Navnet kan ikke ha unngått så veldig mange av alle de som vært i Femundsmarka på fiske og vandring opp gjennom åren. For en del gir navnet umiddelbart en klar klang, farvet av drømmen om svunne tider, med villmarksmystikk og ødemarksstemninger, på grensen til det romantiske. Det gir assosiasjoner til noe som vært, en forgangen men forlokkende tid. En tid da den frie mann fortsatt kunne legge ut på vandring i skoger med tjønner og vann hvor en ennå ikke hatt grunn til å bli kjent med den ødeleggende effekten av lavt eller høyt ph og kvikksølv, og hvor auren var både større og i langt større antall. Ved å forstille seg Stor-Hans og den tid han levde i, framkalles vindens sus i furukronene og lukten av kvae i neseborene. Man nesten føler den knøsktørre reinlaven knitre under de grove fjellstøvlene der man tar ut stegen over Femundsmarkas vidstrakte morenerygger. Og lytter man, så hørs storlommens melankolske og ødesmettede rop bortifra Styggsjøene til.
Stor-Hans levde i en annen tid, et annerledes liv, blandt kraggfurer og gadder i blokkmark og på lavdekte morenehauger. Han kunne dra ut på jakt og fiske når han ønsket, og stort sett hvor han ønsket. Forpliktelsene var få, og han eide sin egen tid på en måte som vi idag bare kan drømme om. Muligens at det ikke alltid var så rosenrødt som det kan være lett for et villmarksfascinert bymenneske å forestille seg idag. Vi "drømmere" har jo alltids muligheten for å selektere ut de beste bitene av kaka. Og det gjør vi, sannsynligvis også når det gjelder vårt forestillingsbilde av Stor-Hans.
For en del andre derimot, betyr kanskje ikke navnet hans noe i det hele tatt. Eller de har på sin høyde kanskje hørt om "Stor-Hansbua" - som Røosbua kalles av en del - hvor båten FÆMUND II lægger til, og vandringen for mange starter. For min egen del, er Stor-Hans en av grunnene til mitt interesse for Femundsmarka. Men han er ikke alene, det er så mange fler og så mye mer ved Femundsmarka som gjordt at området idag nærmest virker som en magnet på meg. Kombinasjonen villmark og kulturlandskap med mange minner fascinerer meg umåttelig. Men allikevel, hvis noen skal stilles i sentrum, så kan det nok ikke bli noen annen enn Stor-Hans. Men så er han da også en legende idag, omspunnen av både myter, sagn og fortellinger. Det er over et halvsekel siden han åndet ut for siste gang, hvilende sitt hode mot en tue ute på Røstneset. Men fortsatt ruver hans skikkelse over Røvollen og Femundsmarkas skoger og vann. Hans skarphogne og karakteristiske drag kommer nok for alltid å leve kvar, nærmest som et ikon, blandt fiskere, vandrere og den del av lokalbefolkningen som fortsatt hyller hans minne. Og senest 1996, 50 år etter hans død, ble det i regi av Røros museums- og historielag, i samarbeid med lokale kunnskapskilder, utgitt et hefte til hans minne; "Stor-Hans - Eneboeren i Femundsmarka". Så nok er hans minne fortsatt levende alltid.

Hvem han egentlig var, og hvordan han var, er det ikke mulig å skaffe seg akkurat kunnskap om idag. Men det er ikke heller vesentlig å vite nøyaktig. Det er en grunn til at hans minne lever, og selv vil jeg gjerne være en av de som plejer det, og før det videre til neste generasjon fritidsfiskere og markatravere. Og hvordan kan man nå den unge generasjonen effektivere og lettere idag, enn ute på nettet ? Hva jeg selv vet om Stor-Hans, er hva jeg i all hovedsak lest meg fram til. Den fremste kilden er det nevnte heftet fra 1996. Men også i andre bøker og skrifter omhandlende Femundsmarka finnes han som regel omnevnt. Da jeg anser det som verken hensiktsmesig eller riktig å gjengi informasjon av noe større omfang, begrenser jeg meg her til en mindre presentasjon.

Stor-Hans, eller Hans Olov Hansson som han egentlig hette, hadde sin herkomst fra ødemarksstrøk og glisent befolkede trakter noen få mil øst for Østersund i Jæmtland. Han såg dagens lys 8.april 1870, i hva som nærmest kan karakteriseres som villmark, ved sjøn Ismunden i Sundsjø socken. Så få sjøer det finnes som har endelsen -munden i navnet, så er det nærmest bemerkelsesverdig at han både føds og dør ved to forskjellige sjøer med den samme endelsen.
Vokste opp, gjorde han i Rissna i det samme distriktet. Han kom fra enkle kår, og fikk tidlig lære seg å ta et tak både i hjemmet og ute i skogen. 1890, ved tjue års alder har han fått nok av hjembygden, og han begynner sin vandring som atten år senere ender opp i Femundsmarkas vidstrakte skoger.
Under de første av de atten årene var han å finne i nabobygder, ikke så alt for langt fra Rissna. Han bodde bl.a. i Stugun og en par års tid i Mattmar, (hvilket vel nærmest er for min egen hjemmebygd å regne, da jeg selv kommer fra Ytterån).
I noen års tid, når han ble borte fra hjemmebygden, er det sagt at han muligens tok rallarjobb i Nord-Sverige, men ingen vet egentlig dette med sikkerhet. Han havnet i alle fall i Hærjedalen etterhvert, i traktene runt Sveg, Linsell og Hede. Her traff han en kvinne og fikk fire sønner i begynnelsen av seklet. 1908 dukker han for første gang opp i Røros-traktene. Han kommer vinterstid, og tar ganske umiddelbart diverse arbeid i skogen for Røros Kobberverk, som i årene 1907 - 1909 bedriver hoggst i Rødalen samt nord for Roasten. Det er i denne forbindelse at Stor-Hans for første gang kommer i kontakt med Røvollen og de andre stedene som kommer til å bli hans hjem de neste, og siste 38 årene av hans liv.

Her - på Røvollen - bodde Stor-Hans for det meste.
Men gammelbua, som sto foran det brune tilbygget, er revet.
(En opphøyning i bakken vitner om dens tidligere eksistens).

Han bodde for det meste i "gammelseterstuggu" på Røvollen, men også i den nyere tømmerbua fra omkring 1890, som fortsatt står kvar. I tillegg benyttet han seg av mange andre buer og koier rundt om i marka. Som eksempel kan nevnes hans "Muspelheim", ca 500 m nordøst Røoset, hvor han bygde seg noe som vel nærmest kan karakteriseres som en gamme. Samt Styggsjøkoien, ("Styggsjøenes Turisthotell"), som var en tilsvarende koie han satte opp i nærheten av åa mellom Styggsjøene og Revsjøen. Det var ved Muspelheim han fikk besøk av Mikkjel Fønhus vintern 1923/24. (Mikkjels egen fortelling om dette finnes gjengitt i "Rein og Varg"). Ved høggarloken, 400 m nordøst for Roastens utløp i Røa fantes det en annen bu Stor-Hans benyttet til og fra, kanskje for å komme litt for seg selv når han ønsket å brenne av en skvett, hvilket det ryktes, ikke var så alt for sjelden han ønsket. Siste tiden av sitt 76-årige liv bodde han på Røstneset, en par km sør for Nordvika. Det var også her han ble funnet død, 27. oktober 1946.

Muspelheim.
Restene etter koien - hvor han hadde besøk av Mikkel Fønhus
vintern 1924 - står ca 500 m. nordøst Røsanden.

Han var en velkjent skikkelse, og meget oppskatted av fiskere og andre som trengte hjelp med bæringa inn og ut av marka. I tillegg holdt han orden på båter og annet rundt om, og var nærmest for en slags oppsynsmann å regne. Også samene sto han på god fot med, bl.a gjennom å varsle om rein som kommet på ville veier. En av få han muligens ikke sto helt på god fot med, var en annen av Femundsmarkas store villmarks-sønner, Jo Larsa. Grunnen til dette var sannsynligvis at de var konkurenter om bærejobbene for de fiskere som trengte hjelp. Men de holdt seg stort sett på hver sin side av Røa, og ettersom Jo Larsa gikk bort i 1916, ble det ikke så mange årene de befant seg i marka samtidig.

Ved bæring av tunge bører ble strekningen fra Røoset og opp til Røvollen inndelt i fire etapper, med tre faste hvileplasser. Disse mener jeg at vi også idag, som en hyllest til Stor-Hans, kan huske på når vi går den aktuelle strekningen. Første hvil tok han ved Muspelheim, (sannsynligvis på høyden etter den første bratte stigningen, ved storfurua). Andre rasteplassen, "Midtkvila med Rødalens Wiskey", lå straks etter hvor vi idag passert grensen til nasjonalparken. På venstre side om stien er det klippheller som danner naturlige og fine sitteplasser. Her var det på tide med forfriskninger, som han kunne ha gjemt i noen av de mange kilder som her er å finne. Det kunne være alt fra friskt kildevann til noe som kanskje sto litt bedre i stil med benevningen på plassen. Tredje og siste hvileplass var ved Litjhelvete. Også her er det mange fine klippeheller som danner naturligt gode sitteplasser, både på venstre side om stien, men kanskje helst nede til høyre, hvor det ser ut til å ha vært en leirplass, med et ildsted som idag er av så pass gammel dato at det vokser både mose og et lite tre i midten.

De spinkle restene etter "Styggsjøenes Turisthotel". En koie reist av selveste Stor-Hans.
Her lå han på jakt og fiske, og en gang møtte han "småfolket" her, når han ble nødt å
ligge ute en natt etter at koia hadde brunnet ner. Dette og mye annet kan man lese om i
heftet fra 1996, hvor det også framgår at han mest sannsynlig, kanskje ikke var så veldig
overtroisk. "Dom gillar sånt der", skal han ha uttalt på forespørsel om sin overtro.

Når det gjelder grunnen til at han kom til Femundsmarka, og ble kvar resten av sitt liv, så har det spekulerts i mange forskjellige årsaker. Også mer eller mindre straffbare handlinger har vært på tale. Felles for alle rykter som inkluderer straffbare forhold, er at de ikke kan være annet enn oppspinn, da han ikke på noen måter gjemte seg unna. Både norske og svenske politimyndigheter ville ikke hatt problemer i det hele tatt i å oppspore og stelle han til svars for ev. missgjerninger. Politimyndigheten i Røros var han forøvrig i kontakt med ett flertall ganger, bl.a. for å få oppholdstillatelse og jaktkort.
Stor-hans var et kjent og oppskattet menneske, både blandt lokalbefolkningen og blandt turister og fritidsfiskere, og han er enn idag en pirrende kilde til både myter, sagn og fortellinger blandt markatravere som koser seg rundt leirilden etter en dag med vandring og fiske.
Vel, dette var en liten presentasjon av Stor-Hans. Jeg håper mine få rader vekket appetitten for å få vite mer innfør den neste vandringen eller fisketuren i Femundsmarka. Da kan jeg varmt rekommendere heftet jeg nevner innledningsvis.
Aller sist, men ikke minst, siterer jeg hva som står skrevet på baksiden av det mest kjente fotoet av Stor-Hans.

"En skål for og med Stor-Hans er obligatorisk, og glem ikke
-vel møtt- med en coctail-eder så skylaget revner".

Nei, ikke glem det til den neste fisketuren i Femundsmarka.

copyright © 1998 Anders Gilljam