Fra Stig Karlsen. Innlevert 14/8-2005

Femundsmarka 25 – 28 juli 2005

Ganske så nøyaktig en måned tidligere stod jeg også på brygga på Haugen etter å ha ferdes med Fæmund II fra Synnervika. Den gangen sammen med mitt faderlige opphav, men nå var jeg alene. Denne gangen gikk jeg ikke til Røvolfjellet som mange ganger tidligere har vært første stopp, men via den såkalte Oasen med Krokathåen som mål for dagen. Jeg og fattern hadde planer om å nå dit forrige tur. Godt sliten etter å ha vandret i tindrende sol, kom jeg fram til Oasen der jeg tok en lang rast. Det smakte utmerket med mine medbrakte karbonadesmørbrød som var blitt til overs fra koldtbordet i fattern sitt 70-årslag et par dager tidligere. Jeg fikk også fylt opp drikkeflaska med iskaldt vann fra oppkommet med det krystallklare vannet. Oasen bærer i sanning sitt navn med rette i det ellers så karrige landskapet like under Svukuen.


-Oasen bærer sitt navn med rette.



-Klart for avmarsj videre til Krokathåen.


Fra Oasen fulgte jeg den T-merkede stien mot Krokathåen. Følger man denne stien langt nok, kommer man i de øvre partiene av Røa-vassdraget, og kan følges helt inn til Skredbrostugan inne i Sverige. I motsatt retning kommer man til Svukuriset, og videre til Elgå. Siden fysikken dessverre denne sommeren har forfalt siden i fjol, ble det nok neppe aktuelt med noen lang vandring innover mot de øvre partiene av Røa, men neste år kanskje,….

-Utsikt over Korstjønna fra Oasen. Litt lenger til høyre utenfor bildet ligger Krokathåen som var mitt mål for dagen.


Stien fra Oasen mot Krokathåen, er i sanning ren stenrammel i perioder til man kommer ned i furuskogen. Derfra går det rimelig greit med enkelte myrpartier som greit lar seg passere. Når jeg med såre ben etter stenrammelet begynte å nærme meg Krokathåen, kunne jeg raskt konstatere at her ble man ikke alene. Jeg kunne se minst ti andre fiskere rundt omkring håen, og det var sikkert flere som jeg ikke så. Jeg begynte å tvile på om det var mulig å finne en ok teltplass for natten med så mye folk omkring. Jeg må innrømme at jeg ikke liker å ligge som på en campingplass, når jeg først har karret meg opp i det som skal kunne betegnes som villmark. Folketettheten vil vel naturlig nok tynnes ut jo lengre inn i marka man kommer og litt utenom de mest kjente stedene, men så langt skulle jeg altså ikke forsøke meg i år.

Etter å ha trasket litt omkring fant jeg meg en ganske så trivelig leirplass. Den bar preg av mange tidligere overnattinger, og de tidligere brukerne av plassen hadde plukket med seg all søppel i motsetning til en del andre steder i marka. Det lå til og med et godt fange med bålved der, og rett ved den fint opparbeidete bålplassen stod det jaggumeg en gammel jernovn også. Riktignok istykkerrustet og ubrukbar. Kan gjette på at den har hatt sitt tidligere virke i hytta jeg passerte noen hundre meter før teltplassen jeg hadde funnet.


-Teltplassen ved Krokathåen. Med litt godvilje kan man skimte ovnen til høyre i bildet bak tørrkvistene.




-Utsikt mot håen fra telplassen.


Etter å ha fått opp teltet og spist litt, var det på tide å finne fram fiskeutstyret. Det var fortsatt godt med fiskere rundt håen, en fire-fem stykker hadde stilt seg opp bare 60-70 meter bortenfor meg. Noen av disse fisket med fluestang, men andre så ut til å bruke en eller annen form for sluk. En annen hadde tatt oppstilling nesten rett over håen for meg, og etter hva jeg kunne se, fisket han med mark. Det var livlig med vak ute på håen, så jeg satte på fluer og kastedobb på stanga. Fluestanga lå som vanlig igjen hjemme da det i hovedsak blir mose og kvist fra bakken bak meg som ” fanges” med den.

Det var fast fisk på første kast. En knøttliten stakkar av en ørretpinne som fikk sin frihet tilbake igjen. Dette gjentok seg stort sett på hvert andre til tredje kast. Fisken var svært bitevillig, men akk så smått. Ingen av de fiskene jeg fikk landet var av en slik størrelse at jeg fant det bryet verd med å steke de. De ville vel uansett bare blitt til noe tørt usmakelig greie etter steking i. Moro med godt fiskebett til å begynne med, men etter hvert blir det kjedelig i lengden å plukke ”ansjos” av kroken. Jeg gav derfor opp fiskinga etter hvert, og satte på kaffevann. Det hadde i mellomtiden blitt atskillig lengre mellom fiskerne rundt meg også.


-"Ansjos" ble man etter hvert lei av å plukke av kroken.



-En tilsynelatende helt hvit rein midt i bildet, dukket opp på motsatt side av håen.


Når kaffen var drukket, med en god fortynning fra lerka, dukket det opp tre karer med fluestenger. De lå i telt ved Grisslehåen og hadde tenkt seg på nattefiske oppover Grøtåa.
De kunne fortelle at de hadde ligget ved Grisslehåen gjennom helgen, og at fisket hadde vært heller måtelig. De hadde fått to pene steikeharr på 4 og 7 hg, men ellers fint lite. Da de fikk høre om min fangst fra samme ettermiddag, og at jeg har liknende erfaring med Grøtåa fra året før, bestemte de seg for å forsøke noen kast i håen, og heller returnere i håp om at det skulle bli bra nattefiske der. Jeg for min del var både trøtt og sliten etter dagens vandring i ganske så het sol, så meg fristet det mest å krabbe tidlig ned i posen. Der sloknet jeg nokså umiddelbart og våknet tidlig neste morgen.

Etter å ha fått i meg frokosten og kikket litt på kartet neste morgen, bestemte jeg meg for å ta turen ned mot Grisslehåen, noe som ikke skulle være avskrekkende langt. Siden teltplassen min lå på en liten høyde ca 150 meter fra selve hovedstien, måtte jeg krysse en liten bit myr for å komme inn på stien igjen. Kvelden før hadde jeg gått av stien på skrå litt ovenfor teltplassen min, og nå tenkte jeg å ta snarveien rett over myra til stien igjen. Det var ganske så fuktig der ute i myra, men pytt med sko som ikke trakk nevneverdig vann, burde det være snarveien verdt. Midt ute på myra tråkker jeg ned til knes i gjørma, og med tung sekk på ryggen mister jeg balansen og går på trynet. Jeg får holdt meg for med hendene, men kjenner at også de er i ferd med å synke nedover i myra. Jeg hadde fortsatt ett ben sånn noenlunde oppå myrtorva og får sparket i fra. Jeg håpet at skoen min ikke ble sittende igjen der nede i hullet jeg hadde tråkket igjennom. Skoen fulgte med i et ”svupp” og etter å ha krabbet på alle fire sånn femten – tjue meter, fikk jeg tak i ei lita furu med ene handa og kom meg opp i stående stilling. Litt av en start på dagens marsj. Det er i slike situasjoner man er glad for klær med vanntett membran, noe som ellers er svært så varmt å gå i. Jeg var fortsatt knuskende tørr innenfor jaktdressen etter krabbeturen i myra, men kunne se ut som om jeg hadde vært i slagsmål og hadde myrgjørme over hele meg. Etter å ha gått noen minutter ligger en hvit rein midt i stien foran meg. Det kan nesten synes som om det er samme rein jeg tok bilde av kvelden før. Den gjør ikke tegn til å flytte seg, men fra tidligere har jeg sett at bare man kommer nærme nok så stikker reinen av gårde. Denne derimot reiste seg opp og senket hornene mot meg, sparket i bakken med frambena og prustet. Litt irritert etter krabbeturen i myra, gjør jeg det samme selv. Senker hodet, sparker bena i bakken, og roper et ”bø” til reinen. Etter dette utfallet fra min side fant reinen det for godt å stikke av, selv om jeg neppe kan ha blitt oppfattet som noen voldsom trussel. Jeg kikket meg omkring for å se om jeg kunne se andre vandrere, for både krabbeturen min og utfallet mot reinsdyret må ha sett noe komisk ut for andre,… Ingen å se i hvert fall. :-)

Vandringen videre ned til Grisslehåen gikk greit i lett terreng og med mange vakre naturomgivelser. Jeg gikk stadig og forbannet at jeg hadde lagt kameraet i sekken, men har enda oftere irritert meg når jeg har hatt det i lommen. Kameraet er litt for stort og klumpete, slik at det kommer i veien for hoftebeltet på ryggsekken under vandring. På samme måte kommer det i klem når jeg setter meg med kameraet i lommen slik at batteriluken skvetter opp, og da har det lett for å havne i sekken. Må se å få skaffet meg en sånn kjekk liten sak på størrelse med et bankkort.

Vel framme ved Grisslehåen kunne jeg konstatere at du verden her var vakkert, men akk så overbefolket. Igjen fikk jeg fornemmelse av å være på campingplass. Det ble til at jeg ruslet videre langs Øvre Roasten mot Roastbuan. I følge kartet skulle stien derfra ta av og opp mot Røvolfjellet og Skogtjønna, der jeg og fattern altså hadde vært en måned tidligere. Jeg kunne se det var godt med folk i samtlige av Roastbuan da jeg nærmet meg. Jeg bestemte meg for å holde kurs litt utenfor hyttene, slik at jeg ikke skulle ”tråkke rett i frokosten” som de syntes å innta utenfor samtlige av hyttene. Jeg går og følger mest med på vannet til side for meg, hilser høflig på folkene ved den første hytta før det uler og bjeffer fem meter foran meg ved neste hytte. Jeg stirrer inn i tre par øyne, tilhørende hunder av polar rase, og jeg får fornemmelse av ulv. ”Åh, fytte f…”, utbryter jeg i forfjamselsen og trekker mot andre siden av hytta der eierne av hundene sitter og nyter sin frokost. Jeg unnskylder meg med at jeg ikke ser grunn til å utfordre skjebnen ved å gå midt blant hundene for å komme forbi. Hundene jeg nesten havnet midt i blant, viser seg å tilhøre den ikke ukjente hundekjøreren Robert Sørlie som sammen med sin kone nyter frokost. Jeg får forsikringer om at hundene er harmløse, og helt sikkert ikke ville gjort meg noen verdens ting før de ønsker meg god tur videre. Etter å ha kommet litt unna kjenner jeg igjen på frustrasjonen over at kameraet fortsatt ligger i sekken.

Etter en snau times vandring på stien, som i perioder forsvinner i steinrammelet, begynner jeg å nærme meg Skogtjønna. Sist jeg var der sammen ned fattern, fant jeg en særdeles fin teltplass bare et par hundre meter fra der vi hadde teltet den gangen. Den lå godt avskjermet for vind, men det ville ikke være mulig å se om det allerede stod telt der fra stien. Jeg hadde vel sterk tvil om at plassen var ledig med tanke på hvordan marka så overbefolket ut andre steder. Programmene som Lars Monsen hadde på tv i våres har nok hatt sin effekt på besøkstallet. Jeg gikk derfor av stien et stykke før tjernet og fulgte toppene av morenehaugene som omkranser den nordlige bredden. Jeg kunne raskt se at der jeg og fattern hadde teltplass for en måned siden, stod det nå en lavvo. Femti meter senere kunne jeg til min glede konstatere at det ikke var en sjel å se på ”plassen min”. Jeg kunne for øvrig se tre lavvo`er og et telt til rundt tjønna. Jeg tok meg tid til en god hvil før jeg begynte å sette opp teltet. Jeg var blitt godt sliten etter dagens vandring, og den siste biten fra Roastbuan hadde gitt meg ganske så såre undersåtter i stenrammelet.


-Ny teltplass ved Skogtjønna. Jakka får tørket bort den verste svetten i solsteken på teltduken.



-Det var nærmest blikkstille på tjønna, i motsetning til ved forrige besøk.


Mine nærmeste naboer i lavvo, viste seg å være et par i midten av tjueårene. Jeg kom i snakk med dem da de passerte leirplassen min med full fiskepargas og hund på slep. Gutten kunne fortelle at han hadde tatt ei røye på 700 gram kvelden før, men ellers hadde det vært stendødt i tjønna. De skulle nå forsøke noen av småpyttene i nærliggende områder av tjønna i håp å få seg middag. De hadde visst ikke med seg allverdens proviant, og jeg følte meg en smule brydd der jeg satt og koste meg med en pose storfegryte fra Real. Jeg ventet til godt ut på ettermiddagen før jeg rigget i stand fiskeutstyret. Jeg kunne se de øvrige fiskerne rundt tjønna fra plassen min, og etter hva jeg kunne se var det ikke overvettes godt fiskebett hos noen av dem. Jeg fikk etter hvert orden på fiskeutstyret og fisket bare rett nedenfor teltet. Jeg hadde knytt på en 7-grams lilløringen i en grell grønnfarge med blank bakside. Det var samme sluk jeg hadde tatt et par greie stekefisk på her for en måned siden.

På tredje kastet var det fast fisk på kroken. Småfisk gjettet jeg på siden det ikke var særlig fart i andre enden av snøret. Farten ble imidlertid atskillig sterkere da fisken nærmet seg land. Jeg kunne se det var røye på kroken. Den gjorde et par kraftige utras, og så lot den seg snelle inn. Vekta stoppet på ganske nøyaktig 600 gram. Slett ikke dårlig.


-Feit røye på 600 gram.


Jeg renset fisken, ga den en omgang til med kniven i forsøk på å filetere den. Resultatet ble etter eget skjønn imponerende, siden det var første gang jeg fileterte fisk. Så fikk den en omgang med salt, og ble lagt i boks for å nytes senere på kvelden. Jeg fortsatte fisket en god stund til, men det ble med kun den ene røya. Brått så var det stendødt igjen. Naboene kom etter hvert tilbake, uten å ha fått noe. Det ble suppemiddag på dem etter å ha fått tilbud om et par poser med Real som jeg hadde med meg rikelig av. (Det er vel av overflod med proviant at sekken blir umenneskelig tung antar jeg). Jeg tok livet med ro en drøy time, kokte meg kaffe og tilsatte en god skvett fra lerka. Det er i sånne stunder livet virkelig nytes. Lysten på fiskemiddag meldte seg etter hvert, og jeg stekte mine to røyefileter uten videre tilbehør. Godt smakte det helt naturell. God og mett etter fiskemåltidet bare nøt jeg resten av kvelden uten videre fiske. Jeg krøp ned i soveposen rett før midnatt og sloknet raskt.


-Smørstekte røyefileter er kjempesnadder.


Neste morgen hadde det skyet over noe og vinden hadde tiltatt. Etter å ha inntatt frokosten ved mitt trivelige stenkjøkkenbord, forsøkte jeg med noen kast med stanga. Det var motvind og vanskelig å få redskapen særlig langt ut. Ikke tegn til at fisken ville la seg lure av sluken som gav meg røye kvelden før. Jeg forsøkte litt fram og tilbake langs bredden av tjønna, men det var lite tegn til at fisken var på hugget. Jeg forsøkte med en rekke ulike sluker og spinnere, men uten at det gav resultat. Etter hvert ble vinden så ufyselig og det var enkelte regndrypp i lufta, så jeg valgte å krype tilbake i soveposen en stund.


-Det ble etter hvert ganske så urolig på vannflata igjen.



-I ufyselig vær må man gjøre det beste ut av situasjonen i telt.


I løpet av dagen ble det langt færre naboer rundt tjønna, og jeg ble til slutt alene. Jeg tok en liten tur rundt med stanga, uten at det gav resultater. Etter rundturen gjorde jeg meg en kjapp tur opp på en topp ved teltplassen der jeg fikk lastet ned en værmelding på mobilen, og tatt en liten prat med kona. Værmeldingen så ikke så altfor lovende ut for de nærmeste dagene, så jeg besluttet å pakke sammen neste morgen. Jeg så ingen grunn til å bli liggende værfast i telt nok en gang.

Neste morgen våknet jeg allerede i sekstiden. Forsøk på å få sove igjen var nytteløse, så jeg tok likegodt og spiste frokost og pakket sammen pargaset mitt. Ti minutter på åtte om morgenen stod jeg ferdig pakket, og båten gikk ikke nordover til Synnervika før klokken 14. Jeg mintes fra forrige tur at oppsynsmannen vi kom i prat med, mente at det skulle være mulig å gå fra Skogtjønna til Haugen på under to timer. Sammen med fattern som riktignok var syk, brukte vi over fem timer forrige gang. Jeg bestemte meg for å se hvor langt det kunne bære av gårde før jeg måtte hvile, og satte kursen mot Haugen. Av alle ting gikk hele turen i èn strak etappe, unnagjort på èn time og tre kvarter. Ikke dårlig med min kondisjon og mine ellers så såre undersåtter. Jeg rakk derfor båten på vei sørover, gikk om bord og fikk meg en fin rundtur med Fæmund II. På vei nordover igjen, kunne jeg se at det gikk tunge regnbyger inne på Røvolfjellet. En fin tur uten de store fiskefangstene, men med mange fine opplevelser i naturskjønne omgivelser. Jeg er like mye ”på tur” som å skulle kalle det ”fisketur” når jeg vandrer i Femundsmarka. Neste år bærer det av gårde igjen, og da forhåpentligvis noe bedre trent.


-Ti minutter på åtte, og så var det å vandre i retning Haugen.



Mvh
Stig Karlsen


Mail til Stig Karlsen Ingen Hjemmeside

Tilbake Neste