Fiskelykke ?
Fortsettelse av fortelling som begynner her: Fiskelykke? - Del 1
Tirsdag 29. juni
En aborr på oppskattningsvis 500 gram får en omtenksomt kortvarig, men på grensen til brutal kjøretur etter at han uten fare på ferde gapt over
en 7 grams silver/rød Spesial i en av de øvre Styggsjøene. Fang og slipp, er ikke noe jeg praktiserer planmessig og bevisst, men noen ganger
- f.eks. i dette tillfellet - fisker man selv om man ikke har behov for fisken. Vel, aborr'n var ikke hardt skadd i kjeften, og den så sprelsk og fin ut der
den med noen raske slag med sporden ble borte i det mørke Styggsjøvannet.
Den - for aborren - muligens noe traumatiske opplevelsen hadde sin bakgrunn i at Stenhammer og jeg selv gått på rekognogseringstur tirsdag
formiddag, for å finne et egnet sted i Styggsjøene hvor kanoene kunne settes ut. Som vanlig så bærer man naturligvis med seg fiskestanga,
for å kunne prøve seg der muligheten bys.
Vi har etter en kort rådslagning blitt enige om at øvre Røas velvokste og stridbare ørreter er hva som mest lokker oss for stunden. Padlinga
og bæringa ned gjennom Styggsjøene tar oss hele dagen før vi etter siste, lengste og tyngste bæring kan legge kanoene på vann i det innerste av en
smal tarm av en navnløs hå, straks ovenfor Storrundhåen. Vi fortsetter ytterligere ett stykke ned gjennom håer og stryk før vi slår leir på en odde som
ser ut å kunne tilby oss den komfort, trivsel og mulighet til fiske som vi begynt å sette som krav til våre leirplasser. Vinden er nærmest for halv storm å
regne, og vi har både heft og plunder samt litt til før vi klarer å få opp både to telt og en store presenningen over.
Etter en etterlengtet måltid i form av et heldig resultat etter først og fremst Gunnars evne til improvisasjon, er det dags for å prøve bettet i øvre Røa.
Vi begynner i samsvar med vår felles bekvemlighet, og fisker til å begynne med kun i en radius av omtrent 50 m fra kaffebål og svartkjele. Etterhvert som
kvelden, mørket og natten faller på over Røa og campen vår, sprer vi dog ut oss litt, for å finne "storfiskbettet" andre steder enn kun akkurat
noen få meter utenfor telt og leiribål. Sven & Sven går oppstrøms imens Gunnar og jeg holder oss nærmere leiren. Noen må jo også passe på ilden - og kaffekjelen.
Vi prøver oss med både sluk, spinner, markmete og fluer med kastedupp, men det er ikke akkurat noe kjempebett. Lenger ut, mot mitten av håen
ser vi at det vaker bra, men det er utenfor kastavstand. Vi kunne jo ha dratt ut med kano for å prøvd oss, men vi har padlet nok i løpet av dagen, så
det frister ikke.
Etter ca en times, kanskje ikke alt for ihuga fiskende - kaffekjelen står jo hele tiden på varming i grua - blir det i alle fall endelig kraftig motstand i stanga.
Jeg håper som alltid ellers på fisk med fettfinne, men må ta til takke med en grovvokst aborr. Det er imidlertid den største aborr jeg noensinne tatt, og
betydlig større enn de to halvkilos jeg fikk oppe i Styggsjøene. Da vekta viser seg å bli såpass som 0,8 kg føler jeg på ingen måte noe missnøye,
det er jo tross alt personlig rekord.
Ikke lenge etterpå er det atter igjen kraftfullt motstand og tunge velkjente pumpninger i stangtuppen. "Harr", sier jeg til meg selv. Hvilket også viser seg
å holde stikk fem minutter senere når en velvokst gråharr på 0,9 kg dingler i vektkroken.
Vel, kosestunden ved leirilden er dermed til viss del sikkret. Men da jeg er den eneste av fire mann som hittil fått noe, så er det ingen grunn til å legge fra
seg utstyret enda, og fortsetter derfor fisket med den 7 grams kobber-røde Spesial jeg hittil hatt hellet med - men ikke så alt for langt unna svartkjelen.
Etter de to fine fiskene mine, synes jeg at jeg har fortjenet å ta det litt med ro, og når man skal ta det "litt med ro", syns jeg personligen man gjør det best
med noen kopper generøst fortynnet kaffe, søtet med fire sukkerbiter. Det er grejer det.
Vær og vind har stillnet og håen ligger i ro, med kun en lett krusning som reflekterer en himmel som bare for en kort stund antyder natt og mørker, før en
midtsommerlys junimorgen gjør tidlig ankomst, bare en par timer senere.
Jeg glemmer det aldrig. Jeg glemmer aldrig mannen, og jeg glemmer så absolutt aldrig fisken.
Jeg står omtrent på samme plassen ved leiren vår som jeg gjordt i løpet av de siste par timene. Inne blandt trerne, fra oppstrøms Røa, hører jeg liv og
leven. Greiner knekkes og grove skor slår mot hard gråstein. Noen kommer mot oss gjennom ulendet der vi står - jeg og Gunnar. Mellom trerne,
gjenkjenner jeg Sven Stenhammer som i skummringsmørket kommer snubblendes over stokk og stein. Foran seg - med begge hender - bærer
han på noe. På hold kan vi ikke se hva det er, men det er noe blenkende lyst og stort. Fisk?
Når han kommet nærmere, ser vi at det faktisk er en fisk, men regner - utifra størrelsen - med at det vel må være en gjedde. Jeg drar meg fort til minnes
de to gjedder jeg selv var i kontakt med i fjor, hvorav en fikk bite i gresset ved Storfisktjønna, og en annen av større model som slapp fri.
Når Sven snubblet seg over de siste tuene, og litt etter litt etterhvert framtrær i lyset av vårt blafrende tyribål, tror jeg nesten ikke mine egne øyner.
I favna har han en harr, som er så stor, ... så stor, så stor. Den reflekterer lyset fra ilden og blenker med bredsia som var den en fet blanklax. Vi blir
naturligvis helt på tuppa allesammen, og spørsmål, kommentarer og utrop hagler mot fangstmannen og hans kjempeharr.
Litt etter hvert klarer vi å få summet oss såpass at vi klarer å få veiet "monstret". Jeg hadde tippet på minst 2 kilo, men har tydligvis gjordt en viss
overskattning.
Den nærmest eksakte vekten stopper på akkurat 1,7 kg, og det er dermed den største harr noen av oss noensinne sett i levande livet.
Hvor mange slike fisker tas det pr år i Norge? Det kan i hvert fall ikke være så forferdelig mange.
Vel, Sven Stenhammer - Harrkongen - dette var litt av en rekordfisk, og det skal bli vanskelig for oss andre å vippe deg av denne tronen. Det skal være
sikkert og visst. Gratulerer Sven!
Men Sven, en liten "men" må jeg - som ikke fikk større harr enn en på 0,9 kg - få lov å klemme inn i sammenhanget; nog var det vel sån, at som mat betraktet, så smakte min halvparten så store harr dobbelt så godt som hva ditt groteske monster gjorde?
NB! Må ikke forveksles med missunnelse.
Natten går mot sitt mørkeste - hvilket i juni ikke betyr så veldig mye på disse breddgrader. Vi sitter rundt leirilden og mesker oss med fisk som vi skyller
ned med ytterligere noen skvetter fortynnet kaffe. Vi har fått nok av fisket, og kjenner oss nokså fornøyde med dagen, i hvert fall jeg selv, og for ikke
å snakke om herr Stenhammer.
Dagen har som vanlig blitt lang, og natten sen. Og når østhimmelen allerede rodner av den nye dagens første solstråler, er det ikke annet enn soveposene som lokker oss.
"Gi aldrig opp, fortsett å fiska, ut med utstyret".
Bomtur eller fiskelykke - det er det som er spørsmålet for alle oss som med entusiasm og forventninger
endelig entrer fiskerstien etter lange vintermåneder med lengsel, hvor vi sittet krumbøyd over kart hvor
vi skissert vandreruter og krysset av forlokkende vann i grisgrente strøk og bortgjemte avkroker.
Årets store villmarkstur er en begivenhet knyttet opp med forestillinger og forventinger som gjør det lett
å bli skuffet. Været, fiskebettet og din egen kapasitet har ofte en tendens til ikke å matche hva du så for
ditt indre når du satt foran peisvarmen i januar - med noe godt i koppen - og drømde deg bort til ideelle
forhold.
Etter dager med misserabelt vær våkner du opp til enda en ny dag hvor regnets umisskjennelige knitter
i teltduken er ditt første sanseinntrykk. Når du frossen og sulten kikker ut gjennom teltåpningen og
gjennom duggete briller ser vannflaten bli bombadert med nedbør fra de overmettede blygrå skyene,
er det lett for hvem som helst å miste motet. Man resignerer, og bare tanken på å gå ut med stanga for
å trosse regnmettet buskas og såpeglatte stener langs strandbredden får deg til å - grøssende - atter
krype tilbake ned i din kondensfylte sovepose. Og der blir du liggendes - med ditt missmot - resten av
dagen, og tuller på lerka, samt gjør slutt på tre dagers ranson av snop og Mariekjeks.
Hvor håpløst dårlig forholdene enn ser ut til å være i løpet av "den store villmarksturen", så er det alltid
noen av oss fritidsfiskere som - til forskjell fra andre - alltid kan se tilbake på et antall fangede fisker.
Kanskje ikke det helt store å skrive hjem om, men tross alt, betydlig mer enn null. Dermed ikke sagdt at
jeg selv er en av disse "heldige". Men ettersom fiskelykke er en relativ foreteelse, kan jeg allikevel få
lov til å føle meg litt prioritert en del ganger.
Hva er hemeligheten, hva gjør forskjellen fra og ikke få en eneste fisk, til i hvert fall og få noe på kroken.
Hemeligheten; benevnes "å fiske". Eller med andre ord, å aldrig gi opp. Hvert sekund, hver minutt og hver
time som ikke fiskeutstyret ditt er i vann må betraktes som, ikke bare tapt tid, men også tapt fisk.
Vi kanskje ikke tenker på det, men de fleste av oss har en eller annen gang hvert med på å eksemplifiere
"tesens" gyldighet. F.eks. den gangen når dine kamrater vendte tilbake til middagsbestyr og leirkos, mens du
selv gikk ytterligere en kilometer opp langs åa, eller den gangen når du sto opp en time før de øvrige og
isteden for å begynne med morgenkaffe og frukost, heller fikk fiskeutstyret i vann med minst mulig tap av
tid. Akkurat da var en halvkilos ørret på fødesøk, når han fikk øye på den fristende flua di som fløt forbi i det
blanke grenseskiktet mellom vann og luft. Han lot seg friste, og lå straks etter - prikkig og grann - og sprellet
i mosen. Forøvrig den dagen, ble det ikke noe, hverken på deg eller på kamratene dine.
Å fiske, eller å ikke fiske, er altså hva som gjør forskjellen. Egentlig låter det idiotisk å si noe så sjølsagdt,
men ikke destomindre viser det seg til stadig hvor mange det er som ikke skjønner, eller av en eller annen
årsak allikevel ikke makter å etterleve tesens selvoppfyllende enkelhet.
Du kommer kanskje ikke til å merke en umiddelbar forskjell, men over tid vil fangststatistikken tale sitt tydlige
språk, og når du da spør deg om hvorfor, vil du fort innse at svaret helt enkelt er; at du fisket.
Øvre Røa - onsdag 30.juni 1999.
Etter Sven Stenhammers eventyrlige fiskelykke kvelden før, hvor han landet en "elvenes dronning", en storharr på 1700 gram, er vi tidlig oppe og i en viss stress-stemning for å fortest mulig komme i posisjon til "skott" mot eventuelle tvillingsøstrer av den metallglinsende grå elvemadamen.
Vannflaten rundt odden hvor Sven - til alles vår glede? - hadde hellet med seg dagen innen, blir saumfart med forskjellig utstyr i effektive viftemønstre helt etter boka. Like nøyaktig fisker fire mann seg gjennom andre odder, viker og øvrige, ikke alt for perifere strandbredder. Men, bortsett fra en aborr og en harr på henholdsvis 825 og 600 gram som ikke oppfyller våre fra gårsdagen høynede ambisjoner, like resultatløst alle steder. Harren og aborren som begge satt pent på kroken lot jeg gå tilbake for å vokse seg større til neste år. Aborren hade faktisk heller ikke bitit på kroken, uten satt med kroken gjennom ryggfinnen.
Etter noen timer med et formiddagsfiske som tvinger oss å konstatere at vannet må ha blitt bortimot kjemisk
rent for levende skapninger, tar vi heller konsekvensen av dette faktum, og drar avgårde i forskjellige retninger
for å finne bettet i andre vann. Gunnar er den eneste som blir igjen i leiren, og har allerede når vi går lagdt seg
til rette på liggunderlaget nede ved vannkanten. At han er den av oss som sliter ryggpartiet på ullgensern mest,
har etter noen fellesturer blitt en absolutt kjennsgjerning. Hans personlige rekord hittil er 36 timer i teltet, hvor han
kun var ut en eneste gang - i to minutter for å strø.
I løpet av ettermiddagen og et stykke ut på kveldningen har vi vært på vandring og fisket av bl.a. Storbuddhåen,
Kløfthåen, Kløfthåtjønnane og øvre Storfisktjønna, uten å så mye som å se vakringene etter en fisk.
Tilbake i leiren finner jeg Gunnar liggendes på samme stedet som når vi forlot han seks sju timer tidligere.
"Han er ikke sann", tenker jeg. At han bare gidder å kaste bort så mye dyrbar tid når vi først tatt oss så langt ut
i ødemarken for å prøve fiskelykken.
Vel framme ved han, så ligger han der bare, henslengt på rygg, men med et finurlig glis og noe spesiellt i blikken.
Han sier ingenting, men bare lyfter blikken mot et punkt i furua ved siden av, fortsatt med sitt finurlige glis i munnvikene.
Jeg skjønner at det er noe han vil jeg skal se, og følger hans blikk opp i grenverket. Og der er den, den sølvgrå fiskkroppen til en storharr som henger fra en grein og blenker som en kjemperefleks i kveldslyset.
Jeg lar meg imponere, og får vel sagdt et og annet berømmende ord, men beklager samtidig at det ikke heller
var den storørreten han gjennom flere turer alltid snakker om at han før eller siden skal komme til å dra opp.
Atter en gang får han det finurlige gliset sitt i fjeset, og lar så blikket falle mot et annet frutre.
Det er ikke sant, rekker jeg å tenke før også mine øyner ser hva han mener. I det neste treet henger en nesten like
stor fiskkropp, men den er betydlig mørkere, og har en markert mittlinje på langs, samt prikker.
En ørret, Gunnar har fått sin ørret som han skravlet om i en par års tid.
Akkurat der og da flyr det rundt diverse tanker i hodet mitt, tanker som jeg helst holder for meg selv, men de handlet
absolutt ikke om misunnelse - eller? Hvordan skulle jeg kunne missunne Gunnar dette, han som oftest ligger på ryggen
og fisker. Nei, dette unner jeg han, dette var han virkelig verdt. At jeg valgt å vandre rundt hele dagen - og dermed
latt Gunnar være igjen alene med disse fiskene som bare gått og ventet på å få bli fristet med en sluk - får jeg heller
se på som nyttig mosjon for en vinterslapp kontorskropp.
Jeg plukker frem vekta og kan litt etter fastslå at ørreten stopper akkurat på kilot, og harren på 1,1 kg. Dermed har
Gunnar to nye personlige rekorder, og jeg kan ikke annet enn å bare gratulere.
Til tross for at jeg er både trøtt, sulten og har vonde føtter etter å ha vært på vandring større delen av dagen, kan jeg
ikke la vær å fortest mulig komme meg avgårde mot odden hvor Gunnar hatt sitt fantastisk fine fiske.
Det er ikke lenger enn noen få hundre meter, men halvveis blir jeg bare nødt å ta en hvil, bare for å fylle opp blodsukkerhalten
vha. noen energirike nødproviantkjeks som jeg fått meg tilsendt fra en annen Femundsmarka-fantast, Ove Gaasand
fra Osterøy. Det hjelper, og med fornyede krafter står jeg snart ute på odden, og prøver meg med noen innledende
kast med en 4 grams kobber/rød Spesial.
Det drøyer ikke lange stunden før jeg har stort på kroken, og jeg er sikker på at det er en ørret, som den lever om.
Når den kommer som et spjut opp gjennom vannet og viser opp sin knallrøde buk, skjønner jeg imidlertid at det er en
røye jeg har på kroken. Etter en spennende kamp hvor røyen vist stor spenst, kraft og kampvilje, så ligger den til slutt
på bar bakke og jeg kan endelig puste ut.
En røye, mitt livs første røye, og jeg har aldrig i mitt liv sett en så vakker fisk "live" tidligere. Den er en fullendt skapning,
både i farver og i form. Den knallrøde buken rett og slett bare lyser, og gjør uten tvil stort inntrykk på meg.
Vektnåla stopper på 0,7 kg, og jeg føler meg rett og slett kjempefornøyd. Nå har jeg virkelig sikkret kveldskosen ved
leirbålet.
Det blir en del fotograferende før jeg fisker videre, men deretter tar det toppen 10-15 minutter så er det tungt på
på kroken igjen, og med røyens kraftfulle kamp fortsatt i kroppen, kan jeg fort konstatere at nå handler det om noe enda
tyngre og kraftfullere.
Ganske umiddelbart viser den opp seg, når den kaster seg minst en meter ovenfor vannflaten og rusker på kroppen.
Det er en ørret, og for meg som aldrig tatt større ørret enn rundt halvkilot - bortsett fra sjø-ørret på 1,5 kg - så ser den enormt
stor og imponerende ut. Og motstand så det holder klarer den minsann å gjøre. Den flyr enn hit og enn dit, og jeg blir nødt
å følge den etter strandbredden for å la den få litt armslag. Ørreten er helvild, og jeg hadde hatt behov for å få lettet på
bremsen en aning. Dessverre så miste jeg skruen til bakbremsen en par dager tidligere, slik at jeg nå ikke har muligheter
for noe justeringer. Jeg følger han derfor best det går en par vender frem og tilbake rundt odden, med håp om at kraftene
snart skal begynne å sine.
Den viser opp seg i atter ett kjempesprang før den begynner å trøttes, og etterhvert lar seg trekkes så saktelige inn mot land.
Men det tar enda et antall minutter før jeg har den i sikkerhet. Først klarer den å trasle inn linen i en busk, som gjør at jeg
blir nødt å slippe stanga for å ta ørreten i ena hånden, og samtidigt som jeg lyfter ørreten, rusker jeg opp busken med rota
med den andre hånden og kaster alt opp på tørre land.
Fytte katta, hvilken nervpirrende pers jeg var gjennom før jeg var sikker på at jeg hadde han.
Etter å ha trasslet fiskkroppen ut av busken blir det noen spennende sekunder før jeg kan fastslå at Gunnars ørret på 1,0 kg
fortsatt står seg som bestenotering. Men 0,9 kg er en respektabel størrelse, og - sammen med røyen - har jeg nok aldrig før
kjennt en større glede ved en fiskefangst. Harren min fra i fjor på 1,1 kg var større, men det er nok tross alt litt morsommere
med ørret - og røye.
Jeg legger de begge side om side på en værblekt stokk, og knipser noen bilder på to særdeles vakre fisker.
Dette blir noe å tenke tilbake på til vintern, når man sitter der foran peisen, med noe godt i koppen og drømmer seg tilbake,
samt ser framåt mot nye turer, og fisker, i Femundsmarka Nasjonalpark.
Jeg prøvde meg ytterligere en times tid etter dette, men uten ytterligere hell. Men hva gjør vel det, når en allerede har to så
fine fisker å legge i stekpanna. Og det var akkurat det jeg gjorde ut på kveldningen. Begge to ble stekt i Trangiapannan,
men delt i to for å få plass. Jeg kryddret kun med grovsalt, og det smakte vidunderlig godt. Røyen smakte best, syntes jeg selv,
men det var delte meninger.
Etter en slik vellykket og fin fiskedag, og med så mye god mat i magen er det bare å gå å legge seg i soveposen, og drømme,
og gjennoppleve den fine fangsten.
Det kan nok diskuteres om hvorvidt dette var et godt eksempel på den tidligere nevnte tesen om at den som fisker, også får fisk.
Dette ettersom jeg allerede tidlig på formiddagen fått en aborr på 825 gram og en harr på 0,6 kg samt at Gunnar samme dagen
viset at man ikke alls trenger å anstenge seg med lange vandringer og stort tidsforbruk for å få fiskelykke.
Allikevel syns jeg personligen det var et typisk eksempel på at ekstra oppoffring i form av fisketid og anstrengelser gir belønning.
Jeg hadde tross alt vært på vandring og fisket i bortimot tolv timer når jeg sulten og trøtt kom tilbake til leiren, og egentlig bare
hadde mat og hvile i tankene. Da er det ofte også lett gjordt å følge minste motstandets vei, og tenke som så; at det kommer en
dag i morgen også, akkurat nå orker jeg ikke mer.
Vel, det er akkurat dette som gjør forskjellen, og selv om det ikke gir uttelling hver gang, så har jeg personlige erfarenheter som
taler sitt tydlige språk:
"Gi aldrig opp, fortsett å fiska, ut med utstyret".
copyright © 1998 Anders Gilljam