Så gikk alt tilbake. Man sluttet å tro på fornuften. Det estetiske ble privat. Folk ble romantikere og begynnte å drikke italiensk rødvin og ble svimle. Også kaffedrikkingen ble privat, og den fortsatte å ha noe med det borgelig-kristelige å gjøre. I min barndom drakk vi fortsatt ettermiddagskaffe og aftenskaffe, men hos tannlegen var man begynt å servere te og spise ristet franskbrød. Kun i bedehuset, dette siste kaffehus, holdt og holder man fortsatt fast ved det felles kaffebord. Idag innviterer man ikke lenger gjester til kaffe. Håpet kan vi nå bare knytte til caféene, til tross for at de nesten bare serverer kaffe med rare italienske navn.

Troen på fornuften og drikking av kaffe er altså knyttet tett sammen. Jo mindre kaffe, desto mindre fornuft. Kaffen utrydder nemlig fantasi, kreativitet, forelskelse og følelse. Det var kaffen som i sin tid utryddet middelalderen. I middelalderen, som for alltid vil symbolisere det romantiske, hadde man ikke evne til å skille mellom fantasi og virkelighet. Man forestillet seg alle mulige ting. Bare tenk på Don Quixote. Forklaringen på dette er at man alltid var fulle. I middelalderen kunne man nemlig ikke drikke vann, for det var farlig. I stedet drakk man dovent øl og sur vin. Middelaldermennesket gikk rundt i en evig rus. (Nå er vannet, som i middelalderen, igjen blitt forgiftet og kanskje er vi på vei mot en ny middelalder.) Først da kaffehusene kom ble man edru. Fantasien kom endelig under fornuftens kontroll. Man kunne se klart. Vi ble opplyste.

Siden den gang har kaffe og romantikk (urtete og vin) kjempet mot hverandre. Når vi hver morgen våkner fra mørket og drømmen, da drikker alle opplyste mennesker kaffe. Enhver kaffereklame er derfor en reklame for opplysning og fornuft. Et tilbud om en kopp kaffe er derfor ikke det værste vi kan få.

Oversatt fra dansk, fra "Brøndums Encyklopædi", Brøndums og Aschehoug.