|
Himmelspretthelga utgjør en glimrende mulighet til å dra på tur. Jeg har lenge hatt lyst til å prøve Femundsmarka, og Bendik hadde heller ikke vært der før. Vi fant ut at en tur oppover Røa ville vere en bra start på utforskningen av dette området. Turen ned Røa igjen ville også gi god trening i elvepadling, noe vi trenger før Karasjokka skal til pers på seinsommeren. Turen over Femunden ble riktig så koselig. Ut Synnvika var det så og si blikkstille, og på selve kryssingen var det heller ikke noen større problemer. Etter et par timer kunne vi gli inn i Røaoset. Det brant bål på odden nord for oset - vi var tydelig ikke de eneste som hadde valgt å bruke langhelga her inne. Nå venta bæringa opp til Nedre Roasten. Den hadde vi ikke akkurat gleda oss til, men det var forsåvidt ikke noe å vente med. Vi hadde tatt med ei kanotralle, og hadde håp om at vi skulle få brukt den litt på turen. Det ble en strabasiøs tur oppover. Først rota vi litt før vi fant riktig sti i mørket. Det ble ikke lettere av at stien stadig fant veien ut i regelrette myrhøl. Det var tydelig vått og tidlig i marka. Etter to drøye timer begynte vi å merke at dagen hadde vært lang, så vi rulla ut soveposene under ei furu og sovna momentant. Noen timer seinere våkna vi av sola som stekte oss langsomt der vi lå i våre mørkegrønne soveposer. Etter en kjapp frokost bar det videre oppover. Vi blei innhenta av to eldre herrer, hvorav i alle fall den ene tydelig hadde mye i mot kanoer og folk som brukte dem. Han om det. Vi prøvde å lure ut av dem hvor det var smart å fiske, men blei vel egentlig ikke så mye klokere. Turen videre gikk ganske greit, og tralla gjorde det hakket enklere, så det gikk ikke så lenge før vi var oppe ved Roasten. Dermed kunne vi sjøsette frøken Ally og sette kursen østover. Været var fortsatt flott, og Stor-Svuku tronet snødekt i sør.  Fredag opprant med ruskevær. Vi bestemte oss for å bruke dagen på litt padletrening. Elvepartienene mellom Grislehåen og Roasten var på grunn av den høye vannstanden ideelle for oppfriskning av traverseringer og eddy turn (engelsk uttrykk for å vrenge kanoen inn i bakevje - essensiell teknikk for å stoppe fort dersom et eller annet brøler stygt forut, det være seg fosser, stryk, bjørn eller fiskeoppsyn) Da vi kom opp i Grislehåen så vi imidlertid et vak, og et til, og enda ett - stort! Dermed var det bare å rase ned til leiren og finne fluestengene. Det var tungt regn og sludd i lufta, og neppe mer enn en tre fire grader. Likevel klekket det noen små grå døgnfluer. Vi ankret opp i strømmen rett uttafor oppsynshytta i Grislehåen. Derfra tok vi fire steikeharr i løpet av den snaue timen vakperioden varte. Så tidlig på sesongen må dette regnes som rein bonus.  Etter fisket var vi gjennomvåte og ganske hufsne, så det var med glede vi så at det klarnet opp og sola kom fram. Vi rakk å lage et bål, tørke oss litt og lage oss middag før det kom ei ny skur. Dermed blei det å spise inne i teltet og vente på bedre vær. Når vi hadde spist klarna det opp, og vi kunne pakke sammen og starte på turen ned igjen. Bendik skulle i konfirmasjon på søndag, så vi ville gjerne komme litt ned i nedre Røa før vi gav oss for kvelden. Etter en halvtimes tid kunne vi fortsette, og snart var vi framme ved utoset. Her ville så klart det mest fornuftige ha vært å ta stien ned igjen også, men spesiellt morsom er det ikke. Det er sagt at å bære en kano er som å slå seg selv i hodet med en hammer - det er utrolig deilig når du stopper. Både Benik og jeg synes dette er et svært gjnnomtenkt og godt stykke padlefilosofi, så vi bestemte oss for å la det stå til videre nedover Røa. Det første stryket etter oset var litt vanskelig. Brua over elva er for lav til å padle under. Rett etter brua er det ei bakevje på venstre side, men for å unngå å gå på land i svingen etter må en over på høyre side av strømmen. Vi løste dette ved å sette ut i bakevja med baugen motstrøms. Så padla vi for full muring på skrå motstrøms inn i hovedstrømmen. Når baugen kommer inn i hovedstrømmen blir vi da vridd rundt mens jeg (som sitter bak) ligger på støttetak, og Bendik i front fortsatt padler framover som en gal mann. Dette funka brillefint. Vi kom inn på høyre side av hovedstrømmen og passerte to meterhøye såter i et skikkelig tempo. Så kom det imidlertid en liten overraskelse. På en eller annen måte hadde vi under rekognoseringa klart å overse en meterhøy terskel med en underliggende valse. Jeg tror jeg så en anelse overraska ut da det bar utfor. Vi tok vannet igjen med et plask, og jeg ble kastet framover ryggsekkene i midten av kanoen. Kanoen blei liggende mer eller mindre på tvers i valsa, og vi tok inn vann i en slik grad av vi nesten så vannstanden minka nedstrøms. Jeg brølte et halvt panisk "framover", noe Bendik allerede hadde funnet ut at var en smart ide. Med 30 cm vann innabords, og farlig lite fribord kom vi oss videre. Resten av stryket gikk greit, og snart kunne vi tømme kanoen. Jeg bestemte meg umiddelbart for at spruttrekk til kanoen skulle rykke opp til førstpri på investringslista... Det neste stryket var snillere, men helt nederst var det et høl vi ikke måtte gå i. Det var ganske greit å unnvike det, men det krevde relativt presis manøvrering på et par punkter. Dette stryket gikk flott, og vi kunne fortsette uten øsing. Foran oss lå et ganske vanskelig strekk. Etter et lite stryk gjorde elva en skarp venstresving, mens et lite løp forsvant rett fram under noen overhengende bjørker. Hovedløpet fortsatte relativt rolig noen titalls meter før det stupte bratt ned, nærmest i en foss, og svingte brått mot høyre etter droppet. Vi vurderte ei stund å padle rundt venstresvingen, og gå på land og bære over øya i mindten. Dette ville ha krevd en ganske presis eddy-turn, og en eventuell bom ville enten ha sendt oss på rydningshogst ned sideløpet eller rett utfor fossen. Derfor bar vi forbi hele greia. Hefra var det stort sett grei padling ned til Vollhåen. Stryket mellom Djuphåen og Vollhåen var riktignok ganske langt, men uten problemer i det hele tatt. Det var bare å følge hovedstrømmen.  Ved Vollhåen slo vi opp teltet. Klokka hadde for lengst passert midnatt, og det var ikke lenger skikkelig padlelys. Vi så likevel av neste dag kom til å starte med en bæring forbi en langt stryk med en foss i enden. Dumt med den fossen, for strykene i forkant så morsomme ut. Det var greiest å bære på sørsida, men det er tydeligvis en del bever i området, og de hadde herja voldsomt med bjørkeskogen. Dette gjorde sitt til av framkommeligheten var hakket dårligere enn middels. På veien ned til Femunden måtte vi bære to ganger til, men det ene stryket kunne nok ha blitt padlet dersom vi hadde hatt spruttrekk. Langs denne etappen var det mange bålplasser og fine hellere. Sikkert et flott sted å ovenatte. Dagens råeste var de to siste strykene fra Starrhåen og ned til Femunden. Det første var et skikkelig hvittvannsinferno. Men siden det var ganske ufarlige såter, uten fare for stein og andre uhumskheter, tok vi turen ned der også. Den kjente canadiske elvepadleren Paul Mason sa en gang at såter er det som gjør elvepadling morsomt. Du verden hvor rett han har. Dette stryket ble et skikkelig kick. Så bar det under brua i neste stryk, og så var vi nede på Femunden. Ganske våte, men også fornøyde etter en svært morsom tur. Vi var også blitt ganske frosne, for snø og sludd hadde fulgt oss på veien nedover. Det skulle være en slags sti nordover langs Femunden, men rare greiene var det ikke. Jeg presterte så klart å miste både kart og flytevest, og Bendik imponerte med å springe tilbake å hente sakene mens jeg plastra såre bein. Det blei en tung tur gjennom til dels tunggått blokkmark. Da vi kom til Muggoset kunne vi sette sammen kanoen og padle over Nordvika. Sørvika var det ikke verd å prøve seg på, så vi bar over dit etter på nytt å ha demontert kanoen. Nå var tydelig temperaturen krøpet under null, for det frøys på kanoduken under demonteringa. På siste gåetappe kom det også ei skikkelig snøskur. Det er røft på fjellet så tidlig på året. Randulf Valle  |
| Mail to Randulf Valle | Villmarkssida |
| Tilbake | Neste |