Fra Geir Hanslien. Innlevert 6/3-2003

Gudegaven

Det lille fiskevannet skulle ligge langt inne på fjellet, og visstnok noe vanskelig tilgjengelig fikk vi høre fra gamlekara nede ved veien. Der hadde vi møtt på noen skikkelige hardbarka "fiske-gubber". De hadde ikke vært inne på fjellet på mange år nå, og holdt seg nede i elven nederst i dalen. Her hadde de stått med sine lange markstenger i mange år og fisket, og var nok tilsynelatende fornøyd med det. Men historiene var mange og innholdsrike om alle de fantastiske turene de hadde hatt sammen inne i fjellene da de var unge og spreke. Og historiene om stor fisk og fantastiske fangster var ikke akkurat få. De hadde formelig vasset i storaure, som kjempet verre enn nøkken!


Vi satte oss ned en liten stund sammen med "gamle-kara" og tenkte som så at det er lurt å lytte til erfarne fjellfolk. De fortsatte med å legge ut i det vide og brede om både turer og store fangster fra sine yngre og sprekere dager, og fra vann til vann der inne i fjellheimen. Vi var vel heller litt skeptiske til deres historier, men lyttet klokelig både til historiene og fisketipsene de kom med. Vi satt der en god stund og tok til oss den informasjonen vi kunne få fra disse gamle "ring-revene", før vi bestemte oss for å ta oss videre på ferden opp mot høyfjellet.

Det hadde vært en solfylt dag, men nå begynte det å tette seg til med skyer over himmelen. Mørke og tette skyer la seg liksom rundt fjelltoppene, i det vi begynte å bevege oss oppover det trange dalføret. Vi hadde tung oppakning, ettersom at vi hadde planlagt nesten en ukes opphold inne i disse fjellområdene. En kronglete sti skulle føre oss til over tregrensa, og etter det var dette bare å stole på kartet og kompasset.

Etter litt frem og tilbake oppe i det åpne fjell-landskapet kom vi fram til det sagnomsuste og mystiske vannet som vi hadde drømt om og tenkt på i lengre tid. Var det virkelig slik de hadde sagt? Hadde virkelig dette vannet en så fin ørretstamme? Vi ankom vannet med en stor bør av spørsmål; Var fisken så stor som de gamle karene hadde sagt? Var fisken så vanskelig å få på krok som de sa? Kom den til å ta på mark, sluk eller flue? Var det på nordavind eller østavær den tok best? Vi visste egentlig ingenting, så her var det bare å prøve seg frem ? både i forhold til timing og utstyr!

Vannet lå der i det som vel nesten kan karakteriseres som en dal. Et langstrakt og smalt vann, som så ut til å være ganske dypt, men med noen få grunner her og der. Vi sto vel og lenge på høyden over vannet og beskuet og gransket det etter aktivitet fra fisk. Stille. Helt dødt og stille var det. Ikke en krusning på vannet ? verken fra vind eller fisk. Etter å ha stått der og betraktet vannet lenge, begynte vi å bevege oss ned mot det stedet vi hadde utpekt som et passende sted for å slå leir. En blodrød sommersol druknet i fjellene foran oss og vinden endret seg til en kjølig bris, i det vi nærmet oss vannet. Vel nede hadde vannets speilklare yte endret seg til småkrusninger.

Etter å ha gått i flere timer i ulendt terreng og samtidig ikke sett tegn til liv på vannet fra høyden, bestemte vi oss for å sette opp leiren med teltene og utstyret innen vi ga selve fisket noen videre tanke.

Solen hadde gått ned og skumringen seg inn over oss ved leiren. Et tynt slør av kveldsdis kom sigende over vannet og det begynte å bli mørkt. De mektige skyggene fra fjelltoppene rundt vannet danset over landskapet og kom tettere og tettere innpå oss. Leirbålet lyste og spraket og ingen av oss tenkte vel mye på å fiske. Mørket krøp seg nærmere og nærmere og vinden hadde løyet helt. Det var blitt helt stille, så stille. Det eneste som tirret oppmerksomheten var bålets spraking og gnistene som forsvant opp i den bekmørke nattehimmelen.

Det var da det skjedde! PLASK! Det sa PLASK en eller annen plass like ved oss. Alle satt helspente rundt bålet. Vi spratt opp alle mann, sto musestille og bare lyttet. Ingen sa noe, ingen rørte seg. Alle bare sto der og så ut i løse luften.

"Plask", der var det igjen! Nå sto vi helt nede ved vannkanten å prøvde å lokalisere hvor lyden kom fra. Mørket gjorde sitt til at det var vanskelig å få øye på hva som lagde lyden, og det at den svale kveldsvinden skapte småkrusninger på vannet gjorde det ikke akkurat enklere.
Vi sto der en liten stund og lyttet ? og så var det helt stille igjen. Etterpå gikk praten livlig om det var fisk eller et annet dyr, en fugl kanskje, som hadde gikk oss denne spenningen. Bålet ble mindre og mindre, og snart var det bare noen få glør som lyste beskjedent på oss. Vi ble enige om at vi skulle få oss noen timers søvn etter en lang dag, men at vi skulle opp for å fiske i gryningen som var bare 2-3 timer unna.

Det var noen trøtte tryner som myste ut av teltåpningen kl. 04.00 presis, etter bare et par timers rastløs slumring i soveposen. Været så ut til å være perfekt, med nesten klar himmel og det virket som at vinden hade løyet helt. Selv om det var en stund til soloppgang, kunne det skimtes et ferskt lys fra bak fjellet som ga et dunkelt lys til trøtte fiskere.

Vi kastet oss i klærne og tok på fluevestene. Fluestengene ble montert og snøre og fortommer ble nøye innspisert og justert. Vi hade egentlig ingen formening om hvilke fluer og i hvilken størrelse de skulle være i dette vannet, så vi måtte bare ta med oss det vi hade. Vi bestemte oss for å være litt taktiske og bruke litt tid på å studere vannet og omgivelsene för vi virkelig startet selve fisket - vi hadde jo ikke vært her før og gamlekara hadde ikke akkurat vært snakkesalige de heller.

Vi bestemte oss for å gå sammen alle tre, og tok sikte på en liten høyde et par hundre meter fra leiren å starte speidingen etter mulig aktivitet fra fisk. Vi snek oss opp på høyden så ubemerket som mulig, og la oss godt tilrette i lyngen. Herfra fikk vi et godt overblikk over en fin og nesten sirkelrund vik som lå rett foran oss. Det var fortsatt ganske så skumt, men vi kunne konstatere at vannet hade et dypere parti som gikk langs lengderetningen på det relativt smale vannet. Langs kantene av vannet og i vikene var det derimot meget grunnt, med vekslende sandbunn og grusbunn og partier med sivgress. På bakgrunn av våre observasjoner så langt, ble vi enige om at fisken her antageligvis var av den forsiktige og lettskremte typen. Så vi begynte å sjekke flueboksene for passende fluer i små størrelser, fra krok 14-18.

"Hva var det!?!?!" Vi kikket forskrekket opp fra flueboksen. "Se der borte ved sivkanten! Er ikke det en fisk?" Og helt riktig, det gikk en fisk langs sivkanten. Det var så vidt vi så den, men den beveget seg iallefall närmere i retningen hvor vi lå. Da den beveget seg over sandbunnen foran oss ble det virkelig fart på oss gutta. "Den er stor!" Nå var det enkelt å bare kaste beina på nakken å sprinte ned og pælme løs med fluestanga, men alle tre lå lamslåtte og bare måpte til begivenheten. Ørreten gikk rolig frem og tilbake foran oss, men så ikke ut til å være så interessert i å beite. Vi lå der i sikkert et kvarter og bare bivånet det hele, inntil det plutselig ble mer fart på fisken. Den gjorde det første rolige og beherskete vaket og bare plukket ned et eller annet på overflaten. Etter et par, tre lignende vak var det på tide å gå til handling. Jeg fikk æren av å gjennomføre jomfu-kastet mot fisken, mens de 2 andre skulle guide meg fra lynget noen meter lenger oppe.
Jeg smøg meg ned mot kanten med hjertet helt oppe under drøvelen, mens jeg løsnet den lille maurimitasjonen i krokstørrelse 16 fra krokfestet på stanga. Fisken gikk nå og beitet 12-13 meter utenfor land, og viste seg av og til med de samme rolige vakene. Jeg var pinlig inneforstått med at her var det ikke snakk om å få tildelt noen som helst feilmargin. Dette måtte gjøres på det første kastet. Jeg slo av knarre-bremsen og snellet av 15 meter fluesnøre, som la seg i fine kveiler på bakken foran meg. Ettersom at fisken gikk på så grunnt vann, gjaldt det å holde lavest mulig profil for å ikke avsløre min tilstedeværelse. Jeg gikk opp i knestående og gjorde meg klar for kastet. De første metrene av snøret var allerede i lufta da det kom følgende klokelige beskjed fra mine observanter og assistenter fra oven - "Klokka ½ 1 med 12 meter snøre!" Jeg måtte bare adlyde ordre, da jeg hade mistet øyekontakt med ørreten. Snøret landet pent og pyntelig på den blikkstille vannflata, og jeg kunne såvidt skimte den lille maurimitasjonen i vannskorpa. Nå gikk hjertet som et hurtigtog i maxfart, og det ble ikke noe bedre med mine observanters entusiastiske kommentering av hva som skjedde under vannflata. "Den går i retning flua di, rolig nå!" Rolig! Det var lettere sagt enn gjort. Alle musklene var i helspenn, og det kjentes som om kroppen hade gått helt i vranglås. Skulle det ikke skje no` nå snart, tenkte jeg. " Den gikk forbi flua", kom det fra høyden. Jeg tenkte noen skikkelig pauli ord, og var på tanken på å dra snøret langsomt inn igjen. "La`n ligge, la`n ligge. Nå snur det beistet og kommer tilbake i samme retningen". "Yes!", tenkte jeg og kroppen gikk på nytt i helspenn. "Gi flua et lite rykk ? NÅ". Jeg gjorde to små, nervøse rykk i fluesnøret. Det sa bare "SPLOSJ" der ute i enden av fluesnøret! Jeg rakk egentlig ikke å gi noe mothugg, men kjente bare et tungt drag i stanga da jeg løftet den. Jeg spratt opp på beina, som hadde blitt helt nummen etter å ha sittet på knærne lenge. Jeg kjente et par kraftige hoderistinger fra ørreten, før den startet et utras som jeg hverken hadde sett eller kjent tidligere. Hele fluesnøret og en god del backing føk ut av stangringene i rekordfart, før den endelig stoppet. Mine assistenter kom løpende ned i ekspressfart og det ble et skikkelig leven nede ved vannkanten! Nå ble det bare tungt der ute. Fisken rikket seg nesten ikke og jeg torde ikke å legge på så altfor mye press på stangen og snøret. Med 0.14 fortomsspiss, så var det greit å begrense presset. Etter litt forsiktig press på fisken, begynte den å gli sakte inn. Ca. 10 meter fra land kom et par mindre utras, og fisken begynte å gå fra side til side. Først nå fikk vi skikkelig øyekontakt med fisken, da den ved flere anledninger rullet seg i overflata. "Den ER svær", kom det fra de to andre. "Har dere håven!", ropte jeg febrilsk, da jeg kom på at jeg hadde lagt den fra meg på høyden da jeg hadde lagt meg ned tidligere. Med raske bein ble håven hentet i stor fart. Nå begynte fisken å bli trettere og trettere, og kom omsider motvillig glidende sidelengs mot land. Endelig kunne jeg strekke meg forsiktig ut over torvkanten med håven i den ene hånden og fluestanga godt hevet med den andre. Ørreten gled endelig inn i håvmaskene, og fikk så vidt plass i den lille ørrethåven. Håven fòr opp av vannet så spruten sto, og først nå gikk det opp for meg hvor stor denne fisken var. Halen på ørreten hang godt over kanten på håven da jeg løftet den inn på lyngen ved vannkanten. Den lille maurimitasjonen satt godt i munnviken på fisken, så den var kroket godt. Fisken var helt kjørt og kom ikke med de aller største protestene da den forsiktig ble løftet ut av håven. Det var en virkelig skjønnhet av en praktørret, der den lå i lyngen og glinset i morgensolen. Vi sto bare der og betraktet denne gudegaven til fluefiskeren, og det ble ikke sagt så mye på en stund. Glinsende røde og svarte prikker i et velkjent mønster er som balsam for en fluefiskersjel, og da blir ord ofte overflødige. Fisken veide gode 2,8 kilo og var god og rund. Vi bestemte oss for at denne fisken skulle bli forvandlet til et skikkelig herremåltid.

Etter en slik knallstart på turen, så var ikke akkurat entusiasmen mindre blant oss. Vi hadde overlistet denne fantastiske fisken med en tydeligvis riktig taktikk for dette vannet, og vi bestemte oss for å kjøre samme overlistelses-taktikk i det videre fisket. Og det skulle bli noen fine dager inne i fjellet og ved dette spennende vannet, med mye speiding etter fisk og aktivitet, og mange fine fisker i håven. De fleste fiskene var fra halvkiloen og opp mot kilosmerket, men vi fikk også et par fisker på godt over kiloen. Da dette vannet tydeligvis ikke var stappet med fisk havnet de fleste skånsomt tilbake til det våte element. Men vår "gude-gave" smakte helt fortreffelig sammen med kantareller, rømme og poteter!

På turen ned fra fjellet kunne vi skimte gamle-kara gjennom skogen nede ved elva med markstengene sine ? klokelig fortsatte vi bare videre, de hadde nok ikke godt av å høre vår historie fra drømmevannet der inne på fjellet!

Fluefiskerhilsen fra Geir Hanslien



Mail til Geir Hanslien www.wildlife-fishing.com

Tilbake Neste