Fiskelykke ?

Fiske i Femundsmarka, kan være eventyrlig godt noen ganger, mens det andre ganger er helt ubefintlig. Sommaren 1999 ble ikke noe unntak i så måte. "Det var ömsom vin, ömsom bara vatten" - som disse rare svenskene uttrykker seg.
Men, er det vesentlig at man får fisk for å kunne minnes turen med glede, og se tilbake på den som vellykket?
Ja absolutt, sier kanskje en del, som har fisket som eneste drivkraft for å bruke forholdsvis mye energi på vandring i løpet av noen få konsentrerte villmarksdager, noen få ganger i året.
Ikke heller jeg skal stikke under stol med det faktum at det er de dagene når de fine fiskene fikk bite i gresset som man minnes best, og med aller størst velbehag. Allikevel har jeg ingen vanskligheter med å nyte også de dager da jeg gått tomhendt fra fisketuren.

Bortsett fra følelsen av lykke man opplever ved å "nedlegge" et fint eksemplar av en fisk - som helst har fettfinne - så spiller byttet også en ikke helt ubetydlig rolle for trivsomheten rundt leirilden når dagen er omme. Det blir liksom ikke helt det samme å "kose" seg med en kjeks eller et knekkebrød som med en velvokst ørret på pinne over glora. Den smaker jo så mye bedre, og i tillegg så bidrar den i høyeste grad til den sosiale trivseln.

Til skilnad mot Frionors fiskpinner som vi henter i frysedisken på ICA, så inngår det her som en naturlig del også å redegjøre for hvordan maten ble skaffet til veie - gjerne mer enn en gang, og så detaljert som mulig. Den mest asosiale fluefisker blir med ett til den rene entertainer når han etter noen timer av isolasjon på en perifer odde fått noe å legge ut om ved samling rundt bålet.




Ikke noe vondt om fluefiskere, men det er utvilsomt de som trenger størst radius med egen plass ved strandbredden, og ved ingen annen form for fiske virker fiskeren å være i så stort behov av uforstyrret konsentrasjon og skarp årvåkenhet som akkurat ved tørrfluefiske. Dermed får han gjerne også - ufortjent? - ry om seg som en litt mutt særing og enstøing.

Personligen - som entusiastisk fritidsfisker - er jeg utrolig glad og lykkelig de ganger fiskelykken virkelig står meg bi. Dette er en gradvis lykkefølelse som øker proporsjonalt med vekten på fisken. Eventuellt kan mange små veie opp noe for de store man aldrig fikk, bare for at man da tross alt har noe betydelig godere å spise isteden for kjeks og knekkebrød, samt at man samtidelig får noe koselig å pussle med ved ilden.

Men til og fra kommer de dager når vannet ikke er
noe annet enn et vann, tilsynelatende øde og døtt, nærmest sterilt og kjemisk rent for levende skapninger. Da er det greit å ha øyner og sinn med evner til å sette pris på andre verdier isteden. Verdier som lett blir oversett ved siden av et altoverskyggende enten dårlig eller godt fiske.
Godt fiske, er som alt annet, en relativ foreteelse. Mens jeg selv legger lista omtrent ved en drøy handfull fisker over halvkilon etter en uke i marka, trengs det dobbelt opp for andre, for at de ikke skal uttrykke missnøye.







Jakt, fangst og fiske har i uminnelige tider vært livsviktige ingredienser i vår arts hverdag, og ligger nedarvet i våre gener som en livsoppeholdende instinkt. Jeg antar det er derfor det gir oss et kjempemessig lykkerus når endelig gromfisken ligger der og spreller på bar bakke - døende. Derfor kjenner vi etterpå også stor tilfredstillelse når vi kan sitte rundt leirilden - etter endt verv med heldig utfall - som den beviseligen vellykkede forsørger man tydligvis er, og la skravla gå om hvordan man etter en segdragen og jevn kamp til slutt ble byttets overmann.
Av samme grunn sitter jeg selv akkurat i denne stund og filosoferer i temaet, og lar dere få ta del av mine "sanninger".
En sanning, uten behov for noen større modifikasjoner, er at det er med fiske som det er med sex; når vi ikke gjør det, så liker vi å tenke på det, snakke om det og se det.
Sån er det med våre drifter, fiske og sex; det beste vi vet. I hvilken innbyrdes rekkefølge, lar jeg være usagdt.

En tilbakeblikk på sommerens fiske i Femundsmarka, gir som jeg sa innledningsvis; ömsom vin ömsom vatten. Og til å begynne med - i løpet av en ukes rundtur med kano - var det i hvert fall ikke noe annet enn vatten.
Etter at vi 16:15 lørdagen den 26. juni fått kanoene på vann ved gården til Per-Roger Wiberg i Käringsjön, skulle det fortsatt ta ca 41 timer før vi endelig så turens første fisk. Heldig førstemann og vinner av kappløpet ble Sven Stenhammer. Uheldig taper ble først og fremst en harr på 0,4 kg som lot seg lure av Svens markmete utenfor den norske Revabuen.
Før dette hadde vi prøvt fisket ved Kläppnäset i Rogen, hvor vi ble liggendes nærmest værfast en dag lenger enn tenkt. Vi kamperte på en av de meget få "offisielle" leirplasser rundt Rogen hvor det er tillatt å gjøre opp ild. Når vi våknet opp om søndagen var det til en vindstyrke og sjø som ikke inviterte nybegynnere som oss til kanopadling. Vi ble bare nødt å bli hvor vi var, med håp om at vinden ville mojne utover kvelden, hvilket den til alt hell etter hvert også gjorde. Men først 01:00 natten til mandag hadde det stillnet av så pass at vi bare så vidt turte ta sjangsen på å legge ut kanoene på den opprørte Rogen. Når nå fisken endelig begynner å vise livstegn, var vi ikke nødbedt, uten hadde snart tatt spredt oppstilling på begge sider om Revabua. Metodene, og troen på hva som ville klare å lokke fisken best, var forskjellig fra mann til mann. Mens Sven Stenhammer, som nevnt la tilliten sin på markmete, mente Sven Oftedal at flue med kastedupp måtte være den rette tingen for dagen. Gunnar og jeg selv derimot, alternerte mellom forskjellige typer spinnere og sluker.
Noe kjempebett var det ingen av oss som fikk oppleve, men i hvert fall ikke dårligere enn at vi en par timer senere kunne spise smørstekt fisk til "brunch" utenfor svenskebua.
Sven Oftedal var den som gikk av med seiern om største fisk denne formiddagen, med en harr på 0,8 kg. I tillegg til denne praktharren hadde han også en fin matharr på 0,5 kg. Vektmessig totalt, gjorde ikke Sven Stenhammer det noe dårligere, med tre harrer på 0,5 kg. og to ganger 0,4 kg. Selv fikk jeg to på henholdvis 400 og 450 gram, og var absolutt ikke missfornøyd, spesiellt ikke da størsten viste seg å ha prikker, og jeg med dette ble den eneste som fikk ørret for dagen. Gunnar - dessverre - fikk nøye seg med å smake fisk av oss andre, da han til tross for iherdige forsøk ble uten selv.
Dette var moro, at vi etter så pass mange timers sammenlagdt fiskende endelig fikk oppleve litt fiskelykke. Naturopplevelser og fine vyer i all ære, men tross alt så fisker man jo med forhåpning om å få noe på kroken, det er jo akkurat dette som i disse sammenhang kan sies å repressentere den berømte prikken - over i'en.
Det er ikke uvanlig at en fisketur skjer over en weekend, og at man derfor mange ganger ikke har mer fisketid til rådighet enn de 41 timer det tok oss denne gangen før vi fikk kjenning med fisk. Er man da uheldig, kan man gå på mang en bomturer til ett og samme område. Dette får naturligvis til følge at man etter hvert går lei, og man vil etterhvert også betrakter området - eller vannet - som dårlig med hensyn til fiske. Attraksjonen til området vil mest sannsynlig minke betraktlig, og man ser seg heller ut nye steder å dra på fisketur til. Som et eksempel, kan jeg si at dette er akkurat hva som blitt fallet med meg selv når det gjelder Oslo Øst- og Nordmarka, hvor jeg fortsatt har tilgode å få noe annet enn abbor - bortsett fra noen ørret på størrelse med ansjos. Femundsmarka er intet unntak i så måte. Med min - til sammenligning - ringe erfaring, har jeg av mine hittil 25 dager i området haft godt fiske i seks dager, noenlunde fiske også i seks dager, og øvrige dager så å si ikke noe fiske i det hele tatt. Dvs. halvparten av dagene har jeg måtte spist kjeks og knekkebrød isteden for fisk ved kveldsstunden rundt leirilden. Vil da dette bety at jeg betrakter Femundsmarka og Rogenområdet som dårlig eller minde attraktivt for fiske? Nei, så absolutt ikke, jeg har tross alt sett noe av hva som finns i disse vann, og som man med litt hell før eller siden kan få på kroken. Det er bare det at det kan ta litt tid, kanske flere år hvis man er uheldig med tidspunktene for fisketurene. Men slik er det de fleste plasser, og det er akkurat i dette henseende at Femundsmarka i følge min egen synsing skiller seg ut blandt områder, ved at jeg virkelig kan nyte turen, uansett hvordan det går med fisket. Det er så mye å se og oppleve. Bare morenene og blokkmarken med kraggfurer og tørrgadder gjør turen verdt. Med alle tjønner, håer og glitrende vann som ligger spredt i dette utemmede ville ulendet, kan jeg ikke tenke meg et vakrere og mer fascinerende landskap. Når fisken ikke biter, er det en nytelse å legge fra seg stanga, sette seg på en stein og bare koble ur - trekke ut kontakten og bare la seg falle inn i, og oppfanges av all den opprinnelighet og tidsløshet, skønnhet og urkraft som Femundsmarkas karga landskap representerer. Fjell og vidder, skog og myr har vi over hele den scandinaviske halvøya, så det holder. Men Femundsmarka og Rogenområdet, det finnes kun ett sted, så ta tillfellet i akt - og åpne opp øynene de ganger når fisken ikke biter på kroken din.
Det kommer en dag når du sitter der gammel og skrøplig, og tenker tilbake på hva du vært med om, og hva livet gitt deg. De store spørsmålen kommer til å melde seg, og du kommer til å se deg selv i forhold til litt større - universiale - vesentligheter. Er du religiøs, så kanske det handler om skapelse, hvis ikke, så kan du tenke tilbake på Femundsmarka som det nærmeste du kommer opprinneligheten - vetenskaplig betraktet - ettersom morener og blokkmark ligger der idag stort sett som det gjorde etter at den siste innlandsisen trakk seg tilbake, for omtrent 9000 år siden.
Vel, dette var muligens å betrakte som en aldrig så liten digresjon fra temaet; fiske. Men, som jeg synes er viktig å vite, når det gjelder min egen syn på mine turer jeg gjordt, og mine fremtidige i Femundsmarka. Det er rett og slett så mye mer ved en tur, enn bra eller dårlig fiske, og derfor kommer jeg også alltid til å vende tilbake til Femundsmarka - uansett om det finnes fisk eller ikke.

En usedvanlig lang mandag har gått til vårt minne etter kanoturen sommaren 1999. Den startet - ikke uventet - etter kl. 24:00 søndag 27.juni, men først etter at vi allerede hatt en hel dag med fiske, utflykter og aktiviteter på Kläppnäset i Rogen. Jeg har allerede fortalt om hendelsesforløpet fra 01:00 når vi la ut kanoene på en opprørt Rogen og padlet opp til Reva hvor vi krønte dagen med en fornemlig fiskfrukost. Imellom padlinga og frukosten hadde vi en - egentlig alt for kort - liten hvil i den svenske Revabua. Når Sven Stenhammer - med meg selv tett i helene - ramlet ut av svenskebua sju om morgenen, hadde vi ikke sovet mer enn toppen to timer. Normalt ville man vært trøtt som "ei strømpe". Nå derimot - på fisketur i nye lovende vann - blir man som et barn i en leketøyforretning, og kan fortrenge søvnbehovet i flere døgn på rad. Følgelig, var det ikke heller nå med noen større plager vi kravlet ut og så ann den nye - noe regnmettede - dagen ved Revas utløp i Rogen.
Etter fisket, og den tid det tar å sløye, lage til og spise de delikate kroppene, var vi ganske snart å finne i kanoene - padlendes opp gjennom en nesten ubefintlig motstrøm i Reva. Nivåforskjellen mellom Revsjøen og Rogen er om jeg ikke minnes feil ikke mer enn en meter. Der hvor Reva er som smalest, passerer vi under reingjerdet, og kommer inn i en passage av Reva som nærmest likner en smal å. Her er fantastisk naturskønt, och det finnes et flertall glissent bevokste og lavdekte odder som frister til å slå leir på. Vi har imidlertid spikret vårt sluttmål for dagen, og padler derfor videre gjennom dette, som jeg i ettertid tenkt tilbake på som noe av det interessanteste, med tanke på kommende turer. Ikke bare var det utrolig vakkert, men som på kommando fikk både Sven Stenhammer og jeg - samtidig - tungt på våre respektive sluker som vi større delen av vår ferd lot henge etter kanoene. Gunnar og Sven padlet noe sånt som 30 m skrått bak oss, og jeg rakk ikke mer enn å gjøre dem oppmerksom på at jeg hadde fisk på kroken før det også ble besynnerlig tungt i stanga til Sven. Dissse to harrer som vi begge klarte å berge, veide begge to 0,6 kg og ble for Svens del tatt på en 6 grams kobber Droppen med røde prikker, og for min egen del med en tilsvarende på 4 gram. Det er de hittil første og eneste fisker vi noen gang tatt fra kano. Ikke det at vi har så mange timer i kano å komme med, men vi har tross alt prøvt en del ganger. I mine hjemmelige jaktmarker, Ytterån i Jämtland, er det bortimot sikker fangst ved "dragrodd", dvs. å dorge. oftest kommer jeg ikke lenger enn 200 m før en harr smeller på. Ved forsøk etter kano har dette vist seg være betydlig mindre effektivt, mest sannsynlig for att man padler for fort, antar jeg, eller, ...?





Vi rakk bare så vidt få i oss maten før et temlig iholdende regn satte i. Skydekket var jevngrått, og med kun mindre avbrudd vedvarte den våte værleken til et stykke utover kveldningen. Det er rart hva lite søvn en trenger i felten sammenlignet med når en er hjemme i triviell hverdagslig aktivitet. Når Sven Stenhammer - med meg selv tett i helene - ramlet ut av svenskebua sju om morgenen, hadde vi ikke sovet mer enn toppen to timer. Normalt ville man vært trøtt som "ei strømpe". Nå derimot - på fisketur i nye lovende vann - blir man som et barn i en leketøyforretning, og kan fortrenge søvnbehovet i flere døgn på rad. Således/følgelig

äö

Mandag 28/6 09:00-12:00 Straks innen Revas utløp i Rogen.
Markmete med dupp: 3 harr fra 0,4 til 550 gram.
4 grams kobber Vibrax: Harr 0,4 kg og ørret 450 gram.
Flue med kastedupp: Harr 0,5 og 0,8 kg.

Mandag 28/6 14:00 I Reva fra kano.
4 grams kobber Droppen m/røde prikker: Harr 0,6 kg.
6 grams kobber Droppen m/røde prikker: Harr 0,6 kg.

Mandag 28/6 22:00 Øvre store Styggsjøen.
7 grams silver/svart Lillauren: Aborr 0,5 kg. og harr 650 gram.

Tirsdag 29/6 11:00 Øvre lille Styggsjøen.
7 grams silver/rød Spesial: Aborr ca 0,5 kg.
Tirsdag 29/6 21:30 Navnløshåen.
12 grams silver/rød Lillauren: Harr 1,7 kg !!!
7 grams kobber/rød Spesial: Harr 0,9 kg og abbor 0,8 kg.

Onsdag 30/6 11:30 Navnløshåen.
7 grams kobber/rød Spesial: Harr 450 gram og abbor 825 gram.

Onsdag 30/6 21:30 Navnløshåen.
Stor kobberspinner (ukjent vekt/merke): Aborr 0,8 kg ørret 1,0 kg og harr 1,1 kg.
7 grams kobber/rød Spesial: Røye 0,7 kg og ørret 0,9 kg.

Bortsett fra en gjedde på 1,5 kg i en liten tjønn oppe ved Våndåhåen var dette de største. Men observere, vi var 4 mann som tilsammens dro opp disse fine fiskene.



Tilbakeblikk - noen av fiskene i 1999.


Joda, det går å fiske etter kano. 0,6 prikk.
Kan det bli så mye vakrere enn dette?

Jo, minsann, også Styggfisk' har fin fisk; 650 gr.

Her kommer den!

1,6 kg fisk av fineste merke.

Sven Stenhammers kjempeharr på 1700 gram.

Gunnar med ørret på akkurat kilon, og en harr på 1,1 kg.

800 gram, min - til da - største aborr.

Når får jeg to så fine fisker i løpet av 20 minuter neste gang?

Sven ! Hva har du på kroken? -"Bare" en harr på 1700 gram.

Her, har noen av våre gromfisker fått bite i gresset.

Fjorårets 1,1 kg står seg. Denne veide ikke mer enn 0,9.

0,9 kg

0,7 kg

Ørret og røye i panna. Jeg lover det smakte.











copyright © 1998 Anders Gilljam