Fra Geir Jonassen. Publisert 22/10-2008




Femundsmarka

Veien fram til Sylen, gården innerst inne i enden på den norske siden av Grøvelsjøn, som den norsk-svenske grensen deler i to, går sommerstid over fjellet fra Valdalen og tar ca.5 timer til fots. Den forblåste fjellgården ligger i utkanten av den berømte Femundsmarka, et eldorado for både sportsfiskere og andre naturinteresserte. Den er et stykke kulturhistorie i seg selv.
Sommerstid er sjøen letteste adkomstvei, vinterstid er det vanskeligere. Da kan uvær sette en stopper for all ferdsel til og fra gården, selv om isen skulle være farbar. Hit inn hadde vi satt oss mål sommeren 92.
Hardangervidda, det tradisjonelle fjellområdet gjennom 20 år, måtte vike for nye områder. Litt skepsis til prosjektet må vel innrømmes. Kunne dette måle seg med Vidda? Fem voksne speidere skulle i vei. Jeg ble invitert med, selv om alderen talte sterkt imot. Førtitre år er gammelt, må vite. Også enda en gamling fikk plass. Så var vi to. Vi måtte bare love å holde oss godt bak om det kom damer i nærheten. Okay, når man ser gjennom øyne som knapt er tjue år så..

Det falt i min lodd å kontakte Sylen gård. Her var første stoppested. Først 50 mil med bil, båttransport over sjøen, og middag og husly for natta. En grei jobb. En telefon til turistforeningen kunne kanskje løse noen av spørsmålene.
En rask gjennomgang her med de fleste fotturekspertene resulterte imidlertid ikke i noen løsning. Dette var hvitt område på kartet. Og da en søt stemme fra svenska turistbyrån, eller hva det nå heter, henvendte meg til et telefonnummer som ikke var i bruk, var Televerkets opplysningtjeneste eneste løsning. Navnet Kåre Sylen dukket opp. En svak summetone lød i røret. Hallo! Stemmen i andre enden var vennlig, men ordknapp. Jo, rom kunne vi få, og middag skulle det også bli ei råd med, og transporten over vannet skulle gå greit. Ring tilbake når dere passerer Drevsjø, adjø så lenge.
En spesiell følelse ble igjen et øyeblikk etter at røret var lagt på. Jeg hadde nettopp snakket med villmarkas innbyggere, og kjente en gryende forventning.

Vi passerte svenskegrensen rett øst for Drevsjø. Her hadde vi funnet en telefon og forseglet avtalen med transporten. Ved bredden av Grøvelsjøn var det et yrende liv. Turister skulle til og fra. Hm. Jommen sa jeg villmark. Her var jo like mye folk som på enhver annen campingplass. Vi pakket ut av bilene.
To større trebåter lå fortøyd ved ei gammel trebrygge. En av dem måtte vel være vår båt. Men ingen skipper var å se.
En liten plastbåt med en eldre brunbarket mann la etterhvert rolig til ved brygga noen meter bortenfor. Dette viste seg å være vår fergemann. Kåre Sylen hadde ikke investert i noen stor båt, så transporten måtte foregå i to etapper. Vel, vi hadde jo tida for oss. Ei uke var satt av til utflukten, så en time fra eller til skulle vi vel greie.

Sylen var ingen snakkesalig mann. Ett liv i utmarka setter sitt preg på mennesker. Hvordan så han på oss byfanter tro. Riktignok kom vi fra ei bygd i Telemark, men dette var villmark i forhold.
Spørsmål om hvem som bygde husene inne på fjellgården synes å åpne for en liten kontakt. De grå sterke øynene satte bent på meg da mannen svarte at jo, det var Ole Sylen, han far min det.
Det måtte et spørsmål til for hver svarende setning. Han var ikke vant med å legge ut til nysgjerrige turister om forhold av privat karakter. Men, da spørsmålet om slitet ved å bygge og bo her inne i villmarka kom på bane kom svaret kort og konsist. Det var ingen som brukte ordet slit dengang..
Vi la omsider til ved den lille trebrygga nedenfor gården. Vindskeive bjørker vokste tett opp langs stien mot husene. Ei relativ ny og komfortabel hytte litt til side for gården ble vårt husvære. Furuvegger og peis falt straks i smak, og med tiltagende vind og regnvær utenfor begynte enkelte å fantasere om hvor behagelig det måtte være å ta en dag til her. I kveldinga rusla sju sultne fiskere opp mot fjellgården. Undertegnede som hadde lest Grønosets bok, Vandring i villmark, ble reint fjern i blikket ved møtet med forfatterens utgangspunkt.
Inne på det romslige kjøkkenet benket vi oss mens kokka satte fram middag. Lettsaltet fjellørret med poteter og grønnsaker. Jo dette var mat som dugde. Fjellbonden sjøl var ikke å se, men kone og datter holdt praten lett i gang. Etterhvert som maten ble fortært, falt samtalen mer naturlig. På kjøkkenvinduet tegnet regnvannet små striper på vei mot karmen. Termometeret ute sank ubehagelig nær nullpunktet. Og da desserten var unnagjort, kunne vi med tilfredshet trekke oss tilbake til vår residens. Maten gjorde godt, og gamlingene måtte ha en strekk.
Vinden hadde øket kraftig i løpet av natta. Iskald nordavind gjorde sitt beste for å holde oss tilbake. Og da vi dukket ut av bjørkeskogen jaget mørke regntunge skyer mot oss fra den grå fjellvidda. Ved stopp for kurskorrigering måtte kartet holdes av flere støe hender. Stemmen bar ikke heller. Vinden var for sterk. Dette lovet ikke godt for fisket.

Om morgenen, etter en bedre frokost med egg og bacon, hadde vi løst fisketrygd og kort hos Sylen. På trappa ble vi ønsket god tur og skitt fiske. Husbonden hadde skottet ut i været og håpet på fiskebett, men med denne vinden...
På et forsiktig spørsmål om rovdyr, ulv kanskje, ristet Sylen på hodet. Nei ulv hadde nok ikke lusket her på ei stund, men bjørn, det kunne vi jo se etter. Med disse tankene i hodet lå jeg formelig på vind de neste timene.
Oldingene dannet baktroppen. Det kunne ha sine fordeler å tilhøre den eldre generasjon. Ved å gå litt til side for de andre, "lå" vi litt i le av ungdommen. Vadmelsbuksa og ullgenser kom godt med ved matpausene utover dagen. Ved ei lita koie ble det stans mens nystekt ørret, brød og kaffe satte nytt mot i folket. Hvor vi skulle? Jo, Grøtådalen var målet.

På elvebredden noen hundre meter nord for Grøtådalssetra slo vi leir. Her var slett som en fotballbane, og på sidelinja gikk en flokk reinsdyr som holdt oss med selskap de neste dagene. Været tedde seg også bedre etter hvert. Sola laget det slik at ettermiddagshvilen kunne foregå i lyngen. Myggen strevde litt for mye med vinden til å ha noen sjanse ennå. Det ble anledning til å rusle litt aleine inne blant kjempefuruer og idyll. Vann på vann så langt øye rakk. Kampestein og reinmose, utgamle furukjemper, forvridde og grå av elde lå hvor de var falt. Løftet en blikket over furukjempene, glei landskapet mjukt oppover slakke lier mot voler og høgder. I øst ruvet Kratvola med sine vel tusen meter. I vest raget Store Svuku, over fjortenhundre meter opp.
Dette var storlomens rike. I stille sommerkvelder hørtes villmarksskriket fremfor noen. Når lomen skreik, tidde både folk og dyr.

Dagene gikk og avreise til Svukuriset sto for døren. Skarp sol og varme gjorde turen oppetter fjellsida mot Store Svuku nokså tung. Men marsjen var ikke værre enn at vi tok en avstikker opp til selve toppen . Her oppe fra så vi østover uendelige skogstrakter med vann i vann. Fantastiske områder for folk og fe.
Her inne hadde Stor-Hans trødd sine fotefar i trange år. Koia etter Jo-Larsa kunne ennå sees restene av inne ved sjøen. Under oss lå kanskje den fineste og mest trolske natur vi har å by på. Og det er langt til folk, denne veien.
Vender vi blikket vestover, glinser Femun mot oss i all sin prakt. Vi må faktisk snu oss for å få med oss hele denne vakre langstrakte innlandssjøen. Forbi, på den andre siden rager hvitkledde topper mot en knallblå himmel. Dette er Norges fjellverden, den fineste i verden. Mot nord reiser Rørosvidda seg majestetisk like inn i himmelen. Noen hundre meter under oss, mot Femunsjøen ligger Svukuriset turisthytte idyllisk til . Husene har visst engang tilhørt Daniel Mortensen, en velstående same som på begynnelsen av nittenhundretallet kjøpte stedet her inne. Den gang var reindriftsnæringa langt mer fremtredene enn nå.
Husene er velholdte og godt egnet for å huse fotturister og fiskere på vei til eller fra villmarka. Her er godt med plass både i innhuset og i låven. Middagsmenyen i dag er sik fra Femun, og sammen med kokte poteter og grønnsaker nytes måltidet i lag med andre ukjente fiskere og turister fra fjern og nær. Dette er dagens høydepunkt, og praten fortsetter til langt på natt denne siste kvelden før hjemreisen er et faktum.

En gammel gitar blir stemt sånn noenlunde, og mens Prøysens "du skal få en dag i morra" toner ut, er i realiteten vår tur slutt. Turen inn til Femundsmarka har satt sine spor i sinnet, og ønsket om enda en gang å kunne rusle inne blant fjellskog og blinkene vann, høre storlomen i kveldsstilla vil alltid være tilstede. Og kanskje en gang...

Geir Jonassen


Mail til Geir Jonassen Ingen Hjemmeside

Tilbake Neste