|
Vi var tre karer- Atle, Rune og Ove + bikkja Wendy. Gikk fra fjellstua ved 9- tiden på morgenen med retning Grøtaa, hvis været tillot det var vi inne på tanken og forsøke å ta en tur på toppen av Svukuen. Da vi begynte å gå var været noenlunde bra, litt overskyet men ikke noe nedbør. Svukuen derimot lå fint innpakket i et tynt lag med skodde. Fulgte T- stien oppover mot Svuku og håpet at skoddelaget skulle forsvinne, slik at vi kunne få oss en tur opp på toppen for og kunne ta et overblikk over Femundsmarka og se etter plasser vi hadde vært tidligere år. Stien gikk behagelig slakt oppover og det var bare og finne rette giret på fjellstøvlene. Ved stiskille Svuku- Grøtaa lå skodden der fremdeles, så vi fortsatte derfor på Grøtaa stien videre, kanskje det ble bedre når vi kom til toppen mellom Store og Litle Svuku. Men neida situasjonen var akkurat den samme da vi kom opp her, så vi tusla litt smådeppa videre mot Grøtaa, som var det neste målet for turen. Var nå passert toppen slik at nå var det nedoverbakke resten og det var litt deilig, selv om det var en rolig oppstigning fra fjellstua, merker en det når en har litt på ryggen. Fant oss en plass ved stien hvor vi hadde et godt utsyn over dalen som vi bare hadde lest om og hørt andre fortelle om. Dalen lå der nå nærmere enn noengang og en stilltiende observering ble utført av samtlige, til og med Wendy kikket ydmykt utover landskapet som vi snart skulle sette under våre føtter. Landskapet virket mer goldt og øde enn det vi hadde forestilt oss,det meste så ut som et enormt steinlandskap med et og annet tre spredt utover. Etter å ha lagt i lyngen en stund og sugd til oss inntrykk, samt tatt oss en blås og en kopp kaffe fortsatte vi nå i et rolig tempo nedover mot dalen. 
Elva nærmet seg mer og mer og det samme gjorde forventningene, etter hvert begynte det sannelig og ligne en skog og, og plutselig etter å ha gått ned en liten kneik var vi midt inne i bjørkeskogen. En spesiell opplevelse, 10 meter over hodet våres var det et månelignende steinlandskap og her som vi sto nå en fin bjørkeskog. Beste sammenligningen er vel det og stikke hodet under vann, det virket ihvertfall som to verdener.Fulgte stien bort mot elva hvor vi fant en leirplass som var klar til bruk. Etter å ha slappet av litt begynte vi og rigge opp lavvoen og gjøre i stand matbålet. Været var nå begynt å bli bedre og Svukuen lå nå klar og fri for skodde. Typisk!! Fikk i oss et bedre måltid, etterfulgt av en god kopp kaffe med noget attåt og virkelig nøt livet. Nå var vi endelig kommet til plassen som hadde lagt i bakhodet på oss i flere år og den svarte til forventningene. Her lå Grøtaa like ved siden av oss og fløt rolig avgårde, så etter at maten hadde satt seg i kroppen begynte vi og ordne oss til for en ettermiddagstur med stanga oppover elva. Etter at teleskopstanga var pyntet med en Panther Martin sluk og lommelerka var fylt opp kunne turen oppover Grøtaa mot setra begynne. Det var nå mer grått i været, men samtidig en fin temperatur med tanke på fiske. Leiren lå ved et stiskille ca. en kilometer nedenfor setra og grunnet nysgjerrigheten på hvordan det så ut oppe med setra, ble det ikke fisket på veien oppover. 
Etter et kvarters gange i nytt og ukjent terreng lå setra der foran øynene på oss i en nydelig atmosfære. Vi gikk over den lille tre broen for å kike litt nærmere på plassen, her var det tydeligvis folk da vi kunne telle en 6- 8 fluestenger som sto oppetter hytteveggen, samt at det røkte fra pipa.Setra lå på en fin gressvoll med et par bygninger på, samt en utedass og siden jeg fikk et akutt behov tok jeg sjansen på og låne sistnevnte. Virket ikke som det var noe liv i hytta, ihvertfall kom der ikke folk ut og hilste på, så vi tok oss en blås på benken og en lille en, før vi begynte å tenke på fisketuren tilbake. Tusla langs elva og forsøkte å finne en brukbar plass, hvor en kunne starte slukfiske. Hadde gått rolig nedover i noen minutter, da jeg så en person komme fram fra bjørkekrattet. Intuisjonen sa meg at dette var en fra oppsynet i marka, og jeg fikk rett i mine antagelser. Grunnet at vi ikke fikk tak i fiskekort på Ælgå siden det var søndag og jeg visste at dette kom til og bli spurt om, kom jeg ham i forkjøpet og sa hvordan vi lå an på det området. Han var heldigvis som andre markatravere, en likandes kar og han kjøpte forslaget om at vi ordnet dette når vi kom ned til båten. (Femund 2) Hvilket vi gjorde. Pratet ellers litt fram og tilbake og han kunne fortelle at fisket hadde vært dårlig i det siste, eneste han hadde hørt om var noen tyskere som hadde fått en på halvkiloet tidligere i uken. Det var jo ikke akkurat oppløftende nyheter, men vi måtte nå teste allikevel. Tok adjø med ham litt lettere til sinns, nå var vi ihvertfall registrert hos han som kontrollerte marka og vi følte vi kunne fiske med god samvittighet. Etter at oppsynet var utenfor synsvidde kom vi ned til et mer kulpet parti i elva, stoppet opp med en fin kulp og sonderte litt. Dette måtte no være en fin plass og prøve lykken, kulpen var såpass stor at en kunne ta i litt når en kastet, men samtidig måtte en holde litt igjen for ikke og havne på land. La sluken på motsatt side av strømmen og sveivde forventnings fullt inn langs strømmen, hadde nå sveivd inn halve kulpen og nærmet meg spissen i strømmen da anslaget kom. Kvapp til med det samme, men tok meg fort inn igjen og fikk kontroll på stang og snelle, kneppet sveiva en kvart tørn tilbake på min Abumatic 170 og lot fisken ta seg ut litt, mens jeg speidet etter hva som kom på kroken. Den lot ikke vente lenge på seg før den viste seg, adrenalinet begynte og pumpe da jeg så at det var en skikkelig matfisk som var på. Begynte og trekke den innover, mens Atle gjorde seg klar med håven, etter en kort kamp måtte den gi seg og den gled rolig inn i den ventende håven til Atle. Vel oppe på land kunne vi konstatere at det var et prakt eksemplar av en ørret, vekta stoppet på 0,8 kg. Og spør du meg er dette en fin størrelse til og grille på bålet. Stemningen var nå selvsagt i hundre, nå hadde vi ihvertfall et godt måltid å se frem til ved bålet senere på kvelden. Etter en blås og litt fra lerka, fortsatte vi nedover mot leiren, stoppet ved neste kulp som var litt større enn den forrige og prøvde på nytt med samme strategi. La Panter Martin`en i enden av kulpen og lot den spinne på motsatt side av strømmen, denne gangen kom anslaget tidligere, men med litt tyngde denne gangen og. Sveiven gikk en kvart tørn tilbake, slik at vi kunne bli kjent med hverandre på en rolig måte. Etter at Atle hadde tatt den ut av håven kunne vi veie den til 0,6 kg. 
Dette var over all forventning, her hadde oppsynsmannen nettopp fortalt at fisket hadde vært dårlig i det siste og så satt vi her nå med to stk. kjempefine ørreter.
Vi gledet oss til kvelden, nå hadde vi noe godt og se frem på Gourmet fronten.Etter et bedre kveldsmåltid, lå vi nå rundt gruen inne i lavvoen og hørte på VM landskampen i fotball mellom Norge og Brasil på en liten lommeradio, og alle fotball hjerter vet hvordan dette gikk. Så dette ble en dag for både opplevelser og følelser. Villmarks hilsen fra Ove |
| Mail til Ove Gaassand | Ingen hjemmeside |
| Tilbake | Neste |