HVOR ER DEMOKRATIET?
Av Grethe Haldorsen, Klassekampen 19.05.95
Det er en skrikende kontrast mellom "det demokratiske Nicaragua" og
"diktaturet på Cuba". Og kontrasten viser seg så absolutt i Cubas favør,
særlig når det gjelder menneskerettigheter - i ordets riktigste betydning, skriver
Grethe Haldorsen i Latin-Amerika Helsefond.
I LIKHET med de fleste andre land i Latin-Amerika har Nicaragua innført demokrati,
slik det etter hvert er blitt vanlig å definere begrepet: "flerpartisystem og
markedsliberalisme". Menneskerettigheter som retten til et verdig liv, mat,
helse,bolig, arbeid osv. er av underordnet betydning - bare man har demokrati.
Når 70 prosent av den arbeidsføre befolkning i dagens Nicaragua er uten arbeid - og
når landets myndigheter ikke har budsjettert med verken arbeidsledighetstrygd, sosial
hjelp eller helsetilbud, kan man fore stille seg hvor viktig det er for folk flest å leve
i et "demokrati", hvor markedsliberalismen eter seg inn i helse, sosial- og
skolesektoren med størst mulig pivatisering som mål.
Situasjonen etter at demokratiet ble innført er: Økende analfabetisme, gatebarn og
tiggere myldrer i hovedgatene i Managua, barneprostitusjonen griper om seg, og vold og
stoffmisbruk er akselererende problemer i dagens Nicaragua. Landet er på randen av
sammenbrudd, selv om bistanden per capita er skyhøy i forhold til andre uland. Det finnes
mange idealistiske private bistandsorganisasjoner som gjør en hederlig innsats, men den
offisielle bistand regjeringen mottar går for en stor del til å betjene utenlandsgjelda
og til import av konsumvarer og luksusvarer (fra USA) til den lille eliten som blir rikere
og rikere. Men "demokrati" har de!
Og så til Cuba: I våre media er det bare Cuba som er i den ytterste krise og Fidel
Castro som står for fall fordi han er lite villig til å innføre demokrati (og
markedsliberalisme). Ikke noe land i verden er så omstridt og får så mye emosjonell
media-oppmerksomhet som denne vesle øya med sine vel ll millioner innbyggere. Dersom man
uttaler seg positivt om Cuba, blir man straks mistenkeliggjort. Mens Ramsey Clark, USAs
tidligere riksadvokat, forfattere som Marquez og Galeano, Nobelprisvinneren Esgivel og
vår egen Thor Heyerdahl og andre fornuftige kjendiser, omtaler Fidel Castro og den
sosialistiske regjering på Cuba som menneskevennlig, er våre media fulle av oppgulp fra
CIAs årelange propaganda om Revolusjonens ondskap og forestående endelikt.
Målet for amerikanernes årelange blokade av Cuba er å tvinge regjeringen Castro i
kne og bringe landet tilbake til de gode gamle Batista-dager. Særlig etter a
Sovjetsystemet kollapset er det maktpåliggende for Washington å få bekreftet at den
cubanske revolusjonen og sosialismen er dødsdømt og at kapitalismen er det eneste
saliggjørende. Så slipper man denne smitte-effekten i bakgården. Dessuten har
Washington litt etter litt erfart at det er billigere å bekjempe et uønsket system med
økonomiske sanksjonen enn ved militær intervensjon.
Mens FN s Generalforsamling i flere år på rad har fordømt USAs ulovlige blokade,
nesten enstemmig (mot USA og Israel i siste avstemning) har USA fortsatt å stramme det
Økonomiske jerngrepet rundt Cuba med Toricelliloven og andre ondsinnede påfunn.
Selvfølgelig er Cuba i krise, Det ville Norge også ha vært etter årelang
handelsboikott fra resten av verden, Men hvilket land er ikke i krise i dag - eller står
umiddelbart foran en krise? Hele kloden er i krise! For bare å ta Latin-Amerika: Der er
det krise på krise - i Colombia, Bolivia, Peru, Ecuador, Brasil, Guatemala etc.
Latin-Amerikas utenlandsgjeld er nå på 534 milliarder dollar. Det gir ikke akkurat håp
om å komme ut av krisen med det første, selv om de fleste av disse landene har innført
såkalt demokrati.
Forskjellen mellom krisen på Cuba og de andre landenes kriser er at den Økonomiske
krisen på Cuba er påført landet utenfra gjennom en bevisst utmattelsespolitikk fra
verdens mektigste stat - sammen med tapte handelspartnere i Øst-Europa. Mens krisen i de
andre u-land er resultat av en forfeilet Økonomisk politikk - ofte indirekte påtvunget
dem gjennom de store internasjonale kredittinstitusjoner som Verdensbanken og Pengefondet
med lånebetingelser som har ført til stadig verre levekår for befolkningen i disse
landene. Fremdeles dør 35.000-40.000 barn hver dag av sult og sultsykdommer i hele
verden.
På Cuba er det ingen som dør av sult. Der er ingen gatebarn, ingen tiggere, (bortsett
fra unger som vil ha tyggegummi av turistene). Alle barn og all ungdom går på skole. All
utdannelse er gratis helt frem til universitetseksamen. Helsevesenet er det mest
rettferdige i verden, en lege pr. 500 innbyggere både i by og på bygd. Innføringen av
familiedoktor-systemet for ti år siden har gjort at alle cubanere får regelmessig gratis
legetilsyn og tannlegebehandling. Dette har ført til at helsetilstanden er bedre i dag
enn for ti år siden, til tross for blokaden, fikk vi opplyst i Helseministeriet. Gravide
og barn er prioritert med ekstrarasjoner og spesialbehandling. Men blokaden begynner å
tære sterkt på befolkningens utholdenhet.
Det er mangel på alt fra medisiner, proteiner, mat og klær, olje og transportmidler,
redskap og ikke minst alle slags reservedeler. Men "gjennom rasjonering deler vi det
lille vi har", som Fidel sa i København. Han tilføyde også at han ikke var sikker
på hvorfor han egentlig var kommet til det sosiale toppmøtet, "for vi har jo løst
alle disse problemene som skal diskuteres her gjennom vårt helse- og sosialsystem!"
Og det kan ikke være tvil om at Cuba har verdens mest rettferdige samfunn - med en
tilnærmelsesvis sosial likestilling - til tross for den Økonomiske krisen som landet
opplever. Og det er heller ikke tvil om at mange cubanere opplever krisen som meget
belastende og slitsom. Det daglige kalori-inntak er under 2000. Mange sper på med de
innkjøp de kan gjøre med dollar, som de får fra slektninger i Miami eller gjennom
turismen. Men alle er enige i at den "løsslupne dollaren" skaper nye
klasseskiller og er ikke av det gode. De håper at det er en forbigående løsning.
En side ved Cuba som sjelden blir omtalt i media er den solidaritet med andre u-land
som cubanerne praktiserer. Etter Tsjernobyl-ulykken har landet tatt imot 17.000 barn fra
Ukraina til gratis- behandling. (Hvor mange var det Norge hadde plass til?)
Da Latin-Amerika Helsefond under sin Cubareise før påske besøkte barnesykehuset
William Sole (ett av 12 barnesykehus i Havanna) var det fremdeles 450 av disse barna som
kom regelmessig hvert år til behandling. Tjue barn med lungesykdommer fra Nicaragua var
likeledes innlagt til gratisbehandling da vi var der. De to store ortopediske sykehusene i
hovedstaden har dessuten tatt imot utallige krigsinvalider både fra Nicaragua og EI
Salvador og "lappet dem sammen". Vi selv hadde med oss en norsk-chilener som har
vært lenket til rullestol i seks år med en av Pinochets kuler fremdeles sittende i
kroppen. Han ble mottatt med åpne armer av direktøren på et av de største sykehusene
og tilbudt gratis behandling. Han ble innlagt allerede neste dag.
Det må sies i være litt av en bragd at til tross for den alvorlige krisen Cuba
befinner seg i, har man ikke stengt en eneste skole eller nedlagt et eneste sykehus,
eldrehjem eller barnehage. Man har riktignok stengt enkelte avdelinger på grunn av mangel
på utstyr og medisiner, men det hører med til unntakene. Cuba har det høyeste
antall lærere, leger og trenere i fysisk fostring per capita i hele verden. Fremdeles har
de frivillige leger i flere land i den 3. verden, bl.a. Nicaragua og Bolivia.
Analfabetismen er utryddet og levealderen er 75 år. Dessuten driver de medisinsk
forskning som etter hvert er blitt anerkjent over hele verden.
Til stor ergrelse for noen og til stor glede for andre er Cuba på vei oppover, takket
være den enorme hjelp fra private organisasjoner i Europa, Canada og USA. Også EU har
nå gitt blaffen i USAs påbud om Økonomisk boikott av den standhaftige Øya. Varer til
en verdi av 26 millioner dollar er hittil blitt sendt gjennom ECCHO og distribuert over
hele Cuba.
På havna i Havanna står hundrevis av containere med donasjoner fra hele verden, noen
allerede tømt, andre i ferd med å tømmes. Også Norge har begynt å røre på seg i
sitt forhold til Cuba. 1 januar i år sendte LatinAmerika Helsefond med støtte fra
Utenriksdepartementet - en full-lastet container med mat og sykehusutstyr til Cuba. Og
Norsk folkehjelp er i full gang med hjelpeprosjekter i Havanna.
Det cubanske folk fortjener å overleve sammen med det system de selv har kjempet
fram gjennom sin revolusjon. 0g hvis CIA og Washington fremdeles tror at flertallet av
cubanerne går rundt og drømmer om å kvitte seg med sin Fidel, er dette naiv
ønsketenkning. |
