Ytterån, om vintern, ...

Ytterån, ..? Vel, laksen vender alltid tilbake, til sin barndoms elv. Der hvor livet begynte. Kanksje er det også slik med oss folk, bare at vi ikke skjønner det riktig? før vi begynner å komme litt opp i årene - når livet har rundet sin høydepunkt, og så smått begynt på utforbakken. Ytterån var min egen barndoms elv, og som laksen, har også jeg vært på tur i lang tid, langt hjemmenifra, større delen av mitt voksne liv. Men også jeg vender tilbake, akkurat som laksen. Jeg kan egentlig ikke tenke meg ett år uten isfiske om våren, eller sommeren i Jæmtland med alle dess fiskemessige utfordringer, som f.eks kan handle om fluefiske etter harr, haspel med spinner og sluk, og dorging med både metall etter ørret og dun etter harr, abborr-mete, og gjeddefiske med rappala. For ikke å snakke om oterfisket, som mange ganger kan være det effektiveste i jakten på matfisk. For det er matfiske det egentlig handler om der hemma. Fiske som sport, er noe fint folk fra sør bedriver. Her derimot, har fisken aldrig vært noe annet enn mat. Vel, for egen del handler det nå helst bare om rekreasjon, og bedre rekreasjon enn ved fiske, det finnes ikke. Anders

-Her har det imidlertid blitt stopp minsann. Farsan står og renser det som renses kan, men scooter'n, den vil ikke gå lenger. Hit, men ikke lenger, ... (Om kvelden ble vi nødt å vende tilbake med brorsans scooter, og taue hjem farsans, som tydligvis herved gjordt sitt. Og den har aldrig gått en meter etter denne turen). Ellers, angående motorisert ferdsel i utmark, så blir det like lite som motorisert ferdsel i innmark, for min del. Selv om muligheten vært der i alle år, med far og bror som har scooter, så har jeg aldrig vært frista til det, og har derfor heller aldrig en eneste gang i mitt liv kjørt på fisketur med scooter. Jeg tar alltid heller sparken, eller bare føttene. Bråk og eksos, har jeg nok av i hverdagen.

Kaninholmen. Mitt barndoms, kanskje ikke paradis, men i hvert fall det sted hvor jeg alltid kunne ta min tilflukt, sommer som vinter. Oppe i de store furuene som henger ut over isen, der satt jeg i greinverket mange ganger som barn, både om sommeren og om vinteren. Der oppe tok jeg min første snus, og ramlet nesten ned av gammelfurua når det begynte å svinge i hode. Hmmm, ... fine minner minsann! Den her dagen imidlertid, førsegår ca. 30-35 år senere, og vi har det kjempekos med pølsegrilling, kaffekok og alt som hører til - når vi er hjemme til påske i Jæmtland.

Noen fisker fra dagens pimling på isen, som snart ender opp i ABU-røken, ... Det blir som regel sjelden noe stort. Men abborre og harr, og ibland sik, i størrelsen 2-4 hg. er alldeles passe for røyking.

Robin, min yngste sønn, og harr. Ikke noe å skryte av, selv ikke for Robin, som jo dratt opp betydlig større andre ganger. Men han ser uansett ut til å være forholdsvis glad for fangsten sin.

Slik skal det se ut, og ser som oftest også ut etter en time eller to på isen. Noen ganger har jeg tatt fire, fem fisk i løpet av de første tjue minutter, andre ganger må jeg fiske fire, fem timer før jeg får min første fisk. Men når man som jeg sitter ca. seks timer på isen hver dag, så går jeg som regel aldrig hjem uten fisk. Og jo, du ser riktig, det er en knallrød mormyrska som sitter i kjeften til fisken - det er akkurat dette som er det effektiveste etter harren, men med en vit, og en rød maggot som bihang.

Man kunne trott jeg borret rakt ned i vannet her. Men med 5-10 cm overvann, på ellers sikker is, kan det se slik ut. Da gjelder det å ha bra på føttene, og helst en sparkstøtting å kravle seg opp på mens man fisker.

Min mor, er en forholdsvis tuff dame, som nå passert de 70. Når hun fyllte 60 år, kjøpte jeg henne en egen fiskestang, bare for at det viste seg at hun tjuvlånte mine og brorsans grejer til og fra. Hun får vel aldrig noe massvis med fisk, men hun prøver da i hvert fall, i motsetting til min far, ...

Ja, se der, ... der satt han, en fin matharr på ca. halvkilot. Jeg tror forresten det var påsken 2001. Da hadde hun, (morsan), på en fisk som hun ikke fikk opp av hullet. Jeg satt ikke langt unna, men oppfattet ikke problemet før det var før sent. Jeg så hun sto der og dro og dro i lina, men klaget over att den bare sklei i vottene, samtidig som fisken gjorde et så uvanlig stort motstand, og ikke ville opp gjennom hullet. Etter kort tid, hadde hun misshandlet tingene ferdig, og fisken gikk fri. Jeg har alltid lurt på, og kommer alltid å lure på, hva faen var det hun hadde på kroken? (På omtrent samme plassen ble det tatt en harr på nesten 4 kilo ett år etter).

Etter at snøscooter'n streika, er det nå bara skidorna som gæller, t.o.m. for farsan - som forøvrig rundet 75 år sommeren 2004. Vel, det har han bare godt av, ... ja skidorna alltså.

Ja, her er det bare å konstatere, at det blir godt på knekkebrødet til kvelds. Røkt småharr, og en kjellerkald, nærmest rima pils - kan man ønske bedre?

... ser ut som det ble litt godt på knekkebrødet, også denne kvelden ...

Undertegnede; tydlig glad for fin harr, i uklanderlig fint påskevær på Alsensjøn i Jæmtland.

Robin, min yngste sønn, ser inte heller ut til å gråte, etter å ha fått fisk. (Her; vid Ytterån, på brygga hjemme hos farmor og farfar).

Tinka! Verdens fineste hund, syns da i hvert fall vi, som har'na som innkvartert leieboer på fjerde året, selv om jeg mener hun kan gi faen i søppelbøtta om natta, mens vi andre sover.

Morsan og brorsan i kveldssol på Storsjøn. Påske; og det kan ikke bli finere! I bakgrunnen; Oviksfjellen, opptil ca. 1200 moh. Der står vi slalom, hvis det er en dag vi ikke fisker.

Tuff kar med harr på 8 hg. (På Alsensjøn).

Tuff kar med 10-15 småfisk, akkurat passe for ABU-røken. Det blir godt på knekkebrødet til kvelden!

Her er utstyr, og fangst fra en ettermiddag på Alsensjøn i Jæmtland - min barndoms sjø. Mye små fisk, ja, men slik er det som regel vinterstid på Alsensjøn. Man får en og annen over halvkilot, men som oftest handler det om betydlig mindre. På Storsjøn som Ytterån mynner ut i derimot, er det en merkbart bedre snittvekt på fisken, men den er også merkbart vanskligere å komme i kontakt med. I påsketider biter fisken i begge sjøene, men i vinterferien/sportlovet er det stort sett bare Alsensjøn det handler om. Om sommeren derimot, ... men det er en annen historie, ...

Harr over 8 hg. Som oftest er det småfisk, men jeg tar hvert år harr mellom 5 - 8 hg. og har t.o.m. hatt hellet å få en på over kilo't.

Her var Robin 6 år, og tok derfor en harr som også var 6 - ikke år - men hg.

Her, ender vi som oftest opp ut på kvelden, jeg og den fisk som fangets; ved ABU-røken. Og så blir det kveldsmat, bestående av røkt fisk på knekkebrød, duggfrisk pils, og kanskje "den lille". Kan man ha det bedre, en uke i Jæmtland, på familietur? Vel, det duger i hvert fall til meg.

På Storsjøn, farlig nær iskanten, og den rottne isen er ikke mer enn 10 cm. Detter jeg igjennom, er det imidlertid ikke dybden mer enn en meter, så ubehaget inskrenker seg derfor til max en våt rumpe. Her er det sandbotten, ca. 100 m fra land, omtrent 350 m fra mynningen av Ytterån, og det har vist seg at grov harr liker å patruljere akkurat denne strekningen.

Å ta fin matharr ved utløpet av Ytterån, er sikkrere enn banken. Sommer som vinter, her går dem.

Tilbake til Alsensjø-siden av Ytterån, ca. 3-4 hundre meter fra innfallsosset. Her herjer bevern, siden en 8-10 år tilbake. Det var aldrig bever her før i tiden, men nå er han skikkelig etablert, og har gjordt et slikt "hærverk" blandt løvtrædene langs åen at det forundrer meg at ingen har gått ut med geværet for lengst. Det er et fint og koselig dyr, men oj hvilken innverkan han har på omgivningen og miljøet. Selv så håper jeg han får være kvar - han beriker tross alt faunan - men blir allikevel sorgsen ibland når jeg ser at han tatt gamle trær som jeg vært full av beundring av helt fra barndommen av.

Håndtverket til bevern, syns jeg imidlertid mange ganger kan liknes ved kunst. Og uansett, kan man ikke annet enn la seg imponere av det verktøyet dem - tydligvis - har i kjeften.

Far og mor har huset ca 500 meter fra Ytteråns innløp fra Alsensjøn. Her er utrolig fint, og med et flertall holmer som benyttes til friluftsaktiviteter både sommer og vinter. Høytspentledningene derimot, er ikke mye fin, selv om dem akkurat på dette bildet tok seg bedre ut enn vanlig.

Tinka liker seg godt hemma i Ytterån, og det er sannsynligvis en fin ferie for en hund, og få komme til en så naturskjønn og rolig plass som dette.

Siste bildet - foreløpig - fra Ytterån, blir fra vindskyddet ved Storsjøn. Mine gode kamrater, er fra venstre; Janne og Maria, og Inga-Lill og Jan. I forgrunnen ser vi Mathias, med en tømmerstokk han akkurat er i ferd med å ska legge på ilden. Her har vi grillet mange pølser, og fortynnet mange kopper kaffe, og fler skal det bli, ...

Ja, og så blev det vel några fiskar også denne dagen ...

... som likt så mange andre - opp gjennom årene her ved Ytterån - avslutter sitt våte fiskliv i en gloheit ABU-røyk. Hmmm, ... nam nam, ... Dette; det er godt det!

Vel, det var Jæmtland og Ytterån om vinter'n det.
En fin plass, som jeg er så heldig å kunne besøke når jeg vill.

Hilsen,
Anders.