Fra Ove Gaassand. Innlevert 30/04-2008

Ørreten i Litlsjøen

Etter å ha vært en tur oppover Grisslehåen med omkring liggende elver og småvann kom vi nå ned igjen til Roastbua eller plankebua som jeg liker å kalle den.
Fisket var det ikke mye å skryte av, men det var en fin tur med nye inntrykk og opplevelser i et område hvor jeg ikke har tråkket før.

Plankebua



Vi er Jan Arild, Ketil og meg selv.
Jan Arild og jeg tok båten fra Elgå søndag 11/ 6- 06 og steg av på Røsanden med videre overnatting oppe ved Røvollen.
Etter en fin kaffe formiddag i finavær her, tusla vi oss oppover mot plankebua som var målet for kvelden.
Etter litt fiske og matrasting på veien kom vi opp til plankebua tidlig på kvelden.
Ved bua var det et par kano padlere, så vi slo oss ned på neset ved elveosen.
Fisket og koste her resten av kvelden uten å få opp noe av vannet.
Våknet tidlig på morran og fikk gang på kaffe bålet og bare nøt omgivelsene og atmosfæren her øverst i Roasten.
Fin og trygg plass her oppe hvor en nesten kan gå i tøfler og tusle rundt på tunet.
Været holdt seg hele natta så teltet lå fremdeles nedpakka i sekken.
Planen var å liste seg bort i bua senere på dagen når padlerne hadde dratt.
Ketil skulle komme oppover senere denne tirsdagen så da hadde det vært greit å kunne kose seg bortpå tunet.
Jan Arild begynte å fiske nesten før han hadde fått gnidd snerken ut av øynene og det tok ikke så veldig lang tid før han stod med en fin røye på 1,2 kg i hånda.




Røye 1,2 kg!


Han greide å få opp en litt mindre harr rett etterpå før det ble stopp i bettet, men hadde nå litt til steikepanna nå.
Prøvde med litt markabeite utover dagen uten at det hjalp stort.

Etter at padlerne var dratt pakka vi sammen tingene og ruslet bort til koia.
Heiv inn tingene våre og rigget oss hver sin brisk og la sekkene oppå.
Det var begynt å bli litt ettermiddag nå så vi fikk ordna oss noe mat og satt nå bare og nøt tilværelsen og kaffen med jæger ved siden av som dessert.
Er ikke mange dårlige tanker som får innpass på innsiden av skallen i en sådan stund.

Diskuterte litt på når tid vi kunne forvente Ketil sin ankomst og fant ut at klokka sikkert kom borti i en 8- 9 tiden på kveldingen, hvis han var i rute, er jo tross alt en liten mil fra Røsanden og opp.
I ulendt terreng og med stor ryggsekk tar jo ting fort tid.
Selv brukte vi jo over et døgn opp, men da fisket vi jo litt på veien og hadde flere kaffestopp også.
For ikke å glemme den sterke morgenkaffen på Røvollen i det nydelige været.

Vel det var nå enda en stund igjen til han kom, så vi fant ut at vi kunne prøve å fiske oss litt fra elveosen og oppover elva et stykke.
Prøvde oss på det en times tid uten å få noe annet enn en fin fred i sjelen stund.






Sent på ettermiddagen gikk vi opp på haugen bak koia og fikk litt utsikt utover roasten og området rundt forbi.
Sendte et par SMS`er til dem hjemme og fortalte at alt stod bra til.

Da vi kom ned igjen til koia, så jeg det stod en sekk utenfor og lurte på hvem som nå var kommet til gards et sekund senere så jeg det kjente trynet til Ketil.
Klokken var knapt passert seks og der stod han i døra allerede.
Han hadde for det meste gått på direkten, kun en liten stopp på Røvollen. Det må en si er sprekt, selv om han kanskje er bedre i form enn oss andre.

Han likte forholdene og området rundt forbi og vi ble sittende rundt bålet og prate og tok oss noen skjenk fra mugga …..ikke den mugga da, men en medbrakt en…
Etter hvert begynte det å krible hos ham etter å komme i gang med litt fisking, så han og Jan Arild gjorde i stand stanga og beveget seg bortover mot elveosen.

Selv ble jeg værende igjen for å trimme bålet og pakke ut soveposen etc. samt fyre litt opp i ovnen inne bare for å få ut litt av den rå luften.
Viste seg at den ikke var lett å lure denne gangen heller, de kom i hvert fall tilbake uten fisk i hånden.

Resten av kvelden og utover ble vi sittende utenfor ved bålet og kose oss med både det ene og det andre.
Siden vi ikke skulle ut på noen stor reise hadde vi til og med slengt oppi noe rødvin i sekken som vi nå satt og nippet til mens det små mørke som er på disse kanter midtsommer senket seg sakte over oss.






Det var etter denne nattens søvn med påfølgende fiske dagen etter vi nå var på vei tilbake til plankebua for å finne roen her igjen.
Da vi nærmet oss bua / koia whatever, så vi at det var ankommet både folk og båt så vi ble nok ikke alene på plassen denne kvelden.
Det viste seg at det var fire gamlekarer fra Røros traktene som var ute på sin årlige junitur til Roasten og plankebua.
De hadde som vanlig tradisjon innlosjert seg i plankebua, så her ville det nok bli trangt og mange som kom til å snorke om kapp utover natten.
Derfor ble det helt naturlig for oss å rigge opp telta utforbi bua, selv om de insisterte på at der var plass til alle inne. Været var fremdeles fint så natta i teltet ville nok gå helt fint og så er det jo mye friskere å våkne opp om morran når du får frisk luft rett inn i søvnige øyne.

Ewald, en kar fra Sveits som nesten går igjen i marka var her også.
Tror han er sammenhengende en 3- 4 uker ute i marka hvert år, har funnet signaturen hans i de fleste koiene jeg har vært innom i hvert fall. I år hadde han også tatt med seg samboeren som jeg etter hvert forstod likte seg godt i disse omgivelsene.
Kvelden gikk med til litt festivitas i bua og siden det var en jente tilstede måtte en jo selvfølgelig by på et glass rødvin….. helt naturlig det langt inne på heia….
Ble selvfølgelig mye historier frem og tilbake og mange artige sådan.
En av gamlekara var for øvrig i slekt med en av dem som bygget styggsjøkoia hvis jeg ikke husker helt feil og det er jo det muligheter for siden det begynte å li utover kvelden. Navnet på karen huskes ikke, men han er nå på bildet under.









Våknet med en liten hang over, men etter å fått en i hver fot begynte det nå å komme seg.
Gamlekara var ute og trakk garna de satt kvelden før, mens vi begynte å småpakke litt.
Det var nå blitt torsdag og vi skulle ta morgenbåten neste dag, så vi måtte bevege oss nedover mot Røsanden utover dagen. Bestemte oss for å gå utenom stien og ta en tur bortom Litlsjøen på veien tilbake.

Etter en stund kom karene tilbake med dagens fangst som bestod av en god del fin fisk.






Fikk omsider pakka oss ferdig og snørt igjen sekken og var klar til å tusla oss nedover igjen.
Etter å ha takket for laget og en hyggelig kveld med de andre, begynte vi å gå innover dalsøkket nord for bua.
Formen kunne sikkert vært bedre men vi hadde det nå ikke så travelt, så det var nå bare å ta tiden til hjelp.

Fina været var der nå enda, så det tok nå ikke lange stunden før en måtte begynne å hive av seg litt klær.

Kom oss opp på høydedraget og fulgte denne videre nedover.
Litt mer ulendt å gå utenom stien, men reinmosen er nå behagelig å gå på og da selv om vi gikk litt slalom mellom alle steinene som ligger spredt utover i terrenget.






Det fine med dette steinlandskapet er at man slipper å lete så lenge etter en landingsplass til ryggsekken, men det vet nå de fleste som har tråkket litt i marka at det kan fort bli tungt å få ryggsekken på skuldra hvis en må løfte den opp fra bakkenivå.

Tok oss noen stopp på veien for å hente oss litt inn igjen.
Prøvde så godt det lot seg gjøre å finne oss litt skygge under de kortvokste og skrinne furuene, men det var ikke like lett hver gang.

Begynte å nærme oss Litlsjøen og nå i følge avlesningen på kartet.
Så at det var en lang tarm med vann som strekte seg ned mot Roasten, så da de andre hadde lyst å gå rett ut på neset med åpent vann rundt, bestemte jeg meg for å gå mot enden av tarmen for å legge fra meg sekken der.
På grunn av varmen og andre omstendigheter følte jeg ikke for å bære unødvendig på sekken. Skilte derfor lag et lite stykke før sjøen og jeg bega meg mot utløpet av vannet. Etter en ca tjue minutter så jeg enden nede i søkket. Vel nede forsynte jeg meg av vannet, satt jeg fra meg hovedsekken og tok med fiskestanga og litt mat i småsekken.

Etter å ha gått et stykke bortover mot neset og de andre kom jeg på at håven lå igjen borte ved ryggsekken…shit…. Lot den ene cellen oppi hodet gå en gang rundt for å se hva den landet på ….. … og fortsatte bortover mot neset.
Så frem til å finne roen litt nå, få i seg en matbit og prøve fisket litt igjen.






De andre var selvfølgelig kommet en liten stund før meg og hadde allerede fått uti noen beiter.

Jan Arild prøvde seg med en dupp med flue på mens Ketil stod og kasta med sluk.
Fikk lagt fra meg tingene mine og fyrte opp middagsbålet, da Jan Arild skreik til. Jaggu hadde han fisk på allerede. Kom bort til kanten hvor han stod og prøvde å lokalisere på snøret hvor fisken var.
Den beit på akkurat i overgangen hvor den smale tarmen gikk ut i sjøen og var nå på vei ut av tarmen,
Han fikk snudd den og nå kom den mot oss langs med bunn så ut som en stor ørret på godt over kiloen, var vel en ca 2,5- 3 meter dypt, den kom kjapt og så at den var på vei innunder en skarp bergnabb og før han fikk hevet stanga smalt det i snøret og vips så stod en der og følte en hadde vært med på et avbrutt samleie……
Er vel unødvendig å utdype følelsen de tre karene som stod der med hakeslepp hadde.

Vel livet måtte gå videre, så det var bare å agne opp igjen og fortsette fisket.

Ble selvfølgelig en del frustrasjon som skulle ut etter denne seansen, så under middagen kom det fram en del etterpå klokskap kan du si.

Jaja, det var bare å få det ut av hodet og prøve videre. Hadde bestemt oss nå for å være her lengst mulig og heller spasere videre nedover i kveldingen.

Så etter middagen tok jeg meg en tur rundt viken og bortunder neste nes for å prøve meg litt der borte, mens de andre holdt seg i nærheten av dagsleiren.

Prøvde å fiske meg bortover mot neset uten særlig hell. Det samme gjaldt for neset og litt rundt på andre siden.
Gikk litt tilbake igjen slik at jeg så over mot leiren og satte meg godt til rette i lyngen.
Satt en stund her og koste meg med tilværelsen i det nydelige været og tok meg et par røyk og noen klunker fra lerka
Kjente på kroppen at det hadde vært en hyggelig kveld dagen forut og at en hadde gått litt med sekken denne dagen. Naturlig nok meldte behovet seg for å ta en strekk i lyngen seg, så etter å ha kikket bort til de andre uten å få øye på dem sloknet jeg ganske kjapt.

Vet ikke hvor lenge jeg var vekke, men en god halvtime var det nok. Slappet av litt med det samme som før jeg sovna halvveis liggende på lyngmadrassen.

Kom meg omsider opp på beina, klokken tikket mot sen ettermiddag, så jeg fikk nå høre med de andre når tid vi skulle komme oss nedover igjen.

Fikk prøve å fiske meg tilbake til de andre igjen da og heiv ut Wobbler sluken på 16g. Litt tung sluk for stanga kanskje, men en kom seg nå utpå et stykke.

Hadde ikke sveiva mange tørna før det hugget til i snøret, fikk gjort et godt tilslag og der satt den.
Fytt i katta for et sceneskifte, fra å ligge i lyngen med hvilepuls og knapt nok det, kjente jeg nå adrenalinen som pumpet som bare det i bakhodet.
Kjente med en gang at dette ikke var en vanlig steke ørret, her var gode råd dyre. Forbannet meg selv på at den derre jævla cellen ikke kunne lande riktig når det gjaldt å gå tilbake etter håven.






Der kom den opp og viste seg, fy f…. den var fin. Tankene surret i hundre, her stod jeg med den feite og ingen håv, samt halvmeter høy steinete vannbredd.
Skreik bort til de andre som skvatt til, de trodde jeg lå og sov enda. ”Kom bort og hjelp meg å få den på land, tror det er halvkilos fisk".
"Nei, ikke fan, vi har tatt av oss på beina og kulern, du får greie deg selv.”
Helvetes kødder tenkte jeg.
Der viste den seg igjen, halvkilos, den var nå virkelig større enn det.
” Kom bort og hjelp for f… det er kilofisk jeg har på.”
”Nei, du får greie deg selv var svaret tilbake”
Så at de ble mer nysgjerrig etter hvert som fisken var i overflaten. Jævla gjeng!!!!
Neste gang gjorde den et skikkelig byks så hele fisken var over vannflaten, ohh shit den var godt over kiloet ja.
Vær nå grei og gi meg en hånd nå da, ser ut som en to kilos jeg har på, var i ferd med å gi opp håpet om å få hjelp og begynte å kikke rundt langs bredden for å finne en landingsplass til å få den på land, da jeg så Ketil var på vei bortover. Det var tydeligvis at han hadde skjønt at det var fin fisk på gang.
Tok det rolig med fisken og bare sveivde forsiktig inn for ikke å få den for nærme før han kom bort. Den kom fint langs landet nå og for første gang så vi den på nært hold.
Wow, den var fin.
Virket som den var begynt å merke det for den var ganske rolig. Prøvde derfor å lede den bort til Ketil som nå stod nede ved vannet, han tok den rundt sporen og svisj tok den av utover. Adrenalinet pumpet ikke mindre av den grunn, fikk sett at den satt ganske godt, men hvem stoler vel på det i en sådan stund.
Kom inn for andre gang, nå prøvde han med en hånd under buken, men neida, få nå fisken på land bannet jeg inni meg.
Tredje gangen brukte han begge henda under buken og nærmest skuflet den på land.
Puhh. Endelig begynte det å roe seg i bakhodet og jeg nærmest kjente hvordan en fin sødme forflyttet seg fremover mot panna.






Nå lå den der i lyngen en feit og fin ørret og kunne ikke annet gjøre.
Det var en skikkelig lettelse å endelig få den på land, er ikke hverdagskost for en amatørfisker å få noe sånt på kroken, så gleden over å ha greid det var vanskelig å skjule. Hadde ikke ørene vært der hadde vel smilet gått helt rundt ja.
Og fisken, den viste seg å være en ca. 1,6 kilo på den minste firkant vekten.






Vel nå er lista lagt til de andre karene, selv kan jeg hvile litt på lyngen enn så lenge. Hvis dem prøver seg på noe bare nevner jeg Litlsjøen, så tenker jeg det dem roer seg. Helt til jeg igjen må reise kjerringa og bevise at de gamle er eldst nok en gang.

Hadde en tur i samme området i 2007 med både Ketil og Jan Arild + 3 til. Da var det min tur til å måtte se på når de to andre dro opp kilos ørreter, men det var ikke i Litlsjøen, bare så det er sagt slik at ikke alle løper opp her.

Ifølge Ketil hadde noen av gamlekara ved Plankebua sagt at Litlsjøen bestod for det meste av små abbor, dette hadde jeg heldigvis ikke fått med meg. Jeg snakket kun med han jeg satt sammen med på stokken utafor bua, og han fortalte meg at, oppe ved Litlsjøen ja, der kan det hende man er heldig og det var det jeg trodde på.

Benytter anledningen å takke de andre for en strålende tur i et nydelig vær på hele turen og sier bare

” SKITT FISKE!!!”






Villmarks hilsen fra Ove Gaassand



Mail til Ove Gaassand Ingen Hjemmeside

Tilbake Neste