Grøtåa i Femundsmarka

Grøtåa
- Første møtet -
Lørdag 21. Juni 1997.
Etter at Sven S. og Gunnar snorket om kapp i det ene teltet, og Sven O. og jeg - til tross for dette motorsagslignende bråk - klart å få noen timers blund i det andre, våkner vi så opp til en helt ny og fantastisk dag i Femundsmarka nasjonalpark. Da natta ble sen, har nå også formiddagen fått en tilsvarende forskyvning før det blir noen større aktivitet i leiren. Været er uklanderlig bra; kun spredte og høytliggende skyer, en svag bris - fra nordøst vil jeg minnes - og temperatur runt +18 grader. Stort bedre kan det ikke bli så pass tidlig på sesongen - når det er fiske og friluftsliv det skal handle om.

Basecamp 97. Sørøstsiden av Roastsundet. 2-300 m. nedenfor Vassviktjønna.
Et bra sted å slå leir på. Nede i strandbredden er det et oppkomme som rinner ned over
en stein i strandkanten, og gjør at vi faktisk har rinnende - ihvert fall kaldt - vann i leiren.

Vi starter dagen med forskjellige grader av hygieniske bestyr. Sven S. og etterhvert også jeg selv - når jeg ser at han fortsatt er i live - går lengst og gjør stortvagning fra topp til tå i blanke messingen, med sepe og sjampo, og t.o.m. noen særdeles raske svømmetak til slutt. Jeg kan på ingen måte påstå at vannet var varmt, men ihvert fall meget oppkvikkende. Dette, pluss en relativt stadig "brunch", bestående av sterk kaffe og brødmat med mykost og dillkaviar gjorde at vi mer enn nok følte oss redo for å ta fatt på marsjen opp langs øvre Roasten mot Grislehåen, og etter hvert også videre opp til Krokethåen, og sist, men ikke minst; den hegrende Grøtåa. Hvor langt opp i Grøtådalen jeg siden ville rekke, hadde jeg ingen formening om, bare at jeg var fast bestemt på å få se ihvert fall noe, av den nest inntil sagnomsuste åa. Ifølge noen av bøkene jeg lest på forhånd, (bl.a. Terje Mathisens "Villmark og mennesker møtes - Nærkontakt med Femundsmarka"), har jeg oppfattet det slik, at denne åa, kan være noe av et høydepunkt for en tur her i marka, både når det gjelder naturskjønnhet, og mange ganger også fisket. Dessuten var det jo oppe i disse trakter at en annen av dette villmarksområdets legender hadde sitt hjerte; Jo Larsa, som tragisk nok endte sine dager når fiskebua hans inne ved Kløfthåen brant ned i oktober 1916. Det var vel på Grøtådalssetra - hvor han var fastboende fra 1910 - at han holdt til for det meste, slik at det er nærliggende å tro at han mang en gang gått med fiskestanga både opp og ned langs Grøtåa. Det er lenge siden nå, men da han var et menneske, som idag omgjerdes av nesten mytisk karakter, som folk som meg alltid vil komme til å fascineres av, så vil også hans minne og ånd for alltid finnes kvar over Grøtådalen, ennå i uoverskuelige tider - på lik linje med Stor-Hans. Når Jo Larsa gikk bort i 1916 ved 73 års alder, hade ikke Stor-Hans - som da var 46 år - vært i Femundsmarka i mer enn 8 år, fra 1908. Man kan anta at de to må ha truffet på hverandre et antall ganger. Men det sies at de ikke akkurat var venner. Ifølge det nyutgitte heftet om Stor-Hans, som jeg kjøpte på Langen Gjestegård, så såg ikke Jo Larsa med blide øyner på at Stor-Hans hade fått fotfeste på Røvollen. Hva årsaken til dette var, framgår ikke helt klart. Kanskje så han på Stor-Hans - som til på kjøpet var svensk - som en ung jypling og oppkommling, som parasiterte i marker og fiskevann han anså for å være sine egne ? Eller kanskje den mest sannsynlige årsaken - som det også antydes om i heftet - var at de tross alt var konkurenter som bærere for de sportfiskere som allerede på denne tiden hade begynnt å komme til området. Vel, hvordan det nå enn må ha vært med dette, må de vile i frid, begge to.

Vi pakker altså dagsturpakkningene, så lett som mulig, og legger ivei mot Grisslehåen ved Røas og Grøtåas felles utløp i Øvre Roasten.

En av de gamle fiskebuer vi passerer ved øvre Roasten.

Når det gjelder vår marsjvei denne dagen, fra basecamp ved sørvestsiden av neset mellom Øvre og Nedre Roasten, og opp til Grislehåen, kan det i hvert fall sies, at det i all hovedsak ligner stort på den nedre delen av Roasten, bortsett fra at vi her passerte langt fler gamle hytter og fiskebuer - sammenlignet mot gårsdagens to. Det er omvekslende lavere partier - hvor det på en par steder har dannets noen mindre myrer (som på ingen måte medfører vanskligheter av noe slag) - og de høyere moreneåsene, med den karakteristiske lyse reinlaven som bunn i den glisne furuskogen. Den største vanskligheten vi støtte på, var ikke noe verre enn at vi var nødt å anstrenge oss litt, for å klare å hoppe over en bekk på omtrent to til tre meters bredde ved Roastbuan. Det klarte vi galant hele gjengen, uten å bli våt om føttene.

Endelig fremkommen oppe ved øvre enden av Roasten, stopper Sven O. og Gunnar ved utoset som de synes ser helt perfekt ut med tanke på å kunne hyse grov og bettvillig fisk. Sven S. og jeg var nok helt enige med de andre i dette, men valgte allikevel å fortsette et lite stykke opp langs strykene før vi prøvde oss på noe fiske. Da det forløpt ca.en halvtime, uten at noen av våre betesalternativer klart å friste fisken, bestemte vi oss for å gå videre, oppover mot Grislehåen. Sven O. og Gunnar såg vi inget til, men regnet med at de ville følge på i våre spor om så ikke alt for lenge.

Oppsynshytta til Engerdals fjellstyre.

Vi følger bredden til det som til å begynne med er en nokså stri elv, men som etter hvert overgår i hva som heller kan karakteriseres som en idylisk, vasskantet og stille flytende å. Etter å ha klafset i en - til Femundmarka å være - uvanlig våt myr, kommer vi etter noen få hundre meter fram til enden av åas rolige parti, hvor den snevrer inn, og til akkompanjemang av et perlende sus blir borte mellom trestammene oppover i lia. Her setter vi oss ned på hver sin tyttebærtue, og prøver litt duppmeite. Men - om enn ikke direkte overaskende i høylys dag og strålende solskinn - like resultatløst som tidligere. Gjennom trerne, på den andre siden av åa, ser vi en hytte ved stranden til Grislehåen. Jeg har lest et sted, at enten John Sand eller hans sønn Erling har hatt noe med en hytte her ved Grislehåen å gjøre, og lurer i mitt stille sinn på om det ikke muligens er akkurat denne. Har senere også fått vite at det skal finnes en oppsyshytte her ved Grislehåen. Så det mest sannsylige er vel derfor, at Erling benyttet denne hytta under den tid han var oppsynsmann i Femundsmarka. Både John og Erling, er legendariske innen fluebinderkretser, jeg har selv - spesiellt for turen - innforskaffet "Verre enn minken", som var en av Erlings egne kreasjoner og favoritter i Femundsmarka. Johns favoritt, hette ikke helt ulogisk "Sands Favourite". Jeg har den ikke i mitt sortiment akkurat nå, men skal prøve å få tak i den til en annen gang.

Vi rusler videre, og tar oss over åa via en liten bru et kort stykke opp i skogen. Her er idylisk og vakkert, og Sven - som hittil ikke passert noe som lignet på en bru uten at samtidig forevige den på bild - tar også her fram kameran og knipser løs.

Klopp over en av Grøtåas utløp nede ved Grisslehåen.
Foto: Sven Stenhammer.

Vi trasker fram mot hytta og fortsetter oppover langs Grislehåens strand. Rakt over håen, som på sin høyd er 500 m i diameter, ser vi to større tilløp, av hvilke vi konstaterer at minst ett, må være Røa. Når vi så ikke ser noe til de andre karene, bestemmer vi oss for å begi oss opp mot Krokåthåen på egen hånd. Vi følger en sti fra hytta og oppover i terrenget, i tilnermet riktig kompassretning. Etter en par hundre meter, kommer vi atter en gang fram til åa vi akkurat tatt oss over, nå bare et stykke høyere opp i skogen. Her skal vi ifølge kartet, kunne ta oss over åa via enda en bru. I sikkert bortimot en halvtime yrer vi rundt og søker denne brua, uten å se så mye som skymten av noe som ens med den største govilje var mulig å assosiere med en brukonstruksjon. Noen vindfelte trer var hva vi såg som nærmest kunne minne om en bru, uten at vi ble særlig fristet til å prøve verken bærevnen i disse, eller egne eventuell talenter som balansekunstnerer. Kartet ble studert grundig flere ganger, for om mulig å avdekke den latterlig enkle og selvklare forklaring, som jo tross alt bare var nødt til å finnes. Noe må vi ha forbisett eller mistolket. Men alt virket å stemme når vi sammenholdt hva kartet viste, mot hva vi såg av naturen runt i kring oss. Men enda ikke. Når vi atter en gang går mot hytta ved Grislehåen, ser vi at Sven O. og Gunnar har kommet i fatt oss. Vi diskuterer problemet sammen, og konstaterer etter hvert hva det forvirrende fenomenet egentlig måtte handle om. Nemlig, at den bru vi løpt runt som gale høns og søkt, faktisk er den bru vi passerte første gang når vi gikk opp mot hytta. At det på kartet er markert med at det skal finnes to bruer, kan ikke bety annet enn at den ene nå er blitt borte. Dette i kombinasjon med at vi gått en sti som muligens tilkomme t da den nedre brua ble borte, og derfor ikke er tegnet inn på kartet, gjorde vår forvirring tilnærmet total. Vel, vårt irrende var imidlertid ikke helt bortkasta. Vi fikk oppleve en kupert og eventyrlig spennende skogsmiljø, med imponerende furukjemper, stående og liggende sølvgrå gadder og læger med irrgrønn ulvelav, senvokste og forvridde kraggfurer samt kampstein og flyttblokker på størrelse med biler. Det ble en par fine bilder å glede seg over til hjemkomsten.

Gadder og læger. Her går naturen sin gang, og nye generasjoner avløser de gamle.
Foto: Sven Stenhammer.

Atter i gjenforent og samlet tropp tåger vi så avgårde, tilbake over brua og opp i den steinete bakken ovenfor åa. Hit, men ikke lenger vil mine føtter akkurat nå. For første gang hittil i løpet av turen begynner de nå å krangle for alvor. Da de andre ikke heller mener de kan ta skade av en aldrig så liten pust i bakken, får vi alle av oss støvler og sokker, og gir våre føtter og tær en mulighet til å lufte seg en stund. Jeg appterer en ny Compeed under den av hælene som av hva jeg kan se, må ha hatt en vannblemme som gått i stykker, slik at skinnet nå henger i filler. Eller som Gunnar uttrykket seg; "at om jeg sparte på skinnlappen, så var den av en så pass størrelse at den meget vel ville gå ann å bruke som bordsduk der hjemme".
Vi sitter nok bortimot en halvtime, før vi etter noen kopper kaldt og friskt vann fra åa, igjen trer på oss støvlene og fortsetter vår vandring.
Når det gjelder føtter og fottøy, kan det her påpekes at de begge Sven'ene, som gikk hele turen i gummistøvler, aldrig hadde noen problemer av noe slag med føttene sine. Gunnar, gikk i fallskjermsjegerstøvler som han arvet etter bestefaren sin, som benyttet dem ved landstigningen ved Normandie i den siste verdenskrig. Vel, det der var vel ikke helt sant - håper jeg. Men utfra hvordan støvlene hans så ut, kunne det meget vel ha vært det. Dette til tross, så hadde ikke heller Gunnar noen større problemer med føttene. Selv gikk jeg i relativt nyinnkjøpte GoreTex fjellstøvler, av merket LaSportiva. Det er de beste skor jeg hatt - har enda ikke fått et eneste gnagsår i dem - men føttene mine er - unskyld uttrykket - ikke noe annet enn noe "førbannade skitføtter". Er det ikke det ene, så er det det andre. Blemmer, krampe, gnagsår og liktorner, vondt i fotledene og senestrekk i vadene, eller som nå, sårbeint og smerter i helene. Hva gjør man ? Går videre og lider naturligvis, det er ikke stort annet å gjøre når man først er der i ødemarka, selv om det berøver en litt av gleden og nytelsen ved turen. På lenger sikt, er jeg klar over at det formodentlig vil hjelpe med litt fysisk trening, samt å ta av noen kilo for å få ned den totale vekten som føttene er nødt å bære opp i kilometer etter kilometer, på ofte hardt underlag. Men som sagt, det er på lenger sikt.

Et furutre som vært med en stund, har her tatt oppstilling ved siden av en
sann villmarkens sønn, her personifiert av Sven "Stor-Sven" Stenhammer.

Stien fra Grislehåen opp mot Krokåthåen er ikke helt lett å følge, da den ofte blir borte i steinur og blokkmark. På tilbaketuren senere under natta, oppdager jeg at det ved disse deler av stien ligger mindre steiner opplagt på de større, som markering for hvor stien går. Da vi nå - på oppoverturen - ikke oppmerksomer dette, ble da også resultatet at vi gikk oss litt halvvill. Vel, vi kommer oss inn på stien igjen, og kan en kort stund senere passere Grøtåas utløpsdelta fra Krokethåen. Vi går over et flertall enkelt tiløksede, men meget nødvendige klopper for å ta oss over Grøtåas, i flere åer og bekker oppdelte utløp fra Krokåthåen. Oppover, kan vi nå se begynnelsen av nedre Krokåthåen, men velger heller å følge T-leden et stykke til, for så å falle inn mot håens tørrere øvre partier. Vi tar oss opp og ned over noen større morenhauger, og på avstand ser vi etterhvert øvre Krokåthåen, og faktisk et par andre karer som kommet før oss. Da Krokåthåen formodentlig er den mest besøkte og vidgjetne fiskeplassen i området, er det ikke direkte overaskende, selv om vi nå den 21. juni er her uvanlig tidlig. Jeg leste i Terje Mathisens bok, at det fremst er i juli og august som besøksfrekvensen virklig tar av. Det skal da ikke være uvanlig at en kan ha å konkurere med tyve til tredve fiskere runt håen. Dette faktum, samt - som jeg ser det - fordelen og trivselsfaktoren ved den lyse sommernatten så her års, gjør at siste halvdel av juni alltid vil komme til å være den attraktiveste tiden for en tur her.

Kartet har jeg ikke sett noe overdrevent mye på, men viser i hvert fall opp det til
de øvrige, som begynt å bli skeptisk til om vi virkelig er på riktig vei.
Foto: Sven Stenhammer.

Framme og på plass, må vi først få oss litt mat i kroppen før vi kan føle oss parat for fisket. Da vinden tar i på en betydlig friskere måte her oppe, hvor det er mye mer fjellnært og åpent enn lenger ned i skogslandet, søker vi oss i le et stykke opp i den øvre av de to store moreneåser som her strekker seg ut fra nordsiden av håen. At finne fra før brukte leirplasser med ferdige ildsteder, er ikke vansklig, det er snarest for mange av dem, og området bærer litt preg av den forslitning som tross alt alle besøk av sportfiskere medfører.
To vandrere med fiskestenger stopper opp og slår av en prat, før de igjen legger ivei opp mot Grøtådalssetra hvor de har leiren sin. De har fått øye på et fuglereir på marken, bare 10 meter nedenfor hvor vi sitter, det er 6 unger i reiret, og den eldre av mennen forteller hva slags fugl det handler om, uten at jeg idag kan huske hvilken art det var. De kan også fortelle oss at det er mye fisk i håen akkurat nå, men stort sett bare smått.

Krokethåen, sett fra odden av den øverste av morenehaugene,
før man runder Vassvika for å komme seg opp mot Grøtåa.

Etter at vi spist en del av vår medbrakte brødmat, nedskyllt med kaffe kokt over bålet - i min i utgangspunkt splitter nye, men nå for hver gang alt svartere Trangiakjele - er det Sven S. som er første mann ivei for å friste fiskelykken. Han går over åsen og ganske dypt inn i den vik, (vassvika) som her ved den øvre delen utgjør nesten brorparten av håen. En etter en tropper vi siden av, alt ettersom vi blir ferdige med våre bestyr. Når jeg - pga. en ekstra lang fothvile - som sistemann kommer ned til de andre, har Sven S. allerede dratt opp 6-7 småørret, men halvparten av dem så små at de fått gå tilbake for å vokse på seg til en annen gang. Gunnar og Sven O. er også de godt igang med lignende resultater. Jeg synes riktignok det ser lovende ut, men da Grøtåa - som jeg ser utflødet fra rakt over håen - trekker i meg med en nærmest magnetisk og uimotståelig kraft, gir jeg etter og tar meg heller runt vika, og opp langs de første par tre hundre meterne av åen før jeg prøver meg med noen form for fiske.

En blank og fin Grøtåa flyter stille og rolig over det grunne vadestedet, og videre ned i Krokethåen.

Jeg stopper et stykke ovenfor det grunne vadestedet, som visstnok skal være en av meget få plasser langs åa hvor det kan være mulig å ta seg over i gummistøvler, ved lav vannstand. Jeg setter meg bekvemt tilrette i rakanten, og begynner kveldens fiske med et stille og begrunnende iakttagende av åen og dens omgivelser.

Den 1415 m høye Stor-Svuku'n dominerer utsynet. Det er den 21. juni og fortsatt en del snø igjen.

Stor-Svuku’n, og lenger opp Sylfjellet, med kringliggende mindre topper, reiser seg med en påfallende storhet og dominans på så her nært hold. Det er ikke uten at man kjenner seg litt "liten". Jeg tar meg en fra lerka, ruller og tender en god blanding nr 3, og vender så blikken ut over det kveldningsstille vannet. Åa er grunn, ikke stort mer enn halvmetern mange steder, og oppskattningsvis noe sånt som 20-30 m. på sitt bredeste. I innsnevringene blir den stri og går i hompete stryk og vitskummende små fosser. I mellom disse, flyter det krystalklare kalde vannet speilblank og stille gjennom lange rette partier, kantet av myrpreget, men endog stort sett tørr terreng.
I den lyse sommerkvelden, med fortsatt glimtvise solgløtt mellom purpurrøde skyer lavt i vest, vises det meste av den steinete åbunnen gjennom det blanke vannspeilet. Jeg mener fisken burde gå ann å se, og blir derfor muligens litt skeptisk, når jeg etter en god stund med konsentrert spanende ikke fått øye på annet enn litt sjøgress som rører seg i åa.

Grøtåa - noen få hundre meter ovenfor Krokethåen - lokker til vandring og fiske.

Etter en passe lang stund med litt ettertenksom meditasjon i rakanten, føler jeg det etterhvert være på tide med litt "flørting" med Grøtåørreten.

Jeg begynner med spinnere. Små kobber- og messingfarvede saker, som jeg husker å ha lest skal være bra i disse trakter - og som i hvilket fall som helst, alltid er mine favoritter - men uten kjenning. Går så over på markmeite, slik de øvrige med stort hell gjordt nede ved Krokethåen. Men ikke heller dette gir til og begynne med den store responsen. Kanskje det er litt for lyst, kvelden er jo fortsatt ung, og solen har ikke helt gitt seg for dagen, selv om skydekket nå tenderer å tettne.
Første fisken min, og samtidig bevis for at det er liv i åa, får jeg ved en variant av sk. "harving", der jeg går langs åkanten, strekker ut den 5 meter lange stanga og sleper en markklyse i vannskorpen. Ørreten var ikke stor, ikke større enn at jeg uten å nøle - før den fått kommet seg - lyfter den rakt opp av åa og gir den en høy og luftig ferd i en vid bue rett inn i rakanten. Det var ingen bamse akkurat, men i hvert fall så pass at jeg så meg nødt å erklære den som over minstemål, med tanke på den begrensede mengden brødmat vi tatt med oss fra basecamp.
Vel, dette var morsomt. Mitt livs første Grøtåørret er herved landet. Med pånyttfødt optimisme, agner jeg på nytt kroken med hva som må være verdens spralligste mark, størrelse medium fra Kalix i nord-Sverige. Den nærmest hopper når man legger den i hånden. Jeg harver videre en stund, både mot- og medstrøms, men da den innledende suksessen ikke synes å ville gjentas, samtidig som jeg har litt føling etter vandringen i føttene, gjør jeg heller noe som vel egentlig er ulovlig. Jeg setter stående redskap, i form av meitestangen som jeg støtter opp og gjør fast i en bjørk ved strandkanten. Ettersom jeg siden ikke plasserer meg mer enn toppen 25 m oppstrøms, så føler jeg meg temlig sikker på å oppdage om en fisk plusselig går på. Jeg regner derved ikke mitt tiltak som noe stort lovbrudd.
Når jeg senere - etter uten hell å ha prøvt litt forskjellige varianter med haspelutstyret - ikke som forventet ser noe til de andre karene, bestemmer jeg meg for å dra videre opp langs åa alene. Når jeg da vitjer stanga, finner jeg den med duppen liggendes åt feil hold, opp mot strømmen. Linen er inntraslet i en beverfelt bjørk som ligger ut i vannet, og jeg blir nødt til å dra den av for å slippe fri. Hvordan duppen og kroken tatt seg opp mot strømmretningen, trenger en ingen større fantasi for å forestille seg, og jeg benyttet ikke metoden med stående redskap flere ganger, ikke denne natten ihvert fall.

Når jeg så går videre opp langs Grøtåa, føler jeg alt sterkere jo lenger jeg går, at dette, det er det som er målet med hele turen. Det var hit jeg skulle, og nå er jeg framme. Her møter jeg mine egne forestillinger og drømmer om den åen jeg lest om, og som snarest med mystikk og gåtfullhet begynt å lokke meg. Her innser jeg også, at når kvelden og natten er over, vil også våre villmarksdager ha nådt sin kulmen. Det resterende vil da bare komme til å bety nedtur, både bokstavlig i terrenget, og følelsesmessig med innsikten om at det beste da vil være gjordt, og tilbakelagdt. Nå skjønner jeg Jo Larsa, og alle andre som i nyere tid kommet etter og fått sin sjel solgt til Grøtådalen. Jeg egner Terje Mathisen og Magnus Tajet en spesiell tanke i denne forbindelse.
Hvor langt jeg siden gikk oppover åa, var jeg den gang ikke helt sikker på, da jeg som vanlig, ikke fulgte med på kartet. Hvor mye klokka var, hadde jeg ikke heller noen eksakt peiling på. Når jeg innså at jeg var nødt til å snu, sto jeg lengst opp mot strømmen, på én blandt flere små holmer som sammen med at åen her delte seg i flere løp, gjorde at det nærmest dannedes et litet delta. I tillegg rant en annen og mindre å inn fra nordøst. I etterhånd ser jeg imidlertid, at plassen enten må ha vært der hvor åa fra Grantjønnan ansluter seg til Grøtåa, eller muligens åa fra Stortjønnan. Dvs. at jeg gått noe sånt som en par tre km fra Krokethåen.

Snart midnatt, ved Grøtåa 21.juni 1997.
(Dårlig skjerpe kommer av lang slutertid pga av utilstrekkelig lys).
Åa - så langt som jeg fikk oppleve den - er som tidligere nevnt, oppdelt i omvekslende lange brede og rolige partier, og smalere og mer kranglete stykker, hvor vitskummende fosser - flankert av virvlende svarte bakevjer - kaster seg mellom bergheller og klippblokker. De førstnevnte rinner som oftest over store myrlente og stort sett treløse områder, slik at de må være idealiske med tanke på den som vil svinge en fluestang. De smalere delene av åen, opptrer der hvor de flate myrene overgår i steinete fjellknauser når det underliggende grunnfjellet reiser seg til et høyere nivå. Her har også bjørk og sly fått et sterkere feste, og danner sammen med annet ris, vierkratt og klippblokker en litt mer svårforsert miljø. I det avseendet underletter ikke akkurat beverens aktiviteter fremkommligheten. Jeg passerer områden, hvor det må handle om hundretalls trer som ligger gjennomgnagt og felt. Beverhydda ser jeg ikke noe til, den ligger vel enda høyere opp langs åa, eller kanskje oppe i noen av de tilstøtende åene. Som souvenir, tar jeg i hvert fall med meg en to tommer tykk og 25 cm lang bjørkstokk, bearbeidet rundt om og i begge endene av flittige bevertenner.