I september
Når august er passert, vet man at sommaren er på hell, og det vankes en lang mørk vinter før man atter kan snøre på seg fjellstøvlene for nye vandringer i skog og mark. Da er det nesten så man kan få angstfølelser, som om man drabbas av en slags sorg. Er det allerede slutt, tenker man. Sommeren er så alt for kort. Selv om man aldrig tenker slik i mai, da man bare går med forventinger innfør turene man planert og sett fram til i den lange mørketiden.
Vel, når lengseln og villmarksabstinensen blir for stor, så er det ikke annet å gjøre enn å "gosnakke" med sin - bedre? - vel i hvert fall ekte helft, som viser forståelse nok til at det bare er å hive sekken i bilen og dra avgårde.

På vei opp gjennom Østerdalen hører jeg på radion at det foregår ettersøk etter en tysker som druknet ikke langt fra Røoset. Dette legger en litt dempende sordin på mine i utgangspunkt noe oppskrudde forventinger og følelser av å - nærmest plusselig, og uten planering - dra inn i Femundsmarka alene i september.
Egentlig skulle Gunnar ha vært med, men ble i siste liten nødt til å avlyse deltakelsen sin, pga at han ikke følte seg bra i magen. En par timer før avferd drar han til legen, og gir samtidig beskjed om at jeg blir nødt å dra alene. Tilbake etter turen min, får jeg vite at han ble lagdt direkte på operasjonsbordet og gjennomgikk en flere timer lang og komplikasjonsfylt blindtarmsoperasjon. Det handlet ikke "bare" om en standard blindtarmsinflamasjon, uten også om infeksjon i bukhinnen, og etter inngrepet ble han holdt kvar til observasjon på sykehuset i fjorten dager.
Tenk om han blitt med på turen, og fått dette akut en mil opp etter Røa. Vi har i ettertid galgehumoristisk konstatert at et vakrere sted å dø på enn i Femundsmarka, det får man lete lenge etter, og stein nok til et fint røys ville jeg ikke heller hatt noen vansker med å finne.

Når jeg ankommer Synnervika i 22-tiden er det allerede bekkmørkt. Utpå Femunden ser jeg landternelyset fra båten M/B Svuku som er på vei over sjøen for å fortsette ettersøket etter den druknede.
Jeg parkerer min gule 745'a på den store parkeringen. Så setter jeg meg på passagerersiden og mesker meg med en pils, og leser siste nummeret av "Jakt &Fiske".
Ved midnatt har jeg slukket alt lyset og sitter i stummende mørke, når det plusselig blinker til av en lommelykt ute på veien. Jeg blinker tilbake, og går mannen til møtes. Vi lyser på hverandre i 5 sekunder før vi begge slukker lyktene våre, håndhilser og pressenterer oss.
Det er en eldre mann, og navnet hans er Kristen Femundshytta. Han er sønn av Jacob og - nærmest legendariske - Olava Femundshytta, vars liv og leverne vært omskrevet og nevnt i et flertall bøker og skrifter. Kristen - oppvokst på Femundshytta på vestsiden av Femunden - har både seilet til sjøss og vært Kaptein på Fæmund II. Han kjente også Stor-Hans, som han traff mang en gang på sine vandringer i marka. Av Odd Langen får jeg dagen etter vite at Kristen ikke var mer enn eleve år første gang han skrev seg inn i buboka til Møllerbua, høgst opp etter Røa.
Vi får mye å snakke om, da han merker mitt interesse for alt som har å gjøre med Femundsmarka og det som rørt seg der. Vi står der i tusmørket i over en time. Og bl.a. gir han meg den sannsynlige årsaken til hvorfor Stor-Hans dro seg unna sivilisasjonen og flyttet inn i Femundsmarka. Ikke det at Stor-Hans noensinne yppet med egne ord hva årsaken var, men hva Kristen fortalte meg hørtes sannsynlig ut, og har vel i stort sett blitt til hva jeg selv betrakter som sanninga i "mysteriet". Om det virkelig var slik, det forholdt seg, er en annen sak, og det får vi nok aldrig vite. Nå var dette en privat og meget hyggelig samtale mellom fire øyner, og det ville ikke være riktig av meg å referere til hva som ble sagdt om akkurat dette. Det får bli en gullrot for hugede å finne ut av selv.

Utpå natta - i totiden - kommer det både ambulanse og andre biler kjørendes ut mot brygga nede i Synnervika. Etter 15 minutter kommer de tilbake, og blir borte mot Langen-holdet til. Jeg skjønner at de funnet han, og det kjennes bedre slik. Natta blir deretter noe roligere, og jeg får noen timers søvn i bilen før det dages og lysner i fem- seks-tiden om morgenen.
Det er råkaldt når jeg våkner, og jeg angrer på at jeg ikke tatt fram soveposen. Men nå som det snart er på tide å stå opp, gidder jeg ikke å rote med pakkningen, uten starter heller bare opp bilen og setter varmeapparatet på full guffe.

Nede ved brygga får jeg - som tidligere nevnt - en prat med Odd Langen før jeg går ombord på båten. Han kan fortelle meg om det ulykkelige hendelsesforløpet som førte til at den 46-årige tyskeren - erfaren kajakpadler - druknet utenfor en odde ca 500 nord for Røsanden etter å, liggendes i vannet, og klamret seg til kajaken, ha drevet fra Røoset. Pga den sterke vinden og bølgene har de ikke maktet å ta seg inn til land før det var for sent for den ene.
Like tragisk var det å høre om den overlevende kamraten hans, som våt og frossen etter å ha overnattet i svarte natta på en ukjent strand gått bortimot en mil før han kommet fram til Nordvika og fått hjelp. De andre i paddleselskapet har tatt skydd på en liten holme, mest sannsynlig Bellingan, og tok aldrig sjansen på å krysse Femunden i det harde været. Et klokt valg, sett i betrakting av hvordan det gikk for de to som prøvde seg.

Jeg hadde forventet at det skulle være den mindre båten M/B Svuku som overtatt trafiken såpass sent på sesongen. Men pga mange passagerere - bl.a. en hel skoleklasse - er det fortsatt den store Fæmund II som trafikerer sjøen.
Jeg står på øvre dekk under overfarten, og det blåser fortsatt så hardt at det ikke går ann å sette fra seg kaffekoppen uten at den blir fejet avgårde med vinden. Forøvrig er det klart og fint med sol fra en til dels skyfri himmel.
Jeg kjøper fiskekort og får en prat med fiskeoppsynsmannen for Røros-siden, som minner meg på at det ikke er lov å fiske i Røa utenom Roasten etter 31. august. Vi blir enige om at jeg naturligvis vil komme til å overholde gjeldende fiskebestemmelser, slik at han skal slippe å komme etter meg i løpet av helga - bare for å kontrollere ;-)

Ved Røa står det en hel gjeng og venter på å få komme ombord, men først etter at skoleklassen, jeg selv, samt to menn og en hund gått av båten. Det tar i og blåser hardt fra sør, og Fjællræven-jakka får sitte på når jeg hiver sekken på ryggen. Men ved brua over Røa - etter noen få hundre meter - er jeg allerede såpass varm at det blir jakka av og opprullede skjortermer resten av dagen.

Første målsetting blir å finne restene etter Muspelheim. Dette var en koie Stor-Hans satte opp, og som han t.o.m. overvintret i. Vintern 1923/24 fikk han besøk i koien av Mikkel Fønhus som var i området for å renne etter varg sammen med samene. Møtet, som - bortsett fra at de såg hverandre på Nordvika gård dagen innen - var det første av flere ganger Mikkel traff Stor-Hans, finnes beskrevet med Mikkels egne ord i boken "Rein og Varg" som ble utgitt 1986 av dottern til Mikkel, etter at han selv gått bort.
Jeg var på søk etter koien også i 98, men fant den aldrig, til tross for at Odd Langen merket den av på kartet mitt. Nå har jeg fått nøyaktigere beskrivning, og går uten tidssøl direkte på koien.
Det er ikke rare grejene som står igjen. Stort sett bare noe av stommen. Det meste av trevirket som står opprest runt stommen har kommet dit i senere år, da det vært ideer om å restaurere koien. Det ser dessverre også ut som om det blitt gjordt opp bål inne i midten av koien, da det lille som står igjen har fått brandskader høgst opp.
Koien var bygget på samme måte som samenes gammer, med et torvlag utenpå et resverk av trestokker og plank. Mikkel Fønhus ble så betatt av koien, at han senere bygget seg en egen i hjemtraktene sine.
"Muspelheim" er et ord fra fornnordisk, og betyr omtrent noe sånt som, "et varmt sted". Og det må uten tvil ha vært en varm koie, når den kunne motstå de bistre vintrer det ofte handler om i disse innlandsstrøk.
Vil man se hvordan den egentlig såg ut, kan man ta en tur til Langen Gjestegård, der det ble rest en kopi i 1996, til minne om Stor-Hans, 50 år etter hans død. (Se bilder under "Feragenkanalen").

Etter en halvtime ved koien tar jeg snarveien over myren, og kommer fram på stien mot Røvollen igjen, straks nedenfor den karakteristiske storfurua oppe på bakken. Dette var det første av tre hvilesteder for Stor-Hans når han gikk med tunge bører for turister og fastboende fra Røsanden opp til Røvollen. Nå har jeg ingen spesiellt tung bør, og siden jeg akkurat hvilt, så hopper jeg heller over både denne hvilen og den neste, "Midtkvile m/Rødalens wiskey", som ligger til venstre for stien ca 50 m innenfor nasjonalparksgrensen.

Oppe ved siste hvilested, ved Litl Helvete, er jeg imidlertid såpass varm og svett at jeg med velbehag krenger av meg både sekken og skjorten, og setter meg på en sten og nyter den friske sønnavinden.
Jeg hører etterhvert at det nærmer seg folk. Det viser seg å være de to fra båten - med hunden - som kommer gåendes opp langs stien, og stopper opp og slår av en liten prat.
Når jeg hentet meg inn litt, går jeg ned til bekken for å drikke meg utørst av det kalde friske vannet. Det gjorde jeg også lørdag den 27. juni 1998, og glemte igjen den grønne plastkåsan ved roten av en storfuru. Derfor var det nå litt spennende å se om den fortsatt skulle finnes kvar. Og faktisk, der var den, på det samme stedet hvor jeg satt den fra meg. Det eneste som manglet var at noen skuret av lærbåndet for å få med seg metallhanken. Vel, det bjuder jeg gjerne på. Håper den kom vel til pass.

Når jeg nærmer meg Røvollen, får jeg se et stort og ståtligt reinsdyr som står i en uttørket lok og kikker på meg. Det skal vise seg ikke å bli det siste reinsdyret jeg får se, i løpet av den tredagers svippeturen min.
Etter hvila ved Litl Helvete er det ikke behov for noe stopp ved Røvollen, uten jeg fortsetter direkte opp mot Roasten. Jeg får imidlertid se ytterligere fem seks reinsdyr i skogkanten ved den frodige Røvollen, som ligger der som en grønn oase mitt i det forøvrig karrige morenelandskapet.
Der hvor "rødspritleden" tar en krapp sving mot sør og videre mot brua over Røa, fortsetter jeg heller bare rakt fram, til jeg finner Roastkoien noen få hundre meter opp i ulendet. (De store rødmalte "T"-ene minner om "T-rød", dvs. rødspritflaskene i Sverige).
Her tar jeg fem minutter, bare for å fotografere koien, og det sjarmerendes dasset som står et stykke unna. Sist jeg var her i 98 viste det seg etter framkalling at jeg vært uheldig med knipsendet, hvilket jo er ganske irriterendes når det gjerne går et år før man får sjangsen til nye bilder. Ikke heller denne gangen kommer jeg til å bli helt fornøyd, men de blir i hvert fall bedre.

Dagens Roastkoie står på den samme plassen som også Kåre Grådal hadde koien sin. Kåre har vært omtalt som "den glemte kurer", ettersom han under krigen visst nok skal ha hatt egen kurer-rute gjennom Femundsmarka og over til Rogenområdet på svensk side. Han var på samme måten som Stor-Hans, den typiske skogskaren, og lå flere vintrer på jakt og fangst i Femundsmarka. Etterhvert fikk de også mer og mer å gjøre med hverandre, og Kåre var på vei å overta bæringa i marka da Stor-Hans i begynnelsen av førtiårene begynte å få dårligere helse og ork. Dessverre ble han ikke mer enn 34 år, da han våren 1945 gikk gjennom isen på Femunden og druknet. Dette var straks etter den tyske kapitulasjonen, og han skulle over i marka for å ta rett på noen geværer han gjemt unna.

En par hundre meter opp, over den neste haugen ligger "Høggarloken". Et lite navnløst tjern som til tross for dette også har andre navn. Her sto det en mindre bu - satt opp under hogsten i begynnelsen av 1900-tallet - som Stor-Hans benyttet til og fra, når det ble for folksomt ved Røvollen og han følte for å komme litt avsides - kanskje for å brenne av en liten skvett, og få litt ro. Her satte han visst nok også ut ørret som han senere kunne dra opp etter behov.

Jeg ønsker fortest mulig å komme så langt som mulig opp i Roasten, og går derfor ikke langs Roastbekken ned til Roasten, uten tar snareste veien gjennom skogen, og deretter over en stor bløtmyr. Ute på en åpen og fin odde ca 1,5 km opp i Nedre Roasten tar jeg første matpause, og spiser en lunsj bestående av noen brøskiver med mykost, samt en Snickers.
Normalt kunne jeg tenkt meg å prøve fisket fra odden, men det blåser nærmest storm, og går hvitt ute på Roasten - selv om det ikke fremgår av disse bildene, som er knipsa dagen etter. Å kaste i motvind med haspel fra odden ville nok kun vært mulig med en 30-grams Stingsild elller liknende.
Her blir jeg for andre gangen tatt igjen av de to herrene fra Røros som er ute på vandring over helgen. De har en fin og bæervillig hund av blandras, som bærer både for seg selv og husse i kløven. Vil minnes blandinga var av Samojed og muligens Husky. Vel, det var en fin og veloppdratt hund, som gjorde som han ble tilsagdt og ikke trengte å gå kopplet. Jeg har personlig aldrig vært noe interessert i hunder, men akkurat denne tror jeg kunne ha vært en fin kamrat i skogen.

Etter matpausen bryter jeg opp før de to med hunden, og går videre opp langs Roasten. Jeg får imidlertid problemer med krampe i beina, og blir nødt å ta det med ro. Når jeg stopper opp ved det gamle båtvraket etter Gammelbutomta (se bilde under "Femundsmarka"), er de meg i helene igjen, og sittendes på en sten i Roastsundet blir jeg atter tatt igen, og forbigått. Denne gangen blir jeg nødt å la dem få beholde ledelsen, og de er sån ca 15 minutter før meg ved Fløterbua høgst oppe i Øvre Roasten. De siste to km blir noe plagsom, da bena hele tiden knyter seg i krampe. Det er spesiellt irritersamt da jeg forøvrig ikke kjenner meg noe overdrevent sliten.
Jeg tar snarveien rakt over de siste tre morenehaguene, som blir større og høyere jo lenger opp i Roasten du kommer. Av de tydlige tråkkene å døme, er dette også det vanligste. Fra høgst opp på den siste haugen er det en fin utsyn over det kringliggende landskapet, og jeg ser rakt over den siste viken at de to andre karene allerede begynt å ta det med ro borte ved Fløterbua.
Det viser seg at de er på vei opp til Kløfthåbua, hvilket også vært min egen opprinnelige tanke. Nå lar jeg dem med glede fortsette vandringen alene, mens jeg selv er ferdig for dagen, og kan la mine vonde ben få hente seg inn igjen. Ti kilometer (med 19 kg på ryggen) er tydligvis mer enn nok for mine alltid så problematiske ben og føtter - selv om jeg plaget dem i mer enn det dobbelte noen ganger. Men med tanke på at jeg gjerne også ønsker å prøve fisket, er det allikevel mest hensiktsmessig at jeg tar nattkvarteret mitt her ved Roasten, hvor det fortsatt er tillatt å fiske.

Fløterbua, også kallt Plankbua, har fått ny navneskillt på husveggen, og heter nå tydligvis Roastbua. Jeg vet ingenting om bua, men av navnet å døme er det nærliggende å tru den må ha vært satt opp i forbindelse med hogst og tømmerfløting. Nå er den - likt andre buer i området - åpen for allmennheten, og står under oppsyn og skøtsel av Statskog. Den er til sammenligning mot andre buer forholdsvis stor, men derimot ikke like koselig som f.eks. de gamle tømmerbuene Møllerbua og Gubbtjønnbua. Benevningen Plankbua sier egentlig alt om hva for en type av hus det handler om.
Rundt veggene er det plassert store tomannsbrisker, med plass til minst seks personer. Forøvrig finnes en par bord, benker, skap og en jernovn som står mitt på gulvet.
De to Rørosingene - som spist middag før de vandret videre - har allerde før meg prøvt å få fyr i ovnen, men med klent resultat pga sur ved. Jeg gjør et forsøk selv, men gir etterhvert opp og koker heller kaffe mha. spritbrenneren - som er det eneste fra Trangia-kjøkkenet ved siden av kaffekjelen som jeg tatt med. Jeg har noen poser tørrfoder med meg, men fortsetter heller med brødmat som jeg skyller ned med svart kaffe, sterk og særdeles livgivende siden jeg kryddret den med noen stenk Viking Fjord.
Bena har tydligvis tatt mer stryk enn vanlig av vandringa, og knyter seg i krampe så fort jeg bøjer knerne i mer enn 90 graders vinkel. Bare å få av sokkene var et stort og smertsamt foretak. Det blir derfor til at jeg håller meg i ro ved bua i en par timer, før jeg begynner å tenke på fiske, eller annet som gjør at jeg må bevege skrotten min mer enn absolutt nødvendig. Men det går på ingen måte noen nød på meg der jeg er. Været er uklanderlig fint, det er ingen mygg og jeg koser meg med godt og sterkende kaffe medans jeg leser bueboka og forøvrig bare nyter stillheten og roen.

Etterhvert som bena føles bedre, får jeg imidlertid også tilbake lysten til å begynne å se meg omkring. Det er jo første gangen jeg er her, og jeg er alltid nysjerrig å få se mest mulig av det meste. Vel, når jeg tenker meg om, så har jeg faktisk sett bua tidligere, når jeg passerte på den andre siden av det felles utløpet fra Røa og Grøtåa i juni 97, og bare så vidt kunne skimte plankbua mellom trestammene.
Etter at jeg med litt bestyr fått på meg sokkene og fjellstøvlene igjen (sendraget i bakleggene vil ikke gi seg helt) bevepner jeg meg med - ikke fiskestanga - men kamerat og tar en tur via utoset og opp langs Røa mot Grisslehåen. Men siden det er i begynnelsen av september blir det mørkt allerede i åttetiden, og jeg tar dermed ingen lenger promenad, ettersom jeg også vil ha en time eller to med litt fiske nede i Roasten. Og allerede nå, på tilbaketuren mot bua har det skumret på så pass at jeg snubler i steiner og røtter.

Ved utoset av Røa, er det en smal og stenete landtunge som strekker seg ut fra Rørossiden mot Engerdalsiden av Roasten. Her tar jeg oppstilling lengst ut, og prøver meg med forskjellige typer sluker og spinnere. Jeg er ikke sikker på om jeg er på lovlig grunn, da jeg ikke vet om det er noe minimumsavstand til utosen hvor det - i tillegg til elva - også er fiske forbudt etter 31. august.
Vel, etter en snau time trenger jeg ikke å uroe meg for å ha tatt noe ulovlig, da det ikke vært det minste liv på slukene mine. Jeg går heller tilbake til plankbua og lager meg en ny kjele med svart, dampende varm og sterk kaffe. Denne gangen tenner jeg opp bål i ildstaden utenfor bua - med kun en fyrstikk, ... (og 2 dl rødsprit).

Imens kaffevannet blir varmt, skifter jeg fra sluk til markmete med dupp. Jeg hiver ut grejene fra den brede grusstranden som stikker ut som en liten odde nedenfor bua. I bakhodet har jeg Magnus Tajets fortelling om når han tok ørret av grov kaliber fra den samme stranden, en gang når han var her sammen med fru og barn, og om jeg ikke minnes helt feil, nærmest satt værfast pga snø mitt i sommeren.
Det tar toppen 45 sekunder før duppen blir borte. Det er en ørret, dessverre langt under minstemål. Men da den satt pent på kroken er den ikke heller verre skadd enn at jeg kan sette den ut igjen. Dette opprepes et par ganger før jeg blir nødt å løpe opp til kaffekjelen som begynt å koke, og nå både er i ferd med å kvitte seg med innholdet sitt samtidig som den truer med å slukke ilden.
Når klokken nærmer seg 22:00 er det stort sett bekkmørkt i omgivningene, men fortsatt litt lys nede ved vannet, såpass at jeg klarer å få satt på marken. Det har vært mange fisker på kroken, men dessverre bare smått. Av ca. ti ørretter som vært med opp har jeg klart å sette tilbake de fleste, men fire småørreter blir jeg imidlertid nødt å grille over ilden. Det er jo dette som er dilemat med å fiske med mark, til forskjell mot sluk og aller helst flue. Fisken får ofte kroken så alt for dypt ned i svalget til at det skal være mulig å få den ut, uten å samtidig gi den alt for store skader til at den kan settes ut igjen.
Men, skal jeg være helt ærlig, så syns jeg faktisk jeg fortjenet å få smaken av litt ørretkjøtt - selv om de var små - når jeg i løpet av en helg kjør bil i over 80 mil, og går til krampa tar meg, bare for at jeg er så forbasket glad i Femundsmarka.
Etter at jeg gitt opp fisket, la jeg mer brensel på bålet og fikk deretter en særdeles fin kveldsstund utenfor plankbua. Etterhvert ble det stummende mørkt rundt ikring, men de blafrende flammene kastet både koselig lys og varme nok til at jeg ble sittendes til omtrent midnatt før jeg entret Roastbua og tok natta.
Mykere enn dette har jeg i hvert fall aldrig sovet på villmarkstur før, da jeg hivet fire skumgummimadrasser på hverandre før jeg selv lot meg synke ned på toppen.
Ut på natta våknet jeg av noen lyder, fra et eller annet sted i bua, som noe skrapende og prikkende, mest sannsynlig mot husveggen, eller muligens i gulvet eller taket. Det var stummende mørkt i bua, bortsett fra at jeg kunne skimte hvor de to vinduene var plassert, og jeg skal gjerne tilstå jeg fikk litt hjertebank. De mystiske lydene holdt imidlertid opp så fort jeg tendte lommelykta, og selv begynte å bevege meg litt. Etter å ha ventet i en par minutter uten å ha hørt noe mer, tok jeg motet til meg, og gikk ut for å se om det var noe(n) der. Jeg gikk en vende med lommelykta rundt bua, men da jeg verken så eller hørte noe mer, var det bare å fortest mulig krype ned i den varme soveposen igjen, og falle tilbake til drømmene om den kjempeørreten jeg skulle ta i Roastsundet dagen etter.


Roastsundet sett fra Rørossiden av Øvre Roasten


Dessverre så tillater ikke Tripod stort større tekstfiler enn dette.
Derfor fortsetter fortellingen her: I september - Del 2


copyright © 1998 Anders Gilljam