PRESSEARTIKLER

Demokrati og menneskerettigheter:

• Latin-amerika etter Ernesto Che Guevara, Av Geir Tuftedal, Stavanger Aftenblad 12.11.97
• U-hjelp og menneskerettighetene, av Grethe Haldorsen, Arbeiderbladet 16.08.94
• Hvor er demokratiet?, av Grethe Haldorsen, Klassekampen19.05.95
• Cuba og den amerikanske imperialismen, -er flerpartisystemet egnet til å løse fattigdomsproblemene i Latin Amerika? Av Geir Tuftedal, Rogaland avis 10-11.09.96

USAs blokade:

• Blokaden berører 50% av Cubas import. Brev fra Cubas utenriksminister Roberto Robaina til FNs generalsekretær Boutros Ghali. Granma International 30.08.95. Oversatt norsk utdrag fra Cubanytt nr.4-95, Norsk-Cubansk forening.
• Gratis helse og utdanning, av Borghild Gramstad, Stavanger Aftenblad 09.01.97.
• Opphev den økonomiske blokaden av Cuba, av Johnny Sondresen, Cuba-aksjonen, Stavanger Aftenblad 02.12.94

• Legetidsskriftet The Lancet har en artikkel i Volume 348, Number 9040 - Saturday 30 November 1996, med tittelen: "Role of the USA in shortage of food and medicine in Cuba" forfattet av A F Kirkpatrick MD, University of South Florida College of Medicine, 12901 Bruce B Downs Blvd, Box 59, Tampa, Florida 33612, USA. (For å få opp artikkelen må du registrere deg online, søk så på Cuba.) Noen utdrag av artikkelen:

"For over 30 years an embargo by the USA has restricted Cuba's ability to purchase foods and medicines. In 1992, the USA enacted the Cuban Democracy Act (CDA), which "exempted" the sale of medicines from the embargo. However, the implementation of the CDA's requirements and the intensification of the embargo as a result of the passage of the Helms-Burton Act in March, 1996, have undermined the purpose of the medicine exemption. The resultant lack of food and medicine to Cuba contributed to the worst epidemic of neurological disease this century. The Inter-American Commission on Human Rights of the Organization of American States has informed the US Government that such activities violate international law and has requested that the US take immediate steps to exempt food and medicine from the embargo."

"In June, 1993, a delegation sponsored by the American Public Health Association travelled to Cuba to assess the impact of the embargo on the public health of the Cuban people. The Association's report notes that the policies of the Castro regime give a high priority for health care, which has contributed to a large reduction in infant mortality and improvements in health. However, the Association found that the tightening US embargo, through the enactment of the CDA, has been associated with a decline in the health of the Cuban people.

The US Government often speaks of violations of human rights in Cuba. Such claims should perhaps be viewed against the background of an Amnesty International report, which catalogues human-rights abuses in the USA, such as torture, ill-treatment of prisoners, and excessive use of force by police. In addition, it should be noted that Washington has been deemed to have exaggerated Cuba's abuses of human rights, to the extent of codifying such claims into US law. These reports should be borne in mind when the US blockade of food and medicine to Cuba is

Til toppen af siden

Nedskytningsepisoden:

• Kronologisk oversikt over krenkelser av Cubansk luftrom fra 1994
• Cuba's battle for sovereignty, Granma International, 26.juli-95
• Utenriksminister Roberto Robaina sin tale til FNs generalforsamling 6 mars -96
• Truer Cuba USA?, av Ingeborg Lovise Tyse, Stavanger Aftenblad 06.03.96 (Kommer)

Reisebrev fra Cuba:

• Påsken -95 på Cuba, av Johnny Sondresen, Cuba-aksjonen, Cubanytt nr.3-95

Til toppen af siden

U-HJELP OG MENNESKERETTIGHETENE

Av Grethe Haldorsen, Arbeiderbladet 16.08.94

Det hevdes at Nicaragua har demokrati, mens Cuba har ett-parti-system og derfor mangler demokrati. Men vi hører aldri at Nicaragua gjør seg skyldig i brudd på menneskerettighetene, skriver Grethe Haldorsen, solidaritetsarbeider og daglig leder i Norsk Kvinneforbund.

I Arbeiderbladet tidligere i sommer stilte Ragnhild Astrup følgende spørsmål om norsk bistand til Cuba som Norsk Folkehjelp har engasjert seg i: - Har ikke vi visse kriterier som skal følges for å gi norsk uhjelp? Betyr dette at demokrati og menneskerettigheter nå respekteres (på Cuba)?

Informasjonsleder i Norsk Folkehjelp, Ivar Christiansen, bekrefter i sitt svar at det er klare kriterier for norsk bistand og at "et av disse kriteriene er respekt for demokrati og menneskerettigheter"... Denne informasjonen løsner et skred av motforestillinger og noen tilleggsspørsmål som det er på høy tid å stille: Hva er egentlig "demokrati" og hva innebærer begrepet "menneskerettigheter"? Hvilke av u-landa som mottar norsk bistand, oppfyller disse kriteriene?

Christiansen rettferdiggjør bistand til det kriserammede Cuba blant annet med at Cuba har åpnet for utenlandsk kapital i større omfang enn tidligere, private enmannsbedrifter er nå lovlig, og at det er blitt tillatt å eie amerikanske dollar, altså: Cuba er på veg mot noen av de kriterier for demokrati som vi mener er saliggjørende. Grunnlaget for Norsk FolkehjeIps arbeid på Cuba er framveksten av cubanske frivillige organisasjoner, som "med tiden kan ivareta befolkningens interesser", skriver han. "Signalene om et åpnere samfunn er grunnen til at Norsk Folkehjelp går inn med en million norske kroner", slutter han.
La det være sagt med en gang at Norsk Folkehjelp har krav på stor respekt for sitt enestående hjelpearbeid overalt hvor de engasjerer seg. Men er det nødvendig å rettferdiggjøre hvorfor de nå også har innlemmet det kriserammede Cuba i sitt hjelpeprogram? Nødvendigheten ligger i at norsk bistand er politisk betinget. Norsk bistand er dirigert av utenrikspolitiske og stormaktspolitiske hensyn, i dette tilfellet av USAs forhold til Cuba.

Nylig hjemkommet fra Nicaragua, faller det meg naturlig å sammenlikne disse to landene, både når det gjelder den praktiske utøvelse av demokratiet og den måten menneskerettighetene er ivaretatt på i disse to landene. Nicaragua er et av de landene i den tredje verden som mottar størst bistand i forhold til befolkningens størrelse, ca. 4 millioner innbyggere. I 1992 var den eksterne bistand på 800 millioner dollar, fikk jeg opplyst. Og i sommer ble landet dessuten "velsignet" med et nytt lån av Pengefondet På 750 millioner dollar, (over 5 milliarder kroner). Fra før har landet en utenlandsgjeld på 11 milliarder dollar.

Ved siden av ekstern bistand fra andre land (Sverige er største giverland) mottar Nicaragua omlag 200 millioner norske bistandskroner pr år, hvorav ca 30 millioner (15 prosent) går til betjening av utenlandsgjelda, ifølge vår bistandsminister. En økende del av bistanden blir kanalisert gjennom regjeringen som "definerer behovene hos folket", uten at det ser ut til at folket merker noe til det. Det er velkjent at en stor del av disse millionene går til import av luksusvarer og forbruksvarer - stort sett importert fra USA - som flertallet av befolkningen er avskåret fra å kjøpe. Alt er å få kjøpt på det fasjonable kjøpesentret "Commercial Metrocentro" og andre velfylte supermarkeder, beregnet på den lille eliten som har penger. Og folk spar seg med rette: Hvor blir det av alle disse millionene i bistand og lån?

Fra 1992 til 1993 økte andelen som lever under fattigdomsgrensen fra 46 til 50 prosent. Arbeidsledigheten når stadig nye høyder og er idag over 60 prosent på Atlanterhavskysten, der hvor de etniske minoriteter holder til. Noe trygdesystem eller sosialhjelp er fullstendig fraværende. Barnedødeligheten stiger, analfabetismen likeså, Prostitusjon florerer - også blant barn - antallet tiggere og gatebarn skyter i været, mens volden på alle plan når nye høyder for hver dag som går.

Statlige sykehus og skoler nedlegges og privatiseres. En halvering av offentlige utgifter fra 1990 til 1993 er resultatet, og vi vet hva dette betyr for den overveiende del av befolkningen

Utenfor det storslåtte Kulturhuset, som er en gave fra Skandinavia, ligger noen "sammenkrøllede" gatebarn inntyllet i avispapir med sniffekluten i ansiktet klokka ti om kvelden.. Frustrasjon, fattigdom, håpløshet og fortvilelse er kjennetegn gom det demokratiske Nicaragua anno 1994 er preget av. Er dette å ivareta menneskerettighetene? Likevel sier vår bistandsminister at "den økonomiske modellen Nicaragua har valgt, er helt nødvendige", og mener at den lukkede modellen sandinistene brukte, overhodet ikke førte fram. Hvor har hun dette fra?

Det hevdes at Nicaragua har demokrati mens Cuba har ettparti-system og derfor mangler demokrati. Vi hører aldri at Nicaragua gjør seg skyldig i brudd på menneskerettighetene, slik vi har for vane å definere disse rettigheter. Men Cuba derimot, Cuba har ingen gatebarn, barnedødeligheten er på linje med USAs 9 pr 1.000, alle barn går på skole og blir nå vaksinert mot de viktigste barnesykdommer, utdannelse er gratis helt fram til universitetseksamen, og det er én lege pr 250 innbyggere. Cubanerne har et helse- og sosialvesen som resten av den tredje verden bare kan misunne dem.
På grunn av vareknapphet er det streng rasjonering. Ingen dør av sult, men få får nok mat som følge av USAs ulovlige blokade.

Forskjellen på Cubas og Nicaraguas økonomiske krise er at for Nicaraguas vedkommende er den selvforskyldt i den forstand at regjeringen er udugelig, korrupt og ikke lytter til folkets behov, mens krisen på Cuba er påtvunget utenfra. Den cubanske regjeringen kjemper en beinhard kamp for å bevare nasjonal selvstendighet og menneskelig verdighet for sitt folk.
Mange ville nok ønske at Cuba "ga etter" for USAs krav om "demokratisering og innføring av markedsliberalisme" slik at nicaraguanske tilstander kunne innføres raskt og føre Cuba tilbake til de gode, gamle Batista-dager. Vi får håpe at Norsk Folkehjelp lykkes med bistanden og at den norske regjering vil følge etter med offisiell bistand til den kriserammede øya. Det har den fortjent.

Til toppen af siden

HVOR ER DEMOKRATIET?

Av Grethe Haldorsen, Klassekampen19.05.95

Det er en skrikende kontrast mellom "det demokratiske Nicaragua" og "diktaturet på Cuba". Og kontrasten viser seg så absolutt i Cubas favør, særlig når det gjelder menneskerettigheter - i ordets riktigste betydning, skriver Grethe Haldorsen i Latin-Amerika Helsefond.

I LIKHET med de fleste andre land i Latin-Amerika har Nicaragua innført demokrati, slik det etter hvert er blitt vanlig å definere begrepet: "flerpartisystem og markedsliberalisme". Menneskerettigheter som retten til et verdig liv, mat, helse,bolig, arbeid osv. er av underordnet betydning - bare man har demokrati.

Når 70 prosent av den arbeidsføre befolkning i dagens Nicaragua er uten arbeid - og når landets myndigheter ikke har budsjettert med verken arbeidsledighetstrygd, sosial hjelp eller helsetilbud, kan man fore stille seg hvor viktig det er for folk flest å leve i et "demokrati", hvor markedsliberalismen eter seg inn i helse, sosial- og skolesektoren med størst mulig pivatisering som mål.

Situasjonen etter at demokratiet ble innført er: Økende analfabetisme, gatebarn og tiggere myldrer i hovedgatene i Managua, barneprostitusjonen griper om seg, og vold og stoffmisbruk er akselererende problemer i dagens Nicaragua. Landet er på randen av sammenbrudd, selv om bistanden per capita er skyhøy i forhold til andre uland. Det finnes mange idealistiske private bistandsorganisasjoner som gjør en hederlig innsats, men den offisielle bistand regjeringen mottar går for en stor del til å betjene utenlandsgjelda og til import av konsumvarer og luksusvarer (fra USA) til den lille eliten som blir rikere og rikere. Men "demokrati" har de!

Og så til Cuba: I våre media er det bare Cuba som er i den ytterste krise og Fidel Castro som står for fall fordi han er lite villig til å innføre demokrati (og markedsliberalisme). Ikke noe land i verden er så omstridt og får så mye emosjonell media-oppmerksomhet som denne vesle øya med sine vel ll millioner innbyggere. Dersom man uttaler seg positivt om Cuba, blir man straks mistenkeliggjort. Mens Ramsey Clark, USAs tidligere riksadvokat, forfattere som Marquez og Galeano, Nobelprisvinneren Esgivel og vår egen Thor Heyerdahl og andre fornuftige kjendiser, omtaler Fidel Castro og den sosialistiske regjering på Cuba som menneskevennlig, er våre media fulle av oppgulp fra CIAs årelange propaganda om Revolusjonens ondskap og forestående endelikt.

Målet for amerikanernes årelange blokade av Cuba er å tvinge regjeringen Castro i kne og bringe landet tilbake til de gode gamle Batista-dager. Særlig etter a Sovjetsystemet kollapset er det maktpåliggende for Washington å få bekreftet at den cubanske revolusjonen og sosialismen er dødsdømt og at kapitalismen er det eneste saliggjørende. Så slipper man denne smitte-effekten i bakgården. Dessuten har Washington litt etter litt erfart at det er billigere å bekjempe et uønsket system med økonomiske sanksjonen enn ved militær intervensjon.

Mens FN s Generalforsamling i flere år på rad har fordømt USAs ulovlige blokade, nesten enstemmig (mot USA og Israel i siste avstemning) har USA fortsatt å stramme det Økonomiske jerngrepet rundt Cuba med Toricelliloven og andre ondsinnede påfunn.

Selvfølgelig er Cuba i krise, Det ville Norge også ha vært etter årelang handelsboikott fra resten av verden, Men hvilket land er ikke i krise i dag - eller står umiddelbart foran en krise? Hele kloden er i krise! For bare å ta Latin-Amerika: Der er det krise på krise - i Colombia, Bolivia, Peru, Ecuador, Brasil, Guatemala etc. Latin-Amerikas utenlandsgjeld er nå på 534 milliarder dollar. Det gir ikke akkurat håp om å komme ut av krisen med det første, selv om de fleste av disse landene har innført såkalt demokrati.

Forskjellen mellom krisen på Cuba og de andre landenes kriser er at den Økonomiske krisen på Cuba er påført landet utenfra gjennom en bevisst utmattelsespolitikk fra verdens mektigste stat - sammen med tapte handelspartnere i Øst-Europa. Mens krisen i de andre u-land er resultat av en forfeilet Økonomisk politikk - ofte indirekte påtvunget dem gjennom de store internasjonale kredittinstitusjoner som Verdensbanken og Pengefondet med lånebetingelser som har ført til stadig verre levekår for befolkningen i disse landene. Fremdeles dør 35.000-40.000 barn hver dag av sult og sultsykdommer i hele verden.

På Cuba er det ingen som dør av sult. Der er ingen gatebarn, ingen tiggere, (bortsett fra unger som vil ha tyggegummi av turistene). Alle barn og all ungdom går på skole. All utdannelse er gratis helt frem til universitetseksamen. Helsevesenet er det mest rettferdige i verden, en lege pr. 500 innbyggere både i by og på bygd. Innføringen av familiedoktor-systemet for ti år siden har gjort at alle cubanere får regelmessig gratis legetilsyn og tannlegebehandling. Dette har ført til at helsetilstanden er bedre i dag enn for ti år siden, til tross for blokaden, fikk vi opplyst i Helseministeriet. Gravide og barn er prioritert med ekstrarasjoner og spesialbehandling. Men blokaden begynner å tære sterkt på befolkningens utholdenhet.

Det er mangel på alt fra medisiner, proteiner, mat og klær, olje og transportmidler, redskap og ikke minst alle slags reservedeler. Men "gjennom rasjonering deler vi det lille vi har", som Fidel sa i København. Han tilføyde også at han ikke var sikker på hvorfor han egentlig var kommet til det sosiale toppmøtet, "for vi har jo løst alle disse problemene som skal diskuteres her gjennom vårt helse- og sosialsystem!" Og det kan ikke være tvil om at Cuba har verdens mest rettferdige samfunn - med en tilnærmelsesvis sosial likestilling - til tross for den Økonomiske krisen som landet opplever. Og det er heller ikke tvil om at mange cubanere opplever krisen som meget belastende og slitsom. Det daglige kalori-inntak er under 2000. Mange sper på med de innkjøp de kan gjøre med dollar, som de får fra slektninger i Miami eller gjennom turismen. Men alle er enige i at den "løsslupne dollaren" skaper nye klasseskiller og er ikke av det gode. De håper at det er en forbigående løsning.

En side ved Cuba som sjelden blir omtalt i media er den solidaritet med andre u-land som cubanerne praktiserer. Etter Tsjernobyl-ulykken har landet tatt imot 17.000 barn fra Ukraina til gratis- behandling. (Hvor mange var det Norge hadde plass til?)

Da Latin-Amerika Helsefond under sin Cubareise før påske besøkte barnesykehuset William Sole (ett av 12 barnesykehus i Havanna) var det fremdeles 450 av disse barna som kom regelmessig hvert år til behandling. Tjue barn med lungesykdommer fra Nicaragua var likeledes innlagt til gratisbehandling da vi var der. De to store ortopediske sykehusene i hovedstaden har dessuten tatt imot utallige krigsinvalider både fra Nicaragua og EI Salvador og "lappet dem sammen". Vi selv hadde med oss en norsk-chilener som har vært lenket til rullestol i seks år med en av Pinochets kuler fremdeles sittende i kroppen. Han ble mottatt med åpne armer av direktøren på et av de største sykehusene og tilbudt gratis behandling. Han ble innlagt allerede neste dag.

Det må sies i være litt av en bragd at til tross for den alvorlige krisen Cuba befinner seg i, har man ikke stengt en eneste skole eller nedlagt et eneste sykehus, eldrehjem eller barnehage. Man har riktignok stengt enkelte avdelinger på grunn av mangel på utstyr og medisiner, men det hører med til unntakene. Cuba har det høyeste antall lærere, leger og trenere i fysisk fostring per capita i hele verden. Fremdeles har de frivillige leger i flere land i den 3. verden, bl.a. Nicaragua og Bolivia. Analfabetismen er utryddet og levealderen er 75 år. Dessuten driver de medisinsk forskning som etter hvert er blitt anerkjent over hele verden.

Til stor ergrelse for noen og til stor glede for andre er Cuba på vei oppover, takket være den enorme hjelp fra private organisasjoner i Europa, Canada og USA. Også EU har nå gitt blaffen i USAs påbud om Økonomisk boikott av den standhaftige Øya. Varer til en verdi av 26 millioner dollar er hittil blitt sendt gjennom ECCHO og distribuert over hele Cuba.

På havna i Havanna står hundrevis av containere med donasjoner fra hele verden, noen allerede tømt, andre i ferd med å tømmes. Også Norge har begynt å røre på seg i sitt forhold til Cuba. 1 januar i år sendte LatinAmerika Helsefond med støtte fra Utenriksdepartementet - en full-lastet container med mat og sykehusutstyr til Cuba. Og Norsk folkehjelp er i full gang med hjelpeprosjekter i Havanna.

Det cubanske folk fortjener å overleve sammen med det system de selv har kjempet fram gjennom sin revolusjon. 0g hvis CIA og Washington fremdeles tror at flertallet av cubanerne går rundt og drømmer om å kvitte seg med sin Fidel, er dette naiv ønsketenkning.

Til toppen af siden

Cuba og den amerikanske imperialismen,

-er flerpartisystemet egnet til å løse fattigdomsproblemene i Latin Amerika?

Av Geir Tuftedal, Rogaland avis 10-11.09.96

Etter revolusjonen i 1959 begynte cubanske myndigheter å nasjonalisere eiendommene til forskjellige nordamerikanske selskaper (sukkerplantasjer, fabrikker og oljeraffinerier). For å stanse denne utviklingen trente CIA en invasjonsstyrke av eksil-cubanere og andre latinamerikanere på baser i Guatemala og Nicaragua. Den 15 april 1961 gjennomførte fly uten kjennetegn flere bombetokter mot cubanske flyplasser. Den 17 april tok landsettingen til i Grisebukta på sørkysten av Cuba. Da invasjonsforsøket mislyktes gjennomførte USA full økonomisk og diplomatisk blokade. Blokaden ble forsterket på begynnelsen av 90-tallet (Toricelli-loven) og ytterligere skjerpet ( Helms-Burton loven som blant annet gir adgang til å straffe tredje land i amerikansk rett) tidligere i år. Dette skjer på tross av at FNs Hovedforsamling den 02.11.95 med overveldende flertall (117 for, og 3 land; USA, Israel og Usbekistan stemte mot) har vedtatt en resolusjon som krever den amerikanske økonomiske boikotten opphevet. Det er for øvrig fjerde år på rad at FNs Hovedforsamling vedtar en slik resolusjon. Ingenting tyder likevel på at USA lar seg affisere av den slags innblanding i egen utenrikspolitikk.

Av ovennevnte ser en at Cuba er et land i krig, eller utsatt for "low intensity warfare" som CIA kaller det. USA forlanger at det opprettes flerpartisystem og gjennomføres flerparti-valg på deres betingelser, før en opphevelse av blokaden overhodet vil bli vurdert. Det bør i denne sammenheng nevnes at avskaffelsen av flerpartisystemet på Cuba ikke ble gjennomført av Fidel Castro og hans kamerater. Flerpartisystemet ble avskaffet allerede 10 mars 1952 da Fulgencio Batista tok makten gjennom et USA-støttet kupp. Fra 1952 og fram til revolusjonen i januar 1959 flyktet over 1 million cubanere til Miami og 20 000 ble myrdet eller torturert til døde av Batistas sikkerhetspoliti. At flerpartisystemet ble erstattet av et brutalt diktatur bekymret den gang tydeligvis ikke USA.

Skal en forstå hvorfor cubanske myndigheter i dagens situasjon avviser de amerikanske kravene bør en studere hvilke erfaringer som er gjort av andre land i regionen hvor en har prøvd kombinasjonen: dyptgripende endringer i eiendomsforholdene og flerparti-valg.

Dersom en ser bort fra de 18 amerikanske militære intervensjonene i Latin Amerika mellom 1823 og 1945, og kun konsentrerer oss om de regjeringer som har prøvd å gjennomføre grunnleggende reformer i perioden etter 2. verdenskrig er historien denne:

Ved presidentvalget i 1950 seiret Jacobo Arbenz Guzmán i Guatemala. Guzmáns samlingsregjering, hvor også kommunistene var representert, satte igang omfattende jordreformer, men kom i konflikt med det amerikanske selskapet United Fruit Company. En appell fra selskapet om å unngå ekspropriasjon av store jordeiendommer ble avslått av landets høyesterett og en protest fra USA ble avvist. En CIA-støttet antikommunistisk opprørsbevegelse ble etablert i Honduras og etter korte kamper i 1954 ble regjeringen Guzmán tvunget til å gå av.

Ved presidentvalget i 1962 seiret den radikale sentrumspolitikeren Juan Bosch i den Dominikanske Republikk. Han innledet et omfattende økonomisk reformprogram. I 1963 gjorde de væpnede styrker statskupp og satte forfatningen ut av kraft. I 1965 prøvde Juan Bosch' tilhengere å ta tilbake makten. USA sendte 23 000 amerikanske soldater "for å hindre at amerikanske liv kom i fare" under urolighetene.

I 1970 kom folkefrontens kandidat Salvador Allende til makten gjennom frie valg i Chile. Den nye regjeringen nasjonaliserte kobbergruvene, banker og andre foretak. Med støtte fra CIA gjorde hæren statskupp den 11. september 1973 og myrdet Allende. En militærjunta under ledelse av general Augusto Pinochet opprettet et brutalt militærdiktatur.

På Grenada kom Den venstreorienterte Ny juvel-bevegelsen til makten gjennom revolusjonen i 1979. Bevegelsen var inspirert av den cubanske revolusjonen og Black Panther bevegelsen i USA. Den 25. oktober 1983 gjorde USA og 6 karibiske småstater invasjon på Grenada. Påskuddet var å sikre 700 amerikanske medisinstudenter på øya. Invasjonen ble kraftig fordømt av flere land.

I desember 1990 gjennomførte Haiti det første frie valget i landets historie. Den radikale presten Jean-Bertrand Aristide ble valgt med nær 70 % av stemmene. Hans forsøk på radikale reformer møtte kraftig motstand innenfor det mektige militærapparatet. 30 september 1991 ble presidenten avsatt gjennom et militærkupp ledet av Raoul Cedras. CIA støttet Cedras og spedde løgnpropaganda om Aristide, som likevel fikk asyl i USA. Etter å ha akseptert Valutafondet og Verdensbankens krav om privatisering og oppgivelse av radikale reformer avsatte amerikanske styrker Cedras og gjeninnsatte Aristide. Dette skjedde et halv år før presidentperioden var over. Valgloven tillater ikke presidenten å sitte mer enn en periode.

Sandinistene med Daniel Ortega i spissen kom til makten i Nicaragua gjennom revolusjonen i 1979. Nicaragua ble presset til valg mens de var i krig med USA. De første frie valg i landets historie ble avholdt 4 november 1984 med deltakelse av sju partier. Sandinistene (FSLN: den Sandinistiske Fronten for Nasjonal Frigjøring) vant en overveldende seier. Valget ble nøye fulgt og godkjent av internasjonale observatører, -USA godkjente ikke valget.

Etter valgseieren stevnet den sandinistiske regjeringen USA for den Internasjonale Domstolen i Den Haag, hvor landet fikk medhold i at krigsaksjonene fra USAs side (blant annet minelegging av nicaraguanske havner og bombing av oljeraffineri) var ulovlige og måtte opphøre. Kjennelsen ble ignorert uten at dette fikk noen som helst konsekvenser for USA.

USA presset igjennom nye valg i 1990. Sandinistene tapte, og den borgerlige regjeringskoalisjonen UNO kom til makten. Dette skjedde etter at USA hvert år siden 1981 (det året Ronald Reagan ble innsatt som president) hadde pumpet millioner av dollar i form av propaganda (aviser, radiosendinger osv), inn i det nicaraguanske samfunnet. I samme tidsrom hadde 70 000 nicaraguanere mistet livet i en krig mot de USA-finansierte contras-soldatene (eksempelvis bevilget USA 24 millioner dollar til contras for budsjettåret 1984) som årlig la beslag på bortimot 2/3 av Nicaraguas statsbudsjett. Dette er hva USA og store deler av den borgerlige pressen kaller frie valg! Enten en tilbakevending til de tidligere jordeiernes overherredømme, analfabetisme og arbeidsledighet, -eller fortsatt krig.

I dag er arbeidsledigheten i den økonomisk aktive delen av befolkningen omlag 60 prosent, skoler og sykehus blir stengt og tidligere amerikansk land og eiendom levert tilbake til amerikanerne. Eller for å sitere Aschehoug og Gyldendals Store Norske supplement fra 1992: "UNO-regjeringens økonomiske politikk har også ført til et frontalangrep på det gratis helse-, sosial- og utdanningsvesen som sandinistregjeringen la så mye prestisje i å bygge opp etter revolusjonen. Egenandeler, skolepenger og privatiseringer har ført til at de fattigste har mistet disse godene."

Ovennevnte historiske begivenheter viser at samtlige forsøk på grunnleggende endringer av eiendomsforholdene (utenom Cuba hvor USA etter Cuba-krisen i oktober 1962, skrev under en avtale med tidligere Sovjet Unionen om aldri å invadere Cuba), som er en forutsetning for å bli kvitt fattigdommen, er blitt knust direkte eller indirekte av USA.

Flerparti-valg kan ikke betraktes isolert, men må vurdes i sammenheng med de konkrete eiendomsforhold og den maktkonsentrasjonen som eksisterer i det landet hvor valget finner sted. Flerparti-valg alene er ingen garanti for at folket besitter reell innflytelse på samfunnsutviklingen. Dersom det var tilfellet ville vi jo ikke hatt fattigdom i Latin Amerika! Tar en Brasil som eksempel ser en at valg etter valg blir gjennomført samtidig som forskjellen mellom fattig og rik bare øker. De 5 % rikeste tjener 55 ganger mer enn de 20 % fattigste, 32 millioner sulter og 60 millioner er feilernært. Valgene har i så henseende kun fungert som en legalisering og sementering av de eksisterende eiendomsforhold.

En nærliggende konklusjon blir følgelig at de enorme fattigdomsproblemene i Latin Amerika, som omfatter 46 % av befolkningen, umulig lar seg løse gjennom "frie" valg og parlamentarisk flerpartisystem. Valgene blir jo likevel kun akseptert så lenge de ikke utfordrer det bestående.

For Cuba vil en tilbakevending til flerpartisystemet bety uhindret innpass for den amerikanske imperialismen (som i skrivende stund er "begrenset" til 1200 timer propagandasendinger i uken). Spørsmålet blir her hvorvidt revolusjonens landevinninger er forenlige med flerpartisystem, -gitt den amerikanske politikken i regionen. Dersom svaret er Nei, hvordan kan en da kreve systemet gjeninnført? Nå hevder ikke cubanske myndigheter at ettpartisystemet er et prinsipp, kun at det nåværende systemet, i motsetning til det parlamentariske flerpartisystemet de hadde fram til 1952, utryddet fattigdommen og sikret alle adgang til utdanning, helse og sosial sikkerhet. Landet er i så måte et foregangsland for hele den tredje verden. Selv i den situasjonen Cuba gjennomlever idag er ikke et eneste sykehus, en eneste barnehage eller skole stengt, og valg blir gjennomført, -som personvalg. Kommunistpartiet kan i henhold til den cubanske valgloven, ikke delta i valg.

Her hjemme på berget derimot har vi flerpartisystem og flerparti-valg som prinsipp. Videre forlanger vi, i all beskjedenhet, at alle andre også skal ha det, koste hva det koste vil i form av fattigdom og menneskelige lidelser!

Til toppen af siden

Blokaden berører 50% av Cubas import

Brev fra Cubas utenriksminister Roberto Robaina til FNs generalsekretær Boutros Ghali. Granma International 30.08.95. Oversatt norsk utdrag fra Cubanytt nr.4-95.

Tre år på rad og med støtte fra et økende antall land har hovedforsamlingen i FN vedtatt resolusjonene 47/19, 48/16 og 49/9. Her gir man uttrykk for å sette en slutt for den økonomiske, kommersielle og finansielle blokaden som USA har opprettholdt uavbrutt mot Cuba i mer enn tre tiår.

I hver enkelt av disse resolusjonene har Hovedforsamlingen i tillegg forkastet at USA bruker tiltak av ekstraterritoriale karakter, noe som krenker FN-charteret og internasjonale rett.

I den senere tid har det internasjonale samfunn fått kjennskap til at der er fremlagt nye initiativ i Kongressen i USA. Disse er ikke styrt av respekten for resolusjonene Hovedforsamlingen har vedtatt og som ber om en ensidig hevning av blokaden som er iverksatt mot Cuba, men omfatter nye tiltak for å forsterke blokaden.

Lovforslaget til Helms og Burton, som blant annet har som mål å internasjonalisere blokaden av Cuba, vil bare tjene til å vise at den kalde krigen ikke sluttet for alle på samme måte (dokument A/50/172 som nylig sirkulerte, omfatter en utførlig analyse over de viktigste virkningene av nevnte lovforslag).hovedforsamlingen har holdt seg informert om de negative virkninger som disse aggresjonstiltaknene har hatt på den Cubanske økonomien, såvel på befolkningens levestandard, som tilbakeslag i å flytte markeder med en betydelig økning i opparbeidelseskostnader, som usikkerheten med leveransene og i en destabilisering av distribusjons- og produksjonsapparatet.

I tillegg kommer at de tiltakene USA bruker mot Cuba har tilspisset de allerede eksisterende finansielle vanskelighetene ved at de fratar landets økonomi utenlandske finansieringskilder.

For Cuba omfatter de knappe og kostbare utenlandske finansieringene landet mottar (tross disse for det meste er garantert gjennom kontrakter på sukker, nikkel og andre eksportprodukter), inkluderer kostnader som i seg selv er høye når de kommer fra finansieringskildene, tillegg som aldri er under 3%, utelukkende som følge av begrepet "risikoland" hvilket betyr å handle med det blokkerte Cuba.

Dette skyldes mangelen på støtte fra de viktigste internasjonale finansieringsinstitusjonene og en rekke private selskaper fordi de forutser represalier fra USA og fordi det i forretningsverden er et utbredt kjennskap til De restriksjoner av alle slag under hvilke Cuba handler på grunn av blokaden. De amerikanske myndigheter har likeledes gjennom den kontrollen de utøver over en viktig del av de internasjonale banktransaksjoner fortsatt me å fryse fonds som er frigjort av cubanske selskaper for å foreta internasjonale betalinger.

13. mai 1994 overførte Flota Cubana de Pesca i Canada 45.000 USD til selskapet Serivaves i Panama som en garanti for betalingen av tjenester til skipet Golfo de Guahanacabibes for dets gjennomfart gjennom Panamakanalen. Denne overføringen ble gjort gjennom Toronto Bank, men kom aldri til sitt bestemmelsessted fordi Kontoret for kontroll med utenlandske eiendommer i Skattedepartementet i USA holdt tilbake disse pengene.

Sjøtransporten er et annet av de konkrete eksemplene hvor utviklingen av den cubanske utenrikshandelen blir berørt på grunn av blokaden.

For hver reise fra Europa eller Asia blir tilleggsomkostningene for et skip som bidrar i handelen på Cuba 215.800 dollar fra Europa til Havanna og 516.700 dollar fra Asia til Havanna sammenlignet med en tilsvarende operasjon fra USA.

Etter Torricielli-loven trådte i kraft, krever mange transportører høyere frakter i det de hevder at ved å anløpe Cuba vil skipet ikke få anløpe havner i USA på seks måneder.

Disse transportørene har nevnt som eksempel det som skjedde i staten Virginia i USA. Her krevde myndighetene som en del av den offisielle dokumentasjon som var nødvendig for å betjene skipene i havnene, er erklæring om at de ikke hadde anløpet cubansk havn de siste 180 dagene for ankomst. Transportene av korn, en import Cuba ikke kan unnvære, har de siste månedene måtte sluttes til en pris av 80 dollar pr. Metrisk tonn, mens den tidligere år kunne sluttes rundt 40 dollar.

Når vi oppsummerer tapene som følge av overpris på bestemte importprodukter av fordyrelsen av transportfraktene for de samme, nådde disse bare i 1994 opp i 60 millioner dollar, like høyt som tapene av samme årsak i 1992. Tapene på de viktigste areslagene kan stykkes opp slik: Tap på import av oljeprodukter (råolje, brenselolje og dieselolje, bare på grunn av fraktene): 8.4 millioner dollar. Tap på import av utvalgte matprodukter (hvetemel, soyamel, hvete, mais, soyabønner, kylling og melk): 35.9 millioner dollar. Tap på importen av medikamenter og utstyr til helsesektoren (bare på grunn av fraktene): 3.8 millioner dollar. Blokaden har særlig lagt vekt på å legge hindringer i veien for produksjonen som er rettet mot eksport, en av de få kilder landet jar for å skaffe seg valuta. Aksjonen har spesielt såret sukkerindustrien, en grunnpilar i den cubanske industrien.

Den stadig minkende sukkerdyrkningen de siste fire årene skyldes for en betydelig den mangelen på kjemiske produkter (gjødningstoffer, desinfeksjonsstoffer og ugressmidler) som trenges i dyrkningen og på drivstoffer for å opprettholde det høye mekaniseringsnivået man hadde nådd.

I tillegg til å ligge nær Cuba, er det amerikanske markedet verdens mest konkurransedyktige på kjemiske produkter. Tilleggskostnadene som ble påført de cubanske kjøpene av disse produkter i 1994 nådde på grunn av nivået på prisene og fraktene over 8 millioner dollar.

Slike tilleggskostnader, som ikke er de eneste, virker negativt på de begrensete finansielle ressurser som Cuba disponerer og dette faktum som er av største betydning for landet, gjør at dets viktigste industri nå bare produserer 50% av installert kapasitet.

I likhet med i 1993 var i 1994 transaksjonene med datterselskapene il amerikanske selskaper i tredjeland praktisk talt null. Det skyldes de kjente virkningene ved iverksettelsen av den såkalte Torricelli-loven, særlig de ekstraterritoriale implikasjonene, en situasjon hvis forhistorie allerede er oppsummert i generalsekretærens rapport A/49/398.

Hovedforsamlingen har allerede i rett tid blitt kjent med hvordan regjeringen i USA ignorerte ramaskriket fra det internasjonale samfunnet og ikke vare har unnlatt å heve den kriminelle og illegale blokaden som den opprettholder overfor Cuba, ved å la være å gjennomføre de allerede vedtatte resolusjonene, men heller ikke nølt med, blant annet ved fordekt aggresjon, å ty til trusler, utpressing og skitne manøvrer overfor tredjepart for å gjøre sin politikk av fiendskap og isolasjon overfor det cubanske folket enda hardere. Denne regjeringen har fortsatt med sin minutiøse og systematiske advaring mot en samordning og utvikling av enhver handelsforhandling eller forhandling om investeringer som Cuba innleder med kapital i tredjeland med det formål å ødelegge disse.

I fjor fikk den cubanske regjeringen opplyst av representanter for to viktige firmaer fra industriland at store investeringsprosjekter som hvert av disse forberedte i Cuba på turistsektoren ville bli stoppet som følge av et direkte påtrykk mot disse fra de amerikanske myndighetene.

Et kanadisk selskap, det samme som skaffet viktige leveranser av papir og trevarer til Cuba, meddelte oss nylig at det ikke kunne fortsette sin virksomhet på grunn av det sterke påtrykket fra den amerikanske regjeringen. I følge sjefene for det nevnte selskapet forklares påtrykket med trusselen om store tap fordi 80% av selskapets operasjoner skjer i USA. På energi området har slike påtrykk vært spesielt intense.

Et meksikansk selskap som deltar i et viktig prosjekt med henblikk på å sette i drift et av landets største raffinerier, fikk besøk av tjenestemenn fra USA som fastslo ovenfor selskapets ledere at deres forhandlinger med Cuba gikk i mot avtalene som var inngått mellom Mexico og USA og kunne skade forbindelsene mellom de to landene.

I begynnelsen av dette året sendte den amerikanske regjeringen på nytt et brev til en rekke viktige land. Her varsler de landenes respektive regjeringer, forretningsforetak og investorer om hvor ufordelaktig det er å investere på Cuba og de negative følger dette kan ha for deres forretning. Vi har fått kjennskap til at blant mottakerne at nevnte brev befinner seg blant andre Det spanske næringslivforbund og Instituttet for utenrikshandel i Venezuela.

I februar i år gjorde en representant for et hollandsk firma i Cuba, som pleier å levere deler og annet utstyr til fiskeflåten, det kjent overfor ledelsen i tunfiskflåten at det hadde vært utsatt for påtrykk fra amerikanske myndigheter for å få det til å slutte å handle med Cuba.

Til det foregående bør vi tilføye det påvirkningsarbeidet som drives overfor regjeringer i industriland for at disse ikke skal kjøpe nye og i visse tilfelle unike produkter fra Cubas bioteknologiske industri. Det gjøres ikke no for de tusenvis av barn som disse anerkjente effektive produktene kunne ha reddet.

Når vi tar i betraktning de inntekter vi ikke får og tilleggskostnadene som skyldes blokaden ble, ifølge foreløpige overslag de totale skadevirkningene i 1994 en milliard dollar, et beløp som representerer rundt 50% av landets samlete import dette året.

USA har ved sine kontinuerlige aggresjonstiltak overfor Cuba og sin opptrapping av disse de senere årene til hensikt å fremprovosere en "virveleffekt" i økonomien, det vil si å fremprovosere en progressiv reduksjon i de disponible ressurser inntil det forårsaker en total økonomisk kollaps. Opphavsfolkene til denne politikken regner med at den vil fremprovosere en forverring i befolkningens levestandard av en slik størrelse at det vil komme spontane offentlige demonstrasjoner med sosial misnøye og således gjøre slutt på den sosiale revolusjonsprosessen som ble innledet for 36 år siden. Det har vært det fremste mål i utenrikspolitikken overfor Cuba for de ni siste amerikanske regjeringer.

I 1989 var det daglige ernæringsinntaket pr. Innbygger i den cubanske befolkningen gunstig sammenliknet med land på et tilsvarende utviklingsnivå, ja endog med land på høyere nivå. Som følge av de faktorer som er nevnt før og særlig på grunn av virkningene av skjerpningstiltakene av den amerikanske blokaden, har det skjedd en gradvis reduksjon i forbruket av viktige matvarer i det daglige kostholdet. Om vi tar forbruket i 1989 som basis, hadde vi i 1993 opplevd et kostholdstap daglig pr. Innbygger som tilsvarte 40% av proteinene, 64% av fettet, henholdsvis 67% og 62% av vitaminene A og C, 22% av jernet og 19% av kalsiumet. Matmangelen påvirker særlig deler av befolkningen som gravide kvinner og barn som er under fem år.

Tallet for undervektige nyfødte barn økte fra 7.6% i 1990 til 9% i 1993. Når det gjelder tallet for undervekt hos kvinner i begynnelsen av svangerskapet, økte dette fra 8.7% i 1990 til 10% i 1993 blant Dem som fikk ernæringskontroll.

Den cubanske regjeringen har gjort store anstrengelser for å lindre de traumatiske virkningene av den kriminelle blokaden og har forsøkt å opprettholde en rettferdig fordeling i forbruket av matvarer og medisiner i befolkningen med de begrensete ressurser som landet disponerer og å holde helsevesenet, skolevesen og sosialsystemet på samme nivå.

Mangelen på matvarer og industriprodukter som blokaden påfører Cuba, fører til en fysisk og mental slitasje i vår befolkning. Særlig berørt blir våre kvinner ettersom de ser seg tvunget til å søke andre muligheter for å tilfredsstille og bedre familiens matbehov og opprettholde den personlige hygiene og renholdet av hjemmet. Det skjer på bekostning av deres tid til hvile og adspredelser. Det er under de nåværende forhold praktisk talt umulig for vår matvareindustri p produsere halvfabrikerte eller hermetiserte matvarer, noe som fører til at den arbeidende kvinne får enda en arbeidsdag i hjemmet med å sylte matvarer.

Den dårlige økonomien og begrensningen i markedstilgang som blokaden har fremprovosert har tilspisset en økende mangel på mange ting som er uunnværlig for å kunne sikre at nøkkelsektorene som yter tjenester til det cubanske folket fungerer.

Et av de mest illustrerende eksempler ser man på helsesektoren. Knappheten på rengjøringsmidler, hygieniske artikler og midler til kontroll av smittebærere har gitt seg utslag i en forverring av de hygieniske og sanitære forhold i befolkningen og som følge derav en tendens til økning og spredning av sykdommer.

Viktige farmasøytiske selskaper og leverandører av medisinsk utstyr og reservedeler til slikt, firmaer som historisk hadde opprettholdt handelsforbindelser med Cuba, har nylig offisielt informert de cubanske myndigheter at der er umulig å fortsette med de leveringene vi ønsker som følge av de forbud amerikanske føderalkontorer har innført mot å bruke produksjonsutstyr eller teknologiske lisenser fra USA i sin produksjon.

Blant de selskaper som har sett seg tvunget til å godta avgjørelser av denne karakter kan vi nevne:

Wellcome (diagnosedivisjonen) i Storbritannia. Denne divisjonen ble overført til representasjonen i USA og leveringene ble stoppet.

Shuber Seal i Danmark. Firmaet driver med salg av gummitamponger til medisinsk bruk. Det informerte oss om at det ikke kunne fortsette å eksportere til Cuba som følge av reguleringer fra den amerikanske regjeringen.

Ohmeda i Storbritannia. Det selger lungeventilatorer og anestesimaskiner. Selskapet har informert om at det ikke kunne tilby utstyr og reservedeler ettersom det ville kreve ne spesiallisens fra myndighetene i USA.

Hospital i Forbundsrepublikken Tyskland. Her hadde vi bedt om utstyr til dialyse og plasmabehandling og fikk til svar at på grunn av amerikanske reguleringer kunne ikke firmaet selge til vårt land.

Janssen i Belgia. Selskapet informerte oss om at for å selge medikamenter til Cuba måtte det søke en eksportlisens hos regjeringen i USA og at behandlingstiden for denne var seks måneder.

Miramed i Italia. Firmaet selger medisinsk utstyr og instrumenter som er nødvendige for å behandle pasienter med utilstrekkelig nyrefunksjon. Det anførte liknende grunner som de forannevnte for å nekte salg til Cuba.

Spesielt dramatisk er situasjonen for de cubanske borgere hvis liv avhenger av implantasjon av pacemaker. I flere år har Cuba importert pacemakere fra to firmaer, Teletronics i Australia og Siemens Elena i Sverige. I slutten av 1993 meddelte firmaet Teletronics til Cuba at det hadde vanskeligheter med å levere nevnte produkt til landet fordi det inneholdt komponenter som var fabrikkert i USA. Dette til tross for den lange tiden som selskapet hadde solgt betydelige mengder til Cuba.

I juli 1994 meddelte firmaet Siemens Elena skriftlig at dets avdeling for pacemakere hadde blitt solgt til firmaet St. Jude Medical Inc, St. Paul, Minnesota i USA og at vi for fremtidige kjøp måtte henvende oss til dette firmaet. Som kjent kan ikke noe firma i USA selge sine produkter til Cuba. Det vil si at de to leverandørene vi regnet med har sluttet å levere denne varen som er av vital betydning for den som trenger den. Utdannelsen på de forskjellige nivåer lider også under mangelen på uunnværlige hjelpemidler som trengs for at den skal kunne være tilfredsstillende.

Til toppen af siden

Gratis helse og utdanning

Av Borghild Gramstad, Stavanger Aftenblad 09.01.97.

Velferdsgode tar lang tid å bygga opp, men altfor kort tid å rasera. Her i landet kan me vantru sjå at oljefondet blir feitare og feitare, alt medan postkontor blir lagde ned, kunstfagstipend blir fjerna og privatiseringa grip om seg. Mindre og mindre blir igjen av den ansvarsfulle velferdsstaten som blei bygd opp på førti-, femti- og sekstitalet.

Det finst ein rørande sekvens frå ei filmavis rett etter krigen, der statsminister Einar Gerhardsen i ein tale seier at no skal rasjoneringa opphevast på ein del varer. Han seier at regjeringa har merka seg eit ønske om at mat, og særleg middagsmat, blir lettare tilgjengeleg. No, i dei liberalistiske nitti-åra, lengtar eg tilbake til ein statsminister som engasjerte seg i folks middagsmat, og forstod kor viktig fellesskapstanken var. Overvakingstenesta er omtrent det einaste som er igjen av den sterke staten frå etterkrigsåra. Det ser dessverre ikkje ut som om den er truga av nedbygging med det første.

Cuba har også bygd opp ein velferdsstat på få tiår. Då revolusjonen sigra i 1959, kjempa Fidel Castro og hans menn til seg kontrollen over ei øy som USA nærast såg på som eit underbruk av Las Vegas. Det var prostitusjon, hasard, kriminalitet og mafiapengar som rådde grunnen, og den vanlege kubanar hadde det like ille som vanlege folk andre stader i Latin-Amerika. I dag er det gratis å gå til lege. Cuba har betre legedekning pr. innbyggar enn Danmark, og ligg langt framme i medisinsk forsking. Det er gratis å skaffa seg høgare utdanning. Grunnskulen er obligatorisk, og elevane får mat på skulen kvar dag. Eg treng vel ikkje påpeika for alle med nostalgiske minne om svunne skulefrukostar og svært nærverande studielån om at Cuba her slår Noreg på ein del punkt.

Sjølvsagt er det ikkje roseraudt på Cuba heller. Overvakingstenesta er om mogleg enno meir nidkjær og ivrig enn i Noreg, dødsstraff og psykiatriske sjukehus har blitt brukte for å kvitta seg med brysame opposisjonelle, og Fidel Castro har tredd eit sovjetisk byråkrati ned over hovuda på eit karibisk folk. Dette er dårlege sider ved systemet.

Kvardagen er ikkje alltid så lett for den vanlege kubanar heller, men dei praktiske vanskane kjem mest frå omverda, og ikkje frå systemet. Heilt sidan revolusjonen har USA boikotta Cuba, og tvunge øya inn i eit økonomisk avhengigheitsforhold til austblokklanda. Etter at Sovjetunionen smuldra opp, står Cuba opprådd for mange viktige varer, og USA strammar grepet enno meir. Gjennom å vedta Helms-Burton-lova for kort tid sidan, har USA sørga for at ikkje berre er det forbode for amerikanske firma å handla med og ha kontakt med Cuba, i tillegg skal firma og bedrifter i andre land bli nekta å handla med USA viss dei handlar med Cuba. Dette har, naturleg nok, gitt Cuba store problem med handelsbalansen. Det fører også til at dei produkta Cuba har å selga, som i mange tilfelle er blant dei beste på sitt felt, står mest utan kjøparar. Gå i baren på eit norsk hotell, så ser du at det er amerikansk og ikkje kubansk rom du får i drinken din. Kubanske sigarar er ettertrakta smuglarvare til USA. Og den medisinske forskinga på Cuba utviklar stadig gode medisinar som blir boikotta av den internasjonale legemiddelindustrien. Det gjeld mellom anna eit middel mot for mykje kolesterol, som er så effektivt at amerikanske legar får det smugla ut av Cuba i kilovis, for å bruka det til seg sjølve og familien sin.

Det tar lang tid å bygga opp ein velferdsstat. Men på Cuba går folk med rette rygger, ser kvarandre inn i augo og tiltalar framande som bror, venn eller kamerat. Til forskjell frå mange andre land, naboar i Latin-Amerika ikkje minst, har kubanarane tydeleg ei sterk kjensle av at dei står på like fot med landsmennene sine, og at dei alle har like stor verdi. Dette er noko det burde vera lett å kjenna seg igjen i for skandinavar. Kor lenge kan kubanarane gå med heva hovud? Kor lenge kan dei gratis få utdanna seg og fritt gå til lege?

I Nicaragua var analfabetismen på det næraste utrydda nokre år etter sandinistrevolusjonen i 1979. I dag, 6-7 år etter at sandinistane tapte valet, blir det snakka om ein analfabetisme på 40 prosent. For kven har råd til å la ungane gå på skule når fattigdommen er så stor at familien treng kvar krone dei kan få?

Noreg bør kjempa for at Cuba skal overleva som ein sjølvstendig velferdsstat, om ikkje anna så for å visa USA at det ikkje er amerikanske sosialistfobiar som skal styra verda. Internasjonalt, gjennom avtalar og lovverk, men òg nasjonalt, gjennom auka handel og samarbeidsprosjekt. Så kan kanskje kubanarane læra oss å ta vare på vår eigen velferdsstat òg.

Til toppen af siden

Opphev den økonomiske blokaden av Cuba.

Av Johnny Sondresen, medlem av Cuba-aksjonen, Stavanger Aftenblad 02.12.94

USAs blokade av Cuba er nå inne i sitt 35 år. I 1992 trådte Torricelli loven i kraft i den hensikt å skjerpe og internasjonalisere blokaden. Loven tar sikte på å tvinge tredjeland til å bryte eller avstå fra økonomisk samkvem med Cuba.

Torricelli loven forbyr nordamerikanske datterselskap i utlandet å handle med Cuba. Utenlandske selskaper i USA innen finans og teknologi som handler med Cuba vil bli straffet. Skip som har anløpt havn i Havanna eller andre steder på Cuba vil bli ilagt karantene på seks måneder for å anløpe havner i USA. Mye av importvarene må Cuba kjøpe til svartebørspriser fordi selgerne må beregne seg risikotillegg, i tilfelle USA skulle oppdage handelen. Blokaden rammer også Cubas eksport kraftig. Ingen land kan for eksempel eksportere varer til USA dersom det kan være mistanke om at de inneholder cubanske råvarer, eksempelvis nikkel.

USA har også dratt inn Verdensbanken og det internasjonale pengefondet (IMF) for å kunne stille krav om Cuba-blokaden som vilkår for kreditter og lån. Den restriktive Torricelli-loven som ble vedtatt under Bush-administrasjonen, blir håndhevet, og Clinton viser ingen tegn til å reagere på de mange henvendelsene om å oppheve blokaden av Cuba. I det siste har det kommet slike oppfordringer fra Nafta-partnerne Canada og Mexico, fra den økonomiske sammenslutningen av karibiske stater og fra 14 land i Latin-Amerika. Den 26 november i år påla FN's Hovedforsamlingen, for tredje år på rad, USA å oppheve den mer enn 30 år lange ulovlige blokaden av Cuba. Kun USA og Israel stemte mot. Fra norsk side er det på tide at stemmegivningen i FN nå følges opp av konkrete handlinger.

USA strammer strupetaket om Cuba og bruker demokratisering som påskudd. Men blokaden er et rått overgrep fra en supermakt som ikke tåler den cubanske utfordring. Utfordringen med et annet politisk system på USAs dørstokk, samt den tiltrekningskraft Cuba har hatt i Latin-Amerika, har vært mer enn USA har kunnet svelge.

Hyklerisk anklager USA Cuba for brudd på menneskerettighetene. USA støtter en lang rekke regimer som begår de groveste brudd på de samme rettighetene. For tida gjør USA sitt ytterste for å opprettholde milliard handelen med Kina på gunstige vilkår, tross Kinas krenking av menneskerettighetene. Faktum er at Clinton gir blaffen i menneskerettigheter. Det er ikke slike hensyn som er viktige i den amerikanske utenrikspolitikken. Clinton handler med hvilke diktaturer det skal være så lenge det er penger å tjene på det, mens han tar kvelertak på Cuba.

Det Cuba har utrettet på det sosiale området er helt enestående i den fattige verden, og nå er det i ferd med å bryte sammen under USAs blokade. Barn dør av sykdommer de tidligere ble helbredet for, fordi de ikke lenger har medisiner. Cuba som har en av verdens mest avanserte medisinproduksjoner får ikke lenger råvarene de trenger til å tilvirke medisinene. Energisituasjonen er prekær. Stor mangel på olje fører til at industrien går i stå. Næringslivet blir rasert fordi det ikke får kjøpt reservedeler eller ny teknologi til landet. Butikkhyllene er så godt som tomme. Det cubanske folk lider under mangel på mat og medisiner.

Det cubanske samfunnet fortjener vår hjelp og støtte til fritt å kunne utvikle seg videre.

Til toppen af siden

CUBA'S BATTLE FOR SOVEREIGNTY

Granma International, July 26, 1995

Like the rest of the country, the history of Santiago has been conditioned by aggression coming from the North. Their entire political, social, economic and even personal lives have been marked by that hostility, which sometimes takes the form of threats, or is apparent in measures such as the Helms-Burton bill, currently before the U.S. Congress, which tries to further strengthen the blockade. At other times it takes the form of direct aggression or actions by third parties organized by the far right. The following statement reprinted here refers to one pallid example of this hostility:

Note from the revolutionary government:

On the afternoon of Thursday, July 13, -95, 11 boats, six light planes and two helicopters from the United States entered Cuba's territorial waters and airspace in a flagrant violation of international law.

All of the boats entered Cuban waters, and several of them came within ten miles of our northern coast. All of the airplanes violated Cuban airspace, and one of them even flew over the coastal zone of Havana city. The planes flew dangerously low over naval units of the Cuban Border Patrol inciting confrontation. The latter were mobilized in the area to protect our borders, and at all times maintained their equanimity in the face of these provocations, avoiding serious incidents.

The Cuban government had previously given the U.S. government clear warnings that it would adopt necessary measures to prevent such flagrantly aggressive actions, in violation of Cuban and international law, organized by ultra right-wing elements of Cuban origin based in Miami.

The Cuban Border Patrol boats conducted maneuvers aimed at physically preventing the U.S. vessels already in Cuban territorial waters from advancing closer to our coasts. . Showing great restraint, at no time did the Cuban Border Patrol boats ram the prows of the boats violating our waters. They simply approached these boats and blocked their path on both sides, thus impeding their advance. Following strict instructions, the Cubans did not fire on the vessels at any point.

One of the invading boats withdrew after coming into physical contact with one of our vessels, showing no indication that it might sink.

Like any other country, Cuba cannot tolerate the flagrant violation of its borders and such aggressive actions against the nation. On many occasions In the past, boats which have perpetrated terrorist actions against economic or defenseless civilian targets, have entered our territorial waters, sometimes killing people in cold blood. The revolutionary government reiterates its firm resolution to adopt any actions necessary to prevent the reoccurrence of such incidents.

Once again, it hereby warns that any boat coming from another country which invades our territorial waters by force may be sunk, and any airpiane which does the same may be shot down. We have met these gross provocations with great patience, but patience also has its limits. The outcome of any such incidents in the future will be the exclusive responsibility of those who encourage, plan or tolerate, and undertake such acts of piracy.

Til toppen af siden

TALEN CUBAS UTENRIKSMINISTER ROBERTO ROBAINA

HOLDT TIL FNs GENERALFORSAMLING 6 MARS -96.

Address by the Minister of Foreign Affairs of Cuba, Mr. Roberto

Robaina, at the resumption of the 50th session of the U.N.General AssemblyNew York, March 6, 1996

Mr. Chairman:

Distinguished delegates:

The Revolutionary Government of Cuba has requested the reopening of the session of the United Nations General Assembly to inform about the events concerning the repeated violation of our sovereignty by airplanes coming from the United States territory and to give notice to the international community and to the world's public opinion of the inadmissibility of theseactions and their dangerous implications for regional peace and security. Coming to this Assembly, Cuba wants to express her deep gratitude to all who one way or another, have helped our country to have today the opportunity to express its opinions.

Cuba's critical position concerning the role of the main bodies of the United Nations is well known, particularly concerning the functioning of the Security Council. For that reason, and because we are certain that this General Assembly represents the international community much more fully, we come before you today .

In the case of the incident that took place off our shores the 24 of February last, we all are well aware of the tremendous pressures the members of the Council were subjected to by the United States delegation, interested in getting a fast and undeserved condemnation of Cuba and, in addition to that, abusively taking advantage of the fact that it was then holding the rotative presidency of that body. Cuba wants to express here her appreciation for the position maintained throughout this process by some of the members of the Security Council who disagreed with the evident manipulation they wanted them to participate in, and who made it impossible for the United States delegation to achieve in the end the absurd and unjust condemnation it had intended.

To understand this episode it is necessary to know the background. The history of aggressions against Cuba and actions in violation of her sovereignty and territorial integrity did not start this February 24, but 37 years ago. Also in South Florida, exactly as nowadays, one of the first acts of violence against the Cuban Revolution originated October 21st,1959, when small pirate airplanes dropped subversive propaganda and bombed the capital of the country, an aggression that cost our people valuable lives. In the same Opa Locka base, even under the cover of a civil agency, part of the air force that went into action during the Bay of Pigs invasion in April 1961, was trained and prepared, almost 35 years ago. This was a military air force, but in this case they had painted on the planes the emblem of the cuban air force, something as fraudulent as the repeated use of civilian airplanes for military aggression.

Throughout all these years, the expressions of a hostile policy toward Cuba by consecutive United States administrations have been innumerable, ranging from attempts of diplomatic isolation to a systematic policy of blockade and economic aggression, the promotion of domestic subversion, illegal radio and television broadcasts, infiltration of spies and saboteurs, plans to murder the leaders of our Revolution, the encouragement of terrorist activities, biologic warfare, the support of armed counterrevolutionary gangs, giving shelter to incursions of planes and boats coming to Cuba from U.S. territory to carry out aggressions, among many other actions. The highest points of this aggressive policy were the already mentioned armed invasion of our territory, organized by the Central Intelligence Agency of the United States in April 1961, which later ended in a naval blockade and a threat of nuclear war which, to say it clearly, was the consequence of the measures that Cuba had to take in the face of the danger of a direct military invasion by the United States.

With the disappearance of the USSR and the socialist camp, with whose help Cuba was able to better resist the aggression and the blockade of the United States, the violent attempts against Cuba by groups of Cuban origin established in the city of Miami grew stronger. Since 1990 fourteen infiltrations and pirate attacks have taken place against our country, carried out with boats coming from the South of the United States, and dozens of terrorist plans were aborted by us. Some of the participants in the last serious actions were captured and any time now they will be able to explain in court how and with whose support they got weapons, explosives, boats and advanced location and communications equipment. In addition to all this, the anti-Cuban radio broadcasted a total of 4.480 hours monthly in 1995, inciting people to violence and to the subversion of the order established in the country, and Cuba has the distinction of beingthe only country in the world with a television station aimed against it, financed with federal funds of the United States.

The last pattern in all this long history of aggressions has been theprovocations by the airplanes belonging to the so-called "Brothers to the Rescue" organization, which during the last twenty months has violated the Cuban airspace 25 times, always coming from the territory of the United States.

In September 1994, a bilateral meeting between the representatives of the civil aviation administrations of Cuba and the United States took place. At the meeting the American party expressed its concern in view of the information received from the Cuban authorities about the violations of the Cuban airspace, and admitted that those flights were also a threat to thesecurity of the genuine efforts to rescue Cuban illegal emigrants, carried out by the U.S. Coast Guard In brief, we will mention just a few of the violations committed after that meeting.

On November 10, 1994, two Cessna 337 airplanes, which took off from the naval base occupied by the United States in the Cuban territory of Guantanamo, flew over the eastern end of the country and dropped subversive flyers. On April 4, 1995 another Cessna 337 aircraft entered the Cuban jurisdictional waters north of the city of Havana and flew over more than 40 kilometers along the coast, at a distance of from 5 to 10 nautical miles off shore.

On July 13, 1995, two airplanes again entered the Cuban jurisdictionalwaters north of our capital, went into a zone which is forbidden to air traffic and flew over the city at a very low altitude, dropping propaganda in support of the flotilla of boats carrying anti- Cuban elements which, having departed from Miami, had gotten together at some 22 kilometersnortheast of Havana and had also entered our jurisdictional waters.

On Saturday, September 4 of the same year, five Cessna airplanes and five helicopters flew again in support of a similar flotilla, which was supposed to come from Miami to the north of the beach resort of Varadero in Matanzasprovince. That time the aircraft left the operations zone when the aggression was aborted due to the negligence of the participants, whichcaused the sinking of a boat and the death of one of them. On January 9 and 13, 1996, two actions of particular relevance and importance occurred, which constitute the immediate precedent of the February 24 incident: airplanes belonging to "Brothers to the Rescue" dropped over the city of Havana tens of thousands of flyers with subversive propaganda exhorting the population to carry out actions against the Cuban constitutional order. This serious violation, like the other ones, was officially notified by the Cuban Government to that of the United States, but it was also highly publicized by its own perpetrators on the UnitedStates media.

And here I stop to make a very important point. Many people, even our own friends in the United States, ask us: why did you shoot those planes down precisely now?, that is, why has it happened at this delicate and dangerous moment when the mean and unscrupulous electoral race is in full swing in the United States, on the eve of the November elections?The question is justified. But i should say, and beg to be understood, that this incident was not the result of a deliberate action by Cuba.

This is what happened: After the provocations carried out on January 9 and 13, for us the situation reached an intolerable point. The Cuban population reacted with indignation and concern about those flagrant violations of our airspace. And right after those events, the Cuban Government gave instructions to the air force, that what happened on January 9 and 13 couldby no means be tolerated.

However, it did not limit itself to that, but although it had repeatedly warned the American authorities, publicly and by official notes, the American authorities, it decided to warn the United States Government, through serious and reliable channels, that the risk existed of a serious incident, given the increasingly aggressive and irresponsible actions of the airplanes which were violating our airspace. We actually begged the United States Government to do all in its power to prevent those flights, which violated not only our laws, but also the laws of the United States. It was an additional and special request. Nothing was left for us to do to prevent the incident, except giving up our dignity and the sovereignty of our country. We can certify that our persistent request reached even the highest instances of the Government of the United States.We were assured that everything possible would be done to prevent it.

It was not us who could prevent those violations from happening. It was the Government of the United States, from whose territory the aggression originated, the only one who had the power to do so.

But we do not say this simply to be believed with no facts to support it.There is irrefutable evidence that the United States Government was also concerned about the actions of the above mentioned organization, concern that was expressed in the different notes that the American authorities sent to us during this time in response to our warnings.In Note number 577 from the United States Interest Section in Havana, dated October 18, 1995, the Government of the United States informed the Cuban one that members of the above mentioned organization intended to approach the limits of the Cuban airspace the 21st of that month, with the purpose of "broadcasting television and short-wave radio signals to Cuba from boats located outside Cuban territorial waters, for a period of time of about a half-hour". In the same note it was pointed out that "Officials of the United States have warned the flotilla organizers of the provisions of international law and of the United States law regarding non-authorized broadcastings from ships or airplanes registered in the United States, and have urged them not to perform illegal broadcastings".

Before, in a State Department Note delivered on August 28, 1995, the Cuban Government was informed that the Federal Aviation Administration was investigating the possible violation of Annex 2 of the Civil Aviation International Convention by the head of that organization. On October 5 of the same year, by way of Note 553 of its Interest Section in Havana, the United States Government notified the Cuban Government that the Federal Aviation Administration was accusing that person of "having violated federal aviation regulation (FAR 91.703) by piloting an airplane with a U.S. registration number within a foreign country without complying with the regulations of that country, and regulation 91.13 by negligently or recklessly piloting an airplane, thus endangering other people's lives and property." That same Note added that "the Federal Aviation Administration requests from the Cuban Government evidence which may prove relevant to these accusations" against the main leader of that organization. On February 16, 1996, a week before the incident at hand, besides thanking the Cuban Government for the information it had supplied, the United States Government, by means of a State Department Note, informed Cuba that the Federal Aviation Administration was continuing its investigations concerning the head of the aforementioned organization, who "is facing the charges of violating federal aviation regulation (FAR 91.703)."

As can be clearly seen, the U.S. authorities were fully aware of the existence of a group organized in U.S. territory, in possession of airplanes, engaged in carrying out activities different from the legal rendering of international air service, who were using these airplanes withclearly provocative purposes, failing to recognize Cuban sovereignty and ignoring the very regulations of the State where those airplanes are registered and where the licenses to fly them were issued to their pilots.

If we are to be blamed for any mistake concerning our behavior in the events of last February 24, that mistake would be to have trusted that a country as powerful as the United States had the ability to stop groups ofirresponsible people from performing perfectly avoidable actions which could even drag it into a genocidal war against our people. On the morning of that day, airplanes belonging to the "Brothers to the Rescue" organization flew north of Havana and entered our airspace. These flights did not conform to international and national civil aviation standards, since their take-offs and flight patterns had at no time been reported, and, besides, before entering our flight information region no communication had been established with our aeronautical authorities. For that reason, at 10:40 the Cuban authorities requested information from the Miami Air Traffic Control Center and it replied that it had no information whatsoever. In view of this, aircraft of the Cuban air force took off and the pirate airplanes withdrew.

On the afternoon of that same day, again three aircraft, violating their flight plan, began to penetrate a dangerous activated zone, despite warnings given by the Havana Traffic Control Center. The chief of the band, which was taking part in the action, answered that he knew it wasprohibited to fly in that zone, but that they would do it nevertheless, and from another plane it was pointed out that they were heading for Havana. Under these circumstances two intercepting fighters of the Cuban air force took off, performed the preventive warning pass and, as there was no response and, according to the Cuban pilots and air command, two of the pirate planes were at a distance of from 5 to 8 miles from our coasts, with the possibility of repeating the actions of January 9 and 13, the Command Post of antiaircraft defense, in view of the instructions that had been received since mid January and the powers vested in it -since these actions occur in a matter of minutes-, ordered the fighters to shoot down the two planes. The third one, which by then was out of our airspace and flying away, was not pursued any further. The Cuban Government fully assumes the responsibility of the patriotic action carried out in legitimate defense of the sovereignty and security of our country.

Our helicopters and surface units of our Border Guard Troops immediately began activities for the search and rescue of possible survivors which were continued through February 25. And at 10 a.m. that day, at a distance of 9.3 miles north of the Havana coastline, a group of technical objects were found, among them navigation charts, a traveling bag and a portable batterycharger. The Cuban Government was the first to publicly regret the loss of human lives which occurred on February 24 as a result of irresponsible and criminal actions against our people, before the Government of the United States did and long before the Security Council. The same day the events took place, the first statement issued by our Ministry of Foreign Affairsabout the matter informed that Cuba had immediately accepted the request for units of the United States Coast Guards to enter our territorial waters to participate, together with Cuban units, in search and rescue activities at the place where the two planes had been shot down, which, on the other hand, also allows us to infer that the U.S. authorities themselves realized from the very first that the event had taken place within Cuban territorial waters.

We do not really think that the United States Government wished to provoke the February 24 incident and the conflict that might have resulted from these developments. What we affirm is that the United States did not take the effective measures to timely avoid those events from occurring. The decisions adopted by President Clinton in the last few days and carried out by the U.S. authorities on Saturday, March 2, were able to prevent another provocation planned for that day by the very same perpetrators of the previous violations. If those decisions had been adopted and executed earlier, these events would not have taken place; we would not have to regret the loss of human lives.

It has even been stated that "Brothers to the Rescue" had a humanitarian purpose. This Assembly should know that that band, founded in 1991 and officially registered as a "nonprofit organization without any political interests", is actually financed by the shady money of the extremist Miami mobsters. It would be interesting to investigate the links between the Cuban-American National Foundation and that group, or to go deeper into the intense negotiations carried out by congressperson Ileana Ros-Lehtinen so that the United States Defense Department would donate or cheaply sell the group three planes of the type used against Cuba.Cuba knows the main leader of that organization, Jose Basulto, quite well. He was recruited by the Central Intelligence Agency, trained in Panama and later infiltrated into Cuba before and after the Bay of Pigs invasion. In 1963 he was again infiltrated as the radio operator of a terroristcommando, and in 1966 he worked for the CIA in Brazil. The Cessna 337 airplane which he personally uses in his misdeeds against Cuba has the number 2506 painted on it in big characters. This was the number of the mercenary brigade which under U.S. orders invaded our country at the Bay of Pigs in 1961, which gives us an idea of his political and moral caliber. This is the record of an individual who wants to present himself as a champion of humanitarian causes.

After Cuba and the United States signed the migratory agreements which put an end to illegal emigration, the apparent purpose of the aforesaid organization -promoting illegal emigration to the United States- ceased to exist. That was how the provocation, planning and execution of terrorist actions became its sole, evident purpose. They began to use their planes to act in a more overt, hostile and dangerous way in Cuban territory. To carry out their actions, they have used twin-tail Cessna airplanes of military design from the United States armed forces, which were used for exploration and combat actions in the Vietnam War. If any doubts remain concerning this matter, one can always consult the July 19, 1992 issue of El Nuevo Herald of Miami and observe the photo of a "Brothers to the Rescue" airplane which still has the acronym of the United States Air Force.

Cuba has more than enough proof that this organization made plans to dynamite high tension towers in Havana, to sabotage the Cienfuegos oil refinery and to carry out attempts on the lives of the main Cuban leaders, among other actions. All these antecedents must be borne in mind in order to understand the reasons for the Cuban decision of not allowing the planes of that organization to fly over Cuba with impunity. This band's aggressive plans leave no room for doubt that it is a paramilitary, terrorist organization in open war against our country.Its activities do not only constitute hostile and provocative actions against the Republic of Cuba, with the seriousness and dangerousness they imply and their flagrant violation of the sovereignty and integrity of a State. It must be stressed that all the activities carried out by this organization also constitute violations of the norms which regulate international civil aviation and, consequently, may endanger the lives and safety of many people and airplanes.Let their intention of making radio and television broadcasts from international airspace, denounced as I have said by the U.S. authorities themselves, be proof of this. Also the altering of the flight plans which they must present to the aeronautical authorities of the country where they come from, the flights at low altitudes or over unauthorized zones of the very territory of the United States, the use of radio communication for purposes other than those they are intended for. Let also be proof of this the dangerous, irresponsible, uncontrolled, not regulated intrusion of this organization's planes, for purposes other than rendering air service, in a zone of important international civil aviation activity, where one of the most active international air corridors of the western hemisphere is located.

Around 400 regular commercial flights go through the Cuban air corridors every day, to which our aeronautical services offer the necessary support and cooperation. Thousands of American citizens and citizens of other nations cross the Cuban skies daily without any risks or difficulties.There has never been a single incident which has affected civil transportation through Cuban airspace. We are, in short, one of the world's countries which renders more aeronautical services to the companies and travellers of the country which, nonetheless, not only blockades us butalso hinders the normal development of Cuban activities in this sphere, and from whose territory hostile actions violating international air navigation standards have been carried out throughout the years and continue to be carried out at present. What is more, we are the country which they are trying to condemn without having any grounds for crimes which it has not committed but of which it has been the victim.

Cuba quickly expressed its willingness to collaborate with ICAO, because no one is more interested than Cuba in totally clarifying these developments and above all in ensuring that they are not repeated. We request that the United States also facilitate all the investigation and clarification work.

By coincidence the ICAO Council is in session today in Montreal, Canada, and although our representatives there will present Cuba's position, I would like to share with the General Assembly some relevant points. Cuba is a founder of the ICAO and its airline Cubana de Aviaci"n is the oldest in the world. Cuba has never been taken to task by that organization for any reason whatsoever. On the contrary, our country gives adequate and satisfactory aeronautical services to airplane companies and their passengers from around the world. In the entire history of Aviation, Cuba has never violated the airspace of any country, much less the airspace ofthe United States.We are in New York city, one of the cities of greatest air access in the world, however it would be difficult for you to imagine the distance covered by a Cuban plane to get from our island to this city. Cuba is prohibited from using the international air corridors that cross over The United States.

To judge the legitimate reaction of Cuba in defense of its sovereignty over its airspace, a legal instrument was invoked that, as it was never ratified in the time frame required, is completely without legal force. Article 3-bis is nothing more than a proposal identified as Resolution A25-1, agreed upon at the Twenty Fifth Special Session of the ICAO which, at the time agreed that the aforementioned amendment in accordance with Article 94 of the Chicago Convention would only take effect after being ratified by 102 members of the Organization. It has only been ratified by 82.

It is with great surprise that we discover that a body meeting in an emergency session questions a State by invoking a legal precept that in a strict sense is not in force. In this decision that directly affects my country, fifteen States of the Security Council are participating, nine of whom have never signed the above mentioned document. Neither has it been signed by Cuba or The UnitedStates.

With regard to the incident occurring on February 24 last, in official statements by American spokespersons and in diverse media a concerted effort was made to arbitrarily identify the actions against Cuban territory as activities appropriate to civil aviation and to stress the civil status of the downed planes. However, a simple look at the facts and the events leading up to them and their context show clearly that this pretense is completely without foundation.With alleged civilian aircraft, Havana and other places in Cuba have been bombarded and machine-gunned on many occasions. With alleged civilian aircraft, incendiary devices and explosives were dropped on our cane fields and other economic targets. With alleged civilian aircraft, biological warfare has been waged against Cuba. In all this long list of aggression including the most recent events, these airplanes have changed their identity from that of civilian aircraft to that of craft involved in military actions. Would The United States have tolerated provocations of the sort that Cuba has had to tolerate? Would the US authorities have accepted aircraft coming from Cuba, or any other country for that matter, entering illegally in their airspace to drop subversive flyers? What would have happened if civilian aircraft coming from Cuba had disobeyed the instructions of US air traffic controllers? Could Cuban civilian aircraft penetrate with impunity the security zones of Andrews or Fort Meade air bases close to Washington D.C? Would The United States have permitted the implicit threat to its air defenses and to the protection of its borders? What would have been the reaction of the US public opinion in the face of such a boast of impunity by such incursions?

The answer does not require a big effort of imagination. But it is not even necessary to make this effort. The answer was given a few days ago by a spokesperson of the US Defense Department who, when asked by journalists what the US reaction would have been, declared that they would not have permitted it.

Mr. Chairman and distinguished delegates:

My country has every right to not tolerate the inadmissable. We exercise the same sovereign right of all States to defend the territorial integrity of our country. No one has the right to play with the freedom and independence of Cuba much less belittle and make fun of them with impunity.

There is no moral leg to stand on to require from us explanations especially in the light of the fact that the country which does so, The United States, protects within its borders the material and intellectual authors that masterminded and executed the bombing in 1976 in Barbados of a Cuban civilian aircraft that extinguished the lives of 73 people. The same country went out of its way to prevent the Security Council from examining the case. If humanitarian concerns which are voiced today were genuine, if there had been the slightest interest to do justice, considering only the dimensions of the tragedy, a few hours in this Council would have been enough to take action against one of the most damnable and shameful crimes in the long list committed against our country.

Today we are asking this Assembly if the sovereign right to defend the borders and national security of countries is only a prerogative of the powerful and not of poor and small countries. If the world tolerates what has happened to Cuba it would be tantamount to giving a license to freely violate national sovereignty and to convert all nations of the international community into potential victims.

These events suspiciously converge on one point: the passing in the US Congress of the infamous piece of legislation directed toward blockading Cuba from the rest of the world when over 35 years of cruel and ever stronger economic, commercial and financial blockade have failed, having been condemned on consecutive years by this very sovereign Assembly. It is evident that what was initiated was a mean conspiracy of the Cuban-American ultra-right in complicity with the most extremist sectors of the Congress of the United States not only against Cuba but also against that country's administration to drag it into serious contradictions and problems even of a warlike character in the midst of a ferocious electoral fight for the presidency of that nation. The first serious consequence would be their passing of the criminal Helms-Burton bill. The US Government, which now is adopting measures against Cuba, should realize that these provocations are also directed against it.

We want to make it perfectly clear that one of these measures that has just been passed in the heat of recent events, like the one that supports the Helms-Burton bill, is an open challenge to the majority condemnation that this very Assembly has made in recent years against the economic, commercial and financial blockade imposed upon my country. We want to make it perfectly clear that the Helms-Burton bill is not only directed against Cuba but also against humanity. It is a law that is directed against you all, against all those who desire to exercise their right to have relations with, trade with and invest freely in Cuba. It elevates the contempt and disregard for the sovereignty and self-determination of nations to incredible heights and from that height rehearses a new world government that those people responsible for the bill have reserved for the rest of us in the coming century. It also constitutes a test of how far the agenda of the ultra- right can be imposed on the political system and society of the United States.

The extraterritorial dimensions of the Helms-Burton bill is also an effort at legislation that goes well beyond national boundaries and violates the laws of many countries which have had nothing to do with promulgating the law. It also curtails the freedom of commerce that seemed to be a sacrosanct principle of the contemporary economic system and it creates legal international precedents through its Title III, the effects of which no country on earth would seem to be able to escape from.

If one were to go over each and every one of the measures taken during these last days, they all seem to satisfy the political appetite of the Cuban-American mobsters of Miami. This Cuban- American mobsters rave in frustration at the efforts and results that my country is obtaining in the strengthening of its democratic institutions and its dignity and the recovery of its economy, in the consolidation of the Socialism that it chose as the present and future for our people. We have no doubt that this Cuban-American minority will continue to be against everything we do and for it everything done by us will be insufficient.

They are outraged that the world is opening itself up to Cuba and that Cuba has done so to the world. They are offended that the community of nations condemns year after year and in ever-growing numbers the flagrant and massive violation of the right to life of 11 million Cubans, and that it is just what this blockade against Cuba means. They find it galling that with each tourist and businessman who visits the island, the wall of lies that for years was maintained around my country is being taken down brick by brick.

For all those who long ago declared without merit any legal provision of a foreign country against their businessmen and citizens, we send a message of hope: Cuba is an island of daring people, we are not going to turn back from the road we have taken, we are not going to disappoint you, the hopes and trust of friends, nor the partners of Cuba, in spite of threats orbilateral or multilateral measures that some government might want to impose upon us.

We are steadfast and confident in our position. We learned a long time ago that faced with an arrogant and bullying neighbor there is no place for weakness. Living without fear is what has allowed us to survive up to now. We know very well that that challenge is a price we have to pay in order to live free and without a master. We do not raise our voice, we do not make use of unjustified insults, name- calling and vulgarity, we have no need of hysteria or mendacious rantings. We know very well, after 37 years of resistance, that the force of truth lies not in the tone in which it is proclaimed but rather in the convictions and the principles on which it is based. We are a small country but our sky, our sea, our soil and our flag will never be violated,humiliated or mocked by anyone ever.

Much blood was shed during the almost hundred year struggle that Cubans waged in order to free themselves from all types of colonialism and build the independent, sovereign, democratic and free country we have today. Our history, our dead and our heroic people deserve great respect and especially in the light of the peace and tranquility that we desire so fervently to give to our children. We will never renounce our vigilance in maintaining our sovereignty.Our readiness to enter into dialogue has been demonstrated time and again in the course of the development of our relations with the United States. Cuba has given ample proof of good faith and her desire to make headway in the search of ways to resolve the conflicts that have been present in these relationships, as well as her willingness to comply with all her commitments. We have demonstrated this by scrupulously complying with the accords reached at the termination of the war in Angola, after fulfillingour duty to support with our generous blood the sovereignty of that country, the implementation of Resolution 435, the independence of Namibiaand the end of Apartheid. We have demonstrated this by complying with the travel arrangements between Cuba and The United States and other forms of communication, by furthering the establishment and development of relationships with the Cuban community abroad, and by following the accords reached on migratory issues, only to mention a few examples. In these and other cases, it is perfectly clear that the problems in bilateral relations between Cuba and the United States can be resolved if there is a will to do so through appropriate procedures. Cuba maintains that will. We are not interested in any sort of confrontation nor is that our attitude. If the Government of the United States is really interested in eliminating or reducing the points of friction or conflict between our two countries through discussions and negotiations, we emphatically reiterate here that Cuba is and always will be ready to advance in this direction.

But if, on the contrary, the pretense here is to try to pressure or threaten Cuba with sanctions or condemnations, let it be understood that we have never retreated in the face of pressures or threats. We did not do so when our people were faced by the imminent threat of nuclear annihilation in the October Missile Crisis of 1962. We will not do so now.This is the time to show truly whether or not the world wants the peace, the well-being and the right to freedom with justice that we Cubans have given ourselves or if the world is going to back up those who under a disguise of civility instigate war and prevent the relations of goodneighbors between Washington and Havana, the normal and healthy connection that is the desire of the majority of Cuba's children who live in the United States.

Cuba has come to the General Assembly to inform without misrepresentations or errors about the events that have taken place and to explain her point of view about a situation that affects her directly. Nonetheless, we are convinced that the question goes beyond Cuba. Today Cuba is the target but tomorrow any of us could fall victim to this kind of manipulation.From my country's point of view, the role of the United Nations is not to serve as an instrument for the powerful to promote their political options. Its true objective should be to forge a world in which the right to life with peace and dignity is respected by all countries equally, wheredevelopment takes the place of the poverty, human misery and ignorance that beleaguer the vast majority of the human race. Its goal should be a world where cooperation is no longer a senselessconcept and becomes a common practice; where justice and equality in international relationships become the highest law of a different way of life, on a planet whose limited resources we all share.

Its goal should be a world where peace does not result from the force of arms but naturally from the equal development of all countries and where international law is applied equally to all nations. Its goal should be a world where principles of sovereignty, territorial integrity, national independence, sovereign equality and non- interference in the internal affairs of States are respected without limitations or restraints, with the spirit that should prevail in the "Decade of the United Nations for International Law".In the struggle that we all wage to obtain these objectives, the international community has counted on Cuba in the past and can continue to count on her unwavingly.

Our country has embarked upon a titanic struggle for its own development in the midst of very difficult circumstances that result from the iron-clad blockade imposed upon us for the last 37 years by the government of the United States. Why does the Security Council act so diligently in the case of the two planes that violated our airspace, shot down on February 24, andhas never acted to consider the blockade against Cuba which has been condemned no less than four times by overwhelming vote in the General assembly? Why does the Security Council not deem it worthy to discuss the present plans within the US government to harden and extend the blockade against Cuba and to criminally aggravate its brutal effects on Cuba's people? Why does it not analyze the behavior of a member State that disregards, disdains and rebuffs the decisions of the General Assembly of the United Nations?

We trust that this time the same double standard to which we are unfortunately accustomed will not rear its ugly head: that is, that the attempt will be made to condemn and sanction the victims and not the aggressors.

Threats have meant nothing to us nor the abuse of power that corrupts and humiliates those who join and submit to it. Ever since the time that the generation of our parents started the final battle to win our freedom, we have learnt the lesson that there is no brute force that can reduce to abject obedience a people who were born and learned to walk in this world with their heads held high.

Thank you very much!

Til toppen af siden

Truer Cuba USA?

Av Ingeborg Lovise Tyse, Stavanger Aftenblad 06.03.96

Etter episoden da cubanske jagerfly skjøt ned to sivile amerikanske småfly, har kritikken haglet mot Cuba. USA hevder dette skjedde i internasjonalt luftrom, og har fått presset gjennom et vedtak i FNs sikkerhetsråd som beklager hendelsen. Til tross for Kinas argumenter om at FN først burde få hør Cubas versjon. Cuba hevder å ha bevis for at flyene befant seg over Cubansk territorium. Hvorfor hastverket fra USAs side? Kanskje de er redde for hva Cuba kan bevise. Kanskje er de redde for å få for mye oppmerksomhet omkring sine gjentatte krenkelser av cubansk territorium og gjentatte provokasjoner. Tross iherdige forsøk har de ikke klart å provosere fram aggressive motreaksjoner. Ikke før nå. Som Alarcon, leder av Cubas nasjonalforsamling sier: «Også vår tålmodighet har grenser». Cuba må som andre stater ha rett til å forsvare sitt territorium. USA har siden 1962 ført økonomisk krig mot Cuba, med påstanden om at Cuba var en trussel mot amerikanske liv. Men argumentet holder ikke lenger mål etter Sovjetunionens fall og påfølgende brud med Cuba. USAs nye argument for å opprettholde handelsboikotten, går på at Cuba er det siste kommunistdiktatur på den vestlige halvkule, og at USA med handelsboikotten fremmer muligheten for demokrati på Cuba. Men er det særlig demokratisk av USA å presse gjennom et vedtak i en sak der ikke alle parter er gitt muligheten til å uttale seg? Er ikke dette et brudd på rettsstatens og demokratiets viktigste prinsipper? USA, som stadig bruker argumentet om å fremme demokratiet når de skal berettige sin innblanding i andre lands saker, har gjentatte ganger støttet statskupp og diktaturer, blant annet i Chile og Argentina på 1970- og 1980- tallet. Man kan også spørre seg om det amerikanske systemet - et samfunn der goder som helse og utdanning ikke er tilgjengelig for hele befolkningen - er særlig demokratisk. Ingen kan vel påstå at Cuba lenger er en trussel mot USA. Likevel opprettholder USA handelsboikotten, og varsler ytterligere innstramninger. Hvis USAs grunn for å føre økonomisk krig mot Cuba er å fremme demokratiet, hvordan kan de da inngå handelsavtaler med Kina, bare få år etter massakren på den Himmelske Freds Plass? USAs økonomiske krigføring er blitt en prestisjesak for samtlige amerikanske presidenter etter det mislykkede invasjonsforsøket i Grisebukta i 1961. USA har i hele dette århundret hatt stor innflytelse i Latin-Amerika, og har i praksis «styrt» dette kontinentet. Men Cuba har de etter revolusjonen i 1959 ikke greid å manipulere. Nedskytningsepisoden kan bli en viktig valgkampsak for Clinton som har mottatt valgkampstøtte fra de Castro-fiendtlige eksilkubanerne - en politisk og økonomisk sett viktig pressgruppe i USA. For Clinton er det nå viktig å vise styrke i utenrikspolitikken for å oppnå popularitet innad, og man kan derfor vente at han vil utnytte denne saken maksimalt. Selv om denne saken trolig ikke får store konsekvenser for USA, vil den kunne få svært negative følger for Cuba. Verdensopinionen, som i de siste årene har blitt mer positive til Cuba, vil kunne bli snudd som følge av USAs massive kritikk. Det vil kunne få negative virkninger på utenlandske investeringer og turisme; noe som er i ferd med å bli Cubas viktigste inntektskilde. Vi får bare håpe verdenspressen er like interessert i Cubas versjon av saken som i USAs.

Til toppen af siden

Reisebrev, påsken -95 på Cuba

Av Johnny Sondresen, Cuba-aksjonen, Cubanytt nr.3-95

Planleggingen startet i begynnelsen av desember, da vi (Cuba-aksjonen/LAGStavanger) i samarbeid med lngve Iversen, tidligere leder av NKP som for tiden er bosatt i Havanna, snekret sammen et opplegg for en 1 0 dagers studietur til Cuba i påsken -95. Avreisedato ble satt til 06.04.

Da den store dagen endelig kom var vi 17 stk. som møttes på Sola flyplass, nedlesset med bl.a. såper, sjampo, skrivemateriell og kondomer som skulle deles ut som gaver i løpet av turen. Reiseruta gikk via København hvor to stykker fra Bergen sluttet seg til gruppa og videre med Iberia til Madrid der vi overnattet, før vi neste dag ankom José Marti flyplassen i Havanna etter en ti timers lang flytur. Vel gjennom tollen gikk vi rett inn på en buss som var til vår disposisjon under hele turen, sammen med en engelsktalende guide/tolk og to sjåfører som raskt ble en del av "familien".,

På de vel 20 minuttene bussturen tok inn til sentrum av Havanna begynte minnene å strømme på fra da jeg var her for 2 år siden. Da som nå stod det fullt av folk langs veien i håp om å få haik. Bensinmangelen har gjort Cuba til et av verdens minst trafikkerte land. Syklene dominerer enda gatebildet og ofte ser man 3 - 4 personer på en sykkel. At det likevel har skjedd en økning i bilbruken på disse 2 åra var lett å se, men når en tenker på at Havanna er en by med 2 millioner innbyggere så er det ikke rare trafikken som preger bybildet.

Framme på Hotet Lincoln i sentral-Havanna ble vi innkvartert på rommene. Etter en god dusj med påfølgende god middag var jeg et nytt menneske. Noen tok en tidlig kveld mens andre gikk ut for å sjekke nattelivet.

Neste dag hadde vi omvisning i gamle Havanna som er erklært verneverdig av UNESCO. Det var en opplevelse å se det oppussings-arbeidet som er blitt gjort og fremdeles pågår i disse trange gatene med hus og bygninger i ekte kolonistil. I samme området ligger Plaza de la Catedral, et storslagent eksempel på spansk barokkarkitektur. På piazaen foran katedralen ligger det nå et marked og her er det et yrende liv av cubanere og turister. Dette er et resultat av at myndighetene i fjor tillot private enmannsforetak mot at de betaler en viss prosent skatt til staten. Her kunne en bl.a. få kjøpt treskjærerkunst, afro-karibiske kunstverk, keramikk, malerier, pins og T-skjorter med Che som motiv på de fleste.

Vi hadde også lagt inn en 3-dagers tur til Pinar del Rio, den nordligste provinsen på øya. Den første kvelden hadde vi et møte med ICAPs lokale representanter (ICAP er det kubanske institutt for vennskap mellom folkene. ). De fortalte bl.a. at det finnes hele 1200 solidaritetsorganisasjoner spredt over 120 land som jobber aktivt med støtte til Cuba. Og jeg som nesten trodde vi var de eneste; det føles ofte slik.

På programmet den andre dagen stod et besøk på et famiiiehelsesenter, en barnehage og et jordbrukskollektiv. I barnehagen hadde de laget en tilstelning med musikk og dans. Det å se disse småungene vrikke på hoftene til fengende salsarytmer med entusiasmen glødende ut av øynene var litt av et syn. Barnehagen hadde 210 barn i alderen 2 - 5 år. Det var 50 ansatte hvorav 35 pedagoger. Lege og sykesøster var også knyttet til barnehagen. Foreldrene betalte for barnehageplass i forhold til inntekt mens "sosiale tilfeller" fikk friplass.

Neste stopp var jordbruks-kooperativet Rafael Morales som hadde et totalt område på 560 ha. Kooperativet hadde 83 medlemmer, 25 bolighus, 6 traktorer, 1 lastebil og 14 okser. 61 tonn tobakk og 166 tonn andre jordbruksvarer var mengdene som kontraktsmessig skulle leveres til staten. Matproduksjon utover fastsatt kvote ble solgt på det lokale markedet. Mat til medlemmenes eget forbruk var priset til kostpris. Fast månedslønn + bonus ga en gjennomsnittlig lønn på 250 pesos. Snittet på Cuba er 200 pesos. Tidligere ville ungdommen fra kooperativet helst til byen for å jobbe, men nå ble de værende fordi leveforholdene var bedre i kooperativet enn i byen.

Om kvelden hadde vi bestilt bord på restauranten Ruemayor som er kjent for sine kyllingretter og cabaret underholdning. Det ble en uforglemmelig kveld som fortsatte til langt ut i de små timene.

Neste dag eller for å si samme dag, etter frokost, stod det flere besøk på dagsordenen. Cuba er også sine sigarer. Et besøk på en fabrikk der de ruller sigarer for hånd er en interessant opplevelse. Bare det å kjenne lukten, den intense varme aromaen av tobakk. Her arbeides det med å gjennomføre alle prosesser for sigarhåndtering. Vi fikk se hvordan de fuktet tobakken, rullet den og sorterte de ulike bladene i bunter alt etter farge og aroma. Vi var også innom en spritfabrikk og etter en rask gjennomgang av hvordan produksjonen av det lokale brennevinet kalt Guayabita foregikk ble det påfølgende prøvesmaking av produktet. Siste stopp var en omvising på en lærerhøgskole som var meget interessant. Før vi dro ble adresser utvekslet og nye kontakter bie opprettet. Vi hadde også en tur til Viñales, som med sin storslåtte natur er vel verd et besøk.

På ny steg solen opp over Havanna. Da resten av gruppen gikk ombord i bussen for å besøke den internasjonale filmskolen like utenfor Havanna, satt undertegnede som i løpet av natta var blitt bestevenner med toalettet igjen på hotellrommet og kunne ikke komme fra. Påfølgende dag var jeg blitt bra, så da vi skulle besøke kommunistpartiet og FMC kvinneorganisasjonen, var jeg på plass. I samtalen med partiet snakket vi en del om Cubas økonomi, bl.a. om kubanske statsbedrifter som deltar i Joint Ventures med utenlandsk kapital. En av de økonomiske endringene som er satt i gang er at det nå også er tillatt for cubanere å besitte dollar. Alle disse endringene i sum skaper sosiale forskjeller. En ny oppgave for partiet er derfor å jobbe for dem som blir taperne i det nye systemet. Partiets hovedprioritet i dag er å informere om hvorfor disse økonomiske tiltakene er nødvendige for å forsvare resultatene av revolusjonen. Her har man lært av hendelsene i øst-Europa som man mener skyldes bl.a. mangel på nærhet mellom partiet og massene.

For å se på resultatet av storsatsingen på turismen var det avsatt en dag til halvøya Varadero. Langs stranda lå det ene luksushotellet etter det andre, med sine strandbarer og svømmebasseng. Greit nok for 2 - 3 dager, men å vandre mellom stranda og svømmebassenget i en hel uke eller to er ikke noe for meg. Da en i gruppa titulerte Varadero som "Cubas Mallorca" var det bare å si seg enig i det.

Da lørdagen som var dagen før avreise kom gikk de fleste på byen for å gjøre sine siste innkjøp. Men tre av oss reiste istedenfor ut til bydelen Marianao for å besøke en kamerat som lå på sykehus der.

Vi tok en av disse kamel-bussene som har en kapasitet på 250 passasjerer. Varmt som det var ville vi kjøpe noe å drikke mens vi gikk rundt i gatene. Når vi skulle betale var overraskelsen stor da de forlangte pesos og ikke dollar. Da ingen var i besittelse av pesos fikk vi heller ingen drikke. Det samme hendte faktisk en gang tidligere i uka; da var det is jeg ble foruten. Dette viser at pesosen er i ferd med å styrke sin verdi i forhold til dollaren.

Lørdagskvelden hadde vi avskjedsfest, og søndag formiddag reiste de fleste hjem. Vi var fire stykker som ble igjen en uke ekstra. Jeg reiste på stranda like utenfor byen og var der i 3 dager. Godt å koble av etter et hektisk program. Etter strandoppholdet var det tilbake til Havanna hvor jeg tilbrakte resten av tiden. Fikk med meg mange bra konserter, bl.a. en med den kjente cubanske gruppa Van Van.

Selv om den økonomiske situasjonen er mørk skal det mer til for å ta livsgleden fra cubanerne. Til tross for enkle kår finnes det en gjestfrihet uten like over alt på Cuba. Her finnes en varm menneskelig genlerøsitet som smitter. Cubanerne elsker dans og musikk. Det er dette rytmeglade folket som har gitt opphavet til den gnistrende salsaen. De lever sitt liv gjennom musikken. For meg som er vant til å sitte på en krakk ved bardisken når jeg går ut hjemme kan ikke det å bli dradd ut i heftig dans samme hvor du kommer betegnes som noe annet enn kultursjokk. Du kan ikke unngå å bli fortapt i denne øya og det fargerike folket.

Jeg sitter på Malecon under den tropiske stjernehimmelen, og nattvinden fra Havanna er tung av dufter og varm musikk....

Til toppen af siden
Subscribe to Cuba SI

Subscribe to CubaNews

Socialism or death!  Patria o muerte  Venceremos!