Fra Stig Karlsen. Innlevert 29/7-2005

Skogtjønna 25. – 30 juni 2005

Årets tur til Femundsmarka var planlagt til ca 10 dagers varighet, og med Synnervika og påfølgende tur med Fæmund II til Haugen som utgangspunkt.

Som flere ganger tidligere var min far, som fyller 70 år senere på sommeren, med som turkompis. Han har i mange år i sin ungdom herjet i Femundstraktene, men da litt sør for nasjonalparken. Stort sett i fjellområdene som er avgrenset av Femunden i vest og vegen mellom Sorken og Elgå i øst. Som smågutt og de tidlige tenårene var jeg med mine foreldre i dette området flere ganger, og da gjerne med leid hytte på Djupsjøvollen som base. Etter mange års fravær fra området, kan det vel være to – tre år siden fattern første gangen ble med meg på tur til Femundsmarka igjen, og da inn i selve nasjonalparken. Om han hadde en spesiell forkjærlighet til tidligere nevnte områder, ble han ikke mindre betatt av nasjonalparken og båtreisen med Fæmund II.

Jeg reiste hjemmefra styggtidlig på morgenen, sånn ca kvart over fire, og plukket med meg fatteren på veien. Vi kjørte Engerdal oppover, forbi Femundsenden, og via Grådalen til Synnervika. Vi var framme ca en halv time før avgang og hadde dermed god tid til å få ordnet med oppakningene (som nå som alltid ble blytunge, 38 kg for min del, jeg veide sekken på badevekta kvelden før).

Vi kom i land ved Haugen, og planen var å gå til Røvoltjønnan eller Skogtjønna for å slå leir der et par dager, før vi etter planen skulle fortsette i retning Grøtådalen.
Vi kom i snakk med et par andre fiskere som skulle opp til Grøtådalen. Disse hadde visst hatt kompiser der oppe uka før som kunne fortelle om kaldt vær og elendig fiske. Regnbygene lå i lufta nå også og temperaturen var ikke spesielt høy, men veldig fin å vandre i.
Vi hadde ikke gått mange meterne fra Haugen før vi møtte et par yngre gutter i høy hastighet nedover med hver sin sekk på ryggen og en ryggsekk i hendene. Vi trodde først de var for sene til båten, men de kunne fortelle at en av deres reisefølge hadde fått sterke brystsmerter, og at nødnummer var benyttet. Få minutter feide et ambulansehelikopter over hodet på oss og landet tydeligvis litt lengre inne på fjellet. Jeg tenkte at vi får ta det med ro innover, siden fattern i den senere tid hadde vært litt skrall i formen, og i tillegg er mildt plaget med angina.
Turen oppover lia fortsatte i makelig tempo oppover lia, og vi tok oss en matrast ved et knøttlite vann noen hundre meter før man kommer opp til tregrensa. Vekten av sekken kjentes meget godt allerede etter denne korte etappen, og svetten rant nedover ryggen da vi fikk satt oss ned for å spise.




-Fattern nyter ferdig smurt niste på turen opp mot skogtjønna.

Vi kom oss etter hvert opp til Skogtjønna, etter også hatt en kort rast ved Røvoltjønna som vi har ligget ved et par ganger tidligere. Turen opp tok i overkant av fire timer, noe som kunne vært unnagjort på langt kortere tid, men blytunge sekker og det faktum at verken fattern eller jeg slett ikke var i særlig god fysisk form får ta skylden for lang gåtid.

Det blåste iskaldt og kraftig da vi kom opp, og vi var ganske slitne da vi begynte å se oss om etter en god teltplass. Regnbygene gikk tunge over Svukuen og noen regndrypp måtte vi også tåle. Det ble til at vi fant oss en noenlunde plass og fikk opp teltet og teltgapahuken mellom de verste vindkastene.




-Regnbygene gikk i ”skytteltrafikk” over Store Svuku.

Vinden og regnbygene ble utover ettermiddagen og kvelden såpass intense at vi så det som nytteløst med noe fiske så det ble stort sett kaffekos med noe godt attåt i gapahuken, og vi krøp ganske tidlig ned i soveposene.

Søndagen var det noe bedre vær. Fortsatt kaldt og noe vind, men det så ut til at det skulle kunne klarne opp. Det var om ikke annet godt med det totale fravær av mygg og knott i dette været, men med totalt fravær av insekter både i lufta og på vannet var også fiskebettet der etter. Videre utover dagen og ettermiddagen steg temperaturen, vinden løyet, og det ble etter hvert sol. Da ble det fart i insektene, og faktisk noen spredte vak ut på tjønna.




-Med bedre temperatur og mindre vind ble det fart på insektene.

Etter å ha gjort oss en rundtur i terrenget rundt der vi hadde teltplass, og funnet oss et realt fange med bålved som noen hadde kappet og forlatt (takk til deg som kappet ved), var det på tide å forsøke med litt fiske. Fattern har alltid vært en ihuga tilhenger av mark og andersduppen. Vi hadde ikke tatt oss bryet med å grave mark i år, men hadde kjøpt med noe kunstig mark av typen powerbait etter at ekspeditøren i sportsforretningen hadde skrytt dette opp i skyene. Selv forsøkte jeg med sluk, sølvkroken spesial i kobber og rødt. Jeg startet forsiktig med en syv-grammer. For fattern sin del, var det helt dødt. Han forbannet denne hersens gummimarken han hadde kjøpt som fisken tydeligvis ikke var interessert i. Selv var jeg kar om å få i land to røyer på 2 og 3 hekto, som er passe stekefisk. Røya på 3 hg satt på sluken på en høyst merkverdig måte. Etter å ha fått den opp på land, viste det seg at den hadde kroket seg i ene øyet, og slett ikke hadde spor av å hatt krok i kjeften. Etter dette var det imidlertid slutt på bettet hva sluk angikk, men vakingen ble mer intens utover vannet. Jeg satte derfor på fluer og kastedobb på slukstanga. Jeg har fluestang, men den har fått ligge igjen hjemme og samle støv de seneste årene da jeg stort sett bare river med meg mosen bak meg framfor å få flua ut på vannet. Må nok øve mer på kasteteknikken hjemme.




-Fin steikerøye på 2 hg, og av bildet kan man se at undertegnede kjøper sine sigaretter i Sverige ;-))





-Røya på 3 hg kom opp noen kast senere.


Som sagt, så ble det satt på flueutstyr på stanga uten at dette ga videre resultater. Fattern som etter hvert var drittlei av å fiske med gummi, bestemte seg for å sette på fluer han også. Det viste seg at fortommen han hadde ferdig knytt i fiskeveska var en floke som ikke lot seg gjøre å få opp igjen, så da var det bare å gå på å knyte en ny. Som jeg nevnte så er gubben 70 år, og synet er ikke lengre hva det var. Han ser riktignok som en hauk på avstand fortsatt, men det er verre med tynn fiskesene og små hull på krokene på fluer og liknende. Jeg gjetter på at han satt og knøt, bannet og svertet, kuttet feil ender på sena i godt og vel en time før flueriggen var klar. Jeg bød han hjelp, men knyte det skulle han gjøre sjøl.




-Etter godt og vel en time var flueriggen klar til bruk, men da var vannet blikkstille og ingen fisk viste interesse for fluene våre til tross for intens vaking .


Det ble etter hvert mer eller mindre slutt på vakinga utover kvelden, og vi fant ut at det var like greit å få i seg noe mat. Fisken var ferdig renset og saltet, men den kunne bli fin middag neste dag så vi tok oss hver vår pose med Real turmat i stedet. Når maten var klar ble jeg brått veldig uvel, og trodde jeg skulle komme til å kaste opp. Svetten silte av meg så jeg tok kvelden tidlig og krøp ned i soveposen allerede ved ti-tiden. Fattern fortalte dagen etter at han hadde fortsette med å fiske i tjønna fram til midnatt, men uten å få noe.

Både mandagen og tirsdagen blåste et en iskald vind slik at hvite skumtoppene stod ute på den lille tjønna. I perioder var det så pass med bølger at de slo inn over land og over teltet som stod et par – tre meter fra vannkanten. Regnbygene som kom over Flenskampan og Femunden stod nærmest i kø, så vi valgte å utsette videre vandring mot Grøtådalen. Det ble derfor særdeles mye ligging i telt og teltgapahuk, slik at kroppen etter hvert kjentes helt mørbanket. Vi hadde ikke vært spesielt heldige med plasseringen av teltet, og kulene i bakken ble etter hvert svært merkbare. Disse to dagene som vi stort sett ble liggende i teltet, merket jeg også at fattern ble mer og mer skrall i formen. Han ble svimmel og måtte støtte seg mot trær for ikke å falle bare han hadde bøyd seg framover. Han fortalte også at han kjente pulsslagene i magen når vi lå på magen i gapahuken i ly for den verste vinden og regnet. Dette var noe jeg følte foruroligende med tanke på at han noen år tidligere hadde fjernet en meget stor utposning på hovedpulsåren, og den hadde blitt oppdaget ved at han kjente pulsen slå i mageregionen. Grøtådalen ble derfor ”skrinlagt” i denne omgang, med tanke på å gå tilbake Røvoltjønna på onsdagen for eventuelt et par netter der. Fattern ble særdeles sliten bare av å gå opp på noen av morenetoppene rundt tjønna rett ved teltplassen vår for å få signaler til mobiltelefonen. Mitt moderlige opphav forlanger daglig kontakt dersom forholdene tillater det når vi to ”gutta” er på tur.




-Bygene kom på rekke og rad i den iskalde vinden over Flenskampan.


Etter å ha ligget værfaste i to døgn, fikk vi pakket sammen på onsdagen og satte kursen mot Røvoltjønna. Akkurat i det vi skulle gå, kom det en kar i fra fjelloppsynet bort til der vi hadde hatt leirplassen vår. Han også kunne fortelle om kaldt vær og dårlig fiske de siste par ukene. Han spurte om fiskekortene var i orden, men ville ikke se dem da vi begynte å lete i lommene etter dem. Det var en hyggelig kar som hadde felles fortid med fattern i og med at begge var tidligere sjøfolk.

Vi hadde ikke gått så mange meterne før det var tydelig at fattern var i relativt skrøpelig forfatning. Det gikk særdeles sakte, og det ble hyppige pustepauser. Når vi var framme ved Røvoltjønna, var han så sliten som om han skulle gått i flere timer. Turen hadde tatt ca en time, noe som skulle vært mulig å gjøre unna på 25 minutter. Jeg foreslo derfor at vi i sakte tempo skulle ta oss ned til Haugen igjen, og om mulig leie oss en hytte for natten slik at vi kunne reise hjem dagen etter. Fattern var først noe tvilende til dette siden været var i absolutt bedring, men jeg mente det var bedre å returnere framfor å risikere at han også måtte fraktes ut med helikopter. Han innså etter en liten tenkepause at forslaget mitt nok var å foretrekke. Jeg kjenner etter hvert fattern så godt at hvis han avbryter en tur, da er han ikke frisk.




-Rast ved Røvoltjønna før ferden gikk tilbake til Haugen.

Det ble derfor en marsj ned til Haugen som tok oss totalt i overkant av 5 timer fra Skogtjønna, så det var ikke tvil om at han var sterkt redusert. Fra tidligere turer er det gjerne jeg selv som er den som har vært den som har blitt mest sliten.

Nede ved Haugen spurte jeg om det fantes ledig hytte for natten, eller om vi eventuelt kunne kjøpe båtskyss derfra til Synnervika. Det var tydeligvis bare en av gårdens døtre som var tilstede akkurat da, så noen båtskyss var derfor ikke mulig. ”Brakka” var derimot mulig å få leie for natten slik at vi kunne ta Fæmund II dagen etter. Hytte på Haugen var mye mer å foretrekke enn enda en natt i telt, så vi tok i mot tilbudet. Fattern medga etter å ha fått av seg sekken at han aldri før hadde vært så sliten som akkurat da. Han kom seg imidlertid ganske raskt etter å ha fått hvilt ut den ettermiddagen og kvelden, men var fortsatt noe redusert dagen etter.




-En skikkelig seng og fast tak over hodet var ikke å forakte etter å la ligget nærmes uavbrutt i to døgn på klumpete bakke i telt.

Dagen etter, på torsdag, skinte sola fra en nærmest skyfri himmel og vinden var borte. Vi kunne se ned på en blikkstille Femund fra gårdstunet på Haugen. Fattern sa at hadde han orket, skulle han faenimeg gått opp igjen nå som været er så bra. Det ble imidlertid ingen tur opp på fjellet igjen, men en fin dag på Haugen før båten utpå dagen tok oss tilbake til Synnervika.




-Litt før klokken to på ettermiddagen var det å traske de siste hundre meterne ned til brygga i strålende solskinn.

På brygga før båten kom, traff vi igjen karene som hadde gått direkte til Grøtådalen. De kunne også fortelle om dårlig fiske, sterk vind og mye regn. De hadde stort sett blitt liggende i lavo`en og fyre bål. Det hadde visst vært svært folksomt der oppe, i motsetning til området der vi lå. De hadde visstnok ligget ganske nær en gjeng med svensker som fisket uten særlig lykke på dagtid, og som drakk godt med brennevin på kvelden og natta som en av dem sa. ;-)

Etter hjemkomsten har været holdt seg bra, og det har som kjent vært nærmest en hetebølge på Østlandet i ca 4 uker. Fjorårets tur i Grøtådalen, som gikk i begynnelsen av august, var det også svært varmt i været. Da var det nesten i overkant varmt, og som en bakerovn i teltet på natten. Været blir vi visst aldri fornøyd med.

I slutten av juli drar jeg av gårde igjen, vær eller ikke vær ;-)

Her ender berettelsen fra denne turen. Etterhvert som man leser dette vil man se at det ble en tur som ble preget av mange uheldige omstendigheter, men som allikevel endte bra og med mange gode minner. Man kan vel bruke regelen i Femundsmarka på sommertid også; Vend om i tide, det er ingen skam å snu.

Vel,vel,.. får håpe hånden din leges så den blir som før, og at mitt bidrag kanskje kan benyttes på dine ellers så utmerkede sider om Femundsmarka. Føl deg fri til å redigere teksten om nødvendig. Kom ganske sliten hjem fra en liten rundtur til i marka, sånn for å avslutte noe av det jeg og fattern begynte på for omtrent en måneds tid siden. Det ble noen bilder fra den turen også, og om det er av interesse skriver jeg gjerne ned noen ord om den turen.


Mvh
Stig Karlsen


Mail til Stig Karlsen Ingen Hjemmeside

Tilbake Neste