Selv om Welhaven fikk mye av sine tidlige inntrykk av klassisismen var han mer en romantisk dikter enn en klassisist. Måten diktene hans var oppbygd tydet på at han fortsatt hadde det ene benet over i klassisismen, men innlevelsen, kriteriene, innholdet og budskapene hans var klart romantiske; de mytologiske diktene hans, kjærlighetsdiktene til Camilla Collett og Ida Kjerulf, dikt om trær, kirkegårder, landskap og dikt som beskrev forskjellige årstider. De fleste romantikerne, også Wergeland, var liberale i dikterformen. Det var ikke Welhaven. Han trodde på fast rim og rytme og klarhet i diktningen. Det er også det som gjør Welhaven spesiell. Han var en skikkelig sta bergenser som stod på sitt, og skapte debatt i romantisk historie.

Dette særemnet har åpnet mange nye dører for meg. Jeg fikk muligheten til å utforske et menneskets liv og grave i dybden. En ting som jeg ikke har skrevet noe om i særemnet er hva slags person han egentlig var. At han var sta, skal ingen se bort i fra! Men da jeg leste brevene hans til Camilla i «Samlede Verker» (se kilder) klarte jeg å tyde hvor egoistisk, selvhøytidlig og innbilsk han egentlig var! Jeg kunne lese det i forhold til tonen og ordene han brukte. Dog kanskje det var vanlig den gangen ? Norges Dæmring tror jeg viser viktige sider av ham som person; dømmende og sta. Han dømte Wergeland ganske hardt, og han stod på for å få utslag i Norge-Danmark striden. Denne bergenseren var en viktig romantisk dikter i Norsk litteratur. Han har statuer og til og med et forlag nevnt etter seg. Hvis ikke Welhaven hadde levd under romantikk perioden, lurer på hvordan romantikken og Wergeland hadde vært da ?…

Og jeg håper jeg har gitt deg, som leser, et blikk mot hans romantiske retning i diktningen og hans retning mot Wergeland !