Padling Feragen - Femunden 4-6 juni 1999. I år var det siste gang man hadde mulighet til å oppleve Femundsmarka og tråkke rundt der i det samme århundrede som også Stor-Hans sine gummistøvler slitt reinlaven av de karge morenehaugene. Det kanske ikke betraktes som den aller største begivenheten av den store massen, men selv benyttet jeg i hvert fall anledningen tre ganger. Jeg har også spesifikt oppsøkt en del plasser som på en eller annen måte kan forknippes med Stor-Hans. Noen av disse har jeg sett fra før, andre så jeg for første gang, f.eks. graven til Stor-Hans ved Hådalen Kapell som ligger etter veien mellom Røros og Synnervika.

NB! Alle bildene er klikkbare, hvis du vil se dem i normal størrelse.

Stor-Hans, f.8/4-1870 d.27/10-1946. Hådalen Kapell.

Det har blitt til en vane at jeg gjerne vil gjøre en prøvetur i begynnelsen av sommeren, bare for å få kjenne både på utstyr og kropp, at alt er i orden. Vanligtvis er det fotvandring det handler om, men i år hadde vi bestemt oss for å padle kano vannveien gjennom Rogenområdet og Femundsmarka. Å slenge sekken på ryggen og begi seg ut på vandring hadde dermed ingen hensikt. Også prøveturen måtte rimligvis helst foregå på vann.

Langen Gjestegård og Muspelheim. En kopi av koien til Stor-Hans, satt opp
på Langen 1996 til minne om villmarkalegenden, 50 år etter hans bortgang.

En bedre prøvetur innfør sommerens store, og egentlige Femundsmarkatur enn dette er det vansklig å tenke seg. Selv om fisket resultatmessig var helt ubefintlig, og været kunne ha vært noe bedre så ble det i det store og hele en fin og minnesrik tur. Vedrørende fisket, så kan jeg umiddelbart avsløre at det ikke ble en eneste fisk, og de vak vi så i løpet av to døgn kunne telles på en hånd. Dette er sikkert en kombinasjon av flere faktorer. Bl.a. at vi var noe tidlig ute, vi så nesten ingen insekter eller mygg, så det er vel ikke stort for fisken å vake etter. Mye og kaldt vann er andre faktorer som sikkert også spiller inn.

I fint padlevær på Feragenhåen, med utsikt mot Vigelfjellet i nordøst.

Etter først å ha besøkt Stor-Hans grav i Hådalen dro vi til Langen Gjestegård for å hente kano og kjøpe fiskekort. Den egentlige planen var å padle fra Synnervika og inn i Nordvika, men da det nærmest blåste halv storm på Femunden hadde Odd Langen vennligheten å låne oss en tilhenger slik at vi heller kunne sette kanoen på roligere vann ved Feragsdammen i Håelva. Vi la kanoen på vann 22:00 og padlet avgårde i et stille duskregn ned gjennom Feragshåen og inn mot et sted ved land hvor vi regnet med å finne utløpet fra tømmerrennene. Målsettingen var å finne malmveien, både for at dette er den letteste veien for første bæring fra Feragen over i Langtjønna, men også for at den faktisk også er en severdighet. Dette er det stråk hvor Røros Kobberverk kjørte malmen vinterstid for brenning bl.a ved Femundshytten. Pga at malmen forgiftet marken vokser det fortsatt idag ingenting her, uten veien er nærmest for en autostrada å regne i det forøvrig ulendte og steinete terrenget. Årsaken til at vi hadde vanskligheter med å finne veien, var en kombinasjon av hva kartet viste, regn, mørker og dårlig sikt. Odd Langen ga oss på forhånd beskjed om at vi skulle forbi tømmerrenna for å finne malmveien. Det var helt riktig det, men når vi så på kartet kunne vi ikke se mer enn ett utløp fra Langtjønna og ut i Feragen, et utløp som viste seg å være åen. I dag vet vi, at akkurat hvor tømmerrenna går, er det markert med et grenseskille på kartet, og derfor ser man ikke markeringen for renna. Vi var derfor overbevist om at det måtte være åen som også var der hvor tømmeret ble fløtet. Man kunne vel tru vi burde ha sett renna når vi padlet forbi ikke mer enn kanske drøye 50-100 m utenfor. Men pga av overskya, regn og mørker la vi aldrig merke til den. Det endte opp med at vi parkerte kanoen bortafør åa og bar utstyret over til den andre siden, ved begynnelsen av tømmerkisten. Så gikk vi tilbake de ca 300 meterne, men fannt ut at vi ville undersøke saken nærmere, så vi padlet ut igjen, og fant etterhvert også tømmerrenna og malmveien. Men før dette hadde vi gjordt forsøk på bæring av kanoen et sted hvor vi etterhvert pga av storsteinete terreng, vått og sleipt var nødt å snu. Alt i alt brukte vi nok rundt 1 til 1,5 time på denne passering, men vi holdt humøret oppe ved å inntale oss at vi nå ble utrolig godt lokalkjent med både åen, tømmerrena og terrenget rundt ikring.

Utløpet i Feragen fra siste tømmerrenna. Her padler man inn umiddelbart til
venstre for renna, og finner begynnelsen av malmveien lengst inn i vika.
Slik kommer denne veien til å se ut lenge, ettersom den ikke gror igjen pga
att marken er forgiftet av malm. (Vinterstid kjørte hestforer lastet med
malm fra Røros Kobberverk for brenning på Femundshytta).

Den videre padlinga opp gjennom Langtjønna, Litl-Langtjønna og Lortholet innebar ingen ytterligere problemer av noe slag, og etterhvert som regnet ga seg og det lysnet noe ble det også bedre muligheter for å nyte padlinga og det vi så runt ikring oss. Den største ulempen med å være ute på turer som dette nattestid, er at man ikke får knipset noen bilder. De jeg allikevel har å vise fram fra Feragskanalen, er fra tilbaketuren som gjordes på dagtid og i et betydlig bedre vær. Ved de to neste bæringene fantes det gamle båtdrag, som sant nok hadde sett sine bedre dager, men som allikevel underlettet bæringa.

Før siste utløp i Feragen finner man både en å, en tømmerrenna samt diverse
tømmerkister og fordemmninger.
Furubakken er en av de buer som står åpen for overnattingsgjester.

Fakta om Feragenkanalen Røros kobberverk - anlagdt 1644 - trengte enorme mengder skog til virksomheten sin. Trevirket ble fremst benyttet som settved, til framstilling av kol, som røstved, til byggninger og til brensel. 1655 lå forbruket på drøye 31.000 m3, i 1690 47.000 m3 og i 1746 var det steget til nesten 82.000 m3. Dvs. motsvarende en bjelke på 1 x 1 m. som er 82 km lang. Allerede i 1669 - 25 år etter oppstart - var skogen snauhogdt i en radius av 25 km rundt Røros. Det var mao. nødvendig for den fortsatte driften å finne nytt tømmer et sted. Skogene rundt Femunden fristet, men hadde hittil fått stå stort sett urørt. Dette, først og fremst for de vanskligheter og hindringer det ulendte terrenget innebar, men også pga av at det var først ved en regulering i 1751 at grensen mot Sverige ble endelig fastlagdt. Allerede i 1692 startet planene på å bygge en kanal fra Femunden som skulle gjøre at vannstanden i Fergen og Håelva ble høynet. Dette for å underlette fløtingen ned gjennom Håelva som ikke faller mer enn ca 1 m pr km. 1704 togs de gamle planene opp på nytt, men ble atter lagd i skuffen grunnet protester fra Østerdalsbøndern som var redde for flom. I 1715 ble jobben påbegynt til tross for proteter, og snart hadde man gravt en kanal fra Femundskalven via Lortholet og over til Litllangtjønna, som har naturlig avrinning til Feragen. Når man i 1760 ønsket å fløte tømmer gjennom kanalen, ble den gravt dypere, og en fylling nede ved Gløten gjorde vannstanden hele 3m. høyere i Femunden. Pga at en sint svenskekonge heller ønsket vannet ned gjennom Klarelven enn ut i Glomma, ble fyllingen nødt å rives. Imidlertid så var vannstanden - etter at fyllinga blitt revet - fortsatt 0,7 m høyere enn tidligere, hvilket var tilstrekelig til at tømmerfløtinga kunne la seg gjøre. Når kanalen sto ferdig i 1764 hadde man i tillegg til utgravingen også laget fire tømmerrenner, stenkister og fordemminger. Tømmerrennene måler fra 40m. til 180m. og er idag helt restaurert etter å ha forfalt fra 1963 da den siste tømmerstokken ble fløtet gjennom kanalen. Idag er den ca 5 km lange vannveien mellom Femunden og Feragen et yndet mål for kanopadlere. I tillegg til fine padlevann i en særdeles flott natur, får man også servert seg fascinerende kulturhistorie fra noe som vel nærmest må betraktes som et friluftsmuseum i kolosalformat.

Ved dammen mellom Langtjønna og Litllangtjønna finnes også en åpen bu.
Etter Litllangtjønna kommer man til Lortholet, etter først en bæring
forbi en av de lengre tømmerrennene.

Siste renna mellom Lortholet og Femundskalven var så bred og med så pass lite fall at vi kunne dra oss opp med handkraft, og styre oss gjennom på tilbaketuren. Å prøve seg på en liknende passering i de øvrige rennene er ikke å rekomendere, da de er smalere, går striere og i tillegg har svinger hvor det er stor risiko for å sette seg fast med kanoen. Etter å ha padlet og bært oss opp gjennom det omtrent 5 km lange vannsystemet kommer vi etter Lortholet ut i Femundskalven, hvor man har Nordvika og etterhvert hele Femunden foran seg. Vi hadde tenkt å sove i Lortholbua første natta pga av været, men den var opptatt, og det var forøvrig også folk i bua ved dammen i nordre enden av Litllangtjønna. Første natta teltet vi i våt værlek på en fin camp på sørsiden av Muggaoset, dit vi ankom tre om morgenen etter å ha startet padlinga 22:00 ved Feragsdammen. At vi brukte så pass mye som fem timer på en ikke mer enn ca 10 km lang etappe, kommer av at vi først og fremst ikke hadde hastverk, man vil jo gjerne rekke å oppleve litt av det man passerer. For det andre, så tar det en del tid ved hver bæring. Selv om den ikke er lenger enn 40 m. så skal utstyr og sekker lesses ur, for siden å lesses tilbake igjen. Men som tidligere nevnt, så er det ikke å komme ifra at vi brukte uforholdsmessig lang tid på den første bæringa. Vel, etter litt mat og noe varmende fra innerlomma sovnet vi fram imot 05:00 lørdag morgen.

Lortholrenna. Padling ned rennene er ikke å anbefale, da man risikerer å sette
seg fast i svingene. Et untak fra dette er den siste renna før inløpet fra
Femundskalven. Denne padlet vi både mot- og medstrøms.

Vi våknet opp til et noenlunde godt vær om lørdagen, og rakk akkurat å få kokt kaffe, spist mat og pakket sammen før regnet satte i igjen. Vi ville naturligvis prøve fisket i Mugga før vi dro videre, og gjorde forsøk både ovenfor og nedenfor brua med både flue, spinner/sluk og markmete. Men fånyttes dessverre. Det virket som om elven var steindød, ikke et vak å se, så etter en par timer ga vi opp og padlet videre ned langs Nordvikas østlige strandbredd. Ved bua på Røstneset hadde været klarnet opp noe og vi passet på å koke kaffe å få i oss litt mat igjen. Deretter hengde vi på oss sekkene og gikk inn til Gubbtjønna via en par timers fisking i Koltjønna. Gubbtjønnbua var en koselig tømmerbu som lå meget fint og koselig til ved Gubbtjønnas sørlige ende. Været bedret seg utover ettermiddagen og vi tok tilfellet i akt og lagde bål, og koste oss med litt pølsegrilling og fortynnet kaffe utover kvelden. Vi satt utenfor Bua og hadde det trivelig i sikkert en par tre timer, men så kun ett eneste vak. For ikke å helt og holdent kaste bort dyrbar fisketid, hadde jeg markmete ute hele tiden mens vi satt og koste oss ved ilden, men dessverre uten at noen fisker ville smake på marken min.

Lortholbua hade vi tenkt oss å overnatte i, men da den viste seg å være opptatt padlet
vi videre og slo opp teltet på den fine bakken ved Muggaosets sørlige strandbredd.

Senere under kvelden gikk vi til Svartsjøen og fisket til 02:00 om natta, men like resultatløst som tidigere. Sven gikk helt ned til innfallsoset fra LitlSvartsjøen imens jeg selv prøvde meg langs den vestlige strandbredden. Tror jeg så to vak i løpet av de timer vi var der. Største beholdningen av Svartsjøbesøket ble isteden at vi kom forbi en gammel forfallen bu på den vestlige siden, og jeg regner med at det var denne bua som Stor-Hans benyttet til og fra. Bl.a. finnes det en fortelling om når han vinterstid fikk besøk av samene, som var ute og drev rein i Mugga-traktene. Samene sto for mat i form av tørket og røkt reinkjøtt og Stor-Hans ordnet med å brenne av en skvett styrkende dråper, og deretter hadde de en meget hyggelig aften sammen. Ja, det kan jeg tenke meg, men jeg lurer egentlig på hvordan det smakte det han tvang fram ur sikkert primitivt kokeutstyr rundt om i marka. Ville tru det var en del finkel med i det sluttproduktet. Vel, det var ikke så mye igjen av bua, men en 4-5 stokklag var det vel i hvert fall. Inne i bua har en bjørk slått rot, og blir vel etter hvert det eneste som er igjen, når resten av stokkene faller sammen og begynner å råtne bort. Dette var om natta, så jeg hadde dessverre ingen muligheter for å ta noen bilder av bua. Hadde tenkt å gå tilbake for å knipse bilder om søndagsmorgenen, men været inbjød da dessverre ikke til noen unødvendige utendørs forflyttninger.

Muggaoset, og - ødslig beliggenhet tatt i betraktning - den overraskende store
gården Nordvika. Her var Stor-Hans på besøk ofte, og han hade eget rom i andre
etage. Det var også her Mikkjel Fønhus traff Stor-Hans for første gang, vintern 1924.

Søndag våknet vi med sterk nordlig vind, iholdende regn og surt og kaldt i største allminelighet. Vi var meget takknemelig over at vi sovet tørt i en bu denne natta. Hadde ikke vært noe særlig behaglig å våkne opp i ett trangt tomannstelt denne morgenen, for siden å ha vått utstyr som skal pakkes sammen. Vi tar tingene med ro, denne morgenen i Gubbtjønnbua. Vi koker kaffe på stormkjøkkenet, selv om det finnes andre muligheter i bua. Siden sitter vi i over en time, med kaffe, mat og røyk, og leser gamle bubøker, om vandringer, fiske og vedlikeholdturer av Odd, og andre oppsynsmenn som i alle årstider tar sine runder i marka. Dette er facinerende lesing, og anbefales. Du kan t.o.m. lære litt om fisket hvis du tar deg tid til disse bøkene. Etterhvert stillnet nordavinden og regnet av, og vi så ingen grunn til å oppholde oss lenger i Gubbtjønnbua, selv om den var så koselig som tenkes kunne. Vi la ut på en - i følge kartet - selvfølgelig vandring mot Røstneset. Vi hadde t.o.m. en varded sti vi fulgte første kilometern på vestsiden av Gubbtjønna. Når stien forsvant ut i en myr, valgte vi å gå over myren hvor den var som smalest, og så, etter dette fulgte vi en åskant som vi identifiserte som den høyeste i nabolaget. Dermed var vi ikke i noe særlig tvil om hvor vi befant oss. Etter en 15-30 minuter tar imidlertid Sven fram kompasset, og det viser så absolutt ikke mot nordvest, som var den retning vi var på vandring i. I steden så viste den rakt sør, og jeg kan for mitt liv ikke skjønne hvordan det gått til. Jeg har faktisk en meget god evne/førmåga til lokalorientering, og har vært i både Paris og Hamburg og ved et flertall ganger uten spesiell grunn, enten kjørt med bil eller gått fottur rakt på målet. Det er tydligvis litt mer krevende i Femundsmarka, enn hva det er i Europas metropoler.

Røstneset. En brakke satt opp under krigen av tyskerne, som bedrev øvningsskyting
med haubitskanoner opp mot Flenskampen. Stor-Hans, bodde i denne bua siste tiden
av sitt liv, og her utenfor bua ble han funnet død 27/10-1946.

Når vi kom frem til Røstneset etter å ha tullet litt med kompassretningen ved vandring fra Gubbtjønna, var klokken 12:00 og vinden hadde stillnet litt av noe. Allikevel ble det en aningen slitsom padling i motvind opp gjennom Nordvika og Femundskalven. Bølgene var nok ikke høyere enn 30-40 cm som mest, men det holder når det er en kano man sitter i. Vinden var også meget tung og padle imot, og vi var nødt å ta en hvil på Nordvika gård før vi fortsatte oppover. Men etter hvert begynte solen å titte frem, og litt etter litt ble det til slut klarblå himmel og et alldeles fantastiskt fint vær. Under hele turen dro vi enten sluk, spinnere eller fluer bak kanoen, men uten annet resultat enn at vi satte oss fast en par ganger. Tror nok man padler for fort for at det skal være lønt å prøve denne formen for fiske. Men det skader jo i stort sett ikke å prøve heller.

Gubbtjønna og Gubbtjønnbua. En stemningsfull og meget fin plass.

Alt i alt må jeg si meg fornøyd med turen, tross dårlig vær og dårlig fiske. For det er jo faktisk sån, at det er koselig å være ute uansett, og som prøvetur var turen så absolutt ikke bortkastet - noviser som vi er på dette med padling. Vi fikk kjenne på både hvordan det er å bære en kano i ulendt terreng og hvordan det er å padle i relativt sterk motvind. Det er også nyttig å vite sån ca. hvor langt man tar seg i løpet av f.eks. 1 time. Uten å ta ut seg noe nevnverdig er det ingen problemer å padle 4-5 km pr time. Men det har naturligtvis også med vind, vær og mot- eller med-strøm å gjøre. Bæring av kano i 200 - 300 m innebærer ikke heller noe stort besvær, men i ulendt terreng med våt storsteinete blokkmark kan det bli et livsfarlig foretak bare å bære kanoen 25 m. Men, selv om det er en bæring på bare 50 m, så går det fort 15-20 minutter før en er forbi. Sannsynligvis enda mer, da man etter bæringa gjerne kanskje vil ha både hvil og røyk samt kanskje også passer på å bytte klær, spise litt osv. Vel, det var prøveturen vår det. En tur som i alle henseenden kan anbefales. Opplevelsen av Feragskanalen og tømmerrennene har sin egen kulturhistoriske verdi og fascinasjon, men jeg er sikker på at også fisket kan by rikholdigt på opplevelser andre ganger, hvis man bare treffer på bettet. Takk for nå.