|
De andre var selvfølgelig litt spent på hva de hadde i vente, de har jo hørt om Femundsmarka i flere år og sett bilder fra stedet, så med fint vær og Femund 2 ved kai på en blank Femund, samt den rolige trafikken av folk som begynte å sige til båten, følte jeg at vi hadde et godt utgangspunkt til å starte turen. Stephan var vel litt ekstra spent, jeg har jo fortalt ham litt om båten og det gamle styresystemet som den bruker så jeg lokket litt med det at vi kunne gå opp i styrehuset og kikke litt på hvordan det hele fungerte og kanskje han fikk styre båten litt og. Hadde jo snakket med kapteinen på forrige tur jeg var her og nevnt for ham at jeg kanskje kom tilbake senere i sommer med familien. Så jeg visste jo at det ikke kom til å bli noe problem med og slippe til Stephan ved roret, har jo tatt båten noen ganger nå så det er jo litt ok og bli litt kjent med folk i nærmiljøet. Klokken 0910 la vi ut fra Sørvika, målet våres med båtturen var denne gang Haugen. Etter å ha fått en fersk kaffekopp i hånden gikk turen opp i styrehuset for og slå av en prat, ungene sjekket innholdet i kiosken og Laila koste seg på akterdekket i solen. Da vi nærmet oss Røoset og la inntil her stod Laila og jeg ved rekka og kikket litt og jeg fortalte at dette var plassen hvor vi ville komme ned igjen, samt fortalte litt om Røosbua på mine tidligere turer. Da båten hadde lagt inntil og porten åpnet, hvem andre enn Sophie og Wendy er de første i land, snakk om ivrig etter og komme i gang. Det er hva jeg kaller initiativ, ikke bare hadde hun fått ryggsekken på, hun hadde også tenkt på Wendy. Vel vi fikk de ombord igjen og fortsatte mot vårt mål, da vi hadde lagt ut fra Femundshytta, begynte jeg og terge Stephan litt om ikke han hadde tenkt å styre litt, han hadde gått litt små sjenert i bakgrunnen og kikket litt så da anledning bød seg sa jeg at han måtte overta litt for dekksgutten slik at han fikk hvile seg, kapteinen var med med en gang og insisterte på dette. Litt små flau grep han roret og du liksom så hvordan stoltheten bredte seg over ansiktet hans, det ble jo ikke bedre da jeg tok noen bilder og sa at dette er noe og vise kameratene hjemme. På grunn av kjetting systemet var det noe tungt å manøvrere, så en nesten like stolt far måtte hjelpe til ved et par anledninger. Ved ankomst Haugen tok vi oss tid til og pakke litt om på sekkene, slik at de ikke ble baktung og fylte opp det vi hadde av vannflasker. Kl 1045 begynte vi og spasere oppover skogen mot Haugen gård og videre mot Oasen, solen steikte og hadde det ikke vært for myggen, hadde vi gått i kortbukser alle sammen. Sophie som til vanlig er den mest kreative ute, begynte etter en stund og syte og klage litt og vi forstod at hun følte seg litt dum etter å ha vist et voldsomt initiativ borte ved Røoset. Vi fikk fortalt henne at det er lov og tabbe seg ut litt, samtidig med at det var et enormt positivt initativ hun hadde vist med og ikke bare tenke på seg selv men også på Wendy, slike turkamerater er fint og ha med. Selv om Stephan kom med sine sarkastiske kommentarer, greide vi og få henne til og fortsette. Kompromiet ble at hun fikk fortsette i kortbukse og joggesko, været tillot jo dette i høyeste grad, men vi tenkte på alle myggstikkene som kunne komme. Stephan som til vanlig er mer innadvendt, begynte mer og mer vise at han var seigere og sterkere enn kroppen skulle tilsi, tror han typen som er litt negativ i utgangspunktet, men når han står midt oppe i det står på helt til mål, ligner han på faren kanskje? Turen opp til Oasen skulle bli lenger enn jeg hadde trodd, måtte jo ta hensyn til ungene og slik at farten ble deretter. Ved stiskille Røvollen- Svukuriset ble vi enige om at Stephan og jeg skulle gå foran de andre og gjøre klart til middag, det var nesten slutt på vannet og tørsten ville ingen ende ta, de siste 2 kilometrene er noe av det lengste jeg har vært med på i marka, men endelig begynte trærne å nærme seg. Den første vannflaska smakte himmelsk, begynte og forberede middagen og å speide etter de andre, etter 15 min. så vi dem borte i lia. Etter å ha inntatt en bedre middag, følte en liksom kreftene seg ut i kroppen igjen og humøret ble litt lettere. Sophie var vel fornøyd med spaseringen for denne dagen og ymtet frempå om vi ikke skulle bli her, forsøkte så godt det lot seg gjøre å ikke kommentere dette for mye, men sa at nå må vi slappe av og la maten få sige litt og nyte været. Det endte med at vi tok oss en times middagslur i solsteiken. Når jeg slo opp øynene igjen så jeg bort på de andre som lå i en bylt litt lenger borte og tenkte at dette gikk jo egentlig fint vi hadde brukt vel 4 timer fra Haugen og det var ikke ille når en tenker på unger med ryggsekk i ukjent terreng og nå hadde vi på en måte knekt dagen, herfra og videre kunne det bare gå en vei næmlig fremover. Satt på kaffen og ventet på at de andre skulle våkne til liv, etter å ha hatt et rådsmøte ble vi enige om og fortsette med retning mot Abbortjønnet og se hvor langt vi orket å gå denne dagen. Nå var det jo nedover bakke mot Krokethåen, samt at vi hadde hatt en lang rast, så alle var klar for en ny spasertur lenger innover i marka. Stephan var faktisk kommet på det stadiet at han begynte og fable om den ruten som jeg så vidt hadde tenkt på næmlig å gå Reva- Styggsjøkoia- Røvollen, jeg sa at vi får se det an og se hva som skjer, planen var at vi skulle være ved Røoset fredag den 23/7 og da ville denne turen bli for lang. Turen fra Oasen og ned til Krokethåen gikk greit traff ikke på folk før vi hadde passert bua og nærmet oss brua, her nede stod det til gjengjeld en god del fiskere. Vi bestemte oss for og fortsette mot Abbortjønnet, det var begynt og gå mot kveld, så vi ville nå dette fint før det ble for sent. Merket på slutten at vi hadde gått langt, så nå var det bare og komme seg ned og sette opp teltet og fyre opp matbålet, ble passert av en annen fisker så jeg begynte og bli litt engstelig for at han kom til og slå seg ned der hvor leir plassen vi har hatt tidligere var, men neida han hadde gått litt videre så neset var klar til og inntas. Når maten var inntatt og teltet slått opp, så jeg tydelig på de andre at de hadde gått langt og var klar til soveposene, men det skulle jo bare mangle etter å ha gått en 11- 12 kilometer på en dag, de var slitne men ikke utslitt, vi hadde en god stemning hele veien. Fiskeren som vi ble passert av kom bortom og slo av en prat, han hadde gått fra Ælgå samme dag og tok oss altså igjen rett etter Krokethåen, det ble pratet litt om mye og han likte nu og høre at det fantes størrelse på fisken her. Fisket litt med spinner til og begynne med uten og få noe, skimtet i øyekroken at naboen dro opp noe småfisk på flua, så jeg rigget derfor om til dupp og makk, de andre var nu sovnet så jeg fant frem soveposen og lerka som lå i bunnen av sekken og satte meg til nede ved vannkanten hvor jeg hadde en fin filosofisk fiskestund, dro opp noen småabbor og en liten ørret, men skryte fisken uteble. Tenkte litt over om det hadde vært en for ambisiøs dags etappe, men kom frem til at så lenge man tar seg tid og ikke presser noen, er det utrolig hvor mange meter en kan gå i løpet av en dag. Laila skal jo selvfølgelig ha sin del av æren, hun har jo gjort en god jobb med motivering og speider filosofi blant barna. Når det begynte og lysne fant jeg ut at det var best og krype ned i posen, i sør var det begynt å komme mørke skyer, håpet de holdt seg vekke til jeg våknet igjen. Ble vekket av Laila til ferdigtrukket kaffe, hun vekket Stephan og meg siden vi lå utenfor teltet og skyene var blitt mer truende, var litt groggy i hodet siden det ble litt sent for mitt vedkommende, men innså raskt at her var det bare og komme seg opp før regnet kom. Fikk pakket soveposen + litt annet før det begynte å regne, siden vi bare hadde med et lite fjelltelt og pressening som ble brukt over ryggsekkene, søkte vi ly under en stor furu til den værste byen hadde gitt seg. Diskuterte litt med Laila den videre fremdrift og fant fort ut at hvis vi fortsatte opp mot Møllarbua måtte vi bare gå samme vei tilbake, turen rundt til Styggsjøkoia var bare å glemme med de værutsiktene. Hadde været vært fint skulle vi alltids fått ungene med på og vært ute i marka en dag eller to til men slik det så ut nå var det bare og sette kurs mot Røoset. Jeg fortalte at hvis vi gikk mot båten kunne vi jo se hvordan det gikk med gåingen, hvis det gikk greit kunne vi jo legge oss inn på Røvollen til kvelden. Vi bestemte oss for dette og strategien var klar på Røvollen fantes det god boksmat, en god seng og ikke minst Jada leskedrikk, da Stephan hørte ordet leskedrikk var han med med en gang. Etter en bedre frokost begynte vi og gå mot Røvollen. Jeg synes Stephan skal ha honnør på dette stadiet fordi han faktisk var begynt og pådrive litt for at vi skulle fortsette mot Møllarbua- Styggsjøkoia, Ikke vet jeg hva som lokket men jeg har en mistanke om at Styggsjøkoia virket meget spennende og trolsk på lysbildene jeg tok på min forrige tur, og hvis det var dette så må jeg jo si meg helt enig med ham. Et stykke forbi skogvokter hytta ved Grislehåen fikk jeg et skimt av nordenden av N. Roasten skar derfor litt til venstre slik at ungene ikke skulle bli altfor demotivert vi hadde jo tross alt endel kilometer igjen, holdt oss derfor et stykke fra vannet, forsøkte og holde en viss høyde slik at det ikke skulle bli for mye opp og ned samt for mye inn og ut av små vikene ved vannet. Vel vel slutten av Roasten var heldigvis lettere og gå for ikke å snakke om da vi kom inn på T- stien ned til Røvollen rene motorveien føltes det ut som. Stoppet litt opp der hvor en kan se hele Roasten i dens fulle lengde og jeg tror det var noen som ble overrasket over distansen vi hadde gått, jeg var glad jeg skar ut til venstre på motsatt side for det så virkelig langt ut. Nå var det bare og cruise på motorveien de siste 2 km. ned til Røvollen. Vel nede her ble vi tatt i mot av en tysk hyttevakt som var alene, spurte han om det var greit at vi la oss inn på Stallen og det hadde han ikke noe i mot. Før vi hadde pakket ut av sekkene begynte Stephan og klø etter å se hva butikken inneholdt og jeg tror de ble litt overrasket over utvalget her langt ute i ødemarken. Jada leskedrikk ble fort plukket samt en boks kjøttboller til å spe på til turprovianten, senere da dette var fortert var det bort etter pannekake mix og mere Jada, husker ikke klokkeslett vi ankom men kan tenke meg rundt 1900- 2000. Stephan stod ute i myggsvermen og stekte kaker og Wendy gravde seg en seng, da leggetid nærmet seg fant Sophie ut at hun skulle ligge ute på liggeunder lag sammen med Wendy, vi andre koste oss i en deilig seng. Da vi våknet dagen etter var Sophie kommet inn det var næmlig begynt å regne i løpet av natten. Allikevel en fin holdning til friluftsliv. Det var nå blitt torsdags morgen og deilig å tenke på at en ikke hadde noenting som hastet, båten gikk som sagt fredags ettermiddag og vi hadde kun 4 km. igjen ned til kaien, fant derfor ut vi fant roen her og spaserte nedover til Røosbua senere på ettermiddagen. Da klokken nærmet seg 1400 og vi hadde fått det meste i sekkene, vasking av Stallen gjensto kom der plutselig gående en middelaldrende dame forbi og spurte på gebrokkent engelsk om veien til båten, hun kom gående i sandaler på bena og redningsvest på overkroppen, i hendene bar hun på noen årer samt et telt. Vi kikket rart på henne og pekte i retning båten, hun travet videre uten noe mer snakking. Ja ja tenkte jeg alt en skal treffe på ute i skogen, gikk ut i fra på dette tidspunkt at hun hadde kontroll siden hun ikke spurte om hjelp. En liten stund etter hun hadde passert kom jeg til og tenke på at hun er jo selvfølgelig ikke alene, de andre kommer sikkert om en stund, søren og, og jeg som hadde tenkt at vi skulle avslutte turen vår nede i Røosbua slik at de andre fikk med seg den ordenlige Femunds atmosfæren som det er og komme til en av de mange koiene rundt i marka. Laila skjønte tegningen med en gang, ble enige om at ungene, jeg og wendy straks begynte å gå nedover mot bua i et forsøk på og komme før hun som gikk forbi (egoismen nådde klimaks). Etter kort tid var hun passert av samtlige av oss og vi kunne kontollere hele veien ned, snakket så vidt til henne når vi passerte, men hun snakket meget dårlig engelsk, ikke ga hun utrykk for at hun ønsket hjelp heller. Da brua over Røa var passert og vi spaserte bortover flaten mot kaien så vi Femund 2 på vei tilbake til Sørvika og 5minutter etterpå var vi nede ved bua. Her var det to karer, far og sønn så det ut som, var et øyblikk redd for at de skulle overnatte men etter å ha spurt dem om dette og fått nei til svar, kunne vi endelig finne roen, vi var sikret en plass i Røosbua, YES. Da karene hadde spist seg ferdig og begynte å gå oppover, kunne vi innta bua med sekkene våre, bua virket i år meget ren og fin så jeg tror det er noen som har hatt en skikkelig rundvask her. En stund senere gikk jeg et stykke oppover for og se om Laila som var blitt igjen for og vaske Stallen og gjøre opp for oss på Røvollen var på vei nedover. Traff på både Laila og sandaldamen like før brua, Laila kunne da fortelle at hun traff på henne mens hun stod ute i en myr ved veikrysset på andre siden av brua og var usikker på hvor hun skulle hen, hun hadde derfor tatt henne med seg videre, meget fornuftig. Det viste seg at sandaldamen var med i et tysk følge på 6 kajakker og ca 10 personer som hadde padlet opp til Reva og som nu var på vei ned igjen. Siden denne damen ikke var blant de mest atletiske og ikke hadde lyst å padle fra Roasten og ned,hadde de andre sluppet henne avgårde alene og uten kart samt i dårlig fottøy etc. nedover mot brygga, høl i hue spør du meg. Vi satt nå i Røosbua og laget i stand noe varm rett i koppen samt kaffe og skiver, fikk i henne noe mat og hun var meget takknemlig for gjestfriheten. Men det verste for henne var usikkerheten hvordan det gikk med reisefølget hennes, hun hadde med både mann og to gutter på en 12- 14 år. Jeg forhørte meg litt om når hun forlot de andre, hvor mye bagasje etc. de hadde med nedover og regnet erfaringsmessig med at de var nede ved Femunden ca kl !900- 2000, klokken var nå ca 1630, så det var bare og forsøke og finne roen. Klokken 1800 tok Stephan og jeg med oss slukstanga og begynte å gå oppover Røa for og se om vi så noe til de andre, fisket litt på veien oppover, og fant reisefølget øverst i Starrhåen, da var de akkurat lagt utpå etter en matrast og var på vei nedover, fikk vinket bort en av båtene og gitt beskjed hvor sistemann i følge befant seg. Begynte å gå nedover elva igjen og traff på Laila, Sophie og sandaldamen nede ved brua, hun ble svært glad for å høre at alle var hel og i god form. Gikk deretter ned i bua og fyrte i ovnen, samt gjorde opp ild utenfor, regnet med at de fleste var litt våt og kald etter en dag i elva. Når alle var kommet ned og parkert båtene gjorde vi oppmerksom på at bua var åpen for alle og at hvis det var noen som ønsket det kunne de overnatte inne. Dette ble avslått, de hadde lagt i telt i 5 dager så en natt til skulle de greie, men litt klestørking og matlaging inne satt de pris på, skal si det ble folksomt. Tror ikke reiselederen deres ofret en tanke på at de hadde sendt en kvinne alene nedover skogen, men ektemannen hennes virket nå oppriktig takknemlig for det vi hadde gjort, så som sagt tidligere det er mye rart ute i skogen. Reiselederen hadde med seg kona og en datter på 6 år, så her fikk jo Sophie plutselig en lekekamerat; Stephan syntes jo at de oppførte seg noe barnslig men han var no med litt på leken han og. Det var ganske interresant og se hvor fint de lekte selv om de ikke forstod hverandre spåklig. Fredags morgen ble vi vekket av at de andre var inne og hentet tørre klær etc. klokken var nå 0830, på tide og stå opp og sette på kaffen. Det ble en fin stemning kvelden før så nå hadde vi en morgen prat før båten kom, ektemannen til sandaldamen kom nok en gang bort og takket for hjelpen, så hun hadde tydelig vis fortalt ham om sin engstelse. Før båten kom ble det utvekslet litt adresser, både mail og vanlig. En masse håndtrykk og ikke minst vinking når båten la ut fra kai, kapteinen lurte nok litt på hva som foregikk. Etter at båten hadde kjørt ble det roligt igjen, så nå hadde vi en 5 timer for oss selv før båten kom tilbake, tiden for mitt vedkommende ble brukt til en tur oppover elva med stanga, fikk et par småørret på 2- 300 gr. Når jeg kom ned til brygga igjen holdt Laila og Sophie på med og plukke stein som de skulle ha med hjem til blomster bedene. Båten kom tilbake klokken 1445 og da stod vi klar på brygga, vel fornøyd med en god del opplevelser rikere. Ungene gikk som vanlig rett i kiosken, mens far og mor drakk kaffe. Ved Røosbua var det glemt igjen en fiskevæske med fullt utstyr i som ble overlevert kapteinen når vi kom ombord, han kunne og fortelle at det var observert ulv borte ved Granbekkhøgda samme dag som vi var på Røvollen, så slike ting klinger jo godt både i et barnesinn og voksent sinn. Ved ankomst Sørvika var det bare og stue som godt det lot seg gjøre inn i bilen og sette kurs mot nye eventyr. Ved tilbakeblikk på denne turen må jeg si at den ble vel gjennomført, vi hadde ingen innbyrdes slåsskamper, alle ting som kom opp greide vi og løse på demokratisk vis. Siden vi valgte å gå mot Røvollen så pass tidlig, gjorde sitt til at det ikke ble noe stress på noen ting, ungene ble ikke skremt fra en ny tur snarere tvert i mot, det samme med Laila, Jeg tror hun var meget imponert over min enorme orienterings sans og den fantastiske naturen her borte. Viktig og var og la ungene være med på beslutninger og la de komme med forslag også. Tror det var lærerikt for dem også, vi hadde jo litt kart undervisning på veien og. Så dette frister til gjentakelse, kanskje det blir en kombitur til neste år, en uke med familie og en med gutta, hvem vet? Håper dette kan være til inspirasjon for andre som kunne tenkt seg en tur i dette området med familien. Villmarks hilsen fra Ove Gaassand |
| Mail til Ove Gaassand | Ingen hjemmeside |
| Tilbake | Neste |