Dagen på benken på Røvollen.
Etter å ha vært noen dager på tur i marka sitter jeg nå alene på benken på Røvollen og tenker litt tilbake.
Vi første gikk ut lørdag og nå var det allerede blitt fredag uken etter. Jonnhy har akkurat gått ned og skal prøve litt kulpefiske nede i Røa. Synes det er litt rart å tenke på at Erlend og meg har vært ute i en uke allerede. Virker ikke som det var så lenge siden vi traff Odd Arild borte i Synnervika forrige lørdags morgen.
Vi kom vel i 12-1 tiden på natten til Synnervika og slo oss ned på stranden borte ved parkeringen.
Fant noe små ved rundt forbi og fikk laget oss et lite natt bål som vi slo oss ned ved i soveposene.
Koste oss her en stund før trøttheten etter en kjøretur på 75 mil begynte å melde seg.
Fikk vel en 2-3 timers blund før uroen i kroppen etter å komme seg ut i marka vekket oss i halv femtiden.
Hadde vel knapt fått fyr i kaffebålet før Odd Arild meldte sin ankomst i 5- halv 6 tiden.
Fikk i oss morgenkaffen med litt attåt og begynte å ordne til sekkene før båten skulle gå.
|
|
|
Kom oss avgårde med lørdags båten bort til Røsanden loset over av kapteinen Odd og hans Kristin som det alltids er kjekt å hilse på.
Fra Røsanden og opp dro vi oss oppover i velkjent stil og tok oss opp til tunet på Røvollen for en trygg hvil.
Hadde oss et par pauser på veien bl. annet ved Litj Helvete hvor vi hadde oss en mat rast og slappet av en god stund.
Opp til Røvollen kom vi tidlig ettermiddag. Alltid deilig å komme opp her hvor det er så lunt og frodig i forhold til mange andre plasser i marka.
Etter en fin kveld med trøndersodd og dansing med jakker på Stallen var det deilig å bruke morgenen etter til det som måtte falle inn hos den enkelte. Odd Arild var i "best" form, så etter å ha fått i seg en matbit og rigga til marka beite tok han med seg stanga oppover Røa for å prøve fiskelykken.
Erlend og meg brukte litt lenger tid på frokosten. Vi kosa oss med den vel og lenge, vel vitende om at vi slapp tungsekken denne dagen.
|
|
|
Det var bare så deilig og kunne sitte ute på tunet og sprike med tærne.
Etter hvert begynte folka som hadde vært i hoved hytten å røre på seg også. De var begynt å hive ut sekkene og vaske ut hytta. Vi venta til alle var gått før vi begynt å rigge til dagstur sekken. Tok med oss litt mat og drikke, slik at vi kunne være borte noen timer.
Kom oss nå til slutt avgårde og bestemte oss for å vente med fisking til vi fant igjen Odd Arild. Tusla oss rolig opp igjennom langs elva og begynte å lure på hvor han var blitt av. Etter å ha gått nesten halvveis opp til Roasten, skimtet vi en kar som satt en 2- 3 hundre meter lenger fremme som satt og fyrte bål.
Det måtte jo være han, og det stemte og.
Her hadde han funnet seg en fin bålplass ved elva og bare satt å koste seg med marka beite uti og kaffe + ekte trønder vare i koppen. Vi ble selvfølgelig tilbudt å smake denne fortryllende drikken som trønderne er landsens kjent for og den smakte faktisk veldig godt når vi satt der med elva i det fina været. Mens vi satt der og kosa oss dro vi samtidig opp et par fine ørreter på en 3- 4 hekto på beite til Odd Arild.
|
|
|
Etter å ha sittet noen timer og hatt en ettermiddags strekk ved bålplassen begynte vi å traske oss nedover mot tunet igjen.
Vel nede begynte Odd på middags laging med ørretene som snop ved siden av borte ved grua.
Det var som sagt noen folk i hoved hytta fra lørdag til søndag, men nå søndag ettermiddag var vi alene på tunet.
Kvelden gikk med til den vanlige Femundskosen og en higen etter å treffe Boris, Jan Arild og Jonnhy dagen etter.
Mandagen kom og vi fikk signaler fra jungeltelegrafen at det var visst et par eldre karer med en liten bikkje med underbitt på vei oppover til Røvollen fra båten. Og det stemte jo og en halvtime etterpå trippet Boris, Jan Arild og Jonnhy opp på tunet. Gutta fra båten var i storslag og var ikke interresert i å hvile seg for mye, så det tok ikke lange stunden før vi var på vei til Plankebua oppe ved Øvre Roasten.
Turen min inn var knallhard pga. dårlig kondis-trening fikk jeg meg en jævla stampefot (overbelastning) slik at det var så vidt jeg kom meg opp siste haugen før Plankebua..
Etter alle disse årene i marka er det første gang jeg har fått en slik overbelastning og lurte på om det skyldtes alderen eller kanskje det var 4 dagers turen i Valdres traktene med tung sekk uken i forveien som var årsaken. Fant ut at det måtte være en god blanding av alle tingene som er nevnt tidligere.
Vel fremme var nå heldigvis bua ledig så det var bare å parkere sekkene på briskene inne.
|
|
|
Det var godt å få av seg sekken og bare tusle rundt på den fine uteplassen ved bua.
Ble litt fisking borte ved osen på kveldingen uten de helt store fangstene. Var vel Jonnhy som kom best ut med et par harr på en 3- 4 hekto.
Kvelden gikk som vanlig med til kos rundt bålet og bytte på å fortelle gode historier fra tidligere turer og opplevelser.
Dagen etter kom den alltids så kjappe og spreke Ketil til gards også. Han kom med morra båten fra Synnervika.
Det var nå tirsdag, utrolig hvor fort dagene går når en har det kjekt. Etter at han hadde rigget seg til og fått igjen pusten ble det en ettermiddags tur opp til et navnløst vann en halvtimes gange fra bua.
Jeg tusla litt etter de andre grunnet stampefoten og kom meg nå avgårde på et vis.
Det var dårlig fiske der oppe og, så det var bare å tusle seg ned igjen til bua og prøve seg litt rundt i området der. Fikk noen fine Harr borte i osen og litt rundt forbi og jeg mener Ketil fikk den største på pluss/ minus kiloet. Harr er jo fisk det og, men når man står borte i osen der og vet at det finnes opptil fler kilos ørret under vannskorpen der så blir jo man litt frustrert.
|
|
|
Odd Arild forlot oss på onsdagen, han ville ta ettermiddagsbåten tilbake. Tror ikke han var fornøyd med fiske og at det var bedre fisk å få på hjemme fronten. ? Han forlot oss i åtte tiden på morran, så han hadde nå god tid til både båten i tre tiden og til litt fiske på veien.
Etter et par dager med dårlig fiske og form går vi nå torsdag nedover mot Røvollen igjen. Sliter enda med stampefoten og da vi kommer ned til stien opp til Litjsjøen skiller vi oss i to. Erlend, Jan Arild og Ketil skal forsøke å ta Femunds rekorden på ørret innad i gjengen oppe ved Litjsjøen. Jonnhy og jeg har bestemt oss for Gamma ikveld, Roastkoia. Vi blir enig om å møtes nede på Røvollen dagen etter.
Noen hundre meter etter at vi forlot de andre traff Jonnhy og jeg på gjengen som jungeltelegrafen (som faktisk virker bedre enn mobilen av og til) hadde varslet om var i området, næmlig en ny ekspedisjon utgave av «Ingen grenser» med Lars Monsen som leder. De hadde begynt turen ved Reva og padlet seg nedover til Roasten.
Etter å ha hilst på gjengen fortsatte vi vår tur mot Gamma som var målet for kvelden. Når vi kom ned i bunnen av Roasten og stien opp til Gamma kom til syne, begynte det å regne slik som værmeldingen hadde varslet tidligere. Kom oss opp til Gamma tørrskodd og heldigvis var den ledig og vi kunne nå konsentrere oss om å holde fyr i ovnen og bare kose oss resten av kvelden med den små lommeradioen og litt varm vodka.
Regnet økte på litt utover kvelden, så jeg tenkte en god del på de andre oppe ved Litjsjøen som lå under Tarpaen i dette griseværet, hver gang jeg var ute og pisset.
|
|
|
La alltid en god kubbe på ovnen hver gang jeg gikk inn igjen. Har jo vært ute noen netter med de før, så jeg var ganske så trygg på at de koste seg der de var de også og det viste seg i ettertid å stemme og.
|
|
|
Forlot Gamma i halv tolv tiden og kom ned på benken på Røvollen i tolv tiden hvor jeg nå satt med min «Stampefot» og filosoferte. Jonnhy gikk ned til Røa for å prøve fiskelykken i to tiden og de andre karene som gikk opp til Litjsjøen var nå en eller annen plass ute i marka et sted.
Når jeg nå satt alene her på benken med min rolige ettermiddags kaffe begynte jeg å kjenne litt på den ugne følelsen jeg satt igjen med etter å ha snakket med oppsynsmannen dagen før oppe ved Plankebua. Min egen erfaring og ikke minst Ewald «Den standhaftige» Grob fra Sveits som skriver i hyttebøkene at 2011 blir den siste for han i marka. Grunnen hans uti fra bøkene er den store forsøplingen som har utviklet seg i marka de siste årene. Kom selv opp til Røvollen for to- tre år siden hvor det stod en full søppelpose rett ved ovnen inne. Og da har man kildesortering 15 meter unna????? Det samme skjedde i år i Plankebua, masse søppel, Ketil fant nye fjellsko, Jan Arild en brukbar Tarp samt en hel bærepose full av søppel etc. Og til de som tror at sølvpapir og ølbokser forsvinner på bålet...... Vær grei!!!!
Selv synes jeg det er trist at når en sånn person som man ikke kjenner, men samtidig kjenner uti fra enkle meldinger i hyttebøkene forsvinner. Når jeg først nevner hyttebøkene må jeg få takke for en fin tilbakemelding/ hilsen fra Ewald til meg i boken i Plankebua fra 2009 tror jeg. Vi var bare en uke etter deg i fjor.
Da oppsynsmannen kom bort til plankebua torsdagen før nedover turen holdt vi på og rydde og brenne det som kunne brennes. Allikevel ble det en plastpose med boss igjen som vi tenkte å ta med til Røvollen. Tror han skjønte at vi var noen tullete men ærekjære gutter som prøver å beholde atmosfæren i marka. Han tilbød seg ihvertfall å ta med seg søppelet opp til sin egen kildesortering oppe ved hytta si ved Grisslehåen.
Mens jeg satt der dypt inni tilbakeblikket hvem andre enn hele gjengen fra «Ingen grenser» dukket opp på Røvollen tunet. Hadde akkurat begynt på kaffebålet til Jonnhy da gjengen dukket opp. Plutselig ble det liv og røre på hele tunet med en masse folk og terreng rullestoler, samt film crewet som var med.
Monsen lurte på hvor vannet var og den folkekjære Birgit som er lam fra livet og ned holdt på og albue seg inn på den gamle utedoen, som jeg visste det ikke var papir på.
|
|
|
Fikk hjulpet henne da.... ved og hente papir fra den nye fine dobbel doen på andre siden av Stallen.
(Etter å ha sett programmene må jeg si meg heldig som fikk lov å hjelpe henne. ?)
Kom til å tenke på det jeg nettopp hadde tenkt på vedrørende boss i marka, hvor oppsynsmannen ga et ganske entydig svar på hva han mente om ettervirkningene etter Lars Monsen sine programmer fra Femundsmarka når det gjaldt en økning i forsøpling.
Den samme negativiteten leste jeg i hytteboken på Gamma og Plankebua, hvor Ewald skriver at jeg var her før Lars Monsen på en ironisk måte. Ved å ha lest meldingene hans rundt forbi leser jeg at han er oppgitt over utviklingen.
Sammen med min egen frustrasjon gikk jeg bort og konfronterte Lars med mitt syn på den dårlige holdningen som er kommet ut i marka.Siden «settingen» var litt beklemt ved å ha så mange folk rundt seg seg, spurte jeg bare litt forsiktig om ikke han kunne få med seg en liten snutt i noen av sine programmer hvor han bare sier det som jeg sier nå. «Husk at når vi bryter leir, så tar vi med alt bosset og»
Lagt sammen med andres erfaringer/ meninger så sa han vel med sitt kjente avvæpnende smil at det ikke var hans problem, og det er jo sant. Han er jo bare et vanlig menneske han og, så jeg skjønner jo det at han ikke kan ta noe ansvar for hva andre holder på med rundt forbi. Forskjellen er jo at han har en større påvirkning på folk flest enn hva andre folk har med sine programmer og media i tillegg. Tror ikke han hadde tapt ansikt hvis han hadde nevnt de ordene som er uthevet over, snarere tvert imot.
Det blir vel som ellers i livet, man må gi og ta. Ikke bare ta.
Håper i hvert fall at trenden kan snues, slik at vi blir flere som drar i samme retning.
Ellers tok jeg kommentaren hans om at jeg liknet litt på Stor Hans med blandet følelse. Greit nok å bli sammenlignet med Stor Hans på en måte, men hvis du ser på bildet av han ser man jo at det er en gammel mann?
Ellers må jeg si det var en fin gjeng som var på tunet. Her var det folk både med og uten armer og bein og til og med en som var blind. Imponerende når en tenker på hvor ulendt det er i marka.
Ble litt uvant å plutselig ha en 20 + personer rundt seg, men de fleste koste seg her på Røvollen.
Ble nå litt prating med noen av de som var i gruppen og inntrykket var nå at det var en fin gjeng. Kaffebålet blomstret opp og de som ville ha i seg noe varmt kunne ta seg ut.
Selv kom jeg på at jeg hadde et par poser med både surt og søtt snop igjen i sekken og vi skulle inn dagen etter, så da jeg fant fram snopet og heiv det på bakken var ikke gruppen sen om å forsyne seg. Fikk til og med en klem fra den optimistiske Kari med MS som takk for gavmildheten.
Etter en time/ halvannen begynte produksjonstoget å bevege seg videre nedover mot Femunden.
All ære til de handicappede, men en god honnør til filmfolka også som måtte tråkke samme veien og jobbe samtidig.
Plutselig satt jeg igjen der da alene med mine tanker og tenkte at det var jaggu kjekt å få oppleve hele toget som nettopp hadde vær innom Røvollen.
I femtiden kom Jonnhy opp igjen fra elva uten fisk, uvitende om hva jeg hadde opplevd.
Klokken var som sagt nå sen ettermiddag og vi begynte å tenke på de andre knallene og hvor de var i terrenget. Avtalte jo at vi skulle møtes her dagen etterpå vi skilte lag. Så det ble en del spekulering og uttrykk som «jævla kødder» som kom fram da vi satt på benken. Visste jo at de greier seg ute i marka, men så lenge en ikke vet så begynner man å spekulere.
Mens vi satt der kom det noen gjennomreisende som kunne fortelle at de hadde truffet på tre karer og en liten hund med underbitt oppe ved Roasten og at samtlige var i «fin form». Vel vel, visste nå ihvertfall at de beveget seg i noenlunde retning mot oss.
Like etterpå kom det også to ungdommer i tyveårene med en bikkje inn på tunet, som senere skulle vise seg å være Ole, Glen og bikkja Børre. De var på kanotur og hadde parkert kanoen oppe ved Roasten og tatt seg en spasertur ned til Røvollen. Pratet litt med de og fortalte hvem som hadde vært innom like før de kom. De skulle overnatte oppe ved Roasten denne kvelden og bevege seg nedover mot Femunden dagen etter.
Etter at de var gått gikk Jonnhy og meg inn i Stallen for å fyre opp kåken til kvelden. Visste jo ikke når tid de andre knallene kom ned på tunet, men regnet med at de ville sette pris på en varm hytte når/ hvis de kom. Hadde en mistanke om at de hadde stukket opp til Gamma og kommet inn i en behagelig komfortsone og da kunne jo alt skje. Vel, vel vi kunne ikke annet enn å spekulere og baksnakke dem så godt vi kunne. Selv er jeg vant til å holde det man avtaler, spesielt når man er ute villmarken.
Til slutt giddet vi ikke mer og slapp bekymring og baksnakkingen og begynte å kose oss med det vanlige nemlig varm vodka og den små lommeradioen og litt snadder fra sekken.
Hadde sittet en time eller to og kost oss og var begynt å komme inn i en behagelig vodka stemning. Klokka var nå blitt åtte på kvelden og vi regnet med vi ble alene på Stallen denne kvelden. Plutselig banker det hardt på døren og når jeg åpner den hvem andre enn Ole og Børre står utenfor. Han var helt vill i blikket og man kunne nesten se adrenalinet pumpe i trynet på han. Spurte febrilsk om vi hadde mobiltelefon, noe jeg måtte svare negativt på grunnet at begge telefonene våre var tom for batteri.
Han kunne da fortelle at de hadde ombestemt seg og hadde prøvd å padle nedover Røa denne kvelden i stedet for neste dag og vært meget uheldig/ urutinert og kantret med kanoen en 6- 800 meter ovenfor Røvollen.
Verst hadde det gått utover Glen som hadde fått seg en skikkelig trøkk og hadde ligget ute i elva i vel et kvarters tid, så han var gjennomvåt og nedkjølt med store smerter i ryggen. Så nå var han på desperat jakt for å finne en telefon, så han kunne tilkalle luftambulansen.
Det tok ca to minutter fra vi skjønte alvoret til vi hadde fått på oss klær og sko og var klar til å bistå Ole. Nå hadde han overført adrenalin kicket sitt til oss også, glemte fort stampefoten som jeg hadde og vi ble enig om at Jonnhy og Ole gikk stien oppover, mens jeg løp oppover langs elva.
Visste at tidligere på dagen gikk det et følge på en 4- 5 personer, 2 voksne og 3 mindreårige mot elva og håpet at de hadde lagt seg til i nærheten.
Fant ingen på min vei og da jeg hadde gått så langt som jeg trodde hvor Ole hadde etterlatt Glen begynte jeg å rope for å få kontakt.
Jeg var ikke så langt unna og kunne høre Ole svare et lite stykke unna. Et par minutter senere traff jeg han oppe ved stien. Han var da alene, Jonnhy og Glen hadde allerede begynt å gå forsiktig nedover mot tunet.
Det var så vidt Glen greide å fote seg nedover, men ved hjelp fra Jonnhy og den ene padleåren hinket de seg nedover.
Diskuterte litt med Ole og fant ut at jeg skulle bære med meg mest mulig av sekker og utstyr mens han gikk oppover mot Roasten for å finne folk med telefon. Prøvde å forklare ham hvor stien til Gammen lå, da jeg antok at de andre knallene var der oppe.
I ettertid tror jeg ikke han fikk med seg hva jeg sa, grunnet han fremdeles var elektrisk pga. omstendighetene, men han løp nå oppover mens jeg begynte å gå nedover mot tunet.
Da jeg kom ned til Stallen var Jonnhy i gang med å få tørre klær på Glen. Vi hadde heldigvis noen tørre rene klær igjen i sekken og de kom godt med nå. Det gikk ikke så fort kan du si grunnet ryggskaden han hadde pådratt seg, men omsider ble vi nå ferdig.
Prøvde så godt jeg kunne med den førstehjelpserfaringen jeg har å finne ut hvor alvorlig skaden var.
Etter litt forsiktig trykking og kniping, fant jeg ut at den verste smerten kom fra øverste del av ryggen.
Så han fikk beskjed om å bevege seg minst mulig og ingen brå bevegelser. Fikk lagt han forsiktig ned på en av køyene og gikk deretter bort til hoved hytten på Røvollen for å fyre i ovnen her borte. Tenkte det var best å få han over der siden her var større plass og litt mer komfortabelt, samt at hvis knallene kom ned senere ville det bli trangt og ubehagelig for Glen og Ole å være i Stallen.
Heldigvis tok det ikke lange stunden å varme opp hoved hytten pga. at det ikke var så lenge siden det hadde vært folk her. Fikk støttet Glen forsiktig over til den andre hytten og fikk lagt han i en køy der borte.
Etter en liten stund kom Ole og de to voksne som hadde passert tidligere på dagen ned på tunet. Han hadde truffet på dem et stykke oppi Roasten og de var nå med ned igjen med telefon. Grunnet dårlig dekning, måtte han med telefonen et godt stykke opp i lia før han fikk signal på telefonen, men omsider fikk han nå ringt etter luftambulansen.
Han ene som var med Ole ned igjen var en gammel militær mann med førstehjelpserfaring han også og han konkluderte med det samme som jeg antok at det var øverste del av ryggen. Siden han ikke hadde smakt noe, overtok han ansvaret derfra.
Mens vi ventet satt vi nå på benken igjen og spekulerte litt frem og tilbake. Ole var fremdeles meget bekymret og veldig preget av situasjonen. Spurte om han ville ha seg en dram for å roe seg litt, men han var altfor anspent til å ta imot. I stedet kom han frem med en flaske Jægermeister som han tilbød oss.
Bikkja Børre hadde vært urolig og redd hele tiden og sprang frem og tilbake på tunet. Kikket inn i vedskjulet og fant sannelig et hundebur der inne som vi plasserte Børre i.
|
|
|
Fikk til slutt dyttet i trynet et par Jægermeistre og et par røyk på Ole i et forsøk på å roe nervøsiteten hans. Vet ikke nøyaktig hvor lang tid det tok, men det kan ikke ha vært mer enn en 20- 25 minutter fra luftambulansen ble tilkalt til vi hørte helikopter dur i det fjerne.
Meget imponerende og ikke minst betryggende å vite at vi har en så effektiv rednings tjeneste her til lands når en går og trakker ute i skauen.
Fikk frysninger og et skikkelig kick når helikopteret kom ned mellom furuer og hyttene på Røvollen. Det var ikke store avstanden mellom furugreinene og rotorbladene på helikopteret. Trodde et øyeblikk at det skulle ta borti noen greiner, men piloten hadde tydeligvis vært ute en vinternatt før så det gikk fint.
|
|
|
Etter at ambulanse personellet hadde undersøkt Glen en halvtimes tid inne på soverommet hvor han nå lå var det nå klart for overflytning til helikopteret. Vinduet på soverommet ble åpnet og ut kom Glen på helikopter båren. Vi stod utenfor og hjalp til med å få han inn i helikopteret hvilket gikk veldig greit og forsiktig for seg.
Fikk tatt farvel med Glen og forsøkte så godt vi kunne å berolige ham med at alt kom til å gå bra. Han hadde jo greid å hinke seg ned på tunet og førlighet hadde han både i armer og bein.
Takket også mannskapet på chopperen for profesjonell og rask service. Vet ikke helt hvor de er stasjonert, men synes jeg hørte noe om Ørlandet.
Trakk oss litt unna mens helikopteret startet opp og sakte men sikkert begynte å heve seg fra bakken. Et minutt senere senket stillheten seg igjen over det nå skumrings mørke tunet og vi var igjen alene ute i skogen.
|
|
|
Telefonkarene gikk tilbake til leiren sin og vi andre tuslet oss inn på Stallen for debriefing.
Klokken var nå blitt bortimot halv elleve og vi kunne endelig senke skuldrene litt igjen. Dvs. Ole var enda oppskjørtet så vi måtte hive oppi noe skjenk til han enda. Jægermeisteren kunne vi bare ta som takk for hjelpen, hvilket vi ikke kunne takke nei til. Hadde jo ikke akkurat vært bortskjemt på den fronten i det siste.
Etter en stund når han hadde fått på seg tørre klær fra oss og vedovnen hadde tatt seg opp, samt når Jægeren begynte å sige ut i kroppen begynte han så smått å få tilbake den normale pulsen. Vet ikke akkurat klokkeslettet de kantret, men han hadde nå hatt høy puls i mange timer. Derfor var det kjekt å se at han nå så ut til å senke skuldrene han også.
Siden Børre hadde vært så urolig og tok vi han inn i Stallen hvor han fikk ligge på ene soveposen på gulvet, hvor han også fant roen.
De andre knallene dukket plutselig opp klokken ett minutt på tolv, så ifølge dem hadde de holdt seg til avtalen om å møtes dagen etter?? Jævla gjeng!!! Ja, ja. Vi fikk nå fortalt hva vi hadde opplevd i løpet av dagen og hva de hadde gått glipp av. Da Erlend hørte om hva som var skjedd nevnte han det at han hadde hørt noen rop mens han satt på utedoen på Gamma, men han hadde ikke oppfattet hva det ble ropt.
Akk ja.
Ole var nå begynt å komme seg skikkelig nedpå og begynte å tenke fremover. Han måtte nå båten fra Røsanden klokken 09:30 og kanoen lå fremdeles igjen oppe ved elva. Jeg hadde selvfølgelig fått igjen stampefoten og de andre var jo ikke helt i lodd når de kom, men heldigvis tok Ketil ansvar og fulgte Ole opp etter kanoen. Tre kvarter senere kom de tilbake.
Etter at de minste var gått og lagt seg ble vi andre sittende og kose oss enda et par timer. Ole kom frem med vel en halv flaske konjakk også. Han var begynt å tenke nedover turen til Røsanden, så han tenkte litt på vekten han skulle bære med seg og. I tillegg til stor ryggsekk måtte han også få med seg Ally kanoen på en 18 kilo og Børre selvfølgelig ned de 4 kilometerne til Femunden. Så etter at han hadde skiftet til sine egne noenlunde tørre klær, begynte han sin tunge ferd nedover i 3- halv 4 på natta. Takket igjen for all hjelp og bistand han hadde fått og vi ønsket ham lykke til med turen og at tilstanden til Glen som nå lå på sykehus ikke var så alvorlig som han fryktet.
Våknet i elleve tiden senere på dagen og begynte å pakke sekkene våre. Var borte og ryddet og vasket ut hoved hytten etter gårsdagens dramatiske kveld.
Tenkte litt på det at det var jammen bra at Jonnhy og meg var i Stallen den kvelden. Hvis ikke måtte havaristene ha ligget ute med våte klær og våte ryggsekker eller knust en rute på Røvollen for å komme seg innendørs.
Begynte å gå nedover i ett tiden mot Femunden. De andre fisket litt på veien nedover mens jeg gikk i mitt eget tempo og stampet meg av gårde. Vi hadde nå god tid til båten skulle gå fra Røsanden klokken kvart over tre, så det var bare å ta tiden til hjelp.
Tok oss en kvile/ fiske pause ved Litj Helvete denne gangen også før vi fortsatte å gå videre.
De andre gikk en god del fortere, men nede ved Starrhåen så jeg at de andre satt litt oppi lia og ventet på meg. De så ikke meg fordi jeg gikk nede ved håen og plutselig hadde jeg greid å lure meg forbi dem som ved flere andre anledninger på turene våre. De tok meg igjen nede ved broen og derfra og ned var det ikke langt.
Så en ende på det nå. Er vel bare en kilometer halvannen ned til Røosbua og Femunden fra broen ved Starrhåen.
Da vi kom ned der traff vi på hele gjengen fra «Ingen grenser». De hadde slått leir både inni og utenfor bua og skulle ro videre senere på dagen over Femunden med alle robåtene som lå i vannkanten der.
|
|
-Boris ved Litj Helvete.
|
Det blåste surt og kaldt her nede, så vi søkte ly i lesiden av bua og var innom av og til i den overfylte bua for å varme oss litt.
Kaptein Odd Kjøsnes med mannskap kom presis til brygga som han alltid har gjort i de årene jeg har vært i marka. Og dermed var årets guttetur i Femundsmarka over for denne gang, som alltid med mange opplevelser og minner å tenke tilbake på.
PS. I ettertid mailet jeg med Ole, og han kunne fortelle at alt hadde gått bra med Glen. Han var blitt kraftig forslått i nettopp øvre del av ryggen, men hadde sluppet ganske så heldig fra kantringen. Han ble utskrevet fra sykehuset etter et par dager.
Så neste gang tror jeg de tenker seg om både en og to ganger før de setter utfor Røa vassdraget med en stor hund i kanoen.
Takk for at dere ga oss muligheten til å gjøre en god gjerning med å hjelpe dere slik at alt gikk bra.
Tror alle som var involvert fikk et minne for livet.
|
En varm villmarks hilsen,
fra Ove Gaassand.
|