Fra Bård Bakås. Innlevert 17/8-2005

Med fiskestang og kano i Femundsmarka

-Klart for start ved Kjærringsjøen.

I år skulle årets tur med kano og fiskestang foregå i uke 26, midtsommeruka. Turen hadde vært planlagt i lengre tid og planen var å foreta en kanotur utenom den vanlige ruta fra Kjærringsjøen til Femund.
I korte trekk var ruta Kjærringsjøen, Rogen, Bredåsjøen, Vonsjøan, over til øvre del av Grøtåa, ned Grøtåa til Krokethåen, Grisselhåen, Roasten og ned Røa til Femund.
Mange timer med kart og bilder på internett ble studert, og spørsmålet var om det lot seg gjøre å padle ned Grøtåa. Flere mente det ikke lot seg gjøre pga mye ut og inn av kanoen, mye bæring etc, men denne turen skulle vi ta, selv om bæring og slit måtte påregnes.

Dagen kom og 2 forventningsfulle karer med sine hunder tok farvel med skyssen vår på Kjærringsjøen. Første spørsmål var hvordan hundene ville oppføre seg i kanoen. Det ville bli litt nedtur å velte ute på Kjærringsjøen etter 100m padling. Vorsther tispa Mira har vært med på padling de siste 2 åra, men Huskytispa Aya på 8 mnd skulle på sin aller første tur.

-I stille farvann på Rogen bak Sandholmen.

Vel i kanoen og med padling ut gjennom siv kanalen ble noe vinglete, men turen over, gikk over all forventning.
Hundene stortrivdes i kanoen, de ulte og bjeffet hver gang vi gjorde oss klar etter bæringer og på hele turen satt de og fulgte med på det som skjedde rundt oss, eller de krøllet seg sammen og sov på lange padleetapper. Da var den bekymringen over.

-Jens hviler ved Rogenstugan.

Turen fortsatte til Hån og derfra bæring/lining etter bekken ned til Hundviken på Rogen. Rogen var ikke i sitt beste humør når vi kom, det blåste kuling i kasta og bølgene tilsa at padling ikke ble aktuelt.
Derfor måtte det bæring til igjen over halvøya til Rogsbodarnra. Her ble første leir etablert. Etter en bedre middag med tilbehør, måtte Jens stagge sin fiskefeber og resultatet ble ei stor gjedde. Det hører til historien at ettersom vi hadde spist middag og ingen elsker gjedde, ble det et kraftig kutt i en finger da Jens skulle kvitte seg med fangsten. Etter bandasjering og plastring var han klar for ny etappe dagen etter.

-Jens - "Gjeddedødaren".

Søndag var været noe bedre men Rogen hadde fremdeles store bølger etter nattens kuling. Vi padlet langs land nedover og innom Sandholmen før kryssing lot seg gjøre. Til tider var dette som å kjøre berg og dalbane på vann pga store bølger. Herfra gikk padlingen opp mot Bredåens utløp.

-Rep av kano etter store bølger på Rogen.

-Bredåen er en perle.


-Lunch ved Bredåsjøen.



-Mira nyter utsikten ved Bredåsjøen.

Bæring fra Rogen og oppover mot selve Bredåen ble tung og kronglete da vi fulgte elva isteden for stien. Men Bredåen skuffet ikke. En kjempefin plass der elva åpner seg som en liten hå og ørreten vaket i vannskorpa. Resultatet ble 1 fin ørret på ca 600 gram. Det forundret oss at det ikke ble mer fangst, for fine fiskeplasser ligger på rekke og rad her inne.

-Brukendes gapahuk, et sted i trakten av Bredåen.


-Stolt fisker ved Bredåen.

Men vi måtte videre, og snart måtte vi bære igjen opp til Bredåsjøen. Denne krysset vi med spinnere og sluk hengene etter kanoen uten resultat. Etter litt leting fant vi stien som går opp til Lasjøen. Denne bæringen er ikke lang og går etter en fin sti.

-Ikke rart det er lite kanoer her, ...


-Lasjøen; kvelden kom og et magisk lys la seg over oss mens vi padlet mot Vonsjøen, ...

Lasjøen gjorde stort inntrykk. En fantastisk sjø med små holmer og øyer, og en plass som ikke besøkes av mange, så naturen er omtrent uberørt. Kvelden kom og et magisk lys la seg over oss mens vi padlet mot Vonsjøen. Må nok si at Lasjøen har blitt en av favorittplassene i Femundsmarka / Rogen området.

-Lasjøen; en av favorittplassene i Femundsmarka / Rogen området.

Etter å ha tilbrakt natta på ei halvøy på den fantastiske Lasjøen, padlet vi dagen etter til vika hvor det går sti over til Vonsjøen. Padlinga på Vonsjøen tok lang tid og mye krefter i sterk motvind. Etter noen timer og en bakdel som var øm å sår etter padlinga, var det godt å komme i land ved stedet som på kartet er merket Larsholm.

-Utsikt over deler av Vonsjøen.

Etter en god hvil med mat og drikke ble området gjennomsøkt for å finne stien over fjellet. Under denne letingen fant vi rester av ei lita koie. Det er denne som er merket Larsholm på kartet.
I ettertid har vi fått eksperthjelp fra Anders Gilljam om denne koia. Han skriver følgende:

"De koierestene dere så ved Vondsjøen, var sannsynlig restene etter gamma til samen Lars Holma, som bodde der inne i mange år. Han holdt til mye ved Sylengården, men prøvde å etablere seg ved Vondsjøen, bl.a. ved å holde noen gjetter, og så prøvde han å odle poteter på en holme i Vondsjøen. Han bar inn matjorden fra Sylen! Dessverre ble det spesiellt kaldt dette året, slik at frosten tok det som skulle ha blitt hans første potetskjørd. Han endte etterhvert opp som postbud på Røros".

Takk Anders for slike opplysninger og historier.


-"Lars Holma", "Holm-Lars", ... kjært barn ...
Dette er sannsynligvis restene etter gammen hans, dog med et visst forbehold fra Anders, siden han aldrig vært på stedet selv, uten kun lest om saken og sett bilder som er over 50 år gamle. Den gang sto mye mer igjen av koia.
Hvis dette er rette stedet, er det her Dagfinn Grønoset satt og intervjuet Ole Iver Sylen, før han skrev boka "Vandring i villmark, ..-" i 1952.

Så startet bæring over til øvre Grøtåa. Vi gikk først med ryggsekker, kamerautstyr, fiskevesker og hundene med sine kløv. Etter bratt stigning flatet det noe ut og vi la i fra oss alt utstyr og bandt hundene, før vi gikk tilbake og hentet kanoen. Da den var kommet på toppen ble det innvilget en lengre pause. Å bære en Allykano er ikke den tyngste lasset du kan bære, men i stiv kuling og balansering over store steinformasjoner ble dette en balansekunst og slitsomt stykke arbeid. Hundene gjorde en god jobb med sine kløv på denne etappen. De jobbet og slet i flere timer og var dyktig slitne om kvelden.

-Bæring fra Vondsjøen til Grøtåa.


-Hvil på den tunge bæringa fra Vonsjøen.



-Bård og Aya i øvre Grøtåa.


Slik holdt vi på over fjellet i etappevis til vi kom ned til den lille tjønna på myra før Grøtåa. Da var både vi og hundene såpass utkjørte at middag måtte til. En lengre pause og god mat i en heller kald omgivelse med kuling og vannrett regn ble tatt. Vi padlet over tjønna og bar over den lille myra, og der, endelig så var vi ved den sagnomsuste Grøtåa.

-Rundhåen i Øvre Grøtåa.



-Lining av kano like før Krokethåen.



-Ulv?

Teltplass ble satt opp, kaffe med noe godt ble laget og en veldig god følelse la seg innover oss. Vi hadde kommet oss over. Imens vi lå å hvilte og tok elva og området i syne, fikk vi besøk av 2 svensker som lå i ei koie like ved. De hadde sett oss da vi kom bærende med kanoen, og måtte snakke med oss og lurte på om vi var helt gode i hodet. De har holdt til der inne hver sommer i 16 år men aldri sett folk med kano så langt inne. Selv ble de fraktet inn med helikopter sa de mens de gransket og løftet på vår Allykano.
Etter disse opplysninger ble vi litt redd om det virkelig lot seg gjøre å padle ned elva, eller om vi måtte bære helt ned til Krokethåen. Vi har fra før gransket alle bilder på nettsiden til Anders (svartkjelen.com) og hadde sett bilder fra Rundhåen og elva forbi Grøtådalsetra, og på bildene ser det jo ut som et padleparadis. Men når vi fikk beskjed at ingen har sett kano så langt oppe ble vi noe bekymret.
Kort fortalt ble padlingen fra starten i øvre grøtåa og nedover veldig bra. Det ble mindre ut og inn av kanoen enn fryktet og de små strykene gikk fint å padle. Nå skal det sies at det var ganske stor vannføring i elva så tidlig på sommeren. Men kaldt var det til tider, omtrent sluddbyger rett i mot gjorde dette til en noe kald fornøyelse.


-Grøtådalssetra.


Padlinga nedover mot Rundhåen og Grøtådalsetra gikk over all forventning. Fantastisk område nedover elva og vi ble mer og mer betatt. Selvsagt ble det besøk innom Grøtådalsetra, en veldig fin og frodig plass med en idyllisk liten bekk rett ved hytta.
Elva like etter Grøtådalsetra åpner seg som en lang smal kanal og i enden på den var det på tide å slå leir og få litt varme i kroppen etter en lang og kald dag. Dessuten så dette ut som en bra fiskeplass og det skulle bli godt med en litt lang pause før videre ferd ned Grøtåa.

Strekningen fra denne leiren og ned til der Grøtåa åpner seg litt, ble den dårligste etappen når det gjelder padling. Her ble det for smalt og steinete, med mye trær over elva. Derfor ble det en del bæring og lining ned denne strekningen.

-"Kaffevarme" ved Grøtåa.

Etter hvert begynte vi å nærme oss Krokethåen. Den siste biten av Grøtåa ble perfekt å padle i og været skiftet fra surt og kaldt til skikkelig sommertemperatur.

Det ble en skikkelig opptur å padle inn i øvre del av Krokethåen med sola som varmet midt i mot og døgnfluer i fleng som lå på den blikkstille vannskorpa.
Her nede var det som ventet mye mer folk enn det vi hadde sett de siste dagene. Men folk i marka er som kjent friluftsinteresserte mennesker og vi snakket med mange hyggelige fiskere som kunne fortelle om en heller dårlig fangst hittil.


-Både myggen og vi nyter en fantastisk fin kveld ved Krokethåen.

I krokethåen slo vi leir på en liten forhøyning ved myra som ligger som ei halvøy på østsiden av håen.
Her hadde vi fiskemuligheter på alle kanter og denne kveldens solnedgang er noe av det fineste vi noen gang hadde opplevd. Den knallrøde himmelen speilet seg i blikkstille vann mens leirbålets flammer slikket seg oppover i frisk fjelluft.
Det hørtes vak fra ørretens evige jakt etter insekt, mens råskodda la seg som et teppe over vannet.

-Kveldsstemning ved Krokethåen, ...
... det er slike kvelder en husker, ...



-Leirplassen vår ved Krokethåen, var det ingen grunn til å klage over.

Før på ettermiddagen har vi en mistanke om at den var en hund som spiste mer en det var meninga. Da jeg returnerte til leiren etter en tids fisking, hadde nemlig Aya kommet seg løs og spist opp 1 pakke sjokoladekjeks, 3 små ørreter som skulle bli kveldsmat til fiskerne, over halve middagsrasjonen til Mira + sin egen middagsrasjon. De neste 2 dagene luktet det hundefis både natt og dag, og matlysten kom ikke tilbake før turen omtrent var slutt. De har matvett disse bikkjene.
Dagen etter padlet vi til utløpet av Krokethåen og startet bæring ned til Grisslehåen. Når man følger hovedstien her så er det forholdsvis fin sti og bæring/kløving gikk uten problemer eller uforutsette hendelser av noe slag.


-På padling over Krokethåen.

Vi satte kanoen på vannet i den lille loken bak Grisslehåen og ut i Røa. Vi padlet de 2 øverste små strykene og stoppet for pause på vår faste plass som ligger ca 100m over utløpet til øvre Roasten.
Det forbauset oss at denne fine plassen ikke var opptatt når det skulle være så mye folk i marka. Dette er jo en kjempefin fiskeplass med det stille dype vannet i svingen og i stryka både nedenfor og ovenfor.

Etter mat, fisking og hvil, lesset vi i kanoen igjen og satte utfor stryket ned til der Røa går ut i Øvre Roasten. Vi snakket litt om dette stryket ble i tøffeste laget for oss, men vi måtte prøve.
Hundene lå rolig og vi manøvrerte oss ned mellom de største steinene uten problem i det hele.


-Aya lurer på; "må jeg over her, og bli våt i pelsen - det frister ikke, ...

Padlinga over Øvre og Nedre Roasten ble foretatt med dorging av sluk og spinner bak kanoen. Her begynte det å vises at det ble mer folk i marka.
Det lå flere telt på begge sider nedover men vi så ingen flere kanoekvipasjer.


-Ca 8 hg, fin stekefisk.

Da enden av nedre Roasten var nådd og en ½ kg ørret rikere, bar vi utstyr og kano ned stryket som går under brua. Nå skulle Røa til pers.
I alle år har vi før gått stien både opp og ned, men Røa måtte utforskes mer, selv om at vi regnet med mye bæring og lining av kano nedover.

-Vel, noen klarar visst å slappe av, uansett ...

Kort fortalt så ble det padlet mer enn vi hadde trodd på forhånd ned Røa. Selv om det er forholdsvis store stryk noen plasser ble det mer padling / lining enn bæring.
Vår nest siste leir ble tatt på høyden som ligger i storsvingen nedenfor djuphåen. Her så vi folk både på tur opp og ned, både vandrere og padlere og de som har faste leire i denne sagnomsuste elva. Det var nok ingen tvil, ”Lars Monsen effekten” vistes, men det er bedre at folk kommer seg ut i frisk luft enn å sitte foran tv hver dag. Mye trivelige folk treffer man å.

Vår neste fiskeplass var strykene ved litjhelvete og nedover. Her er det panserplasser på rekke og rad og vi var her helt for oss selv. Det er klart at i disse stryka så står det stor fisk. Men dessverre ble det ingen storfangst. Vi fikk fisk til både middag og kveldsmat, men ingen rugger det er noe å fortelle om.
Hit kunne jeg tenkt meg å komme tilbake til for virkelig å prøve å ta storfisken.

-Storfossen, (Helvetesfallet), ved Litjhelvete.

Vår siste dag på turen stod for døren, det ble bæring fra Litjhelvete og ned til Starrhåen, men stien på sørsiden av elva er så fin å gå på at dette var å gå som på et stuegulv i forhold til andre bæringer vi har foretatt i denne herlige Femundsmarka.
Vi linet kanoen stryket under brua, men resten av turen ned Røa til Femund ble padlet. Dvs det 1. stryket etter brua hadde vi mildt sagt ikke kontroll. Vi kom litt skjevt ut og ble dradd sidelangs nedover. Vi padlet som gale og hang over årene for å rette opp. Kanoen tok inn rikelig med vann og hundene ble engstelig og var urolig i kanoen som gjorde til at det ble verre å få kontroll. Men vi fikk rettet opp skuta og da stryket var unnagjort satt vi gjennombløt å storflira. Dette var gøy, men ikke helt kontrollert.

De siste padletak bort til brygga for Femundbåten ble foretatt i stillhet. En merkelig følelse satte seg i kroppen. Denne herlige turen som vi hadde sett frem til så lenge, alle inntrykkene, alt slitet, alle de gode opplevelsene var nå slutt.
Men en ting var sikkert, denne turen er den beste vi har hatt i Femundsmarka.
Ved brygga ble kanoen demontert med mange danske tilskuere. De har tydeligvis ikke sett en ally før og vi ble spurt mange spørsmål om både kanoen og om hundekløv som de antagelig heller aldri hadde sett før.

-På Fæmund II, med en merkelig følelse i kroppen. Denne herlige turen som vi hadde sett frem til så lenge, alle inntrykkene, alt slitet, alle de gode opplevelsene var nå slutt, ...

På båten gjorde det godt med kaffe og vafler, mye folk om bord. Fra Synnervika til Røros ble vi med bussen og på gulvet der slokna begge hundene. De var tydeligvis slitne.

-To bikjer, som er trøtte og fornøyde, etter mange fine dager i villmarka.

Så da sitter vi her da, og ser på mange fine bilder og filmbiter som ble tatt på turen, og lengter allerede tilbake, ...
.. men neste helg så står Femundsmarka for tur igjen, vi blir aldri lei ...


Mvh.
Bård og Aya,
Jens og Mira.



Mail til Bård Bakås Ingen Hjemmeside

Tilbake Neste