U-HJELP OG MENNESKERETTIGHETENE
Av Grethe Haldorsen, Arbeiderbladet 16.08.94
Det hevdes at Nicaragua har demokrati, mens Cuba har ett-parti-system og derfor
mangler demokrati. Men vi hører aldri at Nicaragua gjør seg skyldig i brudd på
menneskerettighetene, skriver Grethe Haldorsen, solidaritetsarbeider og daglig leder i
Norsk Kvinneforbund.
I Arbeiderbladet tidligere i sommer stilte Ragnhild Astrup følgende spørsmål om
norsk bistand til Cuba som Norsk Folkehjelp har engasjert seg i: - Har ikke vi visse
kriterier som skal følges for å gi norsk uhjelp? Betyr dette at demokrati og
menneskerettigheter nå respekteres (på Cuba)?
Informasjonsleder i Norsk Folkehjelp, Ivar Christiansen, bekrefter i sitt svar at
det er klare kriterier for norsk bistand og at "et av disse kriteriene er respekt for
demokrati og menneskerettigheter"... Denne informasjonen løsner et skred av
motforestillinger og noen tilleggsspørsmål som det er på høy tid å stille: Hva er
egentlig "demokrati" og hva innebærer begrepet "menneskerettigheter"?
Hvilke av u-landa som mottar norsk bistand, oppfyller disse kriteriene?
Christiansen rettferdiggjør bistand til det kriserammede Cuba blant annet med at Cuba
har åpnet for utenlandsk kapital i større omfang enn tidligere, private enmannsbedrifter
er nå lovlig, og at det er blitt tillatt å eie amerikanske dollar, altså: Cuba er på
veg mot noen av de kriterier for demokrati som vi mener er saliggjørende. Grunnlaget for
Norsk FolkehjeIps arbeid på Cuba er framveksten av cubanske frivillige organisasjoner,
som "med tiden kan ivareta befolkningens interesser", skriver han.
"Signalene om et åpnere samfunn er grunnen til at Norsk Folkehjelp går inn med en
million norske kroner", slutter han.
La det være sagt med en gang at Norsk Folkehjelp har krav på stor respekt for
sitt enestående hjelpearbeid overalt hvor de engasjerer seg. Men er det nødvendig å
rettferdiggjøre hvorfor de nå også har innlemmet det kriserammede Cuba i sitt
hjelpeprogram? Nødvendigheten ligger i at norsk bistand er politisk betinget. Norsk
bistand er dirigert av utenrikspolitiske og stormaktspolitiske hensyn, i dette tilfellet
av USAs forhold til Cuba.
Nylig hjemkommet fra Nicaragua, faller det meg naturlig å sammenlikne disse to
landene, både når det gjelder den praktiske utøvelse av demokratiet og den måten
menneskerettighetene er ivaretatt på i disse to landene. Nicaragua er et av de landene i
den tredje verden som mottar størst bistand i forhold til befolkningens størrelse, ca. 4
millioner innbyggere. I 1992 var den eksterne bistand på 800 millioner dollar, fikk jeg
opplyst. Og i sommer ble landet dessuten "velsignet" med et nytt lån av
Pengefondet På 750 millioner dollar, (over 5 milliarder kroner). Fra før har landet en
utenlandsgjeld på 11 milliarder dollar.
Ved siden av ekstern bistand fra andre land (Sverige er største giverland) mottar
Nicaragua omlag 200 millioner norske bistandskroner pr år, hvorav ca 30 millioner (15
prosent) går til betjening av utenlandsgjelda, ifølge vår bistandsminister. En økende
del av bistanden blir kanalisert gjennom regjeringen som "definerer behovene hos
folket", uten at det ser ut til at folket merker noe til det. Det er velkjent at en
stor del av disse millionene går til import av luksusvarer og forbruksvarer - stort sett
importert fra USA - som flertallet av befolkningen er avskåret fra å kjøpe. Alt er å
få kjøpt på det fasjonable kjøpesentret "Commercial Metrocentro" og andre
velfylte supermarkeder, beregnet på den lille eliten som har penger. Og folk spar seg med
rette: Hvor blir det av alle disse millionene i bistand og lån?
Fra 1992 til 1993 økte andelen som lever under fattigdomsgrensen fra 46 til 50
prosent. Arbeidsledigheten når stadig nye høyder og er idag over 60 prosent på
Atlanterhavskysten, der hvor de etniske minoriteter holder til. Noe trygdesystem eller
sosialhjelp er fullstendig fraværende. Barnedødeligheten stiger, analfabetismen likeså,
Prostitusjon florerer - også blant barn - antallet tiggere og gatebarn skyter i været,
mens volden på alle plan når nye høyder for hver dag som går.
Statlige sykehus og skoler nedlegges og privatiseres. En halvering av offentlige
utgifter fra 1990 til 1993 er resultatet, og vi vet hva dette betyr for den overveiende
del av befolkningen
Utenfor det storslåtte Kulturhuset, som er en gave fra Skandinavia, ligger noen
"sammenkrøllede" gatebarn inntyllet i avispapir med sniffekluten i ansiktet
klokka ti om kvelden.. Frustrasjon, fattigdom, håpløshet og fortvilelse er kjennetegn
gom det demokratiske Nicaragua anno 1994 er preget av. Er dette å ivareta
menneskerettighetene? Likevel sier vår bistandsminister at "den økonomiske modellen
Nicaragua har valgt, er helt nødvendige", og mener at den lukkede modellen
sandinistene brukte, overhodet ikke førte fram. Hvor har hun dette fra?
Det hevdes at Nicaragua har demokrati mens Cuba har ettparti-system og derfor mangler
demokrati. Vi hører aldri at Nicaragua gjør seg skyldig i brudd på
menneskerettighetene, slik vi har for vane å definere disse rettigheter. Men Cuba
derimot, Cuba har ingen gatebarn, barnedødeligheten er på linje med USAs 9 pr 1.000,
alle barn går på skole og blir nå vaksinert mot de viktigste barnesykdommer, utdannelse
er gratis helt fram til universitetseksamen, og det er én lege pr 250 innbyggere.
Cubanerne har et helse- og sosialvesen som resten av den tredje verden bare kan misunne
dem.
På grunn av vareknapphet er det streng rasjonering. Ingen dør av sult, men få får nok
mat som følge av USAs ulovlige blokade.
Forskjellen på Cubas og Nicaraguas økonomiske krise er at for Nicaraguas vedkommende
er den selvforskyldt i den forstand at regjeringen er udugelig, korrupt og ikke lytter til
folkets behov, mens krisen på Cuba er påtvunget utenfra. Den cubanske regjeringen
kjemper en beinhard kamp for å bevare nasjonal selvstendighet og menneskelig verdighet
for sitt folk.
Mange ville nok ønske at Cuba "ga etter" for USAs krav om "demokratisering
og innføring av markedsliberalisme" slik at nicaraguanske tilstander kunne innføres
raskt og føre Cuba tilbake til de gode, gamle Batista-dager. Vi får håpe at Norsk
Folkehjelp lykkes med bistanden og at den norske regjering vil følge etter med offisiell
bistand til den kriserammede øya. Det har den fortjent. |
