Drømfisken

Søndagen den 18. juni - anno 2000, har fått sån ca tretti minutter på nakken når siste odden før innoset fra Storbuddhåen til Røa rundes. Vi går det stenete partiet langs den brede stilleflytende kanalen, og kaster litt her og litt der med haspelutstyret vårt, men alt mer uten egentlig å tru på at noen fisk vil bemøde seg med å jage i kapp og hugge på våre sluker. De få fisker vi hittil fått, har krevd mye line ut og inn på spolene våre. Akkurat som de forutspådde - de lokalkjente vi snakket med på Fæmund II fra Synnervika til Røa. Det har vært for kaldt hittil, selv om Storbuddhåen akkurat nå ligger blank og innbydende i den lyse og milde sommernatten, så er dette noe helt annet enn hva vi opplevde senest dagen før, da isende kalde kulingkast og snøblandet regn gjorde ullvotter påkrevdt både under vandringa og fisket.
Innoset kantes av ca 40 m høye morener. Opplyst av reinlav og glissent furubevokst utgør de veggene til vårt friluftsrom, men forsterker den midtsommerlyse juninatten snarere enn å fordunkle. På avstand høres det monotona bruset fra Røa, som kaster seg mellom klippheller og blokksten i det smalere partiet ned mot Grisslehåen - noen hundre meter lenger ned.
Vi har hatt en toppendag, noe stramheten i maska vittner om. En lang ettermiddag og kveld har vi stått ved Storfisktjønna og slengt i motsol, og våre aningen rødsvulmige fjes er vel kan hende en indikator både på solbrendthet, hurtig vandring og et og annet som havnet i koppen sammen med kaffen. Slik som vi har det nå, er slik man har det i Femundsmarka når man har det som aller aller best, om en da ser bort fra at fisket kunne fått vært litt gunstigere. Men vi klager ikke, absolutt ikke. Vi har da spist både ørret og abbor i løpet av dagen. Det var en mann for to tusen år siden som mettet et par tusen mennesker med kun tre fisker. Vel, det skjer ikke i Femundsmarka - meg vitterlig - men to mann blir mer enn god og mett på mindre enn tre fisker, ihvert fall så lenge to av fiskene er abborrer med vekt på hhv. 950 og 900 gram. Fytterakkern hvilke abborrer han fikk - Sven, de grøvste noen av oss sett. Nå leder han i hvert fall abborligan, i vår interne og høgst uoffisielle artskonkuranse.

Ørreten jeg selv kroket på første kastet fra favorittplassen oppe ved Storfisktjønna, ga meg forhåpninger om et fiske langt bedre enn hva vi deretter opplevde. Men det var da tross alt en matbeta, og saftig og god ble han, etter noen minutter i folie på glora.
Vel, fire ørret i pannestørrelse og to abborrer i sumoklassen er kanskje ikke nok til å få folk å juble, men vi kjenner oss på ingen måte skuffet der vi går.
Vi prøver noen kast i de bredere og litt roligere partiene av Røa ned mot Grisslehåen, men leirplassen med kaffebål og noe godt i koppen hegrer for våre øyner, og vi legger alt mindre og mindre engagemang i fisket.
Nede ved utoset i Grisslehåen ser vi ytterligere to fiskere som forhåpningsfullt svinger sine stenger inn mot strømmen fra den andre siden.
Vi runder den lille viken, og mens Sven fortsetter sån ca tretti meter videre ned langs strandbredden, hopper jeg selv ut på en flat sten som tre fire meter ut i vannet utgjør en strategisk utpost for kast både mot strømfåran og ut mot håen, men samtidig også tilbake inn mot viken.
Jeg er trøtt i føttene etter vandringa, og for å få hvilt de brennede fotsålene, setter jeg meg like så godt bekvemt til rette på stenen. En av fiskerne på andre siden vinker, og jeg vinker tilbake. Her sitter jeg fint minsann, og etter noen få innledende prøvekast, tar jeg fram en bit morrpølse fra lomma, og skyller ned den velsmakende pølsebiten med en real munnfull norsk seksti fra lerka. En Petterøe's senere er det velbehag nok i kroppen til at jeg syns det er på tide å prøve bettet i håen igjen. Men jeg anstrenger meg ikke mer enn nødvendig, uten sitter fortsatt når jeg kaster.

Etter en drøy halvtime gir Sven opp, og etterhvert har også de to på andre siden gjordt natta. Dermed er jeg alene igjen. På stanga har jeg en 7 grams svart Spesial med gule prikker, og 12 cm ovenfor, et blyhagl for å få ytterligere tyngde. Jeg har kun fisket ut i strømmen hittil, men tenker jeg skal prøve bakevjen inn mot fossen med noen kast, før også jeg gir meg med fisket for dagen.
Fortsatt sittende med bena i kryss på stenen kaster jeg først ett kast, og deretter ett til, enda litt nærmere fossen. Bakstrømmene er så pass sterke at jeg knappt trenger å sveive, uten lar stort sett bare sluken flyte i vannet. Det er tungt motstand bare av strømmen, men plusselig er det minsann enda tyngre, og jeg skjønner på slagene i stanga at det er fisk på kroken.
Pga den sterke strømmen som fisken står i, har jeg vansklig for å bedømme hvor stor den er, men regner med at det må kunne handle om over halvkilot. En eneste gang er fisken opp i vannflaten og slår litt, men det eneste jeg ser er vannspruten.

Det er tungt, meget tungt, selv etter at jeg fått fisken ut av den sterkeste bakstrømmen. På 10-12 meters hold ser jeg plusselig en ryggfinne ovenfor vannskorpa, og blir først da klar over at fisken må være betydlig større enn halvkilot. Jeg tipper på minst ett kilo, men vet fortsatt ikke hva det er for en fisk.
Den har parkert i bakevjen, og når jeg prøver å presse den, er det rett og slett bare stopp, som om det var bunn jeg satt fast i. Tunge og iltre slag i stanga forteller meg imidlertid at fisken i aller høyeste grad fortsatt sitter på kroken. Jeg holder stangtuppen høyt for å kunne gi fisken godt armslag når han med jevne mellomrom ilskner til og begynner å pumpe. Jeg kjenner imidlertid at det ikke er nok, og med redsel for at han enten skal slite lina, eller med vold dra kroken ut av kjeften, slipper jeg heller opp bremsen en aning og lar han få ytterligere noen meter.

Etterhvert har jeg klart å få presset den litt inn og tatt igjen noen meter av de ca 20 som vært ute, når skapningen i andre enden plusselig bestemmer seg for å gå i en annen rettning. Heldigvis blir det inn i den lille vika, og ikke ut mot strømfåran. Ved at jeg hopper etter på de stener som finnes å hoppe på, eller rett og slett ved at jeg kliver ned i det ca 20 cm dype vannet klarer jeg å sveive inn ytterligere et antall meter lina, og nå har jeg han på ikke mer enn 6-8 meters avstand. Fortsatt ser jeg ikke annet enn en mørk skygge i vannskorpa nå og da, og kan ikke være sikker på at det er en ørret, selv om det er det jeg både misstenker, og håper på.
Han er utrolig stark, og jeg klarer ikke å rikke stort på han når jeg legger så mye press som jeg syns er forsvarlig med tanke på lintykkelse 0,25, og at jeg ikke vet hvor godt kroken sitter. Etter ca 15 minutter begynner han imidlertid å spakne, og jeg får han inn til stenen jeg står på for første gang. For første gang ser jeg også fisken i hele sin lengde der han svømmer rundt foran meg, på ca 30-40 cm dypt vann. Det jeg kjenner og føler når jeg ser det er en kjempe av en brunørret går ikke å forklare med ord, det må bare oppleves, men jeg kan villig tilstå jeg ble skjelven. Bena og armene bare skalv på meg. Også fisken ser nok meg, for plusselig bestemmer han seg for at han ikke vil være kvar der lenger. Med sveivende sporde går han rett ut, som et damplokomotiv, og drar ut sån ca 10 meter lina før han stopper opp.
På nytt er han farlig nær strømfåra, og med vetskapen at han sikkert er trøtt etter utrusningen lar jeg han ikke få ro til å hente seg, uten jeg legger heller ekstra mye press på han for å fortest mulig få han inn igjen. Taktiken lykkes, og snart har jeg han atter ved den flate stenen jeg står på. Nå bestemmer jeg meg for å ta han, og huker meg ned for å gripe fatt om stjærtfinnen med venstrehånda mens jeg holder stanga i høyrehånden. Men jeg er for treg, og får bare så vidt kjenning med fingertoppene i fisken før han snur med et plask i det grunne vannet og akselererer ut mot tryggere dybder. Atter en gang drar han ut ca 10 meter før han stopper opp, og atter en gang går jeg etter den sammen taktikken som sist - han skal ikke få ro til å hvile opp seg. Etter en seg dragkamp har jeg han inne ved stenen for tredje gang, og jeg merker på fisken at nå er han i det nærmeste slutt. Medgjørlig som aldrig tidligere får jeg han inn på siden om stenen, der han utpumpet står og sveiver lojt med bakkroppen.

Nå skal han tas - tenker jeg - og går ned i knestående, og i samme rørelse som jeg åpner bøylen på snella og legger stanga på stenen, greppar jeg han med begge hender, og før varken han eller jeg vet ordet av, så har jeg hivet han tre fire meter opp på land, bak en liggende sølvgrå tørrfura. Stanga blir dradd med, og havner i vannet, uten at akkurat det er noe som der og da betraktes som et prioritert problem. Isteden er jeg som en iller etter fisken bak stokken og slår kloa i han. Det enste jeg tenker på er å fortest mulig få han stille. Jeg ser meg rundt etter noe å slå med, men når jeg ikke finner noe grepper jeg han heller med begge hender og slår han hardt i stokken to ganger. Han blir stille, men bare for noen sekunder. Snart spreller han og slår like iherdig som tidligere, så han får ytterligere fire slag i stokken, hvilket får han stille i bortimot et minutt før han tar til å dunke med sporden i bakken igjen. En tredje gang står jeg der og klasker bakhue hans det jeg orker i den gamle furustokken, og etter denne gangen gir han endelig opp kampen - og livet.

Jeg har vunnit, og sitter på stokken og ser den fantastiske skapningen som ligger i gresset ved mine føtter.
At det virkelig er sant tenker jeg - hva som akkurat skjedd. Jeg har tatt mitt livs ørret, noe som man ellers bare leser om i "Villmarksliv" og "Alt om fiske". Nå ble det min tur - helt utrolig, helt ufattbart - hvilken lykke, hvilket rus!
Jeg oppholder meg ved plassen i ytterligere en halvtime før jeg traver hjemover, med ørreten dinglendes i en einerkvist. For det første er jeg nokså medtatt og trenger å roe meg ned, men så må jo også fisken foreviges i masse forskjellige poseturer på fangstplassen.
Heldigvis har jeg en skvett seksti igjen på lerka, som jeg vender opp og ned og skyller ned hendelsen med. Så må man jo ha en røyk naturligvis, og jeg trenger noen minutter med bare ro, for å la det hele synke inn litt, samtidig som jeg ømsom ser på fisken og ømsom ser ikring meg - på fossen, på den rødmende himmelen, på strenderna, stenerne og trerne rundt Grisslehåen. Jeg bare sitter der, kjenner på stemingen, og tar til meg og prøver å memorere hvordan det var den natten når "storkaren" i Grisslehåen fikk bite i gresset. Dette er så stort, at det skal vare lengst mulig, og nå, når jeg sitter her ved pc'n og skriver ned dette, kjenns det som jeg klart å bevare hele hendelsen nokså intakt innom meg; jeg kan fortsatt føle kraften fra ørreten i høyrearma, jeg hører fortsatt bruset fra Røa, og jeg ser fortsatt den mørke siluettranden av furutrer mot den nye dagens lysnende gryningshimmel. Hendelsen fins der, helt levende, og skal så forbli.

Sven sover ikke når jeg kommer tilbake, men er i ferd med å gjøre opp ild. Hadde han gjordt det hadde jeg vekket han - uten tvil.
Jeg kommer inn i lerien, men sier ingenting, uten konsentrerer meg om ansiktet hans når jeg kommer nærmere, bare for å få se hvordan minen hans blir. Jeg holder fisken hengendes i einerklykan, og han bare står der og ser. I noen sekunder er det ingen av som sier et ord. Hva skal man egentlig si? Ørretten taler jo allikevel for seg selv. Uttrykket i ansiktet hans er varken måpende, overrasket eller noe annet, men han bare blir stående - og se. Det er et litt magisk øyeblikk av stillhet som er vansklig å forklare, før vi bryter tystnaden.
Etterpå blir det naturligvis fotoseanse igjen, både med Svens kamera og mitt eget. Det tar sikkert en par timer før vi sitter der ved leirilden med hver sitt foliepaket med et realt stykke av øretten til oss begge. Det feries naturligvis, og går hardt ut over morgendagens ranson. Men hva gjør vel det. Hvis ikke dette vore værdt å feires, hva er det da som er verdt å feires?
Klokken er morgen før vi entrer soveposene, og jeg skal love jeg sovnet godt, med de dejligste og herligste tanker og drømmer når jeg gjenopplevde hva jeg akkurat vært med om i løpet av natten.
Drømfisken har blitt virkelighet, men i drømmene svømmer den fortsatt foran mine føtter ved stenen i Grisslehåen, og slik vil det nok fortsette, i uoverskuelig framtid, formodentlig helt til jeg kommer i kontakt med en enda større - hvilket man ikke kan være for sikker på vil skje - noensinne.

Takk Grisslehåen, for opplevelsen.

(Til oppsynsmannen; nå vet du hvor den imponerende sporden
som hengte i en ståltrå på husveggen kom fra;-)).

Ytterligere en par bilder syns jeg han er verd - drømfisken min.