Publisert 12/5-2010
|
Våryr i Rogen og Femundsmarka
Den første morgenen myser vi opp til synet av teltduken, merkelig nok. Iveren etter stangsving vekker oss. Utenfor vår bærbare bolig puster vinden krusninger i vannoverflata. Været er fint og halvskyet, altså halvparten skyer og halvparten mygg. Den første morgenen biter den første fisken. Villdyret våkner i Vegard som sveiver inn sin første og største abbor noensinne. En abbor på et halvt kilogram, tatt på orginalverktøyet mark og dupp. Ikke lenge etter er turens andre halvkilosabbor et faktum. Gjerningsmann: Eirik. Stekt abbor til frokost gir en god smak på starten av turen. Endelig her! De første dagene går som planlagt med på å mingle ukritisk rundt. Vi fisker oss fra vann til vann, fra fisk til fisk: Stortjärnen, Styggtjärnen, Hån og Rogen. Abbor, gjedde og harr. (Blant annet tar vi to harr på henholdsvis 900 - og 1000 gram, samt en abbor på 700 gram). Fire dager går unna på et blunk, og det er dags for å ta imot sistemannn, Sigurd. Bilen parkerer han på Käringsjøen, på plena til oppsynsmann Roger. Vi kameratene har avtalt å møtes ved et stikryss ved Rogen klokken 14:00. Klokken 14:00 står vi der og klemmer på hverandre. Etter at vi var ferdige med det åpner Sigurd sekken sin. Han har med forsyninger fra KONSUM, som som bestilt: mere sjokolade, mere snus, mere nøtter og mere myggmelk. Det var jo egentlig en impulstur, vi hadde jo egentlig ikke rukket å planlegge så mye, vi ville bare på tur. På fisketur. 14 dager med stangakrobatikk, bålkaffe, sovepose, snorkende turkamerater, myggstikk og vonde føtter. Null mobildekning. Null stress. Nå er vi full tropp og kan tegne lengre steker på kartet. «Lende så!», vi tar sikte på å komme oss til Reva og norskegrensa i løpet av et par dager. Selv om det kommer til å være en del folk der. Noko for noko. Vi marineres i myggmelk, slenger på oss sekkene og labber ivei mot Rödviken hvor vi slår hverandre ned for natta. Middagen koker vi i strandkanten og vi kan høre kvelden komme med stillheten. Skylaget som lå tidligere på dagen er helt borte nå. Har det ikke vært for myggen ville vi sikkert ha sovnet her ute, med himmelen som tak. Har det ikke vært for suget etter fisk ville vi sikkert ha sovnet i teltet. Et ungdommelig begjær etter napp holder oss våkne, og vi tilbringer natta med fiskestengene. Sigurd får snart gleden av å sveive inn turens første edelfisk, en vakker ørret på rundt 300 gram, som han snart også får gleden av å miste. I dragsuget av frustrasjonen biter det på for alvor hos Eirik. Snellebremsen hyler i solnedgangen og forteller at her er det en skikkelig feit svenske. Noen minutter senere løfter han opp av vannet ei deilig røye på omlag tusen gram.
Gledesrus Fisken er så fin at vi to fiskeløse helt glemmer å bli misunnelige. Det kan ikke bli bedre enn å legge seg i posen og tenke på en dag som denne og på de som kommer. Enda kan vi høre ekkoet av et umåtelig gledesbrøl synge i fjellene. Badstu Så langt oser det klisje av turen. Fisken biter i solnedgangen, myggen er ikke altfor sosial og det er varmt og godt. Dog det skulle vise seg å bli veldig varmt. Veldig varmt. Tidlig neste morgen vokner vi ferdigkokte. Sola har stått på ei god stund, teltet er ei badstu . Det lukter kraftig av varmt menneske og vi kravler ut etter luft. Det pussige er at utenfor teltet er det like varmt. Vegard er den eneste som lot marken ligge uti mens vi sov. Om morgenen må han dessverre konstatere at fiskestanga står akkurat slik den ble forlatt i går kveld. Han har hele turen gledet seg til bøyd fiskestang og sprellende edelfisk i lyngen. Noe nytt er i midlertidig den blanke tingen som lyser opp bunnen fem og tyve meter ute i det grunne vannet. Det som er så fantastisk er at det sitter fast blant noe siv og greier. Vegard må vade ut og plukke tingen som viser seg å være en fisk. En feit ørret på ett kilogram. Ferdigkokt. Kanskje ikke en fiskers drøm, men fisken kom på land i alle fall og ble god frokost, sammen med gårsdagens røye.
Med fangsten i magen demonterer vi leir og setter kurs imot dagens mål, Reva. I motsetning til de fleste andre fjellfanter som beveger seg i området valgte vi å anvende føttene. Grunnen til at valget falt på denne framkomstmetoden er at vi rett og slett ikke hadde kano. Til tider kjører det store kanotog ute i vannet, veldig forståelig, hele det mektige fjellområdet er glimrende for sjørøvere. Gleden ved å ikke ha kano er at vi får stiene ganske for oss selv. Både på norsk og svensk side er det gode stier, stort sett tydelige og merket. I Sverige har de til og med tatt seg bryet med å klopplegge de største våtmarksområdene. Turens bakside Framme ved Revas utløp i Rogen parkerer vi for kvelden, solbrente, sultne og lett dehydrert. Hele ettappen har vi gått i fler-og-tjue grader og null vind. Vi bomma skikkelig da vi ikke forutså at det faktisk kunne bli plagsomt varmt. Likevel, ingen kan klage, myggen holder seg hjemme på dager som denne. De jobber heller kveldsskift, noe Vegard snart får kjenne på kroppen. Han går en hel kveld uten belte i buksa si. Blodsugerne utnytter situasjonen og sniker seg inn i sprekka mellom jakke og bukse. Resultatet blir at rumpeballene ser ut som to store bringebær, et godt bilde på at enhver tur har en bakside.
Fiskefitta Også denne natta planlegger vi nattfiske, men på tur til fiskeplassen støter vi på to hindringer. Den ene heter Anders Gilljam og den andre Terje Bernklev, to spreke herremenn. De har slått seg til ro i Revbua, en av mange kjærkomne tømmerkoier i Femundsmarka. Vi kommer i prat med disse hindringene og blir sittende sammen rundt kaffebålet deres. De ruller seg en røyk, tar seg en liten dram og forteller oss utallige historier fra sine lange villmarksliv. De kan lære oss at Sigurd, i motsetning til Vegard og Eirik, kan kalles en fiskefitte fordi han enda ikke kan vise til noen fangst. Vi blir sittende å godsnakke sammen hele natten rundt kaffebålet, og absorberer det vi makter av fisketips. Både hva vi kan fiske med og hvor, så troverdig at vi helt glemmer å fiske.
I lys av en ny dag og ny informasjon, bestemmer vi oss for å følge strømmen og gå et lite stykke ned i Røavassdraget for å prøve fiskelykken der. Et par timer går vi før vi skal krysse Røa. Her blir det en liten pause grunnet vikeplikt over brua. Det er mye folk her, og alle vi møter er utrolig fine. De har opplevd godt fiske og grov natur de også. Alle blir så koselige i fjellufta. Vi kommer oss omsider over elva og lander ytterst på en odde i Litlbuddhåenhåen. Hele veien ned elva, fra Rogen til Femunden, er pepret med mange spennende håer og kulper. Man må være ute tidlig sommer, før høysesongen, for å oppleve det beste bettet. Som sagt, overalt her er det veldig fiskbart, men vi får ikke annet enn et glimt av ei stor, men nølende røye denne dagen. Tidlig neste morgen våkner vi i badstua igjen. Iver vekker oss. Resten av teltene snorker enda. Vi lister oss opp til Rogshåen, og får øye på en fisk som vaker systematisk langs land. Han slurper forsiktig i seg små fluer fra den speilblanke vannoverflata. Sigurd leser situasjonen og klasker en svær dupp ut i det stille vannet. «Vegard!» kommer det fra Sigurd. «Der sitt den!» Herifra tar instingtene over, alt en oppfatter går i sakte film. Denne gangen går ting som de skal for fiskefitta. Salmo Trutta, 1,3 kilo.
Mye kaffe Ti minutter senere freser fire fine fileter i steikepanna. Vi spiser de til frokost, og til dessert drikker vi ei smeltet melkesjokoladeplate. Været er om mulig enda varmere enn tidligere, resten av dagen blir vi liggende som tre dovendyr i det som er av skygge under furua ytterst på odden. Det hender seg vi reiser oss og hopper i havet for en dukkert. Vi bader mye. Store deler av tida går med på å studere kart på dager som dette, samtidig som vi planlegger ruta videre. Vi får en skrekkelig ide: det frister å gå ned røa helt til femunden, i stedet for å gjøre som logikken tilsier, tilbake til käringsjöen og bilene. Da får vi plutselig opplevd mere natur og vi får muligheten til å gjennomføre en tur vi kanskje ikke kommer til å gå flere ganger. Vi faller pladask for ideen, og leter fram en strek dekning oppe på et høydedrag, og ringer litt rundt. Etter et par samtaler presterer vi å få låne en bil av en kjenning, med hytte ved femunden. Med den skal vi frakte oss selv tilbake til käringsjöen igjen for å hente våre opprinnelige biler. Ingen av oss hadde egentlig tenkt på dette før det var gjort. Vips har turen tatt en annen retning, hjemreisen blir ikke like kjedelig.
|
| Mail til Sigurd Konstad Haanæs | Ingen Hjemmeside |
| Tilbake | Neste |