Pinse 2004

Rundt Nordvika Hadde funderinger på å gå fra Langen rundt Nordvika til Røa i pinsehelgen 2004. Det skall jo være muligheter for grov fisk i utløpet av Røa tidlig i sessongen har jeg hørt, og Nordvika - som jeg heller bare flyktigst sett en par ganger tidligere - har jeg ønske å se mer av, samtidig som jeg merket meg hvordan det trekker alt mer fra Mugga, der jeg hadde en fin tur i 2002. I løpet av planeringa, ramler Thorleif - som jeg jobber med i Nordea - fort inn i bildet, og snart også Terje - som jeg jobbet med i Provida. Disse to herrer har selvsagdt sine meninger, og det blir ikke lenger snakk om å gå rundt Nordvika. Nei, her skal vi ha tur med komfort! Siden ikke Fæmund II kjører så pass tidlig i sessongen, ender det snart opp med en avtale med Arne Langen om båttransport over til Røa. Men personligen, er jeg fortsatt bestemt om å gå rundt Nordvika, ikke bare for å oppleve Nordvika Gård og Mugga, men ikke minst bare for å ha gjordt vandringa, langs Femunden, strekningen Røa - Nordvika. Det er en tur Stor-Hans gjorde mange ganger i løpet av sine nærmere 40 år i marka. Det skulle bare mangle, at da ikke også jeg prøver meg i hans fotefar. Vel, jeg aksepterer å sitte på med Arne i båten på veien inn, men med forbehold om at jeg kan få lov til å gå rundt sjøen på veien hjem ... Anders

-Turen starter i et usedvanlig hyggelig vær, selv om det i utgangspunkt blåst og stormet i det siste, på en måte som gjordt Arne skeptisk til å legge ut på den 8 km lange turen over en opprørt Femunden, fra Synnervika til Røa. (Fra venstre; Thorleif, Arne og Terje).

-Ferden over sjøen er en aning gropete, selv om ikke bildet gir fullstendig rettvise til dette, og Arne må hele tiden være på vakt for å parere de meterhøge bølgene. Det er 25 hk på den sprillans nye båten, men det nytter ikke å bruke dem, uten vi må heller bare prøve å ri med bølgene for å slippe de aller verste slagene når båten slår ned mellom to bølgetopper. Flenskampen i bakgrunnen, står imidlertid der den alltid gjordt, uansett vær.

-Framme ved Røa. Arne - med erfarenhet siden barnsbein - geleider oss og båten sikkert og trygdt mellom storsteine i det grunne Røaoset, inn til en bra plass for landgang ved hytta på nordsida av elva. Båten - forøvrig - er en sædeles sjøsikker og fin sak, byggd på håndtverksmessig vis, etter åresvis av erfarenhet og gamle tradisjoner i Elgå året før. Det er en usedvanlig fin farkost, og vitner om at folk gjennom århundrene levt ved sjøen, og lært seg til å bygge båter som virkelig tåler å gå i det store innlandshavet - Femunden.

-Hytta ved Røoset, kan leies via Langen Gjestegård.

-Noen hytta trengte imidlertid ikke vi, da vi selv hadde medbragdt alt av utstyr vi kunne ønske oss. Ikke bare soveplasser i telt, men Terje hadde også et nyinnforskaffet gapahuk, der vi kunne plassere mye av pargasset, samt at vi alltid var garantert en tørr og lun plass der vi kunne innta kveldskaffen - med iblandt noe attåt.

-Dagen etter, er Thorlief sin vane trogen "uppe med tuppen" og har vært i kamp med en kjempe av en fisk før Terje og jeg klart å få gnikket søvna ut av øynene. Vi vet ikke sikkert, men antar at dette må være en av de beryktede Femundsørretene. Prikker har den jo!

-Vel, vi lar ikke vond mat forgås, uten gjør skikkelig arbeid, og ender etterhvert opp med dette; ser ikke så aller værst ut vel?

-Thorleif lar seg ihvertfall friste. Han har aldrig smakt Femundsørret før, og tar like så godt tre reale biter, som han skyller ned med en boks sjøkald Ringnes. Verre kan man tenke seg. Rampen derimot, ser ikke direkte overbegeistret ut, og hade nok heller sett at det sto pølser på menyen.

-Nå skal storørreten til pers, er man sikker på, første dagen, første gangen med stanga ved vann, ...

-Noen greier det. Her en harr på 1,2 kg, tatt av en av de 8 herrene fra Skien som leide bua de samme dagen som vi var der. Det så ellers helt vanvittig ut når de anlendte i den lille plastbåten sin. De kjørte to turer, fire mann hver tur og massvis med utstyr, mat og hva som ellers kunne ønskes. Båten lå helt gjemt ned til ripa, og vi trodde først det var noen gærninger som kom på luftmadrass, eller i beste fall en totalt nedlesset kano. Vel, de hadde fått ventet mange timer ved Synnervika, på at den harde blåsten skulle løyne, og etterhvert tok de mot til seg og krysset sjøen. Jeg hadde ikke villet vært med, bare så det er sagdt, ...

-Terje og Sicko tar en hvil i skråninga ved Røa.

-Starrhåen i kveldssol.

-På Rørossidan av Starrhåen fins en fin bålplass. Det lar vi oss ikke gå forbi, og får oss etterhvert både varme, nytrukket kaffe og en hyggelig kveldsstund.

-Ja, Svartkjelen må jo bare med på bilde den og, ...

-Starrhåen senere om kvelden - ga dessverre ikke noe på kroken, men så utrolig fint det var!

-Tenk, å få våkne opp til en ny dag i friluft, stikke hodet ut av teltåpninga, og se dette ... Da går det ann å leve da, minsann!

-Vi har pakket dagstursekken, og er her på morenehøyden sør for Starrhåen, med utsyn ned mot Femunden. Oj! - hva her er vakkert!

-Folk har ferdets langs disse stier i hundredevis og tusendevis av år. Derfor er vi idag så heldig å kunne få se spor etter dette. Her i form av flere fangstgroper, der elg og reinsdyr en gang i tiden fått bøte med livet sitt, til fordel for god og næringsrik føde for behøvende forfædre - håper jakta ble god!

-Smia på sørsida av Røa. Kommer ev. tilbake med kommentarer angående denne senere.

-Smia, og - er det Rampen eller Sicko? Vel, kommer uansett ev. tilbake med kommentarer angående denne smia senere.

-Oppover, fra Starrhåen, er det særdelses stri elv, og noen ganger i flere løp - hvitskummende og vilt. Et stykke opp imidlertid, står vannet litt på "vent" i en par større loner, og det er fristende å tro ørreten gjør det samme, ...

-Helvete! Eller ihvert fall "helvetesfallet" der Litl Helvete - formet av en iselv under innlandsisen - mynnet ut, for sån ca 9000 år siden. Men det ser da absolutt ikke ut som noe helvete, ... eller?

-Nedstrøms Helvetesfallet, eller Storfallet, eller hva det nå egentlig kalles. Det er så vakkert her, at man ikke kan beskrive det. Det må bare oppleves.

-Terje nyter tilstedeværelsen, selv om det er i "helvete".

-En kanal ved siden om Røa, i høyde Litl Helvete. Er den naturlig, eller? Har lest at det vært laget en kunstig kanal her et sted. Men denne ser da ikke ut til å være sprengt ut, eller? Og den er i så fall ikke heller fullstendig gjennomført, da den stopper litt lenger opp.

-Oppstrøms Litl Helvete går elva roligere, og det er rett og slett kjempeflott, både elva og naturen rundt ikring - fins det ikke fin ørret her, da fins det ikke fin ørret i det hele tatt i Femundsmarka - kunne man hatt lyst til å resonere når man ferdes her. Men fisk, det ble det heller lite av.

-Klotfurua! Eller hva heter det egentlig? og hvorfor blir det sån?

-Lenger opp ser man kvarlever etter fløtinga som ble bedrevet helt innpå 1900-tallet, etter at Røa blitt ryddet for de største steiner og hindringer. Dette er spor som ikke viskes ut med det første, og som for alltid vil være synlige langs større delen av Røa, helt opp mot Rogshåen og svenskegrensen. Idag, virker det mest som gammel interessant kultur og tradisjon som er morsomt å kunne følge. Men egentlig, så er det ikke noe annet en et kjempehærverk, og et sabotage mot både naturen i seg selv, og fremst mot gytende fisk. Bare tenk deg noe sånt, som at for noen hundre år siden, så lekte Værnernlaksen i Røa!!! Vel, det har ikke med fløtinga å gjøre at det ble en ende på det eventyret. Effektive hindringer for dette er isteden krafverksutbygginga i Klarelven. Men, vi skal tross alt være glade, for at ikke Røa ble demmet opp i begynnelsen av 60-åra, da svenskene hade planer om å gjøre Rogen til en kjempereservoar, for å deretter utvinne enda flere kilowatt'er nedstrøms Trysil, i kraftverkene i Klarelva.

-Etter omtrent 5 km opp langs Engerdalssiden av Røa, kommer vi etterhvert til Roasten. Og det er egentlig først nå jeg kjenner at jeg virkelig er i Femundsmarka! Det er her det vanligvis begynner, og så går man videre, lenger inn, lenger opp, forbi de fem kilometrene med vann som Roasten utgjør. Og deretter og videre, så er man i himmelriket - eller var det kanskje i "Stor-Hans-Riket"? Vel, det gjør gott bare å være her, og få lov til å se oppover den himmelsk vakre sjøen, og tenke seg til turer som kommer, som man enda ikke forbruket - neste år, da skal han opp, den ruggen av en ørret, han som står der ute, akkurat nå ...

-Skjevt så det forslår, mitt fine svartkjelen-bilde. Men hvordan? Hvorfor? Se ildsflammene som står rakt opp til værs. Hvorfor heller da resten av verden?

-Ja, dette er det viktig å få med seg. Ellers blir det dårlig med fisket.

-Røvollen! Vi er på vei tilbake fra Roasten ned mot Femunden, og tar selvsagdt en hvil på Røvollen. Her er frodig, skønt og vakkert så det holder. Men pass deg for all del for myggen, ... Ellers, tenker jeg alltid på Stor-Hans når jeg er her; det var jo her han bodde for det meste, og framlevde de aller fleste av sine år i Femundsmarka. Vel; Frid ved ditt minne - du glemmes ikke, med det første.

-Etter 5 km opp Røa, og deretter 5 km ned Røa, er det på sin plass å ta det litt med ro i camp'en. Gapahuken til Terje gjør nytta si, Flenskampen står der som han pleier, og brasa brinner bra med gammel ved fra - sannsynligvis - gammel bru. (Takk for det, du som kapet).

-Thorleif er ustoppelig. Solen rekker ikke mer enn å komme over de mest østligste morenetoppene - dvs kl. tidlig omtrent - så er han der med kroken sin og hiver en Femundsørret på land. For nog er det vel ørret? siden den har prikker?

-Langt ute i skogen, på høyde med Muspelheim, og noen hundre meter nord. En mårfelle? Odd Langen mener den muligens kan være kvarglemt av eldste sønnen hans, som bedrev noe slik fangst for mange herrens år siden.

-Det har vært en lang varm dag, og vi har lagdt noen kilometere i beina, på vandring. Har besøkt noen bortgjemte skogvann. Da smaker det med en kald øl, en rullings, og et vidunderlig utsyn mens man ligger på rygg og bare nyter tilværelsen, i et pinsevær som ikke kan ønskes bedre.

-Et lite stykke opp i Røa, i solnedgangen. Det er godt vær, man er på kveldstur, og man kan ikke ha det bedre. Egentlig, skulle vi vel gjordt som Skiensfolka, ligget ved Røoset og fisket fra morgen til kveld - fisk fikk dem jo. Ikke så mange, fordelt på 8 mann, men minst 15 fine harr og ørreter, de fleste nærmere kilot, og noen over. Men vi var enig om, at det hadde blitt litt for kjedelig. Vi ønsket heller å vandre rundt å se og oppleve litt forskjellig isteden. Siden fisken ikke var i hogget varken i Røa eller i småvanna, gikk dette betraktelig ut over fisket vårt - vi fikk ikke stort, men var allikevel enig om at det var slik vi ville gjøre turen vår. Godt fiske, får man heller håpe på å få en annen gang.

-Å fytte katta! Kan det bli så mye finere, ..? Det er minner fra slike kvelder man lever seg gjennom vintern på, i påvente en ny sommer, og ny tur, med nye slike fantastiske sommernetter.

-Jeg fisker i Starrhåen hver eneste kveld, fyrer opp kaffebål, og bare nyter tilværelsen. Men fisken får jeg se langt etter ...

-www.svartkjelen.com ;-))

-Vi ankom Røa fredag, nå er det tirsdag og på tide for meg å vende snuten mot Nordvika, og Mugga. Thorleif, Terje, Rampen og Sicko kan fortsette å ta det med ro ved Røa noen dager. Oj, skal jeg gå så langt? spør jeg meg selv mens jeg står der og ser opp langs sjøen. Har ikke sjekket hvor langt det er, men regner med ca 8-10 km før jeg kan slå opp teltet et sted ved Mugga. (Akkurat etter at dette bildet er tatt, detter det ene glasset ut av brilleinnfattninga. Heldigvis henger den mikoskopisk lille skruen igjen i hullet sitt på rammen, og jeg klarer vha. knivspissen å få skrudd tingene sammen igjen. Ellers, hadde det blitt nok så besværlig, å gå nærmest enøgd den forholdsvis lange vandringa de siste to dagene).

-Jeg har gått i noen timer, i fint vær hele dagen, og nærmer meg nå Mugga. Jeg følger reingjerdet fra ovenfor Røstneset, (der Stor-Hans avsluttet sine dager 27. oktober 1946), men kommer til et tjern og en sølepøl der jeg blir nødt å hive meg over gjerdet for å komme tørrskodd videre. På bildet ser vi et steinrøse med noen gamle treplanker. Jeg vet ikke for sikkert, men regner med at det er restene etter en "kølerkøja". Dvs. der gubbarna bodde mens de passet på kolmila. Høgen med stein, er i så fall grua, som sto mitt i den ellers enkle og trekkfulle koia. Slike koierester har jeg sett mange plasser i marka, og hvis man da i tillegg ser restene etter en ringform i skogbunnen, da vet man også hvor selve mila sto.

-En liten hå, umiddelbart nedenfor Grunnhåen i Mugga. Der finner jeg denne fantastiske leirplassen min på en liten odde. Kan det bli så veldig mye finere? Og ildsted finnes også, og godt om ved og never, som noen latt ligge igjen i en pose fra sannsynligvis vinteren. Takk for det!

-Etter mat, kaffe og en liten hvil, går jeg oppstrøms mot Grunnhåen, og det første jeg ser, er Beverens hydda.

-Grunnhåen i 23-tiden om kvelden, ligger blank og stille, bortsett fra noen vak mitt utpå. Det er vel harren som er oppe og tar et kveldsmål. Bare så synd at den vaker så alt for langt utenfor rekkevidde.

-Vel, det blir noen typiske "Femundsørreter" også i Mugga. Jeg vandrer rundt til omkring 03.00 om morgenen, og har da samlet på meg 3 gjedder på samvittigheten. Alle rundt 1-1,5 kg. Det er ikke den fisken man drømt om. Men jeg er uansett glad for å endelig fått kjenne noe som rykket, sliti og dradd og gjordt motstand i stanga - nå har det tross alt vært fisketur!

-Svartkjelen gjør jobben sin også ved Mugga, og jeg får en par særdeles fine "morgenkasker" i koppen - som sovepiller.

-En ny dag, og jeg er på hjemvei - mot Langen. Her passerer jeg den første leirplassen vår fra 2002, og kan dermed mimre om både gjedder, harr og Gunnar som slengdte markmeitet sitt rakt opp i storfurua - på første kastet. Vel, det var også Gunnar som dagen etter tok en ørret på 600 gram, så det er tydlig det har en tendens til å jevne seg ut. Fine minner, alltihopa.

-Fangstgroper, eller dyregraver som det vel egentlig heter, finnes også langs Mugga, på begge sider om elva. Her passerer hovedstien mot Nordvika rakt imellom flere slike.

-Nordvika Gård. Dette er noe helt spesiellt. Tenk, en så stor gård mitt ute i ødemarken! Och ikke en levendes sjel, alt er stille, alt er tomt, ikke ett liv lenger, annet enn muligens mus, lemmen og kanskje en rev som har veiene forbi. Når man kommer fra Mugga, merker man seg tidlig at nu kommer man til brukt mark. Det er store jorder, og storsteinene er samlet opp i lange steingjerder langs stien og skogkantene, og plusselig, så står man infor dette; et etter forholdene nærmest kjempestort gårdstun, med 10-15 hus og forskjellige byggnader. Man forventer å se noen, å bli møtt av noen, kanskje å høre råmende buskap, eller lyden av slipsteinen der noen står for å få kvesset ljåen sin, men alt er spøklikt stille, siden decenier av år dødt og forlatt. Her har det vært mye aktivitet, liv og røre, i hvert fall helt fra begynnelsen av 1600-tallet. Røros Kobberverk er vel egentlig grunnen til at det vært grunnlag for gården opp gjennom århundrene, men folket som levt her har vært særdeles driftige, og har nok uansett klart å hente inn livsgrunnlag fra skogen, fjellet og sjøene. 1734 var Carl von Linne her på besøk, og vinteren 1923/24 kom Mikkel Fønhus på besøk, når han skulle ut og renne etter varg med samene. Jeg har ikke sett noen fortelling om vargen, men derimot så kan vi lese om hans møte med Stor-Hans - her på Nordvika og ved Muspelmeim - i boken "Rein og Varg".

-x.

-x.

-x.

-x.

-x.

-x.

-x.

-Foto tatt gjennom vinduet. Her i kjøkkenet var det at Mikkel Fønhus traff Stor-Hans i 1924. Stor-Hans var ofte på besøk, og hadde alltid et eget rom i andre etage. Gården, husene og innredning gir inntrykk av gode resurser og et visst velstand. Kankje var det også det. Men uansett så var det ingen av den siste generasjonen som var interessert i å drive gården videre, selv om det var en av brødrene som prøvde. De fem sønnene, (jeg vil minnes de var fem), fant nye utkomstkilder, og syntes vel kanskje det ble for stusselig å bli boendes på Nordvika - 6 km fra nærmeste vei, og ca. 4 mil til Røros. En ny tid var i emninga, og man skjønner den nye generasjonen, når de heller dro ut i den store verden, heller enn å fortsette å dra den tunge harven i steinete jord på Nordvika Gård.

-Et gammelt forlatt anker, ved bua mellom Nordvika gård og brua over Mugga.

-Bua ved stien mellom Nordvika Gård og brua over Mugga.

-"Nybrua", oppført av tyskerne 1944, når dem var i ferd med å bygge vei fra Langen, for å lettere kunne dra innover de kanoner de bedrev øvelsesskyting med, over Femunden mot Flenskampen. Brua er bra den, og egentlig også den påbegynte veien. Men, det er jo ikke slik vi vil ha det. Det neste hadde vel vært asfaltert motorvei helt fram til Røa - en skrekkelig tanke!

-Fra brua, og nedstrøms Mugga.

-Snart framme ved Feragenkanalen, blikker jeg ut over Femundskalven, og ser fortsatt Nordvika gård, eller i hvert fall taket på saga, som syns i underkant av furugreina.

-Gammelt båtdrag forbi Feragenkanalen, fra Lorthølet ned til Langtjønna.

-Den fullstendig restaurerte tømmerrenna i Feragenkanalen. Det er flere av dem, her er den fra Lorthølet ned til Langtjønna.

-"Stortallen", står det på et skilt på furua langs stien fra Feragenkanalen til Langen. Og det skal være sant minsann, at den er stor. Lurer på hvor gammel den er, 300 år, 500 år, eller?

-Siste bildet fra årets første tur til Femundsmarka, blir fra Langen Gjestegård, som jeg ankommer noe trøtt og sliten i fire- fem-tiden om ettermiddagen, etter sån ca. en mils vandring i særdeles fint, men egentlig alt for varmt vær. Arne Langen kommer ut, og vi får en hyggelig prat før jeg setter meg bak rattet og styrer min gamle gule Volvo 745'a hjemover mot Oslo. Så var turen over for denne gangen, og det er bare å begynne å tenke på den neste, som går med kano fra Kæringsjøn i Hærjedalen, over Rogen, riksgrensen og inn i Femundsmarka om tre uker. Hmmm, det er bare å begynne glede seg!

Hengde du me' hele veien?
Vel, takk da for følget!

Hilsen,
Anders.