A certain man knocked at his friend's door.
His friend asked, "Who is there?"
He answered, "I."
"Begone," said his friend,
"'tis too soon: at my table there is no place for the raw."
How shall the raw one be cooked but in the fire of absence?
What else will deliver him of hypocrisy?
He turned sadly away,
and for a whole year the flames of separation consumed him;
Then he came back and again paced to and fro
beside the house of his friend.
He knocked at the door with a hundred fears and reverences,
lest any disrespectful word might escape from his lips.
"Who is there?" cried his friend.
He answered, "Thou, O charmer of all hearts!"
"Now," said the friend,
"since thou art I, come in.
There is no room for two I's in this house.
The double end of thread is not for the needle.
Inasmuch as though art single, enter the needle."
'Tis the thread that enters the needle.
The needle's eye will not admit the camel.

Mevlana Jalaluddin Rumi (1207-1273)
From the Mathnawi, translation R. Nicholson

En viss person banket på Vennens dør.
Vennen spurte "Hvem er det utenfor?"
Han svarte "Det er meg."
"Gå din vei", sa Vennen,
"ved dette bordet gis det ikke rom for rå mat".

Personen gikk av sted, trist til sinns, på egne veier i et fullt år, mens adskillelsens ild nørte om ham.

Personen kom tilbake, ferdig kokt,
gikk fram og tilbake foran Vennens hus,
banket med største forsiktighet.
"Hvem er det ved døren?" ropte vennen.
"Det er Deg, du Bedårer av alle hjerter!"

"Nå," sa Vennen, "siden du er jeg, kom inn.
Det er ikke plass for to Jeg i dette enkle huset.
Den doble enden på en tråd går ikke gjennom nåløyet.
Det gjør den renskårne, skjerpede trådenden,
ikke det store selvbevisste med sin bagasje.
Kamelen kommer aldri gjennom."

Men hvordan kan kamelen bli tynn som en tråd?
Med øvelsens skjær, ved å gjøre.

Og ved hjelp fra Den Ene som får det umulige til å skje,
som roer den uregjerlige,
som gir synet til den som er blind fra fødselen.

Hver Dag gjør Den Ene Noe.
La det være din epistel.

Hver dag sender Gud tre mektige krefter:
En, fra farens sæd som trenger inn i moren,
så spiren kan ta fatt.
To, i en fødsel fra jordens skjød
som får kvinne og mann til å være.
Tre, i et sug fra grunnen som holder oss
rettet mot det som er bortenfor død, slik at
Skapelsens ekte skjønnhet skal bli sett.

Det er ingen måte å uttrykke dette på.

La oss vende tilbake til de to Vennenes tråd som ble en,
mens de staver med sine bokstaver
det evige ordet,
VÆR,

V, Æ og R vikler seg omkring seg selv og alt annet
holdt sammen til én knute.
Barberbladene kutter likt.

Forestill deg to menn som vasker klær.
Den ene væter de tørre klærne. Den andre tørker de våte klærne.
Det virker som om de kives i arbeidet,
men det de får gjort er enig samstemt.

Det virker som om alle profeter og helgener har forskjellig lære og praksis, men i virkeligheten er det bare ett arbeid.

Den som lytter til en møllesten
vil falle i søvn.
Det har ingen betydning.
Stenen fortsetter å male.
Vannet som driver møllen fra fjellet
langt der oppe strømmer fortsatt.
De sovende vil få sitt brød.

Under grunnen rører det seg, uten lyd og uten gjentagelse.
Vis oss det stedet der talens kilde ikke har bokstaver,
der en ren sjel kan stupe ut i det nærende.
Den vidden.

Her vi er, i en trang fantasi sprunget ut av dette,
og den virkelige verden utenfor som er enda trangere.
Tranghet er smerte, og
årsaken til tranghet er i mange.

Skapelsen ble sagt med ett ord, VÆR.
Bokstavene V, Æ og R for å gjenfortelle det
kom til senere.

Betydningen av Lyden og Gjenklangen er En.

Det er virkelig ingen måte å uttrykke dette,
med så mange ord! Og ikke noe sted
der jeg kan slutte å snakke.

Mathnawi I, 3056 - 3101