Tanker, får en god tid til i løpet av en uke alene i villmarken. Man får på en måte en annen, og dypere syn på saker og ting. Det er som om ensomhet, skog og mark påvirker ens mentalitet. Man blir reflekterende, filosofisk og kanskje litt melankolsk, samtidig som man også blir mer fintfølende for alle nyanser, enten det nå gjelder verdien av en gammel tørr trestubbe eller ens eget liv. Om det er innsikt eller innbilning, spiller mindre rolle, hovedsaken er hva man selv mener er riktig i sammenhanget. Jeg vil på ingen måte gi skinn av at jeg finner svaren på de store eksistensielle grublerier, som menneskeheten alltid vært opptatt av. Men jeg tror det kan være en del av selvbevarelsesdriften, å søke svar på saker og ting. For min egen del synes jeg det er mer tilfredstillende å konstruere passende svar selv, enn ikke å få noen i det hele tatt. Det gir en følelse av å tydligere se sin egen plass og mening i et større sammenhang, og det trenger ikke å gjøres mer komplisert enn hva som gjelder for furustubben jeg sitter på. Så enkelt kan det takk og lov faktisk være, hvis man vil. Men der ute i det vi benevner som sivilisasjonen, føles det oftest betydlig mer komplisert. Det stilles for mange og for store krav. Utviklingen går for fort. Ikke rart folk får nerveproblemer og deprisjoner. Her i felten, i skauen og i ødemarka, blir jeg til "ett med naturen" og ... "Dump" ... Underlige lyder avbryter mitt filosoferende, og får meg, noe engstelig, til å rette oppmerksomheten mot natten, mørket og kulden utenfor mitt opplyste rom av trygghet og varme. Jeg har hørt det før ikveld. Av og til merker jeg den dove lyden, ubestemmelig i retning, som om kilden ligger fjernt, eller dypt. Kan det være en elg som står stamper i marken, eller … -moskus- .... ? Jeg holder pusten, lytter og skuer ut mot periferien, spanende opp mot den halvsirkelformede moreneåsen som utgjør veggene til mitt friluftsrom. Intet er å se, og lyden blir borte når jeg konsentrerer meg for å lytte. Jeg ånder ut og trekker pusten, og faller litt etter hvert atter til ro med mine tanker, samt hva jeg egentlig var opptatt med; nemlig å skrive dagboksnotater. Men så er den der igjen. Som om noen slipper en tung stein ned i bakken. "Dump", og så stillehet og tystnad en stund, før et nytt "dump", på en måte oppstår. Ja, det oppstår eller kjennes, heller enn at det er et rent lydinntrykk. Som en inneboende følelse, eller som setninger i selve grunnfjellet. Kan det måhende være villmarkens egen langsomme puls jeg merker meg i den absolutte stillhet som her råder. Men etterhvert blir jeg altmer overtyget om at det faktisk er mitt eget sinn som spiller meg et puss, -at jeg rett og slett ikke er vant til en så total stillhet som jeg her blir utsatt for. Jeg tenker på hvor jeg befinner meg, og ser for meg kilometer etter kilometer med glissen furuskog, myrer, morener og blokkmark, før Femunden brer ut sin digre vannflate, hvor ytterligere et antall kilometer må tilryggelegges før jeg støter på nærmeste vei, bebyggelse og befolkning; Synnervika og Langen, noe sånt som 15 km luftveien fra hvor jeg nå sitter. Hvor kan nærmeste menneske befinne seg montro? Det jeg vet, er at Jørgen som jeg traff ved Storfisktjønna, befinner seg et sted oppe i traktene av Mugga, 6-7 km nord, hvis han nå virkelig gått den lange dagsetappe han snakket om når jeg så han sist, ved Møllerbua. Jeg ser han for mitt indre, der han akkurat nå , liksom meg selv sitter foran en lysfyr av en varmende leirild, med de blafrende flammene som kaster sitt lysskjær over hans drømmende ansikt der han sitter, sliten etter en lang vandringsdag, med sån ca 15 km i beina. Har han rukket med noe fiske montro, eller ble han nødt å spise potetstappe uten proteiner i form av edelt og velsmakende fiskkjøtt. "Dump" lyder det i natten. Jeg stivner til og blir stille -kosentrert lyttende. "Fan vet hva det kan være for noe", tenker jeg, og med viten at jeg allikevel ikke kan gjøre stort med hva det nå måtte være, greper jeg heller etter svartkjelen som står og holder varmen på en stein i grua. Det er andre oppkoket på den samme grøten, og "kaffen" rinner som en brun smørje fra den sotsvarte Trangia-kjelens pip ned i min militærgrønne plastkopp. Fire sukkerbiter og en passe sprut fra plastflasken med "Arilds dråper", gjør det hele til en både varmende, oppkvikkende og inspirerende suppe, i tillegg til at den døyver uroen om hva som måtte kunne finnes der ute i natten.

- Jeg sitter utenfor Styggsjøkoien. Her har flinke never vært i sving, og ikke bare reist koien, plassert i rakanten under den nå døende storfurua. De har også anlagdt en særdeles fin leirplass, med ildsted, krakker og bord. Alt er miljøanpasset og laget av trestubber, steiner og annet av hva naturen har å tilby av materialer. Ifølge første innledende side i koieboka, ble koien påbegynt sommeren 1970 av to hyppige markatravere ved navn Leif Skjevdal og Iver Gullikstad, som mente det kunne være behov for et lite krypinn i denne avkroken av marka. Idag står koien under tilsyn av to nye ildsjeler, Stein-Eirik Johnsen og Egil Ravnå.
Miljø og utsyn utgjøres av en stor rismyr som strekker seg helt ned til den i råtåka nå innhyllede Styggsjøen, samt en lang tarm "Rogenmorene" som tar ut svingen i en vidstrakt bue, glissent furubevokst og opplyst av den karakteristiske vite reinlaven. I nord troner Skedsbrofjellet som fond bak den idyliske Reva, og i øst; den karakteristisk pyramideformede Bustvola. Her er et mylder av vann, store som små, og det er nært til spennende fiske og fascinerende naturopplevelser i alle retninger.
Innen rekkvidde finnes også den opprinnelge Styggsjøkoia, "Styggsjøenes turisthotell", satt opp av selveste Stor-Hans. Dette faktum, at det fortsatt finnes rester igjen etter Stor-hans her inne, var en sterkt bidragende årsak til at jeg tok turen innom. Og det var med en helt spesiell følelse jeg gikk runt og kikket, med viten om at jeg nå befant meg på en plass hvor den legendariske Jæmten for "bare" drøye femti år siden, hadde et av sine primitive villmarkshjem. Her både fisket og jaktet han. Om våren kunne han bare gå til åen, og knipe seg en lekharr til middagsmålet. "Styggsjøleken" er et begrep fra den tiden, men som ikke har fremst med harrens gyting å gjøre, uten om nattevåke og smygjakt etter spillende orr- og skogsfugl. Dette var en av de plasser han lengtet etter på sin alders høst, når han ikke lenger hadde orken til de lange vandringene. I et brev til Sverre Nordvik, datert 30/3-1945 sier han som avsluttning "de blir vel aldrig en får føljast på Styggsjø-leken mer".

Jeg oppholdt meg ved koia en drøy times tid, knipset bilder og prøvde å leve meg inn i hvordan det kunne ha vært den gang han fortsatt tråkket rundt der. Det er bare spinkle rester igjen. Stort sett bare takmønen som går ut fra en halvannen meter høy kampstein, samt noe av veggen på kortsiden, hvor det ser ut som om inngangsdøren har vært plassert, eller muligens et vindu. Konstruksjonen må ha vært reist etter omtrent de samme prinsipper som hans "Muspelheim", en slags gamme med torv som isolasjon utenpå et reisverk av relativt tynne trestokker. Utenfor koien ligger det en del rask og skrot. Bl.a. noen rustne rester etter blikkbokser samt noe som må ha vært en plåtbøtte. Og lengst inne i det ene hjørne som står igen, finner jeg flere biter etter knuste flasker av gammeldags modell. Jeg lurer i mitt stille sinn på om flaskene virkelig er etter Stor-Hans, eller om de kommet dit i ettertid. Det må sannsynligvis ha vært mange skogsvandrere som brukt koien i lang tid etter at opphavsmannen selv var her for siste gang. Vel, Stor-Hans var jo ikke alene om plassen. Mange av de fastboende dro også nytte av de gode jakt og fiskemuligheter som her bøds. I følge heftet om Stor-Hans fra 1996, så var den legendariske Jo Larsa her en gang på vårfiske etter gytende harr, og fikk så mye at han ble nødt å la mesteparten samt garna ligge igjen. En annen gang var far og sønn fra Langen her, men hadde vel ikke for avsikt å fiske, da de ikke hadde de nødvendige redskaper. Men overfloden av fet fisk i åa må ha blitt dem overmektig, da de i brist på annet tok av seg og brukte elgskinnsboksene som ruser. Rovfiske, kanskje man fort og forutfattet sier idag om metodene. Men de var ikke mange de som på den tiden gikk så langt inn i ulende og ødslighet for å berge matfisk. Og at fiskbestanden orket med det, må vel dagens gode tilgang på velvokst harr være et fullgodt tegn på. Nei, det er nok ikke de fastboende som gått hardest ut over fiskebestanden i marka. Selv er jeg bare én repressentant for alle de tusener av sportfiskere som i over hundre år i alt større antall fra år til år, besøker og beskatter Femundsmarkas naturtilganger. Men så er det da også en kjensgjerning at fremst ørretbestanden idag bare er en sørgelig liten rest av hva den en gang var. Tenk, den som enda kunne få ha vært med, på den gamle gode tiden. Men utarmingen av fiskbestanden er ikke noe nytt fenomen. I følge Rørosboka fra 1942 var man allerede den gang oppmerksom på problemet. Men ødeleggelsesprosessen, i form av nedfall samt øket press fra et voksende antall fritidsfiskere, har gått alt snabbere for hvert tiår, og dessverre må vi nok bare innse at vi er i ferd med å ta livet av mangt og mye som for bare en mannsålder siden kunne tas som selvfølger. Selv Stor-Hans var nødt å bære rundt med småørret i marka, for så å kunne høste matfisk en par år senere. Dette var et arbeid han gjorde sammen med "fauten", Jens Langen, som hadde eget klekkeri hjemme på gården, og i forskjellige bekker i marka, hadde de kasser med gjytefisk som de strøk for mjølke og rogn. Så dette med kultivering er så aldeles ikke noe nytt.

- Dagens vandring; Møllerbua - Styggsjøkoia, gikk uten noen større problemer, selv om det heller ikke skal stikkes under stol med at det var et slit i solsteiken. Jeg er tross alt bare et vanlig uttrent bymenneske nå til dags, som året igjennom ikke gjør stort mer anstrengende enn å gå til og fra tåget morgen og kveld. Det var også med en viss uro jeg la ut på marsjen fra Møllerbua, med tanke på at jeg ville bli nødt å gå i stiløs og utråkka terreng på kart og kompass større delen av strekningen. Den første etappen gikk etter T-leden som fortsetter inn til Skedsbrostugan i Sverige, og deretter kunne jeg følge reingjerdet som har en tilsynelatende uendelig utstrekning opp langs grensen. Stengslet er sikkert nødvendig for reindriften, men er for øvrig ikke noe annet enn en styggelse der det står og avskjermer, ikke bare for reinens bevegelser, men også for de ville dyrene og ikke minst også for oss tobeinte vandrere. Vel, jeg trengte ihvert fall ikke å bruke kart og kompass så lenge jeg holdt meg etter gjerdet. Hvilket jeg må tilstå at jeg føler meg litt takknemlig over, da det var akkurat denne strekningen som var den desidert besværligst med tanke på fremkommelighet. Noen partier var noe av det verste jeg vært borti når det gjelder blokkmark, og det var med en viss beven jeg entret steinrøysene med 30 kg sekk på ryggen. Ved ett tilfelle fikk jeg meg også et skikkelig støkk, når et kubikkmeter-stort og flere tonn tungt klippblokk begynte å bevege seg akkurat etter at jeg hoppet ned på det fra en annen kampstein. Det lå tydligvis i likevekt som det lå for seg selv, men tålte ikke vekta, og kom i ubalanse når jeg plasserte mine 120 kg (inkl sekk) på toppen av det. Jeg ble ikke noe annet enn livredd, og tok et sprang, som var livsfarlig langt i seg selv med den nevnte sekken på ryggen, til neste storstein, hvor jeg til alt hell kunne konstatere at klippblokket la seg tilbake i likevekt. Hvis ikke, hadde det vel kommet rullendes etter meg, med følger som jeg ikke vil tenke på.

Etterhvert flatet terrenget ut, og overgikk fra vanskelige blokkmorener til et mer langstrakt bølgende landskap, med slake åsrygger og utstrakte morener med myke moserabber og blendende vit reinlav. Vegetasjonen syntes meg glissnere enn noensinne, og jeg kunne som oftest se kilometervis åt hvert hold. Skogen, om en nå skal kalle det for skog, begrenset seg til noen spredte furuer hist og pist. Jeg passerte også noen mindre tjern og loker, hvor den kringliggende marken utgjordes av mer myrpreget og sumparted karakter. Et sted gikk reingjerdet bare noen få meter forbi et lite tjern, og all marken mellom tjernet og stengslet besto av brun leire, til forveksling lik kumøkk, både til farve og konsistens. Jeg hadde valget mellom å gå fem seks hundre meter for å komme meg runt tjernet, eller å satse på at de ca ti meterne i leirvellingen ikke ville bli verre enn at skoene ville komme til å bli noe møkkete. Jeg nølte. Men å se fast og tørr mark bare ti meter unna, i sammenligning med hvor stor tjernets vannflate syntes å være, ble for fristende til at jeg kunne la være å prøve meg på passeringen. Jeg visste jeg kom til å tråkke igjennom, men ikke hvor dypt, så for å sikre meg klynget jeg meg opp etter reingjerdet, og holdt til en hver tid stadig tak i nettingen med minst en hånd. Halvveis ut sto smørjen meg til knerne, og det var bare til å sprette ivei så kvikt som f'en for ikke å bli sittendes fast i gjørma. Trygt i havn, kunne jeg takknemlig konstatere at jeg akkurat spart inn en drøy halvkilometer med vandring i solsteiken. Våt og skitten til langt opp over beina, og leire i skoskaftene, -ja, men det var det uten tvil verdt. Innsatsen gjorde meg fortjent av en hvil, og jeg søkte meg opp på en liten høyde hvor jeg slo meg ned i skyggen av grenverket til en senvokst kraggfuru.

Om en skal si noe om prøvelser for denne dagen, så må det bli varmen og myggen. Det føltes mange ganger som om kroppen bare rett og slett kokte. Svettperlene piplet fra vidåpne porer og strilrant som silrebekker fra topp til tå. Og jeg fikk problemer med å se klart, da øynene fylltes med salt svette og tårer. Dette klarte jeg å bøte noe på ved å bruke halstørklet som pannbånd. Myggen derimot, var det ikke stort å gjøre noe med. Jeg brukte noe myggolje, men syntes det var bortkasta, da den allikevel bare ble vasket vekk av svette etter noen få minutter. Det effektiveste i så måte, var å holde seg i bevegelse. En sjelden gang, som nede ved en av vikene til Reva, kunne mitt overopphettede ansikt bli truffet av en svalkende vindpust fra den svake solgangsbrisen ute på sjøen. Det kjentes rent vidunderlig, nesten som en liten dusj.

Som tidligere nevnt, så var det med en viss spenning jeg la ut på vandringen inn mot Styggsjøene. Jeg ville bli nødt å bruke kart og kompass, noe jeg ikke gjordt for alvor siden ungdomsskolen. Det var også under stor tvil på min egen evne jeg utførte de første orienterings-operasjonene, og ble vel snarest overasket når jeg kunne konstatere at det faktisk fungerte. Til å begynne med, helte jeg mot at det måtte handle om ren flaks, og det var først etter flere vellykkede kompassetapper jeg turte å innse at jeg faktisk gjorde tingene riktig. Men jeg tok heller det sikre før det usikre, og gikk ikke korteste vei mot mål, uten tok heller ut kompassretning mot mål som vansklig ville la seg gjøre å bomme på, f.eks. småvann, tjønner og viker. Det var med en real klype tilfredstillelse jeg fra et høydedrag så noen store vannflater bre ut seg i vest, og jeg via kartet kunne slå fast at det var de tilsiktede vikerne av Styggsjøene jeg hadde foran meg. Jeg var nå blitt dyktig sliten, og så vel helst fram til å få slå leir og få meg noe til middags. Men før den tid, hadde jeg på forhånd bestemt meg for å finne koia etter Stor-Hans "Styggsjøenes Turisthotell", hvilkens beliggenhet Odd Langen merket av på kartet før meg.

Etter å ha kommet frem til det aktuelle området krengde jeg av meg sekken mot en stor stein, svalket meg med litt vann fra bekken, og fortsatte søkendet kun utrustet med kameraet. Det tok ikke lange stunden før jeg så den store steinen, mot hvilken det sto reist noe som på avstand mest minnet om gamle hesjeroer som sett sine bedre dager. Men her var det altså, som han Stor-Hans hadde et av sine kjæreste tilhold her i villmarka. Jeg tenkte tilbake på hva jeg lest, og som refererer seg til plassen, og prøvde å se for meg hva som kan ha forandret seg og hva som må være seg likt. I det store og hele, ser det nok ut akkurat som det gjorde den gang Stor-Hans ruslet rundt her. Trer og øvrig vegetasjon har naturligvis sin livssyklus, men mange av furukjempene står der den dag idag som de gjorde på den tid. Åa ligger der som den gjorde, og har sine naturlige vadesteder hvor folk som vil over, i alle tider må ha krysset den. De store kampsteinene kan ikke ha forflyttet seg, og de som fungerer som naturlige hvilesteder og sitteplasser idag, har også gjordt det helt fra den gang da isen trakk seg tilbake. Ikka bare for Stor-Hans og Jo Larsa, men også for de som var her langt tidligere, og som var først til å sette menneskelige fotefar i Femundsmarka. Hendelser og tidepoker kan synes å ligge langt tilbake i tid. Selv syns jeg alt oftere at min egen barndom føles som en fjern fortid. Men, så har vi det her med relativitet da, og det eksistensielle; alt, både størrelser og tid er helt avhengig av i hvilket perspektiv vi ser de. Og sett fra et litt større perspektiv, så var det faktisk "igår", at han Stor-Hans satt her på den samme hvilesteinen, med snadda i munnviken og Gjerp - hunden - hoppendes rundt i jakt etter en skogmus eller skjære som med sitt kneggende skratt irritert han i middagshvilen. Det var en annen tid og en annen virkelighet, og det kommer aldrig igjen, men personlig så fascineres jeg mer av hva som vært, enn hva som ligger foran oss.