneste jeg klandrer deg for, kjære, er dette: du kunne ha advart meg tidligere, før du var sikker på at du ikke kunne gifte deg med meg, og gitt meg en sjanse til å forbedre meg. Jeg har aldri virkelig kjent deg før ikveld. Jeg har bare brukt deg som en knagg for de tåpelige forestillingene mine om hvordan en kvinne burde være. Men ikveld er du en annen person: Nye tanker - - til og med ny stemme - - "
"Hva mener du med ny stemme?" spurte hun og ble grepet av et ukontrollerbart raseri.
"Jeg mener bare at det virker som om en ny person snakker gjennom deg," sa han.
Da mistet hun fatningen. Hun ropte: "Om du tror jeg er forelsket i en annen, tar du fullstendig feil."
"Selvfølgelig tror jeg ikke det. Du er ikke den slags type, Lucy."
"Å, ja, du mener nok det. Det er den gamle tanken din, den tanken som har holdt Europa tilbake - - jeg mener tanken om at kvinner alltid tenker på menn. Om en pike bryter en forlovelse, sier alle: ‘Å, hun har en annen i sikte; hun håper å få tak i en annen fyr.' Det er forkastelig, brutalt! Som om en pike ikke kan bryte forlovelsen for frihetens skyld."
Han svarte ærbødig: "Kan hende jeg har sagt det en gang i tiden. Jeg skal aldri si det igjen. Du har lært meg bedre."
Hun begynte å rødme, og lot som om hun undersøkte vinduene igjen.
"Selvfølgelig er det ikke snakk om ‘noen annen' i dette, ikke noe ‘svik' eller den slags sludder. Jeg ber så mye om unnskyldning om ordvalget mitt antydet noe slikt. Jeg mente bare at det var en kraft i deg som jeg ikke har kjent til før nå."
"Javel, Cecil, det er iorden. Du trenger ikke unnskylde deg. Det var en misforståelse fra min side."
"Det er et spørsmål om idealer, dine og mine - - rent abstrakte idealer, og dine er edlere. Jeg var lenket til gamle, avskyelige forestillinger, og du var hele tiden storslått og ny." Stemmen hans sprakk. "Jeg burde faktisk takke deg for det du har gjort - - for å ha vist meg hva jeg virkelig er. Jeg takker deg ærlig for å ha vist meg en virkelig kvinne. Vil du ta meg i hånden?"
"Selvfølgelig kan jeg det," sa Lucy mens hun vred den andre hånden inn i gardinet bak seg. "God natt, Cecil. Farvel. Det er iorden. Jeg er lei for det. Takk for at du tok det så fint."
"Skal jeg tenne lyset for deg?"
De gikk ut i hallen.
"Tusen takk. God natt igjen. Velsigne deg, Lucy!"
"Farvel, Cecil."
Hun så ham liste seg opp trappen, mens skyggene fra sprossene strøk over ansiktet hennes som vingeslag. Øverst i trappen stanset han, sterk i tapets stund, og sendte henne et minnverdig vakkert blikk. Trass i all sin kultur, var Cecil innerst inne en asket, og ingen ting ved kjærligheten kledde han så godt som tapet av den.
Hun kom aldri til å gifte seg. I stormen som raste gjennom henne, sto det ene fast. Cecil trodde på henne; en dag måtte hun tro på seg selv. Hun måtte bli den kvinnen hun hadde opphøyd så veltalende, som bryr seg om frihet og ikke om menn; hun måtte glemme at George elsket henne, at George hadde talt gjennom henne og skaffet henne denne friheten, at George hadde glidd inn i - - hva var det igjen? - - Mørket.
Hun slukket lampen.
Det nyttet ikke å tenke over det, eller, for den sakens skyld, å føle. Hun gav opp forsøket på å forstå seg selv, og sluttet seg til rekkene av den store hæren av åndsformørkede, som hverken følger hjertet eller hjernen, og masjerer mot sin skjebne etter slagord. Denne hæren er full av hyggelige og gudfryktige mennesker. Men de har underkastet seg den eneste fienden som teller - - den indre fienden. De har syndet mot både lidenskapen og sannheten, og kampen deres for dyden er forgjeves. Som årene går, faller de gjennom. Vennligheten og gudfrykten deres viser sprekker, viddet deres blir til kynisme, uegennyttigheten deres til hykleri; de føler og skaper ubehag hvor enn de går. De har syndet mot Eros og mot Pallas Athene, og de to gudene får sin hevn, ikke gjennom noen overjordisk inngripen, men gjennom livets naturlige gang.
Lucy sluttet seg til denne hæren da hun lot som om hun ikke brydde seg om George, og da hun forsikret Cecil om at hun ikke brydde seg om noen. Natten tok imot henne, som den hadde tatt imot Frøken Bartlett tretti år før.Lyve for Herr Beebe, Fru Honeychurch, Freddy og tjenerne
Windy Corner lå ikke på toppen av åsen, men noen få hundrede meter nedenfor på den sørlige skråningen, på platået av et av de store fremspringene som støttet opp åsen. På hver side lå en grunn ravine fylt av bregner og furutrær, og ned ravinen til venstre gikk hovedveien til Weald- dalen.
Hver gang Herr Beebe kom over åskammen og fikk øye på denne vakre delen av jorden, og, midt i den, Windy Corner, - - smilte han. Utsikten var så strålende, men huset så ordinært, for ikke å si upassende. Den avdøde Herr Honeychurch hadde hatt en forkjærlighet for det kubiske, fordi det ga ham mest rom for pengene, og det eneste tilbygget enken hans hadde stått for var et lite karnappvindu, formet som hornet til et nesehorn, der hun kunne sitte når været var dårlig og se på vognene som passerte på veien. Så upassende - - og likevel "passet" huset seg, for det var hjemmet til mennesker som oppriktig elsket sine omgivelser. Andre hus i nabolaget var blitt bygget av dyre arkitekter, mens beboerne hadde hatt tankene andre steder, men disse bragte likevel tankene hen til det tilfeldige, det midlertidige; men Windy Corner virket like uungåelig som noe stygt naturen selv hadde skapt. Man kunne le av huset, men ingen kunne noen gang grøsse av det.
Denne mandagsettermiddagen syklet Herr Beebe dit med et stykke sladder. Han hadde hørt fra Alan-frøknene. Siden disse beundringsverdige kvinnene ikke kunne flytte til Cissie Villa, hadde de forandret planene. De hadde tenkt seg til Hellas istedet.
"Siden Firenze gjorde min søster så godt," skrev Frøken Catherine, "kan vi ikke se noen grunn til at vi ikke skulle forsøke Athen denne vinteren. Athen er selvfølgelig et vågestykke, og legen har foreskrevet et spesiallaget lettfordøyelig brød for henne; men det kan vi, tross alt, ta med oss, og det er jo ikke verre enn å ta en båt og så et tog. Men er det noen engelsk kirke der?" Og brevet fortsatte med å si: "Jeg tror ikke vi våger oss lenger enn til Athen, men om du kjenner til en virkelig komfortabelt pensjonat i Konstantinopel, ville vi være svært takknemlig."
Lucy ville sette pris på dette brevet, og smilet som Herr Beebe hilste Windy Corner med var delvis myntet på henne. Hun ville se det morsomme ved det, og litt av det vakre, for hun måtte da se det vakre ved det. Selv om hun var håpløs når det gjaldt malerier, og på tross av at hun kledde seg så tilfeldig - - å, den kirsebærfargede drakten hun hadde på seg i krken igår! - - Så måtte hun da se det vakre i livet, for hvordan kunne hun ellers spille piano slik hun gjorde. Han hadde en teori om at musikere er utrolig inviklede, og vet langt mindre enn andre kunstnere om hva de selv vil og hva de er; At de forbløffer seg selv like mye som sine venner; at sinnet deres er en ny oppdagelse og ennå ikke er blitt forstått. Denne teorien var, uten at han selv visste det, muligens nettopp blitt ilustrert av livet selv. Uvitende om gårsdagens hendelser var han bare på vei for å få litt te, for å treffe sin niese, og for å se om Frøken Honeychurch så noe vakkert i to gamle damers ønske om å reise til Athen.
En vogn sto foran Windy Corner og akkurat i det han fikk øye på huset startet den, rullet ut innkjørselen og stoppet plutselig da den nådde hovedveien. Derfor måtte det være hesten, som alltid forventet at folk skulle gå opp bakken istedet for å trette ham ut. Døren åpnet seg lydig, og to menn kom ut, som Mr beebe gjenkjente som Cecil og Freddy. De var ikke akkurat de man skulle vente tok en tur sammen; men han så en reisekiste ved bena til kusken. Cecil, som hadde en skalk på hodet, skulle nok reise, og Freddy - - (med lue) - - fulgte ham til stasjonen. De gikk raskt, tok snarveier, og nådde toppen mens vognen fremdeles fulgte den svingete veien.
De håndhilste på presten, men sa ikke noe.
"Så du skal bort en stund, Herr Vyse?" spurte han.
Cecil svarte, "ja," mens Freddy trakk seg unna.
"Jeg var på vei for å vise dere et fortryllende brev fra disse vennene til Frøken Honeychurch." Han leste opp fra det. "Er det ikke vidunderlig? Er det ikke eventyrlig? De kommer ganske sikkert til å ende opp med å reise til Konstantinopel. De er fanget i uunvikelig snare. De kommer til å ende opp med å reise verden rundt.
Cecil lyttet høfelig, og sa at han var sikker på at Lucy kom til å synes det var morsomt og interessant.
"Er ikke det eventyrlige en lunefull ting? Jeg ser aldri snurten av det i dere unge mennesker; dere gjør aldri annet enn å spille tennis og si at eventyret ikke finnes mer, mens Alan-frøknene kjemper med alle anstendighetens våpen mot det forferdelige vesenet. ‘Et virkelig komfortabelt pensjonat i Konstantinopel!' Det kaller de det for anstendighets skyld, men innerst inne ønsker de seg et pensjonat med magiske vinduer med utsikt over stormslåtte hav i eventyrland! Alan-frøknene slår seg ikke til tåls med noen hvilken som helst utsikt. De vil til Keats pensjonat."
"Jeg er lei for å avbryte, Herr Beebe," sa Freddy, "men du skulle vel ikke tilfeldigvis ha noen fyrstikker?"
"Jeg har," sa Cecil, og det gikk ikke Herr Beebe hus forbi at han snakket mer vennelig til gutten.
"Du har vel aldri møtt disse Alan-frøknene, eller hva, Herr Vyse?"
"Aldri."
"Da ser du vel ikke det eventyrlige i denne reisen til Hellas. Jeg har aldri vært i Hellas selv, og jeg har ikke tenkt å dra dit, og jeg kan ikke forestille meg noen av vennene mine der heller. Det er i det hele tatt for stort for våre små liv. Synes ikke dere også det? Italia mer enn nok for oss å fordøye. Italia er heroisk, mens Hellas er guddommelig eller djevelsk - - jeg er ikke sikker på hvilket, og faller i alle tilfelle utenfor vår småborgelige fatteevne. Nei, Freddy - - jeg prøver ikke å være lur av meg, på æresord - - jeg stjal ideen fra en annen fyr; og lån meg den fyrstikkesken når du er ferdig med den." Han tente en sigarett og fortsatte å snakke med de to unge mennene. "Som jeg sa, om våre beskjedene små cockney-liv må stilles opp mot noe, så la det være Italia. Stort nok i alle henseender. Taket i det Sixtinske kapellet greier seg for meg. Der er kontrasten akkurat så stor som jeg kan svelge. Men ikke Parthenon, ikke Phidias friser for noen pris; og her kommer vognen."
"Du har helt rett," sa Cecil. "Hellas er for stort for våre små liv"; og han satte seg inn. Freddy fulgte etter og nikket til presten, som han stolte på ikke forsøkte å ta en ved nesen, egentlig. Og før de hadde kjørt en håndfull meter hoppet han av og kom løpende tilbake etter Vyses fyrstikker, som han ikke hadde fått tilbake. Idet han tok dem sa han: "Jeg er så glad for at du bare snakket om bøker. Cecil er helt utslått. Lucy vil ikke gifte seg med ham. Om du hadde snakket ivei om henne som du gjorde om dem, hadde han kajnskje brutt helt sammen."
"Men når - -"
"Sent i går kveld. Jeg må gå."
"Kanskje det ikke passer at jeg stikker innom."
"Joda - - det er iorden. Ha det."
"Takk og lov!" utbrøt Herr Beebe til seg selv og klasket fornøyd til sykkelsetet. "Det var den eneste dummheten hun noen gang har gjort. Godt kvitt!" Og, etter å ha tenkt seg om litt, rullet han fornøyd sykkelen ned til Windy Corner. Huset var nok en gang slik det skulle være - - for alltid avskåret fra Cecils pretensiøse verden.
Han traff Frøken Minnie nede i hagen.
I salongen klimpret Lucy på en Mozart-sonate. Han nølte et øyeblikk, men lot seg hale ned til hagen, der møtte han en sørgelig forsamling. Det var en forblåst dag, og vinden hadde knekket georginene. Fru Honeychurch, som virket irritert, forsøkte å binde dem opp, mens Frøken Bartlett, i fullstendig upraktiske klær, gikk i veien for henne med sine forsøk på å være hjelpsom. Litt bortenfor sto Minnei og "hage-gutten", en liten hjelper, og holdt i hver sin ende av et langt stykke basthyssing.
"Å, hvordan står det til, Herr Beebe? Du verden for et rot! Bare se på de røde georginene mine, og så vinden som sliter i skjørtene, og så er bakken så hard at det ikke lar seg gjøre å drive en eneste pinne ned i den, og så måtte vognen dra, når jeg hadde regnet med hjelp fra Powell, som - - tross alt - - er flink til å binde opp georginene."
Fru Honeychurch var tydligvis knust.
"God dag." sa Frøken Bartlett og sendte ham et meningstungt blikk, som å antyde at høststormen hadde knekket mer enn georginene.
"Lennie, gi meg basten," ropte Fru Honeychurch. Hage-gutten, som ikke visste hva bast var for noe, sto stiv av skrekk. Minnie gikk bort til onkelen og hvisket at alle sammen var svært ukoselige i dag, og at det ikke var hennes skyld at basthyssing spjæret langsetter og ikke tversover.
"Kom og bli med meg," sa han til henne. "Du har forstyrret dem nok nå. Fru Honeychurch, jeg bare stakk innom. Jeg hadde tenkt å ta henne med til te på Beehive Tavern, om det passer."
"Å, må du det? Ja vel da. - - Nei, ikke saksen, takk, Charlotte, når jeg allered har begge hendene fulle - - jeg er helt sikker på at den orange kaktusen kommer til å stryke med før jeg får reddet den."
Herr Beebe, som var en kløpper til å glatte over situasjoner, inviterte Frøken Bartlett til å bli med dem på denne enkle festligheten.
"Ja, Charlotte, jeg trenger deg ikke - - bare gå du; det er ingenting å bli her for, hverken ute eller inne."
Frøken Barlett mente hun hadde en plikt ovenfor georginene, men da hun hadde drevet alle, untatt Minnie, til fortvilelse ved å nekte, så drev hun Minnie til fortvilelse ved å takke ja. Idet de gikk opp gjennom hagen, falt den orange kaktusen, og det siste Herr Beebe så var hagegutten som klamret seg til den som en elsker, med det mørke hodet begravd i et vell av blomster.
"Det er forferdelig med denne ødeleggelsen blandt blomstene," bemerket han.
"Det er alltid forferdelig når det man har ventet på i måneder blir ødelagt på et sekund," utdypet Frøken Bartlett.
"Kanskje vi burde sende Frøken Honeychurch ned til moren. Eller vil hun bli med oss?"
"Jeg tror vi bør overlate Lucy til seg selv."
"De er sinte på Frøken Honsychurch fordi hun var sen til frokost." hvisket Minnie, "og Floyd har dratt sin vei, og Herr Vyse også, og Freddy ville ikke leke med meg. Huset er faktisk ikke som det var igår, onkel Arthur."
"Ikke vær vanskelig nå," sa onkelen hennes. "Gå og ta på deg støvlene dine."
Han gikk inn i salongen, der Lucy fremdeles øvde flittig på Mozarts sonater. Hun stanset da han kom inn.
"God dag. Frøken Bartlett og Minnie skal bli med meg til te på Beehive. Vil du være med?"
"Nei takk, jeg tror ikke det."
"Nei, jeg trodde ikke at du ville."
Lucy snudde seg mot pianoet og slo an et par toner.
"Så elegante disse sonatene er!" sa Herr Beebe, selv om han innerst inne syntes de var tåpelige ubetydeligheter.
Lucy gikk over til Schumann.
"Frøken Honeychurch!"
"Ja."
"Jeg møtte dem på veien. Din bror fortalte meg det hele."
"Å, så han gjorde det?" hun virket irritert. Herr Beebe tok seg nær av det, for han hadde gått ut ifra at hun hadde ønsket at han skulle få vite det.
"Jeg kan forsikre deg om at det ikke skal komme ut."
"Mor, Charlotte,Cecil, Freddy, du," sa Lucy og spillte en tone for hver person som visste om det, og så en sjette tone.
"Om du tillater meg å si det, så er jeg glad på dine vegene, og jeg er sikker på at du har gjort det rette."
"Jeg håpet folk skulle synes det, men det virker ikke slik."
"Jeg la merke til at Frøken Bartlett ikke var enig."
"Mor også. Mor er svært skuffet."
"Jeg er svært lei for det," sa Herr Beebe hjertefølt.
Fru Honeychurch, som mislikte alle forandringer, var skuffet, men ikke på langt nær så mye som datteren hennes lot som, og bare for en kort stund. Det var i virkeligheten bare et skalkeskjul Lucy benyttet for å rettferdigjøre sin egen nedslåtthet - - og som hun ikke engang selv var bevisst, for hun marsjerte i rekkene av mørkets hær.
"Og Freddy er skuffet."
"Men Freddy kom da vel aldri særlig godt overens med Vyse, gjorde han? Jeg forsto det slik at han mislikte forlovelsen, og følte at den kom til å skille dere."
"Gutter er så rare."
De kunne høre Minnie argumentere med Frøken Bartlett gjennom gulvet. Te på Beehive innebar åpenbart et fullstendig klesskifte. Herr Beebe så at Lucy - - ganske passende - - ikke ønsket å snakke om det som hadde skjedd, så etter å ha uttrykt sin medfølelse, sa han, "jeg har fått et artig brev fra Alan-frøknene. Det var egentlig grunnen til at jeg kom. Jeg trodde det ville more dere."
"Så hyggelig!" sa Lucy med uinteressert stemme.
Bare for å gjøre noe, begynte han å lese opp brevet for henne. Etter noen få ord lyste øynene hennes opp, og snart avbrøt hun ham med - - "de skal utenlands? Når skal de reise?"
"Neste uke, etter det jeg kan forstå."
"Sa Freddy noe om han kom rett tilbake?"
"Nei, det gjorde han ikke."
"For jeg håper virkelig han ikke går rundt og sladrer."
Så hun ville alikevel snakke om den brutte forlovelsen. Alltid like imøtekommende, la han bort brevet. Men hun utbrøt med en gang med høy stemmen, "Å, fortell meg mer om Alan-frøknene! Så utrolig storartet av dem å reise utenlands!"
"Jeg rådet dem til å begynne i Venezia, og fortsette med dampbåt langs den Ilyriske kysten!"
Hun lo hjertelig. "Å, praktfullt! Jeg skulle ønske de kunne ta meg med."
"Har du fått reisefeber etter italiaturen? Kan hende George Emerson hadde rett. Han sa at Italia kun er en annet ord for Skjebnen."
"Å, ikke Italia, men Konstantinopel. Jeg har alltid ønsket å reise til Konstantinopel. Konstantinopel er mer eller mindre Asia, er det ikke?"
Herr Beebe minnet henne på at Konstantinopel var høyst usikkert, og at Alan-frøknene i utgangspunktet bare skulle til Athen, "og Delphi, kan hende, om veiene er farbare." Men dette dempet ikke hennes entusiasme. Hun hadde alltid ønsket enda mer å dra til Hellas, virket det som. Han forsto, til sin overraskelse, at hun øyensynelig mente det alvorlig.
"Jeg visste ikke at du og Alan-frøknene var så gode venner, etter den saken med Cissie Villa."
"Å, det betyr ikke noe; Cissie Villa var bare en bagatell; jeg ville gjøre hva som helst for å bli med dem."
"Ville din mor gi slipp på deg igjen så snart? Du har knapt vært hjemme i tre måneder."
"Hun må gi slipp på meg!" utbrøt Lucy stadig mer opphisset. "Jeg ganske enkelt må reise bort. Jeg må." Hun strøk fingrene opprørt gjennom håret. "Forstår du ikke at jeg må reise bort? Jeg forsto det ikke dengang - - og selvfølgelig ønsker jeg jo å se Konstatinopel."
"Du mener at siden du brøt forlovelsen, så føler du - - "
"Ja, ja. Jeg visste du ville forstå."
Herr Beebe forsto ikke helt. Hvorfor kunne ikke Frøken Honeychurch komme til hektene igjen sammen med sin familie? Cecil hadde tydligvis tatt det på en verdig måte, og kom ikke til å plage henne. Så slo det ham at selve familien kunne være plagsom. Han ymtet frampå om dette, og hun grep ivrig fatt i det.
"Ja, selvfølgelig; å reise til Konstantinopel til de har vendt seg til tanken og alt har roet seg ned."
"Jeg er redd dette har vært en påkjenning," sa han varsomt.
"Nei, ikke i det hele tatt. Cecil var svært så hyggelig; men - - det er vel best jeg forteller deg hele sannheten, siden du har hørt en del av den - - det var det at han var så dominerende. Jeg fant ut at han ikke ville la meg gjøre hva jeg ville. Han skulle absolutt forbedre sider ved meg som ikke kan forbedres. Cecil kan ikke la en kvinne bestemme selv - - han våger det faktisk ikke. For noe sludder jeg sier! Men det er det det dreide seg om."
"Det var den slutningen jeg selv trakk ut fra mitt intrykk av Herr Vyse; det er den slutningen jeg trakk fra alt jeg vet om deg. Jeg føler med deg og er fullstendig enig. Jeg er så enig at du må tillate meg å komme med ett lite kritisk spørsmål: Er det virkelig nødvendig å styrte avgårde til Hellas?"
"Men jeg må jo dra et eller annet sted!" ropte hun. "Jeg har grublet over det hele morgnen, og her dukker svaret opp." Hun hamret de knyttede nevene mot knærne og gjentok: "Jeg må! Og tenk på så lite tid jeg har hatt med min mor, og alle de pengene hun brukte på meg sist vår. Dere synes alle alt for godt om meg. Jeg skulle ønske dere ikke var så snille." I dette øyeblikk kom Frøken Bartlett inn, og hun ble enda mer oppspilt. "Jeg må komme meg bort, langt, langt bort. Jeg må finne ut av hva jeg vil og hvor jeg vil gå."
"Kom igjen; te, te, te," sa Herr Beebe og føyset dem ut døren. I sin iver etter å få dem ut glemte han hatten sin. Da han kom tilbake for å hente den hørte han, til sin lettelse og overraskelse, lyden av en Mozart-sonate.
"Hun spiller igjen," sa han til Frøken Bartlett.
"Lucy kan alltid spille," var det kalde svaret.
"Det er et stort hell at hun har det å ty til. Hun er tydligvis svært bekymret, noe som bare er naturlig selvfølgelig. Jeg kjenner til det hele. Bryllupet var jo så nær forestående at det må ha vært en hard kamp for henne før hun greide å manne seg opp til å si noe."
Frøken Bartlett vred på seg, og han forberedte seg på en diskusjon. Han hadde aldri helt forstått seg på Frøken Bartlett. Som han hadde sagt til seg selv i Firenze, kunne hun "vise seg å ha dypere lag av det merkelige, om enn ikke meningsfylte." Men hun var såpass føleseskald at hun nok var til å stole på. Han gikk ut ifra det, og nølte ikke med å diskutere Lucy med henne. Minnie drev heldigvis på med å plukke bregner. Hun åpnet samtalen med: "det er nok best vi lar hele saken falle."
"Jeg lurer nå på."
"Det er av største viktighet at det ikke ender med noe sladder i Summer Street. Det ville bety døden å sladre om bruddet med Herr Vyse for øyeblikket."
Mr Beebe hevet øynebrynene. Døden er et sterkt ord - - for sterkt. Det var ikke snakk om noen tragedie. Han sa: "Selvfølgelig ønsker Frøken Honeychurch å offentliggjøre det hele på sin måte, og når hun selv velger det. Den eneste grunnen til at Freddy fortalte meg det var at han visste hun ikke ville ha noe imot det."
"Jeg skjønner det," sa Frøken Bartlett høflig. "Men Freddy burde alikevel ikke ha fortalt det selv ikke til deg. Man kan ikke være for forsiktig."
"Selvfølgelig."
"Jeg må be deg om å holde det absolutt hemmlig. Et tilfeldig ord til en sladrende venn, og - - "
"Nettopp." Han var vant til disse nervøse gamle peppermøene og hvordan de overdrev betydningen av ord. En sogneprest lever i et nett av små hemmeligheter og fortroligheter og advarsler, og jo mer han overser dem, desto klokere er han. Han ville forandre samtaleemne, som Herr Beebe gjorde, og han sa muntert: "Har du hørt fra noen av folkene fra Bertolini i det siste? Jeg mener å huske at du holder kontakt med Frøken Lavish. Er det ikke merkelig hvordan vi som var på det pensjonatet og som virket som en slik broget forsamling, har påvirket hverandres liv. To, tre, fire, seks av oss - - nei, åtte; jeg hadde glemt Emersons - - har mer eller mindre holdt kontakten. Vi burde virkelig gi Signorinaen en anbefaling."
Frøken Bartlett bifalte ikke forslaget, og de gikk opp bakken i stillhet, bare avbrutt av at sognepresten satte navn på en og annen bregneart. De stanset opp på toppen. Himmelen hadde skyet over siden han sto der for en time side, og ga landskapet en tragisk storhet som man sjelden finner i Surrey. Grå skyer hastet forbi, laser av hvitt, som strakte seg, spjæret og gled sakte fra hverandre, til det mellom de siste flikene kunne sees et glimt av blå himmel. Sommeren var på tilbaketog. Vinden brølte, trærne stønnet, men likevel virket lyden på et vis uforholdsmessig svak i forholdt til den opprørte himmelen. Været i ferd med å bryte løs, brøt, brøt ut, og det er mer på grunn av det passende enn det overnaturlige at slike stunder følges av salver himmelsk artilleri. Herr Beebe tittet ned på Windy Corner, der Lucy satt og øvet på Mozart. Denne gangen smilte han ikke, og han endret samtalemne igjen og han sa: "Det kommer ikke regn, men det blir snart mørkt, så la oss forte oss. Det ble forferdelig mørkt i går."
De nådde fem til Beehive Tavern omkring klokken fem. Det hyggelige etablisementet har en veranda, der de unge og de ukloke elsker å sitte, mens de mer modne gjestene søker seg til den hyggelige stuen, der de kan drikke te ved et bord i komfortable omgivelser. Herr Beebe skjønte at Frøken Bartlett kom til å fryse om de satt ute, og at Minnie kom til å kjede seg om de satt inne, så han foreslo at de skulle skille lag. De kunne rekke maten til barnet gjennom vinduet. På det viset var han også tilfeldigvis i stand til å diskutere Lucy.
"Jeg har grublet, Frøken Bartlett," sa han, "og, om du ikke har noe imot det, vil jeg gjerne gjenoppta den samtalen." Hun nikket. "Ingenting om fortiden. Jeg kjenner lite til den og bryr meg mindre om det; jeg er absolutt sikker på at den taler til din kusines fordel. Hun har handlet verdig og rett, og det er akkurat likt hennes kledelige beskjedenhet å si at vi synes for godt om henne. Men fremtiden. Alvorlig talt, hva synes du om denne planen om å reise til Hellas?" Han dro frem brevet igjen. "Jeg vet ikke om du hørte det eller ikke, men hun ønsker å bli med Alan-frøknene på denne avsindige turen deres. Det hele er - - jeg kan ikke forklare det - - det er galt."
Frøken Bartlett leste brevet i taushet, la det fra seg, så ut til å nøle et øyeblikk, og leste det så igjen.
"Jeg forstår ikke helt poenget."
Til hans forbløffelse svarte hun: "Der kan jeg ikke være enig med deg. Jeg aner Lucys redning i det."
"Virkelig. Og hvorfor det?"
"Hun ønsket å forlate Windy Corner."
"Jeg vet det - - men det virker så merkelig, så ulikt henne på en måte, så - - jeg skulle til å si - - egoistisk."
"Det er da vel helt naturlig - - etter slike opprivende hendelser - - at hun ønsket en forandring."
Her var, tilsynelatende et av de poengene som det mannlige intelekt ikke oppfatter. Herr Beebe utbrøt: "Det sier hun selv, og siden en annen kvinne er enig med henne må jeg vel si at jeg er delvis overbevist. Kan hende hun trenger en forandring. Jeg har ingen søstre eller - - og jeg forstår meg ikke på disse tingene. Men kan det virkelig være nødvendig å dra så langt som til Hellas?"
"Et godt spørsmål," svarte Frøken Bartlett, som tydeligvis var interessert, og nesten hadde lagt av seg den unvikende oppførselen. "Hvorfor akkurat Hellas? (Hva er det, kjære Minnie - - syltetøy?) Hvorfor ikke Tunebridge Wells? Å, Herr Beebe! Jeg hadde en lang og svært utilfredsstillende samtale med vår kjære Lucy imorges. Jeg kan ikke hjelpe henne. Jeg skal ikke si noe mer. Kan hende har jeg allerede sagt for mye. Jeg bør ikke si noe. Jeg ønsket at hun kunne tilbringe seks måneder hos meg i Tunebridge Wells, og hun takket nei."
Herr Beebe dyttet borti en smule med kniven.
"Men mine følelser er uviktige. Jeg vet så alt for godt at jeg går Lucy på nervene. Reisen vår sammen var fiasko. Hun ønsket å dra fra Firenze, og da vi kom til Roma ville hun ikke være der, og hele tiden følte jeg at jeg brukte hennes mors penger - - "
"La oss nå alikevel holde oss til fremtiden," avbrøt Herr Beebe. "Jeg trenger ditt råd."
"Ja vel," sa Charlotte med en bråhet som var ny for ham, men velkjent for Lucy. "Jeg - - vil for min del støtte henne i dette greske foretagenet. Vil du?"
Herr Beebe vurderte saken.
"Det er absolutt nødvendig," fortsatte hun og senket sløret og hvisket gjennom det med en lidenskap, en intensitet som overrasket ham. "Jeg vet - - jeg vet." Mørket senket seg, og han følte at denne merkelige kvinnen virkelig visste. "Hun må ikke bli her et sekund lenger enn nødvendig, og vi må være tause til hun drar. Jeg tror ikke tjenerne kjenner til noe. Etterpå - - men jeg har sagt for mye allerede. Det er bare det at, jeg og Lucy er hjelpeløse mot Fru Honeychurch alene. Med din hjelp kan vi lykkes. Om ikke - - "
"Om ikke - - ?"
"Om ikke," gjentok hun, som om ordene forklarte seg selv.
"Ja, jeg skal hjelpe henne," sa presten og bet tennene sammen. "Kom, la oss gå tilbake nå, og ordne opp i det hele."
Frøken Bartlett brøt ut i overstrømmende takknemmelighet. Vertshuskiltet - - en bikube med bier omkring - - knirket i vinden utenfor mens hun takket ham. Herr Beebe forsto ikke helt situasjonen: men han ønsket på den annen side heller ikke å forstå den, eller å gripe til slutningen om "en annen mann" som ville slått et enklere sinn. Han følte bare at Frøken Bartlett var under vær med et vagt ønske fra pikens side som hun ønsket å formidle, og som meget vel kunne ha kroppslig form. Denne vage følelsen vakte beskytteren i ham. Troen hans på sølibatet, så tilbakeholdent, så godt skjult under toleransen hans og kulturen, kom nå til overflaten og bredte seg ut som en nattblomst. "De som gifter seg gjør vel, men de som lar være gjør bedre." Slik lød hans tro, og han hørte aldri om en brutt forlovelse uten at det var med en vag følelse av glede. I Lucys tilfelle, var følelsen sterkere ved at han mislikte Cecil; og han var villig til å gå lenger - - å føre henne utenfor fare, til hun sto fast på sin jomfrulighet. Følelsen var svært vag og fullstendig udogmatisk, og han formidlet den aldri til noen andre av de innblandede. Men alikevel lå den der, og bare den forklarer hans påfølgende handlinger, og hans inflydelse på andres handlinger. Alliansen som han formet med Frøken Bartlett på vertshuset, var ment ikke bare å gavne Lucy, men også religionen.
De skyndet seg hjem gjennom en verden av sort og grått. Han snakket om uviktige ting: at Emersons trengte en hushjelp: tjenere; italienske tjenere; romaner om Italia; romaner med et budskap; kunne littaraturen forme livet? Windy Corner gliteret i hagen, Fru Honeychurch kjempet fortsatt, nå med hjelp av Freddy, for livet til blomstene sine.
"Det er blitt for mørkt," sa hun håpeløst. "Slik blir det når man utsetter ting. Vi skulle ha visst at været ville slå om snart; og nå vil Lucy dra til Hellas. Jeg aner ikke hvordan det skal gå."
"Fru Honsychurch," sa han, "hun må reise til Hellas. La oss gå inn og snakke om det. For det første, ble du skuffet over at hun brøt forlovelsen med Vyse?"
"Herr Beebe, jeg er takknemlig - - simpelthen takknemlig."
"Jeg også," sa Frddy.
"Bra. Bli nå med inn."
De snakket sammen i stuen en halv time.
Lucy kunne aldri ha ført fram planen om Hellasreisen alene. Den var dyr og dramatisk - - to egenskaper som hennes mor avskydde. Heller ikke Charlotte ville ha lykkes. Seierskronen hvilte på Herr Beebe. Ved hjelp av sin takt og sunne fornuft, og sin inflydelse som en kirkens mann - - for en prest som ikke var en tåpe hadde stor inflydelse på Fru Honeychurch - - overtalte han henne.
"Jeg forstår ikke hvorfor det skulle være nødvendig å dra til Hellas," sa hun; "men siden dere mener det, går jeg ut fra at det er riktig. Det må være noe jeg ikke kan forstå. Lucy! Fortell henne det. Lucy!"
"Hun spiller piano," sa Herr Beebe. Han åpnet døren og hørte ordene av en sang;
"Alt vakkert slukes opp av tiden."
"Jeg forsto heller ikke hva det var Frøken Honeychurch sang."
"Sitt still når konger søker striden,
Drikk ei vinen som forfører - - "
"Det er den sangen som Cecil ga henne. Så merkelige piker er!"
"Hvem er det?" ropte Lucy og stanset plutselig.
"Det er iorden, kjære," sa Fru Honeychurch vennlig. Hun gikk inn i salongen, og Herr Beebe kunne høre henne kysse Lucy og si: "Jeg er lei for at jeg satte meg på bakbena om denne Hellasreisen, men det kom på toppen av georginene."
En ganske hard stemme svarte: "Tusen takk, mor; det er iorden."
"Og du har helt rett - - Hellas passer bra; du får lov til å dra, om Alan-frøknene vil ha deg med."
"Å, flott! Å, tusen takk!"
Herr Beebe fulgte etter. Lucy satt ved pianoet med hendene over tangentene. Hun var svært glad, men han hadde ventet større glede. Moren bøyde seg over henne. Freddy, som hun hadde sunget for, satt på gulvet med hodet lent mot henne, og en utent pipe mellom tennene. På et besynderlig vis var gruppen vakker. Herr Beebe, som elsket fortidens kunst, ble minnet om et av sine favoritttemaer, Santa Conversazione, der mennesker som er glad i hverandre er malt mens de samtaler om opphøyde ting - - et tema som hverken er sensuellt eller oppsiktsvekkende, og derfor oversett i moderne kunst. Hvorfor skulle Lucy ønske å gifte seg eller reise når hun hadde slike venner hjemme?
"Drikk ei vinen som forfører,"
Ikke tal når folket hører,"
Hun fortsatte.
"Herr Beebe er her."
"Herr Beebe er vant til min uhøflighet."
"Det er en vakker og klok sang," sa han. "Fortsett."
"Den er ikke veldig bra," sa hun giddesløst. "Jeg husker ikke helt hvorfor - - det har å gjøre med harmonien eller noe."
"Jeg hadde en mistanke om at den var av en amatør. Den er vakker."
"Melodien er grei nok," sa Freddy, "men teksten er elendig.Hei la være!"
"Så mye tull du sier!" sa søsteren hans. Santa Conversazione var brutt sammen. Det var uansett ingen grunn til at Lucy skulle si noe om Hellas eller takke ham for å ha overbevist moren hennes, så han sa farvel.
Freddy tente sykkellampen for ham ved utgangsdøren g sa, med sin sedvanlige veltalenhet: "Dette har vært litt av en dag."
"Ikke ens hans melodi - - "
"Hold an; hun nærmer seg slutten."
"La gullet gå din hånd forbi;
det tomme hjerte, hånd og sinn
lever lett, dør stille inn."
"Jeg elsker vær som dette," sa Freddy.
Herr Beebe begav seg inn i det.
To ting sto klart. Hun hadde oppført seg strålende, og han hadde hjulpet henne. Han kunne ikke vente å være istand til å styre hver minste detalj av en så stor omveltning i en pikes liv. Og det var noen punkter som han var misfornøyd med og som forvirret ham, måtte han medgi; hun gjorde det rette valget.
"Det tomme hjertet, hånd og sinn - - "
Kan hende sangen la litt for mye vekt på "det rette valget." Han hadde en følelse av at det brusende akompagnementet - - som han hørte gjennom den hylende vinden - - ville falle i Freddys smak, og følte en viss misnøye med ordene som fulgte:
"Det tomme hjertet, hånd og sinn
lever lett, dør stille inn."
Men uansett lå Windy Corner, for fjerde gang under ham - - og denne gang som et fyrtårn i mørkets opprørte hav.Lyve for Herr Emerson
Alan-frøknene befant seg på sitt elskede misjonshotel ved Bloomsburry - - et renslig, sterilt etablisement som var et yndet tilholdssted for folk utenbys fra. De vaglet seg alltid der før de krysset havene, og tilbrakte en uke eller to med å utruste seg med klær, reisehåndbøker, sitteunderlag, lettfordøyelig brød, og andre nødvendigheter for å reise på kontinentet. Det falt dem aldri inn at det finnes butikker i utlandet, selv i Athen, for de betraktet turisme som en form for krigføring, som kun de som hadde rustet seg i butikkene i Haymarket kunne våge seg ut på. De gikk ut ifra at Frøken Honeychurch sørget for å utruste seg selv. Man kunne få kinin i tabletter nå til dags; våtservietter var så nyttige for å friske seg opp under togreiser.
Lucy lovte, en smule nedstemt.
"Men du vet selvfølgelig alt om dette, og du har jo Herr Vyse til å hjelpe deg. Det er så kjekt å ha en herre til å støtte seg til."
Fru Honeychurch, som hadde blitt med datteren sin til byen, begynte å tromme nervøst med fingrene på visittkortesken.
"Vi synes det er så hyggelig av Herr Vyse å gi slipp på deg," fortsatte Frøken Catherine. "Ikke alle unge menn ville være så oppofrende. Men kanskje han reiser etter og slår seg sammen med deg senere."
"Eller holder arbeidet ham tilbake i London?" sa Frøken Teresa, som var den mest skarpsindige og mest frittalende av de søstrene.
"Men vil møter ham vel ved avreisen. Jeg skulle så gjerne møte ham."
"Ingen kommer for å ta avskjed med Lucy," brøt Fru Honeychurch inn. "Hun liker det ikke."
"Nei, jeg hater avskjeder," sa Lucy.
"Virkelig? Så merkelig! Jeg skulle nå tro at i dette tilfelle - - "
"Å, Fru Honeychurch, må du gå allerede? Det er så hyggelig å ha møtt deg!"
De unnslapp, og Lucy sa med lettelse: "Det er iorden. Vi slapp så vidt unna der."
Men moren hennes var irritert. "Det er mulig jeg er lite medfølende, kjære. Men jeg forstår ikke hvorfor du ikke bare kunne fortelle vennene dine om Cecil og være ferdig med det. Og der måtte vi sitte å vri oss unna, og nesten lyve, og bli gjennomskuet også, tror jeg bestemt, noe som er svært ubehagelig.
Lucy hadde mye å si til sitt forsvar. Hun beskrev Alan-frøknenes karakter: De var noen sladrehanker, og om man fortalte det til dem, så kom det straks til å bli kjent over alt.
"Men hvorfor skulle ikke straks bli kjent over alt?"
"Fordi jeg avtalte med Cecil at det ikke skulle gjøres kjent før jeg hadde reist fra England. Jeg skal fortelle det til dem da. Det er mye bedre. Du verden som det regner! La oss søke ly her."
"Her" var British Museum. Fru Honeychurch protesterte. Om de absolut måtte søke ly, så var det mye bedre å gjøre det i en butikk. Lucy følte en viss forakt, for hun var i ferd med å interessere seg for gresk skulptur, og hadde allerede lånt et oppslagsverk om gresk mytologi av Herr Beebe for å slå opp navnene på gudene og gudinnene.
"Å, javel da, så går vi til en butikk da. Men la oss gå til Mudie's. Jeg skal kjøpe meg en reisehåndbok."
"Vet du hva, Lucy, du og Charlotte og Herr Beebe sier alle at jeg er så dum, så jeg går vel utifra at jeg er det, men jeg kommer aldri til å forstå denne dekk-operasjonen. Du kvittet deg med Cecil - - vel og bra, og jeg er glad han er borte, selv om jeg var litt skuffet en stund. Men hvorfor ikke kunngjøre det? Hva er vitsen med all denne trippingen rundt grøten?"
"Det er bare noen få dager."
"Men hvorfor i det hele tatt?"
Lucy ble taus. Hun var i ferd med å drive bort fra sin mor. Det ville være enkelt nok å si: "Fordi George Emerson har plaget meg, og om han får høre at jeg har gjort det slutt med Cecil, kan han finne på å sette igang igjen" - - ganske enkelt, og ville tifelldigvis også ha det fortrinnet at det var sant. Men hun kunne ikke få seg til å si det. Hun mislikte betroelser, for de kunne føre til selv- innsikt og til kardinalfeilen - - opplysning. Etter den siste ettermiddagen i Firenze hadde hun følt det var uklokt å avsløre sine innerste tanker.
Fru Honeychurch var også taus. Hun tenkte, "Datteren min vil ikke svare meg. Hun vil heller være sammen med de nysgjerrige gamle peppermøene enn med Freddy og meg. Hvilke som helst noksagter er tydeligvis bra nok bare hun kommer hjemmefra." Og siden hun aldri brant inne med tankene sine lenge, utbrøt hun: "Du er lei av Windy Corner."
Dette var fullstendig sant. Lucy hadde håpet på å vende tilbake til Windy Corner da hun unnslapp Cecil, men hun oppdaget at hjemmet hennes ikke fantes mer. Det fantes kanhende for Freddy, som fremdeles levde og tenkte rett, men ikke for en som med vilje hadde forkrøklet sinnet. Hun var ikke selv klar over at sinnet hennes var forkrøklet, for sinnet selv må bistå ved en slik erkjennelse, og hun brøt ned selve forståelsesevnen.
Det eneste hun følte var, "Jeg elsker ikke George; jeg brøt forlovelsen min fordi jeg ikke elsker George; jeg må reise til Hellas fordi jeg ikke elsker George; det er mye viktigere at jeg får slått opp guder i oppslagverket enn å hjelpe min mor; alle andre oppfører seg svært dårlig." Hun følte seg bare irritabel og grinete, og følte for å gjøre det motsatte av hva som var ventet av henne, og i dette humøret fortsatte hun samtalen.
"Å, mor, nå snakker du tull! Selvfølgelig er jeg ikke lei av Windy Corner."
"Så hvorfor sa du ikke det med en gang, istedetfor å tenke over det en halv time?"
Hun lo nervøst, "et halvt minutt er nok mer riktig."
"Kanskje du vil flytte hjemmefra fullstendig?"
"Hysj, mor! Folk kan høre deg"; for de hadde kommet inn på Mudie's. Hun kjøpte en Baedeker, og fortsatte så: "Selvfølgelig har jeg lyst til å bo hjemme; men siden vi er inne på det, kan jeg like godt si at jeg kommer til å være mer hjemmefra i fremtiden. Du forstår, fra neste år kan jeg selv disponere pengene mine."
Moren hennes fikk tårer i øynene.
Drevet av en uhåndgripelig forvirring, av det man kaller eksentrisitet hos eldre mennesker, bestemte Lucy seg for å slå dette punktet fast. "Jeg har sett så lite av verden - - og jeg følte meg så utenfor i Italia. Jeg har sett så lite av livet; Man burde reise til London oftere - - ikke på en tur- returbilett som idag, men for å bli. Kan hende jeg til å med kan dele en leilighet en stund med en annen pike."
"Og rote med skrivemaskiner og portnøkler," eksploderte Fru Honeychurch. "Og demonstrere og skrike og bli halt vekk av politiet. Og kalle det et Kall - - når ingen trenger deg! Og kalle det Plikt - - når det betyr at du ikke orker å være hjemme! Og kalle det Arbeid - - når tusenvis av menn sulter i arbeisledighetskø som det er! Og så slå deg sammen med to nedstøvede gamle peppermøer og reise utenlands med dem."
"Jeg ønsker mer selvstendighet," sa Lucy tamt; hun visste at hun ønsket noe, og selvstendighet er et anvendelig kamprop; vi kan alltids påstå at vi mangler den. Hun forsøkte å huske følelsene sine fra Firenze: De hadde vært ærlige og lidenskaplige, og kretset rundt skjønnhet mer enn korte skjørt og portnøkkler. Men selvstendighet var utvilsomt stikkordet hennes.
"Greit nok. Ta denne selvstendigheten din og reis. Rek opp og ned og rundt verden, og kom tilbake tynn som en flis på grunn av all den dårlige maten. Bare forakt det huset som din far bygde og den hagen han plantet og den kjære utsikten vår - - og flytt sammen med en annen pike."
Lucy snurpet munnen og sa: "Kanskje jeg forsnakket meg."
"Å, Herregud!" slynget moren ut. "Som du minner meg om Charlotte Bartlett!"
"Charlotte?" slynget Lucy tilbake, og følte seg for første gang smertelig truffet.
"Mer for hvert øyeblikk som går."
"Jeg forstår ikke hva du mener, mor; Charlotte og jeg er ikke det minste like."
"Vel, jeg ser nå likheten. Den samme evige bekymringen, den samme vinglingen. Du og Charlotte som forsøkte å dele to epler på tre mennesker i går kveld kunne nesten ha vært søstre."
"Sludder! Og om du misliker Charlotte slik, så er det jo synd at du inviterte henne. Jeg advarte deg om henne; jeg ba deg, tryglet deg om ikke å gjøre det, men selvfølgelig hørte ingen på meg."
"Der ser du."
"Hva mener du?"
"Charlotte igjen, min kjære; det er alt; akkurat som å høre henne."
Lucy bet tennene sammen. "Poenget mitt er at du ikke burde ha invitert Charlotte. Jeg skulle ønske du kunne holde deg til tema." Og samtalen randt ut i ren kjekling.
Hun og moren handlet i taushet, snakket lite på toget, enda mindre i vognen som møtte dem ved Dorking stasjon. Det hadde øst ned hele dagen, og idet de kjørte gjennom de smale veiene i Surrey, strømmet kaskader av vann fra bøketrærne som strakte seg utover på begge sider og trommet på kalesjen. Lucy klaget over at kalesjen gjorde det klamt. Hun tittet ut i den rå skumringen og så vognlykten passere som et søkelys over leire og løv uten å avsløre noe vakkert. "Det kommer til å bli uutholdelig trangt når vi plukker opp Charlotte," bemerket hun. For de hadde avtalt å plukke opp Frøken Bartlett ved Summer Street, der hun hadde gått av da de dro, for å besøke Herr Beebes gamle mor. "Vi kommer til å måtte sitte tre på denne siden, fordi det drypper fra trærne, selv nå når det har sluttet å regne. Å, hva kunne man ikke gi for litt luft!" Så hørte hun plutselig hovslagene - - "Han har ikke fortalt det - - han har ikke fortalt det." Melodien ble hamret ut av den bløte veien."Kan vi ikke slå ned kalesjen?" krevde hun, og moren hennes sa, med plutselig ømhet: "Ja vel, vesla, stopp hesten." Og hesten ble stanset, og Lucy og Powell kjempet med kalesjen og sprutet vann nedover nakken til Fru Honeychurch. Men nå som kalesjen var slått ned, fikk hun øye på noe som hun ellers ville ha gått glipp av - - det var ingen lys i vinduene til Cissie Villa, og hun syntes hun kunne se en hengelås på porten.
"Er huset tilleie igjen, Powell?" ropte hun.
"Ja, frøken," svarte han.
"Har de reist?"
"Det er for langt fra byen for den unge herren, og reumatismen til faren hans har forverret seg, så han kan ikke bo alene, så de forsøker å leie det ut møblert," var svaret.
"Så de har reist da?"
"Ja, frøken, de har reist."
Lucy sank tilbake i setet. Vognen stanset ved prestegården. Hun gikk av for å hente Frøken Bartlett. Så Emersons hadde reist sin vei, og alt dette styret om Hellas hadde vært helt unødvendig. Bortkastet! Det virket som om det ordet oppsummerte livet. Bortkastede planer, bortkastede penger, bortkastet kjærlighet, og hun hadde såret moren sin. Var det mulig at hun hadde røret bort alt sammen? Meget mulig. Andre mennesker hadde gjort det. Da hushjelpen åpnet døren greide hun ikke å si noe og bare stirret dumt inn i gangen.
Frøken Bartlett kom straks ut, og spurte, etter mye om og men, om hun kunne gå i kirken? Herr Beebe og moren hans hadde allerede gått, men hun hadde ikke villet gå før hun hadde fått tilatelse fra vertinnen sin, for det ville føre til at hesten måtte vente drøye ti minutter lenger.
"Selvfølgelig," sa vertinnen trett. "Jeg glemte at det var fredag. La oss gå alle sammen. Powell kan kjøre inn i stallen."
"Lucy kjære - - "
"Ingen kirke for meg, takk."
Et sukk, og så gikk de. Man kunne ikke se kirken, men i mørket til venstre kunne man ane en snev av farge. Dette var glassmaleriene, som det skinte et svakt lys igjennom, og da døren ble åpnet kunne Lucy høre Mr Beebes stemme messe liturgien for en beskjeden menighet. Selv kirken deres, bygget så vakkert i bakkeskråningen, med det vakre løftede taket og spiret med sølvskimrende skifertak - - selv kirken deres hadde mistet sin fortryllelse; og den tingen man aldri snakket om - - religion - - var i ferd med å svinne bort som alt annet.
Hun fulgte etter hushjelpen inn i prestegården. Hadde hun noe imot å sitte på Herr Beebes arbeidsrom? Det var det eneste der det var tent opp i ovnen.
Hun hadde ikke noe imot det.
Det var allerede noen der, for Lucy hørte ordene: "En kvinne som venter på noen, Sir."
Gamle Herr Emerson satt ved peisen, med den vonde foten på en skammel.
"Å, Frøken Honeychurch at du skulle komme dumpende!" Han skalv; og Lucy la merke til en forandring ved ham siden sist søndag.
Hun kunne ikke komme på noe å si. Hun hadde taklet George, og kunne taklet ham igjen, men hun hadde glemt hvordan hun skulle behandle faren hans.
"Kjære Frøken Honeuchurch, vi er så lei for det! George er så lei for det! Han følte det var riktig å prøve. Jeg kan ikke klandre gutten min, men alikevel skulle jeg ønske han hadde fortalt meg om det først. Han skulle ikke ha prøvd. Jeg visste ingen ting om det i det hele tatt."
Om hun bare kunne huske hvordan hun skulle oppføre seg!
Han strakte fram hånden. "Men du må ikke være sint på ham."
Lucy snudde ryggen til og begynte å se på Herr Beebes bøker.
"Jeg lærte ham," sa han med skjelvende stemme, "å stole på kjærligheten. Jeg sa: ‘Når kjærligheten dukker opp, så er det virkelig.' Jeg sa: ‘Lidenskapen gjør ikke blind. Nei. Lidenskapen er fornuft, og den kvinnen du elsker, hun er den eneste personen du noen gang virkelig vil forstå.'" Han sukket: "Sant, så utrolig sant, Selv om min tid er over, og selv om dette er resultetet. Stakkars gutt! Han er så lei seg! Han sa han visste det var nytteløst da du inviterte kusinen din; at uansett hva du følte, så mente du ikke - - likevel" - - Stemmen hans ble sterkere; han la vekt på ordene for å være sikker på å bli hørt - - "Frøken Honeychurch, husker du Italia?"
Lucy valgte seg ut en bok - - et bind med kommentarer til Det Gamle Testamentet. Hun holdt det opp mot øynene og sa: "Jeg har ikke noe ønske om å snakke om Italia, eller noe annet i forbindelse med din sønn."
"Men du må da huske det?"
"Han har oppført seg forkastelig fra første stund."
"Jeg fikk først vite at han elsket deg sist søndag. Jeg har aldri vært særlig flink til å tolke folks oppførsel. Jeg - - jeg - - går ut ifra han forsøkte det."
Hun følte seg litt sikrere, satte boken tilbake, og snudde seg mot ham. Ansiktet hans var dratt og pløsete, men øynene hans skinte, selv om de var innsunkne, av barnslig pågangsmot.
"Men han har da oppført seg forkastelig," sa hun. "Jeg er glad for at han er lei seg. Er du klar over hva han gjorde?"
"Ikke ‘forkastelig,'" kom den milde irettesettelsen.
"Han bare prøvde når han ikke burde ha prøvd. Du har alt du ønsker Frøken Honeuchurch: du skal gifte deg med den mannen du elsker. Ikke forsvinn ut av Georges liv med å si at han er forkastelig."
"Nei, selvfølgelig," sa Lucy og skammet seg over hentydningen til Cecil. "‘Forkastelig' er et alt for sterkt ord. Jeg beklager at jeg brukte det om sønnen din. Jeg tro jeg vil gå til kirken alikevel. Min mor og kusinen min har allerede gått. Jeg er ikke altfor sen - - "
"Særlig siden han har gått under," sa han stille.
"Hva sa du?"
"Gått under naturligvis." han slo taust håndflatene sammen; hodet hans lutet mot brystet.
"Jeg forstår ikke."
"Som moren hans gjorde."
"Men, Herr Emerson - - Herr Emerson - - hva i all verden snakker du om?"
"Da jeg nektet å la George døpes," sa han.
Lucy var skremt.
"Og hun var enig i at dåpen ikke betydde noe, men han fikk denne feberen når han var tolv og hun endret fullstendig mening. Hun trodde det var en dom." Han skalv. "Å, forferdelig, når vi hadde forkastet denslags og brutt med foreldrene hennes. Å, forferdelig - - det verste av alt - - verre enn døden, når du har ryddet deg en liten glenne i villmarken, plantet hagen din, og sluppet inn sollyset, så kryper ugresset inn igjen! En dom! Og gutten vår skulle ha tyfus på grunn av at en prest ikke hadde skvettet vann på ham i kirken! Er det mulig, Frøken Honeychurch? Er vi dømt til å gli tilbake inn i mørket for alltid?"
"Jeg vet ikke," gispet Lucy. "Jeg forstår meg ikke på denslags. Jeg er ikke typen til å forstå slikt."
"Men Herr Eager - - han kom innom men jeg var ute, og handlet ifølge sine prinsipper. Jeg legger ikke skylden på ham eller noen andre... men da George frisknet til var hun blitt syk. Han fikk henne til å tenke på synden, og hun gikk under ved å tenke på den."
Så det var slik Herr Emerson hadde myrdet sin kone i Guds åsyn.
"Å, så forferdelig!" sa Lucy og glemte pluteslig sine egne bekymringer.
"Han ble ikke døpt," sa den gamle mannen. "Jeg sto fast." og han stirret med fast blikk på radene med bøker, som om han - - til hvilken pris!-- hadde vunnet en seier over dem. "Gutten min skal vende tilbake til jorden urørt."
Hun spurte om unge Herr Emerson var syk?
"Å, - - sist søndag." han vendte tilbake til nåtiden "George sist søndag - - nei, ikke syk: bare gått under. Han er aldri syk. Men han er sin mors sønn. Han har hennes øyne, og hun hadde den pannen jeg syntes var så vakker, og han kommer ikke til å synes det er verdt å leve. Det var alltid så vidt det bar. Han ønsker å leve; men han kommer ikke til å synes det er verdt å leve. Han kommer aldri til å synes noe er verd det. Husker du kirken i Firenze?"
Lucy husket, og hvordan hun hadde foreslått at George burde samle på frimerker.
"Etter at du dro fra Firenze - - var det forferdelig. Så leide vi dette huset her, og han drar på badetur med din bror og er plutselig bedre. Du møtte ham tror jeg?"
"Jeg er lei for det, men det nytter ikke å diskutere alt dette. Jeg er forferdelig lei for det."
"Så var det noe om en roman. Jeg fikk ikke med meg alt sammen; det var så mye, og han likte ikke å fortelle meg det; han synes vel jeg er for gammel. Nå vel, man må møte nederlag. George kommer ned hit imorgen for å hente meg til leiligheten sin i London. Han orker ikke å være her, og jeg må være der han er."
"Herr Emerson," utbrøt piken, "ikke dra din vei - - i hvertfall ikke for min skyld. Jeg skal reise til Hellas. Ikke dra fra det hyggelige huset ditt."
Det var første gangen stemmen hennes hadde vært vennlig, og han smilte. "Så hyggelige alle er! Og Herr Beebe som gir meg husly - - han kom bort imorges og hørte at jeg skulle reise! Her har jeg det så behagelig foran peisen."
"Ja, men du må ikke dra tilbake til London. Det er tåpelig."
"Jeg må være sammen med George; jeg må få han til å bry seg om å leve, og han kan ikke gjøre det her nede. Han sa at tanken på å møte deg eller høre om deg - - jeg prøver ikke å unnskylde ham: jeg bare forteller hvordan det er."
"Å, Herr Emerson" - - hun grep tak i hånden hans - - "du må ikke. Jeg har skapt nok problemer for alle sammen. Jeg kan ikke ha noe av at du flytter fra huset ditt når du liker deg der, og kanskje taper penger på det - - for min skyld. Du må bli! Jeg skal bare reise til Hellas."
"Helt til Hellas?"
Holdningen hennes forandret seg.
"Til Hellas?"
"Så du må bli. Jeg vet du ikke vil snakke om det. Jeg kan stole på dere begge."
"Selvfølgelig kan du det. Enten er du en del av våre liv, eller vi lar deg leve det livet du velger."
"Jeg ville ikke - - "
"Jeg går ut ifra Herr Vyse er svært sint på George? Nei, det var galt av George å prøve seg. Vi har fulgt meningene våre for langt. Jeg tror nesten vi fortjener sorg."
Hun tittet på bøkene igjen - - svarte, brune, og den syrlige teologiske blåfargen. De omringet gjestene på alle sider; de lå stablet på bordene, de presset opp mot selve taket. For Lucy - - som ikke forsto at Herr Emerson var dypt religiøs, og kun skilte seg fra Herr Beebe ved at han erkjente lidenskapen - - virket det forferdelig at den gamle mannen skulle måtte krype inn i en slik helligdom, når han var ulykkelig, og være avhengig av velviljen til en kirkens mann.
Han var mer sikker enn noen gang på at hun var trett, og tilbød henne en stol.
"Nei, vær så snill å bli sittende. Jeg tror jeg vil gå ut å vente i vognen."
"Frøken Honeychurch, du virker trett."
"Ikke i det hele tatt," sa Lucy med skjelvende lepper.
"Men du er det, og du ser nesten ut som George. Og hva var det du sa om å reise utenlands?"
Hun var taus.
"Hellas" - - og hun så at han tenkte over ordet - - "Hellas; men du skal jo gifte deg iår, trodde jeg."
"Ikke før i januar, var det meningen," sa Lucy og vred hendene. Kom hun faktisk til å fortelle en løgn når alt kom til alt?
"Jeg går ut ifra Herr Vyse blir med deg. Jeg håper - - det ikke er på grunn av at George sa det han gjorde at dere begge reiser bort?"
"Nei."
"Jeg håper du får det bra i Hellas sammen med Herr Vyse."
"Tusen takk."
Akkurat da kom Herr Beebe tilbake fra kirken. Frakken hans var helt våt av regnet. "Det er i orden," sa han vennlig. "Jeg regnet med at dere to ville holde hverandre med selskap. Det høljer ned igjen. Hele menigheten, som består av kusinen din, din mor og moren min, venter i kirken til vognen kommer. Har Powell kjørt bort dit?
"Jeg tror det; jeg skal se etter."
"Nei - - selvfølgelig skal jeg se etter. Hvordan står det til med Alan-frøknene?"
"Svært bra, takk."
"Fortalte du Herr Emersom om Hellas?"
"Jeg - - jeg gjorde det."
"Synes du ikke det er modig av henne, Herr Emerson, å gi seg i kast med de to Alan-frøknene? Sett deg tilbake nå, Frøken Honeychurch - - hold deg varm. Jeg synes tre er det riktige antallet for å reise." Og han skyndet seg ut til stallen.
"Han kommer ikke til å være med," sa hun hest. "Jeg forsnakket meg. Herr Vyse skal bli i England." Det var på en eller annen måte umulig å føre denne gamle mannen bak lyset. Til George, til Cecil, kunne hun ha løyet igjen; men han virket så nær slutten, så verdig på kanten av stupet, som han beskrev på en måte, og som bøkene som omgav han beskrev på en annen, så saktmodig i forhold til den skjebne livet hadde tildelt ham, at ridderligheten - - ikke den forslitte ridderligheten fra historiebøkene, men den ekte ridderligheten som de unge kan vise ovenfor de gamle - - våknet i henne, og, uansett risiko, fortalte hun ham at Cecil ikke skulle være med henne til Hellas. Og hun snakket så alvorlig at risikoen slo til, og han løftet øynene, og sa: "Du går fra ham? Du går fra den mannen du elsker?"
"Jeg - - jeg måtte."
"Hvorfor, Frøken Honeychurch, hvorfor?"
Hun ble grepet av skrekk, og hun løy igjen. Hun lirte av seg den lange, overbevisende talen som hun hadde fremført for Herr Beebe, og som hun mente å fremføre for verden når hun kunngjorde at forlovelsen var brutt. Han hørte på henne uten å si noe, og så sa han: "Jeg er bekymret for deg, min kjære. Det virker på meg" - - Hun svevde i en drøm; hun var ikke urolig - - "at du har havnet i en røre."
Hun ristet på hodet.
"Ta en gammel mann på ordet; det er ingen ting som er verre enn en røre. Det er enkelt å møte Døden og Skjebnen, og alt det som høres så forferdelig ut. Men det er rørene som jeg virkelig ser tilbake på med skrekk - - på alle de tingene som jeg kunne ha unngått. Og det er lite vi kan gjøre for å hjelpe hverandre. Jeg pleide å tro at jeg kunne lære unge mennesker hele livet, men jeg vet bedre nå, og alt det jeg har forsøkt å lære George har endt med dette: Vokt deg for en røre. Husker du hvordan du lot som du var fornærmet på meg i den kirken, men i virkeligheten ikke var det? Husker du hvordan du avslo rommet med utsikt tidligere? Det var rører - - små, men illevarslende - - og jeg er redd for at du har havnet i en nå." Hun var taus. "Ikke stol på meg, Frøken Homeychurch. Selv om livet er vidunderlig, så er det vanskelig." Hun var fortsatt taus. "‘Livet' skrev en venn av meg, ‘er en fiolinkonsert der du må lære å spille instrumentet mens du spiller.' Jeg syntes det var godt sagt. Mennesket må lære seg grepene på veien - - særlig når det gjelder kjærligheten." Så utbrøt han opphisset; "der har du det; det er det jeg mener. Du elsker George!" Og etter den lange inledningen, brøt de tre ordene mot henne som bølgene fra det åpne havet.
"Men du gjør det," fortsatte han, uten å vente på motsigelser. Du elsker gutten med kropp og sjel, like enkelt og greit som han elsker deg, og det finnes ingen andre ord til å uttrykke det. Det er for hans skyld at du ikke gifter deg med den andre fyren."
"Hvordan våger du!" gispet Lucy, med brølet av bølgene i ørene. "Å, så typisk for en mann! - - Jeg mener, å gå ut ifra at en kvinne alltid tenker på en mann."
"Men du gjør jo det."
Hun tydde til kroppsspråket for å uttrykke sin avsky.
"Du er sjokkert, men jeg mente å sjokkere deg. Det er det eneste som nytter noen ganger. Det er den eneste måten jeg kan nå deg. Du må gifte deg, ellers vil livet ditt ha vært bortkastet. Du har gått for langt til å trekke deg tilbake. Jeg har for dårlig tid til fintfølelse, og kameratskapet, og poesien og alle de tingene som er virkelig viktige og som man gifter seg for. Jeg vet at du vil finne dem med George, og at du elsker ham. Så gift deg med ham. Han er allerede en del av deg. Uansett om du rømmer til Hellas, og aldri ser ham igjen, eller til og med glemmer navnet hans, kommer George til å ligge i tankene dine til du dør. Det er umulig å elske for så å skilles. Du kommer til å ønske at det var mulig. Du kan forandre kjærlighet, overse den, gjøre en røre av den, men du kan aldri unslippe den. Jeg vet av erfaring at dikterne har rett: kjærligheten er evig."
Lucy begynte å gråte av raseri, og selv om raseriet hennes gikk fort over, trillet fortsatt tårene.
"Jeg skulle bare ønske at diktere også kunne si dette: kjærligheten har sitt opphav i kroppen; den er ikke bare kroppslig, men har sitt opphav i kroppen. Du verden så mye ulykke som kunne vært ungått om vi tilsto det! Du verden hvor mye litt ærlighet kan frigjøre sjelen! Sjelen din, kjære Lucy! Jeg avskyr ordet nå, på grunn av alle de fromme frasene som overtroen har pakket det inn i. Men vi har sjeler. Jeg vet ikke hvor de kommer fra, eller hvor de går, men vi har dem, og jeg kan se at du er i ferd med å ødelegge din. Det er vondt å se. Det er mørket som kryper inn igjen; det er helvete." Så stanset han opp. "For noe tøv jeg sier - - så abstrakt og fjernt! Og jeg har fått deg til å gråte! Kjære pike, tilgi at jeg er så plump; gift deg med gutten min. Når jeg tenker over hva livet er, og hvor sjeldent kjærlighet blir gjengjeldt - - så gift deg med ham; det er et av de øyeblikkene verden ble skapt for."
Hun kunne ikke forstå ham; ordene var virkelig fjerne. Likevel var det som om mørket trakk seg tilbake, slør etter slør, mens han snakket, og hun så til bunns i sin egen sjel.
"Så, Lucy - - "
"Du skremmer meg," jamret hun. "Cecil - - Herr Beebe - - billettene er kjøpt - - og alt sammen." Hun falt sammen i stolen og hulket. "Jeg er fanget i nettet. Jeg må lide og bli gammel uten ham. Jeg kan ikke ødelegge alt for hans skyld. De stoler på meg."
En vogn kjørte opp foran utgangsdøren.
"Hils George og si at jeg er glad i ham - - bare en gang. Si ‘røre' til ham." Så ordnet hun sløret, mens tårene trillet over kinnene hennes under det.
"Lucy - - "
"Nei - - de er ute i gangen - - å, vær så snill, Herr Emerson - - de stoler på meg - - "
"Men hvorfor skulle de, når du har ført dem bak lyset?"
Herr Beebe åpnet døren og sa: "Moren din er her."
"Du har ikke gjort deg fortjent til tilliten deres."
"Hva sa du?" sa Herr Beebe skarpt.
"Jeg sa, hvorfor skulle dere stole på henne når hun har ført dere bak lyset?"
"Et øyeblikk, mor."
Han kom inn og lukket døren.
"Jeg forstår ikke hva du mener, Mr Emerson. Hvem er det du sikter til? Stole på hvem?"
"Jeg mener at hun har gitt dere alle inntrykk av at hun ikke elsket George. De har elsket hverandre hele tiden."
Herr Beebe så på den hulkende piken. Han var svært stille, og det hvite ansiktet hans, med de rødlige kinnskjeggene, virket plutselig umenneskelige. Som en høy svart søyle sto han og ventet på svaret hennes.
"Jeg kommer aldri til å gifte meg med ham," sutret Lucy.
Han fikk et foraktfullt uttrykk i ansiktet og sa, "Hvorfor ikke?"
"Herr Beebe - - jeg har ført deg bak lyset - - jeg har ført meg selv bak lyset - -"
"Å, sludder, Frøken Honeychurch!"
"Det er ikke sludder!" sa den gamle mannen opprørt. "Det er en del av mennesker som du ikke forstår."
Herr Beebe la hånden vennlig på skulderen til den gamle mannen.
"Lucy! Lucy!" ropte stemmene fra vognen.
"Herr Beebe, kan du hjelpe meg?"
Han virket lamslått av spørsmålet, og sa med lav, streng stemme: "Dette gjør meg mer vondt enn jeg noen gang kan uttrykke. Det er forferdelig, forferdelig - - utrolig."
"Hva er galt med gutten?" brast det ut av den andre mannen.
"Ingen ting, Herr Emerson, bortsett fra at han ikke interesserer meg lenger. Gift deg med George, Frøken Honeychurch. Den ene er like bra som den andre."
Han gikk ut av rommet og forlot dem. De hørte ham følge moren sin ovenpå.
"Lucy!" ropte stemmene.
Hun snudde seg fortvilet mot Herr Emerson. Men ansiktet hans oppmuntret henne. Det var ansiktet til en helgen som forsto.
"Nå er alt mørkt. Nå virker det som om Skjønnhet og Lidenskapen aldri har eksistert. Jeg vet det. Men husk fjellene over Firenze og utsikten. Å, kjære, om jeg hadde vært George, og gitt deg et kyss, ville det ha gjort deg tapper. Du er nødt til å gi deg i kast med en kamp som krever varme mens du er ensom og kald, med den røren som du selv har laget; og moren din og alle vennene dine kommer til å forakte deg, min kjære, og med rette, om det noen gang er rett å forakte. Mens George fremdeles befinner seg i mørket, all denne kamp og fortvilelse uten at han sier et ord. Kan det jeg har gjort rettferdiggjøres?" Tårene sprengte seg frem i øynene hans. "Ja, for vi kjemper om mer enn Kjærlighet eller Nytelse; det er også snakk om Sannheten. Sannheten teller, Sannheten teller virkelig."
"Gi meg et kyss du," sa piken. "Gi meg et kyss du. Jeg skal forsøke."
Han ga henne en følelse av det fantes en fred mellom to guder, en følelse av at hun gjennom å vinne den mannen hun elsket, ville vinne en del av en hel verde. Gjennom hele elendigheten på hjemveien - - da hun fortalte alt sammen - - fulgte fortryllelsen hans henne. Han hadde fjernet skammen ved kroppen, tatt brodden av all verdens spydigheter; han hadde vist henne det gudommelige ved rent begjær. Hun "forsto aldri helt," kom hun senere til å si, "hvordan han hadde klart å styrke henne. Det var som om han hadde fått henne til å se helheten ved alt samtidig."Slutten på middelalderen
Alan-frøknene reiste faktisk til Hellas, men de reiste alene. Av denne lille gruppen er det bare de som kommer til å runde Malea og seile vannene i den Saronske Gulf. Bare de kommer til å besøke Athen og Delphi, og de to sagnomsuste helligdommene - - den på Akropolis, omgitt av blått hav; og den under Parnassus, der ørnene bygger sine reder og vognføreren av bronse uanfektet styrer mot evigheten. Skjelvende, bekymret og nedtynget av en masse lettfordøylig brød, fortsatte de til Konstantinopel, de reiste faktisk verden rundt. Resten av oss må nøye oss med et vakkert, men alikevel mindre strevsomt mål. Italiam Petimus: Vi vender tilbake til Bertolini Pensjonat.
George påsto at det var det gamle rommet hans.
"Nei, det er det ikke," sa Lucy; "for det er det rommet jeg hadde, og jeg fikk din fars rom. Jeg husker ikke hvorfor; Charlotte insisterte på det, av en eller annen grunn."
Han satt på kne på det flislagte gulvet, og la hodet i fanget hennes.
"George, din baby, sett deg opp."
"Hvorfor skulle jeg ikke være en baby?" mumlet George.
Hun visste ikke hva hun skulle svare på spørsmålet, så hun la fra seg sokken hans, som hun forsøkte å stoppe, og stirret ut gjennom vinduet. Det var kveld, og vår nok en gang.
"Å pokker ta Charlotte." sa hun tankefullt. "Hva er slike folk egentlig gjort av?"
"Det samme stoffet de lager prester av."
"Sludder!"
"Du har helt rett. Det er sludder."
"Kom deg nå opp av det kalde gulvet, ellers får du også reumatisme, og hold opp med å le og være tåplig."
"Hvorfor skulle jeg ikke le?" spurte han og holdt henne fast mellom albuene og løftet ansiktet sitt mot hennes. "Hva er det å gråte over? Kyss meg her." Han pekte på et sted der et kyss ville gjøre seg.
Han var tross alt en gutt. Når det kom til stykket, så var det hun som husket fortiden, hun som hadde måtte hamre fram en jernvilje i sjelen, hun som visste hvem som hadde hatt rommet i fjor. På et forunderlig vis gjorde det ham kjærere for henne, at han noen ganger tok feil.
"Er det noen brev?" spurte han.
"Bare noen linjer fra Freddy."
"Nå kan du kysse meg her; og så der."
Så, etter nok en gang å ha blitt advart mot reumatisme, gikk han bort til vinduet, åpnet det (som engelskmenn har for vane), og lente seg ut. Der lå brystningen, der lå elven, og der borte til venstre lå foten av åsene. Drosjesjåføren, som straks hilste ham med en visling som en slange, kunne godt være den samme Phaethon som satte denne lykken igang for tolv måneder siden. En lidenskapelig følelse av takknemlighet - - alle følelser blir lidenskapelige i Syden - - kom over ektemannen, og han velsignet de menneskene og tingene som hadde gjort seg slik bry for en ung tåpe. Han hadde hjulpet seg selv, sant nok, men så ubehjelpelig! Alle de kampene som betydde noe hadde blitt utkjempet av andre - - av Italia, av hans far, av konen hans.
"Lucy, komog se på sypressene; og du kan fremdeles se den kirken, hva nå enn den heter.
"San Miniato. Jeg skal bare gjøre meg ferdig med sokken din."
"Signorino, domani faremo uno giro," ropte drosjekusken med overbevisende sikkerhet.
George sa til ham at han tok feil; de hadde ingen penger å kaste bort på kjøreturer.
Og de menneskene som ikke hadde ment å hjelpe til - - Frøken Lavish, Cecil, Frøken Bartlett! George, som alltid hadde en hang til å overdrive Skjebnen, regnet opp de kreftene som hadde ført ham til lykken.
"Er det noe morsomt i brevet fra Freddy?"
"Ikke ennå."
Hans egen lykke var absolutt, men hennes hadde en undertone av bitterhet: Honeychurchfamilien hadde ikke tilgitt dem; de var forarget over hykleriet hennes; hun hadde støtt fra seg Windy Corner, kanhende for alltid.
"Hva er det han skriver?"
"Dumme guttunge! Han forsøker å oppføre seg verdig. Han visste jo at vi skulle reise til våren - - han har visst det et halvt år - - at om mor ikke ville gi sin velsignelse, så ville vi ta tingene i egne hender. De var advart på forhånd, og nå sier han at vi rømte. Tåplige guttunge - - "
"Signorino, domani faremo uno giro - - "
"Men det ordner seg nok til slutt. Han må vel lære å kjenne oss helt fra begynnelsen av igjen. Men jeg skulle nå ønske at Cecil ikke hadde blitt så kynisk når det gjelder kvinner. Han har forandret seg fullstendig, for annen gang. Hvorfor skal menn på død og liv ha teorier om kvinner? Jeg har ikke noen om menn. Jeg skulle også ønske at Herr Beebe - -"
"Det kan jeg forstå."
"Han kommer aldri til å tilgi oss - - jeg mener, at han aldri kommer til å interessere seg for oss igjen. Jeg skulle ønske han ikke påvirket dem så mye i Windy Corner. Jeg skulle ønske han ikke - - Men om vi opptrår sannferdig, så finner nok de menneskene som virkelig er glad i oss tilbake til oss i lengden."
"Kanhende." Så sa han mer varsomt: "Vel, jeg opptrådde sannferdig - - kanskje det eneste jeg faktisk gjorde - - og du fant tilbake til meg. Så du kjenner nok kanskje til det." Han snudde seg inn mot rommet. "Gi nå pokker i den sokken." Han bar henne bort til vinduet, slik at hun også kunne se hele utsikten. De satte seg ned, slik at de håpet de ikke kunne sees fra veien, og begynte å hviske hverandres navn. Det var verd det; det var den store lykken de hadde ventet seg, og uttallige små som de aldri hadde drømt om. De satt en stund i taushet.
"Signorina domani faremo - - "
"Å, pokker ta den mannen!"
Men Lucy husket postkortselgeren og sa, "nei, ikke fornærm ham." Så trakk hun plutselig pusten og mumlet: "Herr Eager og Charlotte, forferdelige, iskalde Charlotte! Så grusom hun ville ha vært mot en slik mann!"
"Se på lysene over broen."
"Men dette rommet minner meg om Charlotte. Så forferdelig å bli gammel på samme måte som Charlotte! Tenke seg til at hun ikke var klar over at din far var der den kvelden på prestegården. For da ville hun nok ha hindret meg i å gå inn, og han var den eneste personen i verden som kunne få meg til å ta til fornuften. Du kunne aldri ha greid det. Når jeg er svært lykkelig" - - hun kysset ham - - "tenker jeg på hvor lite det egentlig er som avgjør. Om Charlotte hadde visst om det, ville hun ha hindret meg i å gå inn, og jeg ville ha reist til Hellas, og blitt en helt annen person."
"Men hun visste om det," sa George; hun møtte da min far. Han fortalte meg det."
"Å, nei hun møtte ham ikke. Hun var ovenpå med gamle Fru Beebe, husker du ikke, og gikk rett til kirken. Hun fortalte meg det."
George ble trassig igjen. "Min far," sa han, "så henne, og jeg tar nå hans ord for det. Han satt og døste ved peisen, og da han åpnet øynene sto Frøken Bartlett der. Bare noen få minutter før du kom inn. Hun var på vei ut da han våknet. De snakket ikke sammen."
Så snakket de om andre ting - - Det meningsløse snakket til to som har kjempet for å finne hverandre, og som har blitt belønnet med å kunne hvile i hverandres armer. Det gikk en lang stund før de vendte tilbake til Frøken Bartlett, men da de gjorde det, virket oppførselen hennes enda mer interessant. George, som mislikte mørke flekker, sa: "det er åpenbart at hun visste det. Så hvorfor tok hun risikoen på at dere skulle møtes? Hun visste at han var der, og likevel gikk hun til kirken."
De forsøkte å få bitene til å passe.
Mens de snakket, slo plutselig en utrolig løsning ned i Lucy. Hun forkastet den og sa: "Så utrolig likt Charlotte, å spenne ben for alt det hun hadde forsøkt å gjøre med en røre i siste sekund." Men ett eller annet ved den tettende kvelden, i brølet fra elven, ved selve omfavnelsen deres fortalte dem at ordene ikke gjorde virkeligheten rettferdighet, og George hvisket: "Eller hadde hun planlagt det?"
"Planlagt hva?"
"Signorino, domani faremo uno giro - - "
Lucy bøyde seg fram og sa vennlig: "Lascia, prego, lascia. Siamo sposati."
"Scusi tanto, signora," svarte han like vennlig og pisket hesten vidre.
"Buona serra - - e grazia."
"Niente."
Drosjekusken kjørte syngende avsted.
"Planlagt hva, George?"
Han hvisket: "Er det svaret? Er det mulig? Jeg bare spør deg. Er det mulig at kusinen din alltid håpet på det? At hun fra første stund, innerst inne håpet at det skulle ende slik - - selvfølgelig helt innerst inne. At hun kjempet mot oss på overflaten, men alikevel håpet på det. Jeg kan ikke finne noen annen forklaring på henne. Kan du? Tenk etter hvordan hun holdt meg levende i tankene dine hele den sommeren; hvordan hun aldri lot deg være ifred; hvordan hun ble mer og mer eksentrisk og upålitelig måned etter måned. Minnet om oss hjemsøkte henne - - hvordan kunne hun ellers ha beskrevet oss til venninnen sin slik som hun gjorde. Det er detaljer ved det - - som må ha brendt seg inn. Jeg leste boken senere. Hun er ikke iskald, Lucy, hun er ikke vissen innerst inne. Hun rev oss fra hverandre to ganger men den kvelden i prestegården fikk hun plutselig en sjanse til for å gjøre oss lykkelige. Vi kommer aldri til å kunne være venner med henne eller takke henne. Men jeg tror virkelig at hun dypt inne i hjertet, - - dypt under alt det hun sier og oppførselen hennes, er glad."
"Det er faktisk mulig," mumlet Lucy, og så, husket hun plutselig sine egne opplevelser og sa: "Jo - - det er faktisk mulig."
Ungdommen fanget dem inn; Phaethons sang forkynte lidenskap som ble gjengjeldt, kjærlighet som var virkeliggjort. Men de var oppmerksomme på en enda dypere og mer mystisk kjærlighet enn det. Sangen døde bort; de hørte elven som førte vintersnøen ned mot Middelhavet.
