Femundsmarka 20-29 juni 2003.

Fra Haugen til Røsanden - via Kratlvola rundt Joda, det ble minsann Femundsmarka i år også. Skulle bare mangle. Det går jo ikke ann å bryte den fine rekka fra 97, med minst en tur i året. Mine vanlige følgesvenner derimot, var alle forhindret, og det ble dermed første gang siden 97 at ingen av de andre tre, Oftedal, Bentzen eller Stenhammer var å se i Femundsmarka. Vel, dem ble spurt og hadde muligheten, men valgte å prioritere trivialiteter som f.eks. jobb, barn og familie isteden. Så da får dem bare skylde seg sjøl. Selskap, ble det nå allikevel på årets tur. Jörgen Nilsson er navnet på en særdeles fjellvant og ihuga vandrer og fluefisker fra Karlskoga i Sverige. Jeg traff han første gang ved Storfisktjønna i 98. Deretter har vi setts flere ganger i Femundsmarka, og begynte etterhvert snakke om å ta en tur tilsammens en gang. Så sagdt, så gjordt. Siden fjolårets tur gikk på nordsida, hadde jeg i år et ønske om å gå på sørsida, (om Røa). Omveksling fryder, og så gjør det jo inget å bli kjent med nye jaktmarker. Det er jo noe av charmen med Femundsmarka, at det kan være mange forskjellige typer opplevelser, fra rent fjellfiske rundt det alpine Svukumassivet, til utpregla markafiske i fremst små skogtjønner i det lavere beliggende området nord for Røa. Ønske nr.1 for 2003, var å få oppleve det steinete "Kratl-land", som Terje Mathisen skriver om i boka si. Jo Larsa, som brant inne i fiskerbua si ved Kløfthåen høsten 1916, og som er å betrakte som "Femunds-legende" nr. 2, etter Stor-Hans, fartet også mye i dette ulendte og bortgjemte hjørne av det som idag har status som nasjonalpark. Bl.a. så var det jo ved Store Vondsjøen han hadde sitt beryktede og sagnomsuste oppgjør med binna og unge som - hvis det vært noe tvil før - gjorde han til storviltjeger av rang for både samtida og oss etterkommende. Vel, det viste seg å være både vilt og vakkert, og jeg skjønner både Jo Larsa og Terje Mathisen. Men å komme seg inn i området, og tilbake, er forholdsvis langt, i særdeles vanskelig terreng, og for ikke å slite seg totalt ut, deltes vandringa opp i passe dagsetapper på ca 6 km, noen gang lenger og noen gang kortere. Hadde det bare vært opp til Jörgen, hadde han vel tatt hele turen i et sveip, så uforskammet ung og veltrent som han er - etter fysisk træning, Vasalopp og fjellvandringer på 20-30 mil osv. En gubbe som meg derimot, kjenner sine begrensninger, og syns at det er greit å ha litt energi igjen til fiske og leirkos om kvelden, etter at man er ferdig med vandringa om dagen. Vel, du er hermed invitert, så varsågod å bli med på vandringa, ... Anders

-Jörgen, klar for vandring. Fæmund II har akkurat satt oss av på brygga ved Haugen, og fortsatt sin ferd mot Røa og Synnervika, mens vi sett over pakkningene og gjordt oss klare for vår vandring på første dagsetappe.

-Undertegnede luter seg mot en storsten - opp lia fra Haugen - og konstaterer at nå begynner det sannelig å ligne på Femundsmarka; sten, reinlav og glissen furuskog.

-Stien fra Haugen mot Røvoltjønnan er lettvandret og fin, med bare en ubetydlig stigning opp gjennom den lyse furuskogen. Her, og ellers i Femundsmarka, kjenner man seg alltid velkommen og trygg. Det er som om naturen - så lys, luftig, åpen og innbydende - åpner opp sine armer, og bare ønsker deg; "velkommen" og "god tur", eller; "varsågod og ligg", når du blir trøtt. - Femundsmarka; "den vennlige skogen" - fint å være her igjen!

-Den gamle typen av informasjonsskilt, som forteller at du nå trår inn i nasjonalparken, står fortsatt igjen noen steder.

-Halvveis mellom Haugen og Røvolltjønnan tynnes furuskogen, og åpner seg opp i et slettlandskap som nærmest minner om en afrikansk savanne. Giraffene er det eneste som mangler. Dette er forresten noe som er et typisk særtrekk i Femundsmarkas egenart; ved siden av at giraffene mangler, at det ofte er furua som danner skoggrense, og ikke bjørken. Og ved enden av savannen ser man Killiman..., unnskyld, Svukumassivet, som reiser sine 1416 meter over havet, men akkurat denne dagen gjemmer "han" de tre toppene sine i de etterhvert alt mer "blå"-tunge og faretruende skydekket.

-Snart framme ved Røvoltjønnan. I bakgrunnen; Skedbrofjellets to-toppede karakteristiske massiv. På den lange landtungen som kan sees bak Jörgen i Øvre Røvolltjønna, var det et flertall telt - den rene campingen - og vi begynte å bli redde for ikke å få plass ved Abbortjønna, som var vårt mål for dagen. Varken vi, eller andre vi snakket med, hadde forøvrig aldrig sett så mye folk i marka så tidlig som i år. Det er 20. juni, og omtrent fullt ved Røvolltjønnan. Dagen etterpå, kommer vi til å møtes av det samme når vi entrer Grøtådalen - det er nærmest tjukt av fiskere i de nedre delene av Krokethåen. To fiskere som vi slår følge med på veien fra Korstjønna ned til Krokethåen, mener det må være Internet som er skylden til at det blitt så mange folk i Femundsmarka. Gjett om jeg føler meg høy i hatten. Vel, Jörgen kan ikke holde kjeft, og jeg får dermed alvorlig grunn til å begynne å tenke over om det egentlig er så smart dette med en hjemmeside, som prøver å presenterer området så positivt som mulig, ...?

-Vel, vi fant en fin plass til slutt, og fikk dessuten hele tjønna nærmest for oss selv. Dette imidlertid først etter at vi skilt lag, og mens Jörgen løpte opp østsida av nedre Abbortjønna - der han etterhvert også fant en plass i ly for den verste vestanvinden - gikk jeg selv en befaringsrunda ned langs Skogtjønnas søndre strandbredd.

-Utsynet vårt fra leiren; rett over nedre Abbortjønna, med store Svuku som storslagen fond. Svukuens nordside har en del snøflekker, men ikke på langt nær så mye som den pleier å ha i St.Hans-tider.

-Jörgen har overlistet en av Abbortjønnas røyer. Takk vare Jörgen fikk vi smakt røye både til kvelds og til frukost, men de var ellers ikke direkte lettlurt, og selv var jeg mest bare uheldig når jeg noen få ganger var i skikkelig nærkontakt med både stort og smått. Kan det være de har sett krok før? så mye folk som her var, eller var det montro det sure været de ikke likte? Vel, fisken fins der, uten tvil!

-Fisk, eller ikke fisk; en stor fet korv er uansett alltid god mat på tur.

-På vandring fra Abbortjønna mot Krokethåen gikk vi via Skogtjønna mot Korstjønna og passerte et flertall mindre tjønner underveis. Her syns Sylfjellet til høyre, og Kratlvola som reser seg opp til venstre. Noen av småtjønnene hyser nok fisk, siden vi så noen spredte vak her og der, men det så ut som, og vi velger å tru det ikke var annet enn smått. Det må heller bli opp til andre å bli overrasket over noe annet, (hvilket jeg forresten allerede hørt fra andre som prøvt fiske i disse småpølene).

-To svette vandrere nærmer seg Korstjønna ...

-Ved Korstjønna. Også her - likt så mange andre plasser i marka - finner man rester etter tidligere tiders aktiviteter og bruk av marka. Korstjønna, der vi tok en par timers rast, for hvile og litt prøvende fiske, virket ellers å kunne være et ikke helt uinteressant vann til å utforske litt nærmere en annen gang. Det var faktisk "pang på røbetan" ganske omgående når Jörgen valgte å væte en sluk mens jeg selv fortsatt sto med kjeften full av knekkebrød og morrpølse.

-Grøtåas innløp i Krokethåen. Her er det fint minsann! - selv om vi akkurat her aldrig fått annet enn ørret opp til passe "stekestørrelse".

-En "fika" må man ha, før kveldsturen opp langs Grøtåa, ...

-Fra leiren ser vi småørreten vake i Grøtåa, og et Svukumassiv som her kommet oss betydlig nærmere enn når vandringa startet om formiddagen. Her er jeg hjemme, minsann! Enda jeg ikke vært her mer enn to ganger tidligere, og det er fem år siden sist. Men det er noen få plasser i Femundsmarka der jeg får denne; en slags "hjemme"-opplevelse - som om det er soffakroken hjemme i stua jeg kommer til - og dette er så absolutt en av dem. Hmmm, jeg koser meg mens jeg er her, og lengter hit når jeg ikke er her. Fy tusan så fint det er her!

-Det er kveld, og Grøtåa ligger blank og stille - innbydende - og vi prøver fiskebettet oppover ...

-Utpå natten er vi også innom en par av tjønnene. Her; en interessant bekjentskap som virket å kunne hyse et visst "potensiale" ... - det var bastant kjenning på sluk, men dessverre ... ... har deretter fått vite at det i sommer blitt tatt ørret rundt kilo'n akkurat her på odden.

-Kaffetørsten tar oss, sent på natt, og svartkjelen får gjøre jobben sin.

-Morgenkvist over Grøtådalen. Vi er på hjemovervei etter en lang nattevandring, og den tidlige dagens første solstråler begynner så smått å få løst opp den klamme råtåkan som fortsatt henger delvis igjen over åa. Tenk; at få gå langs en så underskjønn villmarks-å som Grøtåa klokken fem om morgenen, etter en hel natt med fiske og opplevelser, og vite at det ikke kommer til å ringe i noe vekkerur klokken sju. Det er akkurat slik, jeg definerer ordet; "lykke".

-Tredje dagen, og vi fortsetter vår vandring opp langs Grøtåa, som her - nærmere sætra - blir betydlig smalere, og med merkbart mindre vannføring. Vi fisket ikke på vei oppover, men fra tidligere har jeg erfart at disse smalere og striere partiene kan gi et like så interessant, eller bedre fiske enn de breiere og mere stilleflytende partiene. Den gang, helst med mark. I år var det imidlertid uvanlig liten vannføring, og fisket var da også deretter. Skulle vel ha tatt fram markboksen - som etter at jeg skaffet fluefiskegrejer fått stå alt mer urørt fra år til år.

-Sætertjønna og Kratlvola i pent vær. Siden vi bestemt oss for å ta enda en natt ved Grøtåa, er vi på jakt etter et egnet sted til å slå opp teltene på. Og Mens Jørgen fortsetter opp langs åa, tar jeg selv en fin liten promenade langs Sætertjønna. Ved øvre enden av tjønna viker stien - og dermed jeg selv - av ned mot Grøtåa igjen, og der, mitt på stien ligger noe svart og firkanta. Jeg konstaterer fort at det er en lommebok, og at eieren sannsynligvis savner den, siden den innholder både bankkort, kredittkort, førerkort og kontanter mm. mm. Jeg fastslår også at det ikke skal bli nødvendig å levere den til politiet for å få sporet opp eieren, som ifølge et visitkort heter Mark Cabot og er fotograf med adresse i Drammensveien i Oslo, hvilket er omtrent et meget kort stenkast fra min egen arbeidsplass, i TietoEnator. Hmmm, litt av et sammentreff minsann, dette møtet ser jeg nærmest fram til, ... Her i marka har han ikke mye bruk for disse tingene, men jeg tenker på hjemresen hans, og håper han fikser det på noe vis, uten varken kort eller kontanter.

-Vi slår leir et lite stykke nedenfor vadestedet til Grøtådalssætra - ca. 1 meter fra stien! Plane yter å slå opp telten på, vokser ikke på trær, og i særdeleshet ikke i Femundsmarka.

-Sitter han nå ikke der igjen, Jörgen, og drikker kaffe!?. Vel, et skikkelig fint motlysbilde, det ble det i hvert fall.

-Været er uklanderlig ...

... denne kvelden, ...

... og Grøtådalen ved Svukuens fot ...

... viser seg fra sitt aller vakreste.

-Solnedgangen denne kvelden, blir også den en spektakulær opplevelse.

-Kratlvola speiler seg i Sætertjønna - og der, midt i bildet vaker en ørret ... Ja, dem fantes her, både i tjønnene og i åa, men hadde vel som regel behov av å få vokse på seg noe. Etter to innledene kvelder med forholdsvis mye vandring, følte jeg for å ta det helt med ro denne vakre sommerkvelden ved Grøtåa. Det er en drøm jeg hatt, og fortsatt har, at kunne få sitte en fin sommerkveld ved en stilleflytende fjellå som denne, langt ute i ødemarken, se fisk som vaker i blankstilla, og kaste på vak med tørrflua. Drømmen min ble virkelighet denne kvelden, på alle måter, unntatt de grove ørretene, som vanligvis fins der - i drømmene. Denne kvelden var dem tydligvis et annet sted, og som regel ble min nyinnkjøpte "Daddy Longleg" i største laget for ørretkjefter tilhørende fisk på høgst 2 hg. Jeg gikk senere over til haspel og små spinnere, og fikk etterhvert så mange småørret i både Grøtåa og i Setertjønna at jeg til slutt ble trøtt av å hekte dem av kroken. Men små ørret, må vel en dag bli til stor ørret, eller, ...?

Mysteriet med lommeboka, ... får sin oppløsning, ... Det møtet jeg begynt å se fram til i Oslo, med han fotografen som mistet lommeboka si, skjer fortere enn jeg kunnet forestillt meg. Etter at jeg traff en fisker ved Grøtåa (som forøvrig tatt flere grove ørreter mellom halv og helkiloen! i løpet av dagen) og annonnsert om mitt funn oppe ved Sætertjønna, tar det ikke mange timene før det kommer en engelsk, men norsktalende mann som oppsøker meg i mitt til da fruktløse fluefiske ved en av Grøtåas breiere og mere sakteflytende partier - og jeg lar dermed heller ordet gå til Mr. Mark Cabot: Hei Anders, Tusen takk for siste!! Jeg vil gjerne fortelle en liten histori fra min andre tur til Femund. Dene gang som siste som ekspedisjonsfotograf. Vi brukt seter i Grøtådalen som utgangspunkt for mange fine dagsturer nå i midten av Juni. Mine kamerater fisket selvfølgelig mens jeg trasket rundt å tok bilder av alt jeg kom over. En ettermiddag oppdaget jeg at lommeboken min var borte. Det enest å gjøre var å ta dagens tur om igjen. Et liten stykk nedenfor seter lå noen gutter i en lavå. De kunne fortelle om en svenske som var innom og spurt om de hadde mistet en lommebok. Lavå guttene fortalt at han svenske hadde satt opp telt ende en stykk nedøver elven. Jeg løpt videre og fant til slutt to flue fiskende svensker. Han ene kjent meg igjen med en gang å spurt om jeg var glad nå. Det matte jeg beskjenne, og hilst på en hyggelig man med navn Anders Gilljan. Han trødde ikke han skulle treffe meg der. Men han hadde planner om å levere den personlig til meg i Oslo. Han så på visitkort i lommeboken at vi jobbet rett over gate fra hverandre. Som takk lovet jeg Anders å fortelle dette her på hans web side. Det var hyggelig å treffe deg i Femund Anders!! Hilsen, Mark Cabot

-Vel, mysteriet med lommeboka har fått sin oppløsning, og mens Grøtåa, likt en utgravd kanal, fortsetter som en autostrada forbi Sætra og videre opp mot Rundhåen, viker vi av på vår vandring, fjerde dagen, ...

... og fortsetter lenger inn i stenramlet, på vei mot Kratltjønnan. Jörgen skymtes så vitt blandt kampblokkene, akkurat midt i bildet, og bak syns hættan på Kratlvola - 1078 meter over havet.

-De gamle forvridde tørrgaddene er et kjennetegn for området, både på norsk og på svensk side. Disse må vi huske på er fredet, siden de utgjør en viktig del av særpræget som skal værnes i nasjonalparken.

-Det ble en stenete vandring uten sidestykke, og vi puster lettet ut når vi etterhvert får øye på Kratltjønnan. Nærmest i bild syns Stortjønna. Lenger bort rager Vondsjøgusten til værs nord for store Vondsjøen. På toppen av Vondsjøgustens 1001,9 moh. står riksrøse 144, som forteller at her går grensen mellom Norge og Sverige.

-Undertegnede tar en fortjent hvil ved Stortjønnas nordlige strandbredd. Vi løper etterhvert i forskjellige retninger, på søk etter en egnet teltplass. Har det vært smått om dem tidligere, så er de så å si ubefintlige her i "Kratl-land". Mens Jörgen søker oppe ved Kratltjønna løper jeg runt Rundtjønna - der en av de få bra plassene viser seg å være (opptatt dessverre) - og vi ender til slutt opp med den nordvestlige siden av Stortjønna der Jörgen campert en gang tidligere.

-En nattlig vandring, med fiske i Stortjønna, Grunnkratslane, Djuptjønna og Langtjønna, gir oss ingen nye trofefisker å henge på veggen, men en grov abbor på drøye halvkilo'n er jo ikke alldeles fy skam det heller, ... Abboren er forresten en alldeles fortreffelig matfisk - fast og fin og velsmakende.

-Der og da, opplevdes natten som regning, våt og grå. Men nå ser jeg jo, at den tross alt må ha vært nærmest blå, og så forlokkende vakker og skjønn som få.

-Enda en grov abbor på over halvkilot. Ja, da blir han liten, ørreten på 3 hg. Når jeg viste dette bildet til min bærplukker-gærne mor på snart 70 år, var ikke fiskene det første hun kommenterte - hun kommenterte dem faktisk ikke i det hele tatt - men derimot at det tydligvis måtte finnes multer der vi var. Se den enslige lille karten oppe i høyre hjørne. Det er dermed uten tvil vitt forskjellig hva man ser og oppfatter, i f.eks. et bilde, med hensyn til sine egne preferanser. Hvilken av oss fritidsfiskere og vandrere ville ha oppmerksammet denne lille multekarten - så uanselig i et lite hjørne - når vi samtidig blendes av de to fine fiskene som jo tross alt tar hele oppmerksomheten i bildet?

-Et kaffebål utpå natten, det må man ha.

-Jörgen, en barsk villmann i sitt rette element, venter på at kaffen skal bli varm.

-Er ikke fisken snart ferdigstekt?

-Etter en ekstra liggedag ved Stortjønna, er vi om onsdagen atter på vandring - mot Storfisktjønna - og passerer Kratltjønna under Kratlvolas østlige bratte skråning.

-Spor etter byggverk i nordlig ende av Kratltjønna. Vi så mer av dette, og det har sannsynligvis vært et båthus eller en fiskebu - måntro fra den tiden når Jo Larsa streifet rundt her på fiske?

-Det blir en kronglete og slitsom vandring på kompass i stenete og vanskelig terreng, men etterhvert når vi fram til Voltjønnane, og har bare resten igjen ... Her er det vel ingen fisk, eller?

-En krokete trollfura ved Midtrøsttjønnane. Her var det vilt og vakkert, men sannsynligvis er det ikke så mange som får se det. Hva skal folk her å gjøre? - langt fra T-leder og opptråkka stier.

-Undertegnede, ved nordre Midtrøsttjønnas utløp. Jeg hadde egentlig ønsket å få prøvd fisket her i Midtrøst', men vandringa var tung, været ustabilt, med isende byger og sur nordvesta, og man såg helst bare fram til å få komme seg i telt nede ved Storfisktjønna. Ikke vaket det noen fisk heller, så da fikk det heller bare være. En annen gang kanskje, ...

-Akkurat når vi hengt på oss sekkene og fortsetter vandringa fra nordre Midtrøsttjønna, kommer en elgku til syne oppe i åsen. Den har sannsynligvis en kalv i nærheten, uten at vi får se den. Hu glor på oss en god stund før hun vender på klakken og går tilbake der hu kom fra. Ser du den ikke? Akkurat midt i bildet, høgst oppe på åsen. Der ja!

-Enda en gammel trollgadd, med sprikende greiner fulle av ulvelav.

-Ulvelav - Letharian Vulpina - giftig, og sjelden siden den bare vokser på dødt trevirke, hvilket det dessverre i den moderne skogdriftens tidsalder ikke lenger finnes så mye igjen av.

-Leir ved Storfisktjønna - her har vi vært en del ganger, og jeg kjenner meg nærmest som hjemme! Og langt der borte, syns Jörgen som står ute på en sten og slenger ...

-Grov abborre fra Storfisktjønna. Den store over 7 hg.

-Svukuen atter en gang som kulisse, men nå rett framifra. Jörgen svinger fluestanga, og får etterhvert også kjenne sprellende harr på kroken, til forskjell fra meg selv, som vadet ut, og deretter satt i en par timer ute på en sten og delja fluer på vakende harr, uten å klare å kroke noen. Det har vel med teknikken å gjøre antar jeg. Må nok øve på gressplen en stund til før jeg prøver meg på harren i Storfisktjønna igjen.

Jörgen, som tidligere år lurt både ørret og harr i kilosklassen opp av Storfisktjønna, får akkurat denne gangen gå med uantastet flue tilbake på tørr jord.

-Om første kveld ved Storfisktjønna var noe blåsete, sur og kald, så ble andre kveld betydlig finere.

-Kilosørret! (Eller hva det nå var for noe?) I bakgrunnen under storfurua; teltplassen vår.

-Å fytte katta! - Favorittplassen! Her har jeg sittet og hatt det så vanvittig fint så mange ganger. Og fin fisk har det blitt her også, ørret og røye og harr - tett under kilo'en - men nå var det lenge siden sist. Hvor har dem blitt av?

-Det er fredag, akkurat en uke siden vi gikk fra Elgå, og vi passerer Storbuddhåen på vei til en fin leirplass mellom Storbudd- og Grisslehåen, der vi ifølge forhåndsavtale skal treffe en par andre kamrater; Thorleif og Terje. Observere, den tørre stokken til høyre for Jörgen; full av irrgrønn "Letharian Vulpina". Et sunnhetstegn i et område man liker å kalle villmark.

-Thorleif kommer etterhvert opp til leiren vår, og henter oss. Det viser seg at de slått opp teltet nede ved Røas utløp i Roasten, omtrent 1,5 km lenger ned enn på forhånd avtalt.

-Thorleif med kjempefisk på kroken!

-Thorleif forteller til Jörgen hvor stor fisken var som akkurat slet seg: "... og så her brei var han mellom øynene ..." -Thorleif og Terje, er to typiske gamle slue "fjellrever", som hatt skau og fjell som sitt andre hjem siden "urminnes" tider. Thorleif ble egentlig lei av Femundsmarka allerede på 60 - 70 tallet, når han syntes det begynte å bli for mye folk der, og har deretter heller søkt seg ut i villere omgivelser, bl.a. på Finnmarksvidda og Hardangervidda, der de grøvste drømmefiskenen dermed fått unngjelde. Ellers, er de begge en ikke helt sjelden syn i varken (Oslo) Nord- eller Østmarka, per kano eller per fot. Mest imponerende ved disse to karene er nok tross alt deres koner, som lat dem holde på slik i alle år. Takk og lov for at dem fortsatt finnes - kvinnfolka altså.

-Terje, forholdsvis glad til tross for at han ennå bare kommet halvveis ned i dunken.

-Det var en fin leirplass de funnet seg, Thorleif og Terje, med utsyn over både Røa og øvre Roasten. Det syntes sikkert også de to svarte labradorene. Ser du dem ikke? Se en gang til da - der ja!

-Det blir nokså kjølig utover kvelden, men det råder vi bot på, og her vankes det både grillede pølser og varmende i koppen.

-Nattlig utflukt til et nærliggende tjern, og Thorleif begynner å få draget på dette med kaffebål og svartkjele ...

... nå er kaffen snart ferdig ...

-Morgen ved det lille tjernet, og nytt bål og nytt kaffe ...

... og snart nygrillet og sprellende fersk ørret minsann! De helt store, var ikke å se her denne natta, men at de finnes der, det er derimot helt klart. Det var da også et kort og intensivt leven uten like en par ganger etter at 12-grams-sluken landet 40 - 50 meter ut i tjønna. Men, de svømmer der forsatt, og blir vel enda litt tyngre å få på kroken til neste gang, ...

-Vel, alt har et slutt. Så og denne turen vår. Her passerer vi halvøya (bjørkodden) lengst ned i nedre Roasten. Vi er på vei ned til Røsanden, for en siste teltnatt før vi tar Fæmund II tilbake til Elgå morgenen etter, søndagen den 29. juni.

-Brua over Røa, ved nedre Roasten. Nå kommer vi for første gang inn i Røros/Sørtrønderlag, etter å ha oppholdt oss hele turen hittil i Engerdal/Hedmark.

-Litl Helvete. Snakk om spektakulær utforming. Her har naturkreftene satt sine spor, minsann! Hvorfor er det ikke noe skilt oppe på stien som forteller om denne seværdigheten? Sannsynligvis, så går de aller fleste forbi, uten å vite hva som fins å se hvis man går 50-100 m ved siden om stien. Forøvrig, så er Røa på sitt aller mest eventyrlige i høyde med Litl Helvete - nevner bare Helvetesfallet - og det fins ellers massvis med objekter for en som liker å bruke kameraet sitt, til litt annet enn trofefisker, halvfulle kamrater og røde solnedganger.

-Den nye brua over Røa ved Starrhåens utløp. Satt opp i fjol vinter, etter at den gamle som sto lenger ned ble tatt av vårisen i 2001. Dermed har T-stien også fått en litt annen trasse enn tidligere, og skrår herfra opp til gamlestien - mot Røvollen - som den treffer i høyde med den gamle nasjonalparkgrensen.

-Røa, fra brua og nedover. Oj så fint. Bare så synd man skal være så sliten etter drøye 12 kilometers vandring i løpet av dagen. Fiske blir derfor dessverre ikke aktuellet. Få opp teltet! Spis litt mat! Krabb deretter inn i sovposen og bare "slukk lyset". Hmmm, skal bli hærlig, ...

-En vakker siste kveld ved Femunden, og en vandrer ved navn Jörgen som sitter ved strandbredden og filosoferer over turen som vært - og kanskje om de neste som kommer ... Hmmm, fint har det vært! og takk for det.

Hilsen,
Anders.