Å legge ut på vandring i Femundsmarka er som å klive inn i et eventyrland. Det ligner ikke på noe du sett fra før. Du forundres over stort og smått, og dine sanser våkner til nytt liv, stimulert av alle de nye inntrykkene. Du lar deg fascinere, og vil se mer, men din nysgjerrighet bli aldrig mettet, og du må videre; over neste haug, bak neste elvekrok, til den neste tjønna og bort mot den neste blånen. Du møts av vidstrakte morenerygger, åpne, lyse og lettvandrete, med et endesløst teppe av reinlav som bunn i den glissne furuskogen. Men du møts også av blokkmark, med kampstein og flyttblokk i mengder, utbredelse og størrelser, som du risikerer liv og lem ved å prøve å forsere. Og opp ur den steinete og golde marken står magnesiumsgrå furugadder med barkløse sprikende greiner, som de gjordt, i en mannsalder eller mer. På de skrinneste haugene er det bare kraggfurua som fått feste, men den blir ofte til en krokete dverg, fantasifullt forvridd på grunn av den tørre og næringsfattige grobunnen. Og utspredt i dette ville og utemmede bølgende landskapet av grus- og blokkmorener, blinker vann og tjønner, i hundretall. Der er brune myrloker, speilblanke tjønner og småkrusete sjøer. Der er perlende bekker, stilleflytende åer og brusende fosser, hvor det frådende og hvitskummende vannet graver seg vei gjennom morenene, og kaster seg mellom klippblokk og kampstein fra en hå til en annen.

Her kan man gå på vandring mange somrer, men allikevel ha mye igjen som man ønsker å se. For ting å se og oppleve, finnes det mye av i Femundsmarka. Både fristende fiskevann, fascinerende naturfenomen og kulturhistoriske levninger og minner. Det mest iøyefallende av det kulturhistoriske, er alle gamle buer som står igjen etter eldre tiders aktiviteter og bruk av marka. Røros Kobberverk og senere Statskog hadde behov for husly for sine skogsarbeidere og fløterkarer, og oppførte derfor et flertall tømmerbuer rundt i marka, fremst nord for Røa.

De fastboende rundt Femunden satte opp buer for å kunne ivareta sine jakt og fiskerettigheter. Flest i denne kategori er å finne på sørsiden av Roasten. Det har også blitt bedrevet setervirksomhet på noen få plasser, f.eks ved Røvollen som tilhørte søndre Langen før DNT overtok og gjorde turishytte av plassen. I tillegg har samene hatt gammer rundt om i marka, samt at det har vært oppsatt en del enklere koier, av hyppige markatravere som ment det vært behov for å kunne få tak over hode i avsidesliggende strøk av marka. Når en først er inne på dette med hus i marka, er det vansklig å ikke nevne Grøtådalssetra, som av mange betraktes som selve perlen i Femundsmarka. Dessverre har jeg ikke selv rukket å oppleve den ennå. Det var her Jo Larsa oppholdt seg mest, etter at han omkring 1910 viste sivilisasjonen ryggen for godt å dro inn i ødemarken. Setern tilhører Haugen, som den også gjorde når Jo Larsa sto som eier til begge stedene. I tillegg til disse inngikk og inngår fortsatt en fiskebu ved Litl Vonnsjøen, og for Jo Larsa sin del, Kløfthåbua, hvor han tragisk nok brandt inne en oktobernatt 1916.

Største inngrep og påvirkning i marka har selvsagt Røros Kobberverk stått ansvarig for. Allerede i mitten av 1700-tallet begynte hoggsten i hva som idag ligger innenfor nasjonalparkens grenser. De ble imidlertid noe hemmet til å begynne med, da det ikke ble fastlagdt hvor grensen mot Sverige skulle dras før i 1751. Før dette var større delen av marka øst for Femunden, betraktet som svensk. Jeg mener bestemt det var sån, at grensen ansågs gå opp gjennom Røavassdraget, og alt sør for Røa tilhørte Sverige. Det var derfor styresmaktene i Dalarna sendte ut Carl von Linne med følge i 1734, for å kartlegge ev. verdier i disse villmarker. Hvilke verdier han fant, vet jeg ikke, men han traff i hvert fall på to falkfangerleir som han siden kunne dokumentere i detalj. Det ene lå på høyden nedenfor Store Svuku, og heter Falkfangerhøgda den dag idag. Etter at grensereguleringen fastslo grensen en gang for alle, ble det fritt fram for en hogst som siden fortsatte helt fram til 1965. Etter 1935 i statlig regi, etter at Kobberverket som følge av dårlige tider ble nødt å avhende store verdier, bl.a. i form av skog og mark. På mitten av 1800-tallet begynte man å gå løs på Røa, for rydde vei for fløting. Arbeidet kom av seg, men togs opp igjen omkring 1908. Sporene idag etter dette, er bl.a at de største steinblokkene er sprengt i stykker, og at det ved nedre del av Røa er laget nye avrenningskanaler i berget og steinkister etter elvebredden, for å fange inn å styre tømmret på rett vei. I denne forbindelse ble det også satt opp en smie ved stranden av nedre Røa, og murene etter denne står der fortsatt idag. I forbindelse med hoggsten i Femundsmarka på mitten av 1700-tallet, byggde man også Feragskanalen, som er en serie med tømmerrenner fra lengst opp i Nordvika via Lorthølet og Langtjønnan til Feragen. Fra Feragen ble tømret fløtet videre gjennom Håelva opp mot Røros. Tømmerrennene, som sto ferdig 1764, er fra 40 m til 180 m lange, og er idag helt restaurert til originalt skikk. Les mer om dette under "Feragenkanalen", hvor jeg forteller om en kanotur gjennom kanalen. I fortellingen finner du også historiske fakta om når og hvorfor kanalen ble bygget.

Vel, for ikke å gjøre dette til en långdragen historieleksjon, får jeg heller bare avrunde med å si; at med litt årvåkenhet, kan man tilføre fisketuren eller vandringen en ny dimensjon. For spredt runt i marka kan man se allehanda spor som vitner om en tid som er forgangen, og som aldrig mer kommer igjen, men som er en del av det som formet og gitt Femundsmarka den karakter og det særpreg den framstår med idag. Det er ikke bare inlandsisen og Røros Kobberverk som lagt igjen spor, også etter folk som Stor-Hans, Jo Larsa og Lars Holm samt tidligere tiders fangst og jaktfolk finner vi spor etter den dag idag. Ta en tur, og gå litt utenom de oppmerkede gjennomfartsledene, så drøyer det ikke lenge før du står ved restene etter en gammel båt eller et gapahuk, ved tuftene etter en koie eller et ildsted som man lurer på hvor lenge det må ha stått ubrukt før det vokser mose i det.