Kanotur 2004

Kæringsjøn tur og retur 1999 gjorde vi en kjempefin tur fra Kæringsjøn, jag og tre kamrater i to kanoer. Vi; Sven Stenhammer, Gunnar Bentzen, Sven Oftedal og jeg var ute i en uke, og padlet rundt både på svensk og på norsk side av grensen. Det ble en kjempefin tur, som satte seg i kroppen min, og jeg har alt ettersom årene gått kjent at dette; det var en tur verdt en reprise. Anders

-Utgangspunkt for både turen 1999, og nå 2004, er Kæringsjøn. Her legger vi kanoene på vann. Denne gangen er det Gunnar Bentzen og jeg, og turen starter ... For info; snakk med Per-Roger Wiberg i Kæringsjøn. Han er uppsynsman på svensk side, og er tredje eller var det t.o.m. fjerde generasjonen av samme familie på den enslige fjellgården. Her får du ellers det meste av hva du trenger, bl.a. kanoer og fiskekort. Mobil: 010-2114864 - karingsjon@telia.com

-Vi padler og bærer oss opp gjennom myldret av småsjøer som ligger langs nordsida av Rogen, fra Kæringsjøn til Rødviken. Fyttekatta så fint her er! Sjøene vi er innom er; Kæringsjøn, Kråksjøn, Kællsjøn, Uthussjøn, navnløs tjern, Nybodtjærnen og Øster-Rødsjøn, innan vi til sist - i ett-tiden om natta - ender opp lengst inne i Rødviken, nede ved Rogen.

-Her er vi på kveldspadling over Øster-Rødsjøn, med Bustvåla i sikte. Høgste topp er den karakteristiske pyramideformede toppen, som er 1024 meter.

-Utsyn over Rødviken, i Rogen, med Klæppnæset i bakgrunnen. Klæppnæset må rundes, hvis vi skal komme oss videre, inn mot grensen og Femundsmarka ...

-Gammel bu ved stranden i Rødviken. Vi mener vi er i villmark, men synes uansett det er utrolig koselig å se slike gamle buer, og ellers det som er av spor fra tidligere tiders bruk av marka.

-Som i 1999, blir vi også nå liggendes værfast ved Rogen - den gang i 99 ved Klæppnæset. Å legge ut kanoen på en opprørt Rogen er vanvidd, og vi rigger oss heller til så bekvemt og skyddet som mulig, og bider tiden, ...

-Fredagkveld, og vi har etter drøye to døgn nådd fram til Reva. Vi parkerer kanoen på svensk side, og går i land ved vindskyddet; som er en enkel bu med mulighet for fyring i vedkamin. Også i 1999 tok vi iland på samme plassen, og den gang la vi oss t.o.m. til å sove noen få timer inne i bua. Det ar vi imidlertid ikke behov for nå ...

-Vi vet fra før at det er en mye koseligere bu på norsk side, 2-300 meter videre langs turiststien, og fortsetter derfor med pargasset vårt ... Ved bua på norsk side treffer vi en firer-bande fra Berlin, og vi slår av en prat før jeg selv fortsetter ut på odden, der jeg ganske snart finner en perfekt leirplass. Bildet; utsyn fra teltet mot Reva.

-Med godt fiske fra 1999 i fersk minne, slenger vi nokså umiddelbart ut våre agn. Ikke lange stunden etterpå, har Gunnar fått to abborrer, begge på halvkiloet, og jeg selv; disse fine harrene på hhv. 4 og 6 hekto.

-Berlinkarene, er en trivelig gjeng, og vi tar litt godt i koppen, (dem farter rundt med 80% strårom! - Energidrikke?), og vi spiser røkt fisk ut på kveldningen. Det er akkurat slike kvelder man husker - med velbehag - i ettertid.

-Berlin-karene har selv ABU-røyk hjemme i Tyskland, men har ikke prøvt den på annet enn mort og karpefisk. Det blir derfor en klar succe med røkt harr og abborre, og dem sier dem er meget takknemelig for å ha fått opplevd hvordan røkt fisk egentlig skal smake.

-Jeg har teltet nesten lengst ut på den langsmale odden som nærmest deler Reva i to. Rakt over Reva ser jeg myrkanten der Sven Oftedal tok fin harr - opp til 8 hg - fem år tidligere, ... ... myrkanten må prøves!!!

-For å komme til myrkanten på andre siden elva, må man gå ned til brua, og deretter opp langs elva igjen. Så nærme som det egentlig er, må jeg allikevel gå bortimot 1 km. På veien passerer jeg denne veiviseren, men finner fram uten å se nærmere på alt hva den peker mot.

-Letharian Vulpina - den i andre landsdeler sjeldne ulvelaven - har snart totalt overgrodd denne gamle furustubben.

-Myrkanten skuffer ikke. Jeg har en par koselige kveldstimer på myrkanten, og kan vende glad og fornøyd tilbake til leiren, med kveldskosten sikra. Størsten; en fin gråharr på 9 hg, tatt på synkende "flugkast". Dvs. tre fluer innenfor en kastedupp, som fikk ligge i ro ute på vannet. Det var også på slikt latmannsfiske - som vel nærmst er for en slags meiete å betrakte - jeg fikk rekordharren min på 1,1, kg ved Storfisktjønna i 1999. De andre mindre fiskene måtte jeg jobbe for, med iherdig og langvarig slengende av sluk og spinnere. Det kan vel da av erfaring fastslås, at latmannsfiske, er det beste!

-Dette var "bakgården" min, der hvor jeg hadde teltet mitt. Det er Reva som flyter stilla ned mot Rogen. Her var det gjedder som plasket i sivet både tidlig og sent, men jeg klarte dessverre ikke å lure dem. Men så betagende vakkert det er her ...

-Harr, ferdig for røking. Myrkantfisket ga resultater, minsann!

-Jeg har sjelden hatt en så fin leirplass som denne: 10 meter fra teltet, rigget jeg opp denne presseningen over noen greiener på et stort furutre som sto helt nede i strandkanten. Her hadde jeg en skyddet plass for matlaging og vile, samtidig som jeg kunne nyte en helt fantastisk fin utsyn over Reva og omgivningen. Hmmm, hva jeg koste meg her, ...

-Den samme plassen, sent om kvelden. Er det fint, eller?

-Sent om natta, eller kanskje snarest nærmere morgenkvisten, med råtåka som begynner å legge seg. Da er det ferdigfiska!

-Brrr! skal man virkelig kunne legge seg og ha det komfortabelt her, i teltet, når det er så gråkallt og surt?. Vel, med en Ajungilak Compact Super med extremtemp ned til -20 grader, skal jeg hilse å si det blir varmt så det holder. (Må skaffe meg en lettere sommerpose).

-Jeg skulle ha lagdt meg til å sove for lengst, men fascineres av trollsk morgenstemning, og blir oppe bare for å nyte stunden, og kanskje få knipset noen fine bilder.

-Dagen etter, vet ikke værgudene riktig hvordan dem vil ha det, og vi får derfor både sol og regn, klart og overskya omhvertannet i løpet av dagen. Vi padler oss opp langs Reva, og prøver litt flue etter kanoen. Det blir rett og slett for lettfiska, og etter en knapp halvtime og fire halvkilos harrer er jeg lei, og holder derfor opp med den slags tull-fiske. Vi passerer etter en par km under reinstengslet, og ankrer opp ikke lenge etter, ved det trange partiet av Reva, og går iland. Her er så naturskønt som det kan bli, og vi vet fra 1999 at det også er bra med harr her. Den gang ble det pang på rødbetan etter bare en par minutter, hvilket resulterte i to 600-gramsharrer, som slengdes direkte opp i kanoen før vi fortsatte ferden. I år blir det ikke like lett, til tross for en del store vak, er dem sky og lettskremt og vanskelig å få til hogg. Vi koser oss etterhvert heller med en Real Turmat på en fin morenehøyd, heller enn å fortsette den intensive bombarderingen av det - etterhvert tydligt - vanskelige vannet.

-En fullvokst harr har latt seg lure. Vil minnes det var en stor Streaking Caddy som gjorde ende på den kar'n.

-Tilbake fra utflykten opp lang Reva, finner vi Revbua okkupert av noen støyende svensker, som kaster plastflasker med oppspritta innhold seg i mellom som om det skulle vært en slags "strandvollyboll". Skitt! skal man ikke kunne få være i fred noen steder? Vel, de fire svenske "bråkebøttene", viser seg etterhvert å være noen særdeles hyggelige karer, som vi får gleden av å være sammen med i flere dager.

-Uansett hvor trivelig det er å treffe hyggelige folk i marka, syns jeg det i hvert fall er godt å ha retrettmuligheten, tilbake til roen og stillheten ved leiren min ...

-Røkt fisk, får jeg spist så det holder i løpet av en par dager ved Reva. Men oj, hva godt det er!!!

-Revas utløp i Rogen. Der står denne gamle ljørbua, som jeg mener eies av Wiberg's ved Kæringsjøn. Det var vel kanskje farfar, eller farfars far til Per-Roger som satte den opp. Har ellers også lest en fortelling av Hans Lidman, der jeg mener det er i akkurat denne bua han overnatter, en gang for meget lenge siden ...

-Det er koselig ved Reva, men det er også andre plasser som lokker oss. Mandag er vi derfor satt i bevegelse, og padler oss via det øverste av Rogen, (eller det nederste?) og Rogshåen mot - i hvert fall - det øverste av Røa.

-Her faller Rogen inn i Rogshåen - det øverste av, og begynnelsen av Røa.

-Umiddelbart etter innfallet, roer seg Røa i et breiere parti. Det er storsteinete på begge sider, og relativt dypt i elva. Her er ypperlige forhold for å slenge med fluestang, men fisken biter nok heller på sluk og spinner - virker det som.

-Disse svenskene fra Reva, her representert ved Stefan og Jocke, kan ikke la oss være i fred. Nå er dem banne meg her også, ved Røa, med pargass og plastflasker med gul drikke ...

-Det breie stilleflytende partiet av Røa, ender etter noen hundre meter opp i sitt utløp i Rogshåen. Man tenker når man går her, så fint det er; at fins det ikke fisk her, da fins det banne meg ikke fisk.

-Anders "Sillen" viser oss at det faktisk fins fisk her. Denne sillen er imidlertid litt underlig, for den har jo prikker ... ... men en stor sill var det, rundt kiloen.

-Dalajocke, som av spydiga kamrater ibland kalles Gjeddjocke, har med all ønskverd tydlighet viset Gunnar og meg hvordan, og hvilke typer fisker som kan fanges. Her; gjedde med prikker, og gjedde uten prikker. Gunnar; gjesper og er uttråka - dette var da ikke stort å skryte om. Er det ansjovis? (Nei Gunnar, dette er faktisk ørret og harr, og begge er over kilot!!!).

-Hele gjengen samlet. Fra venstre: Jocke, Anders, Stefan, Anders "Sillen", og Gunnar. Bak kamera; enda en Anders. Ellers, så var vi enige, jag og Gunnar, at heretter, må han nok kalles "Ørret-Jocke", og ikke "Gjedd-Jocke", han "Dala-Jocke". Takk vare Jocke fick vi jo smakt ørret til slutt, etter at han hentet opp en kilosørret mens Gunnar la inn en ny prilla under overleppen og jeg selv var på vedsanking? eller hva det nå var ... Forøvrig, så serverte disse svenskene ørret også ved Reva, med potetstappe, så jeg tror Gunnar etterhvert fikk smakt ørret så det holdt, selv om han ikke personlig var i kamp for å få dem på land.

-To glade gutter. Jocke og Gunnar har funnet felles glede, ved nystekt fisk i et Trangiakjøkken.

-Nåvæl, Gunnar er jo ikke akkurat tappet varken bak en vogn, ei heller bak en kampstein i Femundsmarka, ser det ut til. Her kan de "overlegne og blærete" svenskene se hvordan det skal gjøres. Rød gjedde, slik som disse har ikke ens Gjedd-Jocke vært borti tidligere. Skjemt til side; Gunnar hadde et vidunderlig fiske; mens jeg selv gjorde morgentoaletten, gikk Gunnar til elva, og i løpet av en knapp halvtime hadde han dradd opp følgende; harr 1,4 kg, harr 1,0 kg, røye 0,9 kg røye 0,6 kg. Harren på 1 kilo lot han gå tilbake, og er derfor ikke med på bildet. Gunnar derimot, er i høyeste grad med, både på bildet, og ikke minst i vår interne rekordliste. Han har nå overtatt røyerekorden som går opp fra 7 til 9 hg, samt at han avansert til andre plass på harrlista med 1,4 kg. Forøvrig, så ligger han fra tidligre av, på en ikke foraktelig andreplass på ørretlista, med 1 kg - noe under halvparten av min egen på over to kilo;-) Der har du noe å bryne deg på, Gunnar!!! ;-))) Grattis Gunnar! (selv om jeg avundes deg, og dine fisker).

-Det er kvelden, etter Gunnars formidable formiddagsfangst, og vi storkoser oss med stekt røye som nattmat..

-Hmmm, dette blir godt det, ...

-Harr, 1,4 kg. Gunnars harr, er den nest største vi sett i Femundsmarka, bare slått av Sven Stenhammers mastodont på 1,7 kg fra 1999. Her kan forøvrig fortelles, at om ettermiddagen, kommer to dansker og en engelksman padlendes inn fra Rogen. De forteller om en grusom slutt på ferieturen for kamraten sin, som i tillegg til alvorlig magsjuke, også hogger av seg tommelen. I tillegg til elendet med kamraten - som blitt henta med helikopter på svensk side - så klarere de ikke å få fisk, selv om de har stang og fiskegrejer. Egentlig, så kommer de jo så beleilig som de kan, uten at de vet det. Under teltet har jeg harren på 1,4 kg. ferdig renset og innsaltet, og som jeg vet vi ikke har behov for, eller ork til å spise. Gjett om de kara blir glade når jeg trekker fram fisken - etter at de faktisk spurt om muligheten for eventuelt å kunne få en fisk. (Hjemkommen etter turen leser jeg i Lænstidningen om helikopterhenting av en turist som skadd seg i hånda, og som i tillegg er helt dehydrert. Konklusjonen var at han var i livsfare, og helikopterinsatsen var helt nødvendig). Vel, så kom harren på 14 kg (eller hva han nå veide) til slutt til glede, for folk som virkelig var i behov - håper den smakte! BR>

-Innløpet. Her, på motsatt side av strømfåra, bet de fleste og de største.

-Rogsvola gjør seg godt som kulisse. 937 meter over havet, men ikke mer enn 180 meter over Rogen. Den er uansett beste tenkbare utsiktspunkt, og jeg angrer på at jeg ikke klatret opp på toppen. Det får vel være tilgode, til neste gang.

-Spøkelsesbåten! Svenskegjengen kom i to båter. Her er en av dem - den beste faktisk! Den andre var ikke noe annet enn en liten plastbalje.

-Tre av sin art, i sin rette biotop, ...

-Han fiskern, der nede ved stranda, han kan vi bare avundes. Fyttekatta hva fint han ser ut å ha det. Er han i paradiset montro?

-Til tross for misslycket scanning, så er bildet over Rogens inløp i Rogshåen ganske så bra. Får ta å gjøre om scanningen, en gang, ...

-"Gjedd-Jocke", viser her - med en typisk Femundsgjedde over kiloen - hvorfor han fått sitt kallenavn.

-Blir dette noe godt da? kilosørret i varmt smør i en stekpanne?

-Turen er slutt. Her er klokken snart mitt i natta, vi har padlet fra Norge til Sverige, og befinner oss her ved Rogens strand, i utkanten av myra nedenfor Hån. Vi slenger sekkene på ryggen, og kommer etterhvert til å finne oss hver sin plass under en furu, der vi sover godt til regnet vekker oss om morgenen. Men da er det bare en par km igjen, til Kæringsjøn, og deretter venter vel litt sivilisert og god mat, i Rørostraktene, som viser seg å som vanlig bli to pølser i brød på Statoil.

Hengde du me' hele veien?
Vel, takk da for følget!

Hilsen,
Anders.