Femundsmarka - Fiskelykke? Del 1.

Fiskelykke ?
"vin eller vatten"

Fiske i Femundsmarka, kan være eventyrlig godt. Men det kan også være helt ubefintlig, og mens det er toppenfiske i den ene håen, kan det være stendødt i en annen. Vi er alle kin på å få vite hvor de beste fiskeplassene er, og vi spør gjerne andre markatravere hvor de vært, hvordan fisket vært og hvor de mener er de beste stedene å gå. Men jo fler folk du spør, dess flere forskjellige svar vil du få. Mens fisker A fremholder øvre Grøtåa med Rundhåen og kringliggende tjønner, er fisker B overbevist om at Krokethåen fortsatt holder stand som en av Norges beste steder for ørretfiske. Andre derimot, mener at inget går opp mot øvre Røa, fra Grisslehåen og oppover, mens den neste du snakker med alltid ligger år etter år ved nedre Røas håer.
Etterhvert som jeg kommet i kontakt alt fler "gjengangere", som i mange år gått på fisketurer i Femundsmarka, merker jeg at meningene om hvor det beste fisket er, er nokså forskjellig. Det er ikke uvanlig at de man snakker med har sine faste fiskevann og faste leirplasser från år til år. Mange har vært i Femundsmarka både i femten og tjue år eller mer, og stort sett hvert år går mange av disse tilbake til sine favorittsteder, som ligger henholdsvis meget sprett over store deler av Femundsmarka. I nasjonalparkens sentralere deler er det imidlertid - ikke overraskende - to områder som peker seg ut mer enn noe annet; Røa, selve "kroppspulsåren" og den anslutende "venen" Grøtåa. Det er uten tvil disse to vanndragene som lokker til seg storparten av sommersessongens besøkende fritidsfiskere. Krokethåen, Grøtåas største hå, får det nok til å klinge spesiellt godt i mange eldre markatravares ører. Men så var den da, i hvert fall før - av mange - også betraktet som Norges beste vann for ørretfiske. Selv om svunne tiders kjempefangster idag er et minne blott, kan nok håen fortsatt by på godt fiske, og viser til og fra også opp rugger som bidrar til å holde dens ry i hevd. Personligen har jeg imidlertid fått en følelse av den domineres av mengder med småørret, men da jeg kun vært der to ganger, og så tidlig som uke 25 begge gangene, kan dette like gjerne ha andre forklaringer, eller være rene tilfeldigheter.

Den omtrent 16 km lange Røa er like mye å betrakte som en serie sammenkobblede småvann, som den elv den pr definisjon er. Her er det ikke like enkelt å peke ut en eneste kjent plass, de fleste av håene har nok et like godt potensial som en annen å kunne hyse grov fisk. Men utifra bøker og fortellinger fra gammelt av, mener jeg at Grisslehåen må kunne betraktes som en av de navngjetneste av stedene langs Røa. Det er også her som Engerdals fjellstyre har sin oppsynshytta, men uten at det behøver å ha noen annen forklaring enn en sentral beliggenhet i marka. Historisk sett, vet vi imidlertid også at det sto en fiskebu ved nedre Roastens nordlige strandbredd - "Gammelbutomta" - på mitten av 1700-tallet, og at det mest sannsynlig må ha vært pga bra fiske på det utenforliggende "Gammelbuøra". Man kan jo også spekulere i beliggenheten til fiskebua Jo Larsa hadde ved Kløfthåen, det var sikkert ikke for at fisket i Kløfthåen var dårligere enn andre steder i hvert fall. Og hvordan Storfisktjønna fått sitt navn, burde ikke være så komplisert å tenke seg. I DNT's årbok fra 1959 kan man lese at Erling Sand - Mr. "Verre enn minken" - alltid tok en natt med fiske i Roastsundet, før han vandret videre innover. Han kunne garantere fisk på tørrflua. Om det holder stikk idag er en annan sak. Også "gammelfauten" Jens Langen og Stor-Hans hadde et godt øye til sundet, selv om det da vel som oftest handlet om garnfiske. Det var forøvrig i Roastsundet jeg selv tok min første Femundsmarkaørret - natten til 21.juni 1997 - og fikk dermed Erling Sands ord besannet, selv om det var på markmeite og ikke tørrflue.

Hver og en som begynner å gå på fisketurer i Femundsmarka, vil etterhvert også kunne få bra med fisk et eller annet sted. Og for vedkommende fisker blir kanskje akkurat dette stedet hans personlige favorittsted, som han muligens også vil komme tilbake til, kanskje år etter år etter år. Men at utifra dette hardnakket påstå at vannet - enten det heter Storfisktjønna eller Storbuddhåen - er garantert mye bedre enn noe annet, er ikke mulig. Den ene uka eller døgnet er det kanskje slik, men på andre tidspunkter er andre steder bedre. Selv vil jeg helst ha så pass mye tid til disposisjon når jeg først er i marka, at jeg har tid å gå på oppdagelsesferd, for å se og gjøre egne erfarenheter av nye vann. Det er også ved slike litt avsides og odde plasser at du møter den egentlige villmarksfølelsen, på en helt annen måte enn ved en til stunder overbefolket Krokethåen eller Grisslehåen.

Som jeg sa innledningsvis, så kan fisket være både eventyrlig godt, men også raka motsatsen. Sommaren 1999 ble ikke noe unntak i så måte. "Det var ömsom vin, ömsom bara vatten" - som disse rare svenskene uttrykker seg. Men, er det egentlig helt vesentlig at man får fisk for å kunne minnes turen med glede, og se tilbake på den som vellykket?
Ja absolutt, sier kanskje en del, som har fisket som eneste drivkraft for å bruke av feriedager, penger og energi for å ta seg 15 km inn i ødemarken i løpet av noen få konsentrerte villmarksdager, noen få ganger i året. Ikke heller jeg skal stikke under stol med det faktum at det er de dagene når de fine fiskene fikk bite i gresset som man minnes best, og med aller størst velbehag. Bortsett fra følelsen av lykke man opplever ved å "nedlegge" et fint eksemplar av en fisk - som helst har fettfinne - så spiller byttet også en ikke helt ubetydlig rolle for trivsomheten rundt leirilden når dagen er omme. Det blir liksom ikke helt det samme å "kose" seg med en kjeks eller et knekkebrød som med en velvokst ørret på pinne over glora. Den smaker jo så mye bedre, og i tillegg så bidrar den i høyeste grad til den sosiale trivseln. Til skilnad mot Frionors fiskpinner som vi henter i frysedisken på ICA, så inngår det her som en naturlig del også å redegjøre for hvordan maten ble skaffet til veie - gjerne mer enn en gang, og så detaljert som mulig. Den mest asosiale fluefisker blir med ett til den rene entertainer når han etter noen timer av isolasjon på en perifer odde fått noe å legge ut om ved samling rundt bålet. Ikke noe vondt om fluefiskere, men det er utvilsomt de som trenger størst radius med egen plass ved strandbredden, og ved ingen annen form for fiske virker fiskeren å være i så stort behov av uforstyrret konsentrasjon og skarp årvåkenhet som akkurat ved tørrfluefiske. Dermed løper han også ufortjent risk for å få ry om seg som en litt mutt særing og enstøing.

Personligen - som entusiastisk fritidsfisker - er jeg utrolig glad og lykkelig de ganger fiskelykken virkelig står meg bi. Dette er en gradvis lykkefølelse som øker proporsjonalt med vekten på fisken. Eventuellt kan mange små veie opp noe for de store man aldrig fikk, bare for at man da tross alt har noe betydelig godere å spise isteden for kjeks og knekkebrød, samt at man samtidelig får noe koselig å pussle med ved leirbålet.
Men til og fra kommer de dager når vannet ikke er noe annet enn vann, tilsynelatende øde og døtt, nærmest sterilt og kjemisk rent for levende skapninger. Da er det greit å ha øyner og sinn med evner til å sette pris på andre verdier isteden. Verdier som lett blir oversett ved siden av et altoverskyggende enten dårlig eller godt fiske.

Godt fiske, er som alt annet, en relativ foreteelse. Mens jeg selv legger lista omtrent ved en drøy handfull fisker over halvkilon etter en uke i marka, trengs det dobbelt opp for andre, for at de ikke skal uttrykke missnøye.
Jakt, fangst og fiske har i uminnelige tider vært livsviktige ingredienser i vår arts hverdag, og ligger nedarvet i våre gener som et livsoppeholdende instinkt. Jeg antar det er derfor det gir oss et kjempemessig lykkerus når endelig gromfisken ligger der og spreller på bar bakke - døende. Derfor kjenner vi etterpå også stor tilfredstillelse når vi kan sitte rundt leirilden - etter endt verv med heldig utfall - som den beviseligen vellykkede forsørger man tydligvis er, og la skravla gå om hvordan man etter en segdragen og jevn kamp til slutt ble byttets overmann.
Av samme grunn sitter jeg selv akkurat i denne stund og filosoferer i temaet, og lar dere andre få ta del av mine "sanninger".
En sanning, uten behov for noen større modifikasjoner, er at det er med fiske som det er med sex; når vi ikke gjør det, så lokkes og fascineres vi av å tenke på det, og kanskje snakke om det og se det på bilder og film.
Sån er det med våre drifter, fiske og sex; det beste vi vet. I hvilken innbyrdes rekkefølge, lar jeg være usagdt.

En tilbakeblikk på sommerens fiske i Femundsmarka, gir som sagdt innledningsvis; ömsom vin ömsom vatten, og til å begynne med - i løpet av en ukes rundtur med kano - var det i hvert fall ikke noe annet enn vatten.
Etter at vi 16:15 lørdagen den 26. juni fått kanoene på vann ved gården til Per-Roger Wiberg i Käringsjön, skulle det fortsatt ta ca 41 timer før vi endelig så turens første fisk. Heldig førstemann og vinner av kappløpet ble Sven Stenhammer. Uheldig taper ble først og fremst en harr på 0,4 kg som lot seg lure av Svens markmete utenfor den norske Revabua.
Før dette hadde vi prøvt fisket ved Kläppnäset i Rogen, hvor vi ble liggendes nærmest værfast en dag lenger enn tenkt. Vi kamperte på en av de meget få offisielle leirplasser rundt Rogen hvor det er tillatt å gjøre opp ild. Når vi våknet opp om søndagen var det til en vindstyrke og sjø som ikke inviterte nybegynnere som oss til kanopadling. Vi ble bare nødt å bli hvor vi var, med håp om at vinden ville mojne utover kvelden, hvilket den til alt hell etter hvert også gjorde. Men først 01:00 natten til mandag hadde det stillnet av så pass at vi bare så vidt turte ta sjangsen på å legge ut kanoene på den fortsatt opprørte Rogen.
Når nå fisken endelig begynte å vise livstegn, var vi ikke nødbedt, uten hadde snart tatt spredt oppstilling rundt håen ved Revbua. Metodene, og troen på hva som ville klare å lokke fisken best, var forskjellig fra mann til mann. Mens Sven Stenhammer, som nevnt la tilliten sin på markmete, mente Sven Oftedal at flue med kastedupp måtte være den rette tingen for dagen. Gunnar og jeg selv derimot, alternerte mellom forskjellige typer spinnere og sluker.

Noe kjempebett var det ingen av oss som fikk oppleve, men i hvert fall ikke dårligere enn at vi en par timer senere kunne spise smørstekt fisk til "brunch" utenfor svenskebua.
Sven Oftedal var den som gikk av med seiern om største fisk denne formiddagen, med en harr på 0,8 kg. I tillegg til denne praktharren hadde han også en fin matharr på runt halvkilot. Vektmessig totalt, gjorde ikke Sven Stenhammer det noe dårligere, med tre harrer på 0,5 kg. og to ganger 0,4 kg. Selv fikk jeg to på henholdvis 400 og 450 gram, og var absolutt ikke missfornøyd, spesiellt ikke da størsten viste seg å ha prikker, og jeg med dette ble den eneste som fikk ørret for dagen. Gunnar - dessverre - fikk nøye seg med å smake fisk av oss andre, da han til tross for iherdige forsøk ble uten selv.
Dette var moro, at vi etter så pass mange timers sammenlagdt fiskende endelig fikk oppleve litt fiskelykke. Naturopplevelser og fine vyer i all ære, men tross alt så fisker man jo med forhåpning om å få noe på kroken, det er jo akkurat dette som i disse sammenhang kan sies å repressentere den berømte prikken over i'en.

Det er ikke uvanlig at en fisketur skjer over en weekend, og at man derfor mange ganger ikke har mer fisketid til rådighet enn de 41 timer det tok oss denne gangen før vi fikk kjenning med fisk. Er man da uheldig, kan man gå på mang en bomtur til ett og samme område. Dette får naturligvis til følge at man etter hvert går lei, og man vil etterhvert også betrakter området - eller vannet - som dårlig med hensyn til fiske. Attraksjonen til området vil mest sannsynlig minke betraktlig, og man ser seg heller ut nye steder å dra på fisketur til. Som et eksempel, kan jeg si at dette er akkurat hva som blitt fallet med meg selv når det gjelder Oslo Øst- og Nordmarka, hvor jeg fortsatt har tilgode å få noe annet enn abbor - bortsett fra noen ørret på størrelse med ansjos. Femundsmarka er intet unntak i så måte. Med min - til sammenligning - ringe erfaring, har jeg av mine hittil 25 dager i området haft godt fiske i seks dager, noenlunde fiske også i seks dager, og øvrige dager så å si ikke noe fiske i det hele tatt. Dvs. halvparten av dagene har jeg måtte spist kjeks og knekkebrød isteden for fisk ved kveldsstunden rundt leirilden. Vil da dette bety at jeg betrakter Femundsmarka og Rogenområdet som dårlig eller minde attraktivt for fiske? Nei, så absolutt ikke, jeg har tross alt sett noe av hva som finns i disse vann, og som man med litt hell før eller siden kan få på kroken. Det er bare det at det kan ta litt tid, kanske flere år hvis man er uheldig med tidspunktene for fisketurene. Men slik er det de fleste plasser, og det er akkurat i dette henseende at Femundsmarka i følge min egen synsing skiller seg ut blandt områder, ved at jeg virkelig kan nyte turen, uansett hvordan det går med fisket. Det er så mye å se og oppleve. Bare morenene og blokkmarken med kraggfurer og tørrgadder gjør turen verdt. Med alle tjønner, håer og glitrende vann som ligger spredt i dette utemmede ville ulendet, kan jeg ikke tenke meg et vakrere og mer fascinerende landskap.
Når fisken ikke biter, er det en nytelse å legge fra seg stanga, sette seg på en stein og bare koble ur - trekke ut kontakten og bare la seg falle inn i, og oppfanges av all den opprinnelighet og tidsløshet, skønnhet og urkraft som Femundsmarkas karga landskap representerer.

Fjell og vidder, skog og myr har vi over hele den scandinaviske halvøya, så det holder. Men Femundsmarka og Rogenområdet, det finnes kun ett sted, så ta tillfellet i akt - og åpne opp øynene de ganger når fisken ikke biter på kroken din.
Det kommer en dag når du sitter der gammel og skrøplig, og tenker tilbake på hva du vært med om, og hva livet gitt deg. De store spørsmålen kommer til å melde seg, og du kommer til å se deg selv i forhold til litt større - universiale - vesentligheter. Er du religiøs, så kanske det handler om skapelse, hvis ikke, så kan du tenke tilbake på Femundsmarka som det nærmeste du kommer opprinneligheten - vetenskaplig betraktet - ettersom morener og blokkmark ligger der idag stort sett som de gjorde etter at den siste innlandsisen trakk seg tilbake, for omtrent 9000 år siden.
Vel, dette var muligens å betrakte som en aldrig så liten digresjon fra temaet fiske. Men, som jeg synes er viktig å vite, når det gjelder min egen syn på mine turer jeg gjordt, og mine fremtidige i Femundsmarka. Det er rett og slett så mye mer ved en tur enn bra eller dårlig fiske, og derfor kommer jeg også alltid til å vende tilbake til Femundsmarka - uansett om det finnes fisk eller ikke.

En usedvanlig lang mandag har gått til vårt minne etter kanoturen sommaren 1999. Den startet - ikke uventet - etter kl. 24:00 søndag 27.juni, men først etter at vi allerede hatt en hel dag med fiske, utflykter og aktiviteter på Kläppnäset i Rogen. Jeg har allerede fortalt om hendelsesforløpet fra 01:00 når vi la ut kanoene på en opprørt Rogen og padlet opp til Reva hvor vi krønte dagen med en fornemlig fiskfrukost. Imellom padlinga og frukosten hadde vi en - egentlig alt for kort - liten hvil i den svenske Revabua. Når Sven Stenhammer, med meg selv tett i helene, ramlet ut av svenskebua sju om morgenen, hadde vi ikke sovet mer enn toppen to timer. Normalt ville man vært trøtt som "ei strømpe". Nå derimot, på fisketur i nye lovende vann, blir man som et barn i en leketøyforretning, og kan fortrenge søvnbehovet i flere døgn på rad. Følgelig, var det ikke heller nå med noen større plager vi kravlet ut og så ann den nye - noe regnmettede - dagen ved Revas utløp i Rogen.
Etter fisket, og den tid det tar å sløye, lage til og spise de delikate kroppene, var vi ganske snart å finne i kanoene, padlendes opp gjennom en nesten ubefintlig motstrøm i Reva. Nivåforskjellen mellom Revsjøen og Rogen er om jeg ikke minnes feil, ikke mer enn en meter. Der hvor Reva er som smalest, passerer vi under reingjerdet, og kommer inn i en passage av Reva som nærmest likner en smal å. Her er fantastisk naturskønt, och det finnes et flertall glissent bevokste og lavdekte odder som frister til å slå leir på. Vi har imidlertid spikret vårt sluttmål for dagen, og padler derfor videre gjennom dette, som jeg i ettertid tenkt tilbake på som noe av det interessanteste, med tanke på kommende turer. Ikke bare var det utrolig vakkert, men som på kommando fikk både Sven Stenhammer og jeg - samtidig - tungt på våre respektive sluker som vi større delen av vår ferd lot henge etter kanoene.

Gunnar og Sven padlet noe sånt som 30 m skrått bak oss, og jeg rakk ikke mer enn å gjøre dem oppmerksom på at jeg hadde fisk på kroken før det også ble besynnerlig tungt i stanga til Sven. Disse to harrer som vi begge klarte å berge, veide begge to 0,6 kg og ble for Svens del tatt på en 6 grams kobber Droppen med røde prikker, og for min egen del med en tilsvarende på 4 gram. Det er de hittil første og eneste fisker vi noen gang tatt fra kano. Ikke det at vi har så mange timer i kano å komme med, men vi har tross alt prøvt en del ganger. I mine hjemmelige jaktmarker, Ytterån i Jämtland, er det bortimot sikker fangst ved "dragrodd", dvs. å dorge. oftest kommer jeg ikke lenger enn 200 m før en harr smeller på. Ved forsøk etter kano har dette vist seg være betydlig mindre effektivt, mest sannsynlig for att man padler for fort, antar jeg.
Etter å ha padlet i hellende regn siste kilometerne opp Reva og inn i Revsjøen bedret været seg betraktelig ut på kvelden, og den lange mandagen får - etter at vi opprettet camp og slått leir - sin fortsettelse med kveldsfiske i Revsjøen og Styggsjøene.

Med tanke på morgendagens bæring over i Styggsjøene, tar vi først også en sving innom munningen ved åa som rinner fra Styggsjøene ut i Revsjøen. Åa er imiddlertid alt for grunn til å kunne padles. Men vi har i hvert fall skaffet oss kjenskap til forholdene ved åa, og i tillegg får vi se tre reinsdyr i hurtig og noe urolig trav langs strandbredden.

Leirplassen vi legger oss til på, er det samme stedet hvor jeg i fjor hadde godt harrfiske en morgenstund når jeg gikk fra Styggsjøkoia for å hente grøtvann til frukostmålet. Fangsten den gang ble to fine harrer på hhv. 0,5 og 0,6 kg. Her finnes godt om flater for å få plass til et flertall telt. Men med tanke på været, gjør vi imidlertid som vi pleier, og slår opp telten tett inntil hverandre og spenner en drøye 3 x 5 meter stor presening over som skydd mot regn og rusk. Dette gjør at vi i tillegg til å ha tørr forvaringsplass for sekker og utstyr, også har mulighet til å koke kaffe og mat under tak.
Utover kvelden bedrer været seg, og vått blir atter "tort" under et oppsprikkende skydekke som etterhvert også gir oss en del gløtt av blå himmel og sol.
Oftedal og Bentzen fortsetter fiskendet rundt leirodden, mens Stenhammer og jeg legger ivei på en kombinert fiske og befaringsvandring. Jeg vil gjerne vise han Stor-Hans "Styggsjøenes Turisthotell", samt dagens Styggsjøkoie, hvor jeg overnattet og hadde en særdeles fin villmarksopplevelse ifjor. Etter at mimring, fotografering og det kulturhistoriske er unnagjordt, fortsetter vi inn til en av de øvre Styggsjøene, og finner oss en fin og innbydende plass for fiske ute på en reinlavslys og glissent furubevokst odde. En sørøstlig bris kruser vannet, men klarer ikke å jage vekk myggen og knotten som stimles rundt oss. Myggmelken og Djungeloljan kommer godt til anvending en kveld som denne.

Vi kaster med relativt store sluker, f.eks. 7 og 12 grams LillAuren, gjerne med svart eller rødt mot sølv. En sølvsvart Tobykopia viser seg etterhvert også gjøre nytten. Etter bare få kast kjenner jeg kraftig motstand og harde slag i stanga. Jeg har håp om edel art, men føler ikke heller noen større skuffelse når en halvkilos aborre etter noen minutters kamp ligger i lyngen og spreller. Ikke mange kastene etterpå kjenner jeg pumpinger av tyngre kaliber i stanga. Det er velkjent, og jeg vet langt innen jeg sett den at det nå handler om harr, model større. Den følger fint og nokså medgjørlig med inn til strandbredden, men deretter blir det verre fart i fiskkroppen. Jeg holder den i kort line og lar den gå rundt i sin typiske ringdans. Nå og da gjør den utfall og spreller til litt mer, men kraft og ork siner, og snart går den snillt som en hund i bånd, og er bare å plukke som fra kjøledisken på Rimi. 650 gram stopper vekta på, og jeg er nøyd og føler jeg gjordt meg fortjent av en rullings mens jeg tar igjen meg sittendes på en tue.

Sven fortsetter jakten, og har etter ikke lange stunden den samme karakteristiske tunge pumpingen i stanga si. Fram med kameran. Når en selv fisker, får en aldrig mulighet til å knipse "action"-bilder, så det gjelder å ikke gå glip av sjangsen. Det er en vilter krabat, og nesten som om den var klar over at jeg sto med kamerat rede, så farer den rundt og spreller med effektfulle plask og vendinger i vannskorpa. Kanskje det også er sån, at han etter en stund mener vi fått show og oppvisning så det holder, når han plusselig og helt uten forvarsel bare forlater arenaen, og lar Sven stå der med slak line og tom blikk.
Vel, dette må kunne betraktes som "catch & release" med fotografering på en for fisken humanest mulig måte, når den ikke ens trenger å komme opp av vannet for å bli avbildet. Størrelsen på harren var helt klart ikke noe dårligere enn for den jeg selv lot bite i gresset noen minutter tidligere, minst 600 gram, og nå går han der i Styggsjøen sin, og blir enda større - til neste gang.

En varm og behaglig junikveld skumrer etterhvert så saktelige over i en bare aningen dusere natt. Mot den glødende vesthimmelen avtegner seg konturene av åser med trer og forvridde furugadder mer og mer som mørke silluetter. Et kaffebål varmer våre ansikter og holder myggen på avstand. I koppen har vi fortynnet kaffe etter at svartkjelen fått gjordt jobben sin, og på en pinne over glora får aborren sotsvart skinn. Vi myser mot ilden, tar en slurk av kaffen og konstaterer enig, at bedre enn som dette, går det ikke ann å ha det når en er på tur i villmarka.
Klokken passerer etterhvert midnatt med råge, og den lange mandagen går sent om sider mot sin slutt, men først etter at vi - tilbake i leiren - spist røkt harr og tatt enda et aldrig så lite "søvnpiller" fra lerka.