Påvirkning - utløsning av atferd
For at en atferd skal utløses, d.v.s at hunden skal komme i aktivitet, skjer påvirkningene gjennom sansene.
Alle impulser utenfra er påvirkninger (=
stimulering)
Det er viktig å huske på i den aller første innlæringsfasen at vi bruker en påvirkning
som engasjerer hunden, og som motivasjonsfiltreringen slipper igjennom. På denne
måten er det lett å få utløst en atferd.
Hukommelsen
Kortidsminnet (innlæring): Kortidsminnet antas å fungere som en ukjent spenning (aktivitet)
i de nervebaner som er engasjert ved innlæring. Spenningen blir stående etter fasens slutt (innlæringen)
men tones ned og opphører etter en kort stund.
Kortidsminnet er virksomt i den tiden hunden aktiviseres med innlæring,
og anses å være størst i avslutningsfasen.
Dette minnet er følsomt for forstyrrelser som f.eks redsel, aggressivitet og sjokkopplevelelser.
Langtidsminnet (endringsbildet)
Etter vitenskapelige tester
er det tydelig enighet om at korttidsminnet og langtidsminnet griper
i hverandre.
Langtidsminnet vekkes i innlæringshandlingens sluttfase, fordypes så suksessivt og
er mest aktiv noen timer etter innlæringen.
Flere gjentakelser av en detalj i samme situasjon med korte opphold,
skaper et suksessivt et bedre langtidminne.
Ved innlæring og dressur er det viktig å iakkta en rekke detaljer for å skape et klart
og bestemt erindringsbilde av opplevelsen, dvs. av det du vil at hunden skal lære seg.
- Innlæring av en øvelse skal være godt planlagt.
- Det bør ikke finnes ytre forstyrrelser i form av hunder eller annet distraherende.
- Anvende riktige, entydige påvirkninger som ikke strider mot
hverandre. Ved motstridene påvirkninger kommer disse i konflikt, og erindringsbildet blir sløret. Hunden
vet ikke hva som er riktig eller galt.
- Lær inn èn detalj (moment) av gangen.
- Høy intensistet gir lengre hukommelse. Faren er imidlertidig
at hendelsesforløpet går så fort at forsterkningen kommer ved en annen atferd enn den tilsiktede. Resultatet er at hunden
får feil erindringsbilde. Ved bjeffing kan erindringsbildet bli f.eks. stamping.
- lav intensistet gir kortere hukommelse,
men hunden får forsterkning ved riktig atferd, og den rekker å analysere riktig.
- Unngå å gjøre hunden redd eller aggressiv. Sjokkerende ubehag
kan også ødelegge erindringsbildet. Teorien med ”behag og ubehag” er egentlig vanskelig i innlæringssammenheng - det er så lett å sette inn ubehag i feil
øyeblikk.
Forsterkning
Forstrekning innebærer i prinsippet å øke intensiteten og
reaksjonsevne i en atferd for å få høy motivasjon, slik at man lettere klarer å starte og gjennomføre handlingen neste gang.
Forsterkning kan skje positivt og negativt. Man snakker også om reell og innlært forsterkning.
Positiv forsterkning: er de handlinger og resultater som hunden betrakter som belønning.
Belønning er den vanligste innlærte forsterkningen. Den kan gis med stemme –
”bra” + berøring ved stryk eller klapp og i form av godbit. Rekkefølgen er som følger: stemme
(ros) så forsterkning.
Generalisering og diskriminering
Disse to begrepene har så stor betydning i arbeidet
med hunder at du bør kjenne til innholdet og konsekvensene.
Generalisering og diskriminering hører tett sammen med påvirkning og motivasjon. Som oftest har vi nytte av de effektene de gir, men de kan også ødelegge et tilsiktet
dressurresultat.
Generalisering (å alminneliggjøre)
Å generalisere er hundens
evne til mer spontant å svare på påvirkninger. Evnen er individuell,
og avhenger av hvor høy motivasjon i atferden og i situasjonene.
Generalisering har i hovedsak tre effekter:
Effekt 1:
Den
viktigste effekten av generalisering er at hunden reagerer på påvirkninger som er svært like. Eksempelvis oppfattes lek med ball eller fille
med rask unnamanøver som byttets bevegelser, og utløser ”løper etter og gripe”-adferden. Den
unge hunden har lettest for denne generaliseringen.
Effekt 2:
Første gang hunden opplever en situsjon,
samarbeider kanskje mange påvirkninger for å utløse adferden.
Etter hvert gir resultatet en stor motivasjonsøkning, og det trengs
eventuelt bare èn av de forekommende påvirkningene for å utløse handlingen.
Generaliseringseffekten gjør at hunden kan svare på hvilken som helst av de påvirkningene
som forekommer i innledningsfasene. Etter som motivasjonen stiger, øker generaliseringseffekten.
Et eksempel på dette er innlæring av halsgiving. Her anvender man ofte mange påvirkninger
i begynnelsen - godbit gjemt bak ryggen, sidebevegelser med kropp/kne, ansiktet vendt bort, og til slutt
ordet ”hals”. Målet er å bare behøve å si ”hals”.
Selve motivasjonen, sammen med den høye motivasjonen for adferden å bjeffe på hvilken
som helst av påvirkningene. Nar du trener f.eks halsgivning, har du kanskje av og til tilfeldig vendt hodet
bort før du har rukket å uttale ”hals”, hunden starter defor halsgivning på hodevridningen
Effekt 3:
Den tredje typen generaliseringseffekt
oppstår lett hvis motivasjonen er for høy. Analyseringsevnene forringes og kan til og med forsvinne.
- Et eksempel er øvelsen sporoppsøk. Er motivasjonen for høy, reduseres
evnen kraftig i å undersøke sporets retning. Hunden kan til og med gå langt på såkalt bakspor, innen motivasjonene synker
og den blir bevisst på at retningen er feil. Den kan også fortsette uten å snu.
Tommelfingerregelen er: Jo høyere motivasjon, desto høyere
generaliseringseffekt.
Diskriminering (utskilling = spesialisering)
I
en innlæringssammenheng kan man si at diskriminering i praksis innebærer at hunden skiller påvirkningene
fra hverandre for å spesialisere seg og velge ut en av de.
Diskrimineringseffekten oppnås lettest når motivasjonen ikke er så høy. Diskrimineringsevnene kommer
an på motivasjonen, og er individuell.
Effekt 1:
Man får
en spesialisering når hunden fra begynnelsen av behøver flere påvirkninger for å utløse en atferd.Ettehvert vil den
reagere mer på èn av påvirkningene. Til slutt vil bare denne påvirkningne ha en utløsende effekt. Spesialiseringen = diskrimineringen
er blitt oppnådd ved at den ønskede påvirkningen er blitt tydeliggjort gjennom gjentakelser. I innlæringen av f.eks halsgiving
har motivasjoen for ordet ”hals” blitt forsterket sammen med selve bjeffingen, slik at hunden starter bjeffingen
på kommandoen ”hals”. Diskrimineringsevnen er en viktig del ved innlæring av kommandoord, signaler og tegn.
Effekt 2:
En annen
reaksjon i måten å velge påvirkning på, er hundens evne til å samordne et antallpåvirkninger i en spesiell rekkefølge slik
at atferden utløses. Det som er praktisk ved dette, er at du kan styre noen av de påvirkningene som forekommer i de forskjellige
øvelsene i en spesiell rekkefølge (serie), slik at hunden uten å misforstå oppfatter hva den skal gjøre.
I spor kan du f.eks lære inn en egen serie påvirkninger, og for felt en annen serie (arbeidstegn). I lydighet f.eks: fri ved
fot: utgangsstilling og linen tas av... eller f.eks spor: sporselen blir tatt på og langlinen (sporlinen),
hunden vet nå den skal gå spor.
Med andre ord skal det dette et "bilde" ned i hodet på hunden om hva den nå kan forventer
seg å gjøre. Den øvelsen er på en måte "programmert" i langtidsminnet til hunden etter mye trening. For best effekt av trening og at innlæringen sitter er at du gjøre det samme hver gang. Skal
du trene hund er den veldig var på f.eks hva du har på deg (faste "hundeklær"), liner. sæler, dekken (felt - rundering) etc.
Betinging
Klassisk betinging.
Klassisk
betinging betyr at en medfødt handling, som opprinnelig ble utløst av en (ubetinget) påvirkning, istedet blir utløst
av en ny (betinget) påvirkning når denne etterfølges av belønning forstrekning).
Det eksemplet som er Pavlos bevis med hunders spyttreaksjon i forbindelse med lyd og mat. Lukten
av maten er ”ubetingt påvirkning” som utløser spyttreaksjonen, en ”ubetinget reaksjon” (handling).
Dette er medfødt. Skrammler du med matskålen samtidig som hunden kjenner lukten av maten og etterpå får spise (forsterkning),
lærer hunden seg raskt at lyden av matskålen betyr mat. Skrammling er blitt en betinget påvirkning . Bare lyden vil
nå få hunden til å sikle. Matlukten (den ubetingede påvirkningen) er byttet ut med skarmlingen, og spising
er den endelige forsterkningen.
Instrumentell
betinging
Instrumentell betinging sammenliknes i litteraturen
med det som kalles ”trial and error” (= prøving og feiling), dvs. at dyret er aktiv og til slutt tilfeldig
oppfører seg på en slik måte at dette gir resultat (forstrekning). Dette betinger da atferden som ga resultatet. Dyr opptrer
midlertidig ikke så planløst som denne beskrivelsen. Deres atferd er alltid innrettet på noe - dvs, det er situasjonen
som avgjør.
Et tilbakevendende eksempel er B.F Skinners eksperiment ”skinnerboksen”:
Rotten som er i en kasse og har lært seg å trykke å på en hevestang
for å få mat, har ikke gjort dette tilfeldig første gangen. Rotter har den medfødte atferden at de først
leter i hjørner og langsetter vegger, deretter rundt avvikende gjenstander. I kassen var pedalen på hevestangen
en avvikende gjenstand.
Rotter undersøker ting på sammen måte som hunder - gjennom å bruke forbena. Når den
rører ved pedalen, ramler en matbit ned. Dette kan ikke kalles tilfeldig! Det er den medfødte motivasjonen i undersøkelsesadferden
som styrer rottene mot pedalen. Dette forholdet er det viktige å huske på i innlæringssituasjoner.
I parentes kan det bemerkes at hvor lang tid det tar for dyret å lykkes (rasjonaliteten)
kommer an på hvor høy intensiten er i det enkelte tilfelle. Meget lav intensitet forlenger tiden, for høy intensitet
gir ukonsentrasjon. Riktig tilpasset intensitet gir riktig resultat.
Et eks. på instrumentellinnlæring er sporopptak slik dyr i friheten vil gjøre det.
Det er syn og hørsel som vil bli brukt først. Gir ikke dette resultater vil dyret
være (lukt) med høy nese. Alt er målrettet atferd som fungerer etter prinsippet "prøving og feiling". Nå vil dyret øke aktivviteten og begynne og bevege seg i større sirkler helt til det finner
spor som leder til byttet, som blir fanget (resultat). Det vellykkede resultatet forsterker sporatferden som føret til bytte
(= betinging) Dyret har altså mulighet til å bruke flere medfødte
atferder for å oppnå resultat.
Hunden får resultat når den
anvender riktig atferd, og vi bør
være klar over hvilke påvirkninger
og
situasjoner som kan uløse
den atferden vi ønsker
Kobling (baning)
I enklte innlæringssituasjoner
får man ofte såkalt kopling, dvs raskt og ukoplisert hendelsesforløp mellom påvirkning og handling. Dette
skjer når situsjonen gjentas
om og om igjen.
Atferden blir lettutløsende.
- At
hunden setter seg er et godt eksempel på kobling. Etter en del trening setter hunden seg automatisk. Det som skjer er ikke
en reflks, selv om det ser slik ut. Det er heller ikke ikke slik at hunden er blitt mer motivert til å sitte. Den raske utløsningen
for å sitte kommer av de påvirkningene som utløser atferden, har dannet enhurtigkobling av impulser, slik at sitting skjer automatisk
. Det har skjedd en forenklet prosess i hjernen på grunn av gjenetakelser av samme situasjon.
