Snart for mye fisk! Søndag inviterte Tørberget Jakt- og Fiskeforening til gratis fiske i Høljedalen i Trysil. - Snart har vi for mye fisk her, sier leder Leif Nordnes. Han vil gjøre området mer kjent for hedmarkingene. Siden 1990 har Tørberget Jakt- og Fiskeforening gjennomført en rekke kalkings- og kultiveringsprosjekter for å bedre fiskens levekår i Høljedalen, vest for Rysjølia i Trysil. I Høljedalen er det en rekke mindre fiskevann ... Les mer Høljedalen, ... -Søndagsmyra i de store Trysilskogene; står for meg som et minnesbilde for evig, hvor utrolig fint og idylisk det kan være, når en bare kommer seg ut, til de rette stedene ... Året var 1996, og det var siste helgen i august, at jeg fikk stifte bekjentskap med Trysils dype skoger for første gang. Det var i disse tider at jeg for alvor begynte å få skogsabstinenser, etter at jeg og familien flyttet fra Jæmtland, der vi bott i fem år fra 1990. Hemma i Ytterån der jeg er oppvokst har jeg vært bortskjemt med fiskemuligheter. Det er vel ikke mer enn 20 m. til elva fra førstutrappa hos far og mor, og storskogen står tett i hele Jæmtland, med store sjøer, elver og vann hvor enn man befinner seg. Når lysten fallt på, var det bare å gå i båten, ro ut og slenge ut fiskelina, eller kanskje å legge ut oteren. Fikk man noe, så var det bra, og man kunne røke fisk når man kom hjem ut på kvelden. Fikk man ikke noe, så hadde man allikevel hatt en fin tur, kanskje med landgång på noen holme der svartkjelen fikk komme til bruk. Jeg savnet alt dette, noe inderlig, etter at vi flyttet tilbake til Oslo, og kom ganske snart til innsikt om at; skal dette fungere, så må jeg finne erstatting for den skog og de vann jeg flyttet fra hjemme i Jæmtland. Heldigvis, så begynner jeg å jobbe sammen med Sven Stenhammer, som har familie og aner fra Stor-Svea (vil jeg minnes det heter). En liten uanseelig "bondhåla" i Trysilskogene.Her har hans far gått på fiske fra barnsben, og selv har han også fartet rundt en del i skogene, selv om det blitt mindre alt ettersom musikken, kone, barn og familieliv tatt alt mer og mer utrymme i hans liv. Jeg hadde nok selv funnet veien ut i skogen, en eller annen plass, uten Sven. Men med hans hjelp og selskap gikk det så mye lettere. Han var jo kjent i disse traktene, og vi kunne dra ut til de riktige stedene med en gang, uten prøv og feil på forhånd. Høljedalen, er vel å betrakte som den nordligste utposten av de så kalte Finnskogene. De omnevnes da også i bøker av bl.a. Dagfinn Grønoset, både angående gamle finngubber som gikk her på fiske, samt også angående gamle tiders forkjøring med hest. Det er granskog så langt øyet rekker, åt alle hold og kanter, og vilt og vakkert så det forslår. Vilt er det også angående dyrelivet, og minst tre av de fire store rovdyra er å finne i området. Vi lurte litt på dette angående spesiellt bjørn, når vi krøp inn i teltet om natta, da vi var klar over at de sannsynligvis fantes ikka langt unna. Vel, urolig var vi vel ikke, men tanken på en stor bamse var der allikevel. Heldigvis - kanskje - så visste vi ikke når vi lå der hvor nære de var, og hvor mange de var. Etter hjemkomst fikk vi vite at det var fem radiomerkede bjørner i området. Og som om ikke dette skulle være nok, så ble en hund tatt av ulv noen få kilometer fra der vi uvitende lå og sov som best. Ikke nok med det, men på en gård noen få kilometer unna ble en sau offer for gaupa samme natta. Spørs om vi hadde turt å slå opp teltet denne helga, om vi på forhånd visst hva som ruslet rundt i de samme skogene? Vel, det er slikt som dette som setter spiss på en skogstur - som salt på maten omtrent. Håper dem bare får fortsette å luske rundt der ute, både bjørnen, ulven og gaupa, i Trysils store bortgjemte skoger. Det må da være plass nok, både til dem og oss. Når vi på andre dagen tok turen rundt sjøen, så vi da også klomerker i trerne som vi oppmerksommet og reagerte på. De var i høyde nærmere to meter over marken, og framviste tydlige slitemerker i barken etter store og vasse bjørneklør. Litt guffent, men samtidig også spennende. Vandringa rundt Høljesjøen ga fine naturopplevelser - vi fikk også se bæverhydda - men de mange timene med gåing ga null utbytte når det gjaldt fiske. Vi slengte tappert både med sluk og spinnere samt att vi prøvde markfiske i innløpsåa. Ikke et napp på hele dagen, før vi etter mange timer kom tilbake til utgamgspunktet. Da var det kveld, og i det nærmest mørkt, og etterhvert bekksvart i storskogen, og Sven hadde gitt seg med fisket, og holdt som best på med å få fyr på leirilden. Da! Akkurat da, da begynte dem å hogge - ørreten. Jeg sto i snart bekkmørker og slengte en spinner på skjønn ut i den svarte blanke sjøen. Og hogg gjorde dem, på nesten hvert eneste kast. Jeg fikk ikke opp alle som bet på, men hadde snart et fint lite ørretknippe å bære hjem til leirplassen. Jeg kunne nok fått mange fler, men avsluttet etter en drøy halvtime, både for at jeg da hadde mer enn nok fisk, samt at det begynte på å bli besværlig å bevege seg i den nattsvarte skogen - (der bamsen lurer bak en hver granlegg). Sven ble nok både overrasket og litt imponert over fangsten min, men ikke mer enn at vi heller fortsatte kvelden med noen skarpe i koppen framfor kaffebålet, istedenfor å utfordre ørreten ytterligere den natta. Vi hadde jo allikevel mer fisk enn vi kunne sette til livs som kveldsmat. De har forresten vist seg å være veldig selektive - Trysilørreten, de biter ikke på hva som helst. I 96 fikk jeg alle på en 4-grams Droppen med svart skjold med lile prikker. I 98 fikk jeg alle på en litt større Droppen, 6-7 gram, silver med røde prikker mot blå skjold. Trond, svogern min som var med den gangen, hadde ingen slik spinner, og fikk bare to, mens jeg fikk elleve. Han prøvde hva han hadde av blått i slukesken, men uten hell. For å prøve å jevne ut fangststatistikken litt, fikk han overta fiskeplassen min, mens jeg fortsatte fisket fra hans plass. Resultetet ble bare at jeg fortsatte å ta fisk, mens han ikke fikk noe i det hele tatt. Så bytta vi tilbake, til våre opprinnelige fiskeplasser igjen, og det fortsatte som tidligere - jeg håvet inn den ene ørreten etter den andre, mens Trond fikk null. Vel, helt null ble det da ikke for Trond. Han fikk da eb par Trysil-ørret, også han. Da er det vel bare å konstatere da, at det ikke bare er på flua at ørreten kan være selektiv og vanskelig, uten i like høy grad på spinnere og sluk. Trysilskogene har uten tvil mye fint å by på, og akkurat denne plassen, Høljedalen, er en alldeles fortreffelig bra plass å begynne på, hvis man i utgangspunkt ikke er kjent med trakten. Det er lettillgjengelig, i så måte at du kan kjøre bil helt inn. (Men du må ha nykkel til bomveiene). Det går skogsveier helt fram til alle de små sjøene. I tillegg til Høljessjøen - der vi fisket mest, og Søndagsmyrdammen, finnes også minst enda et lite vann, (som jeg ikke husker navnet på akkurat nå). I tillegg også bekker og åer, der man kanskje helst går med en "langbambus" og senker markklysa si ned i trollsk svart vann, i ly av en gammel skjeggvokst gran. Vannene blir pleiet og stelt av den lokale fiskeforeningen, og har alle en god bestand av fin matørret opp til rundt halvkiloet. Større finnes sikkert, men de har holdt seg unna de ganger jeg vært der. Det finns også brakker og buer å leie til en rimelig penge, hvis bjørner og ulver gjør at telting ikke frister. Informasjon, nykkel til bomveier og fiskekort får du bl.a. på Statoil-stasjonen som ligger ca. 2 mil fra Nybergsund, rettning Elverum, eller ta kantakt med Tørberget Jakt- og Fiskeforening ved leder Leif Nordnes. -Var det hit vi skulle, ..? -Sven har sprillans nytt telt, og må vende og vride på materialet en del ganger før det etter hvert kommer opp som det skall. Leiren vår, blir i en tett men småvokst skogdunge på sørsida av sjøen, etter at vi konstatert at gode leirplasser, ikke er akkurat lette å finne i området. -Det var en særdeles fin sensommerkveld, når vi ankom Høljedalen, og sjøen, og alt ser ut til å ligge til rette for fiske og villmarksliv på det aller beste, ... -Etter at telt og leir er rigget, og magen fått sitt i form av medhavd grillmat og en par pils, søker vi oss ned til det blankstille vannet, og i ly av busker og kratt presenterer vi forventensfullt våre blenkende lurekroker for de intet vondt anende fiskene, ... -Sven, går for den samme strategien som meg selv; å komme seg inpå fisken i ly av grøntfor og buskasje, ... og der! før tusan, sitter'n minsann, og tungt er det - se på stanga! som den krummer seg som en vek vidjekvist. Her er det stort på! Ikke tvil om det, ... Å fytte katta hva spennende, ..., hva veier han, ... to kilo, eller tre, eller, ..? -Ja, fisk på land ble det etterhvert - etter et basketak uten like der i strandkanten - kanskje fisken ikke var helt av de dimensjoner en først hadde trodd, men fin fisk var det vel, allikevel, eller, ..? -Nåvel, det ble jo noen fler fisker før kvelden var omme. Og gjett om de smakte, smørstekte med nyplukka sopp fra en nærbeliggende glenne i den ellers nokså tettvokste storskogen. Sven hevdet det var null risiko med soppen, så jeg tok sjangsen, på en par små biter sammen med fisken, ... og hmmm hva det smakte, ... Og lever, det gjør jeg jo fortsatt, til tross for soppen til Sven. -Klokka er ikke stort når vi våkner av råkulda, og morgentåka henger fortsatt klam over sjøen. Eneste mulighet å våkne opp og komme i form, er å strø skikkelig godt med kaffe ned i svartkjelen. Dette blir svart og varmt og godt det!!! 5 minutter før, hadde jeg en kjempeopplevelse, når en heger kom seilendes på utspendte vinger gjennom gråtåka opp langs sjøen. Den "trumpetet" før den gjord entre, og den voldsomme lyden, i kontrast til stillheten ellers, sammen med det visuelle inntrykket når den kom seilendes på breie vinger gjennom tåka, gjorde at jeg følte meg hensatt til en fjern urtid, noe som var en gang, ... - det gikk rysninger gjennom kroppen, og det var ikke mye mer enn en sulten T-Rex som manglet for å gjøre urtidsinntrykket komplett. -Med nævan full av pølser, som er bra turmat har jeg fått lært meg, av Lars Monsens mange, både underholdende og spennende, samt informative og uten tvil; rekomendative villmarksbøker. -Ja, akkurat denne dagen kan man i hvert fall la pølsene bli liggendes. Fine fisker minsann, opp til havkiloet, akkurat passe pannestørrelse. (Parantese: Ikke langt unna Høljedalen, finner vi svenskegrensa, og en elv som heter Ljøra. Jeg hadde lest fortellinger, av bl.a. Hans Lidman fra denne elva, og var selvsagdt nødt til å forære den et besøk. Fiskekort, var det bare så vidt jeg fikk kjøpt på tettstedet Ljørdalen, så pass tidlig i sessongen som midten av mai. Og fisk, det kunne dem garantere, de lokalkjente, at jeg i hvert fall, og absolutt ikke kom til å få. Nei minsann, to til tre uker til måtte jeg nok vente, i hvert fall. Vel, jeg hadde vært oppe tidlig, kjørt 25-30 mil, og sett på noen Statskoghytter som var til salgs i området, men blitt ferdig med disse tingene allerede i ett-tiden om ettermiddagen. Siden jeg - som av en tilfeldighet - hadde fiskestanga i skuffen på min gamle gule Volvo 745'a, var det da bare å søke seg fortest mulig fram til ukjente, men deler av elva der hvor en kunne tro det var muligheter for fisk å stå, og som forhåpningsvis kunne være litt sulten på blanke lurerier, selv med sine for tiden smeltevannskalde og trege fiskekropper. Jeg lager ikke noen stor sak av dette, men kan i hvert fall fortelle at jeg begynte fisket der hvor elva Drevja rinner inn i Ljøra. Og forflyttet meg deretter nedover elva, med en par stopper, til jeg nedstrøms kom inn akkurat på grensen til Sverige. Ikke noe stort fiske nei, så pass tidlig, men jeg fikk etterhvert i alle fall kjenning med fisk, og landet også en par småtasser, som fått kroken litt for styggt i kjeften til å kunne settes tilbake. De tok på sluk; Sølvkroken Spesial 4-7 gram, og svart med gule prikker gikk aller best. Vel, jeg fikk se elva som jeg lest om. Og jeg fikk oppleve den. Det var jo det som var hovedsaken. Og jeg fikk jo til og med fisk, ikke de helt store, men ørret, og til tross for at de lokalkjente forhåndsdømt fisket mitt som håpløst. Jeg er dermed helst bare fornøyd jeg; - Ljøra, er en elv som kan være verdt å prøve flere ganger, men sannsynligvis helst litt senere ut om sommeren, når insektslivet og vakinga kommet seg bedre igang. -Ved Drevjas utløp i Ljøra. Med bunnmark på kroken og kaffe i hånd'a. -Her er det svensk mark på høger sida, og norsk mark til venstre. Grensen går akkurat ned gjennom elva, og den vite dingsen lenger ned, er en skylt på riksveien mellom Nybergsund i Norge og Fulunæs i Sverige. -En gammel og grå lada ved Ljøra, og en gammeldags hesjeroa - med hø! Det er det ikke hver dag man ser. Slike litt fordoms miljøer er bare så koselige å få oppleve, når det er på riktig, og ikke på museum på Bygdøy i Oslo. -Her, akkurat i grensesvingen, tok dem best; småørreten. Og så utrolig fint som det var her! Obervera gjerne hvor heldig jeg var med lyset på dette bildet; skygge på de nærme trærne, og intensiv ettermiddagssol rakt over elva. -I samme grensesvingen av elva som foregående bilde, på odden, på norsk side. En skikkelig fin sandstrand, og se de furuene, det ser ut til at det er like før de kommer gåendes, ... -Vel, store var dem jo ikke akkurat. Men, det var denne sommerens første ørreter. Og da blir man glad for dem uansett, og det uansett størrelse. Parantese Ljøra Slutt). Tilbake til Høljesjøn! Men to år senere, - 1998. -Tilbake til Høljesjøn! Men nå er det månedsskiftet august/sptember 1998 - to år etter turen til Høljesjøn 1996. Her ser vi oppover Høljesjøns nordside. For to år siden, i 96, fikk jeg de fleste fiskene på den andre siden av sjøen, når vi fisket i ly av den mørke storskogen. Men denne gangen - to år senere, i 98 - var det akkurat her, utenfor myrkantene at ørreten tok som aller best. -Et fint knippe ørret fra de store Trysilskogene! -Trond, svogern min, skjønner ikke hvorfor jeg får mer fisk enn han. Vel, kommer man med vite seilerstøvler ut i Trysils dype skoger, da får man fan i meg skylde seg selv. -Søndagsmyra. -Søndagsmyra, atter en gang, bare for at det er så utrolig vakkert. Beste fiskehilsener, fra Trysils dype skoger Anders