Storfisktjønna

- Etter tre døgns dårlig fiske, sammen med to kamerater i Grøtåa og Krokethåen, samt et enda dårligere fiskedøgn ved Kløfthåen og "Svenskhåen", er jeg nå på mer eller mindre målløs vandring opp langs rødmerket T-led mot øvre Røa, for muligens en overnattning i Møllerbua ved Litl Buddhåen. Tak over hode til natta, er en tanke som tiltaler, -spesiellt hvis de blytunge skyene fra morgentimene kommer tilbake og gjør alvor av sin trussel om regn og surt vær. Min fortsatte "vandring i villmark", er ikke nøyaktig utstaket, men mest sannsynlig trekker jeg videre inn mot Styggsjøene og Revsjøen, på Sør-Trønderlag- og Røros-siden av Røavassdraget. De innledende dagenes fiske har ikke gitt meg mer enn sju ørreter, hvorav fem så små at de fått gå tilbake for å vokse seg større til en annen gang, og mest sannsynlig, også til en annen fisker. Det feilslåtte fisket hittil kan sannsynligvis, eller ihvert fall til dels, skyldes et særdeles kaldt og vått vær de første dagene. Torsdagskveldens vandring fra Haugen via Oasen til Krokethåen, med råkald tåke og isende regn, var en heller ubehaglig opplevelse, og dagen etter våknet vi opp med snøsludd og regn som vedvarte resten av dagen. Først langt ut på ettermiddagen trosset jeg værets makter og gikk alene en tur opp langs Grøtåa, men uten annet resultat enn at jeg returnerte nokså våt og frossen noen timer senere. Vel, denne noe ugunstige værtype i starten av turen vår, er allerede et mer eller mindre fortrengt minne, til fordel for et betydlig hyggeligere klima i løpet av de siste to døgn. For om lørdagen klarnet det endelig opp, og alt det mørke og gråtriste overgikk i en særdeles vakker og naturskjønn utsyn mot en hvitpudret Stor-Svuku i kontrast mot den oppklarnende asurblå himmelhvelvingen. Med solen og varmen ble det nå også fart på insektsklekkinga, og myggoljen som hittil fått ligget urørt i sekken, kunne tas fram, og ble til et konkret og positivt tegn på at nå endelig, blir det forhåpentligvis også fart på fisket. Vel, det store bettet uteble, og kamratene, som ikke hadde all verdens tid slik som meg, returnerte til sivilisasjonen og andre gjøremål, imens jeg selv, med både forventninger og spenning la ut på en ukes alenevandring i Femundsmarka nasjonalpark.

- Når jeg nå, mandag den 22.juni, i pent vær kommer gåendes opp langs begynnelsen av det største av de to Storfisktjønnene, ser jeg lenger opp langs strandbredden en mann i aktivitet med et eller annet. Framme ved karen, viser det seg at det er enda en svenske på alenetur med telt og stang i ødemarka, og hva han pusslet med for litt siden, var landning av en "elvenes dronning". En harr på 1,1 kg som nå ligger i mosen og imponerer, både med dimensjon og prakt. Det er hans personbeste på harr, og det er ikke uten at den gjør et visst inntrykk der den ligger og viser seg frem mot bakgrunn av det grønne underlaget. De sju småørettene jeg selv i løpet av snart fire døgn klart å dra opp, veide vel ikke stort mer enn litt drøyt halvparten av hva denne ene gjør, og mitt eget harr-rekord, 1025 g, er vel om lag 15 år gammelt nå. Jørgen som han heter, er en trivelig ung mann fra Karlskoga i Sverige, og vi kommer i prat om våre respektive turer og fisket hittil, som inntil idag vært dårlig også for Jørgen. Da han ikke har innvendninger mot at jeg slår meg ned ved den samme stranden, blir det til at jeg bestemmer meg for å prøve ut hvorvidt det bare var en tilfeldighet, eller om Storfisktjønna muligens kan forsvare sitt navn enda en gang i løpet av det nærmeste døgnet.

Jeg slår opp mitt telt på en fra før flittig brukt leirplass, helt i strandkanten, og omtrent 150 m fra den lille odde hvor Jørgen kamperer. Der står en storvokst og markant furu, under hvilken det er iordningstillt to ildsteder samt en opprigget stokk til å sitte på. Før jeg er ferdig med leirbestyret mitt, kommer Jørgen tilbake, med nykokt storharr i en kaffekjele. Den velsmakende fisken blir fortært og skylt ned med en par kopper svart kaffe, generøst fortynnet fra lerka -storharren til ære-. Dette får til følge at munnlær og humør kommer i sving på en slik måte at vi blir sittendes og skravle resten av ettermiddagen, og et godt stykke utover kvelden. Da vi begge er i databransjen, og for øvrig har felles interesser, kommer vi godt overens, og det mangler ikke på samtaleemner. Ikke minst så får vi nå begge to muligheten å fortelle til en helt ny person om vandringer, fisketurer og fangster vi vært med om fra før. Og akkurat dette, er jo hva folk som oss liker aller best å snakke om. Men da vi ikke sitter lenger enn en par meter fra strandkanten, hiver jeg nå og da også ut en kastedupp med opphengerfluer, og får flere reale og tunge hugg. Det er imidlertid inget som resulterer i fast fisk. Til slutt ser vi i fellesskap på tingene, og oppdager at krokspissen på en svart maur, er helt krumbøydt, og må derfor være den åpenbare årsaken til at jeg ikke klart å kroke noe. Enda en alenevandrer kommer forbi og stopper opp for en prat i elevetiden om kvelden. Det er ikke mange man ser her i Femundsmarka så her pass tidlig på sesongen. Denne karen var fra Årvoll-/Bjerke-området i Oslo. Han hadde gått fra Haugen på ettermiddagen for å gå inn til et godt fiskevann lenger opp, som han funnet av misstag ifjor da han gått seg litt vill i søk etter det vann han egentlig hadde som mål. Han er, ikke overaskende, også en meget sympatisk fyr og vi slår av en prat før han haster videre, for ikke å stivne til før han nått sitt mål for dagen.

Vi prøver oss ytterligere med litt fiske utover kvelden, men vakinga er på hell og noen flere storfisker vil ikke Storfisktjønna vise frem denne dagen, om en da bortser fra en gjedde på 1,3 kg som jeg dro opp på spinner ved midnatt. Som et rent eksperiment putter jeg et stykke av gjedden i en nymotens røykpose av aluminiumsfolie som jeg kommet over av en ren tilfeldighet, men aldrig prøvd. Jeg spiser heller ikke gjedde til vanlig, men da jeg fra før prøvd gjedde tilberedet i en liten ABU-røyk, med ikke så aller verst resultat, syns jeg også jeg kan la kombinasjonen gjedde i røykpose få stå sin prøve. Men hele eksperimentet går bokstavlig talt i vasken sammen med det iholdende regn som setter i akkurat minutten etter at jeg plassert posen på glorne. Selv kan jeg ikke gjøre annet enn å ta dekning i teltet, hvor jeg nokså snart også faller i trengende søvne, til det monotone dryppendet i teltduken.

- Når jeg våkner opp dagen etter, er klokken 10:30 og jeg forundres hvordan jeg klart å sove så lenge. Sant nok så ble det noen "skvetter" i kaffen i løpet av kvelden, men jeg var på ingen måte i dårlig form da jeg krøp inn i sovposen i ett-tiden om natten. Utenfor teltet er det blikkstille, det har altså gitt seg med regnet. Jeg stikker ut hode gjennom teltåpningen for å ta den nye dagen i en første øyesyn. Det er spøklikt stille, grått og trist og med innslag av tåke og dis, samt i tillegg, særdeles og uvanlig mørkt. Jeg synes det er noe bemerkelsesverdig, men tilskriver forholdet de svarte skyene som parkert lavt over de storsteinete morenehaugene som Storfisktjønna omgis av, og nøyer meg derved med dette. Da jeg føler meg nokså frossen, fyrer jeg opp en rødflammende og varmende, men nokså svartosende tyrivedsild som jeg etterhvert også varmer opp morgenkaffen over. Kurende, med kaffekopp og røyk sitter jeg der ved roten til storfurua, og får liksom ikke tingene til å stemme. Etter en stund tar min mistenk somhet overhånd, og jeg går tilbake i teltet for å se på klokken enda en gang, og får derved mine mistanker bekreftet. Jeg har holdt armbåndsuret oppned, slik at når jeg trodde den var 10:30 var den egentlig ikke mer enn 04:30. Ikke rart jeg føler meg frossen og litt guffen. Men "Skit det samma" tenker jeg, nå er jeg ihvert fall oppe, med varmende ild og morgenkaffe innabords. Fit for fight for morgenbettet.

Det begynner å duskregne og er aningen tåkete, samt temmelig mørkt, og da det ikke er et eneste vak å se, mener jeg det ikke er noen hensikt med å prøve seg med fluer enda, uten jeg fortsetter heller med den 4 grams kobber-Droppen med røde prikker som jeg lurte gjedda med noen timer tidligere. Etter noen kast i forskjellige retninger uten respons, får jeg før meg at jeg skal prøve noe litt mer utradisjonelt, og henger på en grønngul "Slukhals", som er en typisk sak for saltvannsfiske, etter torsk. Allerede på første kastet ser jeg noe stort som er etter sluken, men snur seks sju meter utenfor strandbredden. At det skulle være torsk i Røavassdraget, tror jeg ikke, men øyner en liten mulighet for stor edelfisk. Selv om jeg innerst inne naturligvis vet med meg at det mest sannsynlig, atter handler om enda en av de store stygge gjeddene, som dessverre finnes i et uheldig og tydligvis alt for stort antall her oppe i øvre Røa. Jeg plasserer andre kastet i samme retning, og får umiddelbart kontakt med den store skapningen. En langstrakt mørk skygge følger og napper i slukhalsen inn mot land, men uten at jeg klarer å få kroket den. Jeg ser snart at det, som antatt, atter en gang handler om gjedde, men denne gangen betydlig større, anslagsvis, 3-4 kg. Den følger slukhalsen helt inn til land, og står bare halvmetern fra mine føtter og ser dum ut når jeg lyfter opp sluken. Jeg står blikk stille, og senker forsiktig ned sluken framfor snuten på "sjømonsteret", som derved oppfører seg omtrent som en kattunge som blir ertet med garnnøste. Den glefser etter sluken og smeller igjen sin store stygge kjeft, enn til høyre og enn til venstre, men er for treig og hugger for dårlig tak til at slukhalsen kan få feste med treblekroken sin. Etterhvert får den formodentlig øye på meg, da den plusselig tverrvender så vannspruten står og forsvinner med en par raske slag med sporden, ut på dypere vann. Jeg tenker kaste igjen, men rekker ikke før jeg ser den mørke skyggen komme glidendes som en trestokk, rakt imot meg. Gjedden blir ståendes noe sånt som 4-5 m ut, og ser faktisk ut til å se på meg der den står med snuten pekendes rakt inn mot land, kun med små og kontrollerte sirkelbevegelser i brystfinnene. Det virker som om den nå venter på hva jeg skal foreta meg, som om den likte leken vår, og nå utmaner meg til ny kamp. Jeg er ikke nødbedt, og kaster på nytt, 6-7 meter utenfor gjedden og sveiver deretter inn med retning en par dm til venstre for gjeddesnuten. Den er akkurat i ferd med å snu for å gå utover når slukhalsen passerer noen få cm foran de dødt stirrende fiskøynene. Gjedda, som hittil opptrådt både dåvent og på grensen til nonsjalant, får nå en helt annen fart over bevegelsene da den bråsnur og kommer som skutt ur et torpedorør mot land for å ta igjen den ertende grønne slukhalsen, som jeg nå bevisst sveiver inn så sakte og forsiktig jeg bare kan. Så er den er i fatt, og hugger med sin store stygge kjeft, som besatt. Men enda jeg holder igjen s veivinga klarer den ikke å ta sluken skikkelig. Da jeg er så nær land at det bare handler om sekunder før den atter vil komme til å snu igjen, prøver jeg meg med et tilslag akkurat i det kjeftene slått igjen over sluken. Men dessverre, så resulterer det bare i at jeg sliter utstyret ut av den digre gjeddekjeften. Atter står den der inne ved land og lurer på hvor den fine leken ble av. Men var som den er for minste bevegelse, blir den snart klar over mitt nærvær og bråsnur med piskende sporde og blir borte i det svarte dypet. Jeg prøver noen kast til med slukhalsen, men gjedden er og forblir borte, hvilket jeg i grunnen ikke sørger så alt for mye over. Vi spiser av tradisjon ikke gjedde hjemme i Jæmtland hvor jeg kommer fra, jeg antar at det aldrig vært noen grunn til det, da vannene er fulle av edlere arter som harr, sik, ørret og røye. Men uansett, selv om jeg ikke klarte å huke den, og selv om jeg heller ikke ønsket meg den fulingen, så var den forunderlige leken vår, en tidlig St.Hans-morgen med gråtrist og surt vær ved øvre Røa, en naturopplevelse jeg lenge vil komme til å huske på.
- Etter å ha varmet meg med en kopp oppkvikkende svart kaffe og lagt mer ved på de pyrende glorne, er klokken blitt sån ca 06:00 da jeg bytter tilbake til den lille kobber-Droppen jeg begynte med. Jeg rekker ikke mange kastene før det -sekunden etter at spinneren slått ned gjennom den svartkrusete vannskorpen- er kontant og tvert bare stopp. Gress, tenker jeg før et lurveleven uten like setter igang og fisken i viltre krumspring og kast befinner seg mer over vannflaten enn under. Den er imidlertid ikke spesiellt tung, og selv om jeg ser at det er en ørret det handler om, så tar jeg inn den nokså fort og brutalt når først den innledende krafteksplosjonen er over. Jeg letter imidlertid på bremsen, slik at den har mulighet til utrusning hvis den måtte ønske. Men rusningene uteblir og det hele forløper temlig raskt til min fordel, slik at det snart henger en fin ørret på 400 gram og dingler på vektkroken. Da jeg tidligere under natten kun sovet 3-4 timer, begynner jeg nå ha en viss kjenning av dette, og bestemme r meg for at jeg etter en god ørret-frokost skal bevilge meg ytterligere en par timers søvn, før storharren forhåpentlig likt igår, begynner å vake i passe tid til lunch.

- I eleve tiden står vi der ved stranden igjen, både Jørgen og jeg. Han med tørrflueutstyr og jeg med haspel, men med kastedupp og opphengsfluer. Fluene, som henger innenfør duppen er; svart maur som ørreten vist seg å være svært glad i, en helt lila "Deep Purple" som harren liker, samt en gråbustete sak som begge artene pleier å kunne la seg lure av. Duppen er av svensk "torped"-type, en gjennomsiktig sak med vekt rundt 15 gram. De to nærmeste timene forløper uten det helt store å skrive hjem om. Det blir noen småharrer, men som absolutt ikke innfrir mine forventninger og derfor får gå tilbake for å spise seg større. I ett tiden på dagen har kaffetørsten meldt seg, og jeg sitter bekvemt tilbakeluted mot den store furuen med kaffekopp i den ene hånden og røyk i den andre, men med dupp og fluer liggendes langt ut på vannet. Jeg holder øye med duppen, som ligger i krusete vann med slak line og nedtyngdte fluer. Plusselig, som det meste skjer i den her bransjen, blir duppen bare borte. Jeg omtrent hiver sneipen og kaffen åt hvert sitt hold, og kaster meg over stanga for å kunne gjøre tilslag, selv om det formodentlig enten er for sent, eller for at fisken allerede kroket seg selv. For sent var det ihvert fall ikke, men det går tungt og er nest inntil stopp da jeg får strukket opp lina. Bortsett fra noen få, men meget tunge og kontante slag i stanga, hender det ikke stort før jeg har fått bogsert inn "stokken" -som jeg er redd, bare skal vise seg å være enda en gjedde- til omtrent 5-6 m fra land. Da blir det brått en annen fart i fisken, som i luftige sprang og viltert sprellende presenterer sitt rette jeg; "elvenes dronning", storharren. En maktesløs følelse brer seg sammen med den brinnende fiskefebern gjennom kroppen da jeg skjønner hva jeg har på kroken, men som jeg ikke har noen mulighet til å tvinge inn på land så lenge den har krafter kvar å sette seg til motvern med. Matt i kroppen og med gele i knerne blir jeg nødt å bare la den rase av seg det verste. Den har heldigvis ingen større utholdenhet. Etter bare kort stund stivner den til og beveger seg i betydlig tregere baner, runt i ring og med kortere og alt mer kraftløse utfall og forsøk til utrusninger. Den høye og karakteristiske ryggfinnen skjærer nå og da vannskorpen og spennes opp som i trass, for å tydeliggjøre hvem jeg har å gjøre med. Når jeg nå ser den på nært hold, og kjenner dens tyngde og styrke på kroppen, flyr tanker gjennom mitt hode. Jeg ser for meg Jørgens 1,1 kilos fra igår, og jeg tenker på mitt eget gamle personbeste -det ville sannerlig hvert på tide å få pusset på den gamle rekorden- Samtidig brer seg en følelse av vanmakt og redsle gjennom kroppen, og jeg ser for meg at det hele hvilket sekund som helst vil komme til å være over, at jeg vil komme til å stå der med slak line. Og kanskje vil det gå år før jeg atter får kjenning med en harr av tilsvarende størrelse. Skal jeg klare å vende dette til min fordel, så må noe konstruktivt gjøres, og det litt kvikt. Med tanke på at jeg ikke har hov, så er landningsplassen med kun 5-10 cm nivåforskjell mellom vannflate og mosekant perfekt, og jeg har planen klar i det fisken fortsetter å gå i sirkler. Akkurat i det den kommer svømmendes i en av sine runder inn mot land, tar jeg sjangsen. Det får bære eller briste, tenker jeg i det jeg hjelper fiskkroppen opp i litt høyere fart samtidig som jeg styrer snuten på skrå inn mot mosekanten. Da mosen når nesten helt ned i vannet, trenger jeg ikke å lyfte fisken mer enn at hodet kommer opp på mosekanten, så slepdrar jeg resten av fiskkroppen videre oppover. Før den skjønt hva som er på gang, er det for sent. Når så den velvokste og vakre harren endelig ligger der, hjelpesløst slående med sporden på tørre land, innser jeg at jeg faktisk klarte det, og spenningen slipper grepet og overgår i umåtelig og opphisset glede. Jeg lyfter fisken på strake armer mot himmelen, og vender meg med et bredt glis mot Jørgen, som på avstand hørt og sett plaskendet fra fiskens desperate kamp, og nå kommer hastende akkurat i tide til å kunne bivåne selve henrettningen av min forhenværende kombattant. Liggendes der på strandbredden, med sin blygrå metallglinsende kropp som kontrast mot den skirgrønne mosen, kan jeg ikke annet enn å fastslå at hun var en meget vakker skapning, og at det nesten kjennes feil, både å ha berøvet fisken livet, og Femundsmarka et praktfullt eksemplar av en harr. Vel, glede og oppspilthet kommer tilbake i fullt månn da vektnåla stopper på 1,1 kg, og jeg med dette kan konstatere at jeg både kopiert Jørgens bravur og rekord fra igår, og samtidig også høynet mitt eget personbeste for harr med 75 g.

Da jeg allikevel ikke vil ha bra av å proppe i meg mer enn det fiskkjøtt jeg nå allerede har, samt at spenningen faktisk vært litt av en påkjenning, føler jeg meg nå egentlig stort sett ferdig med fisket for dagen. Etter å ha sløyet og saltet fisken setter jeg meg ned ved roten av storfurua, med kaffe og røyk, og lener jeg meg velfortjent og fornøydt tilbake. Jørgen derimot, som ikke fått noe ennå idag, går 50 m nedafor og stiller seg opp med tørrfluestanga svingendes over hodet. Toppen 5 minutter senere lander han en, under normale omstendigheter, meget fin harr på 600 gram. Men da vi etter to harrer på 1,1 kg fått våre ambisjonsnivåer markant høynet, er ikke dette lenger noe som hisser opp verken Jørgen eller meg. Jeg går tilbake til storfurua og starter opp fisket igjen, bare for å ha noe å gjøre, samt at en vet jo aldrig, om ikke enda et personbeste står der ute et sted, og bare venter på å få bli kroket. Få minutter senere kan jeg etter en kort og brutal innsveiving lande enda et stykke fin harr. Jeg vei er han ikke, uten setter den tilbake fortest mulig etter å ha kroket den av så pent som mulig. Men da jeg akkurat sett Jørgens 600 grammere kan jeg også tilstrekelig nøyaktig fastslå at jeg fortsetter å kopiere hans bedrifter. Fiskeresultatet hittil taler sitt tydlige språk, og vi har med beskjed blitt vist at det ikke er noen tilfeldighet som ligger til grunn for at vannet fått navnet Storfisktjønna. Det går ikke lange stunden etterpå før jeg atter merker meg forandringer i aktivitet og handling borte i fra Jørgens kant. Mannen står med overkroppen så pass bakoverbøyd at han sannsynligvis ville ha falt over ende og blitt liggendes hvis det ikke hadde hvert for at stanga som motvekt sto i tilsvarende bue fremover. Jeg skjønner fort at det nå handler om noe annet og mer svårhåndterlig enn en harr runt halvkilot, og greper derfor kamerat og smyger meg innpå. Om lag 25 m ut, kommer akkurat i det jeg nærmer meg, en ørret som en missil opp gjennom vannskorpen. Den er stor og fin, det ser vi, hvor stor er vanskligere å avgjøre. Av bøyen på stanga og kampen den byr opp til å dømme, burde den kunne være større enn de to rekordharrene våre. Samtidig med at Jørgen for all del ikke ønsker å se flere høye og risikable luftsprang så ønsker jeg selv det motsatte, med tanke på å få knipset noen fine "action"-bilder. Jeg følgere derfor hele det resterende forløpet gjennom kameralinsen. Dessverre for meg og dessbedre for J ørgen, kommer det ingen flere luftsprang, kun litt vendinger og krumspring i vannflaten. Den er imidlertid betydlig mer utholden enn harrene, og dette sammen med det faktum at Jørgens fortom kun måler 0,14, gjør at prosessen med å trøtte og å få den inn til stranden trekker ut i tid. Etterhvert er den i alle fall så pass stiv og matt i muskulaturen at den lar seg innfanges og lyftes i sikkerhet, med et fast tommelgrepp av Jørgen rundt fiskens gjellebuer. Jeg knipser et bilde av en særdeles glad fangstmann sammen med ørreten sin, som etter veging viser seg å oppnå respektable 800 gram.

- Etter at vi nå landet mer enn nok fisk til middag for oss begge, er det ikke med den helt store iver vi fisker videre. Dessuten viser seg storharr-bettet å være som igår, nokså kortvarig. Derimot så er det middagstid, og vi gjør felles slag i saken ved å tenne opp bål, og deretter tilberede en minnesverdig fiskmiddag bestående av vår samlede fangst for dagen. Storharren på 1,1 kg kryddes med ørter og hvitløk, samt får en real klikk smør i buken før den lindet i folie plasseres i varmen. Jørgen deler opp ørreten og gjør små foliepaket som han senere lar få godtgjøre seg i glora etter den falmende ilden. Harren sin, kun smaksatt med salt, griller han på pinne. Skyller ned gjør vi naturligvis med sterk og varmende svart kaffe, for tilfellet kokt over Trangia-kjøkkenet da grua er fullt opptatt for matlaging. Jeg har stort utbytte av alle turer jeg gjør i skog og mark, men det er absolutt slike stunder som dette en husker best i ettertid. Og skal en snakke om belønning for strev, så er det virkelig når en blir begunstiget med fangster som disse. Og da det ikke er dagligdagse, velger jeg heller å se på de som en særdeles generøs bonus, som en ikke alltid kan regne med.

Vi rekker akkurat å bli ferdig med vår superbt gode og hyggelige villmarksmåltid før været slår om. Etter å ha hatt opphold over dagen, trekker nå atter skyene seg sammen, mørkner, og slipper sitt innhold i form av et lett duskregn over våre hoder. Jørgen haster avgårde til sitt, og jeg tar en middagshvil i teltet, hvor jeg til det faktisk koselige dryppendet og knitrendet i teltduken ligger og funderer på hva jeg har lyst til å gjøre, og hvor jeg har lyst til å gå hernest. For selv om Storfisktjønna vist seg å ha alt hva en kan ønske av et godt fiskevann, så har eventyrlysten begynt å melde seg med en viss uroskjensle i kroppen. Det ender etterhvert opp med at jeg pakker sammen mitt pargas, og drar videre oppetter Røavassdraget ut på kveldningen. Jeg går uten egentlig mål, men føler ganske snart hvordan harmoni og tilfredshet atter kommer på plass i kropp og sjel. Det er jo akkurat dette som er noe av sjarmen og opplevelsen ved å være ute på alenetur i skog og mark; at hele tiden kunne gå sin egen vei, uten å ha verken klokkeslett, andre mennesker eller tvangsmessige forpliktelser og omstendigheter å måtte ta hensyn til. Det er et sant eventyr, og Femundsmarka, det er en sann og eventyrlig villmark, som jeg bastandig kommer til å bære innom meg, og lengte etter, da jeg ikke er der.