Det fineste jeg vet, er jungfruelig urørt villmark.
Tenk, ... etter en lang dags vandring, å komme til en øde strand ved et bortgjemt lite skogvann, uten iøyenfallende tegn på at noen vært der før deg. De sølvgrå vindfallne furugaddene som gikk overende for ti, tjue eller førti år siden, ligger med det sprikende greinverket i fortsatt behold, og fra de fortsatt stående, levende trerne, har ennå ingen annen enn høststormen brutt en eneste kvist.
Kanskje du finner restene etter et ildsted, og du konstaterer at noen fyrt opp et kaffebål her en gang, men du lurer på når, ... da det vokser mose i midten av grua.
Slike steder finnes det fortsatt i Femundsmarka. Men man finner dem ikke langs de store gjennomfartsårene; Røa, Grøtåa og turiststiene. Man er nødt å bevege seg litt utenom allfarvei, og man er nødt å bruke energi, på vandring i stiløs terreng.
Drømmen min - og som jeg ofte vender tilbake til i tankene, kanskje helst når livet går litt i motbakke, og kjennes tungt, som det har en tendens å gjøre i perioder - fins der som den alltid gjordt i uminnelige tider. Drømmen er tilgjengelig for alle og en hver, men samtidig bare for deg, som gjør deg besværet, og søker deg inn i den innerste, uanseligste og mest bortgjemte avkroken av grenseområdet Femundsmarka og Rogenområdet. Der blir drømmen til virkelighet.

Drøm og Virkelighet

Det knøsktørre vite teppet av reinlav får den vidstrakte moreneryggen til å lyse opp, som var det senvinternattens tynne skarsnøskorpe i blekt måneskinn. Etter å ha kommet meg over den siste kraftsugende blautmyra, kraser det nå under grove skor der jeg trass i tung ryggbør tar ut stegene ned gjennom den glisne furulia. Nedenfor den slake skråninga, mellom rødbrune furustammer, kommer litt etterhvert svart vann til syne. Og over vannet, på den andre siden; en ulendt og grovsteinete grå strandbredd, med kampblokk og kranglefurer, som reiser seg bratt opp mot en lett disete, men fortsatt lys kveldshimmel. I steinura som kanter vannet; urgamle magnesiumsgrå furugadder, likt fugleskremsler der de står og peker med sine forvridde og sprikende tørrgreiner, som de gjordt i en mannsalder og mer der til. Noen av de yngre, fortsatt med spredte flak av bark hengendes løst oppetter den værbitte nakne gråstammen. Noen av de eldste, som evige skulpturer i tinn, der de står og strekker sine døde og forvridde lemmer mot kosmos, spredt forgyldt med sennepsgule dotter av den sjeldne ulvelaven. Sprøde lysegrønne skudd skyter opp under rotvelten til en siden lenge fallen furukjempe, som nå, og for uoverskuelig tid får se ann tiden som "læger" der den ligger og sperrer veien i en steinur. Rekruteringen går langsomt, men jevnt og trutt her hvor den naturlige livssyklusen får råde, og nye generasjoner så saktelig avløser de gamle.

Jeg stopper opp et stykke opp i den lyse og glisne furulia. Blir ståendes å svaie litt, med overvekta av den tunge sekken som sitter som limt oppetter min svettevåte skjortrygg. Jeg støtter meg og gjenvinner balansen med hjelp av meitestangen som fungerer ypperlig som vandringsstav - ved siden av sitt egentlige formål.
Salt svette svir mine øyner, jeg gnir dem med håndbaken og tar etter litt blinkende, omgivelsene i øyesyn. Foran meg, gjennom de rette furustammene, en beskåret del av et kveldningsstille mørkt vann, som sender meg et speilbilde av en lettskyet sommerlys kveldshimmel, og fra den motsatte siden av den lille sjøen, en bratt storsteinete ra hvor de store grå rullsteinene ligger helt ut i vannet, som klinkekuler utslengdt ur en jøtuls kjempehånd. I vest, mot innløpet og lavere i terrenget; mørk skog, tettere skog, med skarpe konturer mot en flammende himmel med kumulusskyer i farver fra blodrødt og rosa til skir purpur. Solens siste stråler blinker mellom trernes svarte kroner, og foran den mørke palisaden av senvokst gammelskog, en lysegrønn bard av årsfersk starr og siv, som overgår i en mørkere nyans der nøkkrosblad tar vid, med spredte glimt fra vite blomst flytende i det svarte vannet.
Mot den andre kanten av sjøen; lysere, med luftige lavkledte furumoer, og de siste restene av den fallende solen som gir de fyrstikkrette furustammene et skimmer av kobberrødt, der de står som pilarer opp ur den golde åskammens tørre morenegrus.
Jeg blir ståendes, trekker pusten og blinker rundt meg, og tar til meg inntrykkene av dette stykke natur, som med sin grovhoggenhet, men også skire atmosfære av tidsløs opprinnelighet, stillhet, andakt og ro, omgående tvinger meg selv at gå ned i varv, og gjør at jeg faller i en form for mental samklang med miljøet. Skogen, vannet, ja selv den store isens levninger med rullstein og kampblokk ser ut til å ha gått til hvile etter en solvarm og livgivende dag. En dag hvor jeg lagdt ytterligere et antall svettedrypende kilometer bak meg, over skiftende, lettvandrete åsrygger som denne, men også gjennom krevende blokkmark, og over endesløs myrmark hvor den kvevende solsteiken og damp fra de stillestående vannsamlingene fikk min anstrengte kropp å gå febervarm. Den sammensatte lukten av skog, gir impulser til luktsinnet der jeg står åndpusten med vidgede nesevinger og trekker inn molekyler fra årsferske skudd og furunåler, nyutsprungen bjørk og starr, lett krydret med en forsiktig, men karakteristisk eim av humus og biologisk forråtnelse fra torv- og gressmyrer. Jeg får en kort og behagende fornemmelse av erindring. Kanskje er det fra min barndom, da jeg dagligdags løpte mellom hjemmet og min mors hjemgård som lå noe sånt som femhundre meter unna, med hva jeg da oppfattet som stor, spennende, og noen ganger kveldstid, også skremmende skog imellom. Eller ligger den vellystbetonte gjenkjennelsen i genene? Erindringen føltes i sin korte intensive varaktighet som noe meget velkjent, nesten som en "de javu", eller noe som sa omtrent - tilbake igjen - eller - hjemme - uten at det går å beskrive nærmere.
Jeg tørker svetten som pipler fra panna ned i mitt brennhete ansikt, med en allerede våt skjorterm, og fortsetter så mitt nærmende det ukjente vannet, og dets strender, hvor jeg håper på å finne en tiltalende plass for mitt kommende nattleir. Nå beveger jeg meg varsommere, og bevisst med lettere og tystere steg. Som om jeg føler jeg må tilpasse meg de øvrige elementenes tilsynelatende tilstand av innsovnende og begynnende dvale. Oppmerksomheten, og sinnenes følsomhet blir med ett skjerpet, alt ettersom jeg beveger meg dypere inn i den lille sjøens umiddelbare sfær. Jeg er ukjent her, føler meg litt som en innkrekter i hva som må kunne betraktes som andres hjem. Hva av levende vesen som har sjøen og det nærmeste terrenget omkring som sitt revir vet jeg ennå ikke, men de har i hvert fall vært her før meg, enten de svømmer, kryper, klatrer, går eller flyr. Jeg skråner ned gjennom lia mot utosenden, hvor jeg på avstand ser en fin liten odde stikke seg attraherende ut som potensielt god leirplass. Bortsett fra forsiktig kveldssang fra en og annen fugl, råder den fullkomne roen. Stillheten er bortimot total, nesten bedøvende. Enda det er stemingsfullt og andaktsfullt, så blir det også nesten litt skremmende å nærme seg det ukjente vannet i den begynnende kveldsskumringen. Men jeg er takknemlig over at dagens slitsomme etappe endelig er over, og faller litt etterhvert inn i mine egne tanker, om hva sjøen og natten kan ha å by meg. For mitt indre ser jeg meg selv ved en rødflammende og sprakende leirild, etter vellykked fisketur, med en ørret surrende på en pinne i varmen og svartkjelen full av herligt dampende kaffe, og ...
Endelig framme ved strandbredden vrænger jeg av meg sekken mot en gammel furukjempe og tar noen vinglete, nest inntil svevende steg i rettning vannet og setter meg i strandhellinga. Endelig ble jeg kvitt den jæveln, som sittet der bak hele dagen, og skavt mine høfter, stivnet min rygg og ømmet mine skuldrer. Endelig, atter en gang kveld, etter nå mange dagers vandring her i Femundmarkas sammensurium og virrvarr av blokkmark, morener myrer og vann. Et mere fascinerende landskap å vandre i skal en søke lenge etter, men det tar på, det skal være visst og sant. "Kvil deg fot, no har du vunne fram".
Jeg bare sitter der, og føler jeg gjordt meg fortjent av det, samtidig med at jeg prøver å bilde meg en oppfattning av det blikken min fanger inn, og som skal bli “mitt” det nærmeste døgnet.
Når jeg nå satt meg til hvile, og pulsen begynt å normalisere seg, er det akkurat som om kroppen på en måte begynner å koke på ettervarmen. Svetten bryter fram og fullkomlig striler ned, fra topp til tå. Mine fodrete “Fjællræven Hunter” -bokser blir som stekeovner over mine sprengte lårmuskler, og føttene brenner i sine tette goretex-støvler. Flanell-skjorten ligger som et vått semskskinn over ryggen og jeg knepper opp, uten at det hjelper noe særlig.
Varmen og svettinga bare tiltar og jeg føler jeg nærmer meg kokepunktet. Jeg har fått nok, herder ikke mer, må få avkjøling. Skjorte, skor, strømper, bokser og truser far av i en fart, og før jeg vet ordet av det befinner jeg meg på svøm utenfor den steinete strandbredden. Å fytte katten, det var det jævligste ...Det sjokkartede møtet med det isende kalde vannet får meg å gispe og hive etter pusten. Jeg bråsnur og befinner meg fortere på land igjen enn hva det tok å komme ut. Hutrende og skjelvende med kvasse kongler og småsteiner skjerende under allerede, fra dagens marsj forpinte fotsåler, stapler jeg opp på odden og stiller meg opp i blanke messingen for å lufttørke og gjenvinne pust og psykisk balanse etter det kortvarige, men nest inntil traumatiske møtet med vannet.

- Det knitrer, spraker og spretter i tyrivedsilden. Flammene fra den harpiks- og trepentin-gjennomtrukne furuveden varmer og holder samtidig de kompakteste mygghopene på avstand. Etter å ha hentet meg fra badinga, fått på meg, ikke rene, men tørre klær, sitter jeg nå og har det stort sett bra ved leirilden. Svartkjelen henger over varmen og er i det nærmeste ferdigtrukken. Fiskedoningene er framme, og under observasjon og aptering innfør det stundende nattfisket. Går det nå bare ihvert fall sån tålelig bra, så skal vel også magen, som med veksende knurring begynt å gjøre seg hørt, også snart få sitt. Men jeg skjærer en par cm fra morrpølsa, for å stille den verste tomhetsfølelsen.
I venstre øyekroken blir jeg plusselig var en bevegelse, lydløst har noe vært oppe og forstyrret den ellers så speilblanke vannskorpen. Små bølger brer seg nå i ring, men mister fort høyde og snart ligger vannspeilet atter like blank. Fornøydt kan jeg konstatere at det er liv i sjøen, og kan derved også se ann kvelden med et visst mål optimisme. Og faktisk, der var det en til som var oppe, og der på andre siden vannet beveger det seg litt her og var oppetter den ulendte strandbredden. Kan hende det ikke var den første, som vaket og samtidig vekket meg, som virkelig var den første?
Men da jeg ikke hatt oppmerksomheten rettet mot vannet, så har jeg heller ikke merket meg noe før nå.
Med koppen breddfull med svart kaffe og en siste rullings setter jeg meg på en gråstein lengst ute på odden og skuer ut over det skumringsmørke blanke vannet og dets oppvåknende aktiviteter. Og det er med en forhåpning om at jeg selv, om ikke lange stunden vil komme til å tre inn i en ikke helt ubetydlig rolle, i et spill som for mine kombattanters del vil gjelde liv eller død, og for min egen del, rekreasjon, spenning, og som finale, seierherrens naturlovsgyldige rett til å spise den slagne. Igjen er han der i øyekroken, på samme plassen, hvis det nå er den samme. Jeg rekker å se en forhøyning av vann som tegner en plog i vannspeilet. Av bulinga og plogens dimensjon å dømme, bør den ansvarige være av en ikke helt uanselig kaliber. Umiskjennelig føler jeg jaktinstinkten og fiskefebern begynne å summe i meg, som en smånervøs uroskjensle som brer seg med en slags sitrende matthetsfølelse gjennom kroppen. Jeg klarer ikke å sitte i ro lenger, og da jeg heller ikke ser noen særlig grunn til å drøye tingene lenger, bestemmer jeg meg fort for at jeg sett nok. Her er det bare å hive seg inn i den lystige leken, før den er over.

De svermende døgnfluene har begynt å samles til nattens dans, og stiger og faller nå i tettnende hoper. Under den korte hyrdestunden taper hunn og han høyde og faller sammen ned mot det svarte vannet, og ender ofte opp i gapet til en ørret som på sitt kveldspass er ute for å oppfylle et helt annet instinktivt og livsoppholdende behov. De får betale et høyt pris for sin elskovsstund.
Vakinga og nattsvermerne tilsier bruk av tørrflue, men da jeg (på dette tidspunktet), ikke er fluefisker, må dessverre akkurat dette, stoppe ved iaktagelsen og tanken. Jeg får heller legge tro, tillit og håp i de andre tradisjonelle variantene; spinner og sluk, markfiske eller flue med dupp. Jeg begynner, for min del, nok så sedvanlig med å velge ut en spinner som jeg av en eller annen grunn får tiltro til. Førstevalget faller på en 4 grams messing-Droppen med røde prikker mot blå skjold. Jeg pleier å være nokså konservativ når det gjelder hvordan fiskeutstyr skal se ut, og har alltid vært skeptisk til nye farver og former, så og til de nye variantene av min favorittspinner “Droppen”. Men akkurat denne har vist hva den duger til, og fisket rent utrulig bra ved mitt seneste besøk i Trysil-skogene. Og rent kuriost, kan nevnes at året før, ville ikke Trysil-ørreten ha annet enn messing-Droppen med lile prikker mot sort skjold. Ved begge disse tilfellene fisket jeg sammen med andre, som ikke hadde disse utgavene i sitt sortiment. Det gikk betydlig dårligere for mine kamrater enn for meg, og jeg vil minnes sluttsiffrene stoppet ved hhv. 9-2 og 9-1 i min favør. Hva dette betyr, bortsett fra ørretens faktiske valg, kan jeg ikke annet enn å spekulere i.
“Øyekroks-fisken” gir liv fra seg igjen når den med et kort og konsist “blupp”-lyd i en snabb vendning er oppe i vannskorpen og smeller igjen kjeften om en uheldig døgnflue. Det var en presisjonsattakk, rakt på mål og rask retrett, uten unødvendige og bråkete krumbukter.
Jeg nærmer meg forsiktig dens tilholdssted og tar stilling på en stor kampstein i strandkanten. Bortsett fra noe mindre vierkratt bak meg, så har jeg her en ypperlig plass for å svinge min, for turen nyinnkjøpte lette 7-fots teleskopstang. Jeg tar sikte sån omtrent hvor jeg mener fisken vaket, det er ikke langt, på sin høyd 10-15 m. Gjennom det mørke vannet ser jeg en større stein som en spøkelsesaktig grågrøn pukkel noen få dm under vannskorpen der hvor min spinner med et litet “plopp” faller ned. Forventensfullt, og med stor konsentrasjon og innlevelse, hvor jeg nesten tenker på hvordan jeg puster, sveiver jeg inn spinneren, som litt etter hvert bare så vitt kommer til syne i det svarte vannet.

Jeg kaster på nytt, nå litt lenger, for ikke å skremme den fisk som jeg er overtyget har sitt tilhold i steinens umiddelbare nærhet. Formodentlig har han standplass rett bak storsteinen, hvor han har et tryggt og bra gjemmested, vel egnet for lurpassing og bakholdsattakker mot både fluer i vannskorpa og småfisk som uvitende kommer for nær den lurende fisken. Jeg vet ikke, men forestiller meg at det er en ørret av noenlunde respektinngivende størrelse. Jeg sveiver inn spinnern for andre gang, med styring på siden av steinen, ikke for dypt, da jeg har en følelse av at fisken som står der har oppmerksomheten rettet opp mot vannflaten, på jakt etter uheldige nattsvermere.

Etter å ha stått på helspenn, rede for tilslag i det spinneren gikk forbi steinen, trekker jeg nå hørbart pusten da jeg skuffet, atter må innse at min Droppen helt tydlig ikke klarer å friste denne karen. Nye innsveivinger følger på nye kast, men uten annet resultat enn at jeg nå sannsynligvis skremt fisken til stillhet. Å skifte til annen spinner vil nok ikke hjelpe her. Mark eller muligens flue med dupp tenker jeg ville være en mulighet, men først må nå plassen få vile en stund, slik at ørreten gis mulighet til atter å falle i ro, for igjen å bli til den selvsikkre jegeren som nådeløst og uten minste tvil kaster seg over de bytter som kommer i dens nærhet.



I pausene, når man ikke fisker, får man tilfelle å nyte omgivningen, det sted man kommet til. Man setter seg gjerne med ryggen mot en gammel storfura, tar det helt med ro, ruller en røyk, og deretter bare nyter, hva man ser rundt seg. Kanskje er det en fin solnedgang, og hvis det ikke er det, så ville det være rart, om man ikke fant noe annet spennende å se, når man først befinner seg på en slik unnagjemt og naturskjønn plass, hvor regelen er at det er stille, ikke skjer noe - annet enn at myggen summer, fuglene kvittrer og fisken vaker i blankstilla. Man blir ydmjuk, og føler seg kanskje litt liten, litt alene der man sitter, mange kilometer fra sivilisasjonen, med bare skogen, fjellene og det opprinnelige, det "helt ville" rundt seg. Man kan bli redd, engstelig, ... men for hva da? Ja, mannevonde bjønner har man jo hørt om - i eventyr, men ellers, ...? Nei, det er ikke mye å være redd for, der ute i Guds fria ... Av de "villdyr", som bevisligen fins der ute, i vår scandinaviske natur, er du selv, det absolutt farligste av dem alle. Selv bjørnen - så stor og kraftfull - skyr deg som pesten, og viker unna hvis han får teften av deg, ... og det får han, en kilometer før du selv er der hvor han var. Men, det ligger der latent og nedarvet, skrekken for at den stinkende bjønnekjeften skal komme deg opp i tryne, og gnage deg med sine harde hjørnetenner, helt inn til det ømfintlige kraniet, og deretter - når du ikke lenger er med - la deg ligge igjen som en matreserve, under oppkrafset mose, i en par uker, for deretter, når han kommer igjen, bannemannen din, og definitivt tygger de siste formultnende restene fra dine bein.

Kanskje var dette, hva det egentlig var, en ren halusinasjon, en fantasiopplevelse, noe jeg framkallet i mitt underbeviste, som et resultat av det som framstår som "skrekken" framfor alle skrekker - å møte bjønnen!
Jeg har snart kommet til enden av den lille sjøen, etter å ha fisket meg rundt alle odder og inn i alle viker. Fisken har ikke vært så overdrevent på hogget, men jeg har opplevdt fisk jeg aldrig glemmer. Vel, den mest minnesverdige var en gjedde, på omtrent to kilo. Ingen "edel" fisk, men en som uansett kan gi deg minnesrike og fine fiskeopplevelser. Han plasket "som fan" inne i en vik, og jeg tenkte, at her har vi storørret, siden jeg ikke visste det fantes gjedde så høyt til fjells. Det var ikke noe annet å gjøre enn å presentere han for sluken min, som jeg slengte fra den andre sida av den trange vika. "Pang" - på røbetan, han høgg umiddelbart, og jeg følte et storartet rus innom meg, da jeg tenkte på de store ørreter og røyer som jeg blitt fortalt, fantes her. Ganske snart blir jeg imidlertid klar over hva jeg har på kroken - en gjedde. Vel, de er da fisk i hvert fall - etter "tusen fiskløse kast", og han bød opp til en kamp som ikke sto ørreten langt etter. Vika er trang og dyp, og med det krystallklare fjellvattnet, ser jeg alt som skjer der nede. Gjedda går til bunns, og der står hu, og vil ikke rikke på seg.
Jeg tenker dette må bli et særdeles godt tillfelle til å få noen gode fiskebilder, så jeg tar chansen på å hente kamera fra sekken oppe i skråninga. Med en hånd om stanga - og gjeddan som står og stanger mot bunn - klarer jeg å få gjordt kamera ferdig for et sædeles fin actionbilde med den andre. Dessverre, sliter gjedda seg, akkurat når jeg skal knipse, og jeg får gå "tomhendt" derifra. Vel, ikke helt da, ...
Dybden i den trange vika, er ca 2,5 meter, og jeg ser alt som forseggår der nede, og der, ikke mer enn 1,5 meter ut fra strand står hu - gjedda og trykker nede ved bunn.
Hu er imidlertid ikke så lettførta, og selv om jeg får lov til å kile'na over snuten med sluken, så er hu aldrig interessert i å bite noen fler gang. Til slutt går både gjedda og jeg lei, og vi skilles som venner - hu til sitt og jeg til mitt.

Vel, jeg fikk en 10 - 15 minutter sammen med gjedda, hvor tiden sto stille, og hvor jeg ikke registrerte noe som helst rundt meg.
Etter at vi gått lei av hverandre, fortsetter jeg vandringa, rundt det innerste av den lille sjøen. Det er en time over midnatt, og selv om det er lyst nok i de glissne furuliane - det er jo St.Hans-tider - så viser det seg å være betydlig mørkere inne i bjørk-krattskogen ved det øvre innløpet.

Var det akkurat nå, at "bjørnfrossan slog till", eller så jeg han faktisk?

Det er bjørkkratt, store meterhøye tuer, kampstein og gamle rotne trær som falt over ende. Innfallsoset fra åa er helt forskjellig fra den lyse, og innbydende furuskogen som ellers råder rundt den den lille idyliske fjellsjøen.
Jeg går inn i bjørkkrattet - for å komme meg igjennom, og ut i det atter igjen lyse på den andre siden. Den tette løvdjungelen omfavner meg umiddelbart, det blir mørkt, og jeg håper på å fortest mulig finne et egnet vadested over den lille åa.
Jeg blir imidlertid nødt å gå et lite stykke oppover, men finner da også snart noen passe steiner i åa, som egner seg til å hoppe over på.
Umiddelbart, etter at jeg kommet over åa, ser jeg oppover - det er krattskog, kampstein og store tuer - og der! bak en gammel liggendes tørrgadd, stikker han opp hode sitt - bjørnen!
Å fytte katta! Er det sant? Hva skal man gjøre?
Vi vet vel alle hvordan konturen av en bjørn ser ut; det runde hodet med de små runde ørene. Akkurat dette var det jeg såg, bak en stor meterhøy tue. Jeg stirret blindt og skrekkslaget på det jeg der og da oppfattet som ikke noe annet enn en bjørn. Så tenkte jeg, hva har jeg lest? hva sies det man skal gjøre når man møter bjørn? Vel, i hvert fall ikke springe - som vil kunne utløse bjørnens jaktinstinkt, og med sine ca. 50 km/timen tar han igjen deg på noen få sekunder.
Med dette som det eneste i hodet, "ikke løp", rygget jeg deretter ti, femten meter, før jeg bare snudde på klakken og gikk rett gjennom bjørkkrattet - uten å se meg om - rett ut på bløtmyra, som var hva som skilte den utrygge krattskogen ved åa der jeg nå var, og den ellers, så lyse og åpne furuskogen som forøvrig omkranset det lille fjellvannet.
På andre sida myra, så jeg meg om, og når jeg ikke så noe som forfulgte meg, gikk jeg deretter alt fortere opp lia, og etterhvert, så småløp jeg.
Jeg var igjen i lys og åpen furuli, og følte meg alt sikkrere for hvert steg jeg tok. Men etter 500 meter, var jeg ikke så sikker allikevel, og klatret dermed opp på en storsten, omtrent to tre meter høy, hvor jeg satte meg til rette og rullet en røyk, mens jeg hele tiden spanet bakover - kommer han!?
Nei, han kom aldrig etter meg.
Skauen ar like stille som før jeg paserte åa, ikke en lyd, ikke noe som rører seg - her er jeg alene.

- Jeg går ytterligere en kilometer, høyt i terrenget, med utsyn over vannet, og kommer etterhvert fram til enda et tjønn.
Det er blikk stille. Både skogen, fjellet, vannet og tjønna, er som fryst i stillhet, ikke en lyd , ikke et vak, ikke noe, ...
Bjørnfrossan har gitt seg, og jeg tar en halvtimma ved den lille tjønna; spiser litt morrpølsa, en bit sjokolade og tar en eller en par velfortjent fra plunta. Livet er godt!


- Det andre lille tjønna jeg kommer til, ser litt mer livfult ut, og inngir forhåpninger. Jeg smyger meg fram til vannkanten, og tar forsiktig oppstilling, der jeg tar jaktmarken i øyesyn.
Å fyttekatta så fint det er. I øst har morgensolen allerede begynt å farve himmelen rød, og furugadder og kraggfuruer står med takkete profil til den lysnende morgenhimmelen. Luften er høy, frisk og klar - ikke noe morgen tåke - og det er ikke annet enn å bare kaste ut spinnern, og prøve seg.
På første kast; en aborre. På andre kast; en aborre. På tredje kast; en aborre. På fjerde kast; en aborre. På femte kast; en aborre.
Ja vel, fisken biter. Men aborre var ikke akkurat det jeg ønsket meg. Hadde heller sett for meg en prikkete fisk, på ett kilo eller mer, ...
Jeg går faktisk litt lei av fiskelykka, og sier til meg selv; at når du gjordt tre kast uten fisk, da går du videre.
Det tar lang tid, før jeg kastet tre kast uten fisk på kroken, og jeg må bare konstatere at aborrfisket i denne lille tjønna, var et av de beste jeg noensinne vært med om. De fleste settes tilbake. Men en fire fem stykker får bli med til frukost.
Pang!!! Der satt han! Nei, det hørtes vel ikke slik ut akkurat, (pang), men det kjentes, når det plusselig var veldig bastant tungt på kroken. Jeg får hjerta i halsgropen, og får forhåpninger om grov ørret, eller røye. De fins her begge to, og så lenge jeg tror det kan være edel fisk tar jeg det med ro, og lar han gå av seg litt. Så ser jeg han snart i vannskorpa, og drar han inn i en fart når jeg blitt klar over at det "bare" er enda en gjedde på besøk.

Natten går fort over fra grålysning til morgenrødme, og snart nærmest daglys. Trøttheten har tatt meg, og jeg lengter til teltet, og soveposen. Jeg har gitt blaffen i alle aborrene, og gjeddene i den lille tjønna, og kaster nå isteden noen siste ganger i det store vannet jeg rundet. Vannflata ligger helt blank - svart som olje - og morgenstunden er så stille som den kan bli. Det er besynnerlig lite fugler i farta, og miljøet kjennes nærmest helt øde, forlatt, og litt spøklikt. Ikke vaker det heller, og jeg kaster mest på plikt - uten noen større innlevelse - før jeg snart skal krype ned i den varme goe soveposen min.
Er det siste kastet mitt? Vel, det ble det i hvert fall.
Stanga står som en spent bue, og slagene forplanter seg opp i armene mine når fisken i andre enda prøver å stange seg vei i motsatt retning. Hva har jeg på? Er det gjedde igjen? Jeg tar han inn nokså kontant, men tar det litt mere med ro når jeg ser den etterlengtede prikkete kroppen i et sprang halvmetern over vannet.
Endelig! - edel fisk! - og grov! - en ørret!

Jeg har egentlig vært på overtid siste par timene. Skulle ha sovet for lengst. Er trøtt som en sik!?
Drar igjen glidelåsen på soveposen, og trekker det hele høgt over hodet. Jeg sovner snart, men gjenopplever fangsten av den siste fisken - flere ganger - før snorkinga tar overhånd. I drømmen tar jeg han flere ganger, jeg sover godt, og lenge, og når jeg våkner langt ut på neste dag, så tenker jeg tilbake på natten, ... og tar han, en gang til.