 Wendy 29/3-2000. Det var med stor sorg jeg mottok budskapet om at Wendy hadde falt utfor en mur og slitt knebåndet tvers av. Grunnet høy alder og litt andre omstendigheter var operasjon utelukket, eneste alternativ var avlivning. Heldigvis for min del skulle jeg hjem i fra nordsjøen neste dag, slik at Laila fikk utsatt den tunge jobben til jeg kom hjem og kunne få ta et siste farvel med henne. Det var tungt og svinge inn på tunet og se henne komme haltende for å ta i mot meg som hun har gjort i alle år. Hun var like smilende og blid som alltid hun var når det kom folk på besøk, selv om hun hadde det vondt i foten. Etter at alle hadde fått tatt avskjed med henne i live var det ingen vei tilbake, den tunge jobben måtte gjøres. Da den tunge jobben var gjort, bar det til fjells på den siste fjelltur for Wendy. På forhånd hadde vi funnet en fin utsikts plass hvor det går an og sitte å filosofere i en fin solnedgang. Jeg tror alle som var tilstede syntes det var en fin og verdig avskjeds stund vi hadde med henne oppe i fjellet.  Min beste turkamerat er nå borte, hun har vært med meg fra dag en ut i skog og mark. Fra jeg begynte og reise til Femundsmarka i 1994 har hun hengt i hælene på meg, i fra Ælgå i sør til Langen i nord har vi trakket til fots og padlet i kano i lag. Og før dette et par år oppe i fjellet i Telemark, nærmere bestemt Straumsfjorden området. Wendy vil først og fremst bli husket for sitt gode lynne og at hun hadde tid til alle som ville hilse på henne. En mer tålmodig hund tror jeg man skal lete lenge etter, hun kunne være blant hele skoleklasser med småbarn uten og vise annet enn glede over å få være med i felles skapet. På villmarks turene var hun med og tok sin del av børen ved hjelp av kløven sin, og selv med god vekt på ryggen slet hun seg med uten og sutre over vekten hun bar på. Hun tok utfordringen på strak labb og jeg kommer nok til og huske henne når hun hoppet elegant fra sten til sten i steinura ovenfor Kløfthå bua på vei mot Reva. Og ikke minst når hun etter å ha spasert over smale tømmerstokker som f. eks. stokkene over Grøtaa ved Krokethåen, før jeg fikk tenkt tanken på at jeg måtte passe på henne over den til tider kraftige elven, stod hun på andre siden og lurte på om jeg skulle være med videre. Dette er bare noen eksempler, andre som kjente henne har alle sine historier om henne.  En siste skål til deg, min beste og mest trofaste venn og turkamerat. Jeg vil minnes deg med glede, måtte du hvile i fred. En siste villmarks hilsen fra Ove. |
| Mail til Ove Gaassand | Ingen hjemmeside |
| Tilbake | Neste |